Konseptkunstens selvmord (et essay)

Maleriet har tittelen: "Don Quijote og Panza snakker om kunst". Denne samtalen finner sted i Miguel de Cervantes' (1547 - 1616) roman: "Den skarpsindige adelsmann Don Quijote av La Mancha".

I den er det en scene der Quijote og hans væpner -- Sancho Panza -- betrakter noen veggmalerier gjennom den åpne porten til et vertshus:

-- Jeg vedder på det, sa Sancho Panza, at det ikke vil gå lang tid før hver vinstue, vertshus og barbersjappe har malerier av våre eventyr på veggene sine. Men jeg ser helst at de blir malt av en dyktigere maler enn han som har malt dette.

-- Du har rett, Sancho, sa Don Quijote, for denne maleren er av samme slag som Orbanja, en maler som bodde i Ùbeda, og som, når noen spurte han hva han malte, pleide å si: "Uansett hva det viser seg å bli til slutt". Da han en gang malte en hane, skrev han under den: "Dette er en hane", slik at ingen skulle tro det var en rev.

Joda, le gjerne sammen med hesten Rosinante i mitt maleri, men det Don Quijote og hans væpner snakker om, var i mange hundre år viktig i europeisk kunst; nemlig det å skape skjønnhet, samt å ha faglig dyktighet til å gjøre det. Som f.eks. dyktig nok til å male en hane som ikke så ut som en rev.

Roger Scruton

Men fra tidlig på 1900-tallet har disse aspektene ved billedkunsten -- altså det skjønne og kunstnerens faglige ferdigheter -- blitt angrepet fra flere hold, lyder kritikken fra filosof og professor i estetikk, Roger Scruton (se videoen nedenfor).

På samme måte som forelskelse gir en lykke-følelse, eller en religion (med en forståelsesfull gud) kan gi trøst og ro i sinnet i tunge stunder, er også skjønnheten i kunsten (i musikk, billedkunst, lyrikk, skulptur, litteratur, osv.) ei dør inn til en sinnstilstand som kan gi oss en følelse om at livet, til tross for sorg og motgang, er verdt å leve. 

Det later imidlertid til at store deler av kunsten, især med konsept-kunstens og den funksjonelle arkitekturens gjennomslag på 1960-tallet, er fast bestemt på å frata oss denne muligheten til sinnsro og mental nytelse, sier Scruton. 

Det virker som konseptkunstnernes mål kun er å bli rik og berømt. Det oppnår de ved å vekke maksimal oppsikt; ikke ved å skape noe vakkert, men ved å sjokkere gjennom å skape noe stygt, meningsløst og vulgært.

Et bananskall er stor kunst 

Eks. på konseptkunst: Undertøy, Adriano Costa, 2012(?)

Slik går Roger Scruton til angrep på konseptkunsten som i våre dager tiljubles av nesten alle kunstkritikere og gallerier for samtidskunst. Herunder også den årlige Høstutstillinga i Oslo der  konseptkunsten og dens avlegger "Arte povera" i mange år har fått dominere.

Kort sagt har konseptkunsten erobret dagens kunstverden i inn- og utland, og det helt ufortjent. For i konseptkunsten er nemlig alt kunst, uavhengig av hva som stilles ut.

"Pike med perleøredobb", J. Vermeer, 1665

Under konseptkunstens sol kan man f.eks. stille ut et eller flere ord (altså en tekst), ei bøtte med fisk, ei dyne surret til et bord, noen murstein på gulvet eller et lerret som et dyr eller et menneske har skvettet maling på. 

Eller man kan kjøpe noen bøtter som deretter stilles ut. Også mindre "kunstobjekter" som f.eks. et bananskall og ei kvittering, prissatt til 265.000 kroner, er kunst ifølge talsmenn for konseptkunst-menigheten.

- Det er stor kunst, legger direktøren av Astrup Fearnley-museet, Gunnar B. Kvaran, til - om en utstilling som bl.a. omfatter søppelbøtter, en bok med en død flue, en hageslangekveil og en vannkanne av plast delt i to (Dagbladet 22. mai 2015)

Ser vi på dette utsagnet fra et sted der logikk og estetikk ennå blir satt pris på -- som f.eks. hos 99 % av befolkninga -- illustrerer det på en utmerket måte at konseptkunsten ikke setter krav til kunstnerisk kreativitet og kvalitet. Dermed blir vi alle kunstnere, sier Roger Scruton. Vi kan alle stille ut murstein, noen plastbøtter med vann, legge fra oss undertøy på et gallerigulv eller skvette maling på et lerret. Og siden "alt er kunst" er vi som gjør det, også kunstnere.

Amerikanske sommerfugler, Kleiva,1971

Sagt med andre ord er Leonardos "Mona Lisa", Chagalls "Jeg og landsbyen", Michelangelos "David" og Munchs "Skrik" like mye kunst som en haug undertøy, et bananskall eller noen rader med murstein på et gallerigulv.

Men paradoksene i konseptkunsten stopper ikke der. I tillegg betyr kunstnerens faglige eller tekniske dyktighet ingenting. Hvordan kunstneren eventuelt har bearbeidet mursteinene, f.eks. ripet i dem, malt eller arrangert dem, har heller ingen betydning. Alt går! Laissez faire! Likeledes betyr det ingenting for konseptkunst-menigheten om et maleri er godt komponert og godt teknisk malt.  

Vel, i klartekst innebærer dette at f.eks. hvilken som helst beruset dovegg-tegners faglige dyktighet og kunstneriske kvalitet, er fullt på høyde med legendariske mestere som f.eks. Claude Monet, Leonardo da Vinci, Jean F. Millet, Ilja Repin og Rembrandt. 

I konseptkunstens verden blir dovegg-"kunstnerens" slurvete tegning av pupper og rumper med tilhørende obskøne skriblerier, like stor kunst som f.eks. Johannes Vermeers "Pike med perleøredobb" og Per Kelivas "Amerikanske sommerfugler".

Den gammeldagse konseptkunsten

"Jeg som soler meg i Turin", Alighiero e Boetti, 1969

I henhold til konseptkunsten (som for øvrig er en del av postmoderne ideologi og dens absurde relativisme) finnes ingen vurderings-kriterier som kan tas i bruk for å finne ut om noe er kunst. Og som tidligere nevnt; det trengs heller ikke siden alt -- i henhold til konseptkunsten selv -- er kunst.

De eneste kriteriene som betyr noe, er at kunstneren selv(!) har en ide eller mening med det som stilles ut, og at kunstneren selv(!) mener det er kunst. 

Kunstneren kan f.eks. ha en ide om at lange byturer tar på føttene, og på det grunnlaget stille ut et par utgåtte sko. Og sim-sala-bim; dermed er de utgåtte skoene blitt kunst. 

Dette illustrerer at det er kunstneren selv(!) og ikke det kunstneren skaper (eller leier inn andre til å skape) som er det viktigste i konsept"kunsten". At den individuelle kunstneren på denne måten er blitt eneste målestokk på hva som er kunst, anskueliggjør at konsept-kunsten dyrker en ekstrem individualisme der individet alltid og uansett har rett(!)

"Alle jeg har ligget med 1963-1995", Tracey Emin,1995

"Meg og meg og meg og mine behov" er det som teller, slik Roger Scruton treffsikkert formulerer det. Hva andre utenfor konseptkunstens menighet mener, er enten feil eller spiller ingen rolle. For konseptkunsten mener at den står for det moderne, og at alle som kritiserer den er umoderne, tåpelige, reaksjonære og gammeldagse. Dette er bare en av utallige absurde påstander som kommer fra konseptkunstens lille, men dominerende menighet. 

I virkeligheten er bildet omvendt. Konseptkunstens ekstreme individ-dyrking ("Kunsten - det er meg!") er ikke et moderne standpunkt, men et som hører hjemme blant arrogante narsissister som f.eks. 1600-tallet Solkonge, Ludvig 14. som like selvsikkert som konseptkunstens "Kunsten - det er meg!", proklamerte "Staten - det er meg!" (L'état - c'est moi!)

Istedenfor ekstrem individualisme svermer moderne og progressive kunstnere for kunnskapsdeling, innovasjon, kritikk, sjølkritikk og læring. Altså aktiviteter som er det motsatte av ekstrem-individualismens arrogante og sjølgode "Kunsten - det er meg!" 

Slik ekstrem individualisme

"Artistens dritt", P. Manzoni

 er et klart hinder for læring, kreativitet og utvikling. Det viser all forskning. Så hvem er det da som er umoderne, tåpelige, reaksjonære og gammeldagse? Konsept-kunsten eller de av oss som oppfatter den som intetsigende vås?

I forlengelsen av konsept-kunstens dyrking av individet blir det naturlig at Piero Manzoni pakket sin egen avføring på boks og kalte det kunst. Det er også "kunst" når Adriano Costa legger sine underbukser på et gallerigulv, eller når Tracey Emin forteller oss med store bokstaver på galleriveggene hvem og hvor mange hun har knullet i perioden 1963 - 1995. 

"Dirty Jeff on Top", Jeff Koons,1991 (plast)

I samme gate knuller bokstavelig talt amerikaneren Jeff Koons fram "sin" plastskulptur "Dirty Jeff on top" der han har samleie med Cicciolina, ei europeisk pornostjerne.

Koons fikk ideen til denne plaststatuen, mens andre -- fagfolk på design og plaststøping -- laget den. I konseptkunsten holder det, som tidligere nevnt, å ha en ide. Kreativitet og faglig dyktighet i utformingen av "kunstverket" er underordnet, og kan overlates til andre. Dette kan overhodet ikke sammenliknes med mestere som f.eks. Rembrandt, som selv deltok i utførelsen av også i de største av sine maleri. 

Igjen ser vi altså at det ikke kunstverket, men merkevaren, dvs. navnet til vedkommende konsept"kunstner" som teller og som skal gi penger i kassa. For øvrig på samme måte som merkevaren "Mercedes" eller "Friele kaffe", skjønt merkevaren "Lambi toalettpapir" er nok langt mer treffende for konsept"kunstnere" som f.eks. Manzoni og "Dirty Jeff". 

Det er altså igjen "meg, meg, meg og atter meg" som er det viktigste. Budskapet er m.a.o. at "JEG er såååååh kul at alt JEG lager -- uansett hva JEG lager eller lar andre lage for MEG -- er stor kunst, nettopp fordi markedsføring samt ukritisk medløperi fra kunstkritikere og gallerier i konseptkunst-sekten, har fått folk til å se MEG som en STOR OG EKTE kunstner". 

Med konseptkunsten står vi m.a.o. overfor samme dynamikk som når tidligere idrettsfolk som f.eks. Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie selger underbukser og sokker med sitt navnetrekk, dvs. sin merkevare. Det er gjennom deres "kulhet" at produktene blir populære; og ikke fordi produktene er enestående gode. Og igjen må ingen sette spørsmåls-tegn med hva konseptkunstnere utgir som kunst. For når de sier det er kunst, så er det kunst! "L'art - c'est moi!"  

Det er fristende å sitere Pablo Picasso: "Folk som gjør kunsten sin til ren forretningsvirksomhet er for det meste bedragere" (People who make art their business are mostly imposters.)  

"Mitt studio", Wes Lang, 2015

Som disse eksemplene viser, fører den ekstreme individualismen konseptkunsten ut i det sykelig selvopptatte og ekshibisjonistiske, slik Roger Scruton også viser til.

Sett fra mitt ståsted er dette et logisk resultat av konseptkunstens omfavnelse av merkevare-tankegangen: "Skap kunstneren om til en merkevare. Da vil alt som vedkommende lager, bli ansett som kunst, uansett hvor elendig det måtte være". Og når alt vedkommede lager, blir oppfattet som kunst, vil det kunne selges, videreselges igjen og penger tjenes hele veien." 

Underforstått; kunstneren og pengene er det viktigste; ikke selve kunsten.

Her kan det tilføyes at den sykelige individualismen og narsissismen er noe konseptkunsten har hentet fra postmodernismen, logikken og rasjonalitetens verste fiende i vår tid, og dens enøyde fokus på individet som viktigste målestokk for alt. 

Verken Gud eller sola eller naturlover eller menneskeskapte lover eller samfunnet / fellesskapet eller noe som helst annet, er sentrum i universet. Kun individet kan innta en slik plass og fortjener derfor å bli respektert og dyrket -- uansett hvilken kunnskap, verdier og holdninger vedkommende måtte stå for. 

Denne postmoderne villfarelsen er også kilden til begrepet "snøfnugg-generasjon" (snowflake generation) som beskriver resultatet av ukritisk dyrkning av individets ego. Det er imidlertid urettferdig å avgrense "snøfnugg"-begrepet til ungdom født mellom 1997 og 2010. Snøfnugg kan alle være, og især de som har latt seg forføre av postmodernismens stupide dyrkning av egoet / individet. Noam Chomskys kritikk av postmodernismen (YouTube) treffer også i stor grad konseptkunsten. 

I den postmoderne individ-dyrkninga, har individet inntatt en nærmest hellig status som ikke må kritiseres eller oversees. Gjør man det, driver man med trakassering, krenking og fornærmelser av verste sort. All kritikk forbudt. Igjen er det altså "meg, meg, meg og atter meg" som er det viktigste i verden, og den som alltid har rett.

"Ballonghund", J.Koons, 2000 (speilpolert rustfritt stål)

I denne naive og stupide forståelsesramma blir også samfunnsmessige utfordringer som f.eks. fattigdom/skjev fordeling av rikdom, kriger, miljø-ødeleggelser, overgrep mot kvinner, flyktning-kriser, slavehandel, arbeidsledighet, terrorisme, krigs-forbrytelser, rasisme, etc. redusert til et individnivå mens kulturelle, strukturelle og økonomiske forhold blir forbigått i taushet. Alt galt i verden kan og må tilskrives individet. 

Det er f.eks. ikke kapitalismens vekst-imperativ og næringslivets produksjon av ikke-nedbrytbar plast som fører til forsøplinga av verdenshavene. Derfor kommer heller ingen vedtak fra verdens myndigheter om å forby slik produksjon. Nei -- det er snarere vi; dvs. vi individuelle forbrukere som gjør feil fordi det meste av bl.a. maten vi kjøper, er pakket i plastfolie og plastbegre. Bare vi slutter å kjøpe mat med slik emballasje, vil alt bli bedre, får vi høre. Sett i bildet er plastforsøplinga m.a.o. skapt av individuelle forbrukere og må således løses av individuelle forbrukere. 

Makan til enøyd pisspreik, skal man lete lenge etter. Men selvsagt hyggelig for de reelle synderne, investorene i plastindustrien og deres lydige tjenere i regjeringer og parlamenter. 

I aviser og etermediers forklaring på hvorfor f.eks. kriger oppstår, fører individ-fokuset til at krig gjerne forklares med at det har oppstått en konflikt mellom f.eks. to presidenter i to ulike land. Eller at en president er ond og djevelen sjøl og har skylda. At vi faktisk lever i et økonomisk system som belønner krigshissere og krigsindustri, og at det (især) i den anglo-amerikanske verden er tette bånd mellom slike investorer/lobbyister og topp-politikerne (som i neste omgang utløser krigene), er så godt som tabubelagt av mainstream-mediene og av topp-politikerne selv. 

Sett på denne bakgrunn blir individualismen som forståelsesramme, både reaksjonær og fordummende ved at den tilslører virkeligheten og fører folk bak lyset.

Konseptkunstens reaksjonære karakter og selvmord

Sett i dette lyset er også konseptkunsten -- med sin lovprisning av ekstrem-individualismen eller narsissisme -- både reaksjonær og fordummende. Ved å insistere på at "kunstneren selv bestemmer hva som er kunst", gjør den seg både utilgjengelig for kritikk og støtter samtidig opp om forståelser og forklaringsmodeller som tilslører virkeligheten og fører folk bak lyset.

På toppen av det hele -- og heldigvis vil mange av oss si -- presterer konseptkunsten å ta livet av seg selv. Med sin absurde påstand om at "alt er kunst" hevder den også indirekte at "ingenting er kunst". Og når "ingenting er kunst" sparker den ikke bare beina under andre kunstretninger -- men selvsagt også under seg selv! Og dermed er konseptkunstens selvmord et faktum.

Utsnitt fra "Et tusen år", Damien Hirst, 1990

For når "ingenting er kunst" er heller ikke konseptkunsten kunst, og heller ikke det som folk i dens menighet hevder er kunst.

Dermed opphører også konseptkunsten å eksistere som kunstnerisk uttrykk og sjanger. Selvmordet er begått, selv om konseptkunstens lille individ-dyrkende menighet av kritikere og gallerier ennå ikke later til å ha oppdaget det. 

Men slik er det vel med alle fanatiske sekter? Man kan legge fram en rekke logisk baserte fakta på at guden deres er død, men oppnår ikke annet enn fornektelser, kognitiv dissonans og bortforklaringer. 

Sett i lys av dette framstår konseptkunsten som enda mer paradoksal, irrasjonell og latterlig. Og i tillegg til dens reaksjonære karakter, er dette det viktigste konsept"kunsten" kan kritiseres for. At den siden 1960-tallet har bidratt sterkt til nettopp å latterliggjøre og dermed utdefinere og ufarliggjøre kunsten. 

Mye takket være konsept"kunsten" er det stadig færre som tar samtids-kunst på alvor. Især innen billedkunst og skulptur der konsept"kunsten" har fått dominere i flere tiår. På disse områdene er kunst i stor grad blitt redusert til spektakulære happeninger på gallerifronten, en liten sekt av frelste konsept"kunst"-elskere og en samling obskure utstillingsobjekter som folk utenfor sekten enten hånflirer av, ser på som forsøpling av offentlige rom eller stiller seg komplett likegyldig til.

Konseptkunsten har m.a.o. IKKE bidratt til å styrke kunstens plass og rolle i samfunnet. Den har snarere bidratt til det stikk motsatte, og for det skal den liksom hylles og skrytes av? 

At menigheten sammenlikner konsept"kunsten" med hvordan impresjonismen først ble latterliggjort og deretter beundret, faller på sin egen kunnskapsløshet. Impresjonistene var både kreative og faglig dyktige, og dyrket på den måten to grunnleggende trekk ved billedkunsten. Som nevnt ovenfor legger konsept"kunsten" verken vekt på kreativitet eller faglig dyktighet. Alt er uansett(!) kunst. 

"Et eiketre", Daniel Craig-Martin, 1973

Da hjelper det heller ikke for andre enn menigheten og investorene at deres store konsept-kunstner, Damien Hirst fortsetter å kaste slakteavfall inn i en glassmonter med spyfluer, sage av en hai på midten og legge den på formalin, eller stille ut uryddige bord med sneiper, kjekssmuler og skitne glass. Det hjelper heller ikke at hans læremester, Craig-Martin, fortsatt stiller ut sitt "Eiketre" i form av et glass vann på ei glasshylle. Slike ting bidrar bare ytterligere til å fullbyrde selvmordet. 

Motargumentet er ofte at konsept"kunsten" slett ikke er død, siden den fortsatt stilles ut og kjøpes inn av div. moderne gallerier og er med i offentlige innkjøpsordninger av kunst.

At det fortsatt skjer, skyldes flere ting. Blant annet at store kunstinvestorer og gallerier har investert millioner i kjøp av slike "kunstverk". Å avsløre konsept"kunstens" selvmord, vil derfor sette gallerier og offentlige innkjøpsordninger i en pinlig situasjon. Ikke lett å innrømme at man har kjøpt "kunst" som -- også iht. konsept"kunsten" selv(!) -- ikke er kunst. Ingen liker å vedgå at de har kjøpt "katta i sekken".

Dessuten vil tidligere investeringer i konsept"kunst" falle dramatisk i pris og alskens kunstinvestorer vil gå på store tap. Derfor ser gallerier, kritikere og investorer seg best tjent med å holde selvmorderen fortsatt i live. Bordet har fanget. 

Etter postmodernismens ødeleggende herjinger i alt fra politikk til kulturliv i de siste tiårene -- herunder også undergravingen av alle logiske og rasjonelle normer for hva som er kunst -- ser jeg likevel ikke bort fra at sektmedlemmene vil lykkes å holde konsept"kunsten" i live i enda noen år.

Konseptkunsten tok også livet av kunstbegrepet

"En og tre sager", Joseph Kosuth, 1965

La meg til slutt (og kun for et øyeblikk) anta at konsept- "kunsten" har rett i sin påstand om at "alt er kunst". 

Jeg har allerede vært inne på at denne trosbekjennelsen --logisk sett -- innebærer drap på alt som i dag faller inn under begrepet kunst, inklusive konsept"kunsten" selv.

Men drapene og selvmordet stopper ikke der. Ordet "kunst" er også dødsens om konsept"kunstens"  irrasjonalitet får bestemme. For rent logisk trenger vi da ikke et ord som rommer alt og dermed ingenting? "Kunst" således et tomt og intetsigende ord; like meningsløst og ubrukelig som f.eks. "ffffffht" eller "blubbe".

Oppsummert; konsept"kunsten" mener alt er kunst. Dermed er ingenting kunst. Og når ingenting er kunst, er heller ikke konsept"kunsten" kunst. Dermed skaper konseptkunstnere ikke kunst. I tillegg er konsept"kunsten" en dypt reaksjonær bevegelse. I første rekke ved at den støtter et ensidig og ekstremt individperspektiv som tilslører virkeligheten, fører folk bak lyset og tabubelegger all kritikk mot enhver konseptkunst-gjenstand. Ved dens sykelige dyrking av individet bidrar den også til å tilsløre maktforholdene i verden, og framstår dermed som en alliert til mektige samfunnsaktører som virker ødeleggende inn på både samfunn og natur. Enden på konsept"kunstens" begredelige historie er at den nå kveles i sin egen irrasjonalitet og absurditet, og slik sett har begått selvmord. 

"Tro alt", Barbara Kruger

At konseptkunsten ikke bygger på logikk, men snarere fravær av logikk, gir også næring til tanken om at vi ikke har å gjøre med ei ordinær kunstretning, men snarere med noe som minner om en religiøs bevegelse der konsept-kunstnerne selv spiller rollen som menighetens guder eller yppersteprester. De er m.a.o. "merkevarene" som menigheten tilber og gjerne omgir seg med på gulv, vegger eller tak.

Ser man f.eks. på hvordan merkevarene Jeff Koons, Damien Hirst og Tracey Emin dyrkes og geniforklares av sektmedlemmene, blir man rimelig overbevist om konsept"kunsten" som et religiøst fenomen.

Derfor heier jeg på Roger Scruton. Folk som han blir som den lille gutten i H.C. Andersens "Keiserens nye klær". Scruton påpeker -- på samme måte som den lille gutten -- at keiseren mangler klær. 

Alt i alt synes jeg hans kritikk av konseptkunsten treffer godt, selv om han et par ganger er snublende nær å utelukke det stygge og provoserende fra kunstens verden. Han tar seg likevel godt inn når han understreker at det uskjønne, provoserende og stygge kan bli "skjønt", når det blir kreativt formet fra ide til kunst av mennesker med faglige ferdigheter. Eller for å si det på Don Quijote-manér: 

• Det kan bli kunst, når hanen blir malt av et menneske med kreativitet og faglige ferdigheter til å male en hane.
  
  

Konseptkunsten - et liv etter døden?

Vel, uansett om du er enig eller uenig med Scruton eller meg, er videoen (se nedenfor) verdt å se. Selv er jeg ofte uenig med Scruton, men når det gjelder hans kritikk av konseptkunsten, står vi på samme linje. 

Uansett går konseptkunstens dominans mot slutten. Som kunstretning er den et ektefødt(!) barn av den relativistiske postmodernismen som i sin tid mente at f.eks. diktatur var like bra som demokrati, at kvinneundertrykkelse var like greit som kvinnefrigjøring, at krig var like bra som fred, osv. Alt avhang av øyene som så, og det fantes ingen universell standard på noe som helst. 

Til og med anerkjent forskning og resultater i eksakte vitenskaper som f.eks. matematikk og fysikk, ble dratt i tvil og stemplet som synspunkter på linje med andre -- også helt uvitenskaplig baserte -- synspunkter. Som f.eks. at jorda ikke er rund, men snarere flat som ei pannekake. På 1980- og 90-tallet kunne til og med velrenommerte vitenskapelige tidsskrift finne på å utgi artikler som tok til orde for det rene sprøyt. Som f.eks. at tyngdekraften egentlig ikke eksisterte, men bare er en sosial konstruksjon, dvs. noe vi mennesker hadde funnet på.

Postmodernismens forakt for rasjonalitet og stupide relativisme fikk sitt første store banesår da det (etter 11. sept. 2001 i USA) ble vanskelig  å hevde at terrorisme var like bra som ikke-terrorisme. På samme måte som dagens forhutlete rester etter postmodernistisk "tenkning", vil nok også dets barn, konseptkunsten, snart måtte forlate relativismen (Alt er kunst!) og innføre et skille mellom kunst og ikke-kunst. Hvis ikke, er det ingen vei tilbake fra selvmordet. 

Vel, kos deg eller grem deg over denne videoen.

Se gjerne også videoen: "Hvorfor skjønnhet gjør oss lykkelige"

Hva min kritikk ikke gjelder

Min kritikk av konsept"kunsten" er IKKE en kritikk av abstrakt kunst. Det er heller ikke en kritikk av kunstretninger som installasjon og performance selv om disse to historisk ligger tett opp til konsept"kunsten". Likevel har jeg (stort sett!) opplevd både installasjon og performance som mer distansert til konsept"kunstens" ekstrem-individualisme, irrasjonalitet og relativisme, og som mer beslektet med scenografi og teaterkunst enn med konsept"kunst" og dens merkevarebygging og kommersielle vesen - jfr. Emin, Koons og Hirst. 

Jeg avslutter med et sitat fra maler og kunstpedagog John F. Carlson 

"Art is art only when it is confined within a self-imposed form. A sonata in music, an ode in poetry, a building in architecture -- these become work of art through confirmation to a form. All else is noise, or babble, or a pile of stone, ends anybody could achieve. Any artistic expression (a sonata, for instance) is most beautiful when it does not obviously follow fixed form. Thousands of sonatas have been written and thousands more will be written, all entirely different in expression, and still sonatas" ("Guide to landscape painting", Dover, 1958, page 115)

"Don Quijote og Panza snakker om kunst", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2017 ©