12. okt. 2013

Flyktige dansere i Finnvikdalen


En sen septemberkveld i år gled tåka sakte inn over fjellet i Finnvikdalen på Kvaløya, vest om Tromsø. Jeg kastet meg i bilen, kjørte over Sandnessundbrua og opp mot toppen av Finnvikdalen. Hele tida pinte det meg at jeg kanskje kom for sent. Tåka er flyktig og formasjonene den skaper kan lett forsvinne i løpet av sekunder. Denne gangen ble jeg imidlertid ikke skuffet. 

Synet utløste en følelse av ærbødighet som om jeg trådte inn på hellig grunn. Det ellers golde og karrige fjellandskapet var som omskapt til en veldig katedral . . . . . . og rundt meg var alt stille. Som om alt levende holdt pusten mens de mektige tåkebankene sakte gled opp fra Skulsfjord - Lyfjord med den lave kveldssola i bakgrunnen. Et formidabelt guloransje scenelys spredte seg bak en ballett av overjordiske dansere iført luftige gevanter av blendende lys og gull.

Hadde bare William Turner vært her, tenkte jeg. Hadde bare romantikkens store malere, folk som Turner, Friedrich, Balke og Baade, vært her og sett dette. Hva ville de ikke ha sett og tenkt? Og hvilke fantastiske malerier ville de da ikke skapt . . . . . . om de bare hadde fått oppleve dette?

I nesten to timer ble jeg der oppe. Tok bilder og skrev noe i ei notisbok om hvordan lys og tåke oppførte seg. Måten tåka bevegde, skyggene som ble skapt og som forsvant igjen, den skiftende intensiteten i lys og farger, osv. En vandring gjennom naturens egen enestående palett av farger.

Da jeg kjørte hjem igjen var det med en lykkefølelse lik den man får, når man tilfeldigvis møter en kjær gammel venn eller venninne etter mange års atskillelse . . . . . Eller lik følelsen man får, når man er et lite sårbart menneske som slipper inn over dørterskelen til naturens ufattelige skjønnhet i stor skala. Et møte mellom et skjørt og sårbart sekund og en uendelig evighet.  


"Flyktige dansere i Finnvikdalen" / "Heavenly dancers in a low evening sun in the high north", Jan R. Iversen, olje på plate, 40 x 60 cm, 2013 ©

 

Ingen kommentarer: