13. feb. 2016

Enigma


De som har fulgt denne bloggen ei stund, vet jeg er prisgitt en uforutsigbar inspirasjon som vingler mellom ulike motiver og malestiler samtidig som den har liten toleranse for mine meninger. Får den for eksempel for seg at et motiv skal males i impresjonistisk stil, nekter den plent å la meg male i en annen stil. Det blir i så fall bare plunder og heft om jeg prøver meg på det.
Paulus ved skrivebordet, Rembrandt, 1629
Maleriet "Enigma" eller "Gåte" er et av mange eksempler. I flere kvelder hadde jeg lest om Rembrandt, Frans Hals og andre barokkmalere, og studert maleriene deres i bøker og på nettet, dels hjemme og dels på malerhytta.

Nå satt jeg og gransket Rembrandts maleri "Paulus ved skrivebordet", og var full av beundring over uttrykket som Rembrandt hadde fanget i den aldrende apostlenes ansikt og kroppsholdning. Livstretthet, kontemplasjon, visdom og tvil, var ting jeg syntes å lese ut av det.  

Det var da jeg følte inspirasjonen. Det slo aldri feil. Straks den nærmet seg, fikk jeg denne sterke trangen til å gripe skisseblokka og rable ned det som viste seg for mitt indre blikk.  
Etter knapt 5 minutter var det unnagjort. Den slurvete skissa viste en naken eller halvnaken mann som satt på et gulv. Beina over kors. Høyre hånd grep om leggen på venstre fot, og ble låst fast av venstre hånd om håndleddet på høyre hånd. Kroppen kom dermed i god balanse. Han satt fjellstøtt, men jeg skjønte ingenting. 
  • "Hva skal det forstille?", spurte inspirasjonen.
  • "Det vet du best selv. Dette er bildet som du plantet på netthinnen min".
  • "Er du sikker? Jeg synes kvinner er bedre motiv. Myke kurver og former er et symfoniorkester. Maskuline linjer og kanter en kontrabass. Du vet vel det?"
  • "Ja. Så hvorfor en mann denne gangen? . . . . . Hvem er det?"
Inspirasjonen var taus. Forsvant den nå, var muligheten stor for at denne skissa ville forbli ei skisse, og aldri bli grunnlaget for et maleri.  
  • "Si meg i det minste hensikten med dette motivet", sa jeg. "Hvorfor skulle jeg ta meg bryet å finne en modell eller foto som kan gestalte det, og deretter male det? Hva er hensikten? . . . . Budskapet?"
  • "Prøv kun å tegne ansiktet hans. Da vil du kanskje forstå hensikten?"
Jeg rev ut skissa og la den på bordet foran meg. På et nytt ark tegnet jeg ansiktet. Ovalt. Langt hår. Tilbakestrøket ved ørene. Kort skjegg. To øyene som så rett på meg. Jeg spisset blyanten og tegnet øynene mer markert. . . . . . De så fortsatt rett på meg. Ikke sint, ikke glad, men spørrende. Som om ansiktet jeg hadde tegnet, hadde stilt et spørsmål og nå ventet tålmodig på svar? 
  • "Skjønner du hensikten nå?", spurte inspirasjonen.
  • "Nei. . . . . En naken fyr som stiller et spørsmål . . . . ser det ut til?"  
  • "Nakenhet symboliserer at man ikke har noe å skjule, ingen våpen, ingen dårlige hensikter, ingen banktanker".  
  • "Og spørsmålet han stiller?"
  • "Det overlater jeg til deg. Går ut fra at du som andre mennesker har en del spørsmål om deg selv, som du gjerne unngår å tenke ?
  • . . . . . "Og hvem stiller spørsmålet"?
  • "Det blir også helt opp til deg. Ja, og andre som ser det".
Joda, inspirasjonen hadde gitt meg en grunn til å male dette motivet. Jeg sa straks at motivet var så emosjonelt at her burde jeg bruke sterke farger og sterke linjer. Male det i ekspresjonistisk stil. 

Nei, sa inspirasjonen. Det skal males naturalistisk. Barokkstil. Hele pakka. 

Tro meg. Hver kveld i ei hel uke prøvde jeg å male i stilen jeg selv ønsket. Det gikk ikke. Til slutt ga jeg opp og malte motivet slik inspirasjonen ville. Da gikk det greit. Og spør du meg hvem denne mannen er og hvilket spørsmål han stiller, er mitt svar det samme som det inspirasjonen ga meg. At det vet du best selv . . . . . .


"Enigma", Jan R. Iversen, akryl på plate, 50 x 61 cm, 2015 ©



Ingen kommentarer: