27. jan. 2026

Fortuna i tvil


Fortuna eller "Fru Fortuna" som hun også ble kalt, var lykkens og skjebnens gudinne. Derfor var det mange i romerriket (ca. 240 f.Kr - 500 e.Kr) som ofret til henne foran beslutninger eller situasjoner der de ønsket å ha hellet med seg. 

Offergavene var gjerne kaker, mynter, små figurer av gudinnen eller noe som kunne drikkes. Også små figurer av Fortunas symboler som f.eks. et lykkehjul, et overflødighetshorn eller et ror, ble brukt. 


Men Fortuna -- lykkens gudinne -- var lunefull og upålitelig. Derfor var hun også tilfeldighetenes gudinne. Hadde hun gitt oss noe vi kunne glede oss over, kunne hun i neste omgang ta det fra oss. Hun var aldri til å stole på. Hva den svenske dramatikeren August Strindberg ville sagt om det, kan vi jo bare lure på. 

"Et jævla liv"

"Lille Fortuna", A.Dürer (1495)

Uansett ville en verden styrt av Fortuna vært en kaotisk og uforutsigbar verden. En slitsom verden såvel psykisk som sosialt og fysisk. Alt vi prøvde å forholde oss -- venner, familie, jobb, myndigheter, egen helse, rettsvesen, rutetider, bilsakkyndige, avtaler, etc. -- kunne raskt og uten forvarsel forandres. 

For å symbolisere nettopp det uforutsigbare og tilfeldige, skapte Albrecht Dürer i 1495 et kobberstikk der Fortuna står på ei kule. Ei kule som raskt og uventet kan trille i alle retninger. I skjønn-litteraturen leverer Franz Kafkas roman, "Prosessen", et godt bilde på hvordan det er å være menneske i en verden der tilfeldighetene, det ulogiske og uforutsigbare rår.  

Vi mennesker kan gjerne godta og sågar oppsøke spenning, usikkerhet og tilfeldigheter, men i det lange løp søker vi mot det forutsigbare, det ordnende, det logiske og stabile. Det er også en forutsetning for å kunne bygge og vedlikeholde en fungerende familie, gruppe, organisasjon eller samfunn

Grunnen er opplagt. Orden, stabilitet og forutsigbarhet gir oss muligheter til å planlegge våre liv. Bedre muligheter til å bygge vår tilværelse innenfor et "logisk univers" der ting henger sammen. Derfor pusser vi tennene for å unngå tannråte, følger trafikkreglene for å unngå skader og bøter, stemmer ved valgene fordi vi tror det tjener våre interesser, tror på mediene fordi vi antar at de ikke farer med løgn og propaganda, osv. 

Vi søker m.a.o. mot en verden der "ting henger sammen" i noenlunde forutsigbare mønstre eller årsak-virkningsammenhengerPå den måten blir verden mindre tilfeldig, mindre kaotisk, ulogisk og slitsom for oss selv og andre. 

Men hvordan oppnår vi en slik verden? Et viktig svar er 
struktur. Mennesker er sosiale vesener. Vi søker sammen i grupper og samfunn, nettopp fordi grupper og samfunn kan tilby oss viktige strukturer som gjør verden mindre kaotisk og tilfeldig

Fortuna og Justitia 

Å skaffe seg kunnskap om orden (struktur), kaos (tilfeldigheter) og hva som skaper slike tilstander, var viktig for antikkens greske og romerske filosofer. Kaos ble ansett som en utrivelig urtilstand der alt var uforutsigbart. På 1600-tallet karakteriserte Thomas Hobbes slike tilstander som en "alles kamp mot alle" som alltid ville bli verst for de svakeste i samfunnet.

For å bli et sivilisert samfunn måtte menneskene overvinne kaos og etablere orden. Det skjedde primært ved å skape og opprettholde: 

  • politisk orden: Ved å ha lover, sedvaner og institusjoner (f.eks. lover for domfelling, sedvaner for valg av lederskap i samfunnet, institusjoner som tok seg av renhold i bystaten, etc.) var avgjørende for å forhindre kaos. 
    Lover, sedvaner og institusjoner man var enige om, ga forutsigbarhet og bidro til å løse konflikter uten at det oppstod vold, ødeleggelser og andre former for kaos.  

  • felles moral og felles ritualer: Gjennom årlige ritualer opprettholdt man både en kosmisk harmoni (gudene ble tilfredse) og en felles sosial harmoni som skapte samhold og fellesskap. Ritualene (ofringer, festivaler, merkedager, etc.) skulle sikre gudenes gunst og holde farlige krefter unna. Myter og fortellinger om helter og "kloke folk", fungerte som rollemodeller for riktig moralsk atferd i ulike situasjoner.

Disse strukturene er like viktige i dag som for antikkens samfunn, stater og imperier. Eller for å være mer presis -- strukturene er blitt enda viktigere siden våre samfunn og stater på alle måter er mye mer komplisert konstruert enn i antikken

I tillegg har flere tiår med politisk vanstyre (i form av nyliberal og unipolar globalisme) skapt mye større grobunn for konflikter mellom ulike grupper, sektorer og geografiske områder i samfunnet. 
Tilfeldighetene har økt og gjort det vanskeligere for vanlige folk å stifte familie og bygge seg ei framtid. Vanstyret har kastet millioner ut i prekariatets tilværelse der de lever fra hånd til munn. I 2020 tok jeg nettopp det opp i maleriet "Prekariatets reise".    

"Justitia", ukjent kunstner
Vender vi igjen blikket mot Fortuna og hennes forkjærlighet for ustabilitet og tilfeldigheter, ble hun ved ofringer til romernes øverste gud, Jupiter, holdt noenlunde i sjakk. Jupiter var nemlig svært opptatt av stabilitet, av kosmisk og sosial orden, og hadde lite til overs for tilfeldigheter. 

Men det fantes også en annen guddom som var opptatt av orden, og som var Fortunas rake motsetning. Det var gudinnen Justitia. I dag kjenner vi henne best som rettferdighetens og rettsvesenets eller domstolenes gudinne. 

Justitia veier skyld og uskyld, rett og urett på ei balansevekt. På det grunnlaget feller hun sine dommer, symbolisert med sverdet hun holder i høyre hånd. Foran øyene har hun et bind. Det symboliserer at hun ikke tar hensyn til rikdom og makt, men dømmer rike og mektige upartisk og etter samme lover som hun dømmer fattige og svake. Rettferdighet for loven, sier vi gjerne.
 
 

"Fortuna i tvil"

I maleriet "Fortuna i tvil" har jeg malt henne i moderne klær og i vår egen tid. Det virker som hun sitter på en liten kafe? Ser ut gjennom et stort speilglassvindu? Ser ut på samfunnet og menneskene der? På rike og fattige? På disken foran seg har hun to kopper. Den ene drikker hun av. Den andre koppen står alene. Personen som stod der har forlatt kafeen?  

Ved siden av den forlatte koppen ligger et langt tøystykke. Et bind? Bindet gudinnen Justitia pleier å ha foran øynene? Det som gjorde henne upartisk, rettferdig og ubestikkelig? . . . . . . . 
Ei videre tolkning og andre tolkninger overlater jeg til de som betrakter maleriet. Det har mange symboler, farger, former og sammenhenger som det kan tas utgangspunkt i. På samme måte som et dikt, et musikkstykke eller en roman kan selvsagt også et maleri, tolkes på mange måter. 

Uansett -- jeg malte nok "Fortuna i tvil" som en allegori på vår egen tid. 
Ei tid som salige Håkon Bleken allerede på 1990-tallet så var i forfall, og som flere av hans maleri og collager gir uttrykk for. Den gangen var jeg enig med han, og i alle år etter er jeg bare blitt mer overbevist. 

Jeg kunne skrevet mer om det. Men det får vente til ei senere anledning. Har for tida 2 - 3 andre malerier i arbeid, og får heller prioritere dem. 

Vil du likevel vite mer om min egen oppfatning av vår egen samtid, anbefales FN-veteranen Dan-Viggo Bertuns artikkel fra september 2025. Du finner den her.  

 

"Fortuna i tvil", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2026 ©

 

 ------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.  
  

 

 

 

29. des. 2025

Juleneket


Så ble det et fjøsnissemaleri i år også. Et tomt julenek på låvebroa skal erstattes med et nytt. Fjøsnissen har gitt beskjed om det, og et par av ungene på gården har påtatt seg å bytte det gamle juleneket med et nytt. 

I mellomtida tar fjøsnissen seg en prat med et par dompaper. Eller kanskje tar de en sang? Kanskje en julesang? 

Fjøsnissene er i tusse-slekta og synger gjerne på språket til de underjordiske, et språk som menneskene ikke forstår, men som skogens dyr og fugler forstår helt utmerket. Men selv om menneskene ikke forstår språket til de underjordiske, forstår og snakker fjøsnissene menneskenes språk helt utmerket.

"Skogtrollene på Kvaløya", Jan R. Iversen, 2024 
Siden fjøsnissene er i tusse-slekta er de også fjernt i slekt med de store fjell- og skogtrollene, men atskillig mer kunnskapsrike, språkmektige, snille og intelligente enn trollene som er slemme og helt ubegripelig irrasjonelle og dumme. 

Så irrasjonelle og kolossalt dumme at de gjerne ender sin eksistens, når de møter Espen Askeladd eller et annet glupt og smart menneske som kapper hodet av dem. Eller kanskje er trollene så dumme at de ikke kommer seg inn i fjellene før dagen gryr, og de blir truffet av lyset fra sola. Da blir de forvandlet til stein- og bergknauser. Til pass for dem.

Egentlig kan trollene langt på vei sammenlignes med EU-kommisjonen og norske politikere som sysler med utenrikspolitikk. I verste fall kan vi ikke se bort fra at samtlige i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget og i Utenriksdepartementet er i troll-slekta. Riktignok ser alle ut som mennesker. Til og med utenriksminister Barth-Eide ser ut som et menneske, men da må vi ikke glemme at de underjordiske har evnen til å forvrenge hvordan folk oppfatter dem. 

Hva så med folk i de andre komiteene på stortinget? Tror nok at mange er med i fjøsnisse-slekta? Nøkker og alver er det nok flest av i Kultur-departementet, og draugene er kanskje i flertall i fiskeridepartementet? 

Hvem vet? Eller som forskerne klokelig pleier å si. Her må det nok mer forskning til før vi kan si noe sikkert.  

Uansett hvordan det nå er eller ikke er; ønsker jeg alle som følger med på bloggen et riktig godt og fredelig nytt år . . . . . til tross for alle de dumme og skumle trollene 
😉 

 

"Juleneket", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 40 cm, 2025 ©

 

 ------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. 
  

 

 

  

24. nov. 2025

Narrativets makt (et essay)


Maleriet "Mental erobring" er et skjevt blikk på IKT's og mobiltelefonens invaderende vesen og masse-medienes enorme innflytelse på vår egen forståelse av virkeligheten. I fellesskap fører de til at viktige egenskaper som logikk og rasjonalitet, blir trengt i bakgrunnen av politisk ensretting, irrasjonalitet og stempling av annerledes tenkende. I vår tid er begrepene massemedia og masse-manipulasjon blitt synonymer   

BBC -- det britiske mediekonsernet som norske nyhetsmedier alltid bruker som sikker kilde og sannhetsvitne -- ble nylig tatt med buksene nede. Knepet for å ha "kryssklippet" Donald Trump og dermed knyttet han direkte til angrepet på senatsbygninga i Washington i 2021.

For de våkne er det ikke første gang BBC har presentert "sannheter" som også norske medier ukritisk har gjengitt. Pål Steigan treffer derfor godt når han 11. nov. 2025 skriver

-- "Norske mainstream-medier dekker BBC-skandalen som om de sjøl var nøytrale observatører – ikke medskyldige i spredninga . . [ . . . ] . . Kort sagt: Alt er som vanlig. "De redaktørstyrte" mediene lurer leserne sine, men synes ikke det er noe å beklage."


Propaganda eller nyheter?

At massemediene slurver, er uredelige eller bevisst påvirker folkeopinionen til å tjene visse politiske partier og saker som f.eks. kriger, er gammelt nytt. Det gjør alle store medier, ikke minst i tider der den herskende politikerkasten føler sin makt, sine narrativer og sin  virkelighetsforståelse truet.


Men det er ikke alltid slik at slurv, kunnskapsløshet eller bevisste propaganda-hensyn ligger bak. I vår tid skyldes det også at nyliberale politikerne (flertallet i Europa) på 1980-tallet overlot stadig større deler av samfunnsutviklinga til markedskreftene. Og dermed også til oligarker og styrtrike investeringsfond. På den måten fikk markeds-makt i økende grad også politisk makt, bak ryggen på det demokratiske prinsippet om at folket i valg skal bestemme politikken. 

Et eksempel på denne utviklinga, som i tillegg har ødelagt medienes troverdighet, er nyliberalisten Rupert Murdoch. Mer om det nedenfor. Deretter rettes blikket mot
 Edward Hernan og Noam Chomsky som i 1988 gjorde en studie som -- i lys av den nye BBC-skandalen -- er blitt brennaktuell. 

I studien fant de 5 sentrale forklaringer på hvorfor mediene -- og især i utenrikssaker -- ikke forteller sannheten, men ender opp som talerør for den herskende politikerkasten. Dels med viten og vilje, og dels som følge av markedsdynamikken som de selv står i og ikke kan fri seg fra. 


I nyliberale / markedsliberale samfunn er penger viktigere enn sannheten!

Den australske mediemogulen Rupert Murdoch og hans inntog i Storbritannia i 1969 er et godt eksempel på at "sannhet" ikke betyr mye i medieverden, og at markedsandeler, inntjening og aksjekurser betyr mer. 

Som investor og nyliberal medie-eier tilhører Murdoch de som prioriterer økonomisk overskudd framfor sannhet, undersøkelser og balansert framstilling av virkeligheten. Slike ting, som tidligere var viktig for mediene, krever nemlig tidkrevende og grundig journalistisk arbeid. Altså noe som øker kostnadene og går ut over overskudd og eierutbytte. I en markedsliberal virkelighet er dette noe investorer ønsker å unngå.  

Å innta rollen som folks vaktbikkje overfor de mektige i samfunnet, passer heller ikke Murdoch og hans like. De benytter heller sin mediemakt til å lobbyere, påvirke politikere og støtte politikere og ideologier de sympatiserer med. 

Et av mange eksempler er  hvordan Murdoch brukte sine medier -- bl.a. stor-avisa "The Sun" -- til å få folk til å stemme Margaret Thatcher og hennes parti (Toryene) i det britiske parlaments-valget i 1979. 


Det lyktes. Toryene vant og gjennomførte nettopp de markedsliberale endringene Murdoch ønsket. Blant annet gikk Thatcher straks inn for å øke privatiseringa av mediebransjen, samt svekke fagforeningene i avisbransjen. Fagforeninger som Murdoch anså som medie-eiernes største hinder for økt inntjening og utbytte

Opp gjennom 1990-tallet ble hans medier gode "penge-maskiner". I 2011 ble imidlertid avisa "News of the World" (NTW) -- som Murdoch hadde kjøpt i 1969 -- knepet i flere alvorlige lovbrudd. Avisas redaktører hadde bl.a. leid inn private etterforskere til å avlytte telefonene til fotballspillere, skuespillere, politikere og kongelige. 

De avlyttet sågar private samtaler mellom ofre og pårørende etter terrorangrepet i London 7. juli 2005
Alt for å få tak i sensasjonelle nyheter som solgte aviser og økte NTWs inntjening og aksjeverdi. 


Avsløringene i 2011 om hvordan NTW i flere år hadde brutt en rekke lover førte til at Murdoch la ned avisa, og overførte verdiene til andre av sine medier. Melkekua ble slaktet og redaktøren i det redaktørstyrte "News of the World" dømt til fengsel. 

Men for Murdoch stod fortsatt flere melkekyr på båsen og de fortsatte, riktignok kloke av skade . . . . . eller kanskje flinkere til å skjule sine spor? 

Hvorfor nyheter blir "vridde" og ikke til å stole på?

I 1988 skrev medieforsker Edward Herman og professor i lingvistikk, Noam Chomsky, boka "Manufacturing Concent -- the Political Economy of the Mass Media" ("Produksjon av enighet - den politiske økonomien til massemediene").  


Helt siden slutten av 2. verdenskrig i 1945 er vi blitt indoktrinert til å tro at massemedier utenfor Vesten, er lite troverdige og farer med løgn og propaganda. I boka retter forfatterne blikket mot de markedsstyrte demokratiene i Vesten og spør i hvilken grad farer vi selv med løgn og propaganda?


De finner at mediene ikke er balanserte nyhets-leverandører og nøytrale "vaktbikkjer" som vi er opplært til å tro. Snarere er de et system som underholder, informerer og sosialiserer folk til å adoptere verdier, normer og virkelighets-forståelser / narrativ som herskende politikerkaste og andre mektige grupper i samfunnet er tjent med. 


Antakelsen om de redaktørstyrte mediene som en fjerde statsmakt som holder de øvrige maktene (parlament, regjering og domstoler) i ørene og ser dem i kortene på mer enn småting, er altså ei vrangforestilling i henhold til forfatterne. 

Her i Norge var det f.eks. ikke de store redaktørstyrte eter- eller avis-mediene, men snarere en jusprofessor på Universitetet i Oslo og hennes aktivitet på sosiale medier, som våren 2025 fikk stoppet Gahr-Støre-regjeringas ønske om å karre til seg diktatoriske fullmakter. Fullmakter som gikk på tvers av grunnloven og Stortinget som lovgivende organ. 

I boka avdekker Hernan og Chomsky strukturelle forklaringer på hvorfor mediene er blitt "de mektiges propagandainstrument". Å lete etter strukturelle forklaringer er for øvrig en god forskningsstrategi. Den sikrer at undersøkelsen unngår å gå seg vill i: 

1) individuelle forklaringer (som ender i konklusjoner som at  "noen redaktører og journalister er slik, andre er sånn". Dermed tilsløres det at individuelle valg i stor grad blir styrt av strukturelle forhold som f.eks. belønninger i form av avlønning og sosial ros.) 

2) forklaringer som antar at det finnes en eller annen konspirasjon -- en slags hemmelig eksekutivkomite -- som står bak medienes nyheter og narrativer

For å unngå slike fallgruver rettet forfatterne søkelyset mot medienes egne livsvilkår. Altså mot livsvilkår eller strukturer som alle medier har, uavhengig av moralen til redaktører og journalister, og uavhengig av evt. konspirasjoner som svært ofte ikke lar seg dokumentere vitenskapelig. 

Livsvilkårene eller strukturene som forfatterne i stedet fokuserte, var i hvilken grad økonomiske incentiver, eierskap, annonseinntekter, tilgang til "nyhets-råvarer" og et politisk-ideologisk press avgjør hva slags hendelser og perspektiver som får plass i nyhetene, og som dermed blir medienes egne narrativ. 

Fem filtre som avgjør hvilke narrativ mediene markedsfører  

Med utgangspunkt i fakta (empiriske studier) av 
amerikanske mediers nyhetsdekning, utledet forfatterne en modell over hva som bestemmer hvilke nyheter og narrativer som slipper ut til folk. I sine undersøkelser fant de fem strukturelle filtre som former innholdet i nyhetsstrømmen: 

Filter nr. 1) Eierskap. Hvem som eier mediet, hva de mener og hvilke langsiktige økonomiske og politiske interesser de har, er med på å bestemme hva og hvilke nyheter som mediet slipper ut til folk -- jfr. Murdoch-eksemplet ovenfor. Andre strukturelle filtre er:

Filter nr. 2) Annonseavhengighet. Hvis mediet er avhengig av annonse- / reklame-inntekter, må det være attraktivt for store annonsører. Det krever ofte at mediet må gjøre redaksjonelle tilpasninger som ivaretar målgrupper og holdninger som store annonsører prioriterer. Dette vil selvsagt i sin tur være med på å bestemme hvilke nyheter som slipper ut til folk 

Filter nr. 3) Kildeavhengighet.
 Medier er avhengig av informasjon fra kilder og nettverk i offentlig og privat sektor. Hvem disse er og hvilke synspunkter de har, er selvsagt med på å forme nyhetene som folk får i fanget. 

I Norge intervjues stort sett bare ministre og eksperter som er enige i UD's og NATOs narrativ og virkelighets-forståelse. Dermed blir også mediet selv en kopi eller talerør for deres virkelighetsforståelse og narrativer

Et av mange eksempler er norske mediers løgner i 2011 om president Gaddafi (Libya) og at han planla massakre på sin egen befolkning. Etter at NATO og Norge, med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, hadde bombet Libya i filler og muslimske jihadister (les: NATOs proxy- / stedfortreder-krigere) hadde tatt livet av Gaddafi, kom det fram at Gaddafi's plan om massemord ikke kunne dokumenteres. 

Ryktet var blitt plantet i mediene for å gi NATO ryggdekning (jfr. FNs vedtak nr. 1973) til å angripe Libya militært. Man trengte m.a.o. en unnskyldning, på samme måte som i Irak i 2003 da løgnen om Iraks masseødeleggelsesvåpen ble markedsført i mediene som sannhet. Først i 2011, 8 år etter, vedgikk NRK at krigen ble bygget på løgner fabrikkert av hemmelige tjenester i NATO-land. 

At norske medier serverer slike rå løgner (og uten å sjekke kildens troverdighet og uten å beklage i ettertid), har også skjedd en rekke ganger i bl.a. krigene i Afghanistan, Syria og Ukraina.
 Mediene bruker altså kilder som bevisst er ute etter å føre folk bak lyset, og mediene ser heller ikke ut til å ville lære av det. 

At de ikke gjør det, men fortsetter på samme måte, forklarer Hernan og Chomsky med at mediene ikke ønsker å gå ut med informasjon og uttalelser som kan gjøre at kildene -- som de har gjort seg avhengig av -- blir mindre meddelsomme og samarbeidsvillige.


Dermed ofrer de sin egen integritet og den tilliten de ennå måtte ha i befolkninga. 

For å motvirke folks sviktende tillit, oppretter de heller sine egne fakta-sjekkere som faktisk.no som skal gå god for at de ikke farer med løgn og bortforklaringer. En slags form for selvjustis som er lite troverdig slik bl.a. Glenn Greenwald har påpekt.

Filter nr. 4)
Tidligere kritikk og institusjonelt press.
Mediene tar hensyn til negative tilbakemeldinger fra publikum. Slik respons bidrar på samme måte som negative tilbakemeldinger fra viktige annonsører og kilder / nettverk, til "selvsensur" og til at nyheter formes slik at man unngår kritikk. Det bidrar i sin tur til at visse nyheter blir "tilpasset" og slik blir til hvite løgner, fortielser, halvsannheter og bortforklaringer.  

Filter nr. 5) Ivareta det herskende ideologiske narrativet. Dette strukturelle filteret innebærer at mediene tar hensyn til at den politiske herskerkasten har plottet ut fiender som pr. definisjon og i deres øyne er mistenkelige eller illegitime, og som derfor ikke må omtales positivt eller slippes til i mediene. 

Tenk på behandlinga j
ødene fikk i tysk presse i perioden 1920 - 1945. Et annet eksempel er hvordan norske kommunister (det lovlige NKP) systematisk ble svertet og mistenkeliggjort under den første kalde krigen (1945 - 1991). Alle forsøk på å fremme nedrustning og andre saker partiet kom med, ble umiddelbart stemplet som Moskva-propaganda og ond kommunistisk vranglære.

I våre dagers andre kalde krig (1994 -- ) blir alle andre forklaringer på Ukraina-krigen enn det offisielle NATO-narrativet (Russland vil erobre Europa eller gjenopprette den gamle Sovjetunionen), stemplet som Putin-propaganda. 

Dette til tross for USAs krigerske geopolitiske historie og Vestens atferd etter 1991 -- jfr. løgnene om Irak og Libya ovenfor -- taler for det motsatte.

I tillegg kommer Wolfowitz-doktrinen, bruddet på løftet om ikke-ekspansjon av NATO samt åpne og fritt tilgjengelige amerikanske krigsstrategier. Alt dette gir god grunn til å hevde at NATO med vilje fram-provoserte Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina i 2022

Man ønsket rett og slett en proxy-/stedfortreder-krig. Hensikten var å utmatte Russland og oppnå et regimeskifte og en president som var like føyelig for utbytting som president Boris Jeltsin var i perioden 1991 - 1999. 

Den 20. nov. 2024 ble også det faktum at krigen i Ukraina var en proxykrig, bekreftet av tidligere britisk statsminister, Boris Johnson, i et intervju med avisa The Telegraph. I juni 2025 kom også bekreftelsen fra USAs utenriksminister, Marco Rubio. 

Tidligere, i sept. 2023, var det også blitt bekreftet av NATOs daværende generalsekretær, Jens Stoltenberg. NATO visste at krigen ville komme hvis de kategorisk nektet å etterkomme advarselen fra Russland om ikke å oppta Ukraina i NATO. Russerne ville ikke akseptere det, på samme måte som USA aldri ville tillatt Russland eller Kina innrullere Mexico i en militærallianse som var rettet mot USA.  


I tillegg til ensrettinga i mediene om at Russland har absolutt all skyld, blir analyser foretatt av internasjonalt anerkjente geopolitiske forskere (prof. John Mearsheimer, prof. Jeffrey Sachs, prof. Glenn Diesen, prof. Pascal Lottaz, m.fl) systematisk oversett, stemplet og mistenkeliggjort.

Isteden velger mediene å markedsføre "sannheter" fra klart partiske ministere i NATO-landene, tankesmier, statsfinansierte NGO'er og andre aktører som ivaretar den rette NATO-forståelsen. På den måten forsterker mediene en allerede ensidig og unyansert virkelighetsforståelse. De opphører å være balanserte informanter og ender opp som mikrofonstativ og propaganda-sentraler for NATO.  

Som prof. Jeffrey Sachs har påpekt, er det et symbiotisk forhold mellom myndighetene og mediene. Et forhold som tilslører virkeligheten og koker opp løgner for å føre befolkningen bak lyset.  



Oppsummering

De 5 strukturelle filtrene ovenfor forklarer hvorfor visse tema og perspektiv blir marginalisert i store aviser og etermedier, mens andre tema og perspektiv blir framhevet, normalisert og stemplet som korrekt og som sannhet. 

Kort sagt viser filtrene hvordan mediene
 legitimerer makthavernes virkelighetsforståelse og demoniserer motstandere og andre oppfatninger. Hykleriet og den moralske fallitten kommer tydelig fram, når de samme mediene bedyrer at de gjør alt for å ivareta et mangfold av meninger og oppfatninger.  


De fem filtrene illustrerer også hvordan internaliserte normer hos journalister og redaktører bidrar til selvsensur, slik at dekninga holdes innenfor de aksepterte rammene. Også i tilfeller der verken redaktører eller journalister er blitt sensurert av andre. 

Hernan og Chomsky viser også hvordan kilder fra den politiske og økonomiske makteliten ofte får forrang som kilder, hvordan eksperter blir hentet fra akseptable kretser og hvordan strukturelle interesser fører til systematiske skjevheter i hva som blir presentert som "sannheter" og "nyheter". 

Tas alt dette under ett, gjenstår det bare for meg å gjenta overskrifta i forrige avsnittet med ei mer presis formulering: 


-- Derfor er narrativ og nyheter i massemedia alltid "vridde" og ikke til å stole på. Især hvis "nyheten" er langt unna og vanskelig å sjekke for vanlige folk! 

Den gamle regelen om å bruke egen logikk og rasjonalitet, og være kritisk til alt som blir servert av "sannheter" --  i medier som verken vil eller kan være "balanserte" -- har vært og vil alltid være beste leveregel for ikke å bli lurt og manipulert.  

Dessverre er det slik at Norges befolkning elsker å bli lurt, eller er for dovne i hodet til å tenke sjøl? Eller kanskje følger de ikke med i hva som skjer i verden? Eller kanskje bryr de seg ikke om hva de store mediene proklamerer som nyheter og sannheter? 

Hvem vet? Uansett er det vel slike gutter og jenter som den herskende politikerkasten helst vil ha. Ei lydig, manipulerbar og dum befolkning er behagelig lite arbeidskrevende for dem. Da kan de jo sammen med media bare fortsette å koke sammen de løgner og halvsannheter som måtte passe dem? Ikke sant? 

 

"Mental erobring" (eller Narrativets makt"), Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 60 x 80 cm, 2025 ©

 

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent.   

 

 



10. okt. 2025

Venus avreise (et essay)


Har nettopp fullført et underlig maleri. Jeg gikk langs en skogsti. Det hadde regnet og ei lav høstsol dukket plutselig opp mellom trærne. 
Jeg stoppet. Hadde solas brå tilsynekomst spilt meg et puss? Et lysets og skyggenes dans mellom grantrærne? 

Da jeg trodde å ha funnet ei logisk forklaring, ga jeg "synet" en tittel: "Venus avreise". Det 
avviker fra alt annet jeg har malt i det siste. Hører liksom ikke hjemme på et tidspunkt der jeg jobber med et mer abstrakt formspråk for å få fram mer komplekse tanker og sammenhenger. 

Den logiske forklaringa var at "Venus avreise" er ei oppfølging av tanker jeg gjorde meg i 2014. Den gangen jeg ble stående bare et par meter fra det berømte maleriet "Venus fødsel" på Uffizi-galleriet i Firenze

"Venus fødsel", Sandro Botticelli, 1486

Venus var romernes gudinne for skjønnhet, kjærlighet og fruktbarhet, malt av Sandro Botticelli i 1486, og med hans store forelskelse, den gifte adelskvinna Simonetta Vespucci, som tenkt modell.

Uoverstigelige ulikheter i klasse, sivil status og økonomi gjorde at Botticelli aldri kunne bli annet enn avstandsforelsket. På samme måte som renessansens og Firenzes store dikter, Dante Alighieri, måtte han nøye seg med å betrakte sin forelskelse på avstand. 

Helt siden 1970-tallet da jeg som tenåring oppdaget Botticellis maleri i et oppslagsverk, har de mytologiske røttene, den tekniske utførelsen og tida det ble malt i, renessansen (ca 1470 - 1670), fascinert meg. Det samme kom også opplysningstida (ca 1670 - 1789), epoken som etterfulgte renessansen, til å gjøre. 

Det bør også nevnes at Firenzes og Venezias h
andel med Bysants / Konstantinopel gjorde at de ble kjent med skriftene til arabiske lærde som f.eks. Al‑Farabi, Al‑Kindi og Ibn al‑Haytham. Dette bidro sterkt til at nettopp Firenze og Venezia ble renessansens fødestue, og i årene som fulgte sprer dens ideer seg via handelsrutene til resten av Europa

Renessansen og opplysningstida  

Begge epoker struttet av stor kreativitet, skaperkraft og vitenskapelig vekst på utallige områder. Noen av renessansens mest kjente foregangs-skikkelser var bl.a. Leonardo da Vinci, Dante, Michelangelo, Galileio GalileiFrancis BaconRene Descartes, Cervantes, Machiavelli, Brunelleschi, Giordano Bruno og Magellan

Samme nyskapende størrelser finner vi også i opplysningstida. Folk som bl.a. Isaac Newton, ShakespeareAdam SmithFrancisco Goya, John Locke, Johann W. GoetheMihail Lomonosov, MoliereMontesquieu, Voltaire, Immanuel KantJacques‑Louis David, Ludvig Holberg og Jean-Jacques Rousseau.

Men ingen av de to epokene -- fra ca. 1470 til 1789 -- er vel særlig ulik vår egen tid? F.eks. tida etter første verdenskrig og fram til i dag? Også denne perioden kan skilte med intellektuelle giganter som fikk stor betydning for forskning og samfunnsutvikling. Folk som f.eks. Albert EinsteinSigmund Freud, Alan Turing, Antonio Gramsci, Hannah Arendt, HemingwayAlexander Fleming, PicassoJohn Keynes, Samuel BeckettRosa Luxemburg, Albert CamusMarie Curie, Karl Popper, Noam Chomsky og Steven Hawking.

Joda, liten tvil om det, men finnes det likevel 
viktige forskjeller mellom de to gullaldrene og vår egen tid?

Vår tid -- et framskritt?  

Vår egen tid ligger definitivt på topp, når det gjelder vitenskap og teknologi. I rettferdighetens navn må det imidlertid sies at vår tid ikke ville nådd så langt innen medisin, IT, romfart, genetikk, ingeniørkunst, osv., uten framskrittene som ble gjort i matematikk, vitenskapsteori og andre disipliner i renessansen og opplysningstida. 
Hva så med det motsatte? Finnes det samfunnsområder der vår egen tid skårer lavt sammenliknet med de to andre epokene? 

Stiller man dette spørsmålet i nesten hvilken som helst forsamling, møtes man med pinlig taushet og uforstående blikk. 

Troa på at vi europeere hele tida utvikler oss i rett retning; at vi har en politikerkaste som lærer av egne feil og som blir stadig mer logiske og rasjonelle, preger de fleste av oss. Dette til tross for at vi gang på gang har erfart det motsatte. 

Eller kanskje er den egentlige grunnen at majoriteten av dagens europeere, samt etterkommerne til europeiske kolonialister i USA, er kulturelt belastet, sosialisert, manipulert eller indoktrinert til å tro at vi er "Guds gave til menneskeheten"?

At alle må høre på oss og underkaste seg vår vilje, fordi vi vet best, kan best og bare vil andre land og folk det beste?
 

Selv om vi dreper tusenvis av sivile og knuser landene deres til grushauger, er vi jo snille? . . . . . Tross alt hjelper vi jo dem til å bygge landene opp igjen, hvis de aksepterer myndighetene vi innsetter og lar oss overta natur-ressursene. Og forutsatt at de ødelagte landene også får lån fra Verdensbanken og dumsnille giverland som Norge, til å betale vestlige entreprenører for å foreta gjenoppbygginga. Det går så bra, det.

Forrige utenrikssjef i EU, den spanske politikeren Joseph Borell, beskrev i 2022 Europa som en vakker hage og at europeerne måtte lære andre folk å bli like siviliserte som oss europeere
. Å lytte til Borell var som å høre en moderne variant av pavers og fyrsters korstogs-ambisjoner i middelalderen. Vi er Guds gave til verden og all verdens folk. 

I tillegg minnet hans innstilling skremmende mye om kolonitida med Spanias, Portugals, Englands, Frankrikes, Belgias, Nederlands og Tysklands ønske om å "sivilisere primitive folk" i Afrika, Asia og Amerika. Det var "the white man's burden", skrev den britiske forfatteren og koloni-forkjemperen, Rudyard Kipling, i 1899. 

I disse siviliserings-bestrebelsene, som innebar å ta kontroll over stadig større land og folk, markeder, handelsårer og naturressurser i verden, ble alt fra kuler og krutt til grove løgner og slesk propaganda tatt i bruk. Også kristendommen ble kynisk brukt av grådige europeiske herskerkaster til å legitimere slavebinding, utplyndring, overgrep og massakrer i utlandet. 

Enkelte prester, munker og andre som opponerte mot overgrep og grusomheter
, ble i beste fall fjernet fra sine stillinger. Noen som f.eks. teologen António Vieira ble i tillegg landsforvist og stemplet som kjetter av den portugisiske inkvisisjonen

I vår tid faller den 14 år lange forfølgelsen av Julian Assange inn i samme tradisjon. Han avslørte krigsforbrytelsene som USAs og deres "Koalisasjon av villige" stod bak krigen eller "sivilisering" av Irak (2003 - 2011). Å avsløre slikt, var og er tabu og kan selvsagt ikke tolereres. 

"Siviliseringa" fortsetter og oppdragsgiverne er de samme 


I kolonitida
 og offisielt i taler og massemedier fortalte den europeiske herskerkasten at de ville hjelpe folk i andre deler av verden. Det skulle skje ved å gjøre dem mer "siviliserte".  
Britisk investor "siviliserer" India (1903) 
Den egentlige drivkrafta bak deres siviliserings-iver var det få eller ingen som snakket om. Det var et av mange tabuer og bare sterke personligheter som f.eks. Mark Twain, turte å snakke høyt om det.  

Den drivkrafta er for øvrig den samme i vår egen tid; og er ønsket om å fylle egne statskasser og gi den økonomiske eliten i egne land økt fortjeneste og rikdom. Også i vår tid er det tabu for den hykleriske europeiske politiker-kasten å "løfte på sløret", mens USA-senatorer og medlemmer av den økonomiske eliten som f.eks. Lindsey Graham, er pinlig ubetenksom og buser ut med den egentlige grunnen: "It's all about money!"  

I forrige runde med europeisk "sivilisering" bestod den økonomiske eliten av private selskaper og investorer som deltok i bl.a. 
Britiske Ostindia-kompani og Nederlandske Ostindia-kompani. De trengte imidlertid gratis militær makt for å få klørne i "godbiter" rundt i verden. Mektige som de var, fikk de derfor politikerkasten i sine hjemland til å bruke statskassa og folkets skattepenger til å sende militære styrker for å hjelpe dem med "siviliseringa". Med andre ord samme oppskrift som i vår tid.

I tillegg ble tusenvis av briter og nederlendere fortalt at de måtte gå i diverse kriger for å "tjene landet sitt". Om nødvendig ofre seg for en god sak, slik at de "halvnakne hedningene", som Winston Churchill kalte dem, kunne bli mer siviliserte og lydige. Som allerede nevnt ovenfor, var dette "
the white man's burden", må vite. 

I dag er det igjen blitt Vestens "byrde å sivilisere" verden, og især Russland og Kina og landene i BRICS som ikke lystrer alle ordrer fra Washington og Brussel. Men i motsetning til kolonitidas Ostindia-kompanier, etc. finner vi i dag den økonomiske eliten i form av globale oligarker som bl.a. Elon Musk, George Soros, 
Warren Buffett, Bill Gates og Jeff Bezos samt gigantiske vestlige banker (HSBC, JPMorgan Chase, m.fl.) og investeringsfond som bl.a. Blackrock, Vanguard og det norske oljefondet. 

Disse kapitalsterke aktørene har for øvrig enda større innflytelse og styring på dagens politikerkaste og medier i EU/EØS og USA enn de ulike kompaniene, som stod sentralt fra 1600-tallet og til langt inn på 1800-tallet, hadde på sine konger, fyrster, presteskap og politikerkaster. 

Det gjelder selvsagt også spørsmål om hvor det bør begås statskupp, drives sabotasjer, sendes soldater, utløses kriger eller begås andre brudd på internasjonale lover. 
"Its' all about money!", som senator Lindsey Graham ærlig sier. 

En annen "ærlig" figur er nåværende utenrikssjef i EU, den estniske politikeren Kaja Kallas, som mener at USA, Nato og EU må stykke opp Russland i mindre deler, slik at landet blir mer sivilisert og dermed enklere å bestemme over. At realiseringa av slike ambisjoner vil utløse en tredje verdenskrig; en krig som vil eskalere til bruk av atomvåpen som legger deler av Russland, hele Europa og deler av USA og Canada i radioaktiv aske, bekymrer tydeligvis ikke EUs fanatiske og totalt irrasjonelle utenrikssjef.
 Det er vanskelig å komme unna ordtaket: "De gale har det godt".  

Det interessante er også at ikke en eneste kjeft på stortinget eller i regjeringskvartalet har opponert mot henne. Det sier også sitt om det intellektuelle og moralske bunn-nivået som vår tids norske topp-politikere ligger på. At mange nordmenn fortsatt har tillit til og respekt for denne banden, anser jeg for min del som en av vår tids største gåter. 


Tilbake til middelalderens ensretting og fanatisme?
Konklusjonen ligger snublende nær og er skremmende. Arrogansen, historieløshetenetnosentrismen og fanatismen som stadig kommer til uttrykk på EU-nivå og blant fremtredende politikere i mange EU/EØS-land, står klart i strid med kravet om rasjonalitet og andre viktige prinsipper som renessansen og opplysningstida ga oss.

Ikke minst gjelder det viktige prinsipper for styrking av fred og gode relasjoner mellom ulike folk og nasjoner. I 1648 kom f.eks. det historikere omtaler som "freden i Westfalen". Etter tiår med kriger, nedslakting og ødeleggelser trakk man en innlysende logisk konklusjon : 

  • ingen nasjoner bør gjøre seg selv mer trygg, hvis det innebærer at nabonasjoner blir mer utrygg. Slike handlinger vil bare føre til ei utvikling som ingen tjener på, fordi den gjør alle impliserte mer utrygge og dermed øker faren for krig. 

Å ignorere denne nær sagt evig logiske konklusjonen, er det samme som å legge godt til rette for rasering av normale relasjoner og handels-forbindelser samt legge bedre til rette for kapprustning og krig. 

I vår tid blir denne gylne visdommen fullstendig ignorert av bl.a. EU/EØS og NATO, som iherdig arbeider for å gjøre både Georgia og Ukraina til NATO-medlemmer, og dermed øke det russerne gjennom flere tiår har ansett som å redusere tryggheten for Russland, bl.a. ved å blokkere russernes tilgang til Svartehavet. 

Dette er hovedårsaken til at dette sørøstlige området av Europa med Ukraina og Georgia, nå blitt episenteret der en 3. og utslettende verdenskrig står i fare for å bryte ut. 

Og nettopp dette vitner godt om at vår samtid IKKE ligger foran renessansen og opplysningstida i rasjonalitet og logikk. 

Snarere vitner det om at vi har sunket ned i samme primitive pøl av irrasjonalitet og fanatisme som en gang preget herskerkasten og vanlige folk i store deler av middelalderen.

Riktignok ligger vår tid foran renessansen og opplysningstida på vitenskap og teknologi -- slik jeg var inne på ovenfor --  men når det gjelder logikk, diplomati og rasjonalitet ligger vi langt bak. Å iaktta møter i EU og NATO er i dag som å iaktta ei forsamling av irrasjonelle, fanatiske og moralsk korrupte prester og munker i en middelaldersk autodafé.  

Sett fra mitt eget ståsted er dette det riktige og sanne bildet av den politiske herskerkasten i såvel Norge som i størstedelen av EU-landene. Vår samtid er i så måte både primitiv og tilbakestående, og ingen arvtaker etter renessansen og opplysningstida. Europa har i dag topp-politikere som er farlig både for landene i EU/EØS og for seg selv . . . .



"Venus fødsel" og "avreise"

Da jeg i 2014 ble stående foran Botticellis berømte maleri, meldte mange tanker seg. En av dem var: 

-- Tenk om Venus, gudinna for bl.a. viktige åndelige verdier som kjærlighet og kanskje også logikk og rasjonalitet, en gang i framtida forlater oss? Det ville blitt en uhyggelig og farlig verden. . . . . 

Dessverre gikk det troll i ord. 

2014 ble året der det USA-finansierte statskuppet i Ukraina fant sted, og der USA ved sin viseutenriksminister for Europeiske og Euroasiatiske spørsmål, Victoria Nuland, plukket ut hvem som skulle sitte i Ukrainas nye regjering

I tillegg ble 2014 året da Europas herskende politikerkaste forlot det meste som smakte av logikk, diplomati, rasjonalitet og god etikk, og åpnet døra tilbake til Europas mørke middelalder. I 2025 står den døra på vidt gap. 

Vel bekomme.  
 

 "Venus avreise", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2025 ©

 

 ----- o ----- o ----- o -----

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, kriger og rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en freds-organisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før tida er ute.