Det er spennende og teknisk utfordrende å male "talende" portretter". Sett under ett er portrettet et av de tre motiv-typene som inspirerer meg. De andre to er symbolske motiver (f.eks. Abdiserte statsmakter) og stemningsfulle motiver som f.eks. landskap og naturskildringer.
Ideen til portrettet "Pike med perlehalsband" kom mens jeg frisket opp gamle portrett-teknikker ved å kopiere Rembrandts "En gammel mann i rødt". Å male eldre mennesker med livets seire og nederlag i blikk og ansikt, er ikke enkelt. På den andre sida lærer man mye av portrettkunstens hemmeligheter ved å kopiere portrettmestere som f.eks. Frans Hals, Rembrandt, Ilja Repin og John Singer Sargent.
Ideen melder seg
"Røykere", Adriaen Brouwer, 1636
Mens jeg stod der og malte på Rembrandts gamle mann og med barokkmusikk i bakgrunnen, kom jeg til å tenke på Jan Steen, Adriaen Brouwer og Jan Vermeer. På linje med Rembrandt og Frans Hals, var de også gudbenådede nederlandske penselsvingere på 1600-tallet.
Steen og Brouwer malte ofte humoristiske motiver fra vertshus og andre festlige situasjoner, mens Jan Vermeer var en mester på hjemlige interiør og de mer lavmælte stemningene mellom mennesker.
Blant de få portrettene Vermeer malte og som har overlevd tidens tann, er "Pike med perleøredobb" fra 1665. Portrettet blir ofte respektfullt omtalt som Nordens eller Nederlands Mona Lisa, bl.a. på grunn av modellens blikk og hennes halvåpne munn som kanskje skal til å si noe? Eller kanskje har hun allerede sagt noe? Og i så fall hva?
Tolkningsmulighetene øker ytterligere, hvis vi tar med at bl.a. ulike dyr, farger, klær, blomster og smykker (herunder perler) ofte ble tillagt symbolske betydninger som portrettmesterne ofte tok i bruk for å framheve trekk ved personen og/eller stemningen.
"Pike med perleøredobb", Jan Vermeer, 1665
Dermed ble ideen tent hos meg. Hva om jeg malte et portrett som kombinerte Steens og Brouwers lettlivete og humoristiske motiver med Rembrandts og Vermeers mer alvorlige og taktfulle tilnærming til motivene de malte?
Og hva om jeg samtidig kunne få fram noen budskap om ting som -- til tross for over 400 år mellom dem og meg -- ikke syntes å ha forandret seg særlig mye? Noe som fortsatt var stabilt til tross for alle århundrene som lå mellom dem og meg?
Joda - det skulle ikke være meg i mot å terge forandringenes filosof, Heraklit, som hevdet at absolutt alt var i endring. En påstand som nyliberalistiske politikere i våre dager utnytter skamløst som påskudd til å foreta endringer i samfunnet slik at det i enda større grad skal øke profitten til internasjonale investorer, og gjerne på bekostning av vanlige folk.
Ideen tar form
Etter at tanken hadde modnet noen dager, slo det meg at motivet burde være ei ung kvinne som smilende iakttok vår reaksjon på et eller annet hun hadde sagt eller gjort . . . eller kanskje noe vi hadde sagt eller gjort? . . . . Eller kanskje kom smilet hennes av noe helt annet?
Som sagt, så gjort. Jeg var allerede så heldig å ha en ung og dyktig modell, Ingeborg Dybwad Ryeng. Hun hadde nøyaktig det smilet og den energien jeg så for meg, og i tillegg kunne hun understreke nettopp det med sitt røde hår og sitt naturlige glimt i øyet.
"Nordnorsk Mona Lisa", Jan R. Iversen 2013
Nå gjaldt det bare å finne klær og hodeplagg som lett kunne tilbakeføres til barokkens tidsalder på 1600-tallet eller kanskje også til renessansen på 1400 - 1500-tallet.
Siden humor skulle være et sentralt innslag i maleriet, kunne jeg la Ingeborg låne den grønne blusen til Mona Lisa, og som hodeplagg kunne jeg gi henne penlua til Hendrickje Stoffels. Ja, det er ikke måte på hvilke friheter vi penselsvingere kan ta oss til. Som f.eks. det å rote rundt i klesskapene til berømte modeller i kunsthistoria.
For å gi motivet enda et talende element, ville jeg skape en kobling til Vermeers modell ved å gi min modell et perlehalsband. Det ville stå i kontrast til Vermeers enslige øredobb, men samtidig gi ei kobling mellom de to maleriene; ei kobling som bidro til å løfte fram noen av budskapene jeg ønsket å formidle. Herunder bl.a. budskapet om skjønnhetens og humorismens tidløshet samt budskapet om Platons skille mellom ideverden og sanseverden, og om hvem av dem som har størst innflytelse på hva vi egentlig(!) oppfatter av verden rundt oss.
Joda, et perlehalsband skulle Ingeborg få. Jeg kunne jo f.eks. låne noen av perlene til Henriette Goldschmidt som i 1905 ble portrettert av fabelaktige John Singer Sargent.
Ideen blir et maleri med "undertekst"
Vel - det gikk som det gikk. Jeg lånte til høyre og venstre i alt fra klær og smykker til malestil, og la også inn andre elementer i maleriet som kan sette betrakteren på sporet etter de mange budskapene som jeg ønsket motivet skulle formidle.
Egentlig er dette den samme utfordringa som en forfatter gir seg ut på, når han eller hun jobber med "underteksten" i et dikt, ei novelle, et skuespill eller en roman. Jakten på å få budskapet fram, uten at det skjer med plump og kjedelig overtydelighet.
Denne jakten etter å fange egne tanker, assosiasjoner og sinnsstemninger og formidle dem i former, streker og farger på et lerret, blir mer og mer vanskelig desto mer "lavmælt" eller implisitt et maleri utformes.
"Norske redere", Jan R. Iversen (1977)
Det hender faktisk at jeg tegner og maler motiver som slett ikke er "lavmælte" og derfor helt fri for undertekst. Et par eksempler er min protest mot "Gaza-krigen" (2008-09) og illustrasjonen "Norske redere" (t.v). Problemet er at slike motiv kaster seg over betrakteren på samme måte som en reklameplakat som utbasunerer: "Kjøp vår såpe!"
Som kunstneriske uttrykk blir derfor slike høymælte motiver lett banale. Vi liker vi ikke å bli fortalt hvordan tingene er, uten selv å få tenkt oss om. Et høymælt motiv står dermed i fare for å bli oppfattet som uinteressant og kjedelig. Har man sett det et par ganger, holder det.
Med tida er jeg blitt mer tilhenger av komposisjoner som ikke brøler ut sitt budskap, men snarere hvisker det fram. Nettopp det hensynet tvinges man til å ta i naturalistisk portrettmaling, og det er kanskje også en av grunnene til at jeg er liker å male portretter.
Og det er også derfor jeg er godt fornøyd med "Pike med perlehalsband". Jeg synes hun -- på samme måte som Vermeers modell -- kan si oss veldig mye, uten helt å si det. Og når vi tar blikket fra henne og ser på henne på ny litt senere, så har hun kanskje noe nytt å si oss?
"Pike med perlehalsband", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2018 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar