Det gjensidige tap

Inspirasjonen til dette motivet kom under et radioprogram der vanlige folk fortalte om livet under korona-pandemien. En ung student fortalte at hun var ensom. Hun skulle så gjerne hatt en kjæreste, men korona-restriksjonene gjorde det vanskelig. Et par andre hadde mistet jobbene sine og slet for å få endene til å møtes. En leder av en nystartet småbedrift med et par ansatte i tillegg til han selv, sa at bedriften ville gå konkurs.

De økonomiske, sosiale og psykologiske kostnadene som korona-restriksjonene har påført småbedrifter og vanlige folk, ligger nok ennå i det uavklarte. På den andre sida synes bank- og finans, de store konsernene og andre i den økonomiske eliten å ha blitt lite rammet, mye takket være økonomisk støtte fra staten.

Uansett taler mye for at pandemier og restriksjoner er noe vi vil se mer av i framtida, så lenge dagens globale nyliberalistiske eller markedsliberalistiske "rovdyrkapitalisme" får herje videre med natur, mennesker og miljø. 

Denne økonomiske modellen som er basert på grådighet og kontinuerlig økt vekst, har rasert natur og miljø i stor skala over hele verden siden 1980-tallet, og fortsetter ennå i samme spor. 

Historia viser at når den rovgriske globale jakta på økonomisk vekst og fortjeneste trenger inn på nye biologiske og geografiske områder, venter ofte nye bakterier og virus på inntrengerne. Det katastrofale er at verdenssamfunnet ikke tar skritt for å avvikle denne selvmorderiske økonomiske vekstmodellen. 

I essayet "I pestens tid" prøvde jeg å bore litt i dette store og kompliserte problemet. Jeg skal derfor la det ligge her, og heller avrunde med "Den draumen" av lyrikeren Olav H. Hauge. For å si det kort. Dette går ikke lenger. Ødeleggelsene må stoppes. Noe positivt må skje. Så snart som mulig.   

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje

at tidi skal opna seg

at hjarta skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal springa

at draumen skal opna seg,

at me ein morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

 

"Det gjensidige tap" (eller "Covid-19"), Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 73 cm, 2020 ©

 

Referanser:

"Er Korona-støtten rigget for de rike og mektige?", Ole-Andreas Næss, forsker ved NHH, Dagens Næringsliv (8.12.20)

"Snakket for døve ører da han for over 20 år siden advarte mot økt smitte fra virus", Solveig Mikkelsen, (16.04.20), Universitetsavisa 

"Betaler knapt skatt. Fikk 260 mill. av staten", Klassekampen 3. feb. 2021 

• "Epidemics and Society",  prof. Frank Snowden, Open Yale Cources (2019)
  

 

Boknakaran og Hortensia

Boknakaran (f.v) Jan Arvid Johansen (1947 - 2017), Ragnar Olsen, Malvin Skulbru og Pål Thorstensen.

Det va vel bare et spørsmål om tid før Boknakaran skulle vokse fram på et av lærrettan mine. Som store nordnorske kulturbærera, lyrikera og musikera è de umulig å komme utenom.

Det hjælpe ikkje en gang å være gammel rocke-vokalist og penselsvinger med musikksmak som går i retning av blues, rock og klassisk. Når låta som førr eksæmpel "Hortensia", "Skål førr Finnmark", "Vekkelse", "Kystens lasaron" og "Sau i veien" treff hørselsnærvan, går både smilet og landsdels-patriotismen flere hakk i været. Man kjenne sæ igjen og blir varm i sjæla.

Men ikkje før har Boknakaran sendt mæ tell værs i humor eller nytelse, før dem hente mæ varsomt ned igjen tell det jordnære og ættertænksomme. Det makte dem med låta som førr eksæmpel "When hjem I gang", "Lys langs en fjord" og "Sætt ned farta".

For å si det kort: En kveld med Boknakaran "på øret" è ei reisa mellom det humoristiske, det filosofiske, det vàre og lyriske, det treffsikre politiske og ikkje minst; det å være et menneske.

Å male Boknakaran blei derfor også ei reisa i sæ sjøl. Æ begynte med "verdaccio", ei tradisjonell uinnermaling i blågrønne tona. Blågrønn og fresk som selve havet.

Først rissa æ opp medlæmman i Boknakaran ut fra ulike foto. Dærætter fortsatte æ med samme tæknikk på bakgrunnen. Fjorda og fjell, hus og brygge.

Da skjedde det. Uten å ha planlagt det, dukka frakteskuta Hortensia fram. Penselen gikk liksom av sæ sjøll, og Hortensia kom tell syne mellom han Jan Arvid Johansen og de andre medlæmman i Boknakaran.

Penselen fortsatte tell også "han Haltan og han Hilton og han Harder ifrå Hamna" blei synlig ombord på Hortensia. Han Harder hilste tell og med mot oss på lainn med en arm i været. 

Han søkki så rart, tænkte æ og tok et skritt tellbake. Æ tenkte på diktet "Hortensia" som e skrevve av en av Nord-Norges og Senjas største lyrikera, han Helge Stagnes fra gamle Tranøy kommune. De siste strofen i diktet går slik:

 

- Det blei sak og sjyforklaring - som eg ikkje skal beskrive,

det vil næppe tjene minnet om en ærlig fraktegast,

førr de tre som var ombord og som så vidt fikk bærga livet,
har førlengst latt ankret falle og levert si siste last.
- Men på himmelrikets fjorda blir vel sjelden veret værre
enn at der kainn høres donking av en seksti Union,

der Hortensia av Harstad fører småsild for Vårherre,

og får oppgjør av St. Peter i prosent - med provisjon.

 

Der æ stod og betrakta maleriet, gikk det opp førr mæ at den opprinnelige gruppa va borte førr alltid. Ugjenkallelig. Han Jan Arvid hadde reist og han Malvin hadde pensjonert sæ.

Men på lerretet forran mæ framstod likevel den opprinnelige gruppa. Da fikk det bli slik. Æ fikk mæ ikkje tell å fortsette. Gikk æ no videre med maleriet, stod æ i fare for å utslætte det opprinnelige og spontane med lidenskapelig småflikking og fargemiksing. 

Den risikoen ville æ ikkje ta. Æ bøyde meg derfor -- i ærbødighet førr guttan æ hadde malt -- og skreiv signaturen min i nedre, høyre hjørne på lærretet.

De opprinnelige Boknakaran e borte. Men lenge leve Boknakaran! 

 

"Boknakaran og Hortensia", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2021 ©