Nok et landskapsmaleri sett fra nordre del av Tromsøya, og enda et maleri i den naturromatiske sjangeren. Uansett - hendelsen inntraff i fjor; sent i oktober. Jeg fulgte en sti fra Varden, i retning av det gamle trykkvannbassenget ved lysløypa. En sti jeg har fulgt utallige ganger.
Det var den typen "ufyselig vær" som gjør at mange kvier seg for å gå utendørs. I øst hang ei blek og lav sol. Ennå skarp å se mot, men samtidig matt. Trær og busker stod med nakne greiner. Et tynt lag nysnø dekket deler av stien og fortsatte som ei glissen fillerye inn over vegetasjonen og steinknausene omkring. Av og til drev lette snøbyger inn fra nordøst. Temperaturen var ikke så verst. Bare en fire - fem minusgrader, men med en svak vind som gjorde kulda mer påtakelig i ansiktet.
Blikket mitt holdt seg langs bakken. Fra vannpytt til vannpytt på søk etter spennende mønstre som verdens dyktigste kunstner, naturen selv, kanskje hadde formet i det tynne islaget i løpet av natta. Alt var stille, bortsett fra mine egne fottrinn på den sølete stien.
Jeg var kommet ned i en fordypning i terrenget da jeg merket det. Lyset var blitt merkbart svakere og vinden hadde stilnet. Uvilkårlig løftet jeg blikket i solas retning, opp mot den lille åskammen i nordøst.
Å si at jeg ble overrumplet, er for mildt. Synet som møtte meg var altfor mektig til å kle en så beskjeden karakteristikk. Høyt der oppe gled en kolossal skybanke framover. Den var så høy og bred at den nesten dekket hele synsfeltet. I øvre del av skybanken var det som om sola var i ferd med å drukne og slapp fra seg et skrekkslagent intenst lys; sørover og opp mot himmelen. I underkanten og der skylaget var tykkest, ulmet solskinnet i mørke og skiftene okertoner som ble spredt ut over myrområdet foran meg. I løpet av et minutt eller så hadde skybanken slukt meg og alt annet. Vinden tiltok og et hvirvlende snøvær slo til.
På veien hjemover mistet jeg flere ganger synet av omgivelsene. White-out på white-out, alt mens en iskald vind pisket meg og omgivelsene med kuling i kastene. Kong Vinter hadde ankommet, og lyttet jeg ekstra godt vkunne jeg nesten høre han. Som en lav skoggelatter bak alle andre lyder. Men en ting må sies - det var en opplevelse å se han rulle sitt vinterteppe inn over Tromsø ;)Lar Luca Sulic illustrere vinterens inntog ved "Vinteren" av Antonio Vivaldi.
"Vinterens ankomst", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 61 cm, 2015 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar