I juni malte jeg et motiv fra turveien i Hamna; den nye, idylliske gang- og sykkelveien på Tromsøya. Mens jeg malte ble jeg avsporet. Det er noe vi alle har opplevd. Vi er konsentrert om noe, men forstyrres av andre tanker. Det kan være irriterende, men ikke hvis avsporinga leder til ettertanke og selvransakelse?
Å granske sin egen forståelse av virkeligheten kan motvirke skråsikkerhet og ukritisk adopsjon av politiker- og medieskapte vrangforestillinger. Man får m.a.o. en mulighet til å sjekke og eventuelt justere sin egen forståelse av virkeligheten.
I psykologifaget kalles det introspeksjon. Filosofiene snakker gjerne om kontemplasjon. For de av oss som av og til praktiserer det, kan det slå ut i begge retninger. Enten bekrefte eller svekke det vi tidligere har trodd og ment om virkeligheten.
Der jeg stod og malte i juni, var tankene knyttet til motivet jeg malte.
Om hvordan jeg kunne oppnå en bildekomposisjon med valører, farger og former som tilrettela for en koselig synsopplevelse. En opplevelse som jeg for øvrig skrev om i blogg-posten "Vårdag i Hamna".
Men så meldte en annen tanke seg. Den ble mer og mer påtrengende. Til slutt brast det for den:
Hva holder du på med, din jævla fjott!?
1. Din jævla fjott!
Du maler natur og landskap i et Europa der den herskende politiker-kasten *) i EU/EØS/NATO ivrer for krig og ødeleggelser.
Maler sukkersøte landskap mens politikerkasten har falt ned på samme bunn-nivå som i tida før 1. og 2. verdenskrig. Et nivå preget av ensretting, krigshissing, demagogi og massesuggesjon. Samme nivå som la grunnlaget for de to eneste verdenskrigene verden har sett. Og nå vil de helst ha en tredje?
Konkurranse- og sysselsettings-evnen til Europas næringsliv og evnen til å opprettholde folks velferd, har denne nyliberale og stadig mer enøyde politikerkasten på få tiår underminert med tusenvis av selvpåførte EU-reguleringer og handelsrestriksjoner med over 30 land i verden.I tillegg kommer flere selvpåførte energi-kriser og støtte til kriger i Asia, Midtøsten og Afrika som i neste omgang overvelder Europa med flyktninger. Mange ødelagt for livet av skader og krigstraumer.
Næringslivet flytter til Kina og USA, og øker dermed ytterligere arbeidsledigheten, forfallet i infrastruktur og de økonomiske ulikhetene i samfunnet. Av-industrialiseringa av Tyskland, EUs viktigste industrielle og økonomiske motor, øker hele tida.
Flere land, bl.a. Frankrike, Italia, Hellas og Belgia har nå større statsgjeld enn sitt eget BNP. Det betyr at gjelden er større enn den samlede verdien av all årlig økonomisk aktivitet i vedkommende land.
Og hva gjør denne banden da? Jo, i desperasjon over resultatene av sitt eget vanstyre og stedfortrederkrigen i Ukraina, griper de til såkalt militær keynesianisme. Det betyr at de fra slunkne statskasser og med enda flere og nye låneopptak, vil subsidiere private investorer med oppbygging av en stor krigs- og våpen-industri.
En industri som gir ekstreme miljøfiendtlige resultat, såvel i bruk som i massive miljø- og klimautslipp når raserte samfunn en gang skal gjenreises. Da er "det grønne skiftet" behagelig glemt av disse notoriske hyklerne og dobbeltmoralistene.
For å være lønnsom vil våpenindustrien i tillegg kreve at denne udugelige politikerkasten fortsetter å skape fiendebilder, undergrave diplomati og framprovosere nye "lønnsomme" kriger i verden. Selvsagt i samarbeid med sine "bosser" i Washington, på Wall Street og i globale investeringsfond.
Og dette er bare en brøkdel av den verden du lever i! Og hva bruker du den lusne kreativiteten og tenkeevnen din på, din stupide idiot?
Jo, på å male sukkersøte landskap!
Du mener selv å være tilhenger av filosofer som Hannah Arendt og Herbert Marcuse, og deres syn på at vi lever i en felles verden som opprettholdes og forandres gjennom handling, ord og deltakelse.Det betyr at hvis man vil forandre på noe -- slik du selv ønsker -- er det rasjonelt å engasjere seg gjennom handling, ord og deltakelse som kanskje kan bidra til forandring. I det minste bidra til at noen, kanskje ikke mer enn en 4 - 5 mennesker, forandrer sin tidligere oppfatning av virkeligheten.
Selv ynder du å tro at du er rasjonell og handler rasjonelt, og "slakter" mer enn gjerne politikerkasten for deres irrasjonelle handlinger. Svar meg da:
-- hvor rasjonelt er det å gjøre det du nå gjør? Å trekke deg ut av denne felles verden og bruke tid og energi på sukkersøte landskap? Tror du virkelig at det kan bidra til forandring? Vel, i så fall har du kastet ditt eget selvbilde som et rasjonalt individ i søpla?
. . . . Har det rakna helt for deg, din stupide, virkelighetsfjerne fjott?
1.1. Den traff?
Joda, kritikken traff. Traff rett i "solar plexsus" på min allerede dårlige samvittighet. Jekket den opp noen ekstra hakk.
Riktignok kunne jeg forsvare meg med at jeg tidligere hadde malt samfunnsaktuelle motiver, skrevet blogg-innlegg, etc. og ikke trukket meg helt unna "vår felles verden". Men det var ei stund siden.
"Nyliberalistisk altertavle", Jan R. Iversen (2023)
Så hva kunne jeg si? Ikke annet enn som sant var.
At jeg hadde "flyktet" fra "tingenes iboende jævelskap" og var gått i "indre eksil". Og der koste jeg meg med å male "sukkertøy" og slik slippe unna den krigerske, deprimerende og irrasjonelle virkeligheten vi levde i.
Ei virkelighet som den herskende politiker-kasten*) har kokt sammen i årene etter den kalde krigens slutt i 1991.
"Når blinde leder", Jan R. Iversen (2023)
Sett fra mitt ståsted er de som en flokk narrer som ikke tør mene noe annet enn den blinde sjefen deres pålegger dem å gjøre. Uansett om denne sjefen måtte sitte i Washington eller Brussel.
Til slutt i dette essayet kommer jeg tilbake til kritikken fra miitt "alter ego".
Men først er det på si plass å si noe mer om "tingenes iboende jævelskap" som jeg periodevis føler behov for å flykte fra. Især gjelder dette to sterke utviklingstrekk som i stor grad har "bestemt" utviklinga i bl.a. Europa og USA etter 1991.
2. "Tingens iboende jævelskap"
Ovenfor nevnte jeg utvikling som endte med den kalde krigens slutt i 1991 . . . . . Men slutt? Vel, egentlig ikke. Offisielt tok den slutt, men ikke i praksis.
Det er mer rett å si at avslutninga av den kalde krigen ble avløst av to dominante og dessverre mer ødeleggende utviklingstrekk. Og i årene etter 1991 har begge to est ut i omfang og gjensidig forsterket hverandre. La oss se på dem.
2.1. Utviklingstrekk nr. 1 - politikk, makt og kontroll
Det ene utviklingstrekket er politisk-strategisk ("hvordan sikre egen makt og kontroll") og kan spores tilbake til britiske Halford Mackinder (1861 – 1947) og hans "Heartland Theory", utgitt i 1904.
Teorien ble utviklet mens det britiske koloniveldet, andre europeiske kolonimakter og deres oligarker/herskerklasser, ennå levde fett på sine kolonier og førte kriger på alle kontinenter.
Man "kjøpte" f.eks. billige råvarer (bl.a. bomull, kaffe, etc.) i koloniene, solgte ferdigvarer tilbake, og bestemte selv prisene. Lover og regler ble bestemt av kolonimaktene. I India var det f.eks. forbudt å produsere tekstiler av bomull. De skulle kjøpes i Storbritannia.
Massakre og andre krigs-forbrytelser i bl.a. Sør-Afrika, Kongo, India, Nigeria og Kenya, hørte til dagens orden.
Koloniene måtte og skulle underkaste seg styret fra bl.a. London, Paris, Brussel og etter 1898 også Washington. Ellers vanket sanksjoner, regimeskifter og kriger. Høres kjent ut? Også i våre dager?
En av Mackinders teoretiske arvtakere, polsk-amerikaneren Zbigniew Brzezinski, ble på 1970-tallet president Carters (1977 - 1981) sikkerhetsrådgiver.
I boka "The grad Chessboard" bygget Brzezinski videre på Mackinders besettelse av et spesielt landområde i verden, Eurasia; området vest og øst for Uralfjellene i Russland, inklusive Øst-Europa, Kaukasus samt landene ved Svartehavet og Det kaspiske hav.
Boka ble utgitt i 1997, bare 6 år etter slutten av "den kalde krigen" i 1991. I korte trekk går boka -- som fikk stor leserkrets i begge amerikanske partier -- ut på at USA måtte ta kontroll over Eurasia, og slik oppnå full kontroll og dominans over landområdet.
Med den amerikanske dominansen som etter 1991 ble oppnådd både i Afrika og Latin-Amerika, ville det føre til at hele verden kom under amerikansk kontroll, styrt fra Washington.
Denne formen for dominans omtales gjerne i som "globalt hegemoni" eller rettere "globalt diktatur" eller også "imperium".
Prosjektet "Det nye amerikanske århundre" ble i 1997 -- altså samme år som utgivelsen av Brzezinskis bok -- opprettet med dette som formål. Et globalt amerikansk imperium.
Offisielt ble prosjektet nedlagt i 2006, men videreføres i praksis i dag av bl.a. NED, USAID og en rekke NGO'er (jfr. "soft power") finansiert over det amerikanske statsbudsjettet. I tillegg får de bl.a. finansiering fra andre NATO-land. Herunder også fra vasallstaten Norge ved det norske utenriks-departementet og deres ulike underbruk.
2.1.1. Arbeidet for global dominans
Målet om global dominans gjorde at Brzezinski og hans politiske likesinnede IKKE så på "den kalde krigens" avslutning i 1991 som ei dør til nedrustning, fred og økt samarbeid i verden.
Dette til forskjell fra datidas europeiske topp-politikere som f.eks. Helmut Kohl, Gerhard Schröder, Froncois Mitterand, Kåre Willoch og i en viss grad også Andra Merkel. Det samme trodde Sovjetunionens daværende president, Mikhail Garbotsjov.
Brzezinski og hans innflytelsesrike likesinnede i begge partier og i "det militær-industrielle komplekset", var imidlertid ikke opptatt av fred, men av global amerikansk dominans, selv om slike ambisjoner uten tvil ville føre til kriger, ødeleggelser, flere flyktnings-tragedier og i verste fall atomkrig.
USAs vasaller i NATO skulle bidra til at Eurasia kom under Washingtons kontroll.
NATO skulle gjennom en salami-taktikk, altså "bit for bit" og "år for år", sørge for at amerikansk politikk og finans fikk stadig flere lands natur-ressurser, transportruter og markeder under sitt herredømme.
Under Joe Biden og Donald Trump har til og med infrastruktur, arealer og natur-ressurser som kontrolleres av allierte, blitt "manøvrert" inn under økt amerikansk herredømme.
Noen eksempler er de 44 amerikanske militærbasene (suverene amerikanske territorier) i Norden. I Finland 15 baser, Sverige 17 og 12 i Norge. I tillegg kommer bl.a. USAs sterkere posisjon vedr. Grønlands naturressurser og Norges mineral-ressurser på havbunnen i Barentshavet.
Også de fleste kriger og proxykriger etter 1991 kan sees i lys av arbeidet med å innføre globalt amerikanske styre. Herunder krigene i bl.a. Jugoslavia (1991 - 1999, vellykket), Afghanistan (2001 - 2021, mislykket ), Irak (2003 - 2010, vellykket? ) Libya (2011, vellykket ), Syria (2011 - 2024, vellykket ), Georgia (2008, mislykket ), Ukraina (2014 -- hittil mislykket? ), Venezuela (2025 - 26, vellykket) og Iran (2026 -- ?, hittil mislykket? )
Og krigene blir selvsagt forklart ut fra helt andre hensikter enn arbeidet for global dominans.
I mediene og fra den herskende politikerkasten får vi alltid servert moralsk høyverdige hensikter, som f.eks. å fjerne en diktatorer, innføre demokrati eller sågar også å forhindre krig(!).
Tenk deg tanken. Hva om et par land i verden fant ut at Norge ikke føyde seg for deres vilje?
Kunne de da, uavhengig av støtte i FN eller internasjonale lover, ta seg til rette og myrde statsministeren i håp om et regimeskifte? På samme måte som Irans øverste leder, Ali Khamenei, og flere i hans familie ble drept i et militært angrep, utført av USA og Israel 28. feb. 2026. Ville det vært helt OK?
Men tilbake til Brzezinskis våte drøm. Ble den utført og Eurasia kom under NATOs kontroll, ville "unipolar globalisme" være innført med USA som leder.
Sikkerhetsrådgiverne som fulgte etter Brzezinski, bl.a. Paul Wofowitz og John Bolton, fulgte opp denne strategien, samtidig som tankesmier som f.eks. Rand Corporation avslørte hvordan dette skulle skje. Herunder også NATOs overtakelse av Ukraina og Georgia.
At denne skrittvise salami-taktikken med undergraving, statskupp, kriger og proxykriger brøt fullstendig med internasjonal lov og FN-traktatens krav om bl.a. respekt for nasjonal suverenitet og statsstyre, har fortsatt ingen betydning for tilhengerne av globalt hegemoni. Eller rettere sagt, det globale diktatur.
Prof. Jeffrey Sachs og prof. Glenn Diesen
Bakgrunnen for visjonen om et globalt USA-imperium, kan imidlertid også i stor grad tilskrives også et annet utviklingstrekk enn det politisk-strategiske.
Jeg tenker her på et økonomisk utviklingstrekk som sammenfalt i tid med Brzezinskis og den amerikanske politikerkastens globale ambisjoner.
Disse to utviklingstrekk gikk ikke på tvers eller svekket hverandre. Verdens ulykke og vår ulykke som menneskehet, er at de forsterket hverandre.
2.2. Utviklingstrekk nr. 2 - økonomi
Det andre utviklingstrekket er økonomisk. Forenklet går det ut på at politikerkastens reelle oppdragsgiverne (les: vestlig storfinans som bl.a. finansierer mange amerikanske topp-politikere ) fikk et stadig økende behov for panteobjekter og eierskap til verdens natur-ressurser, markeder og infrastruktur.
For å lykkes med dette, var det også behov for å øke og intensivere samarbeidet med den politiske herskerkasten. Samarbeid som var langt større og mer omfattende enn vanlig OPS-samarbeid.
Noen ferske eksempler på slike mega-prosjekter er bl.a. Blackrocks oppkjøp i Ukraina og det dårlig skjulte tyveriet av Venezuelas oljeressurser.
At finanssektorens grådige jakt kunne føre til at konflikten mellom øst og vest ble videreført etter 1991, og eventuelt også munne ut i nye kriger, var uten interesse for ledelsen i bank og finans. Tross alt er kriger, som f.eks. i Ukraina, "good for business" slik en representant fra Blackrock ærlig ga uttrykk for i 2023.
Ærlig talt! Hvis man river vekk all vakker pynt og alle hyggelig festtaler om dagens internasjonale bank- finanssektor, er det dette man står igjen med. Et nyliberalistisk, samfunnsødeleggende, og anti-demokratisk system av første klasse.
Dette grådige misfosteret av en bank og finanssektor, som vokste fram i etterdønningen av "jappetida (1981 - 87) og børskrakket i 1987, trenger nemlig stadig nye og dyre panteobjekter for å holde sin elskede gjeldsdrevne økonomimodell i gang.
En modell der "gode tider" for dem forutsetter stadig vekst i offentlige og private låneopptak. Det bidrar i neste omgang til å presse opp prisene på panteobjekter (boliger, infrastruktur, natur-ressurser, etc.) og til å øke forbruk og dermed også prisene på forbruk (mat, strøm, vedlikehold, etc.), noe som i neste omgang øker behovet i privat og offentlig sektor for ytterligere kreditt og større låneopptak.
Det er nettopp denne avsindige runddansen som denne bank- og finans-sektoren strever etter å vedlikeholde og gjerne forsterke.
Grunnen er enkel. Runddansen har gitt og gir fortsatt årlige milliard-fortjenester i sektoren, og dermed også mer penger til luksusvillaer, milliard-yachter, privatfly og stadig større konti i skatteparadis for finansindustriens eiere, oligarker og toppledere.
Herunder også for deres nære samarbeidspartnere i den herskende politikerkasten, slik bl.a. Panama-papers og Paradise-skandalen avslørte. Som all statistikk viser, blir de rike stadig rikere, middelklassen forsvinner, prekariatet vokser og de fattige blir stadig fattigere i Europa og USA. Og alt dette har skjedd og skjer fortsatt under styret til den herskende nyliberale politikerkasten som har styrt etter 1991.
Kort sagt har de og deres parhester i internasjonal bank- og finans bl.a. aktivt lagt til rette for at 12 mennesker i dag eier mer enn 4 milliarder mennesker til sammen. I mellomtida øker inkassosakene stadig og antallet hjemløse vokser i både USA og Europa.
Det er kanskje dette som den herskende politikerkasten kaller "vestlige verdier"? Verdier som de forsvarer, og som de vil ha oss andre til å sloss og dø. Bli kanon- og drone-føde i krigene som de og deres parhester i internasjonal finans ivrer etter å igangsette og vedlikeholde i år etter år?
Vel, for tida er det primært ukrainere, russere, arabere og iranere som dør for deres "verdier". Men slik hovedstrømsmediene og såkalte "ansvarlige" ledere i politikerkasten påpeker, må nok også nordmenn og -kvinner belage seg på å dø for dem og deres "verdier".
2.2.1. "The race to the bottom"
Denne etisk forkastelige og samfunnsødeleggende økonomi-modellen og mange andre trekk ved den nyliberalistiske økonomien, har i over 35 år undergravd de fleste velfungerende samfunn i hele Vesten, ikke minst i USA.
Skritt for skritt har den utarmet og gjeldstynget offentlig sektor, inklusive småbedrifter og vanlige mennesker som ikke lenger kan stille opp med stadig nye eller mer verdifulle panteobjekter for å kunne oppta lån.
For mange vanlige folk og virksomheter kjennetegnes derfor utviklinga etter 1991 som et "race to the bottom" der stadig flere i USA og Europa nå synes å befinne seg.
At kollapsen i europeisk og amerikansk infrastruktur fortsetter, at antallet "arbeidende fattige" (prekariatet) vokser og at mange som arbeider i større byer, ikke lenger har råd til å bo der, er bare noen få tegn som forteller at det etter hvert som grådigheten har pågått, er blitt stadig mindre å hente i Vesten for den parasittiske bank og finans-sektoren.
Derfor må det geografiske og demografiske nedslagsfeltet for bank- og finans-sektoren økes. Og nettopp derfor har de og deres allierte i den herskende politikerkasten i de siste tiåra, fått særdeles stor sans for opprustning og krig.
Også sans for "nødvendige" brudd på FN-traktaten. Brudd som den herskende politikerkasten forsvarer; pent innpakket i deres vanlige dobbeltmoralske arroganse og forakt for vanlige folks intelligens.
Når de selv beviselig er involvert i brudd på internasjonale lover som f.eks. statskupp, regimeskifter og/eller starter nye kriger, er det selvsagt alltid godt ment. Når andre gjør det samme, er det alltid farlige fanatikere som står bak. Den barnslige begrunnelsen om at de selv er de snille og de andre er slemme, blir dessverre ennå godtatt i ei befolkning som er blitt systematisk hjernevasket etter 1991.
Men slik avskyelig dobbeltmoral i kombinasjon med å male ut fiendebilder og hisse til krig, har i alle fall hittil tjent sin hensikt.
Det åpner nemlig for flere og større låneopptak til offentlig opprustning, privat våpen-produksjon og ikke minst til den virkelig store "rosinen i pølsa". Alle de hundrevis av milliarder som må lånes(!) for å gjennomføre gjenoppbygging etter krigene. Hvilke herlige utsikter! Tut og kjør!
Vel, vel. Jeg stopper her. Skal ikke si mer om den lurvete bank- og finanssektoren og deres nære allierte i den like lurvete nyliberalistiske politikerkasten*)
Det har jeg dessuten allerede gjort i "bøtter og spann". I essay som f.eks. "Nytt beite" (om det "grønne skiftet"), "Min flukt" (om demokratiets og rasjonalitetens fall), "Narrativets makt" (om hovedstrøm-mediene), "Hovmot står for fall" (om politikerkasten) og "Nyliberalismens norske stattholder" ("slakt" av nyliberalismen).
3. Avslutning - å flykte eller bli?
Men nå tilbake til utgangspunktet der jeg stod og malte "Naust i Hamna", og fikk skikkelig verbal juling av mitt "alter ego", min åndelige dobbeltgjenger.
Følte jeg meg truffet? Var kritikken berettiget? Ja, ingen tvil om det.
Å flykte fra virkeligheten man lever i og dermed la være å engasjere seg for å bidra (stort eller lite) til å få den på rett kjøl, og hvis man samtidig mener det er viktig å bidra(!), er det å flykte rasjonelt og moralsk forkastelig.
Selv mener jeg det er viktig å bidra, uansett hvor lite eller ubetydelig bidraget måtte være. Derfor var kritikken berettiget. Men hvorfor oppstår behovet for å trekke seg unna hos noen av oss?
Det er selvsagt mange grunner til det, alt avhengig av situasjon og personlighet, men sett under ett synes "fremmedgjøring" å være den viktigste årsaken? Det er en tilstand der virkeligheten framstår for en selv som fremmed, uforståelig og paradoksal.
3.1. Fremmedgjøring i skjønnlitteraturen
Det klassiske eksemplet på fremmedgjøring er Franz Kafkas hovedperson, Josef K., i romanen "Prosessen". En dag blir han kastet ut i ei virkelighet der rasjonalitet og logikk synes å ha forduftet. Han blir anklaget for noe, uten at han får vite hvorfor. I tillegg blir han forfulgt av et labyrintisk og absurd rettssystem.
På mange måter deler jeg Josef K.'s følelser, skjønt min form for fremmedgjøring er en ørliten bagatell sammenlignet med hans.
Til tross for Josef K's uhyggelige opplevelse av fremmedgjøring, flykter han ikke ut av situasjonen. Tvert om prøver han å forstå systemet som fremmedgjør han, forsvare seg mot det og gjenvinne sin normale plass innenfor det.
Resultatet blir imidlertid det motsatte. Til slutt tar systemet livet av han. Han blir henrettet. Kanskje ville Kafka si at det kan være farlig å bli, og at det å flykte i indre eksil eller til en annen kultur, et annet sted, organisasjon eller system, er bedre?
En som i likhet med Josef K. velger å bli i systemet, er doktor Stockmann i Henrik Ibsens "En folkefiende".
Selv om hele byen tar sterk avstand fra hans syn på virkeligheten, velger han ikke å trekke seg unna eller forlate sitt syn, men å kjempe videre for det han mener er sant. Hans konklusjon er at "den sterkeste i verden, det er den som står alene".
På den andre sida kan det noen ganger være både viktig og riktig å "melde seg ut", gå i indre eksil eller trekke seg unna på andre måter?
Ta f.eks. Nora i Ibsens "Et dukkehjem". Hun velger å forlate familien. Grunnen er at hun ønsker å lære hvordan det er å være et selvstendig menneske, og ta ansvar for sitt eget liv. Egoistisk kanskje, men la gå. Hun er i det minste ærlig og rasjonell i sin begrunnelse, og det gir definitivt poeng.
Nora går heller ikke i "indre eksil" og blir i familien eller systemet. I stedet trekker hun seg helt ut og reiser til et annet sted.
I Knut Hamsuns roman "Sult" fører fremmedgjøringa til at hoved-personen har vansker med å ta imot hjelp og kommunisere med andre. Han trekker seg derfor ut av samfunnet, går i et slags "indre eksil" for å bevare sin egen mentale helse.
Hva betyr så det? Jo, at det også kan være rasjonelt å trekke seg unna eller gå i "indre eksil". Ikke permanent, men i en viss periode. Blir man for lenge og går for dypt inn på følelsen av fremmedgjøring og dens årsaker, kan man lett komme i situasjonen som filosofen Friedrich Nietzsche advarer mot:
-"stirrer man for lenge ned i avgrunnen, vil avgrunnen etter hvert begynne å stirre opp på deg".
Å tilbringe altfor lang tid i kampen mot fremmedgjøring og på å forstå dens årsaker og botemidler, kan m.a.o. gå ut over din egen psykiske helse.
Mitt valg er derfor periodevis å trekke meg unna, samle krefter og kunne vende tilbake til det filosofene Hannah Arendt og Herbert Marcuse kaller "fellesskapet", og som jeg viste til innledningsvis.
4. Avslutning
I en senere del 2 av dette essayet, tenker jeg å gå nærmere inn på hva fremmedgjøring er, besøke noen filosofer og samfunnsforskere som også er opptatt av dette temaet, samt drodle litt over hva man kan gjøre, når man selv føler seg fremmedgjort.
Med utgangspunkt i bl.a. organisasjonsteori vil jeg da se nærmere på fire ulike måter å reagere på. Fire ulike måter som kan gi store konsekvenser for både en sjøl og andre.
Men inntil jeg evt. skriver del 2, tror jeg ikke jeg vil male flere "sukkertøy", men ta fatt på noen motiver som lenge har buldret og knurret i fantasien. Motiver som jeg vet jeg må sloss med og bli plaget av, og som har med vår samtid å gjøre. Ikke akkurat noe trivelig. Men det gjelder å gå til oppgaven med skrekkblandet fryd, og håpe det beste.
Lykkes jeg blir i alle fall mitt "alter ego" samt noen i mitt lille, lokale kunstner-miljø fornøyd. Det får holde. Å bidra til å endre verden eller virkeligheten på andre måter enn det, ligger langt over mine ambisjoner.
Og det får jaggu også mitt alter ego bare si seg fornøyd med. Hvis ikke blir en fot i ræva på han 😊
-------------------------------------
Fotnote
*) Den herskende politikerkasten (def.)
Definisjonen bygger dels på perspektiver utviklet av Gaetano Mosca, Robert Michels, Antonio Gramsci, C. Wright Mills og Stein Rokkan
Personer som har gjort politikk til sin yrkeskarriere og oppnådd politisk makt på nasjonalt nivå. De har tilnærmet lik sosial og faglig bakgrunn, liten eller ingen erfaring fra andre yrker, deltar i flere nettverk med bl.a. private, kapitalsterke særinteresser, veksler mellom jobb i politikk, lobby-organ, PR-byrå, NGO'er og tankesmier og rekrutterer nye kastemedlemmer fra egne sosiale og politiske nettverk.
Medlemmene i kasten har et interesse-fellesskap med andre karriere-politikere, også på tvers av partipolitiske skillelinjer og nasjonale grenser. Interesse-fellesskapet går ut på å ivareta kastens og medlemmenes interesser, evt. også på tvers av demokratiske spilleregler og formelle lovverk - jfr. Epstein-nettverket
"Naust i Hamna", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2026 ©
------ o ------ o ------ o ------
I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.
Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!
Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.
Antikrigsinitiativet (AKI)Bestemødre for fredFredspartiet FORInternasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)Norge for Fred (en del av World Peace Council)
