12. nov. 2016

Sant? Eller løgn og forbannet dikt?

Må bare si det som det er. Jeg er svært skeptisk til mange topp-politikere og medier. Er man blitt lurt ofte nok, blir man det. Derfor senker jeg ofte avisa og øyenbrynene samtidig, og stirrer hull i lufta av ren skepsis. Eller jeg flytter blikket vekk fra nyhetssendinga på TV'en for ikke å gjennomhulle den og forårsake brann. Og jeg tenker: Kan jeg virkelig stole på det de sier?    

Saken er nemlig den at jeg ikke har særlig tillit til nyhetsbyråer som f.eks. NTB, Reuters og AP (Assosiated Press). Jeg stoler heller ikke mye det som serveres av store mediehus som f.eks. avisene i Schibsted Media Group, TV Norge (Discovery Networks Norway), CNN eller News Corp (Murdoch). Rett eller galt, men ofte mistenker jeg dem for å legge mer vekt på å tjene penger eller betjene visse særinteresser enn å servere oss faktiske eller sanne nyheter.

God journalistikk er alltid undersøkende journalistikk. Journalistenundersøke om det hun eller han serverer, stemmer overens med virkeligheten. Men slikt koster tid og arbeid, og nyhetsmedier som setter fortjeneste og børsverdi høyere, vil derfor ofte gå for "nyheter" som ikke koster mye å få tak i og der kostnadene til faktasjekking mer eller mindre droppes. 

En annen grunn til min skepsis til slike nyhetsmedier, er at de ofte lider av "utenrikspolitisk blindhet"; en variant av det sosialantropologer kaller etnosentrisme. Forenklet går det ut at mediene i utenrikssaker tar sine egne myndigheters beskrivelse av verden som den rette og sanne. Sier f.eks. den norske regjeringa at et eller annet styre i utlandet er diktatorisk eller demokratisk, vel - så er det også slik 

Dette til tross for at det finnes utallige eksempler på hvordan norske topp-politikere omskriver virkeligheten for å føre både folk og medier bak lyset. Ta f.eks. omdanningen av Norge fra fredsnasjon til krigsnasjon, noe den politiske eliten utrolig nok kan finne på å omtale som en form for nestekjærlig humanisme. Et av mange eksempler er forsvarsministeren i regjeringen Stoltenberg (2005 - 2013), Anne-Grete Strøm-Erichsen (AP), som i 2007 begrunnet Norges krigshandlinger i utlandet på følgende måte: 

"Hovedbegrunnelsen for å sende norske militære på oppdrag i utlandet er at vi ønsker å bidra til konfliktløsning og fred. Kjernen i saken er, enkelt sagt, å hjelpe nødstedte mennesker til et bedre liv."

Tidligere bidro Norge med fredsbevarende styrker i FN-regi. Nå bomber og dreper vi altså mennesker på oppdrag fra Nato/USA for "å hjelpe nødstedte mennesker til et bedre liv".

Men slike frekke omskrivinger av virkeligheten er ikke AP og de rødgrønne alene om. Når sant skal sies: I de siste tretti årene har alle norske statsministere samt utenriks- og forsvarsministere -- uansett parti -- servert liknende skamløse bortforklaringer på Norges bidrag i de militære overfallene på bl.a. Afghanistan (2001 - ), Irak (2003 - ) og Libya (2011 - ). Man kan gjerne spørre om de er for dumme til å begripe hvordan slike skamløse forsøk på å føre folk bak lyset, bidrar til å knuse folks tillit til dem samt regjering som storting?

Enda så sent som i 2015 da de fleste av oss for lengst hadde innsett tragediene som Norges "hjelp til nødstedte" hadde medført (ødelagte stater, flere islamittiske terroristgrupper og flere flyktningskatastrofer), ga kremen av Norges politiske elite (Jens Stoltenberg og Erna Solberg) disse angrepene sin fulle støtte. Og på toppen av det hele tok de til orde for samme framgangsmåte i krigen i Syria!

Slike gjentatte utspill fra den politiske eliten røper en så grunnleggende forakt for virkeligheten, for undersøkelser som er blitt foretatt og for vanlige folks intelligens, at de får en skeptiker som meg til å ønske dem et varig opphold i frontlinja i en av krigene de er så varme talsmenn for.

Det var i nettopp et slikt opprørt øyeblikk at jeg kom til å lese redaktør Bjørgulv Braanens leder i Klassekampen 27.05.2016 

  • Norges deltakelse i Afghanistan-krigen har vært begrunnet med alt fra kvinnefrigjøring til terror­bekjempelse, men den egentlige grunnen er lojalitet til USA. Vi stiller opp når Washington kaller – til tross for at USAs krigspolitikk i regionen har vært en katastrofe, fra Afghanistan og Irak til Libya. 
  • De vestlige krigene er den enkeltstående viktigste grunnen til dagens sønderskutte statsdannelser, framveksten av Den islamske staten og økningen i ekstrem, voldelig islamisme. Nå har Norge igjen valgt lydig å følge Washingtons appell om å delta i krigen i Syria. Men det er ingen grunn til å tro at vestlige soldater på bakken vil være noe mer vellykket denne gangen.

Det er også disse forholdene som gjør at filosofiprofessor Jon Hellesnes treffer spikeren ettertrykkelig på hodet, når han skriver om "vår" politiske elites trofaste støtte til bl.a. Natos opprustning og sabelrasling i Øst-Europa: 

  • "Det er blitt stadig vanskeligere å bortforklare at Nato er blitt ein farlig trussel mot verdensfreden, ein trussel av det slaget som alliansen i si tid blei sagt å skulle verne oss mot" (Klassekampen 08.08.2016)

Vel, uansett. Redaktør Braanens innlegg motiverte meg til å male et portrett av han. Det er tross alt slike som han og Hellesnes jeg kan takke for at skepsisen min ennå bare stirrer hull i lufta, og ikke også tar med seg familiemedlemmer, inventar og husvegger i samme slengen ;)


"Redaktør Bjørgulv Braanen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 35 x 70 cm, 2016 ©


PS. Er du interessert andre syn på norsk utenrikspolitikk enn det som vanligvis kommer i mainstream-medier som NRK, TV2, VG, Dagbladet og Aftenposten, kan blant annet følgende være til nytte: 

* Helge Lurås, "Hva truer Norge nå?" (Cappelen Damm, 2015)
* Ernst Sneve, "Å tie er å godta" (Publica, 2012)
* Per-Aslak Ertesvåg, "Makten bak makten" (Koloritt Forlag, 2006)

* Avisene Klassekampen, Nationen, Ny Tid og Friheten 
* Div. bøker av  Odd Karstein Tveit, Christian Borch og Sidsel Wold
* Hjemmesida til Pål Steigan 
* Le Monde Diplomatique (utgis på norsk) (Abonnerer du på Klassekampen er den inkludert i abonnementet)

Ingen kommentarer: