Underskog. Bekkeblom i blomst. Tidlig i juni malte jeg denne vårbekken. Nå rant den hvor snøen hadde ligget bare få dager tidligere. Der sprekker i skydekket og trærnes bladverk tillot det, rant også sollyset ned og lyste opp stadig skiftende områder av underskogen. I mellomtida lå alt annet i dus og avventende beskjedenhet. Ventet på at skyene igjen skulle bevege seg. Åpne slik at også de fikk stråle litt i solas spotlight.
Motivet minnet meg om mange ulike sider ved livet, men der jeg stod og betraktet motivet, var det primært følelsen av skjønnhet som kom sterkest på meg. En god og varm følelse. En følelse av lykke.
Dermed kom også ønsket om å gjengi hva jeg så og følte på et lerret. Som en av aforismene i den nyutgitte boka "Det lyse og det mørke" forteller, er nettopp skjønnheten en av de tre viktigste følelsene som driver meg til å male.
Men hva er skjønt? Hva er egentlig vakkert? Vet vi det? . . . . . Vi må da vite det siden vi stadig bruker slike ord om det meste. Natur, mennesker, dyr, musikk, dikt, bildende kunst, etc.? Men vet vi egentlig hva skjønnhet er?
Landskapsmaler og kunst-pedagog John F. Carlson skrev:
- Hva fysisk skjønnhet er, har ingen så langt kunnet definere. Vi opplever den som en slags elektrisk strømning; vi higer etter den, føler den, forstår på en måte hvordan vi kan frambringe den, men vi aner ikke hva den er (ref.)
Skjønnheten er således langt på vei udefinerbar. Likevel er de fleste av oss klar over den store innflytelsen som skjønnheten har på oss.
Miguel Cervantes Saavedra
Eller for å si det med Europas første store romanforfatter, Miguel Cervantes Saavedra:
- Siden skjønnheten har det fortrinnet at den vekker velvilje og sympati, ble både kvinner og menn ivrige etter å vise den vakre maurerinnen all sin vennlighet og oppmerksomhet.
(fra "Don Quijote", kap. 37)
Med denne setninga avslører Cervantes at han kanskje er påvirket av antikk gresk filosofi. Platon så på skjønnhet som en verdifull kraft som inspirerer mennesket til å hige etter det gode (vennlighet, kjærlighet, tilgivelse, etc.) og sannferdige.
Den romantiske epokens multi-talent, Johann W. Goethe, gikk videre og påpekte skjønnhetens evne til å gjøre oss fornøyde og sterke:
- Den sjela som opplever skjønnheten, blir ofte sterk nok til å kunne gå alene
Kanskje bygget Goethe her på Aristoteles som mente at skjønnhet er et resultat av harmoni, symmetri og riktige proporsjoner, og at skjønnhet i seg selv er i stand til å gi oss glede og en følelse av indre balanse og tilfredshet.
J.W. Goethe malt av J.Stiegler,1828
.jpg)
Filosofen Schopenhauer mente at det å fordype seg i det skjønne lar oss -- i det minste for ei stund -- unnslippe livets stadige krav, begjær og smerte. Skjønnheten gir oss et øyeblikk av ro der vi, ved å oppleve og fordype oss i den, finner hvile og forløsning.
For å oppsummere: Å oppleve skjønnheten gjør oss bl.a. vennlige / gode (Platon og Cervantes) og mentalt sterke og friske (Aristoteles, Goethe og Schopenhauer).
Sett på denne bakgrunnen er det umulig å si noe annet enn at skjønnheten er uhyre viktig for oss alle. At uten det skjønne og vakre ville vår opplevelsesverden eller åndelige verden blitt mye fattigere, og sjansen ville økt for at vi ville blitt mer kyniske, utilitaristiske, egoistiske og ondsinnede? Kort sagt mer utilfredse og dermed også ufordragelige?
Tenk bare på hva skjønnheter som f.eks. musikalske "svisker", et uberørt landskap, markblomster på ei sommereng, fuglesang, et menneske med harmoniske proporsjoner, spennende arkitektur eller smilet til en liten baby, får deg til å føle. Skjønnhet som behager? Som går deg til hjertet og gjør deg glad? En glede som du gjerne deler, og som lett smitter over på andre rundt deg? En glede som gjør ikke bare ditt liv, men også livene til andre mer trivelige og opplevelsesrike?
I tillegg er behovet for skjønnhet så stort i oss at vi ikke bare nøyer oss med tilfeldigheter. Tvert om prøver vi aktivt å oppsøke det vakre og skjønne. Da sier vi gjerne: Jeg er bare helt på knærne etter Ravels komposisjoner, naturopplevelser, Beatles, Claude Monets malerier, barokk arkitektur, lyrikken til Hans Børli, klær i klassisk snitt, Led Zeppelin, møbler i pastellfarger . . . eller hva det nå enn er.
På mange måter kan derfor skjønnheten ikke være noe annet enn en viktig verdi i våre liv slik Roger Scruton, filosof i estetikk, hevder.
Prof. Roger Scruton
Å miste eller ikke bry seg om vår instinktive tørst etter å få oppleve og få beundre skjønnheten, og gjerne dele den med andre, er faktisk som å miste noe av meninga med livet? Miste en viktig gave som livet opprinnelig ga oss, men som vi bevisst eller ubevisst takket nei til?
Sett fra Roger Scrutons ståsted er skjønnheten like viktig for vår forståelse av oss selv og verden omkring oss, som alle de andre verdiene vi regner som viktige:
- sannhet (det å snakke sant og ikke venne seg til usannheter hos seg selv og hos andre)
- personlig frihet (det å ikke underkaste seg eller la seg bli underkastet av viljen til en eller annen herskende kaste)
- kunnskap (det å prøve å tilegne seg viten og visdom gjennom fornuft, rasjonalitet og logikk. Altså prøve å leve opp til arven fra renessansen, opplysningstida og vitenskapsteorien.
Det innebærer også å ha vilje og evne til å endre sin kunnskap/forståelse av verden, hvis man blir overbevist (dvs. ikke blir retorisk overtalt, tvunget eller indoktrinert) om at en annen forståelse er mer i tråd med virkeligheten- integritet (det å være tro mot sine moralske prinsipper som f.eks. å ta parti for de svake, ta avstand fra urett, være sannferdig, etc.)
- måtehold (det å ikke være grådig og arrogant / sjølgod, og heller ikke venne seg til slike utskeielser hos andre)
Vi lever faktisk i et økonomisk system der måtehold systematisk blir motarbeidet -- jfr. konsern der "det aldri blir nok" og der grådigheten etter stadig større fortjeneste og økte aksjekurser, er i ferd med å rasere jorda og skape flere og nye kriger.- modighet / mot (til å snakke sant og handle rettferdig i henhold til gode moralske prinsipper)
Tenk deg om disse verdiene ble praktisert av alle, etter prinsippet som filosofen Immanuel Kant anbefalte i sitt kategoriske imperativ:
"Gjør mot andre det du ønsker at andre skal gjøre mot deg selv".
Vel, da tror jeg at jeg avslutter her? . . . . . For går jeg videre, gjør oppramsinga av ovennevnte verdier at jeg ikke kan unngå et frontal-angrep på dagens politikerkaste i Europa (og Norge).
Sett fra mitt ståsted en politikerkaste som især etter 1991 har skapt seg en felles og farlig ideologi (nyliberalisme + unipolar globalisme) som de nå -- med fanatisk iherdighet -- prøver å påtvinge alle innbyggere, alle land, alle mennesker og kulturer på jorda.
En politikerkaste av historieløse og virkelighetsfjerne yrkes-politikere som systematisk bryter absolutt alle etiske verdier, og som har gjort dobbelmoral, løgn, krigshissing, statskupp, kriger, brudd på FN-traktaten og skamløs manipulering av sin egen befolkning, til sine egentlige verdier.
Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 har de med sine ledere i primært London, Brussel, Paris, Washington og Berlin, sørget for å omforme et tidligere nokså etisk bevisst og oppegående Europa (1945 - 1991) til en stadig mer brunstripet fascistisk kloakk.
Nok om det. Avslutter her ettersom min kommentar til maleriet ovenfor, var ment å være avgrenset til skjønnheten. Ikke til dens rake motsetning i vår tid.
"Vårlig underskog", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2025 ©
----- o ----- o ----- o -----
I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, kriger og rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte til å melde seg inn i en freds-organisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati.
Antikrigsinitiativet (AKI)
Fredsperspektiv (Trondheim)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar