21. apr. 2018

En avventende vår


Her i nord er månedene mars og april løftets måneder. Løftet at en ny vår snart vil vise seg etter hvert som snøen smelter vekk. Eller at våren vil dukke opp, når de polare lavtrykkenes våte snøflak har falt av trestammer og greier. Kanskje dukker også to skjærer opp? To som også ser mot sør, like forventningsfulle som oss. 

Men i år har tre enøyde, aggressive kykloper i sør svekket løftets måneder, og nok en gang blåst til flammene i Midt-Østen. Nok en gang ført oss inn på terskelen til en utslettende 3. verdenskrig. Kyklopene og jihadistene deres taper i Syria. Det irriterer dem sikkert også at mange av oss ikke lenger tror på løgnene deres og mikrofonstativene deres i de store mediene. Slikt liker de ikke. Da blir de aggressive. Enda farligere for verdensfreden. 

Nei, jeg er ikke alene. Det er ikke bare jeg som har mistet all tiltro til kyklopene. Helst skulle verdenssamfunnet blindet dem slik Odyssevs og mannskapet hans gjorde med kyklopen Polyfemos. Blindet dem slik at de aldri mer ble i stand til å påføre verden like store skader som de har gjort etter 2. verdenskrig. Listen over nasjoner som de har undergravet, invadert eller begått kupp i, er langt som et vondt år.

Da jernteppet falt i 1989, raste kyklopenes siste rest av anstendighet i avgrunnen. Uten en sterk motmakt i Sovjetunionen kunne de nå herje rundt i verden etter eget forgodtbefinnende. Helt siden den gangen, er de blitt stadig mer groteske i sin undergraving og sine overfall på andre nasjoner. Nasjoner som ikke adlyder deres vilje, nasjoner som ikke følger deres ordrer; alle står utsatt for angrep og ødeleggelse. 

Kyklopene trenger ikke en gang bevis eller støtte fra FN for å angripe andre land. De gjør som de vil. Den sterkestes rett til å herske uten innblanding! For øvrig samme rett som fascismen bygger sin ideologi på, og samme rett som sentrale grunnleggere av den vestlige sivilisasjonen, Sokrates og Platon, hadde tatt skarp avstand fra. Var vår vestlige sivilisasjon i ferd med å råtne på rot, som følge av en styrtrik elites umettelige grådighet og deres politiske alliertes uansvarlighet og udugelighet?

Det var nettopp denne assosiasjonen som fikk meg til å tenke på poeten Harald Sverdrup (1923 - 1992). Lyrikeren og samfunnsrefseren med kinnskjegget og alpelua. "Jævla kontorister, jævla drosjesjåfører, jævla nordlendinger" brølte han og bedrev sjokkterapi på all uforstand og likegyldighet. Han var den som sparket både myndigheter og oss andre i underlivet, når vi så ut til å gi fan i alt som het sannhet, rettferdighet, anstendighet og medmenneskelighet.

Hver gang jeg fra nå av tenker på imperialist-maktene USA, Frankrike og Storbritannia, kommer jeg trolig også til å tenke på Sverdrup og hans dikt "Kyklop".


Kyklop

Stadig mere enøyd blir kyklopen. 
Med loddengrå antenner aner uhyret 
vårt forræderi. 
Skal vi slippe ut av hulen,
trenger vi litt mot og følelsers fornuft,
litt ærefrykt for barn og barnebarn,
en nesten håpløs tro på regnets dråper,
lysets sverddans, gressets kraft.
Som Odyssevs kan vi kalle oss for Ingen, 
klamre oss til livets varme kropp
som tripper ut i lyset for å drikke. 
I vårt bilde er kyklopen skapt.
Han er omtrent udrepelig. 
Når han raver ut i solen, 
er han tydelig. 
Han kaster fjell. La det skje. 
Han er blind. Beregner dårlig.


"Kyklop", Harald Sverdrup, diktsamlinga "Fugleskremsel", Aschehoug, 1980

 "Avventende vår", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2018 ©


Ingen kommentarer: