31. des. 2017

Å male etter Rembrandt


Dette er en kopi av Rembrandts maleri ("Portrett av en gammel mann i rødt"); malt en gang mellom 1652 og 1654. Min kopi ble sluttført på formiddagen i dag, nyttårsaften 2017. På den måten kan oldingen representere det gamle året som ser avventende på det nye året som nå melder seg utenfor bildekanten. 

Ønsker dermed alle som følger med på bloggen et riktig godt og fredelig nytt år! 

Men hvorfor kopiere en Rembrandt?

-- Du satser kanskje på karriere som kunstforfalsker?, spurte en venn av meg. 

Nei, slett ikke. Når penselsvingere som meg kopierer gamle mestere, er det av èn eneste grunn; vi ønsker å lære mer om maleteknikkene deres. På samme måte som det å sykle, lærer og vedlikeholder vi ikke teknikker kun ved å lese om dem. Teknikken må utprøves i praksis. Gjerne så mange ganger at den til slutt sitter så godt at bare tanken på mesteren automatisk framkaller teknikken i hånda som fører penselen. 

Gammel mann i rødt, Heremitage Galleri, St. Petersburg
Jeg har malt denne kopien i akrylmaling. Hadde jeg gitt meg ut på galeien som forfalsker, ville jeg i det minste brukt oljemaling av samme type og med samme fargepigmenter som Rembrandt.

For det andre ville jeg brukt samme type malemidler (linolje, løsemiddel, etc.), samme type lerret og sørget for å spenne lerretet opp på ei blindramme som også kunne dateres tilbake til 1600-tallet. 

For det tredje ville jeg brukt et sjølkomponert overflatemiddel som gjorde at kopien fikk samme patina som et maleri som var blitt utsatt for mange hundre års støv og skitt. På originalmaleriet til Rembrandt (til venstre) kan noe av den gylne fargetonen forklares nettopp med maleriets patina.   

For det fjerde ville jeg ikke kopiert noe Rembrandt selv hadde malt. Tvert om ville jeg malt et motiv som ingen hadde sett før, men som på grunn av materialer, motiv og maleteknikk kunne(!) ha blitt malt av Rembrandt.

Og for det femte og siste; jeg ville framskaffet "bevis" på at maleriet var så gammelt som det utga seg for å være. Falske dokumenter, kvitteringer og fotografi var for eksempel noe som en av vår tids dyktigste kunstforfalskere, Wolfgang Beltracchi, benyttet seg av. 

Som det framgår av punktene ovenfor, må det være et slit å være kunstforfalsker. På den andre sida har det en tiltrekningskraft for penselsvingere som ønsker å "dra buksa ned" på dagens kunstmarked som kontrolleres av pengeflyttere/investorer som ofte mangler kunnskap om kunst utover pengeverdier. "Pengeflytterne har ødelagt alle normer for bildende kunst. De fortjener derfor å bli lurt og tape penger", skal Beltracchi ha sagt i et intervju på TV. 

Om man er uenig med Beltracchis måte å "slå tilbake" på, er det imidlertid ikke vanskelig å være enig med han i påstanden om spekulantenes ødeleggelse av normer for kunstnerisk kvalitet. Det er imidlertid et tema jeg lar ligge her, siden jeg allerede har tatt det opp i essayet "Konseptkunstens selvmord".
 Gammel mann i lenestol, 1650. National Gallery, London

Portrettmesteren Rembrandt

For alle portrettmalere framstår Rembrandt som den store læremesteren. En viktig grunn er at Rembrandt koblet genial teknikk og komposisjon med evnen til å få fram den portrettertes sinnstemning og personlighet. 

I et brev til sin bror, Theo, skrev Vincent van Gogh: "Rembrandt går så dypt inn i det mystiske at maleriene hans sier oss ting som det ikke finnes ord for i språket." Maleren Max Liebermann formulerte seg slik: "Når jeg ser en Frans Hals, får jeg lyst til å male. Når jeg ser en Rembrandt, får jeg lyst til å gi opp".

I tillegg kom at Rembrandt stadig ble dyktigere på grunn av det store antallet portretter han maktet å tegne, etse og male i sine aktive år. I stor grad var det nettopp portrettene som han fikk sine inntekter fra. I det nøkterne og strengt protestantiske Nederland -- sterkt påvirket av den sveitsiske og pietistiske reformatoren Jean Calvin -- tjente man ikke mye på 1600-tallet på å male altertavler og kirke-utsmykkinger. I Nederland var det den personlige og nøkterne kristendommen som gjaldt; uten den katolske kirkekunstlige "pomp og prakt" som ble sett på som symboler for Habsburgerne som nederlenderne stadig lå i konflikt med.

Derimot var det i Nederland, England og deler av Tyskland økende etterspørsel etter portretter og mer dekorative motiver som landskap, jaktscener, stilleben og humoristiske scener fra dagliglivet. På sistnevnte område gjorde bl.a. Jan Steen og Adriaen Brouwer det godt, og på portrett-området gjorde mestere som f.eks. Rembrandt og Frans Hals det tilsvarende godt.

Selvportrett, 1659
For å trene på forskjellige sinnsstemninger i portrettkunsten, produserte Rembrandt rundt hundre selvportrett fordelt på over 40 malerier og resten i etsinger, tegninger og skisser. Blant de rundt 350 maleriene som skal ha overlevd tidens tann, er over 60 portretter og gruppeportretter (bl.a. "Nattevakten" og "Dr. Tulps anatomiforelesning") som Rembrandt malte av byborgere og laugsmedlemmer i bl.a. Amsterdam. I tillegg kommer mange portrettmalerier av ikke navngitte modeller, herunder også den gamle mannen som jeg har kopiert. 

Når det gjelder denne gubben, har kunsthistorikere kommet fram til at Rembrandt brukte han som modell i minst to malerier. 

Første gang finner vi han i et maleri fra 1650 ("Gammel mann i en lenestol") og neste gang i "Gammel mann i rødt", malt en gang i perioden 1652 - 1654. Kalotten på mannens hode synes å være en kippa av typen som ble båret av jødiske menn i Amsterdam på 1600-tallet. 

Uten sammenligning for øvrig, regner jeg med at Rembrandt på samme måte som meg, kunne bli svært fascinert over ansiktstrekk og/eller kroppholdning til visse mennesker, som f.eks. denne gamle mannen. Og uten sammenligning for øvrig, synes det å være noe som tenner oss begge til å ville male vedkommende person. Denne tilbøyeligheten hos meg og andre portrett-opptatte penselsvingere får oss av og til opp i pinlige situasjoner. Vi kan nemlig noen ganger ha "lange og beundrende blikk", men av helt andre grunner enn det som vanligvis regnes som årsaken til slike nærgående blikk.

Stort sett har jeg kopiert den gamle mannen nokså slavisk etter Rembrandts portrett. En av de få tingene jeg likevel har endret på, er oldingens blikk.

Hva lærte jeg så av denne kopien? 

1) At jeg heretter skal male kopier i samme størrelse som originalen. Avvikende størrelse gjør at man ikke kommer teknikken (penselstrøk, malingslag, etc.) tett nok inn på livet. Læreutbyttet blir dermed mindre.

2) At originalen må studeres svært nøye før man prøver å kopiere den. Det var først på slutten og med hjelp av forstørrelsesglass og studie av ulike versjoner på Internett, at jeg oppdaget at originalen hadde et mørkt pledd over fanget og venstre arm. Det oppdaget jeg ikke en gang da jeg sist så maleriet på Eremitasjen Galleri i St. Petersburg i 2015.

3) At jeg måtte ta i bruk og fikk dermed frisket opp mange teknikker, heriblant tørrpensel, gradering og Leonardos Sfumato-teknikk.

5) At det ligger mye kos i å kopiere gamle mestere og samtidig ha musikk fra deres egen tid i bakgrunnen. Til Rembrandt spiller jeg som regel bl.a. Vivaldi, Corelli og Jordi Savall.  


"En gammel mann - etter Rembrandt", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2017 ©


Ingen kommentarer: