12. apr. 2026

Forbipasserede


Som mange andre av mine maleri tar også "Forbipasserende" utgangspunkt i samfunns-forholdene rundt oss. I slike ustabile ting som politikk, økonomi, nyheter, verdens-situasjon, arbeidsmarked, inflasjon, levevilkår, etc.

Det er ofte vanskelig å si hva som ga næring til et spesielt maleri. Rent generelt er det en mental prosess som tilslutt manifesterer seg i et mentalt bilde. Noen ganger fester jeg det til et lerret. Andre ganger ikke. 

Den doble virkeligheten - den tilsynelatende og den virkelige 

Kanskje var det primært den doble virkeligheten vi lever i, som ga støtet til maleriet "Forbipasserende"? En virkelighet som består av både den offisielle virkeligheten og den reelle virkeligheten.

Den offisielle virkeligheten er den vi blir matet med av massemediene og av en samstemt gjeng av topp-politikerne i EU/EØS-klanen. Du vet de som sloss om småting så busta fyker, men som er enige i alle store og viktige saker. Ikke nødvendigvis de store og viktige sakene for oss som bor i Norge, men for EU og Washington. 

Foran hvert stortingsvalg understreker de alltid hvor ulik f.eks. H og AP er, men når valget er gjennomført, fører de i praksis samme politikk på alle store og viktige saker. Nettopp dette skamløse skuespillet og bedraget overfor folket har de praktisert nesten sammenhengende siden slutten på "den første kalde krigen" i 1991.

I denne reelle virkeligheten samarbeider den politiske herskerkasten i EU/EØS/NATO med hverandre i ulike nettverk og på tvers av partigrenser, landegrenser, nasjonale lover og alt som heter etiske og moralske regler. 

Det nylig avslørte Epstein-nettverket er bare ett av mange hundre formelle og uformelle nettverk som den herskende politikerkasten i EU/EØS/NATO-landene deltar i. 

De uformelle får vi bare høre om når de blir avslørt for korrupsjon eller andre forbrytelser. De formelle nettverkene er mer synlige som f.eks. 
Biderberg-gruppenWorld Economic Forum, Atlanterhavs- komiteen, Europa-bevegelsen på stortinget og Den trilaterale kommisjonen. Men selvsagt kan man "snakke sammen i kulissene" og inngår avtaler som går bak ryggen på såvel demokratiet som formelle lover.  

Avsløringa av det uformelle Epstein-nettverket -- preget av bl.a. korrupsjon, "pisk- og gulrot", trusler, lukrative karriere-veier, diverse belønninger, nepotisme, osv. -- kom tydeligvis overraskende på mange. 

At samfunnstopper fra ulike land og partier inngår i felles sosiale nettverk som undergraver alt fra demokratiske spilleregler til lover, etikk og moral, virket imidlertid "fjernt" og konspiratorisk for de fleste. 

Især for de som har latt seg sosialisere og indoktrinere til å tro at verden faktisk er slik vi får presentert av "våre" etisk og moralsk korrupte topp-politikere, og av deres mange klakører og mikrofonstativ i massemediene. 

Men spiller det noen rolle? Om kort tid har nordmenn flest glemt Epstein-nettverket, på samme måte som de allerede har glemt bl.a. Panama-papers, Paradise-skandalen, Siemens korrupsjonene, CUMEX-svindelen, LuxLeaks, Estland-skadalen og Deutche Bank-skandalen som også i flere tilfeller avslørte det kriminelle og anti-demokratiske samrøret mellom ulike lands politiske og økonomiske ledere. Du vet de toppene som vi liksom skal ha tillit til.

Sannheten er imidlertid at vi -- sammenlignet med NRK-serien "EXIT" -- her snakker om et mye mektigere, mer samfunns-nedbrytende og dermed også farligere "EXIT 2.0". 

Fra det reelle til det illusoriske   

Spådommen er derfor at de fleste i befolkninga om kort tid vil ha glemt virkeligheten som Epstein-nettverket avslørte, og vendt tilbake til sin opprinnelige forståelse av virkeligheten -- den offisielle virkeligheten. 

Den vi blir fòret med av myndighetene, og som forteller oss at nettverk som Epstein-nettverket, var et unntak. Huff og huff. Et råttent egg blant hundrevis av skinnende lovlydige egg som ikke kødder med demokratiet i ulike land.  

Da vil vi i folket igjen tro at vi lever i et perfekt demokrati, at samfunnstoppene lojalt arbeider for Norges og vårt eget beste, og at alt som hovedstrøms-mediene hevder om utenrikspolitikk, andre lands ledere og om den globale virkelighet, er den hele og fulle sannhet. 

Folkets retur tilbake til illusjonenes verden har skjedd utallige ganger tidligere.

Derfor vil det skje også denne gangen, g
odt hjulpet av hovedstrøms-medienes mange "nyhets-sannheter", regime-tro eksperter, fordummende reality-serier og mye annet som faller inn under kategorien "brød og sirkus"

I tillegg kommer våre egne liv der vi ofte har mer enn nok med våre egne problem, og har verken tid eller energi til å sjekke "våre" myndigheters og medienes versjoner av virkeligheten. Sier de at 2 + 2 = 5 er det nok rett, og alt annet er konspirasjonsteorier.  

Som i mange tiår allerede vil vi derfor fortsette å gå fra korte "oppvåkninger" der folk flest får innsyn i "den reelle virkeligheten", og til perioder der folk flest er "hjulpet tilbake" til den offisielle virkeligheten. Til løgnenes og illusjonenes verden 

Platons hulelignelse 

Filosofen Platon ga i sin "hule-lignelse" en beskrivelse av denne prosessen. Kort fortalt beskriver Planton i "Staten" en situasjon der mennesker sitter lenket inne i en mørk hule.

De kan bare se skygger som faller på veggen foran dem, og som stammer fra ting og hendelser som skjer utenfor hulen. Skyggene danner det de oppfatter som virkelighet. 

En av fangene slipper fri og kommer seg ut av hulen. Først blendes han av lyset, men etter hvert ser han verden slik den virkelig er – ikke bare som skygger, men som sola, tingene og sannheten. Som den virkelige virkeligheten.

Når han vender tilbake og forteller de andre om den reelle virkeligheten avviser de han. De blir sinte over at han "truer" deres eget virkelighetsbilde, og stempler han som konspirasjons-teoretiker, sviker eller rav gal. Omtrent på samme måte som alle andre syn enn de offisielle synene på krigene i Afghanistan, Ukraina og Iran blir stemplet som misforståtte, uønskede . . . . eller sågar som forræderske?


Opp gjennom tida har jeg lært mye av europeiske filosofer.
 Filosofi betyr "kjærlighet til visdom" og er en systematisk og kritisk refleksjon over virkeligheten, mennesket og vår egen eksistens. 

I den stadig mer løgnaktige virkeligheten som dagens toppledere i Norge og Europa mater oss med, er filosofi blitt en stadig viktigere motgift mot såvel løgner som irrasjonalitet. Det er også veien til et rikere liv med større innsyn og forståelse av den reelle virkeligheten som faktisk omgir oss. 

Synes derfor det er all grunn til å hylle filosofien og filosofene. I vår stadig mer mafia-liknende eller fascistiske virkelighet er de en motgift. 

 

"Forbipasserende", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2026 ©


------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. For levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet likegyldig og fånyttes. 
 
  

 

 

5. mars 2026

Februarlys


"Februarlys" er fra en sen februardag, et par uker etter soldagen i Tromsø. Motivet er hentet et sted i nærheten av det gamle trykkvann-bassenget nord på Tromsøya med utsikt mot åsene i sør.

Maleriet bør imidlertid ikke sees som en faktisk gjengivelse av virkeligheten. Snarere er det et bilde av en mental tilstand, en opplevelse, noen korte øyeblikk før sola igjen forsvant bak horisonten.

 

To landskap 

"Ikke mal landskap", pleier en god malerkollega å si. "Mal heller den andre virkeligheten. De politiske landskapene. De treffer så godt." 

Hver gang han drar det argumentet, svarer jeg at jeg fortsatt maler den virkeligheten, men at "politiske landskaper" er utmattende i lengda. Å male dem kan føles som Dantes vandring ned sirklene til helvetes sentrum, eller som å være fanget i samme irrasjonelle verden som Josef K., hovedpersonen i Franz Kafkas roman Prosessen

Derfor tar jeg gjerne pause fra de politiske landskapene. Da prøver jeg å male naturens skjønnhet. Skjønnhet som den herskende politikerkasten ikke ennå har ødelagt med bl.a. sine evige kriger, sine "vindparker" eller "batterifabrikk-bobler". Kort sagt aktiviteter de kjører igang på oppdrag fra statskasse- og subsidie-kåte investorer, EU eller andre som styrer de 
store avgjørelsene i vårt stadig mer skrantende folkestyre / demokrati.

På mange politikk-områder som helse, samferdsel, utdanning, næring, forsvar, utenriks-politikk, finans, etc. finnes nemlig en rekke sterke lobby-grupper, PR-selskaper og "usynlige" nettverk. 

De som tror aEpstein-nettverket er et enkeltstående fenomen, bør derfor tenke nytt. Sannheten er at det i relasjonen EU - EØS - NATO - USA finnes hundrevis av nettverk, der de fleste går bak ryggen på såvel demokratiske systemer som nasjonale og internasjonale lover og regler. 

De er bare ennå ikke blitt avslørt . . . og de største og viktigste vil neppe bli avslørt så lenge som dagens politikerkaste av nyliberalister og unipolare globalister sitter ved makta. 

"Der alle tenker likt, tenker ingen særlig mye"
, sa stjerne-journalisten Walter Lippmann om ledere som tviholdt på gammel enighet og gamle forståelser. Når virkeligheten endrer seg, blir de ute av stand til å omstille seg, og ender derfor ALLTID opp med å gjøre vondt verre. 

En bedre karakteristikk finnes knapt på statslederne i EU/EØS, nærmest uansett parti og land, og især etter statskuppet i Ukraina i 2014. Hører man i dag f.eks. Macron, Starmer, Merz, van der Leyen eller deres vasallGahr Støre, uttale seg om hva som er viktig og uviktig, rett eller galt i verden, har man hørt vel 95 prosent av Europas statsledere. Sammen utgjør de kontinentets mektigste og dermed også  farligste ekko-kammer 

"Februarlys" ble malt nettopp som en flukt fra dette politisk ensrettede og moralsk korrupte "landskapet" som den herskende politiker-kasten i USA og EU/EØS har skapt i årene etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning i 1991. Høyres gamle og intelligente leder, Kåre Willoch, tok det på kornet allerede i 2003. 


Lyrikken som kilde  


På vei til atelieret hender det jeg stopper ved bokhyllene med lyrikere. Folk som Nordahl Grieg, Arnulf Øverland, Rolf Jacobsen, Bertolt Brecht, Hans Børli, Pablo Neruda, Torborg Nedreaas, Jens Bjørneboe, Olav H. Hauge, Helge Stangnes og nye tilskudd som Thore Danielsen og Hermann Knutsen, blir da til inspirasjon. Både for naturens landskaper og for mine besøk i vår tids heslige politiske landskaper.
I vår tid vokser fascismen igjen i den herskende politiker-kasten i USA og Europa.

Vokser på samme måte som på 1930-tallet i Europa. Vokser med sin krigshissing, ideologiske fanatisme, sine drap og sin kidnapping av statsledere som ikke underkaster seg. Vokser med sin militarisme og ensretting i mediene, sin sensur og stigmatisering av andre politiske syn, sin forakt for diplomati, internasjonale avtaler og lover, sin sentralisering av makt samt sin undergraving av folkestyret / demokratiet.

Der jeg stod ved min lille lyrikk-samling foran døra til atelieret, meldte spørsmålet seg. 

Når begynte denne motbydelige politiske trenden i Norge? Hva var frøet som sådde framveksten av dette monsteret i de norske politikerkasten? I det som opprinnelig var det egalitære Norge, og det som var freds-nasjonen Norge?

Kanskje startet det på en snikende måte? På en måte vi knapt la merke til fordi alt var innpakket i søt og skamløs propaganda ("vi er de snille og de andre er slemme" eller "dette er ikke en krig, men en redningsoperasjon, en aksjon for å avverge krig, for å hjelpe barn og kvinner i nød, for innføre demokrati, osv.) . . . . . . . . 

Kanskje ble fascismens frø sådd fordi vi ukritisk slukte alt en stadig mer moralsk råtten politiker-kaste og hovedstrøms-mediene fòret oss med?
 Som sauer til trauet?

Men når skjedde det? 

Kanskje startet det hele da USA-NATO i 1999 brøt internasjonal lov ved å angripe og påbegynne ødeleggelsen av Jugoslavia? Den gangen ble USA-NATOs krig -- på samme måte som deres etterfølgende kriger i Afghanistan 2001, Irak 2003, Libya 2011, Syria 2011, Iran 2026, mfl. -- bortforklart som vennlige handlinger. Som en håndsrekning til det gode. 

En håndsrekning som imidlertid alltid har vist seg å bli farget "til albuen av blod", som Jens Bjørneboe skrev i "Mea Maxima Culpa" : 

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod. 


Selv synes jeg Stein Mehren tok nettopp disse tingene på kornet i diktet "Dette er ikke en krig", skrevet i 2000, året etter USA-NATOs militære overfall på Jugoslavia. 

Etter 1999 har imidlertid den fascistiske mentaliteten blitt tydeligere, og krigene stadig flere. 

I vår tid kan vi derfor når som helst få "det uvirkelige og langt borte" og den herskende politikerkastens "snille og gode intensjoner" rett i fanget. Så ettertrykkelig at blodet skvetter. 

Tenker vi noen ganger på det? . . . . . Eller tror vi kanskje at den krigerske banden, som politikerkasten har utviklet seg til, aldri vil få følger for oss selv? . . . for våre etterkommere? Er vi fortsatt så naive og så blinde for virkeligheten? Og så fri for selvinnsikt at vi fortsatt kaller oss tenkende mennesker?    

Dette er ikke en krig (Stein Mehren) 


Dette er ikke en krig, men et TV-show
Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen
over ovner, fotoalbum, barnesenger
presset så hardt og nådeløst mot jorden
at vi kan høre deres hjerteslag

Dette er ikke en krig, men et bilde
av en krig som utkjempes i bilder
De gjenlevende er snart usynlige
der de graver i sine knuste minner
og gråter tårer som bildene ikke fanger

Seierherrene taler seierherrenes språk
I brønnene står de uskyldiges rop
Albansk i én landsby, serbisk i den neste
Vi ser alt dette på TV, kanskje vi tror
at likene reiser seg når filmen er ferdig
 
Jorden er gjødslet med levret blod
og massegravene eser som blomsterbed 
Vi har sendt de levende ut på vandring 
Først den ene veien, så den andre 
Det er et velregissert drama vi ser 
 
I lange rekker langs alle veier, folk 
som leker "Hvem skal ut av rekka gå"
Fra flyene kan vi se deres varmeutstråling 
sitre over skjermene og telle dem med 
nitti prosents presisjon. Det er vår krig.  
 
Se hvor livaktig vi landsetter 
våre følelser. På den andre siden av 
våre masker, har vi reist brannstiger
Er det syndefloder eller oppstandelsesfloder 
som driver over ansiktene våre 
 
Vi ber albanere om å slutte å være 
albanere, serbere skal ikke være serbiske 
Alt dette er en film som de døde 
spiller for oss,i ruinene av sine hjem.
Og vi, vi ber dem leve som oss 
 

"Februarlys", Jan R. Iversen, akryl på kartongplate trukket med lerret, 46 x 55 cm, 2026 ©

------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.  
  

 

 

 

 

11. feb. 2026

Mørketidslys


Dette motivet er hentet fra en synsopplevelse i desember og nær Rundvannet i Tromsø. En synsopplevelse som av mange grunner ble sittende i hukommelsen, og som derfor bare måtte males. Den viktigste grunnen var nok valørene (lys og skygger) i "mørketida" som ofte også er "det blå lyset og de blå skyggenes tid". Ei tid der skjønnheten i naturen gjerne åpenbarer seg i blått og hvitt.

Men etter hvert som skissa ble ferdig og jeg påbegynte maleriet, blandet skjønnhetsopplevelsen seg med virkeligheten vi lever i. Den virkeligheten som både vi og naturen er tvunget inn i. Uavhengig av om vi vil eller ikke. Det er den virkeligheten som fortsetter sin paradoksale gang . . . . . i alle fall så lenge dagens moralsk råtne politikerkaste på nasjonalt nivå sitter med makta. I Norge og resten av EU/EØS.

Det var kanskje derfor to dikt kom til meg under malinga. Fra hver sin kant. Fra kystens dikter, Helge Stangnes, og hans "Vintersang" -- og -- fra innlandets dikter, Hans Børli, og hans "Vi eier skogene".  

To dikt som ser naturens skjønnhet i relieff til den politiker-skapte virkeligheten. En virkelighet der samfunnets herskerkaste vever nasjon og samfunn stadig mer inn i økt grådighet, redusert demokrati, økte skiller mellom fattig og rik, økt korrupsjon, løgner og kriger. Og på toppen av det hele forteller de og deres trofaste medier oss at det er til vårt eget beste. Og de fleste av oss vanlige folk ser faktisk ut til å tro det?! 

Vanstyret kommer til syne på mange måter. Epstein-dokumentene -- som alle i disse dager snakker om -- synliggjør bare en liten "flik" av vanstyret som norske, europeiske og amerikanske politikere er en del av. 

Et system som de -- i nært samarbeid med vestens oligarker og investeringsfond -- har bygget opp siden begynnelsen av 1990-tallet, og som de årlig videreutvikler i møter i bl.a. World Economic Forum og Sikkerhetskonferansen i München. Det er et system som stadig avler nye kriger, mer korrupsjon og enda flere vanvittige klima-prosjekter, av den enkle grunn at det gir oligarker og investeringsfond enda flere sugerør direkte ned i statskassene.  

Andre av mange "fliker", er f.eks. at Norge er velsignet med fornybar energi (el. kraft) i massevis, men den har vekslende storting og regjeringer -- med H og AP i spissen -- gitt EU styringsretten over. Selv betaler vi stadig mer for det i prisstigning, over skatteseddelen og i kutt i vanlige folks velferdsordninger. 

Men likevel tror vi fortsatt at dagens uansvarlige og moralsk korrupte karriere-partier og karriere-politikere ivaretar våre interesser? At de som vi hvert 4. år velger til stortinget er våre representanter og at de ivaretar våre interesser? 

I så fall  . . . . vel bekomme.

  

VINTERSANG 

Foto: Tor Vadseth
S
ov, sov, gamle land,
snart skal tindan slokne.
Kvil mens mørketia rår,
etter vinter kjem en vår.
Du skal alltid våkne.

Sov, sov, gamle fjell,
blått e vinterlyset.
Under dyna di e lagt
emne til en sommardrakt.
Aldri skal du fryse.

Sov, sov, gamle jord.
Blodig e di pute.
Drøm deg bort fra krig og kav.
Om ditt mannskap mønstre av,
segle du di rute.

Våk, våk, gamle mann.
Du må tekstan skrive.
Dagan flyg så fort førbi,
du har fått di knappe tid.
Endå eig du livet.


- - Helge Stangnes "Vintersang", Nordkalottforlaget 2011 og "Samla dikt" (2015, 2016 og 2018)

 

VI EIER SKOGENE  

Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
skjønt slektens livs-sti slynget seg
over århundrers blå høgder
av skog.

Foto: Torbjørn Tjernsberg
Skog i storm,
skog i stille –
skog, skog, skog,
alle år. 

Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter. 

Fremmede menn eier trærne,
og jorda,
steinrøys-jorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.

Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.

Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.

Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål
skog og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –

Nei, vi eier skogene,
slik barnet eier si mor.

- - Hans Børli, "Likevel må du leve" (1952) og "Samlede dikt", Aschehoug (2020)

 

 "Mørketidslys", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 48 x 55 cm, 2026 ©

 

 ------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.  
  

 

 

 

27. jan. 2026

Fortuna i tvil


Fortuna eller "Fru Fortuna" som hun også ble kalt, var lykkens og skjebnens gudinne. Derfor var det mange i romerriket (ca. 240 f.Kr - 500 e.Kr) som ofret til henne foran beslutninger eller situasjoner der de ønsket å ha hellet med seg. 

Offergavene var gjerne kaker, mynter, små figurer av gudinnen eller noe som kunne drikkes. Også små figurer av Fortunas symboler som f.eks. et lykkehjul, et overflødighetshorn eller et ror, ble brukt. 


Men Fortuna -- lykkens gudinne -- var lunefull og upålitelig. Derfor var hun også tilfeldighetenes gudinne. Hadde hun gitt oss noe vi kunne glede oss over, kunne hun i neste omgang ta det fra oss. Hun var aldri til å stole på. Hva den svenske dramatikeren August Strindberg ville sagt om det, kan vi jo bare lure på. 

"Et jævla liv"

"Lille Fortuna", A.Dürer (1495)

Uansett ville en verden styrt av Fortuna vært en kaotisk og uforutsigbar verden. En slitsom verden såvel psykisk som sosialt og fysisk. Alt vi prøvde å forholde oss -- venner, familie, jobb, myndigheter, egen helse, rettsvesen, rutetider, bilsakkyndige, avtaler, etc. -- kunne raskt og uten forvarsel forandres. 

For å symbolisere nettopp det uforutsigbare og tilfeldige, skapte Albrecht Dürer i 1495 et kobberstikk der Fortuna står på ei kule. Ei kule som raskt og uventet kan trille i alle retninger. I skjønn-litteraturen leverer Franz Kafkas roman, "Prosessen", et godt bilde på hvordan det er å være menneske i en verden der tilfeldighetene, det ulogiske og uforutsigbare rår.  

Vi mennesker kan gjerne godta og sågar oppsøke spenning, usikkerhet og tilfeldigheter, men i det lange løp søker vi mot det forutsigbare, det ordnende, det logiske og stabile. Det er også en forutsetning for å kunne bygge og vedlikeholde en fungerende familie, gruppe, organisasjon eller samfunn

Grunnen er opplagt. Orden, stabilitet og forutsigbarhet gir oss muligheter til å planlegge våre liv. Bedre muligheter til å bygge vår tilværelse innenfor et "logisk univers" der ting henger sammen. Derfor pusser vi tennene for å unngå tannråte, følger trafikkreglene for å unngå skader og bøter, stemmer ved valgene fordi vi tror det tjener våre interesser, tror på mediene fordi vi antar at de ikke farer med løgn og propaganda, osv. 

Vi søker m.a.o. mot en verden der "ting henger sammen" i noenlunde forutsigbare mønstre eller årsak-virkningsammenhengerPå den måten blir verden mindre tilfeldig, mindre kaotisk, ulogisk og slitsom for oss selv og andre. 

Men hvordan oppnår vi en slik verden? Et viktig svar er 
struktur. Mennesker er sosiale vesener. Vi søker sammen i grupper og samfunn, nettopp fordi grupper og samfunn kan tilby oss viktige strukturer som gjør verden mindre kaotisk og tilfeldig

Fortuna og Justitia 

Å skaffe seg kunnskap om orden (struktur), kaos (tilfeldigheter) og hva som skaper slike tilstander, var viktig for antikkens greske og romerske filosofer. Kaos ble ansett som en utrivelig urtilstand der alt var uforutsigbart. På 1600-tallet karakteriserte Thomas Hobbes slike tilstander som en "alles kamp mot alle" som alltid ville bli verst for de svakeste i samfunnet.

For å bli et sivilisert samfunn måtte menneskene overvinne kaos og etablere orden. Det skjedde primært ved å skape og opprettholde: 

  • politisk orden: Ved å ha lover, sedvaner og institusjoner (f.eks. lover for domfelling, sedvaner for valg av lederskap i samfunnet, institusjoner som tok seg av renhold i bystaten, etc.) var avgjørende for å forhindre kaos. 
    Lover, sedvaner og institusjoner man var enige om, ga forutsigbarhet og bidro til å løse konflikter uten at det oppstod vold, ødeleggelser og andre former for kaos.  

  • felles moral og felles ritualer: Gjennom årlige ritualer opprettholdt man både en kosmisk harmoni (gudene ble tilfredse) og en felles sosial harmoni som skapte samhold og fellesskap. Ritualene (ofringer, festivaler, merkedager, etc.) skulle sikre gudenes gunst og holde farlige krefter unna. Myter og fortellinger om helter og "kloke folk", fungerte som rollemodeller for riktig moralsk atferd i ulike situasjoner.

Disse strukturene er like viktige i dag som for antikkens samfunn, stater og imperier. Eller for å være mer presis -- strukturene er blitt enda viktigere siden våre samfunn og stater på alle måter er mye mer komplisert konstruert enn i antikken

I tillegg har flere tiår med politisk vanstyre (i form av nyliberal og unipolar globalisme) skapt mye større grobunn for konflikter mellom ulike grupper, sektorer og geografiske områder i samfunnet. 
Tilfeldighetene og dermed usikkerheten har økt. Det har gjort det vanskeligere for vanlige folk å stifte familie og bygge ei framtid. Et resultat er fall i fødsler og stadig eldre befolkning. Vanstyret har kastet millioner ut i prekariatets tilværelse der de lever fra hånd til munn. I 2020 tok jeg nettopp det opp i maleriet "Prekariatets reise".    

"Justitia", ukjent kunstner
Vender vi igjen blikket mot Fortuna og hennes forkjærlighet for ustabilitet og tilfeldigheter, ble hun ved ofringer til romernes øverste gud, Jupiter, holdt noenlunde i sjakk. Jupiter var nemlig svært opptatt av stabilitet, av kosmisk og sosial orden, og hadde lite til overs for tilfeldigheter. 

Men det fantes også en annen guddom som var opptatt av orden, og som var Fortunas rake motsetning. Det var gudinnen Justitia. I dag kjenner vi henne best som rettferdighetens og rettsvesenets eller domstolenes gudinne. 

Justitia veier skyld og uskyld, rett og urett på ei balansevekt. På det grunnlaget feller hun sine dommer, symbolisert med sverdet hun holder i høyre hånd. Foran øyene har hun et bind. Det symboliserer at hun ikke tar hensyn til rikdom og makt, men dømmer rike og mektige upartisk og etter samme lover som hun dømmer fattige og svake. Rettferdighet for loven, sier vi gjerne.
 
 

"Fortuna i tvil"

I maleriet "Fortuna i tvil" har jeg malt henne i moderne klær og i vår egen tid. Det virker som hun sitter på en liten kafe? Ser ut gjennom et stort speilglassvindu? Ser ut på samfunnet og menneskene der? På rike og fattige? På disken foran seg har hun to kopper. Den ene drikker hun av. Den andre koppen står alene. Personen som stod der har forlatt kafeen?  

Ved siden av den forlatte koppen ligger et langt tøystykke. Et bind? Bindet gudinnen Justitia pleier å ha foran øynene? Det som gjorde henne upartisk, rettferdig og ubestikkelig? . . . . . . . 
Ei videre tolkning og andre tolkninger overlater jeg til de som betrakter maleriet. Det har mange symboler, farger, former og sammenhenger som det kan tas utgangspunkt i. På samme måte som et dikt, et musikkstykke eller en roman kan selvsagt også et maleri, tolkes på mange måter. 

Uansett -- jeg malte nok "Fortuna i tvil" som en allegori på vår egen tid. 
Ei tid som salige Håkon Bleken allerede på 1990-tallet så var i forfall, og som flere av hans maleri og collager gir uttrykk for. Den gangen var jeg enig med han, og i alle år etter er jeg bare blitt mer overbevist. 

Jeg kunne skrevet mer om det. Men det får vente til ei senere anledning. Har for tida 2 - 3 andre malerier i arbeid, og får heller prioritere dem. 

Vil du likevel vite mer om min egen oppfatning av vår egen samtid, anbefales FN-veteranen Dan-Viggo Bertuns artikkel fra september 2025. Du finner den her.  

 

"Fortuna i tvil", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2026 ©

Dolores Karina Karlsen
 

 ------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.  
  

 

 

 

29. des. 2025

Juleneket


Så ble det et fjøsnissemaleri i år også. Et tomt julenek på låvebroa skal erstattes med et nytt. Fjøsnissen har gitt beskjed om det, og et par av ungene på gården har påtatt seg å bytte det gamle juleneket med et nytt. 

I mellomtida tar fjøsnissen seg en prat med et par dompaper. Eller kanskje tar de en sang? Kanskje en julesang? 

Fjøsnissene er i tusse-slekta og synger gjerne på språket til de underjordiske, et språk som menneskene ikke forstår, men som skogens dyr og fugler forstår helt utmerket. Men selv om menneskene ikke forstår språket til de underjordiske, forstår og snakker fjøsnissene menneskenes språk helt utmerket.

"Skogtrollene på Kvaløya", Jan R. Iversen, 2024 
Siden fjøsnissene er i tusse-slekta er de også fjernt i slekt med de store fjell- og skogtrollene, men atskillig mer kunnskapsrike, språkmektige, snille og intelligente enn trollene som er slemme og helt ubegripelig irrasjonelle og dumme. 

Så irrasjonelle og kolossalt dumme at de gjerne ender sin eksistens, når de møter Espen Askeladd eller et annet glupt og smart menneske som kapper hodet av dem. Eller kanskje er trollene så dumme at de ikke kommer seg inn i fjellene før dagen gryr, og de blir truffet av lyset fra sola. Da blir de forvandlet til stein- og bergknauser. Til pass for dem.

Egentlig kan trollene langt på vei sammenlignes med EU-kommisjonen og norske politikere som sysler med utenrikspolitikk. I verste fall kan vi ikke se bort fra at samtlige i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget og i Utenriksdepartementet er i troll-slekta. Riktignok ser alle ut som mennesker. Til og med utenriksminister Barth-Eide ser ut som et menneske, men da må vi ikke glemme at de underjordiske har evnen til å forvrenge hvordan folk oppfatter dem. 

Hva så med folk i de andre komiteene på stortinget? Tror nok at mange er med i fjøsnisse-slekta? Nøkker og alver er det nok flest av i Kultur-departementet, og draugene er kanskje i flertall i fiskeridepartementet? 

Hvem vet? Eller som forskerne klokelig pleier å si. Her må det nok mer forskning til før vi kan si noe sikkert.  

Uansett hvordan det nå er eller ikke er; ønsker jeg alle som følger med på bloggen et riktig godt og fredelig nytt år . . . . . til tross for alle de dumme og skumle trollene 
😉 

 

"Juleneket", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 40 cm, 2025 ©

 

 ------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. 
  

 

 

  

29. nov. 2025

Tromsøutstillinga 2025

  


Utstillinga ble planlagt, produsert og arrangert av ei prosjektgruppe bestående av: Kristin Josefine Solstad, Kai Mørk Mortensen, Eva Skulgam og Jan R. Iversen. Solstad og Mortensen tok seg av kurateringa.

Også i år ble det en god del forarbeid til møter i prosjektgruppa og til oppfølging av møtene . . . og det vi ikke kom fram til, måtte tas under veis på mail, telefon, sms og messenger.

Siden vi hadde utstyr og erfaring fra utstillinga i 2024 gikk imidlertid det meste på skinner. Herunder plan for disponering av utstillings-lokalet, markedsføring av utstillinga (takk til iTromsø), invitasjoner til kunstnere, avtale med kunstnere, ordninger og avtaler for frakt av kunstverk og søknader til potensielle sponsorer, inkl. utforming av sponsoravtaler.

8. mai ble 2025 ble det sendt ut åpen invitasjon (Open Call) med søknadsfrist 1. juni. Kunstkomiteen juryerte søknadene i juni, og utstillinga (30. okt. - 28. nov.) ble gjennomført med i alt 42 kunstverk i form av maleri, skulptur, foto og trykk. 

Samtlige verk -- unntatt to som ikke kom fram med posten -- ligger på hjemmesida til Kunstsentralen Nord.

Et par hundre mennesker deltok på åpninga av utstillinga, og i utstillingsperioden (30. okt. - 28. nov) ble utstillinga besøkt av anslagsvis 8 - 900 personer. I tillegg kommer publikum som var innom utstillinga på vei til forestillinger i Storsalen på Kulturhuset.

Utstillerne i 2025 stiller opp for gruppefoto

Utstillinga ble støttet av Tromsø Kommune og Odd-Berg gruppen. 

Det er usikkert om det vil bli arrangert ei ny Tromsø-utstilling i 2026.