Dette motivet "traff meg" i den spanske småbyen Biar. "Reise i lys og tid", tenke jeg og dermed hadde det kommende maleriet fått sitt navn. Om kvelden 23. juni 2016, tilbake i Villa Martin og etter et godt måltid med god og mye vin på bordet, oppsummerte jeg hendelsen skriftlig i ei skisseblokk. Det ble mye fliring under veis i skrivinga. Uansett, her er historia.
Solstikk i Biar?
 |
| Biar-borgen, bygget av maurerne på 1200-tallet |
Den mauriske borgen fra 1200-tallet lå på en høyde i utkanten av byen. Der oppe hadde det blåst en sval bris. Her nede i de trange gatene i den gamle bydelen var vinden helt borte, og varmen føltes tung og stillestående. Muligens 35°C? Kanskje mer? Føltes som det.
Jeg rusler sakte omkring i smale og usymmetriske gater fra middelalderen . . . . eller kanskje er gatene enda eldre? Fra romertida; et par hundre år etter Kristus? Her jeg går, gikk kanskje romerske legionærer?
 |
| "Nuestra Señora de la Asunción" fra 1400-tallet |
Noen ganger hører jeg fuglesang. Svaler. Korte; nesten høyfrekvente skrik. Andre ganger spurv og linerle. Ellers stillhet. En inviterende, myk og god stillhet. Av og til lave stemmer eller dempet musikk bak et halvåpent vindu. Kanskje en radio? . . . . Og i gatene? Ikke et menneske å se. Ikke en gang en katt.
Midt på dagen bor stillheten i Biar. Stillheten, varmen, det skarpe sollyset og duften fra velluktende urter i blomsterkasser. Det virker beroligende på både kropp og sinn. Man får lavere skuldre og et større smil av å slentre rundt i slike gater.
Jeg stopper for å tørke svetten. Det er så varmt, så varmt. En trøst at heten er tørr. Hadde luftfuktigheten vært høy, kunne jeg like gjerne vært i ei finsk badstue. . . . . Liksom ruslet ubesvært omkring med et våkent blikk i en glovarm finsk sauna.
Jadda! Det skulle en jo virkelig tro. . . . . Ha, ha! . . . Ei! Ei! PERKELEE
Uvilkårlig krymper jeg meg under blikket fra et stort Jesus-bilde i glass og ramme på en husvegg. Ser ut til å være en kopi av et 1400-talls freskomaleri.
Jeg sender Jesus et ekstra blikk og tar en slurk av vannflaska. Nei, passer seg ikke å banne i slike omgivelser. Ikke engang på finsk og inni seg. Riktignok kan jeg være en flåkjeftet slask, men jeg er i de minste en sivilisert slask. En dannet slask fra et møblert hjem, for å si det sånn.
I alle fall tror jeg det selv. Og jeg vet i det minste at slasker som meg har en naturlig ærbødighet, når de beveger seg i slike omgivelser som småbyen Biar kan oppdrive. Omgivelser smekkfull av historie og kultur. Den står og venter på deg på hvert gatehjørne. Blunker hemmelighetsfullt til deg fra hver sprekk i gamle murer og fra hvert merke etter slitasje i gamle brostein.
Når du går her, går du side om side med hendelser som har betydd mye for svært mange mennesker opp gjennom århundrene. Slikt avkrever respekt. Også når vi selv ikke deler samme holdninger som de som gikk her forut for oss. Vi mennesker trenger hverandre - også på tvers av tid for å kunne forstå oss selv bedre, og for å unngå å bli hjemløse i vår egen tid. Uten slike ankerfester er vi som løv om høsten. Vi lar oss blåse hit og dit, uten å kunne reflektere over om vi lar oss blåse i de riktige retningene.
 |
| Husnavn på katalansk: "Jesus lever" |
Joda - jeg vet det. Slike kultur- og historiesterke småbyer og områder finnes overalt på den spanske middelhavskysten. Og riktignok ligger Biar nesten 4 mil fra Alicante og selve kystlinja, men bosettinga her kan likevel spores tilbake til bronsealderen, vel 2000 år før Kristus.
Iberere og baskere hette folkegruppene som bodde i Spania den gangen. Senere kom flere. Keltere, fønikere, grekere, kartagere, romere, vandaler, vestgotere, maurere og til slutt de kristne -- fortrinnsvis av vandalsk og vestgotisk herkomst. I løpet av La Reconquista eller gjenerobrings-perioden samlet de Spania under de katolske monarkene, Isabel og Ferdinand. Blikket gled uvilkårlig opp mot Jesus-bildet på husveggen.
Jesus og Wall Street
Innskytelsen som traff meg, fikk meg til å humre tilfreds. Jeg tørket svetten og hilste galant opp mot Jesus-bildet med en finger til pannen.
 |
| Renessansedør i en romansk fasade (Himmelfartkirka, Biar) |
-- "Hva synes du? Var ikke det en treffsikker innskytelse? Ja, du leser vel fortsatt folks tanker?", spurte jeg.
-- "Selvsagt hørte jeg hva du tenkte", sa Jesus.
Jeg ble vàr at jeg stod og gapte. Jeg lukket munnen og kikket rundt meg. Heldigvis ingen å se. Jeg så opp på bildet igjen med følelsen av å stå foran en mental avgrunn. Dette var ikke mulig . . . gikk bare ikke an . . . .
-- "Utrolig", sa jeg . . . "Jeg mener . . . . Fan! . . . Unnskyld! . . . . Men . . . Vel, hva synes du da? Var ikke tanken jeg fikk treffende? . . . Isabel og Ferdinand . . Datidas svar på en blanding av Adolf Hitler og Wall Street. Du ser vel sammenhengen? Politisk og militær fanatisme parret med samfunnsødeleggende grådighet . . . . . . . Treffende? Ikke sant?"
-- "Jo", sa Jesus, "ikke verst. Skjønt jeg har vansker med å akseptere at det finnes store likhetstrekk mellom de to gudfryktige monarkene og store syndere som Hitler og de rovgriske selskapene på Wall Street."
-- "Men . . . du ser det vel? . . . . Ser at de er av samme ulla? Hitler og selskapene på den ene sida og Isabel og Ferdinand på den andre."
 |
| Deler av den gamle bymuren i Biar, trolig fra 1300-tallet |
Han svarte ikke. Jeg trekker det for langt, tenkte jeg og feide hele problemstillinga unna med en håndbevegelse.
-- "Glem det", sa jeg. "Du og faren din har sikkert tilgitt dem for lenge siden. Typisk dere. Selv synes jeg dere i det minste kunne statuert et eksempel. Sendt dem til han med horn og røde øyne og rensende ild; du vet - han derre fyren dere har i underetasjen."
Jesus sendte meg et skarpt blikk. "Og det ville dere på denne sida av virkeligheten selvsagt ha oppdaget og tatt lærdom av?"
Ingen tvil. Han traff blink. Det som skjer på den andre sida er ute av syne og sinn. Treskaller som oss mennesker tar knapt lærdom av hendelser som vi får rett opp i trynet. Ikke engang om vi får dem supplert med en blåveis for å sikre at lærdommen når fram til hjernen.
 |
| Wall Street-oksen i New York |
-- "Ser poenget ditt", sa jeg, og tok en slurk av vannflaska. "Det måtte selvsagt vært noe vi kunne tatt lærdom av på denne sida".
-- "Som for eksempel?"
-- "Hva vet jeg? Kanskje kunne dere fått Wall Street til å velge Isabel og Ferdinand som sitt symbol, istedenfor den sinte oksen de har i dag?"
Jesus himlet med øynene. "En antatt kreativ penselsvinger som deg burde i det minste tenkt at symbolikken kanskje allerede lå der? . . . . Ikke sant?"
Det er stunder i livet der jeg føler meg ubegripelig dum. "Du trenger ikke gni det inn", sa jeg, korket vannflaska og stakk den tilbake i lomma på kamera-bagen med en resolutt bevegelse. "Joda, jeg innser det. En stupid og aggressiv stut er selvsagt et svært godt symbol på avskummet på Wall Street. Big balls, but no brain."
 |
| Ingen mennesker . . . . . og varmt . . . . varmt |
-- "Store baller for sine egne selskap og sin egen profitt, og ingen hjerne for natur, mennesker og samfunn", rettet Jesus.
-- "Helt enig", utbrøt jeg og ble tatt av en bølge av plutselig begeistring. "Jøss! Fortsetter du slik, søker jeg ansettelse som apostel neste gang du lyser ut slike jobber".
Nå i ettertid vet jeg ikke helt om jeg hørte riktig, men jeg syntes i alle fall å høre at han kvalte en viss latter. Det vokste fram en noe klam stillhet mellom oss. Etter en stund sa Jesus: "Ikke pent av deg å tenke slike tanker om Milton Friedman, Margareth Thatcher og folkene på Wall Street".
-- "Ønsker deg en fortsatt god dag", sa jeg og begynte å gå videre.
-- "Husk, min sønn. Lemfeldig bruk av folkedomstoler, giljotiner, galgetau og eksekusjonspelotonger fører ikke noe godt med seg", ropte han etter meg.
-- Herregud, tenkte jeg.
-- "Kutt ut det der!", ropte han. "Misbruk ikke Herrens navn!"
Jeg rundet et hushjørne og kom meg ut av syne. Det var da pokker til opplevelse. Kunne man ikke lenger gå i egne tanker uten å bli forstyrret av guddommelige tankelesere?
Skumle saker. Skulle det være slik, var Biar ikke noe sted for et menneskes personlige og hudløse refleksjoner. Jesus burde ikke buse ut med hva folk hadde i tankene. Han burde være glad for at han var i Spania. Hjemme i Norge ville han stått i fare for å bli forbudt av Datatilsynet fordi han brøt med personvernet.
Den besværlige historia
Varmen lå fortsatt badstuevarm omkring meg og fortsatt var ingen mennesker å se. Jeg satte meg på en liten benk ved en husvegg og prøvde å huske hva jeg hadde tenkt på, før jeg ble avbrutt av mannen fra Nasaret. Nå ja, det var vel snarere omvendt. Det var vel heller jeg som hadde avbrutt han . . . . .
 |
| Trappegate i Biar |
Uansett -- hvor var jeg? Jo, jeg hadde gått og tenkt på kristendommens utbredelse i Spania under Isabel og Ferdinand.
Etter dem gikk det slag i slag i spansk historie. Kolonialiseringen av Amerika og folkemordet på indianerne, inkvisisjonen, autodafeene, krigene mot engelskmenn og hollendere, den spanske borgerkrigen på 1930-tallet, diktaturet under fascisten Franco, kong Carlos fall, nyliberalismens rasering av landet og påfølgende vekst i fattigdom, ulikhet og arbeidsledighet, osv. osv.
Noen ganger virker spansk historie og kultur så kolossalt mangfoldig og vanvittig bisarr at bare kineserne kan konkurrere med den. Kineserne og kanskje noen sivilisasjoner langt ute i verdensrommet et sted?
Der Norge har 5 - 6 merkesteiner i historia; som f.eks. samlinga av Norge under Harald Hårfagre, dansketida, demokratiets fødsel på Eidsvoll i 1814, Kongens nei under 2. verdenskrig . . . . . og til slutt demokratiets oppløsning og Norges underkastelse under USA og EU i våre dager, har Spania flere hundre historiske merkesteiner.
På linje med andre kolonimakter, brukte Spania bibelen og sverdet i sin erobring av oversjøiske land og riker. Offisielt ville Spania kristne indianerne i Amerika. Men den egentlige drivkraften var å erobre mest mulig gull, sølv, edelstener og landområder.
Grådigheten etter stadig mer, var den reelle drivkraften og siden den gang har verden i økende grad blitt styrt av slike rovgriske gangsterbander. Eneste forskjell er at de i dag ikke omtales som spanske conquistadorer, men som "internasjonale eller globale investorer", med navn som bl.a. RIT Capital Partners, Citigroup, Barclays, Blackstone og JP Morgan og med hovedkvarter på Wall Street, grådighetens episenter i verden.
. . . . Senteret som topp-politikerne i EU og Norge ligger på kne for, selv om det måtte gå på bekostning av demokratiet og egne innbyggere . . . . . Disse politikerne som frekt lar seg velge av folket, men som prioriterer pengemaktas interesser framfor interessene til sitt eget folk, sine egne velgere . . . De var en skam for alt som fantes av demokratiske idealer.
Gjenferdet til Claude Monet
 |
| Claude Monet (1840 - 1926) |
En varm fønvind strøk forbi og fikk meg til å presse overkroppen mot den relativt kjølige murveggen bak benken. Jøss . . . . så varmt det var . . . .
Jeg trakk vannflaska opp av kamera-bagen og tok en ny slurk. Mens jeg drakk, falt blikket mitt på konturene mellom lys og skygger på husveggen på den andre sida av den smale gata.
Sollyset var så skarpt at gjenskinnet fra det gjorde skyggene lysere, og hvis sollyset traff en farget flate som f.eks. en oransje husvegg, fikk det fargen til å stråle svakt. En svak refleks riktignok, men likevel et gjenskinn som smittet over på andre ting i umiddelbar nærhet.
Jeg reiste meg fra benken, krysset den smale gata og holdt hånda 10 - 15 cm fra den oransje husveggen. Håndflata fikk et svakt oransje gjenskinn. Joda, tenkte jeg, det var slike ting som Claude Monet og impresjonistene innså. Fargereflekser og det at skygger sjeldent er grå.
Jeg kikket oppover gata. Noen steder, der direkte sollys traff en hvitkalket mur eller husvegg, ble nesten alt av farger, linjer og konturer visket ut. Det som ble igjen, ble av synsnervene oppfattet som et hvitstrålende objekt. Var gjenskinnet fra det sollyset traff sterkt nok, var det nesten som det oppstod et visuelt hvitt tomrom.
Jeg tok av solbrillene og betraktet fenomenet. Jo - jeg så det mye klarere uten solbriller. Kanskje burde jeg ikke bruke dem? Heller oppleve verden slik den virkelig var?
 |
| Forsøk på kameraeksponering som gjengir hva en ser uten solbriller |
-- "Que absurdité", hørte jeg en stemme si. Jeg stusset. Det er ikke ofte man hører fransk i denne delen av Spania.
Jeg snudde meg og på benken jeg nettopp hadde reist meg fra, satt gjenferdet til Claude Monet. "Ikke tenk slik", sa han, "bruk solbriller. Man får grå stær av å stirre på farger, lys og skygger i sollys. Tro meg. Har erfart det selv. Knapt noen har stirret mer på lyset enn meg".
-- "En stor ære", sa jeg. "Virkelig en ære. Ante ikke at impresjonismens far var på disse trakter".
-- Monet lo. "Klart jeg er her. Biar er et gjenskinnets kongedømme. De urbane bosteds og refleksenes paradis. Har du forresten lagt merke til en ting her hvor lyset er så sterkt? Fargene blir svakere, men noen ganger også sterkere. Et paradoks. Alt her er avhengig av skyene og synsinntrykkenes gud; lyset; sola."
Tanken på at Jesus var like i nærheten fikk meg til å skotte forsiktig over skuldra. "Tror det kan være lurt å ikke tillegge sola den guddommelige egenskaper", sa jeg og pekte over skuldra med tommelen. "Han er like her borte og kan kanskje høre deg. Ingen vits å blande han inn i en disputt om malerkunsten."
-- "Blande inn hvem?"
Jeg lyttet i enda noen sekunder uten å høre noe. "Glem det," sa jeg. "Fortell heller mer om lyset".
Det var i det øyeblikket jeg så en mann med krykke til høyre i synsfeltet. I trappegata like ovenfor oss passerte en eldre mann og forsvant inn i ei sidegate. Uten å nøle løp jeg opp trappene. Tenkte ikke over hvorfor. Visste bare at dette motivet måtte jeg ha.
Jeg så inn i sidegata han hadde tatt. Ingen å se, men lyden av krykka hang fortsatt igjen. Små, rytmiske dunk mot brosteinene. Raskt gikk jeg lenger innover og rundet et nytt hushjørne, og der var han. Han gikk sakte. Gikk midt i gata; på vei ut av skyggene og inn i sollyset. Haltet litt på den ene foten.
Jeg stoppet og knipset et par foto. Samtidig visste jeg at Claude Monet hadde rett. Dette holdt ikke. Jeg hadde ikke hatt tid til å stille inn kameraet. Kamera-elektronikken ville derfor matte fargene og dempe refleksene. Bildene ville ikke gjengi farger og lys slik jeg nå så dem. Jeg strøk svetten av ansiktet. En følelse av håpløshet truet med mer utmattelse enn væsketapet allerede gjorde. Bare en ting å gjøre. Måtte stole på hukommelsen! Huske mest mulig! Lagre synsinntrykkene i hjernen. Fargene og valørne!
 |
| "Fru Monet broderer" 1875, Claude Monet |
Jeg konsentrerte meg. Sugde nærmest fargene til meg. Intense gule, grønne og oransje farger til venstre på husveggene. Fugene mellom brosteinene gikk nesten i en blålig farge. På høyre side av gata spiste det skarpe sollyset opp farger, linjer og konturer. Reflekser som smittet av på brosteinene . . . . Reflekser fra vindu som avtegnet seg på husveggene på den andre sida . . . . og helt blendende reflekser der sollyset traff hvite flater.
-- "Du tror du kan gjenskape dette?", spurte Claude Monet og strøk hånden over skjegget.
-- "Vet ikke", sa jeg åndsfraværende. "Vi får se når jeg kommer hjem, og påbegynner maleriet".
-- "Vil du male det i impresjonistisk stil?"
-- "Tror ikke det. Ikke dette motivet. Synes impresjonismen passer best på trær, busker, gress og sånn".
-- "Du har fått solstikk", konstaterte Claude og ristet på hodet. "Solstikk. Absolutt ingen tvil om det".
"Reise i lys og tid", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 50 cm, 2016 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar