1. mar. 2013

Tingene i livet vi aldri får svar på


Det begynte som et eksperiment. Jeg ville male noe, men uten å ha en hensikt, uten å ha modeller, uten å ha en komposisjon eller noe som helst i tankene. . . . . Hensikten skulle bare være å male det tankene førte med seg . . . . Kanskje kunne jeg liksom strekke hånden ned i det underbevisste og gripe det som kom flytende med strømmen? . . . . . .

I skjønnlitteraturen omtales dette ofte som å følge bevissthetsstrømmen eller "the stream of consciousness" . . . Den ene tanken tar bare den andre. Tenk på f.eks. "Sult" av Knut Hamsun:

  • "Underveis kom jeg forbi en port hvor det stod følgende å læse: "Liksvøp hos jomfru Andersen, til høire i porten". Gamle minner! sa jeg og husket mitt forrige rum på Hammersborg, den lille gyngestol, fyrdirektørens avertissement og baker Fabian Olsens nybakte brød. Åja, jeg hadde jo hat det meget bedre dengang enn nu; en nat hadde jeg skrevet en føljetong til ti kroner, nu kunde jeg ikke skrive noget mere, jeg kunde aldeles ikke skrive noget mere, mit hode blev straks tomt såsnart jeg forsøkte".

Hos meg dukket ansikter opp i tankestrømmen. Først ett, så et nytt ett. De avløste hverandre sakte og gled unna etter hvert som et nytt dukket opp. De kom så tett inn på mitt eget ansikt at jeg kun så hodene og skuldrene.

Da jeg åpnet øynene igjen, rablet jeg ansiktene hurtig ned med en fargeblyant på et avlangt lerret. Det ble fire ansikter. Ukjente ansikter, kanskje? To menn, to kvinner. Mennene i bakgrunnen. Kvinnene i forgrunnen. Fire ulike ansiktsuttrykk som ga utrykk for fire ulike sinnstilstander? Alt fra likegyldighet via sluhet til oppgitthet og avsky? . . . . eller var det  andre sinnstilstander disse ansiktene ga uttrykk for? . . . . . Sinne, vennlighet, forelskelse, raseri? 

Jeg begynte å male. . . . Merkelig. Hva var det som skjedde her? . . . . . Hvorfor hadde disse ansiktene dukket opp i bevissthetsstrømmen? . . . . . Med ett følte jeg meg støtt . . . Hva hadde de i min bevissthet å gjøre? . . . . . Hvem var disse menneskene? . . . . . .

Jeg feide det halvferdige maleriet ned fra staffeliet. Det slo kolbøtte i lufta, gled langs gulvet og ble liggende ved døra. Maken til idioti! Bevissthetsstrøm? Kaste bort tida på noe så komplett meningsløst. Vanvittig!

Det påbegynte maleriet ble liggende i et hjørne sammen med andre mislykkede skisser og halvferdige maleri. Etter hvert som dagene gikk, hente det altfor ofte at jeg skulte bort på det, og hver gang merket jeg irritasjonen. En dag var det nok. Jeg gikk bort og grep det. Stilte det opp mot veggen og ville plante foten i det. Akkurat da kom tittelen til meg: "Tingene i livet vi aldri får svar på".

Irritasjonen forsvant. Jeg bar maleriet bort til staffeliet og gjorde det ferdig. Malte hurtig og rettet bare opp de verste feilene ved den opprinnelige skissen. Hele tida malte jeg med en viss forundring over at det ikke lenger irriterte meg. . . . . Kanskje var det fordi det meningsløse hadde fått en mening? . . .  

I dag, mange måneder etterpå synes jeg fortsatt at det er stygt. Det vekker imidlertid ingen irritasjon, bare litt misnøye over utførelsen . . . . og et lite snev av takknemlighet  

   

"Tingene i livet vi aldri får svar på", Jan R. Iversen, olje på lerret, 30 x 70 cm, 2012 ©



Ingen kommentarer: