Veien utfor stupet

Du må gjerne le av dette maleriet der ei (tilsynelatende) brunrotte vokter baken til et (tilsynelatende) rødkledd monster som (tilsynelatende) raserer jorda. Selv om jeg ønsket at dette maleriet skulle ta opp alvorlige, aktuelle og virkelighetsnære ting, ønsket jeg også at det ville utløse latter hos den som ser det. Selv flirte jeg mye mens jeg malte det. Men størstedelen av tida var nok smilet fraværende.

For når sant skal sies, er motivet ikke noe å smile av. Snarere tvert i mot. Sett fra mitt ståsted bør det heller være alvoret, sinnet eller (aller helst) engasjementet som tar oss. Likevel flirer vi. I alle fall er det det vi helst ønsker, både du og jeg. 

Kanskje er det fordi vi er blitt sosialisert / dressert til å søke mot det fornøyelige? Mot underholdning snarere enn virkelighet? Mot behagelige løgner framfor ubehagelige sannheter? Mot vakkert valgflesk framfor tørre, vitenskaplige facts? . . . Eller kanskje flirer du fordi dette maleriet gir uttrykk for en feil virkelighetsforståelse? Og kanskje går du så langt som å tenke at den som malte det, har et helt forskrudd syn på virkeligheten?

Vel, vi kan selvsagt ikke se bort fra det heller. Men siden vi begge har rett til egne oppfatninger og siden ingen av oss har monopol på sannheten, bør du likevel tillate et spørsmål til mitt forsvar: "Hadde det vært bedre eller mer sant om jeg malte en planet der natur og samfunn ikke blir undergravd av en økende tøylesløs og destruktiv økonomisk aktivitet?"

Jeg skal ikke gi deg flere ledetråder til min mening med maleriet og hvorfor jeg malte det. Din egen fortolkning vil uansett være mer rett for deg. Men siden ansiktet til brunrotta er gjenkjennelig for folk som kjenner til økonomiske teorier, bør jeg i det minste nevne at det tilhører klassisk markedsliberalistisk teori; i maleriet representert med dens fremste forkjemper på 1980- og 1990-tallet, professor og (utrolig nok) Nobelprisvinner i økonomi, Milton Friedman.

Hvis du lurer på hva han kan ha gjøre med maleriet, foreslår jeg at du leser litt i boka "Globaliseringsfellen. Trusselen mot demokrati og velferd" av Martin og Schumann, utgitt på Gyldendal så tidlig som i 1998. Eller du kan f.eks. lese Naomi Kleins "No logo" (1999) som gransket de multinasjonale selskapenes framferd i en global økonomi. Disse bøkene var - så vidt jeg vet - blant de første som kritiserte en glupsk og ukontrollert global markedsliberalisme / nyliberalisme, for øvrig også kjent som "turbokapitalisme" (Trygve Hegnar) og "rovdyrkapitalisme" (Kåre Willoch).

Den gangen fikk bøkene både berettiget og uberettiget kritikk, men framstår i dag som profetiske mht. undergravingen av demokratiene, multinasjonale selskapers globale overherredømme, presset mot fagforeninger og framveksten av superrike eliter med formidabel innflytelse i næringslivet og på politikken som føres av ulike regjeringer rundt om i verden. Deretter kan du kanskje lese litt i "Sjokkdoktrinen" av Naomi Klein, utgitt på Oktober Forlag i 2007.

Og er du ikke interessert i slike ting, kan du kanskje slå deg sammen med meg en sen fredagskveld på byen . . . . slik at vi sammen kan smile bredt og bare tenke på ufarlige og behagelige ting, hele veien utfor stupet.


"Veien utfor stupet", Jan R. Iversen, akryl på plate, 41 x 33 cm, 2013 ©