3. feb. 2019

Portrett av Nils Utsi


Jeg var neppe alene om å føle at tida liksom stoppet opp. At minuttene plutselig gikk saktere. At de gikk mer avventende og stillferdig av sted. På årets første dag i 2019, kom nyheten om at Nils Reidar Utsi hadde gått bort. 

Akkurat da var jeg nok heller ikke alene å se meg om etter en stol; et sted jeg mentalt kunne fordøye det jeg hadde hørt. At en stor scenekunstner og et tvers gjennom ekte menneske var borte. At kunsten og kulturen i nord var blitt betraktelig fattigere.

I de lange minuttene jeg satt der på stolen, kom minnene fra 1970-tallet. Humørfylte minner, alvorlige minner, spennende minner . . . . Mangt og mye ble gjerne større og viktigere i nærheten av skuespilleren, en av ildsjelene bak Hålogaland Teater, humoristen, medmennesket, den politiske aktivisten og kommunisten Nils Utsi. 

Minnene fra 1. mai-arrangementene der han leste dikt av blant annet Rudolf Nilsen, Nordahl Grieg og Pablo Neruda. . . . . . Nei! . . . . Nils leste ikke diktene. Overhodet ikke. Han levde dem fram. Blikket, gestene og stemmen forsterket ordene; gjorde dem viktige og betydningsfulle. Alt fra bitter klassekamp og neveslag i bord til stille morgenstemning ved et vann inne i skogen, kunne han mane fram. Lekende lett. 

Mange andre minner kom også. Deriblant episoder fra "Prelatens" røykfylte lokaler, Tromsøs største "vannhull" på 1970-tallet, og der Nils kunne veksle mellom politisk alvor og avvæpnende humor på en måte som kun mennesker med stor menneskekunnskap er i stand til. Andre minner kom også. Minner fra ulike teateroppsetninger på 1970-tallets Hålogaland Teater . . . . "Det er her æ høre te", "Tolvskillingsoperaen", "Peer Gynt" . . . 

Forestillinger som gjorde oss mektig stolte av Hålogaland Teater, og det faktum at den nordnorske dialekten gjorde teateropplevelsen sterkere. Det var vi nordlendinger . . . vi nordmenn, vi samer, vi kvener, vi pomorer . . . som stod der på scenen.

Tror ideen om å male et portrett av Nils kom akkurat der og da. Men jeg ville male han slik jeg husket han fra midten av 1970-tallet . . . . Og ta med en scene fra en oppsetning han deltok i på "Scene Finnmark", og som er en av mine favoritter, Samuel Beckett og hans "Mens vi venter på Godot". En scene der de to hovedpersonene i stykket, Vladimir og Estragon, forgjeves venter på Godot . . . eller på den rettferdige framtida som ikke kom?

Det passer egentlig godt for 1970-tallet der de fleste av oss mente at samfunnet nok ville endre seg til det bedre, og der noen av oss også ventet på det som aldri kom. Framtida der flertallet av folket, og ikke mindretallet av de rike og mektige, ville bestemme. Etter hvert som årene gikk, tok bare de rike og mektige et enda sterkere grep om utviklinga . . . . . . . Men det er en helt annen historie. 

Men et portrett av Nils ble det uansett. Kanskje et foreløpig utkast? Kanskje blir det endret. Ikke lett å si. . . . . . men inntil videre får det bli som det er. "Nils framfører Rudolf Nilsen" burde jeg kanskje kalt det . . . . . ? Vi får se . . .

En stort menneske har forlatt oss, og de av oss som kjente han og opplevde han, står igjen, mye rikere enn om han ikke hadde vært her i det hele tatt. Vi får trøste oss med det.



"Portrett av Nils Utsi", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 54 x 65 cm, 2019 ©



2 kommentarer:

Esther Utsi sa...

Så nydelig skrevet, levende og med stor kjærlighet til minnene om vår kjære bror. Så flott portrett som liksom fikk hjertet og tankene til å slå kollbøtte - han er jo ikke her mer, han kommer ikke til Austertana i påska...

Jan R. Iversen sa...

Takk skal du ha for gode ord, Esther. Har gitt maleriet til Sissel slik at det blir hos dere i familien. Det er der det hører hjemme