Om skjønnheten . . nok en gang

• "Våren har kommet. Stopp og se deg om. Se sollyset som trekker vårens flortynne brudeslør ned mellom trekronene. Se skjønnheten i gress, blomster og trær. Se lyset, fargene og skyggene. Bruk hørselen. Lytt. Hør insekter og fugler arbeide for at skjønnheten skal formere seg og komme tilbake, år etter år. Fall på kne. Takk dem alle,  for uten dem er du og din rase fortapt".  (Hentet fra en 18-årig skjønnhetdyrkers notater)

Vel, det var den gang. Idag er jeg kanskje mer en storkjefta systemkritiker enn en skjønnhetsdyrker? Kanskje er det derfor jeg med skrekkblandet fryd av og til tenker på meg selv som en skjønnhetsdyrker? Til mitt forsvar kan jeg i det minste anføre at jeg av og til prøver å male fram skjønnheten. I tillegg har jeg også skrevet en del om dette fenomenet i bloggposter som bl.a. "Skjønnhetens magi" og "Konseptkunstens selvmord". 

I slike skriverier har jeg prøvd å forstå hva skjønnhet er, hvorfor vi er så tiltrukket av den og hvorfor den er så vanskelig å gjenskape i f.eks. et maleri, et dikt eller noe annet i kunsten. En av våre fremste poeter, Stein Mehren, sa det på følgende treffende måte:

• Skjønnheten unnflyr oss. Vi strekker oss etter den; vi griper den aldri. Hvorfor? Fordi den, som horisonten, er evighetens alltid vikende tilsynekomst.

Men hvorfor er det med "skrekkblandet fryd" at jeg noen ganger anser meg å være en skjønnhetsdyrker? Vel, selve "fryden" ligger selvsagt i det å oppdage skjønnheten i landskap, natur, mennesker, planter og dyr. Oppdage den og nyte den. Men på veien dit ligger to skumle fallgruver kanskje de fleste av oss først må overvinne: 1) begjærlig dominans - og - 2) avsporing.

Begjærlig dominans 

Fallgruva "begjærlig dominans" går ut på at skjønnhet ofte vekker et psykisk og/eller fysisk begjær som i neste omgang ødelegger skjønnheten. Tenk f.eks. på et parforhold der den ene parten er dominerende og sjalu, og vil ha full kontroll over den andre parten. "Skjønnheten" i den andre parten blir da ofte ødelagt i møte med partnerens krav til dominans og personlig tilfredsstillelse. I boka "Profeten" advarer Kahlil Gibran nettopp mot det:

• "Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene. Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken".

For noen år siden leste jeg følgende treffende ord på en mur i Praha: "I begjæret er du  den viktigste. I kjærligheten er den andre den viktigste".

Et annet eksempel kan hentes fra min egen erfaring som penselsvinger. Noen ganger har jeg oppnådd lykkefølelsen over å ha fått fram skjønnheten i et motiv, likegyldig om det er et menneske, et landskap eller noe symbolsk. I slike tilfeller har jeg ofte lagt fra meg penslene, og tatt plass i en god stol for å nyte skjønnheten på lerretet. 

Det er da det skjer. I min nytelse oppdager jeg visse ting som kan endres og forbedres. Og i ønsket om å gjøre skjønnheten enda mer skjønn, har jeg opplevd at skjønnheten blir borte under mine kravstore penselstrøk. Ofte har eneste løsning vært å gi opp hele motivet eller starte på et helt nytt lerret.

• "Det finnes bare en sannhet: mal straks det du ser. Når du har det, så har du det. Har du det ikke, begynn på nytt. Noe annet er humbug" (Edouard Manet)

I begge eksemplene ovenfor, forsvinner skjønnheten fordi vi blir egoistiske og kravstore i jakten på vår egen personlige tilfredsstillelse.

Avsporing 

Avsporing er den andre fallgruva som noen av oss må overvinne for å kunne oppdage og nyte skjønnheten. Fallgruva kan gjerne uttrykkes i følgende utsagn: "Verden står overfor mange viktige utfordringer. Det er disse man bør bry seg om og bruke tid og energi på. Å jakte på skjønnheten er ikke annet enn unyttig virkelighetsflukt." 

Hva svarer man til slikt? Man kan f.eks. svare at selv om verden går på skeive, trenger vi skjønnheten for ikke å gå mentalt til grunne. Det blir som det Paulo Coelho legger opp til i boka "Manuskriptet fra Accra".

Handlingen er hentet fra Jerusalem under ett av korstogene i middelalderen. Med tanke på de grusomheter som korsfarerne stod for i byer de erobret, samlet befolkningen (jøder, ortodokse, muslimer og kristne) seg for å høre rådene til en klok kopter. Og i den sammenhengen er det noen som har følgende ønske og begrunnelse for den:

• "Når alt ser mørkt ut, har vi behov for å opplive sjelen. Fortell oss derfor om skjønnheten".

 "Sommerlig skogsvei"

I maleriet "Sommerlig skogsvei" måtte jeg nok en gang forsere begge disse fallgruvene. For å tilfredsstille mitt eget begjær etter å gjøre skjønnheten enda skjønnere, ødela jeg maleriet og måtte starte forfra, på et nytt lerret.

Det gjorde at avsporings-fallgruva vokste seg større. Følelsen av å kaste bort tida på virkelighetsflukt økte, men jeg trøstet meg fortsatt med at skjønnheten var viktig å få fram. Så blir det selvsagt opp til deg og andre å avgjøre om jeg klarte det denne gangen.

"Sommerlig skogsvei", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©