I pestens tid (et essay)

For tida har jeg hjemmekontor og selvpålagt karantene. Et utslag av korona-pandemien. På grunn av en seig forkjølelse der et forsiktig host kan sende folk med skremt blikk i alle retninger, har jeg avgrenset min aksjonsradius. Kun nødvendige besøk på nærbutikken.

Dermed har også mer av fritida gått med til trim, skriving, lesing og maling, og når inspirasjonen ikke kommer med gode ideer på malefronten, er det bare å ta til takke med å male sitt eget begredelige fjes.

Greit nok det. Aldri bortkastet å trene på portrettmaling. Ikke minst fordi et ansikt kan vitne om så mye. Det preges nemlig ikke bare av tidligere år og opplevelser, men også av dagens virkelighet og situasjonen man lever i. 

Men når jeg har kalt dette maleriet "Selvportrett i pestens tid", er det ikke dagens korona- eller COVID-19-pandemi jeg sikter til. Langt ifra. Tittelen bygger på en tanke som vokste fram mens jeg malte. Jeg kom til å tenke på et surrealistisk motiv jeg malte i 2013, "Grådighetens endelikt".

Tanken bare meldte seg. Var det en sammenheng? Var kanskje dagens COVID-19 en del av en mye større "pest"? En som vi lenge har levd med, men som vi i altfor stor grad har oversett?

"Grådighetens endelikt" (2013), Jan R. Iversen

Uansett - det ene tok det andre. Etter hvert som tanken på denne større "pesten" opptok meg, slo det meg at jeg ikke bare burde male denne tanken inn i dette portrettet. Jeg burde kanskje også skrive noe om denne "pesten" som var større og verre enn koronaen?

Siden jeg ikke har formell utdanning i medisin, epidemiologi eller biologi, og tatt i betraktning hvor mye tid jeg skulle komme til å bruke på dette, burde jeg slått fra meg den tanken i fødselen, men nysgjerrigheta (eller rettere, nerdens forbannelse) tok meg.   

Jeg begynte derfor å lete i bokhyllene og på nettet etter forskning om tidligere epidemier som kolera, svartedauden, kopper, spanskesyken, etc. Besøkene på hjemmesidene til bl.a. forskning.no og Folkehelseinstituttet økte. Hva talte for og hva talte mot antakelsen om en større sammenheng, en større pest? Frustrasjonen kom og gikk, men etter hvert syntes et mønster å danne seg.


I pestens tid 

Epidemier har ikke bare biologiske årsaker

I boka "Epidemier - en natur og kulturhistorie" (2002) viser prof. Jan Brøgger til forskning som påpeker at sykdomskapene mikrober (virus, sopp, prioner, parasitter og bakterier) ofte smitter fra dyr til mennesker, noen ganger via en eller flere mellomverter som f.eks. gnagere, lus, fugler, lopper og/eller mygg.

"Pesta i trappa" (1896) i serien Svartedauden, Theodor Kittelsen

Svartedauden i Europa (primært i årene 1347 - 1351) og som Theodor Kittelsen illustrerte på en så gruelig og fremragende måte, ble enten overført direkte via lus og lopper mellom mennesker eller fra lopper som hadde den svarte rotta som mellomvert.

Forbindelsen mellom dyr, mellomvert og menneske, kan gjerne kalles epidemienes naturlige eller biologiske årsak.

Men man skal ikke lese mye om epidemier for å skjønne at de biologiske årsakene bare er en del av årsak-sammenhengene. Altså bare en del av det som kan forklare hvorfor epidemier oppstår og blir spredd mellom folk. Ønsker man å forstå årsakene til en epidemi må man også se nærmere på de samfunns- eller menneskeskapte årsakene.

F.eks. er den samfunns- eller menneskeskapte "neolittiske revolusjonen" (i Midt-Østen, ca. 8.000 f.Kr.) en viktig årsak til kopper-epidemien som herjet blant menneskene i mange tusen år, og som bare i det 20. århundre regnes å ha tatt livet av mellom 300 og 500 millioner mennesker. 

Den "neolittiske revolusjonen" kan kort beskrives med at mange mennesker oppga sin nomadiske tilværelse som jegere og samlere, samlet seg i landsbyer og byer, og ble bofaste jordbrukere og håndverkere.

I denne situasjonen begynte de å temme (domestisere) storfe og andre dyr. På den måten fikk de kjøtt, horn, skinn, etc. som de tidligere hadde fått gjennom jakt på storfe. Baksida av medaljen var at storfeet, som de nå kom til å leve tett innpå, smittet dem med bl.a. meslinger og kopper.

 "Selvportrett under spanskesyken" (1919), Edvard Munch

På samme måte hadde mennesket tidligere ervervet seg andre sykdommer ved å temme hund, geit, sau, hest, mfl., og deretter spredt sykdommene via handelsveier mellom ulike folk og geografiske områder. F.eks. var Silkeveien og Røkelsesveien i mange hundre år handelsruter som bidro til spredningen av ulike epidemier.

Andre ganger igjen fikk vi kontakt med skumle mikrober hos dyr som vi på ingen måte prøvde å temme eller domestisere, men anså som mat og jaktet på.

Et eksempel er HIV/AIDs-viruset som smittet fra aper til mennesker, trolig første gang på 1920-tallet i Sentral-Afrika, og der viruset senere -- på samme måte som for mange andre sykdommer -- begynte å smitte også mellom mennesker via blod, spytt eller andre kroppsvæsker.

Sammenhengen mellom dyr og mennesker gjelder også for dagens COVID-19-virus. Men det er ikke noe nytt virus, påpeker prof. Anne Spurkeland, og det oppstod heller ikke i desember 2019 på et kjøttmarked i Wuhan i Kina. Tvert om har det lenge vært å finne hos visse og kanskje syke dyr, men kom først tett inn på mennesker på det nevnte kjøttmarkedet. 

La oss ta ei oppsummering: Vil vi motarbeide framvekst og spredning av farlige epidemier og pandemier, er det viktig å forstå årsakene, dvs. hva som skaper dem. Da kan vi ikke bare se på biologiske eller naturskapte årsaker. Vi må også se på de samfunns- eller menneskeskapte årsakene fordi de er like viktige (og noen ganger viktigere) for å forstå hvorfor epidemier oppstår og utbrer seg.

Historia viser at menneskene selv har vært skapere eller i det minste faddere til mange epidemier. Tidligere gjennom tett kontakt med ville dyr og dyr vi temmet. Men er det fortsatt dette som er viktigste kilde til epidemier i våre dager?


Ødeleggelsen av verdens økosystemer skaper nye sykdommer og epidemier

Vi har lenge visst at økologiske systemer er sårbare for menneskers aktivitet. Skoleeksemplet er nybyggeren Thomas Austin som i 1859 innførte kaniner til Australia, og som dermed skapte en varig naturkatastrofe på hele kontinentet.

I boka "Epidemics and Society" (2019) viser prof. Frank Snowden til forskning som tilsier at ulike former menneskelig aktivitet ødelegger økosystemer og ville dyrs habitater, og at dette er viktigste grunn til sykdomsutbrudd og epidemier i vår tid. Toneangivende forskere mener dette også er bakgrunnen for dagens konona-pandemi.

2019, Open Yale Cources

Advarsler har også kommet fra norske fagmiljø, ikke minst fra prof. Eystein Skjerve som bl.a. har advart mot global frihandel med dyr, matvarer og dyrefôr. Å koble mellom ulike økosystemer øker faren for pandemier, har lenge vært hans budskap.

I løpet av de siste 60 årene er hele 60 % av verdens økosystemer blitt vesentlig skadet eller ødelagt. I dag vet vi også at ødeleggelsen av økosystemer over hele kloden har skutt fart i løpet av de siste 50 - 60 årene.

Interessant nok sammenfaller dette delvis i tid med framveksten av den nyliberalistiske økonomiske modellen som blir tiljublet av bl.a. IMF (Pengefondet) og Verdensbanken.

Disse institusjonene krevde bl.a. at multinasjonale selskaper måtte få fri adgang til naturressurser og markeder i alle land, og at landene ikke måtte legge begrensninger på "fri flyt" av kapital, varer og tjenester over sine nasjonale grenser. På den måten ble IMF og Verdensbanken kraftfulle redskaper som tilrettela for at nasjonale naturressurser og virksomheter kunne kjøpes opp eller kontrolleres av multinasjonale selskaper og deres investorer (les: global bank og finans). Stadig mer av tidligere nasjonale verdier og ressurser ble nå eid av anonyme aktører i utlandet eller i skatteparadis. 

I takt med ødeleggelsen av økosystemer, har det også vært en økning i tilvekst og utbredelse av nye farlige virus.

Zika-viruset spredde seg til Brasil i 2015

I fleng nevnes bl.a. AIDS (oppstod 1960 og fikk virkningsfulle medisiner først i 2010), Marburg (oppstart i 1967), Hong Kong-influensa (1968), Lassa-feber (oppstart i 1969), Ebola (1976), Hanta (1993), Hendra (1995), Fuglinfluensa (1997), Nipa (1999), SARS (2003), Svineinfluensa (2009), SFTS (2011), MERS (2012) og COVID-19 (2019). 

Av disse virusene har AIDS så langt tatt livet av flest mennesker, rundt 40 millioner. Men det stopper ikke med at farlige virus dukker opp i kjølvannet av ødelagte økosystemer. I våre dager sprer de seg også raskere og over større områder. Mens det i tidligere tider kunne ta tiår før en epidemi spredte seg til et større geografisk område, er epidemiene nå kun noen timers flyreise unna.

Virus som f.eks. de afrikanske Ebola-, Zika- og Vestnil-virusene har derfor i de siste tiårene etablert seg langt unna sine geografiske utgangspunkt. I 2007 kom meldinger om at det opprinnelig sentral-afrikanske Ebola-viruset ble spredt av flått i Tyrkia. Videre dukket Vestnil-viruset opp i Frankrike i 2003, og de fleste av oss husker vel Zika-virusets spredning til Latin-Amerika der det i 2015 førte til deformerte nyfødte.

Tidslinje for infeksjonssykdommer siden 1998, illustrasjon av Public Health England

Sammenhengen mellom ødeleggelse av økosystemer og epidemiers oppblomstring og spredning, gjør at man på forskerhold understreker at natur og økosystemer som er i balanse, er den beste måten å forhindre nye og farlige epidemier.

Konklusjon er krystallklar: Med ødeleggelsen av økosystemer og dyr, fugler og insekters habitater øker også faren for farlige epidemier. Hvem går så i spissen i denne ødeleggelsen. Svaret er som regel "næringslivet" eller i våre dager; store globale investorer / multinasjonale selskaper.

Et av mange eksempler på det, er den store hogsten (avskoging) av tropiske trær som fant sted i deler av Kongo på 1970-tallet. Den førte til at flaggermus trakk inn mot menneskenes bosettinger, og at Ebola-viruset dermed smittet over fra syke flaggermus til mennesker.

Vindturbiner dreper fugl. Foto Ulla Falkdalen

I dag ser vi ofte at aktiviteten til multinasjonale investorer og selskap (gruveselskap, oljeselskap, vindkraft-selskap, transport, landbrukskonsern i bl.a. soya, palmeolje, frukt-plantasjer, tekstiler, kjøttproduksjon, etc. samt trelastindustri, entreprenører i bygg og anlegg, reiseliv-selskap, etc.) stadig trenger inn på stadig større og stadig nye områder av jordas overflate.

Der stykker de (eller deres lokale og ofte kriminelle samarbeidspartnere) opp og ødelegger dyrenes habitater, svir ned regnskog, bidrar til artsutryddelse, skaper forørkning, demmer ned store landområder, driver uvettig hogst (avskoging), bygger veier og starter ulike former for "næringsvirksomhet" som fortrenger ville dyr og/eller som gir store forurensinger til vann, luft og jord. Ikke minst er også verdens store elver rammet.

Norsk Hydros forurensing i Brasil i 2018 (Norway Today)

I mange tilfeller er forurensingene katastrofale. Oljeselskapet Shell og deres ødeleggelser av Niger-deltaet er blant de mest kjente. Det samme gjelder herjingene som ulike globale gruveselskaper, som f.eks. Rio Tinto.

Samtidig krymper de geografiske områdene som ennå er uberørt av ulike multinasjonale selskapers økonomiske aktivitet. Det gjør at dyrenes naturlige leveområder blir stadig mindre. Det fører til at ulike arter går til grunne i innavl innenfor sine innestengte områder. Eller det fører til at dyrene prøver å finne nye leveområder; og det fører dem ofte nærmere menneskenes bosettinger. 

Rio Tintos varige svovel-forurensing i Spania (Free Press)

Det samme skjer også i økt grad i Europa, og ville dyr som bl.a. rev, gaupe, hjort, villsvin, grevlinger og bjørn har etter hvert blitt vanlige innslag på nattetider i flere europeiske byer.

Og med dyrene følger selvsagt også syke dyr og dermed mikrober som kan smitte til mennesker, eller som muterer i sine nye miljø slik at de lettere smitter mennesker. Altså øker mulighetene for nye epidemier og pandemier for hvert år som ødeleggelsene av økosystemene fortsetter.  


Klimaendringer - det største problemet? 

Med vår tids store fokus på klima, bør man selvsagt stille spørsmålet om ikke naturlige og menneskeskapte klimaendringer er det største problemet. Især menneskets utslipp av klimagasser (metan, CO2, lystgass, ozon, fluorkarboner og hydrokarboner). I tillegg kommer naturlige klimaendringer som har skjedd opp gjennom historia og som fortsatt skjer.

Det er imidlertid feil å gi klimaendringer et hovedansvar for artsutryddelse og ødeleggelse av økologiske systemer. Det underbygges i rapporten "Worldwide decline of the entomofauna" (2019) som peker på at verdens økosystemer står overfor en katastrofe fordi insektene er i ferd med å bli utryddet. Og det er ikke klimaendringer som er viktigste årsak til det.

Avskoging for å gi plass til palmeolje (Greenpeace)

Det er ingen luftig antakelse at mange insektarter er i ferd med å utryddes. Rapporten baserer seg på hele 73 studier i ulike deler av verden, og konkluderer med at 40 % av alle insektarter er i tilbakegang mens en tredel er truet. Hvert år i de siste 25 – 30 årene har den totale mengden insekter falt med 2,5 % årlig, noe som innebærer at mange arter vil være borte innen hundre år.

Rapporten forteller videre at insektene forsvinner med en fart som er åtte ganger høyere enn for pattedyr, fugler og reptiler. Dette er alarmerende ettersom insekter er livsviktig i de fleste næringskjeder. Med færre insekter vil mange arters forplantning og tilgang til mat, bli kritisk. Mange planter, fugler, fisk og dyr vil dø ut.

Rapportens hovedkonklusjon er at viktigste årsak til insektdøden, ikke er klimaendringer, men i første rekke et industrielt eller intensivt landbruk. Slik stordrift ødelegger naturlig flora og fauna ved bl.a. å erstatte den med monokulturer av f.eks. kun soyabønner, kun palmeolje eller kun en type frukt på stadig større arealer og geografiske områder.

Multinasjonale landbrukskonsern (ADM, Bunge, Cargill, Louis Dreyfus, mfl.) og deres direkte og indirekte medvirkning til bl.a. rasering av regnskoger i Brasil, Afrika og Indonesia, står som skremmende eksempler på det. Strategien deres er for øvrig den samme som alle andre multinasjonale selskaper i andre sektorer (gruveindustri, tekstilindustri, transport, helse, reiseliv, etc.). Alle insisterer på å ha hele verden som arena for sin aktivitet. De er derfor svorne tilhengere av "fri flyt" av kapital, varer, tjenester og mennesker over landegrensene.   

I slike globalt orienterte konsern er målet alltid å oppnå stadig større avkastning på investert kapital eller stadig større fortjeneste / profitt. Den viktigste strategien blir da vekst / å vokse, og slik oppnå enda mer stordrift og enda større stordrifts-fordeler, konkurransefortrinn, aksjeverdier og dermed økt fortjeneste for aksjonærer og ledere.

Dette er en enøyd økonomisk strategi som kun er fornuftig i et lukket bedriftsøkonomisk perspektiv; men totalt ufornuftig med et større samfunnsmessig, nasjonalt og globalt perspektiv, ettersom slike enøyde strategier faktisk fører til bl.a. rasering av verdens økosystemer.

Man kan være fristet til å omskrive evangelisten Matteus (16:26), og erstatte hans: "Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?" til: "Hva gagner det med stadig større vekst og fortjeneste, når dette grådige og hemningsløse kravet ødelegger livet på jorda?"

En annen viktig årsak til insektdøden er uvettig bruk av plantevernmidler (pesticider) som den samme landbruks-industrien også står bak.

En tredje årsak er kunstgjødsel, brukt i så store mengder at det skaper fosfor- og nitrogenoverskudd som i neste omgang gir økologisk ubalanse og algevekst.

Algevekst trigget av nitrogen og fosfor

Også her kan fingeren rettes direkte mot landbruks-konsernene, deres leverandører (Monsanto, Bayer, m.fl.) og deres investorer, uansett om det er kriminelle storbanker og "hvitvaskere" eller såkalte "etisk ansvarlige forvaltere" som f.eks. det norske oljefondet som for øvrig tjente godt på korrupsjon i Kongo.

Ikke nødvendigvis fordi oljefondets forvaltere ønsket det eller visste om det, men fordi verdensøkonomien er blitt en ukontrollerbar arena med et høyt innslag av kjeltringer og enøyde profitt-jegere. Dette er aktører som selv utfører eller ser gjennom fingrene med korrupsjon og kriminelle handlinger så fremt det gir god lønnsomhet.

Dagens verdensøkonomi kan på mange måter beskrives som "en moralsk forsøplet kjeltringsøkonomi" tilrettelagt av dagens politiske elite. Denne nyliberalistiske eliten har ved alle korsveier argumentert for "fri flyt" (og minst mulig kontroll) av varer, tjenester, kapital og mennesker over nasjonale grenser. Og til tross for katastrofene og urettferdigheten som denne frislipp-modellen forårsaker, omtaler fortsatt verdens politiske eliter og nyliberalistiske tankesmier som f.eks. Civita dette som et stort gode.

(Med "politisk elite" sikter jeg til den voksende gruppa av yrkespolitikere / broilere som 1) har liten eller ingen erfaring fra arbeids- og næringsliv, 2) har en politisk ungdomsorganisasjon, en interesse-organisasjon eller et politisk parti som plattform for lønnet inntekt,  3) ønsker aktivt å tilpasse seg samtidas dominerende holdninger [hegemoni] siden det å tilpasse seg gir broilerne bedre muligheter til karriere, økt status og høyere avlønning i bl.a.  internasjonale organisasjoner som EU, FN, WTO, WEF, etc., og 4) indentifiserer seg mer med gruppa "politikere" i inn- og utland enn med andre grupper, inklusive egne velgere). 

Andre forhold som bidrar til insektsdød er bl.a. drenering av våtmarker, utvidelse av bolig- og næringsområder, økt urbanisering / byvekst (herunder lysforurensing), klimaendringer samt innføring av dyr og insekter som ikke hører hjemme i vedkommende økosystem.

Oppsumeringsvis kan det derfor med god grunn sies at naturlige og menneskeskapte klimaendringer kun er en av mange årsaker, til et så katastrofalt framtids-scenario som at mange arter insekter dør ut, og med dem også flere økosystemer.

Brunskogsnegl (Wikipedia)

I Norge viser "Fremmedlista" hvilke arter som på grunn av skjødesløs handel, kunnskapsløs transport og manglende offentlig kontroll er blitt innført til Norge, og som er til skade for våre økosystemer.

En av de mest kjente er brunskogsneglen som ble innført til Norge via import av blomsterjord, trolig fra Nederland. En annen art er stillehavs-østersen som trolig kom til Norge via ballastvann i skipsfarten. I skrivende stund har Norge minst 233 fremmede arter som utgjør en trussel mot våre økosystemer.

Planetens farligste trussel? - Ikke klima, men storaksjonærer, styrer og direktører i et grådig og ansvarsløst, globalt næringsliv?

I de siste tiårene har spredningen av uønskede arter vokst, som følge av den politiske tilretteleggelsen for økt globalisering, og dermed også for økt og lemfeldig varefrakt til vanns, til lands og i luften. Spredningen av ulike arter på tvers av kontinenter og økologiske system, går i dag langt raskere og i større skala enn noensinne tidligere. Dermed øker også trusselen mot verdens økosystemer.

Voksende bevissthet om dette, bidro sterkt til at "Verdens helseorganisasjon" (WHO) i september 2019 la fram rapporten "A world at risk". Den sier rett ut at det er stor sannsynlighet for nye og alvorlige epidemier som vil ramme verdens befolkning i nær framtid.

A world at risk (WHO)

Det ble en profeti som slo til kun tre måneder etter da COVID19-viruset slo til i Kina og spredte seg til resten av verden. Forskerne bak rapporten fikk altså rett, men snakket igjen -- som så mange ganger tidligere -- for døve ører i bl.a. den europeiske og norske politiske eliten.

Da pandemien traff Italia i februar 2020 var derfor både italienske topp-politikere og deres kolleger i bl.a. Sverige og Norge helt uforberedt.

I motsetning til Finland, som hadde tatt vare på beredskaps-erfaringene fra siste verdenskrig, hadde de nyliberalistiske politiske regimene i de fleste andre land bygd ned beredskapslagre av smittevernutstyr, medisiner, respiratorer, sykehussenger, etc.

I sin fanatiske nyliberalistiske tro på at markedet ordner opp i alle behov, har de politiske elitene basert seg på en bedriftsøkonomisk "just in time"-forståelse, også når det gjelder samfunnets behov for medisiner, smittevernutstyr, etc. Kommer en epidemi vil markedet alltid, og på kort varsel, sørge for at innbyggere og det offentlige får tilgang til slike livsviktige innsatsfaktorer. Derfor trengs ingen offentlige beredskapslagre. Ikke en gang for mat eller andre ting som er livsviktige for at samfunnet i en viss grad skal kunne fungere ved krigsutbrudd, pandemier, naturkatastrofer, etc. 

I disse dager har de fleste av disse politiske elitene et brutalt møte med sin egen inkompetanse og udugelighet. Vel fortjent for dem, kan vi kanskje si, men fortsatt er det ikke disse politiske elitene, men uskyldige innbyggere i disse landene som ved sykdom og død må bøte for "sine myndigheters" uansvarlighet og vanstyre.

En rekke rapporter har lenge og i klartekst fortalt om ødeleggelsene av økosystemer, og at dette gir økt fare for epidemier. Flere har også navngitt multinasjonale selskaper som står bak massive ødeleggelser. Likevel har de politiske elitene -- både de nasjonale og i EU-regimet -- gjort lite for å stoppe disse selskapene. Og i tillegg har de bygd ned egne nasjonale beredskapslagre. 

Avslutningsvis sitter jeg med det virkelig store spørsmålet. Hvorfor stemmer fortsatt mange mennesker på den nyliberalistiske politiske partier som gjennom flere tiår har undergravd det nasjonale demokratiet og alliert seg med krefter som ødelegger blant annet  verdens økosystem?

Kan svaret være at befolkninga er blitt utsatt for systematisk løgn og hjernevasking over flere titalls år?

 

"Selvportrett i pestens tid", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 54 x 46 cm, 2020 ©