Tromsøspor

I fjor høst passerte jeg statuen til polarhelten Roald Amundsen på Prostneset i Tromsø. I snøslapset rundt statuen gikk mange fotspor. Små og store, og i alle retninger. Noen oppover mot Storgata, andre ned mot havna, noen mot "Amundsenbygget" og mot Nordnorsk kunstmuseum. 

Spor i våt snø, tenkte jeg. Snart smelter sporene inn i underlaget og blir borte.

Amundsen-statuen ble støpt i bronse i 1937 for at ettertida aldri skulle glemme hans bragder. På den måten setter Amundsen spor etter seg den dag i dag.

Jeg kikket ned på fotsporene i snøslapset. Det gikk opp for meg at de som hadde etterlatt seg dem, heller ikke ville bli glemt. Ikke nødvendigvis. I vår digitale tidsalder "støpes" de fleste av oss ikke i bronse, men i digitale spor på nettet. 

Et godt eksempel er "Gamle Tromsø" på Facebook der til og med mennesker som ikke lenger er blant oss, blir levende i våre tanker gjennom foto og skrift. Alt fra byens "store menn og kvinner" til fortidas "småfolk" som f.eks. byoriginaler med kallenavn som Skinnhilmar og Lus Lars. Dermed ble ideen til dette maleriet født.  

Amundsen på sin sokkel med ansiktet mot oss og Lars til fots med ryggen mot oss . . . . Selv om en er i bronse, er begge her ennå. Selv om den ene er berømt og den andre ikke, er begge her i form av digitale spor på nettet. 

Slikt liker jeg. Nettet gir ei rettferdig utjevning. Amundsen betyr ikke mye for meg, men det gjorde byoriginalene siden de var en del av min egen barndom, en del av mystikken, undringen og fantasien. Derfor fortjener de å minnes, selv om de ikke er støpt i bronse!  

Slike ting er koselig å tenke på, så koselig at jeg omgjorde den sure høstlige ettermiddagen til en sommerdag på maleriet. 

"Tromsøspor", Jan R. Iversen, akryl på plate, 31 x 23 cm, 2013 ©