30. jun. 2014

Hurra!



Hun stoppet foran bunken av nye malerier ved døra, bøyde seg og bladde sakte gjennom dem. Jeg så på ryggen hennes at hun trakk pusten dypt. I samme øyeblikk visste jeg hvilket maleri hun hadde stoppet opp ved. Etter så kort tid, tenkte jeg, og likevel er det som om jeg kjenner henne. 


Hun trakk maleriet ut av bunken, reiste seg og holdt det på strake armer mot meg.

- "Undergangen nær? Er det maleriets tittel?"

- "Nei", humret jeg. "Det heter Hurra!"


- "Ja, og hurra-folkene er i klart mindretall", konstaterte hun.


- "Ja, de er alltid i mindretall og taperne alltid i flertall; de og naturen."


- "Og likevel har du gitt maleriet tittelen "Hurra". Hvorfor?"

 
- "Fordi dette destruktive spillet hylles av verdens ledende politikere og finansaktørene som styrer verdens multinasjonale bedrifter. De menneskene er i klart mindretall, men har ressursene og dermed makta. . . . . . Og ettersom det er de som vinner, er det vel berettiget å si hurra? . . . Ikke minst fordi vi velgere vil ha det slik? . . . Ja, vi tror vel fortsatt at det er vi som bestemmer . . . i det minste nasjonalt . . . Demokratiet lever vel? . . . Altså: Hurra!" 

 
- Hun lo. "Du bare elsker å være sarkastisk, men akkurat nå minner maleriet meg mer om en russefest jeg engang deltok i". 

Latteren hennes tiltok i inderlighet hver gang hun kikket bort på meg. "Herregud . . . Jan . . . det . . . . ansiktsuttrykket . . . ditt", gispet hun med øynene fulle av lattertårer. 


"Hurra!", Jan R. Iversen, akryl på plate, 30 x 40 cm, 2014 ©


Ingen kommentarer: