15. jan. 2016

Inspirasjonens ukjente komponent

 

Egentlig skulle jeg fortalt noe om dette maleriet, men når jeg ser på det er det en annen hendelse som trenger seg i forgrunnen. En hendelse der jeg skulle male et portrett som det ikke ble noe av, der og da. Og hvorfor det gikk slik, har dette maleriet skylda for . . . eller rettere sagt, han som malte det . . . 

Hun bøyde seg og bladde gjennom maleriene som stod stablet langs veggen. Noen ganger trakk hun et maleri halvveis opp av en stabel. Så på det med hodet på skakke før hun satte det på plass igjen. Håret hennes gled regelmessig foran øynene, og like regelmessig strøk hun det tilbake igjen. Alt ble gjort svært sakte; som om hun stod i dype tanker. 

Av og til rettet hun ryggen og holdt et maleri på strake armer ut foran seg. Betraktet det inngående. Stod med kroppstyngda på en fot, en svak knekk i hofta og med skuldrene i motsatt vinkel av hofta. En perfekt contrapposto, tenkte jeg, og visste straks at det var stillinga jeg måtte male henne i. Dette var henne. Dette skulle bli hennes portrett. Når slike som henne inntok contrapposto ble de gudinner. 

Den følelsen hadde streifet meg tidligere, men nå slo det meg i et øyeblikks klarsyn. At proporsjoner og linjer hadde en kolossal innflytelse på meg. Når jeg malte var ikke min verden annet enn en kombinasjonen av synsnervenes signaler og hvordan min egen hjerne tolket dem, og selvsagt avhengig av alt fra hvilket humør jeg var i, til hvilke erfaringer og kunnskaper signalene aktiverte. 

Hun satte maleriet på plass igjen og fortsatte sitt søk gjennom maleriene. Håret og de løstsittende klærne fulgte tyngdekraften for hver minste bevegelse. Dannet små og store folder i det tynne tøyet. Som rolige bølger mot en strand der de former seg rundt knauser og steiner . . . og deretter løser de seg opp og inntar nye proporsjoner og linjer. 

Plutselig rettet hun ryggen og holdt et maleri fram mot meg. Over smilet hennes lyste gudinnens blikk. Det kom så overraskende på meg at jeg knapt så noe annet

- "Det er så idyllisk", hørte jeg henne si. "Hvor er det?"
- "Her", sa jeg og pekte på hodet mitt. "Kun her. Et fantasilandskap. Bare tull."

- "Tull?"
- "Ja. Pur fantasi."

Hun sa ikke noe. Jeg flyttet blikket fra maleriet hun holdt fram og fant blikket hennes igjen. Gudinnen var borte. Riktignok hadde ei kunnskapsrik, vakker dame inntatt plassen hennes, men gudinnen var borte.  

Skal det virkelig ikke mer til?, tenkte jeg, skuffet over meg selv. Og samtidig kom min andre erkjennelse den kvelden. At det å bli inspirert skyldes mer enn en tilfeldig contrapposto. Det har også en ukjent komponent. Avviser man den som bare tull . . . . . . forsvinner også fortryllelsen og dermed inspirasjonen

Sett i ettertid? Jo, lærdommen er at inspirasjonen sjeldent er en individuell egenskap. I portrettmaling er den snarere noe som oppstår mellom to mennesker og som begge må vedlikeholde. Og denne gangen var det jeg som sviktet. Ingen tvil om det.


"Sommerlig fantasi", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 41 x 27,5 cm, 2015 ©


Ingen kommentarer: