Forandringen (et essay)

Tromdalstinden -- et ikonisk fjell for mange tromsøværinger. En naturens monument som følger oss gjennom livet. Og mens vi forandrer oss i utsende og år, reiser ut og kommer tilbake, er fjellet det samme. Uforanderlig. Liksom evig? 

Vel, kanskje noe i universet er evig, men her på jorda er det evige kun tilsynelatende. Alltid forbigående. Slik det også er med fjell og alt annet som betraktes på lang avstand og ikke løpende på nært hold. 

Til slutt ser vi ikke i det hele tatt så mye på det. Hvorfor skulle vi det? Vi vet jo at det er der. Kort sagt, det er blitt noe vi tar som gitt. Det er blitt noe dagligdags . . . inntil tidspunktet kommer der dèt vi trodde var uforanderlig, har endret seg. 

Men det tar gjerne tid. Gradvis og over så lang tid at vi ofte ikke oppdager endringene. Og når de ikke lenger er mulig å overse, liker vi kanskje ikke det vi ser? Fornekter at endringa har skjedd? Flykter inn i fornektelse, inn i kognitiv dissonans? Slik kan det være med det meste.   

Tror vi kanskje at det nasjonale demokratiet ennå fungerer i Norge? Tror vi fortsatt at Norge er en selvstendig stat? En suveren nasjon slik Grunnloven krever? Eller tror vi kanskje fortsatt at den såkalte vestlige "sivilisasjonen" står for fred, internasjonalt samarbeid og liberalt demokrati?

Som et apropos og siden det nærmer seg et nytt stortingsvalg, fristes jeg til å trekke fram en av mine aforismer fra boka "Det lyse og det mørke" (2025):

• Demokratiet i Norge har ei u-uttalt arbeidsdeling. Folket velger hvilke partier som skal inn på Stortinget mens Brussel og Washington bestemmer hvilken politikk de skal føre.

Sett fra mitt eget ståsted hadde Norge en gang et demokrati på nasjonalt nivå. Et demokrati der politikerkastens prioritering lå på det som var Norges, befolkningas og næringslivets interesser. 

Det har imidlertid endret seg siden 1980-tallet etter hvert som de fleste i den nasjonale politikerkasten adopterte EUs nyliberalisme, og i tillegg USA/EUs mål etter 1991 om "unipolar globalisme", dvs. en verden der USA skulle fungere som global diktator med EU som assistent. 

Nå er det bare rester igjen av det nasjonale demokratiet, men fortsatt oppfører vi oss som om ingenting er endret. Som om demokratiet på nasjonalt nivå var uforanderlig. Som om det var noe evig?

Da jeg malte dette maleriet og ga det tittelen "Forandringen", syntes jeg det var synd at den arktiske våren var så kort og forbigående. Og da jeg kom over diktet "Dagligdags" av en Tromsø-lyriker, kom tanken om forandringens mektige kraft tettere inn på meg. Vi mennesker har i det hele tatt vanskelig for å henge med i forandringene som skjer.

Men alt er i forandring 

"Panta rei" (alt er i endring) skrev den greske filosofen Heraklit for vel 2.500 år siden. "Man kan ikke gå ned i samme elv to ganger", skrev han. Vannet man først går ned i, er borte neste gang man stikker foten i elva. 

Heraklit 540 - 480 f.Kr.

Med sitt "panta rei" mente Heraklit at ingenting varer evig. Noe endres på kort sikt. Alt endres på lang sikt. Vær kommer og går. Mennesker og dyr kommer og går. 

Selv byer, samfunn, hele imperier og "sivilisasjoner" kommer og går. Til og med store fjell endres over tid av bl.a. erosjon og inngrep av mennesker som veier, gruver, vindturbiner, etc. 

I Bolivia ligger fjellet Potosi, gjennomhullet. Opprinnelig rommet det kolossale mengder sølv og tinn. Mange historikere mener at uten Potosi's ressurser ville det spanske imperiet (1479 - 1714) ikke oppstått og blitt så mektig som det ble. Rikdommen la m.a.o. grunnlaget for de spanske kongenes og spansk adels grådighet og makt som varte i nesten 300 år i store deler av verden. 

Vesten går fortsatt i de samme voldelige og grådige fotsporene til såvel det spanske imperiet som romerriket og det britiske imperiet, sa en gang en cubansk historiker til meg. "Men oss bløffer de ikke lenger".

-- At vi i Nord- og Sør-Amerika snakker europeiske språk; spansk, portugisisk, nederlandsk, fransk og engelsk og ikke de opprinnelige innfødtes språk, er et resultat av europeernes plyndring og nedslakting av urbefolkninga i sin avsindige jakt etter rikdom. De fikk aldri nok. Men til slutt fikk folket nok. Både i Sør- og Nord-Amerika frigjorde de seg fra de europeiske utsugerne. Det stod folk som bl.a. Simon Bolivar,  Miguel Hidalgo, George Washington og vår egen José Martí for.

-- Kolonialismens og nykolonialismens epoker fra 1400-tallet til langt opp mot 2000-tallet, har vist at de vestlige kapitaleieres grådighet har drevet fram kriger, statskupp, folkemord, diktaturer og to verdenskriger. To verdenskriger! Det er Europas bidrag til folk i verden. Ikke mye å skryte av.  

-- Derfor tror ingen på den sørlige halvkule det, når EU og USA i dag påstår at de er forkjempere for demokrati, humanisme og rettferdig handel. Vi ser at det er løgn, når de samtidig bruker Verdensbanken, IMF, WTO og NATO som brekkjern for å lykkes med sin fordekte nykolonialisme. De må gjerne fortsette å bløffe sine egne innbyggere. Men i sør, i Asia, Afrika og Sør-Amerika -- har sett dem på nært hold i mange hundre år. Vi vet hvem vi har med å gjøre. Oss bløffer de ikke lenger.
 

Det meste handler om økonomi 

Da det handelspolitiske BRICS-samarbeidet dukket opp i 2011, tenke jeg mye på ordene til den cubanske historikeren. Ikke siden dannelsen av "Bevegelsen for alliansefrie stater" på 1950-tallet var et liknende ikke-militært handelssamarbeid mellom land utenfor Vesten kommet i stand.  

Ville Vesten innse at BRICS er et forsøk på å skape en mer rettferdig økonomisk verdensorden? En orden der f.eks. land i Afrika som tidligere -- på grunn av indre korrupsjon og vestlig initierte statskupp -- måtte selge sine råvarer (gull, uran, sølv, etc.) til amerikanske og europeiske importører til en brøkdel av det disse importørene ellers fikk på verdensmarkedet. 

Ville Vesten gå med på å endre disse ny-kolonialistiske forholdene eller ville de ikke? Ville Vesten reformere bl.a. IMF og Verdensbanken slik at fattige land i verden kunne oppnå mer kontroll over egne ressurser, arbeidskraft, egne markeder, egne transportårer, etc? Ville de gå i inn i oppriktige forhandlinger om en mer rettferdig verdensorden, eller ville de fortsatt møte slike forsøk med sitt vanlige repertoar av økonomiske sanksjoner, trusler, blokader, statskupp, politiske drap, militære invasjoner og nye kriger?  

Professor Jeffrey Sachs er en amerikansk akademiker som -- til tross for dagens mange svertekampanjer og den politiske ensrettinga i Europa -- snakker åpent om Vestens urettferdige handelspolitikk og mange brudd på internasjonale lover. Som regel spilte og spiller USA -- og især Storbritannia -- en framtreden rolle i bruddene som Sachs nevner i disse to korte video-klippene: 

 1. 

 2.

I de siste tiåra har også Norges politikerkaste -- uavhengig av hvem som har sittet i regjeringskvartalet -- blitt blant de som avviser diplomati og foretrekker krig og brudd på internasjonale lover og handelsregler . . . . . . men selvsagt bare når det er Vesten selv som står bak bruddene! 

Skamløs hykling og dobbelt-moral har nemlig blitt EU/EØS-kastens (og Norges!) mest framtredene kjennetegn internasjonalt. 

En gammel britisk og amerikansk tradisjon i utenrikspolitikken som EU (og Norge) har tatt opp og praktiserer inntil det latterlige. Man straffer med sanksjoner villig vekk alle land som Washington ønsker sanksjonert, men ikke land som Washington holder sin vernende hånd over. Det er hovedregelen. Det er også grunnen til at jeg av og til anser dagens politikerkaste og flertall på Stortinget som den mest moralsk råtne etter 1945. 

Til tross for alt dette ser nordmenn flest på Norge og norske politikere som de "snille og gode", og på alle utenfor EU/EØS og NATO som "slemme og farlige". Og da er det jo selvsagt nødvendig at vi som alltid er så snille og gode må bestemme over de "onde og slemme". Det er derfor vi må delta i kriger, støtte illegale statskupp, lamme verdenshandelen og til og med skyte oss selv i foten med diverse sanksjoner, gjerne gang på gang, for å oppnå det.  

God og ond! Til tross for alle endringer i verden siden 1990-tallet ligger vi fortsatt på dette stupide ape-nivået. Og fortsatt lever selvsagt forestillinga om "fredsnasjonen Norge" i hodene på de fleste nordmenn. 

Det er som man ikke har registrert at Norges politikerkaste har engasjert oss i ialt 10 kriger siden 1990. Å ta opp Norges evt. krigsdeltakelse her eller der i verden, gjør politikerkasten heller ikke ved stortingsvalgene. Det unngår de konsekvent! 

På samme måte unnlot de å ta opp om vi burde ha 12 amerikanske baser i Norge (der norske lover ikke gjelder!) og om vi skulle åpne for gruvedrift på havbunnen i Barentshavet! I det sårbare oppvekstområdet for skreien og selve grunnlaget for det norske Lofotfisket! 

Nei - så langt strekker det såkalte norske "demokratiet" seg ikke! Viktige beslutninger -- som de planlegger å ta bak ryggen på folket -- skal ikke testes ved stortingsvalgene. Der er det bare plass til uforpliktende svada og ullene løfter i radioreklamer som f.eks. "Jeg stemmer Høyre fordi jeg ønsker et tryggere nærmiljø" eller "Stem Arbeiderpartiet for ei trygg framtid der vi styrer Norge". 

Men til tross for slike ullene løfter om "trygghet", har de aktivt involvert Norge i 10 kriger der vi har deltatt og dels fortsatt deltar med våpen, personell og/eller milliarder av kroner. I tillegg kommer enda flere milliarder for å ta vare på krigsflyktninger fra krigene, samt å true med nye kriger overfor nasjoner og folkegrupper som aldri har gjort Norge noen fortred. Herunder har vi også deltatt i 4 kriger (nr. 4, 6, 7 og 9 nedenfor) som var regulære  brudd på folkeretten og/eller FN-pakten. 

1) Gulfkrigen (fra 1991) Område: Kuwait og det sørlige Irak

2) Somalia-krigen (fra 1993, UNOSOM II)  

3) Bosnia-Hercegovina-krigen (1993–1995) i Jugoslavia 

4) Krigen mot Jugoslavia vedr. Kosovo-regionen (1999) der Norge deltok i NATOs militære angrep på Jugoslavia. En krig som var uten aksept i FN's sikkerhetsråd 

5) Afghanistan-krigen (2001–2021) 

6) Irak-krigen (2003–2011) som var basert på ren løgn fra USA og Storbritannia om at Irak hadde ulovlige "masse-ødeleggelsesvåpen" 

7) Libya-krigen (2011) der NATO -- med Norge og Stoltenberg II-regjeringa i spissen -- bombet fram regimeskifte i Libya uten aksept i FNs sikkerhetsråd. Fra å være en av Afrikas fremste velferdsstater er Libya i dag en "failed state". 

8) Mali- og Sahel-operasjonene i Afrika (fra 2013, MINUSMA / EUTM Mali) 

9) Krigen mot Syria (2014 -- 2024) Utplassering avnorske styrker på syrisk territorium og dermed et åpenbart brudd på Syrias nasjonale suverenitet  

10) Krigen i Ukraina (fra 2014 --) Område inntil videre: Ukraina og Russland, men voksende i sin utbredelse?

Indoktrinering og ensretting virker (Joseph Goebbels)

Å innse at Norge er kraftig forandret og blitt (takket være dagens etisk og moralsk råtne politikerkaste) en av verdens mest fremtredende krigs-nasjoner, synes i skrivende stund å være helt umulig å innrømme for både Norges store medier, de største politiske partiene og kanskje også flertallet av Norges befolkning?

Vi er og blir de snille, de fredelige og gode! Basta! Alltid! Og uten unntak! Selv når vi bryter internasjonale lover er vi de gode!  

Dermed avslutter jeg dette blogg-innlegget med et langt sukk . . . og med diktet "Dagligdags" som ga næring til tanker jeg tumlet med mens jeg malte "Forandringen", og som ga også ga meg motivasjon til å skrive dette essayet.

Kanskje tar du noe i dette essayet med deg, hvis du tenker å stemme ved kommende stortingsvalg? Mitt råd er i så fall: 

Stem på hvem du vil, men ikke på noen av krigs-partiene som i dag utgjør flertallet på Stortinget. Jorda tåler ikke mer krig og rasering av folk, miljø, kultur og natur. Norge trenger ingen flere flyktninger som vår våpeneksport og krigshandlinger i utlandet har ødelagt mentalt og fysisk. 

La hensynet til ei levelig framtid for verdens barn og barnebarn bestemme hvem du stemmer på denne gangen. Bli med i arbeidet for å gjenreise Norge som fredsnasjon. Som en nasjon som igjen kan bli møtt med respekt og tiltro rundt i verden. En nasjon som det er mulig å være stolt av. 

Diktet "Dagligdags" er skrevet av en av mine litterære venner, Tromsø-lyrikeren Thore Danielsen, og finnes i hans nylig utgitte diktsamling "Språkets stier". Den kan jeg anbefale på det varmeste.  
 

DAGLIGDAGS  

De dagligdagse kamper der bror står mot bror
Hverdagslige kriger på en blodstenket jord
Misforståtte ytringer, de feilslåtte ord
De hatefulle tanker, de mørklagte spor 

Jeg legger det bak meg
Jeg vandrer min vei
Kanskje møtes vi siden
Kanskje møtes vi ei

Bare minner tilbake som spor av vår tarv 
Bare slinter og ben, våre barnebarns arv
Vi forkastet ideen om "aldri igjen"
Vi slaktet for fote, både kvinner og menn

Jeg vender det ryggen
og søker meg selv
Som Cæsar jeg ønsker
å krysse en elv

Forgjengelige drømmer om rikdom og makt
En rettsstats prinsipper er soldatenes jakt 
Vi misbrukte vår sjanse, lot verden forgå
Rundt en sønderskutt klode er himmelen blå

 

"Forandringen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 100 x 80 cm, 2025 © 

 

----- o ----- o ----- o -----

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, kriger og rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en freds-organisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før tida er ute.   

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredsperspektiv (Trondheim)
  

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)
  
    
  
  
  
  

Skjønnhetens egenverdi (et essay)

Underskog. Bekkeblom i blomst. Tidlig i juni malte jeg denne vårbekken. Den rant der snøen hadde ligget bare få dager tidligere. På de stedene der sprekker i skydekket og trærnes bladverk tillot det, rant sollyset ned og lyste opp stadig skiftende deler av underskogen. Mellom lysstreifene lå alt annet i dus og avventende beskjedenhet. Ventet på at skyene igjen skulle bevege seg. Åpne slik at også de fikk stråle litt i naturens sterkeste spotlight.  

Motivet minnet meg om mange ulike sider ved livet, men der jeg stod og betraktet motivet, var det primært følelsen av skjønnhet som kom sterkest på meg. En god og varm følelse. En følelse av lykke. 

Dermed kom også ønsket om å gjengi hva jeg så og følte på et lerret. Som en av aforismene i bok "Det lyse og det mørke" forteller, er nettopp skjønnheten en av de tre viktigste følelsene som driver meg til å male.  

Men hva er skjønt? Hva er egentlig vakkert? Vet vi det? . . . Vi må da vite det siden vi stadig bruker slike ord om det meste. Om natur, mennesker, dyr, musikk, dikt, kunst, etc.? Men vet vi egentlig hva skjønnhet er?

 Landskapsmaler og kunst-pedagog John F. Carlson skrev: 

• Hva fysisk skjønnhet er, har ingen så langt kunnet definere. Vi opplever den som en slags elektrisk strømning; vi higer etter den, føler den, forstår på en måte hvordan vi kan frambringe den, men vi aner ikke hva den er (ref.)
  

Miguel Cervantes Saavedra

Skjønnheten er således langt på vei udefinerbar. Likevel er de fleste av oss klar over den store innflytelsen den har på oss. 

Eller for å si det med Europas første store romanforfatter, Miguel Cervantes Saavedra: 

• Siden skjønnheten har det fortrinnet at den vekker velvilje og sympati, ble både kvinner og menn ivrige etter å vise den vakre maurerinnen all sin vennlighet og oppmerksomhet. 
  (fra "Don Quijote", kap. 37)

Med denne setninga avslører Cervantes at han var påvirket av antikk gresk filosofi? Platon så på skjønnhet som en verdifull kraft som inspirerer mennesket til å hige etter det gode (vennlighet, kjærlighet, tilgivelse, etc.) og sannferdige.   

Den romantiske epokens multi-talent, Johann Goethe, gikk videre og påpekte skjønnhetens evne til å gjøre oss fornøyde og mentalt sterke: 

• Den sjela som opplever skjønnheten, blir ofte sterk nok til å kunne gå alene  

J.W. Goethe malt av J.Stiegler,1828

Kanskje bygget Goethe her på Aristoteles som mente at skjønnhet er et resultat av harmoni, symmetri og riktige proporsjoner, og at skjønnhet i seg selv er i stand til å gi oss glede og en følelse av indre balanse og tilfredshet.

Filosofen Schopenhauer mente at det å fordype seg i det skjønne lar oss -- i det minste for ei stund -- unnslippe livets stadige krav, begjær og smerte. Skjønnheten gir oss øyeblikk av ro der vi, ved å oppleve og fordype oss i den, finner hvile og befrielse.

For å oppsummere: Å oppleve skjønnheten gjør oss bl.a. vennlige / gode (Platon og Cervantes) samt gir oss energi og gjør oss mentalt sterke (Aristoteles, Goethe og Schopenhauer). 

Sett på denne bakgrunnen blir det opplagt at skjønnheten er uhyre viktig for oss alle. At uten det skjønne og vakre ville vår opplevelsesverden eller åndelige verden blitt mye fattigere, og sjansen ville økt for at vi ville blitt mer kyniske, utilitaristiske, egoistiske og ondsinnede? Kort sagt mer utilfredse og dermed også mer ufordragelige? 

Tenk bare på hva skjønnheter som f.eks. musikalske "svisker", ei sommereng, fuglesang, et menneske med harmoniske proporsjoner, spennende arkitektur eller smilet til en liten baby, får deg til å føle. Skjønnhet? Skjønnhet som gir deg energi? Løser opp i frustrasjoner? Gjør deg glad? En glede som du også villig deler med andre rundt deg? Altså en glede som ikke bare gjør ditt eget liv, men også livene til andre mer trivelige og opplevelsesrike? 

I tillegg er behovet for skjønnhet så stort i oss at vi aktivt leter etter den og mer enn gjerne oppsøker den. Da sier vi kanskje: Jeg er bare helt på knærne etter Ravels komposisjoner, naturopplevelser, Beatles, lyrikk, Monets malerier, barokk arkitektur . . . eller hva det nå enn er som vi synes er vakkert.    

Prof. Roger Scruton

Slik sett er skjønnhet like viktig for oss som f.eks. sannhet, rettferdighet og måtehold og andre verdier som vi tradisjonelt har lagt vekt på i vår kultur, hevder Roger Scruton, filosof i estetikk.

Å miste eller ikke bry seg om vår instinktive tørst etter skjønnhet. Å miste eller neglisjere vår tørst etter å få oppleve, beundre og nyte skjønnhet, og gjerne dele den med andre, er faktisk som å miste noe av meninga med livet? Miste en viktig gave som livet opprinnelig ga oss, men som vi bevisst eller ubevisst takket nei til? 

Sett fra Roger Scrutons ståsted er skjønnheten like viktig for vår egen forståelse av oss selv og verden omkring oss, som alle de andre verdiene eller dydene vi regner som viktige i vår kultur: 

• sannhet (det å snakke sant og ikke venne seg til usannheter hos seg selv og hos andre)
  
  
• personlig frihet (det å ikke underkaste seg eller la seg bli underkastet av viljen til en eller annen herskende kaste)
  
  
• kunnskap (det å tilegne seg viten og visdom gjennom fornuft, rasjonalitet og logikk. Altså prøve å leve opp til den arven vi har fra renessansen, opplysningstida og vitenskapsteorien.
  
  Det innebærer også å ha vilje og evne til å endre sin kunnskap og forståelse av verden, hvis man blir overbevist om at en annen forståelse er mer i tråd med virkeligheten. Dette i klar motsetning til det å bli retorisk overtalt, tvunget eller indoktrinert til å endre sin forståelse av virkeligheten.   
  
  
• integritet (det å være tro mot sine moralske prinsipper som f.eks. å ta parti for de svake, ta avstand fra urett, være sannferdig, etc.)
  
  
• måtehold (det å ikke være grådig og arrogant / sjølgod, og heller ikke venne seg til slike utskeielser hos andre)
  
  Vi lever faktisk i et økonomisk system der måtehold blir systematisk motarbeidet. Det skyldes at globale konsern i næringsliv og finans-kapital (fond, storbanker, etc.) styrer politikken i verden. Hos dem er måtehold et fremmedord. Snarere blir det "aldri nok". Grådigheten etter stadig større profitt og økte aksjekurser, er i ferd med å rasere jorda, skape stadig nye kriger og større økonomiske ulikheter mellom folk. 
  
  
• modighet / mot (til å snakke sant og handle rettferdig i henhold til gode moralske prinsipper)   

Tenk deg om disse verdiene ble praktisert av alle etter prinsippet som Immanuel Kant anbefalte i sitt kategoriske imperativ:
 

• "Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg selv".

Vel, da avslutter jeg her?  . . . . . 

For går jeg nå videre, gjør oppramsinga av ovennevnte verdier at jeg ikke kan unngå et frontal-angrep på dagens politikerkaste i Europa (og Norge). 

Sett fra mitt ståsted er det en politikerkaste som især etter 1991 har skapt seg en felles og farlig ideologi (nyliberalisme + unipolar globalisme) som de nå -- med fanatisk iherdighet --  prøver å påtvinge alle innbyggere, alle land, alle mennesker og kulturer på jorda. 

Et av mange eksempler på denne politikerkastens ugjerninger, er at sågar kriger og miljø-ødeleggelser (som f.eks. miljø-ødeleggende vindturbiner, gruvedrift på havbunnen, etc.) er blitt økonomisk lønnsomt. 

Dels fordi det blir subsidiert av den nyliberale politiker-kasten, og dels fordi denne kasten ikke bruker etikk og moral til annet enn å legitimere sine egne ugjerninger og brudd på internasjonale lover. Når de f.eks. hisser til kriger, får vi alltid vite at det skyldes at "de er de snille og de andre er de slemme". Dette kvasi-moralske sprøytet selges deretter inn til befolkninga via like moralsk korrupte massemedier . . . som (selvsagt) blir tilgodesett eller subsidiert av den nyliberale politikerkasten.   

Kort sagt snakker vi om en politikerkaste av historieløse og virkelighets-fjerne yrkespolitikere som systematisk bryter alle etiske verdier, og som har gjort dobbelmoral, krigshissing, statskupp, kriger, løgn, brudd på FN-traktaten og skamløs manipulering av sin egen befolkning, til sine faktiske verdier.  

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 har de med sine ledere i primært London, Brussel, Paris, Washington og Berlin, sørget for å omforme et tidligere nokså etisk bevisst og oppegående Europa (1945 - 1991) til en stadig mer brunstripet fascistisk kloakk. 

Nok om det. Avslutter her ettersom min kommentar til maleriet ovenfor, var ment å være avgrenset til skjønnheten. Ikke til dens rake motsetning i vår tid.

 

"Vårlig underskog", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2025 © 

 

----- o ----- o ----- o -----

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, kriger og rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte til å melde seg inn i en freds-organisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati.  
 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredsperspektiv (Trondheim)
  

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

Nytt liv

Tidlig i mai gikk jeg ned "kjerrevegen" fra Ekrehagen og ned til Rideskolen i Tromsø. Det var langs denne vegen jeg kom over dette symboltunge motivet. I alle fall slik jeg oppfattet det. For meg ledet det nemlig uvilkårlig tankene til diktet og sangen "No livnar det i lundar", skrevet av Elias Blix i 1875. Altså i den tida han var lærer i kommunen Gildeskål i Nordland.

• Det er vel fagre stunder, når våren kjem her nord,
  og atter som eit under, nytt liv av daude gror 

Motivet jeg hadde oppdaget, illustrerte det hele. Langs skogbunnen lå restene av fjorårets gress og planter. Livløst, gulbrunt og dels i oppløsning. Men innimellom disse restene kunne jeg skimte nytt liv i form av ulike små og grønne fargenyanser. 

Trærne stod fortsatt nakne, men som et budskap fra livet malte jeg det skarpe polare vår-lyset slik at stammene mot bakken ble lysere enn det de var. Livet var i ferd med å finne veien opp mot tretoppene og lauvet som snart skal komme, tenkte jeg. I refleksene i smeltevannet ved foten av trærne, malte jeg trestammene i mørke valører. En påminnelse om at ikke en gang våren kan flykte unna sin egen forgjengelighet og korte liv. Årets vår ville igjen bli det "daude", som livet neste vår skulle oppstå fra.  

Jeg kunne sagt mer om symbolikken jeg har lagt inn i dette maleriet, men dette får holde. Hensikten var bare å understreke at et landskapsmaleri ofte er mye mer enn "bare" et landskapsmaleri. 

I alle fall for min egen del. I de siste årene har jeg sjeldent malt passive gjengivelser av natur og landskap. Snarere legger jeg alltid inn de budskap som motivet forteller meg personlig. Hva det forteller andre som betrakter dette landskapsmaleriet, overlater jeg helt til dem.  

 

"Nytt liv av daude gror", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 35 x 70 cm, 2025 © 

 

 

Barndom

Barndom. For noen av oss vekker ordet gode minner og følelser. Blant mine spilte naturen en viktig rolle, og det gjør den fortsatt. Fra 7 - 8 års alderen minnes jeg en hendelse en solvarm dag. Kanskje fordi det var en av de første gangene jeg ble overbevist om noe som senere ikke har forlatt meg? 

Jeg lå på ryggen på det flate, sirkelrunde betongtaket til et drikkevann-magasin nær Breivang husmorskole på Tromsøya. Magasinet var ikke høyere enn et par meter og lett å klatre opp på fra et tre i nærheten.

Under betongtaket jeg lå på, lød et lavt sus av rennende vann. Lufta føltes som fløyel mot huden. Varm og litt fuktig. Ren og god å puste i. Rundt lå skogen med alle sine ulike vekster. Utallige valører og fargenyanser. Ved siden av meg lå en stor, glatt stein som reflekterte sollyset når jeg så mot den. Og over meg, en kolossal ceruleanblå sommerhimmel med hvite skydotter. 

Småfugler sang. Noen ganger lav brumming fra humler. Av og til ivrig summing fra fluer. Ei løpebille med glinsende ryggskjold bråstoppet en halv meter fra ansiktet mitt, søkte med antennene, tverrvente og forsvant i samme retning den var kommet. Den hadde nok oppdaget at jeg lå der og ville unngå et møte.

Detalj fra "Barndom"

Der jeg lå føltes det som de fem sansene mine -- hørsel, syn, smak, lukt og følelse -- var innstilt på høyeste og mest sensible trinn.

Gradvis meldte tanken seg. En åndelig fornemmelse. En spirituell følelse. En følelse av takknemlighet. Takknemlighet over å leve. Over å være her, akkurat her og nå.

Den andre følelsen som traff meg intenst, var følelsen av å være i slekt med alt levende rundt meg. Joda, vi var forskjellige, men et svært viktig fellestrekk overskygget alt annet. Vi levde! Ikke noe var mer sikkert enn nettopp det! Vi var familie og i en familie må man ta vare på hverandre.

Sett under ett ga minnet om disse to følelsene -- takknemlighet og de levendes medansvar for hverandre -- meg ideen til å male "Barndom". En unge som balanserer på ei trerot og med armene utstrakt mot naturen og verden omkring. 

"Naturen er kilden til all sann kunnskap", hevdet Leonardo da Vinci.

Selv kunne jeg ha lyst å tilføye: . . . og desto lenger vi mennesker kommer unna naturen og lever i en verden av mennesker, betong, medienes fiktive verden, reklame, betong, maskiner, elektronikk, bygninger, glass og asfalt, . . . desto mer livsfjerne, arrogante og stupide blir vi, og desto farligere blir vi for oss selv og andre skapninger i familien.  

 

"Barndom", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 100 x 73 cm, 2024 ©

 

 ----- o ----- o ------ o ------

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, oppfordres alle fredsorienterte til å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati.   

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredsperspektiv (Trondheim)
  

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

Hovmot står for fall

I nærheten av gamle Sandnes gård kom jeg over et havarert tvillingtre. Den ene tvillingen hadde brukket og gått i bakken. Fuktig snø fra de siste dagene lå over den som om naturen ville skjule dens endelikt . . . .  

 

Man kommer i tanker, når man betrakter noe slikt. En tanke som slo meg, var "hovmot står for fall". Joda, den falne tvillingen kunne godt symbolisere det.

Et symbol som også synes å prege framtrendene politikere i vår egen tid? Et symbol på individer, organisasjoner eller politiske systemer som går i bakken, takket være sin egen arroganse (hovmot / overlegenhet / overmot / hybris) og narsissisme. To negative og farlige egenskaper eller fallgruver som stort sett går ut på det samme. Tragedien venter uansett.

Mens jeg tegna ei røff skisse over motivet, vandret tankene videre.

Myter, filosofi og religioner?

Mytenes verden er smekkfull av advarsler mot arroganse og narsissisme. Advarsler som vår tids topp-politikere overhodet ikke har tatt inn over seg, og som nå truer med å bringe Europa i kne på mange måter?

Men mer om det senere. For egen del oppfatter jeg mytenes verden som frukter som er innhøstet fra mange hundre års erfaringer, gjerne innpakket i absurde fortellinger som gjør at mytene er lette å huske.

Derfor ler vi gjerne rått av dem fordi vi henger oss mer opp mytens absurditet og usannsynlighet, enn i visdommen de prøver å formidle til oss. Dermed kommer vi ofte i skade for "ikke å se skogen for bare trær". Vi flirer rått av myten og overser visdommen den kan gi oss.

 

"Ikaros' fall", Jacob Gowy, 1638

Gresk mytologi har mange myter som sier at arroganse/hovmot fører til kaos og tragedier. 

Unge Ikaros avviste farens advarsler. I sitt hovmot tvilte han ikke på at vingene ville svikte han, selv om han fløy nærmere sola. Men da han gjorde det, smeltet voksen i vingene. Dermed styrtet han i havet og druknet. 

Myten om Faethon, sønn av solguden, illustrer det samme. Faethon ba om å få kjøre solvogna over himmelen. Han fikk lov til det, men yr og overmodig kjørte han sola ut av kurs. Det ville blitt slutten for livet på jorda om ikke Zevs hadde stoppet solvognas ville ferd ved å drepe Faethon. Altså endte hovmotet igjen med tragedie.

At hovmot/arroganse ofte går sammen med narsissisme, viser myten om Narkissos. Han avviste arrogant alle tilnærmelser siden han var sykelig forelsket i seg selv. Målt mot andre mennesker var han "alt". I sin arrogante egenkjærlighet glemte han sågar å spise og gikk dermed til grunne. Arrogansen førte altså nok en gang til en tragisk slutt. 

Går vi nordover i "mytenes tid", ser vi at vikingenes Håvamål (Odins tale) har mange vers (bl.a. 5, 6, 7, 10, 29, 30, 55, 56 og 57) som også advarer mot hovmot / arroganse. Håvamål tar til orde for moderasjon i såvel mat og drikke som i uttalelser og handlinger. 

Vikingene la vekt på at arroganse ofte vekker unødig(!) krangel og strid. I tillegg svekker det ens vilje og evne til å tilegne seg ny eller bedre kunnskap. Hvis man har rett i alt, trenger man ikke høre på andre eller lære noe nytt. Man er jo allerede "verdensmester".

Filosofene

Også mange filosofer advarer sterkt mot arroganse og narsissisme. Sokrates gikk for å være Athens klokeste mann. Selv benektet han det. "Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at jeg ingenting vet," sa han og understreket slik at ydmykhet og evne til sjølkritikk, også motiverer til å skaffe seg mer kunnskap og visdom.

Dess mer man vet, dess mer forstår man hvor lite man egentlig vet, la Sokrates vekt på. Man blir aldri ferdig utlært, sier vi gjerne i vår tid. Og den som tror han eller hun er ferdig utlært, er ikke ferdig utlært, men bare ferdig.  

Aristoteles brukte ordet "hybris" som betegnelse på at arroganse fører til undergang for såvel individer som for samfunn. Han la vekt på at nøkternhet / balanse og moderasjon / måtehold var viktig for å unngå slike tragiske utfall. Å alltid ta som gitt at man har rett i en sak, ledet mot avgrunnen. Og dess mer skråsikker man er, dess raskere når man avgrunnen.

Andre filosofer som advarte mot arroganse og narsissisme, var romerske Seneca og opplysningstidas store filosof, Immanuel Kant.

Med sitt kategoriske imperativ ("gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg selv") slo Kant fast at man ikke bør la seg styre av arrogant egeninteresse. Da går det som regel galt, også med en selv og de små eller store samfunn man eventuelt måtte lede.

Man møter sitt velfortjente karma som mange hinduer ville sagt. For også i de store verdens-religionene finnes utallige advarsler mot arroganse og narsissisme. 

Religionene

I kristendommen regnes arroganse / hovmot som en av de 7 døds-synder, mens hovmotets motsetning, det å være ydmyk (moderat / ærbødig / balansert) regnes blant de 7 himmelske dyder.

"Babels tårn", Pieter Brueghel, 1563

Første Mosebok (11,1 - 9) forteller om Babels tårn. Selvsikre og arrogante mennesker ville bygge et tårn som rakk helt opp til himmelen.

Etter ei stund gikk arbeidet i stå. Gud straffet deres arroganse, sies det. Dermed ble ikke det ambisiøse og temmelig meningsløse prosjektet ikke annet enn en gedigen fiasko og et vanvittig misbruk av tid, arbeid, ressurser og penger.

Her er det lett for meg å tenke på vekslende regjeringers mange kostbare fiaskoer og "månelandinger" som f.eks. Mongstad-prosjektet i 2007. Daværende statsminister, Jens Stoltenberg, hevdet (arrogant som alltid!) at Mongstad ville revolusjonere all CO2-fangst i verden. I verden! Hvorfor ikke universet? . . . . Prosjektet endte som kjent i en gedigen fiasko.

Liknende trinn på arroganse-stigen er bl.a. stortingets havvind-prosjekt, elektrifiseringen av oljeproduksjonen og de mange hundre milliardene som vekslende regjeringer har pøst inn i lange og ødeleggende kriger i bl.a. Afghanistan (2001 - 2021) og Ukraina (2014 - 2025?). Samtidig overser de like arrogant forfall og nedleggelser av skoler, sykehjem, veier, folks tilgang til boliger, levekostnader, etc. i sitt eget land.

Slike ting gir iallefall meg grunn til å betrakte norske politikere på statsnivå(!) som virkelighetsfjerne og fanatiske forkjempere for sin aggressive ideologi (nyliberalisme + unipolar globalisme), og uten bakkekontakt i den faktiske globale og nasjonale virkeligheten. 

I buddhismen legges det stor vekt på balanse. Man bør aldri gå til ytterligheter, men velge "middelveien" i sin atferd. Arroganse blir sett som et uttrykk for uvitenhet, og for falsk selvfølelse / ego som bare fører til lidelse. I tillegg svekker arroganse muligheten for å oppnå nirvana.

I islam sees arroganse som en av de verste synder, og ydmykhet som en av de beste. Dette på lik linje med kristendommen. Den falne engelen (Iblis) ble styret i avgrunnen, nettopp på grunn av sin vanvittige arroganse. Overmot / arroganse i islam sees ikke bare som en personlig feil, men også som en trussel mot den moralske orden og dermed også mulighetene til å opprettholde et fungerende samfunn.

Hva med vår egen tid? 

Hvis vi legger vekt på flere tusen års erfaringer og visdom nedfelt i myter, filosofi og religioner, er arroganse (hovmot / overlegenhet / overmot / hybris) og narsissisme farlige greier, såvel for enkelt-individer som for større enheter som organisasjoner, samfunn og nasjoner. 

Mange historikere tar også til orde for at herskernes arroganse var en framtredende årsak til at Romerriket (~ 700 f.Kr. - 476 e.Kr.), Det spanske imperiet (~ 1500 - 1898), det fascistiske og nazistiske Europa (~ 1930 ~ 1945) og Det britiske imperiet (~ 1600 / 1956) gikk over ende. Nettopp fordi den herskende politikerkasten lot seg forføre av sin egen retorikk og arroganse, og sin overbevisning om å ha rett i alle sine vurderinger.

Men med deres arroganse forsvant også deres evne til å tilpasse politikk, mål og strategier til endringer som faktisk skjedde i bl.a. teknologi, markeder, natur, økonomi, handelsruter, demografi, befolkningas interesser samt endringer i andre folk og nasjoners atferd. 

I boka "Kampen om Spania" gir historikeren Antony Beevor en treffende beskrivelse av arrogansen i den herskende kasten ved det spanske imperiets oppløsning (s. 38):

• I sin ubøyelige stolthet nektet de å se spindelvevet og forfallet i det store huset sitt, men fortsatte urokkelig å forestille seg som i sin ungdoms prakt. Denne evnen til bare å se hva den ønsket å se, gjorde den spanske herskerklassen innadvendt.

Det Beevor beskriver som "innadvendt" i tanke og handlinger, er hva psykologer kaller kognitiv dissonans. En lidelse som gjør at man fornekter og avviser endringer som har skjedd i den virkelige verden. I verste fall blir man aggressiv mot alle som påpeker faktiske endringer som avviker fra deres egen feile eller dogmatiske virkelighets-forståelse.

Sett fra mitt ståsted synes nettopp denne mentale lidelsen; å fornekte virkeligheten og "bare se det man selv ønsker å se", å være det mest sentrale kjennetegnet ved dagens herskende politikerkaste i EU/EØS! 

De fornekter å innse at verden har forandret seg kraftig etter Berlin-murens fall i 1989 og Sovjet-unionens oppløsning i 1991, og dermed at selve fundamentet for deres og fortidas "rasjonalitet" har rast i grus.

Når statsoverhodet i lille Burkina Faso, Ibrahim Traoré, fortsatt er i live etter at han i 2023 utviste franske militære styrker, forstår man at verden har endret seg med stormskritt. Tidligere ble afrikanske statsledere, som innførte nasjonal suverenitet på bekostning av amerikanske og / eller europeiske interesser, raskt og brutalt avlivet. Herunder bl.a. Patrice Lumumba (Kongo - 1961), Thomas Sankara (Burkina Faso - 1987) og Muammar al-Gaddafi (Libya - 2011).

Men nei -- sett fra Washington(?) og EU/EØS/NATO -- er alt som før. Riktignok innrømmer de at store geopolitiske endringer har skjedd, men nekter å ta de logiske konsekvensene av det. Istedet insisterer de arrogant på å videreføre den kalde krigens tankegang. Tankegangen som tilsier at resten av verden betingelsesløst må underkaste seg USA/EUs hegemoni / overherredømme og styring.

Dette til tross for bl.a. følgende grunnleggende endringer etter Sovjets oppløsning i 1991: 

1) at Kina er blitt en global teknologisk og økonomisk supermakt som ikke lenger lar seg styre av politikerkasten i verken EU eller USA/NATO

2) at USA/EU/EØS etter flere tiår med nyliberalistisk vanstyre (privatisering, liberalisering og deregulering av nasjonale lover samt fri flyt av varer, tjenester, penger og mennesker over nasjonale grenser) har pådratt seg stadig større gjeld og et skremmende sosialt og industrielt forfall - jfr. USA, Tyskland, UK og Frankrike. Ikke minst har gjelda vokst som følge av nedstengninga under korona (2020 - 2022) og de mange krigene som Vesten har drevet, og fortsatt driver. 

Vesten er i dag et beinrangel, målt opp mot hva det var for tredve år siden. Alt som er oppnådd under den herskende politikerkastens nyliberalisme, er at de rikere er blitt ekstremt mye rikere, og at vanlige folk må ha flere jobber for å få endene til å møtes. Andre "seire" er blant annet økt politisk polarisering, forfall i offentlig infrastruktur, svekkelse av ytringsfriheten, økt politisk ensretting i mediene og at stadig færre har råd å bo i de store byene.

3) at handels-samarbeidet BRICS vokser seg større i antall land og økonomisk styrke. Organisasjonen har i dag i alt 10 medlemmer og forventes å vokse med 9 nye land i nær framtid.

For stadig flere nasjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika er BRICS blitt et mye mer relevant alternativ til handelsregimet som styres av EU/EØS og USA. Et handelsregime som er utformet etter nykolonialistiske prinsipper som i første rekke favoriserer Vesten (dvs. USA, EU/EØS, Nato-landene og Australia samt New Zealand).

4) at stadig flere land i verden ikke lenger aksepterer at USA og EU/EØS har politisert finansielle verktøy som IMF, WTO, SWIFT, Verdensbanken, o.l. og bruker dem som brekkstang for å tvinge igjennom politikk og handelsprinsipper som favoriserer Vesten, og som slik ødelegger for global konkurranse på like vilkår i næringslivet. Resultatet er at BRICS-landene nå utvikler sine egne finansielle verktøy. Verden er altså ikke lenger slik at USA/EU/EØS kan tvinge alle andre til underkastelse. 

5) at USA/NATOs mange ikke-FN-autoriserte (og dermed illegitime!) kriger, proxy-kriger, statskupp og kuppforsøk (Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Egypt, Jemen, Libya, Syria, Somalia, Ukraina, Georgia, mfl.) har kraftig svekket Vestens omdømme og legitimitet i resten av verden, og ført til at Vesten i økt grad oppfattes som upålitelig, uansvarlig og direkte farlig å ha med å gjøre.

Vesten er i dag i kjent for sin dobbelt-moral der man bl.a. bruker FN-traktaten og menneske-rettighetserklæringen slik det måtte passe. Når det ikke passer Vestens interesser, blir disse og andre konvensjoner brutt, oversett eller skamløst bortforklart av USA/EU/EØS.

Vestens tafatthet overfor uhyrlighetene som sionismen begår overfor folket i Gaza i disse dager, står som et svært synlig og ugjendrivelig bevis på det. Men kledelige krokodilletårer kan selvsagt politikerkasten i EU/EØS og NATO-landene spandere i alle massemedier, samtidig som ingen sanksjoner kommer på tale. Retorikk, manipulering og folkeforføringens kunst kan disse gryende fascistene til fingerspissene.

6) at USA/NATOs framprovoserte proxykrig mot Russland, med Ukraina som slagmark og med ukrainere og russere som kanonføde, er tapt (se prof. Jeffrey Sachs oppsummering på Universitetet i Cambridge).

Å forlenge krigen og dens lidelser slik EU og den norske politikerkasten ønsker, vil bare føre til full ødeleggelse av Ukraina samt til en enda større økonomisk, militær og politisk fallitt for NATO-landene. De har nemlig ikke penger samt industrielle og militære ressurser til å fortsette krigen, uten selv å gå bankerott, og slik knuse det som er igjen av velferd og levelige forhold for vanlige folk i Europa. Men som de arrogante fanatikerne de er, er det trolig det de i sin kognitive dissonans snubler seg til å gjøre. 

Boris Johnson: krigen i Ukraina er en proxykrig initiert av USA/NATO

7) at en direkte og åpen krig mellom USA/NATO/EU og Russland, som følge av at man ønsker å videreføre den unipolare strategien (dvs. USA som "verdensdiktator" og EU/EØS som assistent), vil med 100 % sikkerhet føre til en utslettende verdenskrig med atomvåpen. En krig som ingen vinner og som vil gjøre jorda ubeboelig for mennesker.

I siste instans er det denne skremmende paradoksale og nihilistiske visjonen som EU-kommisjonen og deres underdanige vasaller på stortinget arbeider for å virkeliggjøre!

Til tross for ovennevnte fakta og til tross for at USAs nåværende og folkevalgte(!) president, Donald Trump og hans utenriksminister, Marco Rubio, tilsynelatende(!) innser at den "unipolare globalismen" er moden for historias skraphaug, sliter politikerkasten i EU/EØS med sin kolossale arroganse og kognitive dissonans.

Og det til de grader at det mer kan beskrives som en kollektiv sinnsykdom. Som fanatiske fotball-hooligans som nekter å innse at deres eget lag må endre sine nåværende mål og strategier for å kunne lykkes i verden i tida framover. 

Følgelig gjør de alt for å forlenge Ukraina-krigens ødeleggelser og bruker egne nasjoners statskasser til å oppnå det. Og når de er tomme, vil de ta opp lån som befolkninga i sin tur skal betale gjennom enda flere nedskjæringer på velferd, enda høyere skatter og avgifter samt innstramminger på befolkningens demokratiske rettigheter - jfr. J.D. Vance's tale i Munchen, mars 2025. 

I tillegg kommer at de i økt grad blir oppfattet som fanatikere i resten av verden. Det bidrar også til å isolere mange EU- og NATO-land politisk som økonomisk. EU/EØS har med sitt fjell av sanksjoner "bitt seg ut" med alle land som ikke følger tidligere USA-president Joe Biden og hans aggressive geopolitikk overfor Kina og Russland. Herunder å ekspandere den nordatlantiske "forsvarspakten", NATO, også til Stillehavet. Kort sagt har de med stor iver og entusiasme børstet støvet av den tyske nazistatens "Drang Nach Osten". 

Denne destruktive politikken har imidlertid nå blitt et mye større problem for EU/EØS enn for Russland og andre sanksjonerte land. De finner relativt lett andre markeder, etc. enn EU / EØS som nå sklir mot økonomisk fallitt. Det koster nemlig å skyte seg selv i foten gang på gang.

Som om dette ikke var nok, prøver EU-kommisjonen å utnytte Ukraina-krigen til å styrke sitt eget korrupte og demokrati-undergravende byggverk. Kravet om å styrke EU ved å bygge ned de nasjonale demokratiene og underkaste seg EU på alle mulige måter, lyder stadig oftere fra den herskende politikerkasten og deres ukritiske assistenter i de store mediene. På trappene er også en EU-hær som ganske sikkert i framtida vil bli brukt mot egne "ulydige" medlemsland.

Sett fra mitt ståsted er det derfor mer og mer som taler for at Europa nok en gang dyrker fram et gryende diktatorisk system. Denne gang ikke med sete i Berlin, Roma og Madrid som på 1930- og 40-tallet, men med hovedsete i Brussel, London og Paris.

Hadde ikke dagens situasjon vært så tragisk og farlig for framtida, kunne man flirt rått av denne arrogante, irrasjonelle og historieløse politikerkasten som nekter å innse at når verden endrer seg, må de selv også endre seg.

Men siden Europas herskende politikerkaste -- til tross for EU/EØS's selvpåførte sviktende innflytelse i verden, og til tross for kastens fallende oppslutning i egen befolkning -- kan utløse en ny verdenskrig (slik europeiske politikere har tradisjon for!) eller nok en gang innføre fascistisk / nazistisk styre i Europa (slik de også har tradisjoner for!), kan vi IKKE tillate oss det!

Oppfordring

Joda, hovmot står for fall, tenkte jeg der jeg stod i duskregnet og skisserte den fallerte tvillingen i ei tiltakende våt skisseblokk. En skarve penselsvinger og hans våte skisseblokk. Kanskje var det naturens egne tårer? Samtidig brøt sola gjennom skydekket og gjorde meg lysere til sinns.

For de av oss som føler stadig større avstand, forakt og avsky for EU/EØS's arrogante, virkelighetsfjerne og farlige politikerkaste og deres kognitive dissonans, kan fredsbevegelsen være ei lindrende sol.

Er du ikke allerede medlem, finner du mer informasjon nedenfor. Bli med og engasjer deg for fred og diplomati, før de arrogante og fanatiske krigshisserne i EU og på stortinget gjør at det er for sent for oss alle. For oss, for våre barn og barnebarn . . . . . . .

 

"Den fallerte", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 35 x 70 cm, 2025 © 

 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredsperspektiv (Trondheim)
  

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)