I juni malte jeg et motiv fra turveien i Hamna; den nye, idylliske gang- og sykkelveien på Tromsøya. Mens jeg malte ble jeg avsporet. Det har vi alle opplevd. Vi er konsentrert om noe, men forstyrres av andre tanker. Irriterende, men ikke hvis avsporinga leder til ettertanke og selvransakelse?
Å granske sin egen forståelse av virkeligheten kan motvirke skråsikkerhet og ukritisk adopsjon av politiker- og medieskapte vrangforestillinger. Man får m.a.o. en mulighet til å sjekke og eventuelt justere sin egen forståelse av virkeligheten.
I psykologifaget kalles det introspeksjon. Filosofiene snakker gjerne om kontemplasjon. For de av oss som av og til praktiserer det, kan det slå ut i begge retninger. Enten bekrefte eller svekke det vi tidligere har trodd og ment om virkeligheten.
Der jeg stod og malte i juni, var tankene knyttet til motivet jeg malte.
Om hvordan jeg kunne oppnå en bildekomposisjon med valører, farger og former som tilrettela for en koselig synsopplevelse. En opplevelse som jeg for øvrig skrev om i blogg-posten "Vårdag i Hamna".
Men så meldte en annen tanke seg og ble mer og mer påtrengende. Til slutt brast det for den:
Hva holder du på med, din jævla fjott!?
1. Din jævla fjott!
Du maler natur og landskap i et Europa der den herskende politiker-kasten *) i EU/EØS/NATO ivrer for krig og ødeleggelser.
Maler sukkersøte landskap mens politikerkasten har falt ned på samme bunn-nivå som i tida før 1. og 2. verdenskrig. Et nivå preget av ensretting, krigshissing, demagogi og massesuggesjon. Samme nivå som la grunnlaget for de to eneste verdenskrigene verden har sett. Og nå vil de helst ha en tredje?
Konkurranse- og sysselsettings-evnen til Europas næringsliv og evnen til å opprettholde folks velferd, har denne nyliberale og stadig mer enøyde politikerkasten på få tiår underminert med tusenvis av selvpåførte EU-reguleringer og handelsrestriksjoner med over 30 land i verden.I tillegg kommer flere selvpåførte energi-kriser og støtte til kriger i Asia, Midtøsten og Afrika som i neste omgang overvelder Europa med flyktninger. Mange ødelagt for livet av skader og krigstraumer.
Næringslivet flytter til Kina og USA, og øker dermed ytterligere arbeidsledigheten, forfallet i infrastruktur og de økonomiske ulikhetene i samfunnet. Av-industrialiseringa av Tyskland, EUs viktigste industrielle og økonomiske motor, øker hele tida.
Flere land, bl.a. Frankrike, Italia, Hellas og Belgia har nå større statsgjeld enn sitt eget BNP. Det betyr at gjelden er større enn den samlede verdien av all årlig økonomisk aktivitet i vedkommende land.
Og hva gjør denne banden da? Jo, i desperasjon over resultatene av sitt eget vanstyre og stedfortrederkrigen i Ukraina, griper de til såkalt militær keynesianisme. Det betyr at de fra slunkne statskasser og med enda flere og nye låneopptak, vil subsidiere private investorer med oppbygging av en stor krigs- og våpen-industri.
En industri som gir ekstreme miljøfiendtlige resultat, såvel i bruk som i massive miljø- og klimautslipp når raserte samfunn en gang skal gjenreises. Da er "det grønne skiftet" behagelig glemt av disse dobbeltmoralistene.
For å være lønnsom vil våpenindustrien i tillegg kreve at denne udugelige politikerkasten fortsetter å skape fiendebilder, undergrave diplomati og framprovosere nye "lønnsomme" kriger i verden. Selvsagt i samarbeid med sine "bosser" i Washington, på Wall Street og i globale investeringsfond.
Og dette er bare en brøkdel av den verden du lever i! Og hva bruker du den lusne kreativiteten og tenkeevnen din på, din stupide idiot?
Jo, på å male sukkersøte landskap!
Du mener selv å være tilhenger av filosofer som Hannah Arendt og Herbert Marcuse, og deres syn på at vi lever i en felles verden som opprettholdes og forandres gjennom handling, ord og deltakelse.Det betyr at hvis man vil forandre på noe -- slik du selv ønsker -- er det rasjonelt å engasjere seg gjennom handling, ord og deltakelse som kanskje kan bidra til forandring. I det minste bidra til at noen, kanskje ikke mer enn en 4 - 5 mennesker, forandrer sin tidligere oppfatning av virkeligheten.
Selv ynder du å tro at du er rasjonell og handler rasjonelt, og "slakter" mer enn gjerne politikerkasten for deres irrasjonelle handlinger. Svar meg da:
-- hvor rasjonelt er det å gjøre det du nå gjør? Å trekke deg ut av denne felles verden og bruke tid og energi på sukkersøte landskap? Tror du virkelig at det kan bidra til forandring? Vel, i så fall har du kastet ditt eget selvbilde som et rasjonalt individ i søpla?
. . . . Har det rakna helt for deg, din stupide, virkelighetsfjerne fjott?
1.1. Den traff?
Joda, kritikken traff. Traff rett i "solar plexsus" på min allerede dårlige samvittighet.
Riktignok kunne jeg forsvare meg med at jeg tidligere hadde malt samfunnsaktuelle motiver, skrevet blogg-innlegg, etc. og ikke trukket meg helt unna "vår felles verden". Men det var ei stund siden.
"Nyliberalistisk altertavle", Jan R. Iversen (2023)
Så hva kunne jeg si? Ikke annet enn som sant var.
At jeg hadde "flyktet" fra "tingenes iboende jævelskap" og gått i "indre eksil". Der koste jeg meg med å male "sukkertøy" og slik slippe unna den krigerske, deprimerende og irrasjonelle virkeligheten vi levde i.
Ei virkelighet som den herskende politiker-kasten*) har kokt sammen i årene etter den kalde krigens slutt i 1991.
"Når blinde leder", Jan R. Iversen (2023)
Sett fra mitt ståsted er de en flokk narrer som ikke tør mene annet enn den blinde sjefen deres pålegger dem å gjøre. Uansett om sjefen måtte sitte i Washington eller Brussel.
Til slutt i dette essayet kommer jeg tilbake til kritikken fra mitt "alter ego".
Men først er det på sin plass å si noe mer om "tingenes iboende jævelskap" som jeg periodevis føler behov for å flykte fra. Især gjelder dette to sterke utviklingstrekk som i stor grad har "bestemt" utviklinga i bl.a. Europa og USA etter 1991.
2. "Tingens iboende jævelskap"
Ovenfor nevnte jeg utviklinga som endte med den kalde krigens slutt i 1991 . . . . . Men slutt? Vel, egentlig ikke. Offisielt tok den slutt, men ikke i praksis.
Det er mer rett å si at den kalde krigen ble avløst av to dominante og dessverre mer ødeleggende utviklingstrekk. Og i årene etter 1991 har begge est i omfang og gjensidig forsterket hverandre. La oss se på dem.
2.1. Utviklingstrekk nr. 1 - politikk, makt og kontroll
Det ene utviklingstrekket er politisk-strategisk ("hvordan sikre egen makt og kontroll") og kan spores tilbake til britiske Halford Mackinder (1861 – 1947) og hans "Heartland Theory", utgitt i 1904.
Teorien ble utviklet mens det britiske koloniveldet, andre europeiske kolonimakter og deres oligarker/herskerklasser, ennå levde fett på sine kolonier og førte kriger på alle kontinenter.
Man "kjøpte" billige råvarer (bl.a. bomull, kaffe, etc.) i koloniene, solgte ferdigvarer tilbake, og bestemte selv prisene. Lover og regler ble bestemt av kolonimaktene. I India var det f.eks. forbudt å produsere tekstiler av bomull. De skulle kjøpes i Storbritannia.
Massakre og andre krigs-forbrytelser i bl.a. Sør-Afrika, Kongo, India, Nigeria og Kenya, hørte til dagens orden.
Koloniene måtte og skulle underkaste seg styret fra bl.a. London, Paris, Brussel og etter 1898 også Washington. Ellers vanket sanksjoner, regimeskifter og kriger. Høres kjent ut? Også i våre dager?
En av Mackinders teoretiske arvtakere, polsk-amerikaneren Zbigniew Brzezinski, ble på 1970-tallet president Jimmy Carters (1977 - 1981) sikkerhetsrådgiver.
I boka "The grad Chessboard" bygget Brzezinski videre på Mackinders besettelse av et spesielt landområde i verden, Eurasia; området vest og øst for Uralfjellene i Russland, inklusive Øst-Europa, Kaukasus samt landene ved Svartehavet og Det kaspiske hav.
Boka ble utgitt i 1997, bare 6 år etter slutten av "den kalde krigen" i 1991. I korte trekk går boka -- som fikk stor leserkrets i begge amerikanske partier -- ut på at USA måtte ta kontroll over Eurasia, og slik oppnå full dominans over landområdet.
Med den amerikanske dominansen som etter 1991 var blitt oppnådd i Afrika og Latin-Amerika, ville det føre til at hele verden kom under amerikansk kontroll, styrt fra Washington.
Denne formen for dominans omtales gjerne som "globalt hegemoni", "globalt diktatur" eller også "imperium".
NAC-prosjektet ("Det nye amerikanske århundre) ble i 1997 -- samme år som utgivelsen av Brzezinskis bok -- opprettet med dette som formål. Ikke minst var "det militær-industrielle komplekset", som levde på penger fra statsbudsjett, i akutt nød for en ny fiende etter Sovjetunionens oppløsning. En fiende som kunne sikre fortsatte overskudd i våpenindustrien og til avlønning av over 4 mill. sivilt og militært ansatte.
Offisielt ble NAC-prosjektet nedlagt i 2006, men videreføres i praksis i dag av bl.a. de hemmelige tjenestene, NED, USAID, flere tankesmier og NGO'er (jfr. "soft power") finansiert over det amerikanske statsbudsjettet. I tillegg får de penger fra andre NATO-land. Herunder også fra vasallstaten Norge ved det norske utenriks-departementet og deres ulike underbruk.
2.1.1. Arbeidet for global dominans
Målet om global dominans gjorde at Brzezinski og hans politiske likesinnede IKKE så på "den kalde krigens" avslutning i 1991 som ei dør til nedrustning, fred og økt samarbeid i verden.
Dette til forskjell fra datidas europeiske topp-politikere som f.eks. Helmut Kohl, Mikhail Garbotsjov, Gerhard Schröder, Francois Mitterand, Kåre Willoch og i en viss grad også Andra Merkel.
Brzezinski og hans innflytelsesrike likesinnede i begge partier og i "det militær-industrielle komplekset", var imidlertid ikke opptatt av fred, men av global dominans, selv om slike ambisjoner uten tvil ville føre til nye kriger, rasering av infrastruktur, miljøkatastrofer, flyktnings-tragedier og i verste fall atomkrig.
USAs vasaller i NATO skulle aktivt bidra til at stadig flere land i Eurasia kom under Washingtons kontroll.
Gjennom en salami-taktikk, altså "bit for bit" og "år for år", skulle NATO utvides til å omfatte stadig flere land, og slik bidra til at Washington og amerikansk bank- og finans fikk stadig flere natur-ressurser, transportruter og markeder inn under sitt herredømme. Det kom tydelig fram i den såkalte Wolfowitz-doktrinen som ble utarbeidet i 1992, kun ett år etter "den kalde krigens" avslutning.
Under Joe Biden og Donald Trump har til og med infrastruktur, arealer og natur-ressurser som kontrolleres av deres egne allierte i NATO, blitt "manøvrert" inn under økt amerikansk dominans.
Noen eksempler er de 44 amerikanske militærbasene i Norden; 15 i Finland, 17 i Sverige og 12 i Norge. Juridisk sett ligger alle på amerikanske territorier(!) der kun amerikansk lov gjelder. I tillegg kommer bl.a. USAs styrkede posisjon vedr. Grønlands naturressurser og Norges mineral-ressurser på havbunnen i Barentshavet.
Kriger på løpende bånd
De fleste kriger og proxykriger etter 1991 kan sees i lys av arbeidet med å innføre globalt amerikanske styre. Herunder krigene i bl.a. Jugoslavia (1991 - 1999, vellykket), Afghanistan (2001 - 2021, mislykket ), Irak (2003 - 2010, vellykket? ) Libya (2011, vellykket ), Syria (2011 - 2024, vellykket ), Georgia (2008, mislykket ), Ukraina (2014 -- hittil mislykket? ), Venezuela (2025 - 26, vellykket) og Iran (2026 -- ?, hittil mislykket? )
Og krigene blir selvsagt forklart ut fra helt andre hensikter enn arbeidet for global dominans.
I mediene og fra den herskende politikerkasten får vi alltid servert moralsk høyverdige hensikter, som f.eks. å fjerne en diktatorer, innføre demokrati eller sågar også å forhindre krig(!).
Tenk deg tanken. Hva om noen land i verden fant ut at Norge ikke føyde seg for deres vilje? Kunne de da, uavhengig av støtte i FN eller internasjonale lover, ta seg til rette og myrde statsministeren i håp om et regimeskifte? Slik Irans øverste leder, Ali Khamenei, og flere i hans familie ble drept i et militært angrep, utført av USA og Israel 28. feb. 2026. Ville det vært helt OK?
Men tilbake til Brzezinskis våte drøm. Hvis den ble realisert og Eurasia kom under NATOs kontroll, ville "unipolar globalisme" være innført med USA som suveren leder.
Sikkerhetsrådgiverne som fulgte etter Brzezinski, bl.a. Paul Wofowitz og John Bolton, fulgte opp denne strategien, samtidig som tanke-smier som f.eks. RAND Corporation avslørte hvordan dette skulle skje i praksis. Herunder også NATOs overtakelse av Ukraina og Georgia.
Den såkalte Wolfowitz-doktrinen (1992) og RAND's "Extending Russia" (2019) ga også hovedoppskriften til hvordan NATO skulle skyves videre østover. Oppskriften gikk helt på tvers av løftene som vestlige ledere ga Mikhael Gorbatsjov, Sovjetunionens siste president i 1990, i forkant av Tysklands gjenforening og "murens fall".
At denne skrittvise salami-taktikken med systematisk undergraving (jfr. de såkalte "fargerevolusjonene"), statskupp, kriger og proxykriger brøt fullstendig med internasjonal lov og FN-traktatens krav om bl.a. respekt for nasjonal suverenitet og statsstyre, har fortsatt ingen betydning for tilhengerne av globalt hegemoni. Eller rettere sagt, tilhengerne av et globalt amerikansk diktatur med EU som assistent.
Prof. Jeffrey Sachs og prof. Glenn Diesen (video pr. okt. 2026)
Bakgrunnen for visjonen om et globalt USA-imperium, kan imidlertid også i stor grad tilskrives også et annet utviklingstrekk enn det politisk-strategiske.
Jeg tenker her på et økonomisk utviklingstrekk som sammenfalt i tid med Brzezinskis, Wolfowits og den amerikanske politikerkastens globale ambisjoner.
Disse to utviklingstrekkene -- det politisk strategiske og det økonomiske -- gikk ikke på tvers av hverandre. Verdens ulykke og vår ulykke som menneskehet, er at de gjensidig forsterket hverandre. De passet hverandre som hånd i hanske.
2.2. Utviklingstrekk nr. 2 - økonomi og geoøkonomi
Forenklet går det økonomiske og geoøkonomiske utviklingstrekket ut på at politikerkastens reelle oppdragsgiverne (les: vestlig storfinans som bl.a. finansierer mange amerikanske topp-politikere ) fikk stadig økende behov for panteobjekter og eierskap til verdens natur-ressurser, markeder og infrastruktur.
For å lykkes med det, økte behovet for nært samarbeid med den politiske herskerkasten, på måter som var mer langsiktig og langt mer omfattende enn vanlig OPS-samarbeid.
Noen ferske eksempler på slike mega-prosjekter er bl.a. Blackrocks oppkjøp i Ukraina og det dårlig skjulte tyveriet av Venezuelas oljeressurser. Og i begge tilfeller, selvsagt i nært samspill mellom bank- og finanssektor på den ene sida og den herskende politikerkasten i Washington på den andre.
At finanssektorens grådige jakt kunne føre til at konflikten mellom øst og vest ble videreført etter 1991, og eventuelt også munnet ut i nye kriger, var uten interesse for dem. Tross alt er kriger, som f.eks. i Ukraina, "good for business" slik en representant fra Blackrock ærlig ga uttrykk for i 2023.Og som toppsjefen, Larry Fink indirekte gir uttrykk for: Det spiller ingen rolle hvilke av de tradisjonelle partiene i politikerkasten som vinner ved valgene i USA og i viktige land i Europa. Politikken blir uansett den samme ettersom de alle er blitt våre partnere, våre allierte.
I parentes nevnes at denne alliansen er et av nyliberalismens mange samfunns-ødeleggende resultater.
At både Frankrikes mangeårige president, Emmanuel Macron, og den tyske rikskansleren, Friderich Merz, er tidligere sjefer i Blackrock, har vel ingenting å gjøre med deres store iver for krig med Russland? Og i Brussel, har de selvsagt også full støtte fra bl.a. EUs "utenriksminister", Kaja Kallas, som vil dele opp Russland i mindre stater.
Men er disse politikerne allierte med gigantene i internasjonal bank- og finans? Nei - fri fantasi. Det er bare helt tilfeldig at de nesten alltid slutter opp om samme mål?
Bank- og finanssektorens gjeldsdrevne økonomimodell
Ærlig talt! Hvis man river vekk all vakker pynt og alle hyggelige festtaler om dagens internasjonale bank- finanssektor, er det dette man står igjen med.
Et nyliberalistisk, samfunns-ødeleggende og demokrati-undergravende system av første klasse. Og la oss ikke glemme - i tett samarbeid med den herskende politikerkasten i både Washington og i EU/EØS.
Dette grådige misfosteret av en bank og finanssektor, som vokste fram i etterdønningene av "jappetida (1981 - 87) og børskrakket i 1987, trenger nemlig stadig nye og verdifulle panteobjekter for å holde sin elskede gjeldsdrevne økonomimodell i gang.
En modell der "gode tider" for dem forutsetter stadig vekst i offentlige og private låneopptak. Det bidrar i neste omgang til å presse opp prisene på panteobjekter (boliger, infrastruktur, natur-ressurser, etc.) og til å øke forbruk og dermed også prisene på forbruk (mat, strøm, vedlikehold, etc.), noe som i neste omgang øker behovet i privat og offentlig sektor for ytterligere kreditt og større låneopptak.
Det er nettopp denne avsindige runddansen som dagens bank- og finans-sektor strever etter å vedlikeholde og gjerne forsterke. Og det er denne runddansen som har sterkt bidratt til USAs og mange europeiske staters vanvittig store statsgjeld. Bl.a. Frankrike, Italia, Hellas og Belgia har nå større statsgjeld enn den samlede verdien (BNP) av all årlig økonomisk aktivitet i landet.
Bakgrunnen for denne runddansen ligger oppe i dagen.
Den har gitt og gir fortsatt årlige milliard-fortjenester i bank- og finans-sektoren, og dermed også mer penger til luksusvillaer, milliard-yachter, privatfly og stadig større konti i skatteparadis for finans-industriens eiere, oligarker og toppledere. For ikke å glemme deres nære og gjerne korrupte samarbeidspartnere i den herskende politikerkasten, slik bl.a. Panama-papers og Paradise-skandalen avslørte.
Og som all statistikk viser, blir de rike stadig rikere, middelklassen skrumper inn, prekariatet vokser og de fattige blir stadig fattigere i Europa og USA.
Det samfunnsødeleggende partnerskapet mellom den nyliberale politikerkasten og bank- og finanssektoren
Alt dette har skjedd og skjer fortsatt under vanstyret til den herskende nyliberale politikerkasten som har hatt makten etter 1991, uavhengig om partiene i regjeringsposisjon har kommet fra den såkalte høyre- eller venstresida. Forøvrig et skille som i praksis er blitt borte etter 1991, og som i dag bidrar mer til å forvirre enn til å klargjøre hva som skjer i politikken.
Kort oppsummert har denne politikerkasten og deres parhester i internasjonal bank- og finans aktivt tilrettelagt for mange direkte samfunns-undergravende resultater. Heriblant at 12 mennesker i dag eier mer enn 4 milliarder mennesker til sammen, samtidig som inkassosakene stadig øker blant vanlige folk, og antallet hjemløse vokser i både USA og Europa. Det er ikke mulig å bygge stabile og levedyktige samfunn på et slik grunnlag.
Hvis man tar med at økonomisk makt også er politisk makt og innflytelse, betyr dette i tillegg at 12 personer nå har større politisk makt enn mange land i verden.
Det er kanskje dette som den herskende politikerkasten kaller "demokrati", "samfunnsbygging" og "liberale vestlige verdier"?
Verdier som de i vanlig hyklerisk stil hevder å forsvare, og som de attpåtil vil ha oss andre til å sloss og dø. Bli kanon- og drone-føde i krigene som de og deres parhester i internasjonal finans ivrer etter å igangsette og vedlikeholde i år etter år?
Vel, for tida er det primært palestinere, ukrainere, russere, arabere, iranere og libanesere som dør for deres "verdier". Men slik hovedstrømsmedier og såkalte "ansvarlige" ledere i den vanstyrende politikerkasten påpeker, må også nordmenn og -kvinner belage seg på å dø for finanssektorens og politiker-kastens "liberale verdier".
2.2.1. "The race to the bottom"
Denne etisk forkastelige og samfunnsødeleggende økonomi-modellen og andre trekk ved den nyliberalistiske politikken og økonomien, har i over 35 år undergravd de fleste velfungerende samfunn i hele Vesten. Ikke bare i USA der mange byer nå flyter over av fattige og syke som ikke lenger har verdi for alliansen mellom politikere og kapital.
Skritt for skritt har de utarmet og gjeldstynget offentlig sektor, inklusive småbedrifter og vanlige folk. Mennesker som ikke lenger kan stille opp med stadig nye panteobjekter for å kunne oppta lån.
For mange vanlige folk og virksomheter er derfor utviklinga etter 1991 som et "race to the bottom" der stadig flere i USA og Europa nå synes å å ta veien.
At kollapsen i uropeisk og amerikansk infrastruktur fortsetter, at antallet "arbeidende fattige" (prekariatet) vokser og at mange som arbeider i større byer, ikke lenger har råd til å bo der, er bare noen av mange indisier på at den parasittiske bank- og finanssektoren ikke lenger har så mye å hente i Vesten.
Selv om mega-prosjekter i "det grønne skiftet" med subsidier i milliardklassen fra politikerkasten, så langt har gitt bank- og finanssektoren god inntjening, snevrer nå fiaskoene av slike satsinger stadig mer inn denne muligheten til fortjeneste.
Derfor må det geografiske, tematiske og demografiske nedslagsfeltet for bank- og finans økes. Og nettopp derfor har de og deres allierte i politikerkasten i de siste tiåra, fått særdeles stor sans for opprustning og krig.Herunder kommer også økt sans for "nødvendige" brudd på FN-traktaten. Brudd som den herskende politikerkasten forsvarer; pent innpakket i deres vanlige dobbeltmoralske arroganse og forakt for vanlige folks intelligens.
Når de selv beviselig er involvert i brudd på internasjonale lover som f.eks. statskupp, regimeskifter og/eller starter nye kriger, er det selvsagt alltid godt ment. Når andre gjør det samme, er det alltid farlige fanatikere og onde folk som står bak.
Denne barnslige begrunnelsen blir dessverre ennå godtatt i ei befolkning som er blitt systematisk hjernevasket etter 1991.
Men slik avskyelig dobbeltmoral i kombinasjon med å male ut fiendebilder og hisse til krig, har i alle fall hittil tjent sin hensikt.
Det åpner nemlig for flere og større låneopptak til offentlig opprustning, privat våpen-produksjon og ikke minst til den virkelig store "rosinen i pølsa". Alle de hundrevis av milliarder som må lånes(!) for å gjennomføre gjenoppbygging etter krigene. Hvilke herlige utsikter! Tut og kjør!
Vel, vel. Jeg stopper her. Skal ikke si mer om den lurvete bank- og finanssektoren og deres like lurvete allierte i den nyliberalistiske politikerkasten*) Denne mafiose banden som har sendt både USA og Europa inn i stadig større og verre samfunnsproblemer.
Det har jeg dessuten allerede gjort i "bøtter og spann". I essay som f.eks. "Nytt beite" (om det "grønne skiftet"), "Min flukt" (om demokratiets og rasjonalitetens fall), "Narrativets makt" (om hovedstrøm-mediene), "Hovmot står for fall" (om politikerkasten) og "Nyliberalismens norske stattholder" ("slakt" av nyliberalismen).
3. Avslutning - å flykte eller bli?
Men nå tilbake til utgangspunktet der jeg stod og malte "Naust i Hamna", og fikk verbal juling av mitt "alter ego", min åndelige dobbeltgjenger.
Følte jeg meg truffet? Var kritikken berettiget? Ja, ingen tvil om det.
Å flykte fra virkeligheten man lever i og slik la være å bidra (stort eller lite) til å få den på rett kjøl, er rasjonelt og moralsk forkastelig. Især hvis man selv også mener det er viktig å bidra(!) Selv mener jeg det er viktig å bidra, uansett hvor lite eller ubetydelig bidraget måtte være. Derfor var kritikken berettiget.
Men hvorfor oppstår behovet for å trekke seg unna hos noen av oss?
Det er selvsagt mange grunner til det, alt avhengig av situasjon og personlighet, men sett under ett synes "fremmedgjøring" å være viktigste årsak. Det er en tilstand der virkeligheten framstår for en selv som fremmed, uforståelig og paradoksal.
3.1. Fremmedgjøring i skjønnlitteraturen
Det klassiske eksemplet på fremmedgjøring er Franz Kafkas hovedperson, Josef K., i romanen "Prosessen". En dag blir han kastet ut i ei virkelighet der rasjonalitet og logikk har forduftet. Han blir anklaget for noe, uten at han får vite hvorfor. I tillegg blir han forfulgt av et labyrintisk og absurd rettssystem.
På mange måter deler jeg Josef K.'s følelser, skjønt min form for fremmedgjøring er en liten bagatell sammenlignet med hans.
Til tross for Josef K's uhyggelige opplevelse av fremmedgjøring, flykter han ikke ut av situasjonen. Tvert om prøver han å forstå systemet som fremmedgjør han, forsvare seg mot det og gjenvinne sin normale plass innenfor det.
Han lykkes ikke med det. Til slutt tar systemet livet av han. Han blir henrettet. Kanskje ville Kafka si at det er farlig å bli, og at det å flykte i indre eksil eller til en annen kultur, et annet sted, organisasjon eller system, er bedre?
En som i likhet med Josef K. velger å bli i systemet, er doktor Stockmann i Henrik Ibsens "En folkefiende".
Selv om hele byen tar sterk avstand fra hans syn på virkeligheten, trekker han seg ikke unna eller oppgir sitt syn på virkeligheten, men kjemper videre for det han mener er sant. Hans konklusjon er at "den sterkeste i verden, er den som står alene".
På den andre sida kan det noen ganger være både viktig og riktig å "melde seg ut", gå i indre eksil eller trekke seg unna på andre måter?
Ta f.eks. Nora i Ibsens "Et dukkehjem". Hun velger å forlate familien. Grunnen er at hun vil lære å være et selvstendig menneske, og ta ansvar for sitt eget liv. Egoistisk kanskje, men la gå. Hun er i det minste ærlig og rasjonell i sin begrunnelse, og det gir definitivt poeng.
Nora går heller ikke i "indre eksil" og blir i familien eller systemet. I stedet trekker hun seg helt ut og reiser et annet sted.
I Knut Hamsuns roman "Sult" fører fremmedgjøringa til at hoved-personen har vansker med å ta imot hjelp og snakke med andre. Han trekker seg derfor ut og går i et slags "indre eksil" for å bevare sin egen mentale helse.
Hva betyr så det? Jo, at det også kan være rasjonelt å trekke seg unna eller gå i "indre eksil". Dette for å unngå å komme i situasjonen som filosofen Friedrich Nietzsche advarer mot:
-"stirrer man for lenge ned i avgrunnen, vil avgrunnen etter hvert begynne å stirre opp på deg".
Å tilbringe for lang tid i fremmedgjøringas klør, kan m.a.o. gå ut over din egen psykiske helse. Da er det lurt å trekke seg unna. I alle fall for en stund.
Har man imidlertid den overbevisninga at det er viktig å delta, kan tida utenfor heller ikke bli for lang. Da vil dårlig samvittighet gjøre livet like surt for deg som det fremmedgjøringa maktet å gjøre, før du hadde trukket deg ut.
Å flykte fra fremmedgjøringa, vil derfor lede samvittighetsfulle personer inn i en "double bind"-situasjon som kjennetegnes av "damn if you do, damn if you don't".
Mitt valg er derfor periodevis å trekke meg unna og samle krefter for senere å kunne vende tilbake til det filosofene Hannah Arendt og Herbert Marcuse kaller "fellesskapet".
4. Avslutning
I en senere del 2 av dette essayet, tenker jeg å gå nærmere inn på hva fremmedgjøring er, besøke noen filosofer og samfunnsforskere som også er opptatt av temaet, samt drodle litt over hva man kan gjøre, når man selv føler seg fremmedgjort.
Med utgangspunkt i bl.a. organisasjonsteori vil jeg da se nærmere på fire ulike måter å reagere på. Fire måter som gir ulike konsekvenser for både en sjøl og andre.
Men inntil jeg evt. skriver del 2, vil jeg neppe male flere "sukkertøy", men ta fatt på noen motiver som lenge har buldret i fantasien. Motiver jeg vet jeg må sloss med og bli plaget av, og som har med vår samtid å gjøre. Ikke akkurat trivelig å male. Men man får bare gå til oppgaven med skrekkblandet fryd, og håpe det beste.
Hvis jeg lykkes blir i alle fall mitt "alter ego" samt noen i mitt lille, lokale kunstmiljø fornøyd. Det får holde. Å bidra til å endre virkeligheten på andre måter enn det, ligger over min ambisjon.
Og det får jaggu mitt "alter ego" også bare si seg fornøyd med. I motsatt fall risikerer han en fot i ræva 😊
-------------------------------------
Fotnote
*) Den herskende politikerkasten (def.)
Definisjonen bygger dels på perspektiver utviklet av Gaetano Mosca, Robert Michels, Antonio Gramsci, C. Wright Mills og Stein Rokkan
Personer som har gjort politikk til sin yrkeskarriere og oppnådd politisk makt på nasjonalt nivå. De har tilnærmet lik sosial og faglig bakgrunn, liten eller ingen erfaring fra andre yrker, deltar i flere nettverk med bl.a. private, kapitalsterke særinteresser, veksler mellom jobb i politikk, lobby-organ, PR-byrå, NGO'er og tankesmier og rekrutterer nye kastemedlemmer fra egne sosiale og politiske nettverk.
Medlemmene i kasten har et interesse-fellesskap med andre karriere-politikere, også på tvers av partipolitiske skillelinjer og nasjonale grenser. Interesse-fellesskapet går ut på å ivareta kastens og medlemmenes interesser, evt. også på tvers av demokratiske spilleregler og formelle lovverk - jfr. Epstein-nettverket og andre lukkede nettverk.
"Naust i Hamna", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2026 ©
------ o ------ o ------ o ------
I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.
Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!
Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.
Antikrigsinitiativet (AKI)Bestemødre for fredFredspartiet FORInternasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)Norge for Fred (en del av World Peace Council)
