Våren i Arktis. Ta deg tid. Lytt. Se. Iskalde skjønnheter. Utilnærmelige skjønnheter. Ubergelige skjønnheter.
Vakre for øyne og sjeler slitne av stress og rutiner. Balsam for tanker slitne av "nyheter" fra politikere og deres mikrofonstativ i media. Men tenk ikke på det nå. Gløm de ensretta folka. Krigshisserne. Fanatikerne. Stopp heller opp. Ta deg tid. La skjønnheter lindre.
En av dem er den arktiske "mangroveskogen". Vanlig i mai til tidlig i juni. Så blir den borte. For hver dag varmer sola litt mer. Regn og vind tærer bort snø og is. Så smelter tela i bakken og vatnet søkk i jorda.
Tilbake står bjørk, or og selje. Våte til knes, men med grønne slør i toppen. Kledd til bryllup med sommeren.
Blir jeg stående ei stund ved en slik "mangrove", går tankene gjerne til dikteren Hans Børli i "Marsvår". De var tidligere ute der sør i landet.
MarsvårMed stammene vått mørke på solsiden
står trea nynnende i fønvinden
og holder det skjære lyset
stramt mellom seg.
Lik kvinner
som strekker linvask. Svett svullis brenner
i solfallet. Frostsår
på de svarte hendene mine
går oppatt, tar til å gråte
sveavatn og blod. Men langt
inni mørket i meg et sted
rører gleden på seg, stille og stumt
som når nattevinden reiser fjærene
på vingen til en sovende fugl.
"Kjølig skjønnhet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 38 cm, 2024 ©
Hans Børli, "Marsvår", diktsamlinga "Kyndelmesse", Aschehoug, 1972
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar