25. mar. 2017

En tøffelhelts betraktninger


Maleriet heter "Nyromantisk senvinter". Og det betyr?, spør du kanskje. Greit! Skal si mer om det.

Av alle penselsvingere i verden, har skjebnen eller Vår Herre tildelt meg den mest uforutsigbare og promiskuøse inspirasjonen. Det hender nemlig ofte at hun uten forvarsel hopper fra ei stilretning (f.eks. realismen) og over til ei annen (f.eks. surrealismen). Det betyr at jeg ofte får minimal tid til å omstille meg såvel mentalt som med hensyn til komposisjon og fargevalg. Maken til nymfomanisk flyfille, tenker jeg da og blir olm i blikket. Skuler på henne. Men jeg sier lite. Tør ikke.

Å motsi eller prøve å korrigere henne, er uhyre risikabelt. Har hun først bestemt seg for at et motiv skal males i en viss stil, krever hun underkastelse og lydighet. Å tvinge henne over i en annen stil med motivet hun er svanger med, ender bare med at hun forsvinner og etterlater meg med male-vegring og hørselskadelig utestemme. Ofte i dagevis eller sågar i ukevis. 

I angst for slike reaksjoner, inntar jeg derfor tøffelheltens underdanige atferd når hun kommer på besøk. Tar imot henne litt lut i ryggen og med nedslått blikk. Jeg kan riktignok banne lydløst mellom stramme lepper mens vi drøfter motivet og malestilen hun har kommet fram til. Men som regel føyer jeg henne uten å mukke. 

Andre ganger igjen er vi umiddelbart enige om motiv og malestil, og da går den praktiske penselsvinginga unna som en lek.

Men noe synes å være på gang for tida. Til tross for hennes ustadighet, har hun i de siste månedene nesten bare gått svanger med den romantiske stilen og inspirert meg nesten bare med romantiske landskap. Det vil si landskaper som appellerer mer til følelsene; til det opphøyde, storslagne og skjønne mer enn til det nøytrale og nøkternt naturgitte. Altså snarere såkalte "drømmelandskaper" enn tørre gjengivelser. Altså "drømmelandskaper" som romantikkens mestere; bl.a. Peter Balke, Johan C. Dahl, Caspar David Friedrich, John Constable og Joseph W. Turner, også svermet for. 
 
Derfor lå det også naturlig for meg å gi dette maleriet tittelen "Nyromantisk senvinter". Og dette var også en av de gangene vi begge var enige i både motiv og malestil. Riktig koselig hadde vi det mens jeg svingte penslene. Kanskje var det også derfor jeg fant på å male henne inn i dette motivet. I dans. Iført sin hvite kjole. Ja, du kan vel se henne?


"Nyromantisk senvinter", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 65 x 54 cm, 2017 ©


Ingen kommentarer: