Charles Schulz skapte tegneserien "Peanuts". Hovedpersonen er den velmenende og uheldige Baltus (Charlie Brown) som i en kaotisk verden søker trøst i følgende tanke:
- Intet problem er så stort og vanskelig at man ikke kan løpe bort fra det
I de siste fem - seks ukene har jeg selv praktisert dette på skisse- og male-fronten. Det jeg hadde tenkt å male, ble så trøstesløst at det tappet meg for energi og motivasjon.
Dermed "løp jeg bort" fra skissene over "Europas forfall", og søkte kanskje ubevisst tilflukt i noe som lå lengst mulig unna i tid, malestil og tema.
Resultatet ble dette gammelmodige selvportrettet, inspirert av min navnebror Jan Six slik Rembrandt malte han i 1654. Et kjærkomment avbrekk . . . . så lenge det varte.
Maleriet fikk tittelen "Min flukt". Det kunne like gjerne hett: "Åndenød over en tapt sivilisasjon" 😄
Politikkens forråtnelse i EU/EØS
Motivene som tappet meg for energi på skisseblokk og lerret, sprang ut av følgende erkjennelse:
- EU/EØS er blitt et selv-destruktivt vanstyre utført av en ensrettet, lærings-sky, anti-demokratisk, irrasjonell, fakta-foraktende og skamløst dobbeltmoralsk politikerkaste"Eine grausame Salbe" ville kanskje Ludvig Holbergs Jacob von Tyboe sagt? Mulig det, men gi meg en mulighet til å utdype det nærmere.
I de siste 35 åra synes politikerkasten i EU/EØS -- uavhengig av om den har blitt dominert av tradisjonelle høyre- eller venstre-partier -- å ha utviklet seg til det Platon kalte "Narrenes skip".
Et skip der en bande narrer spiser av lasta og fører skuta inn i stadig flere og alvorligere situasjoner.
"Das Narrenschiff", A. Dürer (1499)
Sett fra mitt ståsted er "Narrenes skip" en treffende metafor på dagens EU/EØS-politikerkaste som synes å ha seilt bort fra sentrale verdier utviklet i Europas to gullaldre, renessansen og opplysningstida. Verdier som bl.a. logikk, rasjonalitet, rettsstat, demokratiske rettigheter og maktfordelings-prinsippet.
Helt siden NATOs folkeretts-stridige bombing av Jugoslavia i 1999 og USA/NATOs krig i Afghanistan (2001 - 2021) synes politikerkasten i EU/EØS å ha degenerert til en ensrettet politisk menighet.
En menighet der bl.a. troskapen til eget land og folk er byttet ut med en troskapsed til hverandre og til EU-kommisjonens og/eller Washingtons narrativer.
Uansett hvor store feil denne politikerkasten begår, som f.eks. avindustrialiseringa av Tyskland, selvskading på ordre fra Washington, etc., virker de ute av stand til å lære av egne feil.
Svaret på alle tilbakeslag blir derfor å "fortsette som før". Medisinen må bare tas oftere eller i større doser. Da vil alt bli bra. Som f.eks. å øke EUs konkurransekraft ved å øke sentraliseringen av makt til Brussel enda mer, slik Draghi-rapporten i 2024 foreslår. Da vil Europa blomstre!
"Babels tårn", Pieter Brueghel (1530)
Men det er feil. Europa svekkes stadig til tross for at sentraliseringen av beslutninger allerede har pågått i mange år.
Dessuten trenger man ikke mye innsikt i organisasjons-forskning for å skjønne at sentralisering og gigantiske systemer ofte graver sin egen grav.
Det gamle testamentets myte om "Babels tårn" vitner kanskje også om at denne kunnskapen er svært gammel? Men kanskje ukjent i EU-kretser?Når byråkratiske systemer stadig vokser i omfang og makt, vokser også en rekke utfordringer som gjør at systemet blir enda vanskeligere å håndtere. I fleng nevnes bl.a. samordning, kontroll, kulturmangfold, målkonflikter, byråkratisering og transaksjons-kostnader. For å håndtere veksten i slike problemer vokser gjerne også byråkratiet enda mer med nye stillinger, nye nivåer, avdelinger, seksjoner, osv.
Og etter hvert som slike systemer blir stadig mer komplekse og uoversiktlige, gir de også ofte bedre grobunn for bl.a. antidemokratisk praksis, parasittisme, korrupsjon samt annen kriminalitet og organisatoriske anomaliteter.Til tross for periodevise, storkjefta kjettere i EU/EØS-menigheten som f.eks. Robert Fico, Victor Orban og Pedro Sánchez, preges den gjennomgående av sterk berøringsangst for alle narrativ og meninger som "yppersteprestene" i Brussel og/eller i Washington ikke liker.
I nasjonale beslutninger viser de sågar større lojalitet til EU-Brussel og Washington enn til sine egne land og folk. Den norske politikerkastens nærmest sykelig servile knefall i bl.a. energi- og kabelpolitikken, taler her sitt tydelige språk.
Denne avdemokratiseringen av landene i Europa i form av stadige maktoverføringer til Brussel og Washington, pågår samtidig som EU/EØS-systemet fortsetter å bli undergravd innenfra av korrupsjon, innsidehandel, skattesvindel, pengevasking, habilitetsbrudd, osv.
I fleng nevnes Echo-skandalen,CUMEX-svindelen, Santer-skandalen, Greek Files - EU's Central Bank, LuxLeaks, Pengevask-skandalen, Siemens korrupsjonene, Qatar-gate, Panama-papers, Eurostat-skandalen, Penger for påvirkning, MEP-skandalene, Paradise-skandalen, NATO-korrupsjonen, Estland- skadalen og en rekke andre saker med store investorer og banker som ING, HSBC, Swedbank, Deutsche Bank, Nordea m.fl. ofte involvert.
I tillegg kommer "svingdør-systemet" der politikere og byråkrater beveger seg fram og tilbake mellom offentlige verv, PR-selskaper, tankesmier, lobbyvirksomhet og finanssektor. Hvem de til enhver tid tjener, er så godt som umulig å avgjøre.
Mengden av kriminalitet etter 1991 og fram til dagens Epstein-skandale kan vel neppe oppfattes som annet enn utrykk for et etisk og moralsk forfall i Europas politiske og byråkratiske toppsjikt?
Riktignok har EU/EØS på papiret omfattende regelverk og kontroll-mekanismer, men viljen til å håndheve reglene og øke straffene for å oppnå mer preventiv effekt, synes å mangle. Kanskje fordi man nødig vil straffe venner eller undergrave sine egne framtidige muligheter og karrierer? Man sager vel ikke over greina som man selv sitter på?Pent formulert snakkes det ofte om systemsvikt når lover og regler stadig blir brutt. Mindre pent kan man snakke om et system av mange nettverk av topp-politikere og -byråkrater: Om folk som forvalter fellesskapets midler; og der "normalen" er blitt at noe blir borte under veis, eller tar andre veier som er vanskelig å spore i ettertid.
Særlig graverende for tida er milliardene som stadig flyter fra EU/EØS-land og EU-kommisjon til diverse nettverk i Ukraina uten tilstrekkelig kontroll. Absolutt alle i EU/EØS-kasten vet at Ukraina er gjennomkorrupt. Ingen serøse politikere benekter det. Likevel fortsetter man bare i samme takt og øker gjerne overføringene, vel vitende om at etterrettelig kontroll og revisjon ikke er mulig.
Regninga for vanvittig sløsing og en rekke illusoriske prosjekter sender EU/EØS-kasten som vanlig til sin egen befolkning i form av økt press på velferd, dårligere infrastruktur, større økonomisk ustabilitet og økende levekårsproblemer.Kort sagt virker det som EU/EØS-kasten i sitt "Narrens skip" har kastet lover, etikk og politisk ansvar over bord, og lever i sin egen eksklusive verden -- fjernt fra virkeligheten? Likevel forventer de at befolkninga skal ha tillit og respekt for dem? Stemme på deres partier til evig tid?
.jpg)
Det er vel det som kalles inkompetansens, arrogansens og frekkhetens nådegave?
Ensrettet, lærings-sky og anti-demokratisk?
Etter Sovjetunionens oppløsning og den kalde krigens slutt i 1991 har EU/EØS-kasten i stadig større grad erstattet kravet til rasjonalitet og logikk i politikken med kravet om ideologisk ensretting.
I EU/EØS sitt tilfelle er ideologien en kombinasjon mellom nyliberalisme ("fri flyt over nasjonale grenser") og unipolar globalisme ("USA som verdens-diktator og EU/EØS som assistent").
Politikere som våger "å avvike fra linja" -- slik Ungarns Victor Orban og Slovakias Robert Fico noen ganger har gjort -- blir møtt med fordømmelser og sanksjoner mot landene de representer. Avvik tåles ikke i lengda av sjef-byråkratene i EU-palasset i Brussel. Ikke en gang når avvikene kommer fra folkevalgte(!) statsministre som Orban og Fico.
"Vi har våre verktøy", pleier gjerne sjefbyråkraten og lederen av EU-kommisjonen, Ursula van der Leyen, å true demokratisk folkevalgte med.
Inntrykket man sitter igjen med, er at nasjonale interesser og nasjonenes demokratiske prosesser kommer i andre rekke. Det viktigste er å opprettholde EU-kommisjonens narrativer og politiske ensretting.
I håndteringa av blant annet "det grønne skiftet", krigen i Syria, krigen i Ukraina, ødeleggelsen av Libya og folkemordet i Gaza, kommer denne ensrettinga klart til uttrykk.Kritiske spørsmål og mer nyanserte perspektiv på disse og andre områder, møtes også stadig mer med motargumenter som ikke er tuftet på fakta, logikk og rasjonalitet.
I stedet gripes det til moralsk fordømmelse og personangrep forankret i det EU/EØS-kasten anser som et helt udiskuterbart aksiom:Man skulle nesten tro Donald Trumps tidligere "spinn-doktor", Roger Stone og Tony Blairs Alastair Campell, nå jobber på heltid for EU/EØS-kasten for å få befolkninga og nyhetsmedier til å tro og mene at "svart er hvitt" og "hvitt er svart".
- EU/EØS er de gode, snille og rettferdige, og de vi utpeker som fiender, er onde og slemme! Alltid og uten unntak!
Denne patetisk arrogante selvforståelsen om EU/EØS som det ideelle, det eneste riktige, det beste, osv. dominerer totalt i menigheten. Støter EU/EØS på store problemer er det alltid andre som har skylda. Kina, Russland, USA, Tyrkia, o.a. Selv når EU selv stopper import av gass fra Russland, får vi vite at det er Putin som står bak. Alltid er det andre som er problemet. Aldri dem selv.
Denne insisteringa på ufeilbarlighet leder uvilkårlig tankene i retning av sosialiserings- og disiplinerings-modeller som Stalin og Mussolini ville nikket anerkjennende til.
Selv når politiske feilgrep er åpenbar for alle med mer enn en håndfull hjerneceller, er evnen til selvkritikk og læring totalt fraværende. Tidligere generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, forsvarer fortsatt bombingen av Libya til tross for de katastrofale konsekvensene det fikk for landet.
Samme syn på egen ufeilbarlighet og dermed samme vaksinasjon mot læring, finner man i stortingsflertallets narrativer om bl.a. NATO, Ukraina, EU, Iran, Syria, Russland og Venezuela.
Noen ganger blir EU/EØS-kastens lærings-vegring og redsel for å måtte justere sine egne dogmer og narrativer, så irrasjonelle og patetiske at man kan få akutt åndenød.
Hvis f.eks. en nær alliert avslører at et av deres felles og kjære narrativer er falskt, protesterer de ikke åpenlyst. Grunnen er trolig at tysteren er en av deres egne, og kan komme til å avsløre enda mer, hvis han blir stemplet som løgner? Uansett grunn prøver EU/EØS-kasten heller å tie vedkommende eller budskapet ihjel.Det skjedde bl.a. i 2024 da tidligere statsminister i UK og notorisk krigshauk, Boris Johnson, i et intervju med "The Telegraph", kom i skade for å røpe at krigen i Ukraina var en proxy-krig; en stedfortrederkrig som ukrainerne utkjemper for NATO.
Denne avsløringa, som tilsa at Russlands brudd på FN-pakten i 2022 var blitt aktivt framprovosert av EU/EØS/NATO/USA, møtte unison og massiv taushet fra både EU/EØS-kasten og amerikanske topp-politikere. For de av oss som ventet spent på reaksjoner, opplevdes tausheten som fullstendig ubegripelig.
Man kan vel bare konkludere med at det virker som alle ledende politiske miljøer i EU/EØS-kasten etter 1991 har utviklet en sykelig motvilje mot fakta som utfordrer deres etablerte narrativer?
Dermed svekkes også evnen til å lære av egne feil. Over tid utvikler gjerne deltakere i slike miljøer et "mentalt teflon-belegg".
Kritikk og nyanserte analyser preller av, samtidig som selvsikkerheten, arrogansen og dogmatismen tiltar i styrke; iallfall utad overfor mediene og befolkninga.
Etter hvert som tida går, vil befolkninga i økt grad oppfatte en slik politikerkaste som mer og mer frakoblet virkeligheten befolkninga selv står i. Og det vil selvsagt føre til økt tilbakegang for de tradisjonelle styrings-partiene, slik vi har sett i bl.a. Tyskland, Frankrike og nå nylig også i Storbritannia.
Men har de selv skylda for det? Langt i fra! Da er det selvsagt slemme høyre- og eller venstre-populistiske partier som har skylda! Klart det! Eller så er det Putin? Klart det! Eller kanskje Trump?
Det største problemet for Europas framtid og utvikling, er imidlertid at dagens ensrettede EU/EØS-kaste med EU-kommisjonens byråkrati i spissen, har kolossal makt. Nettopp det blir svært skremmende når evnen til selvkritikk og læring i en slik politikerkaste blir borte.
Da viser historia at konsekvensene kan bli tragiske -- ikke bare for egne land, men for hele kontinentet. Og kanskje også for hele verden. De to verdenskrigene som verden hittil har opplevd, startet i Europa med europeiske fanatikere i førersetet.
I de siste åra har kravet om ensretting og troskap til EU/EØS-narrativer, også fått konsekvenser for befolkningas demokratiske rettigheter som bl.a. ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.
Et eksempel er da tysk politi oppløste en fullt lovlig konferanse om situasjonen i Gaza.
Et annet er EU-rådets utenomrettslige sanksjoner mot skribenter og analytikere som Jacques Baud og Huseyin Dogru. Førstnevnte for å ha et annet syn på proxykrigen i Ukraina, og sistnevnte for å ha et annet syn enn EU-kommisjonen på massakrene i Gaza. Et femtitalls andre mennesker er utsatt for liknende brudd på rettssikkerhet og demokratiske rettigheter.
Her bør alle tilhengere av demokrati protestere. Rettsstaten er en viktig forutsetning for demokrati, og i en rettsstat kan bare uavhengige domstoler — ikke politiske eller byråkratiske organer — avgjøre skyldspørsmål og ilegge straff etter åpen rettergang og kontradiksjon.
Når et obskurt EU-organ i Brussel -- utenfor domstolene -- begynner å anklage, dømme og ilegge straff, bør det få rødlysene til å blinke frenetisk i alt av redaksjoner og parlamenter over hele Europa. Men skjedde det? . . . . Selvsagt ikke.
Når slike prinsipper settes arrogant til side, samtidig som de samme miljøene fremstiller seg som verdens fremste forsvarere av demokrati og menneskerettigheter, oppstår et totalt logisk og rasjonelt sammenbrudd.
Man kan nemlig ikke både forsvare noe og samtidig gi seg blanke fan i det . . . . .
16.000 arrestasjoner
Men det kan man tydeligvis i EU/EØS-kasten der logikk og rasjonalitet er blitt et heller sjeldent fenomen?
Professor og statsviter Glenn Diesen oppsummerer utviklinga slik:
- "I Tyskland banker politiet opp folk som protesterer mot folkemord, ettersom protestene blir fremstilt som ‘antisemittiske’. I Frankrike ble Telegrams adm.dir. arrestert for ikke å etterkomme myndighetenes krav om sensur (...) I Storbritannia er ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og protestfrihet blitt kriminalisert (...)."
Også i Norge er det tendenser til bl.a. politisk ensretting og institusjonell maktforskyvning. Hadde ikke jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg reagert i 2025, ville Støre-regjeringa svekket skillet mellom lovgivende og utøvende makt, ved å overføre deler av Stortingets makt til regjeringen.
Tredelinga av statsmakten eller Montesques maktfordelingsprinsipp er blant de mest gylne arvestykkene fra opplysningstida, en grunnpilar for demokratiet . . . . . . men det visste kanskje ikke Støre-regjeringa?Ovennevnte utviklingstrekk tyder på at EU/EØS-kasten blir mer og mer preget av ensretting, rasjonelle brister, fravær av selvkritikk og økt intoleranse . . . . og kanskje også "glemsel" av grunnleggende demokratiske prinsipper?
Det lover i så fall IKKE godt for ivaretakelsen av demokratiske standarder. Snarere begynner det vel å lukte litt av et framvoksende autoritært system?
Det lover heller ikke godt for læring, og dermed heller ikke for politisk nytenkning og endring som er særdeles viktig, ikke minst fordi virkeligheten selv er i stadig endring. Og kanskje enda raskere i vår tid enn for bare 10 - 20 år siden?
Med ovennevnte mangler, som synes å prege EU/EØS-menigheten, kan man nesten snakke om et slags stivnet og urokkelig system. Et system ute av stand til kursendring på kort eller mellomlang sikt.
Hvis et slikt system først har valgt en strategi innen f.eks. atomkraft, gasskraft, geopolitikk, etc., vil det fortsette på samme vei, selv om virkeligheten endrer seg under veis, og selv om den opprinnelige strategien nå fører systemet mot stupet.
Irrasjonelle, fakta-foraktende og skamløst dobbelt-moralske?
Et annet alvorlig brudd med arven fra opplysningstida er politikerkastens stadig svakere forhold til fakta som grunnlag for gode og virkningsfulle politiske beslutninger.
Europeiske politikere som f.eks. Willy Brandt, Olof Palme og Kåre Willoch kan gjerne sees som representanter for en politisk tradisjon der man først forsøkte å forstå virkeligheten, og deretter utforme politikken.
I kontrast til dette synes dagens EU/EØS-kaste ofte mer opptatt av å tilpasse virkeligheten til sine allerede etablerte narrativer. Det skjer ved hjelp av alt fra finurlig retorikk til blank løgn.
F.eks. sier et narrativ at "EU/EØS ikke støtter islamske jihadister med våpen, penger og etterretning". Men kaller man dem noe annet som f.eks. demokrati-forkjempere -- slik det ble gjort i bl.a. Syria-krigen (2011 - 2024) -- er det helt OK å støtte dem. Hokus pokus! Svart blir hvitt!
Denne utviklinga henger sammen med ideer som post-modernistisk ideologi fremmet på 1970- og 80-tallet.
Den gasubjektive følelser, identitet og personlige narrativ større plass på bekostning av reelle fakta og objektive sannheter. For å si det på en annen måte: "Post-sannheten" vokste fram.
På sitt verste stilte post-modernismen sågar spørsmålstegn ved naturlover som tyngdekraften. Den burde ikke oppfattes som fakta, men snarere som en sosial enighet som kan endres hvis vi bestemmer oss for det.
For å si det spissformulert. I en slik irrasjonell og ulogisk verden forsvinner skillet mellom sant og usant, mellom fakta og fantasi, mellom fornuft og følelser. Alt kan være sant. Det kommer bare an på hva du selv tror eller føler, og som vi i fellesskap bestemmer oss for.
Både Donald Trump og EUs utenriks-politiske leder, Kaja Kallas, er typiske eksempler på denne utviklinga.
Begge legger langt større vekt på retorikk, følelser, identitet og narrativer enn på empiriske fakta, velfunderte vitenskaplige teorier og dokumenterbare vitenskaplige funn. Det gjelder i særlig grad, hvis slike fakta står i motsetning til den virkeligheten de selv ønsker at folk og medier skal tro på.
Når skillet mellom sant og usant viskes ut, trenger man heller ikke lenger å bygge politikken på faktiske, dokumenterbare forhold, men like gjerne på følelser, luftige antakelser, symbolspråk, krigspropaganda, løgn og annen desinformasjon.Når sannheten mister sin egenverdi, blir også retorikken / talekunsten et av makthavernes viktigste redskaper.
Retorikk som avansert løgn
Det var noe Hitlers propaganda-minister eller "spinn-doktor", Joseph Goebbels, oppdaget tidlig på 1930-tallet. Det viktigste for han og nazistene var ikke fakta, men å skape og "selge inn" et narrativ som ble akseptert av folk, selv om narrativet er ren løgn.
Dette er ikke nytt i Europeisk historie. Også middelalderens monarker, religiøse sekter og eneveldige fyrster var tilhengere av "målet helliger midlet", et prinsipp som gjerne tillegges 1500-talles Niccolo Machiavelli.
Konsekvensene i dag blir uansett de samme som den gangen: brutal kynisme, undergraving av rettssystemet, normalisering av militarisme og kriger, samt økt politisk vilje til å ofre menneskeliv, folks velferd, natur og miljø for politiske eller ideologiske mål.
I dagens europeiske og vestlige politikk ser man, etter mitt syn, samme resultat når EU/EØS-kasten tar ekstreme politiske grupper og autoritære aktører "inn i varmen". Alt som skal til, er at de støtter EU/EØS-kastens geopolitiske mål og narrativer. Altså opererer politikerkasten kynisk ut fra prinsippet om at "målet helliger midlet"!
Dermed kan terrorister og jihadister i Syria, brune ultranasjonalister i Ukraina og andre ekstremister "hvitvaskes" og omtales som f.eks. demokratiske frihetskjempere, forutsatt at de tjener EU/EØS/USAs interesser.
Jolani (tidl.leder i al Nusra)
På samme måte tones egne lovbrudd ned, når de begås av en selv og allierte. Kapring / sjørøveri i internasjonalt farvann, drap på andre lands statsledere, støtte til væpnede grupper, statskupp, brudd på folkeretten, etc. blir alltid fordømt, men IKKE når ugjerningene utføres av allierte eller egne proxy-krigere.
Da uteblir såvel fordømmelser som sanksjoner, og i beste fall ender med med en oppfordring om "å avstå fra mer voldsbruk".
Denne skamløse dobbeltmoralen er etter hvert blitt et typisk kjennetegn ved EU/EØS-kasten.
Når andre land ønsker å ivareta sine egne interesser framfor interessene og narrativene til EU/EØS/NATO/USA, eller hvis slike land bryter internasjonale lover, møtes de med et skred av sanksjoner, diplomatisk isolasjon, økonomisk press og/eller utestenging fra internasjonale arenaer innen økonomi, idrett, kultur, etc.
Gjør EU/EØS/USA eller deres allierte noe lignende, uteblir reaksjonene. Er det f.eks. noen som fortsatt tror at Israels sionistiske ledere vil bli straffet for massakrene av sivile i Gaza og Libanon, eller at Trump & Co (Usrael) vil bli sanksjonert for sin angrepskrig mot Iran og drap av sivile 28. feb. 2026? . . . . Selvsagt ikke!
Historie-forfalskning har også blitt et stadig viktigere virkemiddel for EU/EØS-kasten, og kommer bl.a. til uttrykk i markeringer av hendelser under den 2. verdenskrig.
Forskning og erfaringer fra alle større konflikter og kriger viser at alle involverte parter griper til både krigspropaganda og historie-forfalskning.
Men det gjør selvsagt ikke EU/EØS-kasten? Ikke i noen av krigene de etter 1991 har støttet? Vår utmerkede EU/EØS/NATO-politikerkaste snakker jo bare sant, hele tida. Ikke sant? Hadde de løyet ville jo våre massemedier avslørt det! Ikke sant?
Denne dobbeltmoralen og ulikebehandlingen -- mellom prinsipper EU/EØS-kasten hevder å forsvare, og hva de faktisk gjør i praksis -- utgjør en vesentlig del av kjernen i det politiske og moralske forfallet som har pågått i EU/EØS etter slutten av den kalde krigen i 1991.
Macron fikk begeret til å flyte over
Mens jeg jobbet med skissene og motivene som fikk meg til å renne over av frustrasjon, dukket et høyt profilert medlem av EU/EØS-kasten opp på nettstedet POLITICO:
Emmanuel Macron, Frankrikes president gjennom 9 år og tidligere partner i investeringsbanken Rothschild & Co. Han klaget over at "Europa står alene". Klaget over at både Russland, Kina og USA nå har vendt Europa ryggen . . . . . .
Min reaksjon var at Macron burde studere et foto av seg selv og resten av resten av EØS/EU-kasten. Da ville han umiddelbart finne hoved-årsaken til at resten av verden nå viser Europa ryggen!
EU og NATO-miljøet i Brussel/Strasbourg har i sin naive underkastelse for Washington siden 1991, innført en rekke omfattende sanksjoner mot land i Afrika, Midt-Østen, Asia og Latin-Amerika. Og selvsagt også overfor Russland som har vært deres, samt amerikanske neo-cons og neo-libs favoritt-fiende i rundt 35 år. For britiske kolonialisme-nostalgikere i Over- og underhuset, helt siden Krimkrigen i 1853.
Kina og den økonomiske samarbeidsorganisasjonen BRICS, får også i økende grad smake EU/EØS-pisken. Også det etter ordre fra Washington, helt uavhengig om det er neo-lib'er som Joe Biden eller neo-con'er som Donald Trump, som krever det av sin europeiske menighet.
Slik har EU/EØS-kasten aktivt isolert seg selv (og oss som fortsatt bor i Europa) fra bl.a. rimelige råvarer, voksende markeder, interessante teknologiske miljøer og nye transportkorridorer i verden, og dermed økt alle typer kostnader for oss som fortsatt bor i det vanstyrte Europa.Denne totalt irrasjonelle atferden fra EU/EØS-kasten, har selvsagt ikke gått upåaktet utenfor Vesten.
For eksempel har Indias utenriks-minister, Jaishankar, ofte levert treffsikre karakteristikker av amerikansk og europeisk arroganse, irrasjonalitet og dobbeltmoral.
Denne koblinga av arroganse, irrasjonalitet og dobbelt-moral kommer for øvrig også ofte klart til uttrykk hos topp-folk i EU/EØS-kasten.
Et av skremmende mange eksempler er EUs tidligere utenriksminister og sjefs-diplomat i EU, Josep Borell. Helt i pakt med gamle europeiske kolonialisme-tradisjoner betraktet han nærmest resten av verden som usivilisert og farlig pakk.
Samme arrogante og nedlatende holdning kommer også til uttrykk hos hans arvtaker i EU-kommisjonen, Kaja Kallas. Hun ønsker sågar full krig med Russland, verdens største atom-makt.
At et angrep fra EU/NATO vil legge store deler av Europa i atom-aske og bli helt ubeboelig, ser ikke ut til å plage henne det minste. Hun bare vet med seg selv at USA/EU/EØS vil vinne krigen, og da kan USA/EU/EØS dele opp Russland i mange småstater som de kan kontrollere og utnytte.
Hun og stadig flere i EU/EØS-kasten har er blitt representanter for "post-sannhets"-tenkningen som jeg var inne på ovenfor. Hun tror, og derfor har hun rett! Og de tror . . . og derfor har de rett! . . . . . . .
Jeg bare spør . . . . . . . Er det i det hele tatt mulig . . . et eller annet sted i galaksen eller i universet . . . . . å finne noe mer irrasjonelt og fjernt fra begreper som "intelligente" eller "ansvarlige politikere" som det bl.a. Macron, Borell og Kaja Kallas representerer?
Noe mer hinsides og fjernt fra majoriteten av kloke europeiske politikerne -- som før 1991 -- la vekt på at Europa var helt avhengig av å arbeide for fred og nedrustning, for å kunne utvikle seg i god og riktig retning?
Vel, vel, . . . . Etter å lest artikkelen om Emmanuel Macron i POLITICO gikk skisse-blokka rett i veggen. I høy fart! Fullt trøkk! Bildene som hang der, hoppet på sine spikre.
Noen ganger er det OK å male i opprørt tilstand, men ofte går det "rett vest" på grunn av ren slurv.
Da er det like greit å la være, "ta en pust i bakken" eller ta Charlie Brown i hånda og "løpe bort fra problemet" og heller male natur og landskap.
"Portrett av Jan Six", Rembrandt (1654)
Denne gangen ble ikke det nok. Kanskje var det derfor jeg "løp" nesten 400 år tilbake i tid. Helt tilbake til 1654, til Amsterdam og til Rembrandts maleri av Jan Six?
Mulig det. Men da er det bare en ting å tilføye.
Hvis jeg virkelig skulle ta inn over seg hvor udugelig, ensrettet, lærings-sky, anti-demokratisk, irrasjonell, fakta-foraktende og dobbeltmoralsk politikerkasten i EU/EØS er blitt på noen få tiår, holder det neppe neste gang å løpe bare 400 år tilbake i tid.
Da må jeg nok løpe helt tilbake til dinosaurenes tid? 😆
"Flukten", Jan R. Iversen, akryl på lerretsplate, 61 x 50 cm, 2026 ©
Inkompetansen og ødeleggelsene som dagens EU/EØS-kaste står bak, kommer nokså godt fram i denne videoen, laget av en ung tysker som nå forlater Tyskland og Europa.
------ o ------ o ------- o -------
I en verden der krig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.
Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.
Antikrigsinitiativet (AKI)
