26. des. 2014

Shop until we all drop


Det er romjul og tankene sklir en smule motvillig tilbake til en hendelse i uka før julaften. Selveste "prime time" for julegaveinnkjøp for notoriske sinker som meg. Du vet slike menn som halser rundt med kulerunde øyne og desperasjonen som et rødt utslett i fjeset. 

Vi aner som regel ikke hva vi skal kjøpe, eller hvor vi skal kjøpe det vi ikke aner vi skal kjøpe. Og når vi har fått kjøpt alt, hender det sågar at vi ikke husker hvem som skal ha hva. Kort sagt, det er rett og slett en helseskadelig tilværelse, fullt på høyde med det Franz Kafka beskrev i boka "Prosessen".
På besøk i skjærsilden
En slik ettermiddag og for å roe pulsen noe, stanset jeg i julehandelen på et av Tromsøs største kjøpesentre. På handlelista gjenstod navnet til en gammel barndomsvenn. For ikke å bli tatt av strømmen av målbevisste julehandlere med mord i blikket, smøg jeg meg inn til en glassvegg og snudde meg mot utstillinga på den andre sida. Der ble jeg møtt av de slørete blikkene fra to halvnakne damer; to utstillingsdukker iført utsøkt feminine blondeplagg av den sorten som ikke overlater stort til fantasien.
Absolutt et vakkert skue, men som den siviliserte herren jeg er, slo jeg høflig blikket ned mens jeg tenkte over min vanskelige situasjon. Den fordømte julehandelen, tenkte jeg, vel vitende om at jeg aldri har vært noen "shopper" og at jeg i all julehandel stiller i klassen "håpløse amatører". Å "shoppe" for meg? Som å be en fisk klatre opp i et tre. Som regel unngår jeg butikker . . . hvis det da ikke dreier seg om bokhandlere, butikker for herreklær og matbutikker.
Grunnen til det er opplagt. Bokhandlere trenger jeg for å holde meg noenlunde sivilisert og mentalt oppegående. Butikker for herreklær trenger jeg for ikke å bli bøtelagt for ufrivillig blotting, og matbutikker trenger jeg for å gi kroppen næring slik at den kan vedlikeholde hjernen; stedet der mine dyrebare siviliserte egenskaper i nettopp det øyeblikket forekom meg å leve i en tilstand av dyp usikkerhet.

For hvis det nå viste seg at det å "shoppe" var en del av et sivilisert atferdsmønster, var jeg ille ute med min "shoppe"-vegring. Og hvis det å tro på reklame og multinasjonale bedrifters skjønnmaling av seg selv også hørte til menneskerasens siviliserte egenskaper, kunne bare en konklusjon trekkes. 

Enten var jeg ikke et menneske. Eller så var jeg det og dinglet i en syltynn tråd over en avgrunn av alt usivilisert vi mennesker har frambrakt siden Adam og Eva ble kylt ut av paradiset. En avgrunn der det fantes alt fra smultringer med sjokoladeovertrekk, multinasjonale kjeltringer som f.eks. Nestlé og HSBC, religiøse og politiske fanatikere, toaletter uten toalettpapir, dobbeltmoralske, hyklerske politikere og . . . ja, slike som meg. Folk som avskydde "the civilized art of shopping".

En fryktelig tanke slo meg. Hvis dette stemte, var det kanskje også slik at jeg ikke slapp unna ved å "shoppe" litt? Kanskje måtte jeg "stor-shoppe"; "shoppe" til jeg "droppet" hvis jeg skulle ha håp om å berge meg unna avgrunnen og fortsatt kunne regne meg som et sivilisert menneske? For var det kanskje ikke det julehandelen gikk ut på? "Shop until you drop"?

Bare tanken gjorde meg mentalt svett. Et bilde av Imelda Marcos - kona til den filippinske og USA-støttede diktatoren Ferdinand Marcos på 80-tallet - gled forbi i bevisstheten. Hun shoppet som et psykotisk tusenbein på kokain. I alt 3000 par sko hadde hun i garderoben mens størstedelen av hennes egen befolkning gikk i filler og selvsagt uten sko.

Flere bilder kom. Overforbrukets resultater. Verdenshavene som drukner i plastsøppel, regnskoger som forsvinner, klimaet som går rett vest, fabrikker i Østen der småunger sliter livet av seg, fabrikkbasert husdyrproduksjon der dyrehelsa blåses en lang marsj, osv, osv. Og alt dette for at en liten grådig verdenselite av investorer og multinasjonale selskaper stadig skal kunne øke sin egen fortjeneste, og kjøpe seg enda større lukusbåter og enda større palasser til å pleie seg selv og sine medsammensvorne; IMF og størstedelen av verdens topp-politikere . . . . . 
Transvestittens jul?
Plutselig rev en sukkersøt stemme meg ut av mine dystre refleksjoner om grådighet og reklamens hjernevasking av verdens forbrukere. Ei ung dame med kledelig svikt i runde hofter og en ettertenksom pekefinger under haka, kikket anerkjennende på meg under lange, mørke vipper. Hun nikket mot de to ekshibisjonistiske utstillingsdukkene.
- "Er de ikke skjønne? Hvis du ikke liker fargene, har vi dem også andre farger. Kanskje ønsker du også matchende hofteholder og strømper. Ikke noe problem." 

- Det føltes som den gangen jeg i 10 -12 års alderen skled og falt ned fra et 10 meter høyt stupebrett. I alle fall regner jeg med at lydene jeg fikk fram, liknet på de jeg den gangen presterte i fritt fall ned mot vannflata.

- Hun smilte beroligende. "Det er mange menn som kjøper slike plagg. Du trenger ikke føle deg brydd på noen som helst måte". 

- Jeg var rystet. Hva tok hun meg for? Med lav stemme og rødmen pulserende i kinnene, fortalte jeg henne at jeg IKKE var transvestitt, og at jeg på ingen måte så for meg en karriere i den retningen, hva hun enn måtte tro.

- Denne gangen så det ut som hun hadde ramlet fra 10-meteren. Så tok hun seg sammen og hvisket i en fortrolig tone.  "Du misforstår. Jeg trodde du så etter en julegave til dama di." Hun blunket til meg og sendte pulsen min opp i 200 igjen. I slike situasjoner hender det at siviliserte herrer med shoppe-vegring, labil flauhetsfaktor og tendens til raske konklusjoner, kjøper hva som helst for å komme seg unna med en viss ære i behold. Heldigvis unngikk jeg det denne gangen med å le belevent og ty til ei nødløgn i haute couture-kategorien. 

- "Jo da," sa jeg verdensvant. "Jeg skjønte jo selvsagt det, men snittet i truser og BH faller ikke i min smak. De overlater for lite til fantasien." I gryende angst for at ekspeditrisen nå ville foreslå noe mindre avslørende som f.eks. en burka eller en scooterdress i silke, snudde jeg øyeblikkelig på hælen og forsvant i retning av Vinmonopolet; siste redning for desperate herrer med shoppe-vegring.
Det ble ei flaske god, fransk vin på kompisen min denne jula også, og tradisjonen tro fikk jeg samme type vin tilbake. Egentlig begynner det å bli kjedelig i lengda, men ettersom vi begge lider av shoppe-vegring, er vi fullstendig fastlåst i denne forutsigbare runddansen. Og godt er det, for dersom det å bryte dette mønsteret kan medføre at vi overlistes av smarte ekspeditriser og våre egne amatørmessige shoppe-egenskaper, og ender opp med å gi hverandre dameundertøy i julegave, er i alle fall det vennskapet over.
Og hvis det nå likevel skulle vise seg at shopping er en del av et sivilisert atferdsmønster . . . . SO BE IT! . . . . YES - SO BE IT!

Da skal jeg gladelig erkjenne at jeg er usivilisert og frivillig stige ned i avgrunnen blant sjokoladeovertrukne smultringer og multinasjonale skurkeselskaper. Der kan jeg i det minste prøve å bidra til en kompromissløs revolusjon der guillotinene synger utenfor alle børsbygninger og gørra flyter. Det andre alternativet; å være oppe blant de siviliserte, blir i lengda bare så altfor skadelig for helsa ;)


"Shop until we all drop", Jan R. Iversen, akryl på plate, 41 x 33 cm, 2014 ©



Ingen kommentarer: