Inspirasjon i olje, blekk og ord: Rytmer under nordlyset

2. okt. 2015

Rytmer under nordlyset

Det sies at Tromsø alltid har hatt et rikt musikkliv; også i tida før The Pussycats og Tobben og Ero slo igjennom på 60- og 70-tallet. I dag er det mange grupper og enkeltartister som f.eks. Röyksopp, Jørn Hoel, Steinar Albrigtsen, Violet Road, Bel Canto og Cazadores som setter byen på det musikalske kartet. I tillegg kommer et enestående musikkmiljø tilknyttet Musikkonservatoriet v/UIT Norges arktiske universitet.

Midt i dette mangfoldet og i en periode på over 40 år, var trommeslageren Knut Halvard Johannessen en solid pilar i Tromsøs musikkliv. Da han gikk bort så altfor tidlig i fjor, hadde han spilt i så mange grupper og i så mange sammenhenger at de fleste av oss hadde mistet oversikten. I fleng nevnes bl.a. The New Pussycats, Herreløs hund, Hurrycanes, Garman (sammen med Ole Paus), Jørn og Steinar Band, Odd Erik Rudes nonett og Storbandet vi over 60. I tillegg deltok han på flere plateutgivelser.

Det er ingen tvil om at musikalske opplevelser setter spor i alle oss som har sans for musikk. Derfor gikk også noe tapt på det området i manges liv, da Knut Halvard gikk bort. Sjøl gikk jeg lenge og tenkte på ei strofe av barokk-poeten, John Donne. Hans "No man is an island"; intet menneske er ei øy.

Eit menneske er inga øy,
sitt eige heile;
kvar ein er bit av eit kontinent,
del av fastlandet.
Vert ein leirklump vaska i havet,
gjer det Europa mindre,
like mykje som gjaldt det eit forberg eller
eit jordegods i ein vens eller ditt eige;
kvart menneskes død minkar meg,
for eg høyrer menneska til,
så send aldri bod etter kven klokka ringer for;
ho ringer for deg.

Med Donnes ord i tankene, fant jeg fram et foto av Knut Halvard og gjorde et forsøk på å feste rytmene hans til et lerret. Vare rytmer, bastante rytmer, presise rytmer . . . . rytmer som av og til kunne oppleves som like flyktige og spektakulære som nordlysets dans.

Håper dette maleriet får oss til minnes musikeren og mennesket Knut Halvard, og til å sette større pris på alle vi fortsatt har rundt oss. De som fortsatt er en del av oss, slik John Donne så treffende formulerte det. For ingen av oss er ei øy, og vi blir alle fattigere, når noen drar.