6. des. 2014

Den gamle mannen og den arktiske skjønnheten


Ofte overveldes jeg av lyset i nordnorske sommerkvelder; især i varme kvelder og netter der midtnattsola tar farvel. Da fylles himmelen gjerne av en glød og intensitet hinsides fatteevne. Du stopper opp, overveldet av fargene og de faktum at du lever. Kanskje lukker du også øyene for å konsentrere deg om hørselen, om sangen til småfuglene og om havsulenes trolske kor langt ute mot horisonten.  

Når du så får summet deg og prøver å følge midtnattsolas myke fargespill mot trær og planter, kan du kanskje også oppleve at gress, mose og blomster har kledd seg i sine vakreste farger. Det er som om de hever seg på tå under blikket ditt. Viser seg fram i sin fineste skrud. Bydende og spørrende på en og samme tid. 

Kanskje sier de: "Ser du hvor vakre vi er? I så fall, nyt det. Ta deg tid. Legg deg ned blant oss og ta inn all farger, alle lukter, alle synsinntrykk og alle følelser som all denne skjønnheten vekker i deg. Dvel ved følelsene og kos deg; for snart må vi forlate og kommer ikke tilbake på mange måneder."

Da dette maleriet var knapt halvferdig, oppfordret jeg Facebook-venner om å røpe hva de så i dette motivet. Gjerne ved å gi det en tittel. 

Flere skrev at maleriet fikk dem til å tenke på bøker av Knut Hamsun og romanfigurer som Isak Sellanrå i "Markens Grøde", August i "Landstrykere" og Hamsun selv i "På gjengrodde stier". En tilårskommen mann som en Sellanrå, en August eller kanskje oldingen Hamsun som opplever en overveldende natur som en kilde til ettertanke, takknemlighet, ærbødighet eller kanskje rett og slett - ettertraktet fred i sinnet? 

I tråd med dette fulgte også mange gode titler som f.eks. "Stille ærbødighet", "Andante", "Gavmilde moder jord" og "Takknemlighet".  Også morsomme titler som f.eks. "E det der du e?" og "Hvor var det nå jeg mistet mobilen?" var blant forslagene, og selv om de ikke traff stemningen jeg prøvde å male fram, gir de på sin måte et innblikk i det faktum at vi vi oppfatter virkeligheten på utallige måter, og at det ikke finnes en fasit.

At jeg valgte å gi maleriet tittelen: "Gammel mann tar farvel med den urgamle arktiske skjønnheten" kan tolkes på mange måter i dagens verden, men jeg lar være å utdype det nærmere. Overlater det heller til fantasien og innlevelsen til de som ser det. 

Eller man kan velge en annen tittel selv siden det ikke finnes noen fasit. Alt avhenger som sagt av øyet som ser og av den tankeverdenen som mottar øyets synsinntrykk. På godt og på ondt er det en av de viktigste egenskapene som skiller oss mennesker fra hverandre og som gjør at vi til tross for å tilhøre samme art, er forskjellige. Men naturen er likevel den samme . . . . . så lenge som vi vokter våre inngrep i den og lar den få lov til å være nettopp det.


"Gammel mann tar farvel med den urgamle arktiske skjønnheten", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 65 cm, 2014 ©


Ingen kommentarer: