Lindrende høstdag

Regn og lavtrykk dominerte våren og sommeren i nord. Sol og blå himmel var en sjelden begivenhet. Noen unntak ble det likevel. Unntak der en cyanblå eller ceruleanblå himmel viste seg bak luftige skygardiner. 

Motivet til "Lindrende høstdag" er hentet noen hundre meter nord for Varden; høyeste punkt på Tromsøya. Punktet nærmest himmelen, for å si det lyrisk. 

Nettopp der -- på det høyeste punktet -- er det en god opplevelse å oppleve varme sensommerdager svøpe høstlige farger. En lindrende og vakker opplevelse. Kanskje fordi den står i klar kontrast til den tida vi lever i. Ei tid der bl.a. krig, undergraving av demokratiet og økende urett griper om seg, iscenesatt av den mest dobbeltmoralske, historieløse og farligste politikerkasten som Europas og Norges folk har sett etter 1945. 

En politikerkaste som bl.a. ønsker å utvide NATOs fordekte, men stadig mer åpenlyse krig mot Russland. Og Kina står for tur. En kaste som kan få "sola til å forsvinne", for å si det på en lyrisk måte . . .  hvis ikke denne kasten først forsvinner. Blir fjernet av folk som våkner og velger andre veier å gå. 

Og dermed er vi inne på lyrikken igjen. Et spesielt dikt fant nemlig fram i tankene mine da jeg malte "Lindrende høstdag". Diktet "Da sola forsvant" er skrevet av en gammel venn fra gymnastida, Thore Danielsen, og finnes i diktsamlinga "Språkets stier", Lyrikkforlaget 

Da sola forsvant

 

Vi fødtes i skjul til et meningsløst liv

Vår hverdag var enkel, et rent tidsfordriv

Så reiste vi bort, hver til vår kant

den dagen da sola forsvant  

 

Vi ante vel knapt at vår retning var gitt

av landets elite som fikk tenke fritt

De tok fra oss alt, hver smule vi fant

den dagen da sola forsvant 

 

Så ga de oss våpen og vi ga vårt ord

på at vi skulle sloss for hver meter med jord

Alle stridende tapte, det var ingen som vant 

den dagen da sola forsvant 

 

Så ender vår vise, for vår tid er forbi

Vi har kommet i mål, vi har nådd vår sorti

Vi skal hvile i jord, våre liv satt i pant

fra dagen da sola forsvant  

 

"Lindrende høstdag", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 30 x 40 cm, 2026 ©

 

                                         ------ o ------ o ------ o ------ 

 

I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.

Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.

Antikrigsinitiativet (AKI)

Bestemødre for fred

Fredspartiet FOR

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)

Nei til atomvåpen

Norge for Fred (en del av World Peace Council) 

 

 

Arktisk sommereng

Slik maleriet viser eller utbasunerer er jeg ennå i frilufts-malerens (plein air) og impresjonismens hjørne. Legger derfor ut "Arktisk sommereng" før jeg om kort tid vender tilbake til det surrealistiske eller ekspresjonistiske "hjørnet".

 

Hjørnet som gjerne får sanne skjønnhets-dyrkere og estetikere til å sette kaffen i halsen. Hjørnet der malerier som f.eks. "Dårekisten" (2022), "Nyliberalistisk altertavle" (2023) og "Militarismens kannibaler" (2024) hører hjemme.

"Militarismens kannibaler" (2024)

Men tilbake til "Arktisk sommereng". I motsetning til fjorårets varme julidager, har årets juli i nord vært lunefull. Drittvær, har det hendt at jeg har tenkt.

Middels temperaturer, vind og hyppig veksling mellom sol og regn. Lavtrykk etter lavtrykk. "Arktisk sommereng" ble imidlertid malt en nokså solrik dag med bare lett skydekke.

Egentlig liker jeg alle naturlige variasjoner i naturen. Det skaper visuell og emosjonell variasjon og reduserer dermed monotoni og kjedsomhet. En sommer med sol hver dag eller overskyet og regn hver dag, er imidlertid ikke noe for meg.

På den andre sida blir det deprimerende, når skiftene skjer altfor hyppig og når "sur" hav-tåke blir et nesten daglig fenomen i fjorder og sund. 

Uansett -- tilbake til maleriet. Ei arktisk sommereng i nord inneholder mye. I dette motivet fra Kvaløya dominerte vendelrot, engsoleie, mjødurt og hundekjeks. Enkelte storkenebb og noen få storsyrer kjempet også om plassen.

Da jeg for noen år siden betraktet noen impresjonistiske maleri på et galleri i Brussel, pekte ei smilende dame på et punkt et par meter fra maleriet. 

"Du får et bedre inntrykk av impresjonistiske maleri hvis du står på litt avstand", sa hun vennlig. 

Ja, det hadde hun selvsagt rett i, og det er greit å oppnå på et galleri eller et kunst-museum. Det er verre å få det til på en PC, et lesebrett eller mobiltelefon . . 

Men lykke til  😉

"Arktisk sommereng", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 41 x 33 cm, 2026 ©

 

- - - - - - o - - - - - o - - - - - o - - - - - - 

I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.

Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.

Antikrigsinitiativet (AKI)

Bestemødre for fred

Fredspartiet FOR

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)

Nei til atomvåpen

Norge for Fred (en del av World Peace Council)

Vårdag i Hama

For over ti år siden var jeg på ei utstilling med impresjonistisk kunst i Leipzig. En eldre mann var synlig begeistret over de utstilte kunst-verkene. Et stort smil lyste stadig under en panamahatt som nok hadde sett bedre dager. Jeg våget meg frampå med et spørsmål.

-- Hva er impresjonisme slik De oppfatter det?

-- "Aah, mein freund. Der Impressionismus". Han så i gulvet og strøk pekefingeren sakte over neseryggen før han igjen så på meg.

-- Impresjonismen er som følelsen et barn får, når det oppdager et fargerikt og velsmakende sukkertøy. Impresjonismen får deg til å innse at livet ikke bare er grått, men full av skjønnhet. Alle triste bør gå på utstillinger som denne. Er man først villig til å åpne seg for fargene og valørene, blir man lysere til sinns.

I ettertid har jeg tenkt at bedre kan det neppe sies. Impresjonismen. Et visuelt sukkertøy? En høysang til skjønnheten? Et sjelelig antidepressiva?

Jeg tror Claude Monet (1840-1926) hadde den forståelsen da han i 1918 donerte 22 vannlilje-paneler til Musée de l'Orangerie i Paris. Han håpet at maleriene kunne være til mental lindring etter den enorme tragedien som 1. verdenskrig (1914 - 1918) hadde vært.

I alt 11 millioner soldater, var blitt drept eller lemlestet som følge av deres naive lojalitet til en bande fascistoide og udugelige statsledere og topp-politikere. Selv synes jeg denne karakteristikken også passer godt på dagens herskende politikerkaste i Europa. Det var også grunnen til at jeg skrev essayet "Tillitstapet" for en stund siden.

"Sukkertøyets" magi

Claude Monet (1899)

For de som maler i den impresjonistiske tradisjonen, og for slike som meg som gjerne bruker den når jeg maler natur og landskap, er jakta på farger samt valører (lys og skygger) "sukkertøyets" viktigste ingredienser.

"Farger er min daglige besettelse, min glede og min plage", erklærte Claude Monet, impresjonismens far og lidenskapelig friluft-maler. Det er med andre ord lett å bli avhengig.

Min erfaring er at det ofte blir "for lite" å male kun ett maleri i denne sjangeren. Man må liksom ha mer. Derfor maler jeg gjerne flere like maleri av samme eller andre natur-motiv. Man må liksom det før man føler seg forsynt.

For impresjonister er det imidlertid ikke fargene, men lyset som er "alle tings skaper". Farger er flyktige og forbigående. De forandrer seg, alt etter hvor sola står på himmelen i løpet av dagen og året, og alt ettersom fargene selv er i lys eller skygge.

Katedralen i Rouen i grålysninga og ved solnedgang 

I sine studier av katedralen i Rouen demonstrerte Monet hvordan valører og farger endrer seg i løpet av dagen.

Katedralen er av lysegrå kalkstein, men inntok likevel flere farger i løpet av dagen. En annen ting Monet fant i sine nitide studier, var at skygger ikke gikk i grått. De hadde farger, de også. Ofte blå eller fiolette.

Mitt beskjedne impresjonistiske bidrag, "Vårdag i Hamna", er malt tidlig i juni mens grønne vekster og vårblomster ennå sloss om plassen med fjordårets visne, beige og brune vekster.

Om våren i Arktis overveldes vi av fargene i vekster som "plutselig" oppstår. Der hvit, monoton snø hersket uinnskrenket bare et par dager tidligere, eksploderer fargene. Da er det lett å bli fascinert, beruset og trollbundet. Og i beruselsen maler man ikke naturen slik den er. Man maler den slik man opplever den.

"Vårdag i Hamna" som innrammet vår-sukkertøy 😊

Egentlig er impresjonismen mer følelser enn en realistisk gjengivelse! Og i nettopp følelsene ligger også dens kobling til romantikken i kunsthistoria, synes jeg.

I Monets ånd unngikk jeg brunt og svart, og ga bl.a. vissent gress lystige gul-grønne farger. Likeledes har jeg vært mer opptatt av komplementær-farger og kontraster enn av å gjengi de faktiske, reelle fargene.

Lerret var for lite (38 X 46 cm) og penslene for store til å dyrke et annet av impresjonistenes kjennetegn; optisk blanding eller det som også kalles simultankontrast. Mal f.eks. gult og blått tett på hverandre eller delvis på hverandre, og det vil på avstand (f.eks. 2 - 3 meter fra maleriet) se ut som et grønt felt. Gjør det samme med rødt og gult. Sett på avstand ser det ut som et oransje felt.

Nevner også at det hadde regnet om natta og at enkelte flater i terreng og vekster reflekterte det skarpe solskinnet temmelig kraftig. På et tidspunkt så bastant at jeg tok en pause for å hvile øynene.

Et vinter-sukkertøy fra Hamna, "Mot lys" (2024)

Jeg tar med et siste poeng. I tillegg til lys, valører, reflekser og farge-kontraster legger impresjonismen også vekt på lysets farge og luftas konsistens.

Mange som har vært i "syden" -- i land som f.eks. Italia, Spania og Hellas -- har sikkert lagt merke til at lyset er "mykere og mer gyllent"?

I tillegg er lufta gjerne fuktig og/eller preget av støv-partikler som f.eks. i Sør-Spania der mikroskopiske sand-partikler fra Sahara ofte etterlater et rosa støvlag på objekter utendørs.

Uansett om man er i "syden" eller nord for polarsirkelen gjør støv og fukt-partikler i lufta at gjenstander langt unna, blir uklare og får et blålig preg. Det kommer for øvrig også til syne i Monets malerier av katedralen i Rouen. Det skjer også nord for polarsirkelen, men i mye mindre grad. 

Drar man så langt nord som til Svalbard, er lufta så krystallklar at fjell langt borte synes å være bare få kilometer unna. I tillegg er "fargen" på sollyset nord for polarsirkelen mer "hardt og kjølig" eller sagt på en annen måte, mer "skarpt og blått".

Juli-sukkertøy fra Hamna, "Sommersvermeri VII", 2017

Alt dette og mer til, prøvde jeg å ta hensyn til i "Vårdag i Hamna". Om jeg lyktes, får du selv avgjøre.

Selv blir jeg sjeldent fornøyd med et maleri. I etterkant oppdager jeg nesten alltid noe jeg kunne malt på en annen måte. Det er alltid noe å lære. Alltid noe man kan eller må bli bedre på.

Å være på jakt etter ny lærdom er et av livets viktigste energi-kilder, men når det gjelder impresjonistisk malekunst, følger jeg vel egentlig leveregelen til den russiske impresjonisten Konstantin Korovin (1861 - 1939). Synes den fanger inn totaliteten i det å male i denne tradisjonen:

• Mitt hovedmål og alt jeg leter etter med min kunst, er skjønnhet, estetisk innflytelse på betrakteren, fascinasjon av farger og former.

Og når det gjelder nettopp den leveregelen og den gamle Leipzig-tyskerens oppfatning av impresjonismen som et sukkertøy, sier jeg meg i alle fall rimelig fornøyd med "Vårdag i Hamna" 😊

 

"Vårdag i Hamna", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 38 x 46 cm, 2026 ©

 

------ o ------ o ------ o ------ 

I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.

Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.


Antikrigsinitiativet (AKI)

Bestemødre for fred

Fredspartiet FOR

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)

Nei til atomvåpen

Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

Jonsokblom på Campus

Dette blogg-innlegget er viet til fargenes og fotografiets iboende jævelskap; et faktum som salige Dante glemte å ta med i sin beskrivelse av skjærsilden 😁

I innlegget i mai var jeg "på flukt". I juni-epistelen fortalte jeg hvorfor, og i begynnelsen av juli førte flukten fra EU / EØS's vanstyre og fascistoide krigs-fetisjisme meg til en koselig fado-kafe i Lisboa.

Med dette maleriet er jeg tilbake i Tromsø der jeg nok en gang har søkt tilflukt i den arktiske naturens skjønnhet . . . og selvsagt med impresjonismen som veileder.

Det hender jeg spør meg selv om det er mulig å male naturens skjønnhet i en annen stil enn nettopp impresjonismen, og dels også post-impresjonismen som Vincent van Gogh var en del av. Kanskje er romantikken med storheter som f.eks. Peder Balke, William Turner og J.C. Dahl og deres storslåtte og mektige natur, eneste stilretning som byr på reell konkurranse?

"Impressed by Impressionism"

Men tilbake til impresjonismen. Når man maler i denne stilretninga går det gjerne "over stokk og stein" fordi lys og skygger (valører) endrer seg med 5 - 6 minutters mellomrom. Som kjent beveger sola seg over himmelen og endrer dermed vinkelen på lyset. 

Lyset er nemlig impresjonismens gud. Tror det var Pierre Auguste Renoir som uttrykte det klarest: "Lyset bestemmer også formene. Det er ikke formen i seg selv som bestemmer hvordan ting ser ut". 

Cezanne (t.v.) og Pissarro

I den akademiske kunst-utdannelsen på Renoirs tid var det omvendt. Der hevdet man at "formen" bestemte en forms form eller utseende. . . 

Vel, legg f.eks. en gjenstand med ujevn form eller overflate i sterkt lys. Studer så formen den har. Slukk deretter lyset og du vil se at formen har endret seg. Den er den samme, men synsinntrykket forteller noe annet. Altså hadde Renoir rett? 

Et annet av impresjonismens rinsipper angår fargene og deres egenskaper. Nestoren blant impresjonistene, Camille Pissarro, ble på mange måter en læremester for bl.a. Paul Cezanne som Pablo Picasso mange år senere utropte til skaperen av "moderne kunst". 

Er noe uenig i den påstanden. Blant annet fordi 1400-tallets Hieronymus Bosch med sine groteske motiv og figurer, kan sees som en døråpner til surrealismen som er en del av det som kalles moderne kunst. Men nok om det. Tilbake til Cezanne og Pissarro.   

Pissarro mente f.eks. at Cezanne burde slutte å male skygger i grått og brunt som var standard praksis i datidas kunstutdannelse.

Pissarro og andre impresjonister avviste dette og mye annet som den tradisjonelle kunstutdanninga stod for. 

Blant annet adopterte de farge-forståelsen til kjemikeren Michel Chevreul. Derfor malte de blå og lilla skygger i områder preget av gult og oransje, og gult og oransje i nær kobling til blått, hvis de ønsket å skape inntrykk av grønne fargevarianter. På nær avstand ser det ut som gult og oransje, men desto lenger du beveger deg fra maleriet, desto mer oppfatter synsnervene det som grønt. Denne formen for "optisk blanding" ble et av impresjonistenes fremste kjennetegn. 

Generelt valgte de altså farger som var komplementære fordi de framhevet hverandre. Ser du på en fargesirkel, finner du fargenes komplementær-farger rett overfor hverandre, i hver sin ende av sirkelen som f.eks. rød mot grønn, blått mot oransje, osv.  

For "impresjonismens far", Claude Monet, var skygger aldri mørke, men bare fargede(!) områder preget av mindre lys og intensitet. 

Rød Jonsokblom og Jon Raude-Surskank?

Men tilbake til maleriet mitt; "Jonsokblom". Motivet er fra Tromsøya. Nærmere bestemt i nærheten av Universets studentbarnehage på Campus-området i Breivika. Der finnes det ennå noen små områder hvor rød jonsokblom, prestekrage og engsoleie strutter av liv i overgangen mellom juni og juli.

Noen tror at navnet "Rød jonsokblom" har islandsk opprinnelse og gjelder dagen 25. juni. Det skal nemlig være dagen da Jon Raude-Surskank brant sine gamle og illeluktende sokker . . . Men det er så langt ikke blitt bekreftet av seriøse historikere eller folkeminne-granskere ;)  

Men tilbake til det seriøse! Rød jonsokblom er en vakker skapning. Ikke minst fordi rødt og grønt er komplementære farger som forsterker hverandre. Altså har vi her å gjøre med en naturlig komplementær-kontrast som impresjonister elsker.

Utfordringa med denne vakre veksten er på linje med bl.a. geitrams. Begge varierer mellom bl.a. Pale rose (lys rosa), Cadmiumrød / Primær rød (varm rød), Aalizarin Crimson (dyp rubinrød), Magneta (kjølig rød med blå tone) og lilla / fiolett . . . . . alt etter hvordan sollys og reflekser (fra andre vekster og objekter) treffer den!

Og som det ikke var nok, føles det som en lang vandring gjennom skjærsilden, når jeg prøver å fange inn slike motivers reelle farger på et foto. Jeg har ganske gode kamera (Nikon D5600 og 5000), fotograferer maleri i dagslys innendørs (altså uten kunstig lys og uten direkte lys) og i alt fra RAW til JPG-format. Men jeg er selvsagt ingen proff fotograf.
 

 

(maleriet sett med kamera med innstilling 1 og bearbeiding 1) 

 

 

(sett med kamera med innstilling 2 og bearbeiding 2)

No sale!

Selv med et bildebehandlings-program makter jeg sjeldent å få fram rette farger og valører i impresjonistiske malerier. Især motiver som er blitt malt i skarpt sollys og som derfor også har bastante, nesten brutale skygger. 

Treffer jeg på grønt i slike foto, svikter det røde og/eller det blå, eller alt drukner i gul-toner. Og treffer jeg på lyset svikter skyggene og vise versa. I stedet for å ha blitt malt under Nordens skarpe sollys, kan fotoet se ut som om maleriet er blitt malt et sted ved Middelhavet eller i tropene . . . (sukk!)

Jeg er ikke i tvil. Kun profesjonelle fotografer kan fotografere og prosessere impresjonistiske maleri. Ikke annet å vente. Slike maleri består gjerne av mange millioner ulike farge- og valør-varianter. 

Det er også viktigste grunn til at jeg ikke selger slike maleri til noen som ikke selv har sett maleriet med egne øyne. Noe annet kan ende opp som en skuffelse for kjøperen. Et impresjonistisk maleri må oppleves direkte, og ikke bare sees(!) via et eller annet foto. . . 

  
"Jonsokblom på Campus", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 41 x 33 cm, 2026 ©
  

------ o ------ o ------ o ------ 

I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør alt enda verre! 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet fånyttes. 

 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

 

Fado-kafeen

I blogg-innlegget i mai skrev jeg at jeg var på flukt. Stort sett er jeg det fortsatt. Det er snakk om ei mental flukt bort fra ei europeisk politisk virkelighet jeg oppfatter som stadig mer irrasjonell, samfunns-undergravende, politisk ensrettet, udemokratisk og krigersk. 

Å flykte eller periodevis gå i "indre eksil", har derfor blitt en nødvendighet. I alle fall for meg. I tillegg til den mentale restitusjonen jeg oppnår, leder flukten meg også mot andre og lysere tema. Mot lyse og vakre tema som ennå finnes i natur, arkitektur, vitenskap, kunst og kultur.

Et av disse lyse og vakre temaene -- sett fra mitt ståsted -- er musikken og kulturen som ga meg inspirasjon til å male "Fado-kafeen". 

Fado-kafeen 

I atelieret har jeg ei mappe med skisser og foto fra ulike reiser. Ei mappe med minner, hendelser og ideer til nye maleri. Den passer også godt når jeg trenger å flykte fra påbegynte maleri som har det europeiske forfallet som tema. Maleri med motiver jeg ofte får lyst til å male over, når de er blitt ferdige. 

 Amalia Rodrigues (1920 - 1999)

Det hender jeg setter meg i en stol og blar i mappa. Når jeg gjør det denne kvelden i juni, strømmer åndfull portugisisk fado-musikk ut av høyttalerne i bakgrunnen. Det gjør godt.

Jeg blar sakte i mappa. Dveler ved hvert bilde. I fantasien smelter musikk, følelser, skisser og foto sammen. Sammen former de tankene til et visuelt bilde. En kafe i ei lita bakgate i Lisboa. "Fado-kafeen". 

Tror det var slik jeg kom fram til den 😉

-- Varm julikveld. Det sluttet nettopp å regne. Lufta er lummer, men likevel friskere. Over hustakene trekker skyene seg unna og blotter deler av månen. Det blir straks mindre mørkt der jeg går. I tillegg til månen kommer lys fra vindu og ei og anna gatelykt jeg passerer. Lysreflekser glitrer fra våt brostein og glasserte fliser på enkelte husvegger. 

Hele tida har jeg gått etter lyden fra musikk og applaus. Nå kan jeg også høre tilrop. 

Like etter runder jeg et hjørne og ser den. Bare 40 - 50 meter unna. Fado-kafeen er som ei levende boble av lys, lyd, bord og mennesker. Lykter og lys-skilt får den til å skinne som av blankpusset gull, bronse og kobber. 

Jeg stopper opp. Må bare nyte synet. Og mens jeg står der i velvære og visuell nytelse trekker musikerne; en trio med sanger, spansk gitar og fado-gitar, opp til en ny låt. En av mine favoritter. "Loucura" ("galskap"). 
  

Fadoens kjerne og slektninger 

Fado passer ikke alltid for meg. Som regel går det i rock og klassisk, men kommer jeg i melankoli-modus søker jeg helst mot bl.a. fado, afroamerikansk blues, anatolisk folkemusikk / ashik, russisk folkesang og spansk sigøyner-musikk. 

"Blå dame", Jan R (2020)

Fado-musikken vokste fram i 1830-åra i Lisboas fattige bydeler der arbeiderklassen og filleproletariatet holdt til.  

Av og til tenker jeg på fado som musikkens "film noir", noe jeg tror påvirket meg da jeg malte et annet "fado-maleri", "Blå dame", i 2020.

Fado-tekstene handler som regel om fattigdom, kriminalitet, ulykkelig kjærlighet, prostitusjon, håpløshet, men kanskje først og fremst om dyp lengsel, samt -- pussig nok -- om kjærlighet til ulike gater og steder i Lisboa.

På alle disse temaene kommer fadoens melankolske nerve til uttrykk. Lengselen ("saudade") tilbake i tid, tilbake til en skjønn opplevelse, en tidligere kjærlighet eller tilbake til barndommens gate? 

Eller kanskje lengsel til noe i framtida? Lengsel etter ei bedre framtid, et bedre liv . . . . . . eller som meg denne gangen; lengsel etter økt rasjonalitet, redelighet og ansvarlighet i den herskende politikerkasten? Jeg har fulgt nasjonal politikk siden ungdommen. Aldri har jeg opplevd den mer dobbeltmoralsk, løgnaktig og gryende fascistisk. 

Men tilbake til fado. Den beskrives gjerne som portugisisk blues. Selv synes jeg den er like mye i slekt med cubansk trova og argentinsk tango. 

"Fado", Jose Malhoa (1910)

På samme måte som fado hadde også de sin fødsel i byens trange smug, kneiper og fattigkvarter. Det ligger noe felles gjenkjennelig i rytme, klangfarge og følelser, synes jeg. 

Den melankolske og bittersøte lengselen ("saudade"), synes jeg er et mer grunnleggende kjennetegn enn "tristheten" som fado ofte blir tillagt. Tross alt finnes det jo også lystige og humoristiske fado-låter.

"O fado exprime o saudade mais profundo" (Fado gir uttrykk for den dypeste lengsel) skal visstnok fadoens dronning, Amàlia Rodrigues, en gang ha sagt. 

Og får man ikke lengselen oppfylt, blir det meste annet meningsløst. Eller for å si det med en av vår tids store fadista`er, Ana Moura, i "Até Ao Verão" ("Fram til sommeren")

Og jeg gikk 
– som en som venter 
– gjennom fiasko
Mot lidelse i en kropp av stål
– I foraktens smug
Og hva spiller det for meg 
– Om det er bra eller dårlig
Om jeg misslykkes i flammens farge hele mitt liv
er det det samme som meg

  

  

 "Fadokafeen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 73 cm, 2026 ©

 

------ o ------ o ------ o ------ 

I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør alt enda verre! 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet fånyttes.    

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

 

Stillheten IV

"Stillheten IV" begynte som et eksperiment over et "gammelt motiv". For ni år siden -- i 2018 -- malte jeg nemlig dette motivet eller landskapet i to ulike stilretninger; ett ble malt i realistisk stil og to i impresjonistisk stil; "Stillheten I, II og III.

Tanken på et "Stillheten IV" presset seg fram i mai 2026. Det kom i en situasjon der jeg jobbet med skisser som omfattet den politiske ensrettinga, demokrati-undergravinga og krigshissinga som den nyliberalistiske politikerkasten i EU/EØS har gjort til sin yndlings-beskjeftigelse. 

Deres vanstyre har etter 1990 vist seg i bl.a. økt industridød, forfall i offentlig infrastruktur, økt inflasjon, økte avgifter og skatter for vanlige folk, flere privilegier til oligarker, undergraving av demokratiet samt økt kulturell og politisk polarisering. 

I møte med konsekvensene av sin egen inkompetanse og udugelighet, har politikerkasten ikke uventet funnet tilbake til samme politiske ensretting og krigsfanatisme som deres forgjengere svermet for i mellomkrigstida i Italia og Tyskland (1918 - 1939), og under Hitlers og Mussolinis etterfølgende styre. 


Hvordan rømme fra galskapen?

Nettopp derfor rømte jeg i mai 2026 fra skissene og maleriene som omhandlet dette avskummet. Nok en gang søkte jeg mental tilflukt i natur og landskap, og mestere som f.eks. Claude Monet, William Turner, Caspar Friedrich, Konstantin Korovin, Camille Pissarro, Isaak Levitan og Peder Balke. Altså en herlig og lett forenelig blanding av romantikere og impresjonister. 

"Åpningen av Walhalla", Tate Gallery, W. Turner (1848)

Synes for øvrig blandinga mellom romantikk og gryende impresjonisme kommer godt til uttrykk i Turners "Opening of Walhalla", malt i 1848.

Maleriet var trolig en viktig inspirasjonskilde for Monet og Pissarro. De hadde flyktet til London for å unngå å bli brukt som kanonføde i "den fransk-prøysiske krig" (1870-71).

En annen gryende impresjonist, Frederic Bazille, var ikke så heldig. Han ble drept i  krigen som Monet og Pissarro klokelig hadde flyktet fra. 

Som millioner av andre før og senere, ble Bazille drept i en krig som den politiske herskerkasten og deres økonomiske oppdragsgivere (det militær-industrielle komplekset) har som standardløsning, hver gang politisk udugelighet og inkompetanse har kjørt den økonomiske utviklinga og det meste annet i samfunnet på ræva. 

Da kan "komplekset av produsenter, investorer og militære byråkratier" fortsatt vokse og tjene penger på å skifte fokus til krig, opprustning, ødeleggelser og gjenoppbygging, og slik også fortsette sitt samarbeid med sin etisk råtne politikerkaste. 

Alle kriger er forkastelige, sier politikerkasten, men ikke våre kriger. Verken våre proxy-kriger eller kriger vi selv deltar direkte i. De krigene er fine og riktige, fordi vi er de snille og gode. Så det så!

"Sannheten er krigens første offer", A. Ponsenby (1871 - 1946)

Det fortvilte er at flertallet i ei allerede hjernevasket befolkning tror på denne stupide krigs-propagandaen fra politiker-kasten og deres like løgnaktige medier!

Sett på denne bakgrunnen hadde jeg god grunn til å flykte fra vår tids galskap og til "Stillheten" og Turner; en mester som i kunsthistoria hører inn under romantikken.

Kort fortalt er romantikken ei "følelsesladet kunst- og åndsretning" som dominerte vest-europeisk kultur fra slutten av 1700-tallet og fram til midten av 1800-tallet. Da overtok realismen og impresjonismen. 

Sett under ett var romantikken en reaksjon mot opplysningstida på 1700-tallet. Som sentral talsmann for denne perioden vises det gjerne til den franske filosofen, Jean-Jacques Rousseau (1712 - 1778) og hans slagord: "Tilbake til naturen!"  

Romantikerne mente at opplysningstidas strenge fokus på logikk, fornuft og vitenskap, kunne gå for langt og at man dermed glemte at livet også bestod av følelser, fantasi og naturens enestående storhet og mystikk.

Vår tid - tida for det absurde og irrasjonelle i såvel politikk som kunst?

Vår egen tid blir gjerne beskrevet som postmoderne, som ei tid uten universelle sannheter. Sett fra mitt eget ståsted kjennetegnes post-modernismen av irrasjonalitet, universell markedsorientering (alt kan kjøpes og selges), skamløs dobbelt-moralisme, demokratisk forfall (marked og byråkrati skal bestemme) og framveksten av politisk stueren ekstremisme / fanatisme. 

"Comedian", Cattelan (2019)

Et av utallige eksempler er dagens EU/EØS-politikerkaste som ivrig påberoper seg vitenskapelighet og reelle historiske fakta på enkelte tema som f.eks. klima, miljø, IKT, medisin, etc., samtidig som de avviser slik rasjonell tilnærming på andre tema som f.eks. politisk polarisering, sionisme, fattigdom, imperialisme, kulturkonflikter, rikdom, ekstremisme, demokrati og militarisme. 

På slike tema er det ikke lenger politisk opportunt for dem å bygge på rasjonalitet, vitenskapelighet og fakta. Da velger de heller å holde kjeft eller mate oss med alt fra taushet til bortforklaringer og skamløse løgner.  

Nettavisen 19.12.2019

I kunsten kommer dagens postmodernisme ofte til uttrykk som "markedsorientert dilettanteri". Eller sagt med andre ord, som oppsiktsvekkende og godt markedsførte absurditeter. Ofte avlet i nært samspill mellom kunstnere, velrenommerte gallerieiere og rike kunst-investorer.

Markedsorientering, merkevare-bygging og "hyping" er blitt viktigere enn kunstnerisk kvalitet og seriøsitet.

Etter at de store mediene på 1990-tallet avviklet sin rolle som "den 4. statsmakt" -- noe jeg tok opp i essayet "Narrativets makt" -- kunne kanskje kunsten stått fram som et etisk ukorrupt korrektiv til tidas politiske arroganse og forråtnelse? Kanskje på samme måte som kunstnergruppa "Neue Sachlichkeit" ("Ny objektivitet") prøvde å gjøre i mellomkrigstida?

Så langt har det dessverre ikke skjedd. Håper fortsatt at ei slik gruppe oppstår. De kan i alle fall regne med meg som ivrig medlem.

Lyktes jeg med "Stillheten IV"?

Jeg tar ikke lenger med måleband og kalkulator på gallerier for å regne ut mulige geometriske komposisjoner i et kunstverk. Det er ikke morsomt å bli iakttatt en museumvakt som med et skjevt glis prøver å være morsom. 

-- "Checking if yah can fit the painting into your backpack? Are yah?" 

Ikke morsomt! Særlig ikke når maleriet jeg målte opp var Rubens "Samson og Deliah". Et maleri som er rundt 2 meter høyt og bredt. 😅 

Men tilbake til Turner. Hans bildekomposisjoner tar ofte utgangspunkt i et dominerende lyspunkt (sola, månen, ei lykt, flammer, etc.) og refleksjonene de gir i andre objekter. 

I motsetning til andre romantikere, som f.eks. Caspar David Friedrich og Eugene Delacroix, brydde Turner seg lite om geometriske komposisjons-regler som f.eks. gyldne snitt, rabatt, etc. Han la også stadig mindre vekt på realistiske eller visuelt korrekte gjengivelser. 

I stedet var han på jakt etter farger, blandinger, valører og penselføring som kunne vekke visse følelser hos betrakterne. Objektenes lokale eller virkelige farger, ble også ofte byttet ut med andre farger hvis det bidro til å fremme følelsene Turner ønsket å få fram.

Videre brukte han ofte varme gulaktige, gule, oransje og rødlige farger som dominante lys-bærere og omringet dem gjerne med kalde, gjerne blått og nøytrale farger som (brunt, beige, svart og grått). 

Penselføringa var løs og noen ganger "vill", der alt fra sterke kontraster til sirkler og diagonaler ble tatt i bruk. Antakelig for å oppnå at betrakteren skulle føle dramatikken han ønsket at motivet skulle utstråle. Maleriet "Snow Storm - Steam-Boat off a Harbour's Mouth" (1842) er i så måte en god illustrasjon på det. 

Klarte så "Stillheten IV" å bli en akseptabel oppfølger av Turners stil? 

Nei. Jeg synes ikke det. Riktignok fikk det et visst Turner-preg, men dramatikken, løssluppenheten og følelsen av "luftighet og atmosfære" som jeg ønsket å oppnå, "gikk i dass" for meg. 

Men som et ordinært impresjonistisk maleri med en viss Turner-vri, kan det vel likevel pryde en stuevegg? 

Og når det gjelder det mer Turner-aktige, kan jeg jo trøste meg med at "kommer tid, kommer nye muligheter" 😊  

 

"Stillheten IV", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 55 cm, 2026 ©

Bokreferanser: 

-- "Turner" av Michael Bockemuhl, TASCHEN, 1994

-- "Turner in his time" av Andrew Wilton, Thames & Hudson, 1987 

------ o ------ o ------ o ------ 

I en verden der krig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.    

 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)