7. sep. 2021

Nyliberalismens stattholder (et essay)



Vi står foran et stortingsvalg etter 8 år med Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og KrF ved makta i Norge. Tror det var derfor jeg ble inspirert til å legge vekk alle andre motiver og male lederen av Solberg-regimet, Erna Solberg, den nyliberalistiske ideologiens stattholder i Norge.

Overklassens parti

Høyre har alltid vært overklassens parti eller partiet til det rike og mektige mindretallet i Norge. Det har Høyre vist i over 100 år ved å motarbeide alle viktige reformer som tranitter-bevegelsen på 1800-tallet samt fagbevegelsen og arbeider-bevegelsen på 1900-tallet gikk inn for.

Det var reformer som forutsatte at overklassen måtte dele makta med flertallet ("folk flest") og delta i spleiselaget på reformer som tjente flertallet. Det likte verken den økonomiske eliten eller Høyre. Historia taler sitt tydelige språk:

  • 1898 - motstandere av stemmerett for alle menn (dvs. også for menn som ikke tilhørte eliten)
  • 1913 - motstandere av stemmerett for kvinner (men Høyre stemte riktignok ja, da saka til slutt kom til votering i Stortinget)
  • 1919 - motstandere av å innføre åtte timers arbeidsdag
  • 1936 - motstandere av å innføre alderstrygd 
  • 1937 - motstandere av trygd til blinde og uføre
  • 1947 - motstandere av å opprette Statens lånekasse for utdanning
  • 1959 - motstandere av arbeidsledighetstrygd
  • 1961 - motstandere av uføretrygd 
  • 1972 - motstandere av karakterfri barneskole
  • 1981 - motstandere av å opprette barneombud
  • 1991 - motstandere av skolefritidsordninga
  • 1994 - motstandere av lovfestet rett til videregående utdanning

Slike reformer dannet etter hvert reisverket i den norske velferdsstaten; en samarbeids- og fordelingsmodell som gjorde livet mindre slitsomt og mer økonomisk levelig for folk flest.

Ved Solberg-regimets maktovertakelse i 2013 gikk Høyre i tett samarbeid med FrP, nyliberalismens mest ekstreme pådriver i Norge. Da var tida kommet for ikke bare å stemme mot reformer som kom folk flest (altså flertallet i Norge) til gode. Nå skulle også overklassens egne reformer innføres.

Reformer som i størst mulig grad erstattet velferdsstatens demokratiske styring. Det skulle nå erstattes med udemokratisk markedstyring og inntog av nasjonale og multinasjonale selskaper i bl.a. offentlig sektor.

Illustrasjon: Gerhard Haderer

Man trenger ikke vite mye om markeder og nasjonalt og internasjonalt næringsliv for å forstå at viktigste mål for slike aktører, er å skaffe sine aksjonærer størst mulig utbytte (nesten koste hva det koste vil).

Hvis slike selskaper skal velge mellom utbytte-interessene til styre og aksjonærer på den ene sida og interessene til "folk flest" på den andre, blir selvsagt styret og aksjonærene prioritert.

Dette i grell motsetning til demokratiet og stortingspolitikere som skal tjene land og folk, selv om et flertall av dem dessverre synes å ha foretrukket å tjene andre oppdragsgivere i de siste tiårene. Det som en gang var våre tjenere i storting og regjering, er i dag andres tjenere. 

I boka "Myter og virkelighet" i 2002, slo Høyres gamle leder, Kåre Willoch, med skuffelse fast at den vestlige overklassen har utviklet sterke likhetstrekk med (sitat) "føydaltidens utsugere". Videre skrev han at mange i næringsliv og finansmarked dyrker en form for samfunnsskadelig "rovdyr-kapitalisme" der bl.a. bankene har medvirket til en "tilrakings-økonomi" og "grådighetskultur". 

I dag er det altså slike grådighetsaktører som nyliberalistene i Høyre og FrP ønsker skal erstatte den politisk styrte velferdsstaten. Aktører som vi kjenner igjen fra bl.a. NRKs fiction-serie "EXIT", Panama-papers, Paradise-skandalen og den europeiske skatte-svindelen på 2010-tallet.

Dette er bare noen få eksempler på at innslaget av kjeltringer ("rovdyr-kapitalister") øker, desto mindre politisk regulert og mer "fritt" et marked er.

Takket være nyliberalistene i EU og Norge øker denne delen av "økonomien" eller "markedet" i Europa. På globalt nivå kan det nå snakkes om en voksende gangster- eller mafia-økonomi godt hjulpet av nyliberalistisk politikk med skatteparadiser og minimalt kontrollert frihandel og "fri flyt" over nasjonale grenser.  

  • Som en storinvestor en gang sa: "Vi skyr egentlig ingenting, men i media og for politikerne prøver vi jo alltid å framstå som myke kosebamser. Gjelder jo å opprettholde troverdighet og tillit".

At store private investorer og næringsliv er opptatt av å overta mest mulig av offentlig sektor, sier seg selv. Har man statskassa som oppdragsgiver, har fakturaene en sikker betaler.

Derfor er nyliberalistiske regimer å foretrekke for "rovdyrkapitalister" samt for investorer og næringsliv som sikter seg inn på offentlig sektor. Eller for å si det med en lett omskriving av den amerikanske systemkritikeren Noam Chomsky:

  • "Nyliberalistiske regimer arbeider for at fortjenesten i samfunnet skal gå til private nasjonale og utenlandske selskaper, mens alt av kostnader og risiko skal bli betalt av folk flest og det offentlige"

 

Nyliberalismen i et nøtteskall

I korte trekk går nyliberalismen ut på å slippe løs markedsaktører (dvs. nasjonale og multinasjonale selskaper) ved å:

Storting, Civita, det frie marked og "folk flest"

1) deregulere og liberalisere lover og regler som holder nasjonalt og globalt næringsliv i ørene (man må jo få ta seg mer til rette, må vite)

2) privatisere stadig mer av offentlig sektor (herunder også samfunnsviktige sektorer som f.eks. helsesektor, oppvekst, utdanning, etc.) slik at dette næringslivet skal få nye og godt betalte beitemarker

3) "fri flyt" over landegrensene av varer, tjenester, mennesker / arbeidskraft og kapital / investorer slik at dette næringslivet skal kunne flykte fra forpliktelser og ha skatteparadiser som sine hjemland.

At privatisering og anbud gir billigere og bedre tjenester, er begrunnelsen som Høyre og FrP serverer oss. En begrunnelse som ofte er uten forankring i virkeligheten og som hyppig viser seg å gå ut over folk flest. NPM (New public management) er for øvrig også en en sentral del i nyliberalismens verktøykasse for å legge offentlig sektor til rette for privatisering.

I arbeidet med å omgjøre offentlig sektor til markeder for finans og næringsliv, innførte Solberg-regimet ABE-reformen i 2015. Reformen har medført at alle statlige virksomheter fra domstoler og politi til utdannings-institusjoner og NAV årlig må kutte ned på bemanninga og dermed også på sine tjenester overfor befolkninga. 

På denne måten har deler av velferdsstatens service og tjenestetilbud i Solberg-regimets periode (2013 - 2021) blitt mye dårligere.

Regimet og støttehjulet FrP har slik skaffet seg en begrunnelse for å privatisere enda mer av offentlig sektor. Som bl.a. Noam Chomsky har pekt på, er slik "sleip underfinansiering" av offentlig virksomhet, helt vanlig i nyliberalistiske regimer. Og når offentlige tjenester først er blitt privatisert, blir det vanskeligere for demokratiet / valgte politikere å påvirke tjenesten i tråd med signaler de får fra velgerne.

Privatisering av offentlig sektor er dermed også langt på vei ei avdemokratisering ettersom det "å hente tilbake" en privatisert tjeneste er juridisk komplisert, og kan bl.a. påføre det offentlige (kommuner og fylker) lange og kostbare rettsaker. 

Men Høyres og FrPs luftige begrunnelser for egen politikk, gjelder ikke bare på områder som f.eks. konkurranseutsetting og privatisering av offentlig sektor. Ta f.eks. deres begrunnelse for store skatteletter til de rike.

Nyliberalistenes skatte-bløff og virkelighetsflukt

I overklassens og Solberg-regimets nyliberale reformer inngår selvsagt også å gi store skatteletter til de rikeste i landet. I boka "Arven etter Erna" viser Wegard Harsvik at regimet i løpet av 2013 - 2020 har gitt skattelette på 1,5 mill. til hver av de rikeste i Norge (s. 96).

Er vel da ikke annet vente at det er overklassen med sine milliardærer, og ikke "folk flest", som gir penger til Høyres og FrPs valgkamper? De støtter selvsagt Høyre og FrP som ivaretar deres interesser. Helt fornuftig å gjøre det. Like fornuftig som det er for LO og fagbevegelsen for "folk flest" å støtte partier som ivaretar folkets / flertallets  interesser.

For de 99 prosentene med lavest formue i Norge utgjorde Solberg-regimets skattelette 1.200 kr. i perioden 2013 - 2020. Det var også mye mindre enn avgiftsøkningene (matmoms, el-avgift, bompenger, egenandeler på offentlige tjenester, etc.) som Solberg-regimet står bak, og som rammer mennesker med små eller normale inntekter mer enn rikfolk. Altså "folk flest" som FrP ynder å kalle det, og som de ubegripelig nok også påstår å representere.

Begrunnelsen for de store skattelettene til de rike, er (ifølge den nyliberalistiske "trickling-down"-teorien) at det gir økonomisk vekst, flere investeringer og arbeidsplasser. Når de rike blir rikere blir altså også alle andre rikere, også de fattige.

La oss se om dette stemmer overens med virkeligheten. 

  • I 2010 la Norge på tredjeplass i sysselsetting blant OECD-landene. Bare Island og Sveits hadde en større andel av befolkninga i jobb i Europa. I 2021 hadde Norge falt ned til 5. plass etter Nederland, Sveits, Island og Tyskland. 

Dette taler sitt tydelige og paradoksale språk: Nyliberalistisk politikk fører til det stikk motsatte av hva Høyre og FrP hevder at den gjør. Den fører til større ulikheter og dermed mindre økonomisk aktivitet samt liten eller ingen vekst i arbeidsplasser.  

Økte ulikheter på sin side, kommer imidlertid ikke bare som følge av skatteletter til de rike, men også som følge av diverse endringer i avgifter og skatter som slår uheldig ut for "folk flest". For rikfolk er avgifter som bagateller å regne mens de kan være tunge for vanlige folk med normale inntekter, og helt uoverkommelige for folk med små inntekter.

Ved å innføre en rekke av overklassens reformer har Solberg-regimet sørget for skatteletter for de rike samt økte avgifter og nedskjæringer på støtte til kostnader som rammer vanlige folk mer enn rikfolk. I fleng nevnes:

  • Skatt på pendleropphold
  • Nedbygging av beredskapslagre (bl.a. mat og sykehus-utstyr) ved mulige kriser, pandemier, krig, etc.  (Rikfolk er ikke avhengig av dette. De drar til private klinikker i inn- og utland)
  • Skatt på tariff-festede sluttvederlag 
  • Svekkelse av arbeidsmiljøloven (og dermed økte muligheter for sosial dumping og "fri flyt" av økonomisk kriminelle over landegrensene) Arbeidslivskriminalitet koster Norge vel 28 milliarder kroner årlig.
  • Skatt på kost og losji for arbeidstakere på jobbreise
  • Avkorting av dagpenger
  • Avkorting av uføretrygden
  • Avkorting av etterlattepensjonen
  • Avkorting av arbeidsavklaringspenger (AAP)
  • Avkorting av sluttvederlag
  • Innføring av egenandel for fysioterapi for kroniske sykdommer
  • Kraftig underregulerte løpende pensjoner og realinntektsnedgang for alderspensjonister 
  • Kutt i fri rettshjelp
  • Skatt og arbeidsgiveravgift på tips
  • Mer enn 30 % økning i el-avgiften
  • Økt avgift på kollektivtransport
  • Økt avgift på kinobilletter, fotballkamper, etc. 
  • Økt drivstoffavgiften 
  • Skatteklasse 2 som gir en ektefelle mindre skatt fordi den forsørger en med lite eller ingen inntekt av ulike grunner, fjernes
  • Kutt i bostøtte
  • Kutt i barnetillegg for uføre 
  • Kutt i støtten til glutenallergikere
  • Kutt i støtten til veldedige organisasjoner
  • Kutt i stipendordningen for studenter 
  • Økt egenandel hos lege 
  • Økt makspris i barnehager
  • Kutt i bilordningen for bevegelseshemmede 
  •  osv.  
I tillegg kommer bl.a. iveren etter å selge ut virksomheter som er (eller kan bli) strategisk viktig å ha norsk politisk innflytelse over :
  • Solgte Oslo børs til Euronext (EU-børs)
  • Solgte kraftbørsen Nord Pool.
  • Tvang Norge inn i EUs energibyrå ACER.
  • Underla Norge EUs finanssystem.
  • Splittet opp og solgte ut NSB.
  • Solgte Entra. I dag leier det offentlige tilbake bygninger man bruker.
  • Ivret for å selge ut mer av en av Norges viktigste melkekyr; Equinor.
  • Tvang igjennom fylkes- og kommunesammenslåing, i flere tilfeller mot folks ønske
  • Tvang gjennom politireform som førte til færre politikamre.
  • Svekket samfunns-beredskapen.
  • Tvangsinnførte AMS-målere i alle husstander.
  • Økte innvandringen
  • Sentralisering av sykehus, akutt mottak, fødeavdelinger, etc.
  • Påla legene økt belastning i form av økt dokumentasjon. Dermed går mindre tid i dag til legegjerningen.
  • Nedlegging og sentralisering av domstoler.
  • Solgte Posten
  • Solgte Norske Skog til tyske kapitalkrefter.
  • Endret navnet Statoil til Equinor.
  • Økte CO2 avgiften. Dette er Høyres form for verdiskapning.
  • Ønsket å kaste Norges konsesjonslover over bord. Disse lovene sikrer nasjonalt eierskap til evigvarende naturressurser som er avgjørende for verdiskapning og mange norske arbeidsplasser.
  • Rekord i utbygging av bomstasjoner og i bompenger (280 milliarder)
  • 15 milliarder kroner til krigen mot Syria.
  • 13 milliarder til den farmasøytiske industrien via Bill Gates.
  • Over 100.000 nye arbeidsløse på toppen av de 100.000 fra før.
  • Forverret balansen til Norges bank med 331 milliarder.
  • Massiv ødeleggelse av norsk natur til fordel for vindkraftbaroner og internasjonal storkapital som BlackRock og Google.
  • Store framtidige strømregninger for norske forbrukere på grunn av kraftkabler til utlandet.
  • Massiv opprustning for å delta i USAs kriger rundt i verden.
  • For første gang har en utenlandsk makt (USA) fått baser på norsk jord som de kan bruke etter eget godtbefinnende (er blitt amerikansk territorium der amerikansk lovgiving gjelder).
  • Økte oljepengebruken fra 125 milliarder kroner i 2013 til om lag 238 milliarder kroner i 2021.
 

Nyliberalistisk politikk øker ulikhetene og dermed også polariseringa i samfunnet

Som vist overfor virker ikke de store skattelettene til rikfolk ("trickling-down"-teorien) slik nyliberalistene påstår. Alt skattelettene gjør, er å øke de rikes bankkonti, øke kapitaleksporten til verdens skatteparadis og gi økte sosiale og økonomiske ulikheter i samfunnet. Noe som i neste omgang fører til fallende produktivitet i næringslivet. Men tro ikke at paradoksene stopper der.

Økonomen Karl Polanyi mente i sin tid at en politikk som ga stor makt til private markedsaktører, ville føre til at samfunnet "gikk opp i liminga". 

De store økonomiske ulikhetene, oppløsnings-trekkene og de hatske konfliktene som preger dagens nyliberalistiske USA, taler for at Karl Polanyi hadde rett, og at nyliberalistisk politikk er direkte samfunns-undergravende.

Ulikhetskapende politikk er også helseskadelig og øker dermed samfunnets helsekostnader slik Et av mange uttrykk for det, er at antall unge uføre har fordoblet seg seg under Solberg-regimet. I 2013 var det 10.446 uføre i Norge under 30 år. I 2020 var det 20.856. Tar man med alle under 40 år var antall uføre 29.670 i 2013 og 56.304 i 2020 (SSB-statsistikk i Harsvik (2021), s.112)

I boka "Følelsen av forskjell" understreker prof. og sosialpsykolog Keith Payne den gamle kjensgjerninga at vi mennesker er sosiale dyr, og at økt ulikhet gjør oss mer uforsonlige og aggressive. Prof. Torbjørn Lindstrøm Knutsen og prof. Paul Knutsen peker på sin side på at økt ulikhet gjør politikken mer ustabilt fordi store deler av befolkningen mister sin tiltro til politikerne. Også i Europa med et EU der nyliberalistisk politikk har hersket i flere tiår, vokser ulikhetene.

Dermed vokser også konfliktene mellom den politiske eliten og befolkinga, mellom ulike grupper, mellom regioner og nasjonalstat, mellom by og land, osv. Det kommer til syne i bl.a. Frankrike, Spania og Tyskland.

Når det gjelder konflikten mellom by og land, ser vi klare trekk til det også i Norge. Blant annet Bunadsgeriljaen og Distriktsopprøret synliggjør det. Begge grasrotbevegelsene har for øvrig oppstått under Solberg-regimet tid ved makta.

Ulikhetene mellom by og land øker i alle markedsstyrte samfunn fordi markedsaktiviteter naturlig søker mot områder der markedet / folketallet er størst. Dermed taper distriktene og mindre sentrale områder i konkurransen om etableringer og aktivitet, især når landet har politikere som ser markedets "løsninger" som de beste løsningene. Markedets sentraliserende effekter er gammel kunnskap, men synes fortsatt ikke å ha sunket inn hos de historie- og kunnskapsløse nyliberalistene i Høyre, Venstre og FrP.

 

Oppsummering

Til tross for fakta fra SSB, Verdensbanken, OECD, IMF, Polanyi og Payne fortsetter altså Solberg-regimet (H, FrP, KrF og Venstre) ufortrødent i samme retning som før. Høyres valgslagord: "Tida er ikke inne for eksperimenter", står som et slående bevis på det.

Samtidig viser slagordet Høyres totale mangel på realitets-orientering. For det finnes ikke noen som har eksperimentert mer med Norge enn Solberg-regimet med sine overklasse-tjenende "reformer". 

Er kanskje Høyre- og FrP-toppene så dumme at de ikke skjønner undersøkelsene til SSB, OECD og IMF? Forstår de heller ikke at økt ulikhet skaper økt forakt for storting og regjering, og at det øker konfliktnivået i samfunnet?

Nei, de er slett ikke dumme. De har bare valgt å betjene den lille rike overklassen og deres interesser, og står fast ved det.

Det får vi selvsagt akseptere i et demokrati. Så får vi heller takke for god gymnastikk av lattermusklene, hver gang FrP-topper hevder at de er partiet for "folk flest". En god latter får man jo også når FrP både er for og imot EU, for og imot bompenger, for og imot sitt eget Solberg-regime, for økte strømpriser og mot økte strømpriser, osv. osv. osv.

Hvis man imidlertid ser nyliberalistenes fornektelse av virkeligheten fra et ståsted der virkeligheten og sannheten er det som avgjør om man skal forsvare en teori som "trickling-down" eller ikke, blir det hele dumt. 
Da forteller Høyres og FrPs virkelighetsfornektelse at vi har å gjøre med stupide dogmatikere som fortsetter å hevde at "trickling down"-teorien og nyliberalistisk politikk er rett, til tross for at virkeligheta og tunge forskningsmiljø gang på gang dokumenterer det motsatte. 

Det sies at dogmatisme er de middelmådiges siste redningsbøye. I så fall forteller det mye om Solberg-regimet. I tillegg gjør det også regimets fornektelse av virkeligheten mer forståelig for oss andre.

Da vet vi enda bedre hva og hvem vi har med å gjøre, og det skal de i det minste ha takk for.

"Nyliberalismens stattholder i Norge" , Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2021 ©

 

Kilder og anbefalte bøker: 


Etiketter: , , ,

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)