Utenfor vinduet lå et lag på 10 - 15 cm nysnø. Det lå på toppen av et gammelt snølag på vel 1, 5 m. Jeg kikket på datoen på mobiltelefonen. Deretter på armbåndsuret. Dette kunne da umulig stemme? Dagen var 12. mai 2020. Et blikk på temperaturmåleren utenfor viste minus 1,4 C.
Selv om jeg har et svært tilbakelent forhold til vær og legger mer vekt på det skjønne enn det uskjønne i natur og mennesker, kjente jeg et snev av værsjuke. Lengselen etter vår, fuglesang og grønne omgivelser hadde i de siste ukene vokst for hver dag. Nysnø har sin sjarm, men jaggu ikke i midten av mai! . . . . . Det er bare slik det er.
Tanken gikk tilbake til februar. Jeg hadde lagt veien om nordspissen av Tromsøya. Lette etter noen gode motiver til et maleri. Det var nysnø og 4 - 5 minusgrader. Herlig fin nysnø. Det var en av disse fine februardagene i nord der sola har vendt tilbake, men er ennå blek og søvnig bak skyene. De blå tonene i naturen hersker fortsatt, men et fiolett skjær har gradvis begynt å vokse fram i deler av terrenget og langs horisonten. Et nokså klart tegn på at det går mot vår og sommer.
Joda, den februardagen fant jeg noen motiver som kanskje kunne bli gode, hvis jeg bare endret litt på dem. Altså hvis jeg tok meg den kunstneriske friheten å endre på linjer, former og/eller farger.
Der jeg nå stod, rimelig uforstående bak et stuevindu i mai, følte jeg skuffelsen over å se nysnø. En viss uro meldte seg. Stod jeg i fare for å miste mitt syn på nysnø som noe vakkert? Det ville vært skjebnesvangert for en penselsvinger som blir emosjonell nyromantiker, når et landskapsmaleri begynner å ta form på et lerret.
Uroen sendte meg inn på et rom der jeg lagrer halvferdige maleri. Etter noen sekunder fant jeg det jeg lette etter. "Nysnø i februar". Det gjorde at jeg kunne senke skuldrene. Nysnø hadde heldigvis ennå sin sjarm. Ingen tvil om det. Og
når man først har opplevd nysnøens skjønnhet i februar, er man jo også
villig til å tilgi at den begår visse feiltrinn i mai. Det er nå mitt
syn på den saken.
Rakk aldri å spørre skogenes store poet, Hans Børli (1918 - 1989), om det, men jeg antar han ville vært enig med meg i det.
Ennå finnes der tilgivelse i himmelen. Gårsdagens sulk og søppeldynger blir dekket til med et finmasket slør av hvitt. Jeg sitter og ser på fnuggenes uendelig mjuke fall skrått over brystet til en dompap som lyser med sitt lille liv i bjørka utenfor mitt vindu. Det kjennes varmt innom meg at alt jeg holder av, alt som dufter av ville vinger, er innerlig nær meg hver gudskapte dag – her mellom Jordens lågmælte undere. Rart hvor lite et hjerte kan leve på når alle kunstige behov ligger igjen på en skrotplass ved Melkeveien. Jeg går barhodet ut. Står i det hvite suset og lokker snøvåte ord heim fra skogen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar