Beckett og virkelighetens absurditet

Teateret har mestere som f.eks. Henrik Ibsen, Shakespeare og Molière. Likevel er det som regel en annen dramatiker jeg har i tankene, når jeg tenker teater; Samuel Beckett (1906 - 1989). Skaperen av det absurde teater.

Beckett skapte et teater der dramaet var borte. Konfliktene oppstår ikke, og hvis de oppstår finner de ikke sin løsning. For å sammenlikne det med Ibsens "Et dukkehjem", bryter ikke Nora med Thorvald og går. Nei, hun blir og teaterstykket slutter stort sett der det begynte. Vi er alle -- i større eller mindre grad -- fanget i våre egne mentale garn.

Jeg synes Beckett tok dette på kornet. Livet er i seg selv uten objektiv mening, hvis vi ser bort fra biologisk forplantning -- ønsket om avkom -- som vi har felles med alle andre levende vesen. Men denne meninga blir altfor meningsløs for oss. Derfor konstruerer vi vår egen subjektive mening. En som er forankret i politisk overbevisning, sport, kunst, religion, familietilhørighet, moter, kjærligheten, jobben vi gjør eller noe annet vi synes gjør livet verdt å leve. Noen finner sågar meningen i det destruktive som f.eks. i etnisk, religiøst eller politisk hat eller i ønsket om å berike seg selv gjennom kynisk utnytting av andre mennesker. . . . Kleskjeden Hennes og Mauritz er i disse dager et eksempel på det.

Slik finner altså vi mennesker en mening med livet som kan begrunne vår egen eksistens, og forhindre at vi forgår i mental meningsløshet der selvmordet er en nærliggende logisk løsning.

Slik jeg ser det, var det denne nakne sannheten Beckett konsentrerte seg om. Uredd og ærlig. Han så oss slik vi er. Ville jeg derfor male et portrett av Beckett måtte det være sammen med absurditetens fremste representanter, Vladimir og Estragon i Becketts teaterstykke "Mens vi venter på Godot". 

Fjernsynteaterets oppsetting finner du her (NRK, 1965)

"Beckett og virkelighetens absurditet", Jan R. Iversen, olje på plate, 35 x 27 cm, 2012 ©