12. mars 2024

Tillitstapet (Et essay)


Hadde tenkt å legge ut et annet mars-maleri på bloggen, men ble ikke ferdig i tide. Eller rettere sagt, det ble ferdig, men kreativiteten sparket bein for meg.

Den forlangte at jeg også måtte skrive et essay som en kommentar til maleriet. Det gjorde at jeg måtte lese meg noe opp på nyere geopolitisk litteratur. Spore den opp, lese, notere, analysere, skrive essayet. Slikt tar tid . . . Så derfor passer det å legge ut et portrett av en skeptisk, irritert eller skuffet penselsvinger . . . .

Men fra spøk til alvor. Dette selvportrettet og maleriene som omkranser det, er faktisk nært beslektet med mars-maleriet jeg tenkte å legge ut.

Samtlige har tema/budskap som bl.a. tar avstand fra krig, militarisering og den politiske elitens systematiske undergraving av demokratiet. Men portrettet og det opprinnelige mars-bildet har også en annen ting felles. Begge kom til meg mens jeg leste prof. James Hawes bok, "Tyskland. Hele historien og kort fortalt".


Kunstnergruppa "Neue Sachlichkeit" ("Ny objektivitet")

Da jeg leste om den tyske mellomkrigstida (1918 - 1939), var det ikke bare musikken fra Cabaret og Tolvskillingsoperaen som nådde fram til meg. Denne røykfylte, slitne og dels desperat muntre atmosfæren som bl.a. Kurt Weil, Lotte Lenya og i vår tid, Bryan Ferry, tolker så godt.

 

Jeg kom også til å tenke på de jeg oppfatter som denne periodens mest ærlige, jordnære og innsiktsfulle kunstnere.

Folk som
Käthe Kollwitz, kunstnergruppa "Neue Sachlichkeit" (med bl.a. Otto Dix, Max Beckmann, Georg Scholz, Karl Hubbuch og George Grosz) samt filosofer og forfattere som Theodor Adorno, Rosa Luxemburg, Bertholt Brecht og Hans Fallada.
"Gatescene i Berlin", George Grosz (1928)
På samme måte som i våre dager, levde de i ei politisk, kulturell og økonomisk brytningstid med voksende politisk ensretting samt økte sosiale og økonomiske forskjeller i befolkninga. Noe som i neste omgang selvfølgelig ga økt politisk polarisering.

Videre ble myndighetene mer og mer tilhengere av sensur, militarisme og krigsfanatisme. I tillegg kom bl.a. økt stigmatisering / stempling av "annerledes tenkende" og dermed økt selvsensur blant journalister, kommentatorer, forskere, kunstnere, o.a.

Et av flere eksempler fra vår egen tid, er stigmatiseringa som forskerne Julie Wilhelmsen og Tormod Heier ble utsatt for, da de våren 2022 prøvde å få fram et mer nyansert bilde av årsakene til Russlands invasjon i Ukraina.

Responsen fra den politiske eliten samt redaktører og kommentatorer i hovedstrøms-mediene var tydelig i sin logiske, men likevel demokratisk undergravende konklusjon. Det var nok også derfor ingen gikk linja helt ut, og uttalte den i full offentlighet: 

  • Forskere på geopolitikk bør ikke resonere og analysere slik forskere er opplært til å gjøre. De bør slutte med det, og heller straks si seg enig med standpunkt som tas av den politiske eliten og hovedstrøms-mediene. Kort sagt, forskere bør ikke oppføre seg som forskere, men som den herskende politiske elitens lojale allierte.

Liknende eksempler -- der kravet er at journalister, kommentatorer, forskere og andre skal underkaste seg den politiske elitens oppfatning -- kan også spores i bl.a. debatten om bruken av munnbind, årsakene til klimaendringene og forsøkene på å stemple to andre forskere, Glenn Diesen og Hilde Henriksen Waage.

Den amerikanske filosofen og lingvisten, Noam Chomsky, har vist til at forsøkene på å styre folks oppfatninger av virkeligheten, har økt i de siste tiåra. Ledende politikere og media setter klare grenser for hva man kan mene, kjent som "det politisk korrekte" mens det innenfor grensene til det "politisk korrekte" tillates livlig debatt. 

Selv pleier jeg å tenke på slik innsnevret debatt (eller debatt på maktens premisser) som det "demokratiske fikenbladet" til vår tids
nyliberalistiske og demokrati-undergravende politiske elite. Og de er dessverre i flertall både i USA samt på EU-nivå og statsnivå i de fleste nasjoner i Europa, inklusive Norge.  

"Brød!", Käthe Kollwitz (1928)

F.eks. kan folk gjerne drøfte offentlig hvordan en gitt krig kan vinnes, men ofte ikke hva eller hvem som var årsakene til krigen. Eller man kan drøfte hvordan munnbind bør brukes, men ikke hvorfor, dvs. om det er vitenskapelig slått fast at munnbind faktisk beskytter mot virus, og ikke bare mot bakterier.

Noe kan altså gjerne drøftes, mens andre ting skal tas som gitt, uten å bli drøftet. I organisasjons-teorien er dette en velkjent hersketeknikk som dekkes av begrepet "non-desision".

Eller som en svensk systemkritiker (fikk ikke navnet med meg) sa på radio for noen uker siden:

  • Her i Sverige går TV-debatten livlig om når og hvordan Sverige kommer med i NATO, men aldri om hvorfor Sverige absolutt må inn i NATO. Det spørsmålet glimrer med sitt fravær.   
"Arbeid er skammelig", Georg Scholz (1921)

I mellomkrigstida i Tyskland økte ensrettinga, fortielsene og andre hersketeknikker opp gjennom 1930-tallet. Siden noe blir "politisk ukorrekt" å drøfte, førte det naturlig nok også til ei undergraving av demokratiske rettigheter som bl.a. tale-, trykke- og pressefrihet.

Den politiske eliten og deres allierte medier gjorde stadig sterkere krav på å ha "monopol på all sannhet" på både utenriks- og innenrikspolitikk, og etter 1937 også på kunst- og kulturfeltet. Vi har alle opplevd hvor frustrerende og slitsomt det er å mene noe annet enn folk som insisterer på å ha "monopol på sannhet". Bare de sterkeste orker det over tid. 

Det snører seg rundt "Neue Sachlichkeit"

Men til tross for den politiske elitens og mange mediers voksende forakt og stigmatiseringer, svekket ikke kunstnerne i
"Neue Sachlichkeit" budskapet i bildene sine. Især synes motstanden mot krig og kampen for fred, demokrati og sosial og økonomisk rettferdighet å ha stått sentralt hele tida.

De ønsket å
"Krigs-krøplinger", Otto Dix (1920)
sette et kritisk søkelys på samfunnets skyggesider og gjøre folk mer bevisst tingens begredelige tilstand.
Gjennom økt bevisstgjøring av de faktiske forholdene håpet de at folk ville reagere og bidra til å snu den negative utviklinga.
Men kunstnergruppa og mellomkrigstida hadde knapt sju år igjen da president Hindenburg utnevnte Adolf Hitler til rikskansler i 1932. Da hadde "Hitler-partiet", som det het på stemmesedlene, fått 33,1 % av stemmene.

Ved nyvalget i 1933, som ble gjennomført fordi valget i 1932 ikke ga noe fungerende flertall i Riksdagen, hadde partiets gatebøller, "brunskjortene", forhindret mange fra å stemme andre partier. "Hitler"-partiet eller NSDAP som det nå hette, endte dermed opp med 43,9 % av de avgitte stemmene.

Da Riksdagen vedtok
fullmaktsloven samme år, fikk Hitler og NSDAP diktatorisk fullmakt. Loven ble brukt til å forby alle andre politiske partier. Først ute var Kommunistpartiet som i 1932 hadde fått 16,9% av stemmene.

"Kunstdommere", Karl Hubbuch (1928)
Årene fra 1933 og fram til krigsutbruddet i 1939 brukte nazistene til å ensrette og omforme Tyskland til en totalitær stat. Fortielsene, løgnene, innsnevringa av debatt og andre hersketeknikker ble intensivert.

Det ble nå tindrende klart hva som var "politisk korrekt", og derfor også hva man måtte unngå å si eller skrive for ikke å bli stemplet som samfunn-fiende av en eller annen sort. 

I 1939 ble
"Neue Sachlichkeit". forbudt og verkene deres stemplet som degenerert kunst (Entartete Kunst). En kunstform som myndighetene ikke ville tillate i det nye nazistiske tusenårsriket som Hitler og NSDAP ønsket å realisere.

Tusenårsriket og "Det nye amerikanske århundre"

I vår tid snakkes det om "det nye amerikanske århundre", dvs. et århundre med USA som global enehersker eller hegemon, som bl.a. John Mersheimer og Jeffrey Sachs omtaler det. Er perspektivet på et nazistisk tusenårsrike og et amerikansk hundreårs-rike enda et likhetstrekk mellom vår tid og mellomkrigstida i Tyskland?

Et likhetstrekk mellom ambisjonene til det nazistiske Hitler-Tyskland og ambisjonene til den nyliberale og nykonservative amerikanske politiske eliten? Nei, forresten -- ikke bare den. EU-eliten og vår egen politiske elite støtter også helhjertet ideen om et "nytt amerikanske århundre". Kanskje ser de for seg ei framtid der de er trygge som en del av heiagjengen til "den største bølla i skolegården"?

Da vet de lite om bøller. Historia viser for det første at "bøller" ikke er evigvarende.
Det gjaldt bl.a. det Egyptiske riket, Indusriket, Romerriket og forrige århundres Tredje rike. Og det gjelder selvsagt heller ikke for våre dagers anglo-amerikanske rike som ledes fra Washington. Mange hevder det allerede er i oppløsning i form av økende fattigdom blant amerikanere, forfall i offentlig infrastruktur, fallende "oljedollar", astronomisk statsgjeld og kraftig redusert tillit rundt i verden.

For det andre viser historia at "bøllene" -- naturlig nok -- er fokusert på egne interesser framfor interessene til andre land og folk. Overfallene på bl.a. Afghanistan (2001 - 2021), Irak (2003 - 2010) og Libya (2011) var vel tydelige eksempler på det? Eller var det kanskje i Norges interesse? Eller Danmarks? Irlands? . . . . . 

Mulige lærdommer?

Etter nazistenes forbud av "Neue Sachlichkeit" rømte mange av kunstnerne til utlandet. De som ble igjen fikk "berufsverbot" (yrkesforbud) og fikk ikke lov til å arbeide som kunstnere. Noen få bøyde nakken og ble nazismens medløpere. Ensrettinga hadde seiret, men kunstnergruppa hadde likevel gitt verden et godt eksempel til etterfølgelse.

Kanskje er viktigste lærdom at kunsten må være ærlig og oppriktig
, og ta utgangspunkt i den virkeligheten den eksisterer i.
Hva som for øyeblikket er det "politisk korrekte" eller "ukorrekte" er irrelevant. Kunsten må være fri til å gjengi verden slik kunstneren oppfatter den, og ikke slik mektige politiske eller økonomiske interesser mener den skal oppfattes.

På den måten vil kunsten og kunstfeltet alltid være en demokratisk arena i samfunnet. Det har kanskje liten betydning, men uansett være være et tilskudd i riktig retning. Om så et siste tilskudd i en verden som vår, en verden der det å være økonomisk sterk og mektig militært, også gir en rett til å bestemme over andre folk og land etter eget godtbefinnende. M.a.o. en
verden der fascismen igjen er på frammarsj?

Hva var det president George W. Bush sa da han startet USAs ulovlige krig mot Irak i 2003: "De som ikke er med oss, er mot oss" . . . . . og underforstått -- slike land og ledere kan vente seg sanksjoner og muligens krig. Slike utsagn ligger atskillig mer i den fascistiske enn den demokratiske tradisjonen!

"Krigen", Otto Dix (1929-1931), 468 x 204 cm

Har fanden våknet igjen? - mer om likhetstrekkene med vår egen tid

Innledningsvis skrev jeg at det finnes likhetstrekk mellom mellomkrigstida i Tyskland og tida vi selv lever i. Heriblant økt politisk ensretting, krigs-fanatisme, økte sosiale og økonomiske forskjeller, økt polarisering, mer sensur i privat (sosiale plattformer) regi samt økt stigmatisering i offentlig regi, og dermed selvsensur blant journalister, kommentatorer, forskere, kunstnere, mfl.

De økte sosiale og økonomiske forskjellene i Europa og USA er et velkjent barn av  nyliberalismen i vår tid. De negative virkningene av denne samfunns-skadelige ideologien er blitt grundig dokumentert av forskninga til den franske økonomen Thomas Piketty. Et sammendrag av historiker Kjell Ansgar Hansen kan høres (og evt. leses) på Agenda Magasin.

Med nyliberalismen og nykonservatismen som den politiske elitens samlende ideologi, har det gamle skillet mellom høyre- og venstre i politikken blitt borte. I dag faller mange tidligere "venstre-orienterte" og "høyre-orienterte" hverandre om halsen i skjønn forening.

Man er bl.a. enige om viktigheten av globalisering (og dermed avdemokratisering), "fri flyt" over grensene, putte skattepenger i lommene på multinasjonale selskaper i "det grønne skiftet" samt føre "krig mot ondskapen", dvs. mot land som ikke mener det samme som oss i det anglo-amerikanske imperiet. 

Begrunnelsene fra den tidligere høyre- og venstresida er ofte ulike, men enigheten på viktige policy-områder dominerer. Folk i de fleste land i Europa - inklusive Norge - har derfor knapt noe reelt valg ved parlaments-valgene. Uansett hvilket parti de stemmer, får de tilnærmet samme politikk; "same shit - just in different wrapping".

I tillegg får folk en politikk som gjennomgående prioriterer interessene til andre (EU, multinasjonale selskaper, globale investorer, o.a.) framfor interessene og behovene til
landet de liksom skulle representere, og folket som valgte dem.

Det er slike gjentatte opplevelser som over tid får folket til å finne andre løsninger. Løsninger som motvirker "dill-dall-demokratiet" som kultur-høvdingen Erik Bye kalte det. Den politiske eliten frykter selvsagt slike løsninger, og stempler det -- i likhet med de store mediene -- som fæl populisme. Skrekkelige saker, mener de, å la folket få stor innflytelse i et demokrati. Det er da helt uhørt.

En dress- og draktkledd fascisme?

Det er nettopp denne ideologien (nyliberalisme pluss nykonservatisme) som dagens politiske elite i USA og Europa -- inklusive Norge -- har gjort til sin trosretning. En ideologi som i sin fanatisme og arroganse kun har forakt overfor folkeopinionen og overfor andre land som ikke deler deres ideologi.

Ser man denne ideologien koblet med diverse tenketanker som f.eks. RAND Corporation, ISW, World Economic Forum, organisasjoner som finansierer kupp og undergraving som f.eks.
NED og USAID samt gigantiske investorer som f.eks. Black Rock og Vanguard, får man maktsentra som ligger langt utenfor folkelig / demokratisk påvirkning.

Dette er en av grunnene til at det gir mening å omtale dagens politiske og økonomiske elite som "dress- og draktkledde fascister". Langt under en fjerdedel av dem er folkevalgte, og deres lojalitet er knyttet mer til hverandre og deres felles ideologi enn til folket i landene de liksom skal representere.

"Hybris suicidal", Jan R. Iversen (2023)
Ennå er det heldigvis ingen "brunskjorter" å se i gatene, men parlamentarikere og EU-byråkrater i dresser og drakter som hisser til krig, setter seg som selvoppnevnte dommere over andre nasjoner, og som stadig snevrer inn på hva folk kan tenke, gjøre og mene. Derfor er det vel en god del ved vår samtid som tyder på at "fanden har våknet" igjen?

Dette kommer til syne i et annet likhetstrekk med den tyske mellomkrigstida. Likheten i ensretting og polarisering i både USA og Europa - jfr. bl.a. boka til Thomas Seltzer om USA, Tarjei Skirbekks bok om de moderate folkepartienes fall i Europa samt Haaland Matlarys bok om "Demokratiets langsomme død".

Bland så noen klyper "yankee-trender" som "woke" og "cancel-culture" inn i dette, og vi får en giftig fanatisme som ikke står mye tilbake for mellomkrigstidas brunskjorter i Tyskland. Ting som ikke er "politisk korrekt" skal forbys eller ødelegges, og dermed legitimeres en atferd som er fullstendig i strid med alle demokratiske prinsipper.

Bokbålene er tilbake i de såkalte demokratiene i både øst- og vest-Europa, men ingen såkalte "ansvarlige" politikere i Norge eller EU reagerer nevneverdig på det. Er ikke det interessant å notere seg? De som gjerne begrunner overfall og sanksjoner på andre land som bryter demokratiske regler, er da blitt svært så tause.

Et tredje likhetstrekk med den tyske mellomkrigstida, er krigs-fanatismen og uviljen mot diplomati / forhandlinger. Vi ser det i Palestina og Gaza, men i særdeleshet i Ukraina der krigen nå er blitt en indirekte krig mellom Russland og NATO, og med Ukraina (inntil videre?) som slagmark. Som kjent var det ikke ukrainerne, men Frankrikes (president Francois Hollande) og Tysklands (kansler Andrea Merkel) som undergravde Minsk-avtalene og Storbritannias Boris Johnson som saboterte fredsforhandlingene i Tyrkia i 2022. Ingen fred takk, når vi har større bytter i sikte. 

Når det gjelder Gaza gråter de dress- og draktkledde i EU / EØS og USA sine kledelige tårer for galleriet, samtidig som de fortsetter å levere våpen til drapene på sivile palestinere. Dermed har de nok en gang overfor resten av verden demonstrert sitt vanlige hykleri, sin alltid tilstedeværende dobbeltmoral og sin skyhøye arroganse overfor hva resten av verden måtte mene.

De kunne like gjerne sagt: Vi gjør som vi vil! Vi er de sterkeste og de som prøver seg, vil bli straffet med sanksjoner, undergraving og eventuelt krig. Det har vi vist over hele verden siden 1991 og vi akter ikke å stoppe med det, siden vi er de sterkeste.

Dress- og draktkledde fascister er penere i tøyet enn mellomkrigstidas brunskjorter, og de formulerer seg riktignok på en forsiktigere måte enn det jeg her gir uttrykk for, men grunntanken er nøyaktig den samme: Makt gir rett!

"Når blinde leder", Jan R. Iversen (2023)
Et fjerde likhetstrekk med mellomkrigstida er at krigsfanatismen også i vår tid peker mot øst. Mellomkrigstidas "Drang nach Osten" synes m.a.o. å leve i beste velgående blant vår tids nyliberale og nykonservative politiske elite i USA og Europa. EUs stadige utvidelser, og NATOs stadige ekspansjon østover og sågar også videre mot Asia, underbygger nettopp denne kjensgjerninga.

Men denne gangen drives ikke "Der Drang nach Osten" av mellomkrigstidas tyske naziparti og deres ønsker om "Lebensraum", jødeutryddelse, kontroll over naturressurser og slavebinding av undermennesker / "untermench".

Den drives heller ikke av vår tids dress- og drakt-kledde fascister, men snarere av deres reelle oppdragsgivere. De som sponser valgkampanjene deres, de som lar tenketankene sine utvikle politikken deres, de som lar PR-selskapene sine støtte dem og de som gir dem godt betalte jobber etter at de har gått av som politikere. 

Med umettelig grådighet og skyhøy arroganse som drivkraft 

Kort sagt ligger drivkraften hos globale amerikanske og europeiske investorer, hos selskaper som f.eks. Black Rock, Goldman Sachs, Vanguard og State Street. Kanskje også vårt eget oljefond?

Uansett snakker vi her om gigantiske investeringsselskap som ønsker fri tilgang og eiendomsrett til stadig mer av jordas naturressurser, markeder og transportårer.

Det er dette som styrer
politikken til de nyliberale og nykonservative politiske elitene i Europa. Det er disse kreftene som er makta bak tronen. Kanskje især i gamle, fallerte kolonimakter som Storbritannia, Nederland, Tyskland, Frankrike og Italia som nå ser muligheten til å gjenvinne litt av fordums storhet?

"Nyliberalistisk altertavle", Jan R. Iversen (2021 - 23)
Og begrunnelsen er slik den alltid har vært, helt siden Christoffer Columbus stjal gull og sølv i Sør-Amerika, og slaktet og velsignet indianere med sverd og Bibel. Og helt siden Rudyard Kipling skrev om "The white mans burden" der britene -- Guds gave til verden, må vite! -- påtok seg det historiske ansvaret for å gjøre barbarer og villmenn rundt i verden til siviliserte engelskmenn, til selve kremen av menneskeheten, de sanne overmennesker.

Den fascistoide arrogansen var stor også den gangen, og våre dagers utgave ligger nesten på samme nivå. Vi i Vesten må -- med USA i spissen -- bestemme over alle land i verden ettersom vi er de beste, og vet bedre enn andre land og folk hva som er best for oss . . . . . (kremt) . . unnskyld, for dem!  

I vår tid er det imidlertid ikke lenger snakk om "å hjelpe andre land og folk" til kristendom og sivilisasjon", men "å hjelpe dem til demokrati og menneske-rettigheter". Kort sagt, hjelpe dem til å bli som oss fordi vi er verdens beste og vet hvordan alt skal gjøres. Spissformulert er dette den offisielle begrunnelsen, men bak den ligger andre hensyn.

"Dårekisten", Jan R. Iversen (2022)

Ta Ukraina som eksempel. Sett fra ståstedet til den amerikanske politiske eliten har ønsket lenge vært å oppnå regimeskifte i Russland, og forhåpentligvis få en ny Boris Jeltsin i presidentembedet.

I tillegg er ønsket å svekke handelen som EU/EØS-landene har med andre selskaper enn amerikanske selskaper, samt å undergrave Kinas "belt and road"-strategi via Ukraina og inn mot Europa.

Folk som ønsker å sette seg mer inn i dette, bør lese bl.a. "The Grand Chessboard",
skrevet av Zbigniew Brzeziński. Følg så gjerne opp med skriftene til Paul Wolfowitz og bla gjerne også litt i rapportene til amerikanske policy-tenketanker som f.eks. ISW, RAND Corporation, CSIS, NLD og Atlantic Council for å nevne noen få. Her finner du flere. 

Ø
nsket om en ny Boris Jeltsin, som la seg flat for markedskrefter og investorer, deler Det Hvite Hus med EU-kommisjonen. I Jeltsins regjeringstid (1991 - 1999) ble Russland hærtatt av en sverm av russiske og vestlige "investorer", oligarker og multinasjonale selskaper, kriminaliteten økte enormt, helsevesenet kollapset, de sosiale og økonomiske forskjellene i befolkninga økte formidabelt og levealderen falt med over ti år.

Avisene i Norge skrev om nordmenn som sendte vogntog med klær o.l. over grensa til trengende barn og ei russisk befolkning for øvrig. Journalisten Owen Matthews beskrev hvordan det var å være journalist i Moskva i denne groteske tida. Ei tid som i Vesten ble omtalt som ei lysende tid. Markedskreftene hadde vunnet. Grådigheten hadde fått frie hender og vanlige folk levde i søpla. Så fint alt var blitt i det tidligere Sovjetunionen. Hurra?

Sett under ett: USA og EUs (og Norges!) fagre ønsker om demokrati og menneske-rettigheter i verden, er svært ofte et spill for galleriet. Reelt sett gjelder det -- på samme måte som under Columbus og kolonialismen (1400 - ca. 1950) -- å få kontroll over andre land og folk samt deres  naturressurser, markeder og transportårer. Nykolonialisme er et annet ord for denne atferden.


Skal man imidlertid lykkes med det, må man også ha villige og lydige statsledere i disse landene. Finnes ikke slike, må man skaffe seg dem gjennom undergraving, valgjuks, solid finansiering av opposisjonelle og evt. støtte til statskupp, helt uavhengig av om statslederen er demokratisk valgt, leder i kraft av nasjonal tradisjon eller leder fra et tidligere kupp.

Det er slike "operasjoner" som bl.a. NED, USAID, CIA og MI6 jobber med i land som ikke ennå har underkastet seg Det Hvite Hus og deres ønsker.

Til og med i Nato-landet Ungaren støtter USAID krefter som motarbeider demokratisk valgte Viktor Orban. Slike grove brudd på innblanding i andre lands indre anliggende, er typisk atferd for "Vestens leder". Men slik snakker man helst ikke om, må vite. Det medieskapte glansbildet av Vesten som demokratisk paradis, må ikke tilsmusses av sannheten. 

Med nykonservatismens mål (k
ontroll over andre land, natur-ressurser, markeder og transportårer) og nyliberalismens dyrking av umettelig grådighet, følger kriger og atter kriger. Flyktning-katastrofer på flyktningkatastrofer. Barn uten skolegang. Folk uten helsehjelp og mat. Rasering av natur. Ødelegging av kulturelle verdier. Rasering av offentlig infrastruktur. Spredning av giftige kjemikalier og utarmet uran. Kolossale klimagass-utslipp. En serie forferdelige hendelser som lenge har vært grådighetens og dermed også den moderne kapitalismens (les: nyliberalismens og nykonservatismens) sanne ansikt.

Det synes i alle fall fortsatt å være slik at den tøylesløse økonomiske grådigheten får dominere i verden, og med fanatiske nyliberalistiske og nykonservative politikere -- de drakt og dresskledde fascistene -- som disse kreftenes ydmyke tjenere. De ofrer til og med egne land og folk på grådighetens alter. Så hvorfor skulle disse pent antrukne fascistene ikke også ville ofre andre folk og land? Som f.eks. Irak, Libanon, Libya og Ukraina. Blir Georgia neste? Eller Moldova? Transnistria eller Armenia? 

Ofre egne land og folk? Vel, det trengs vel ikke å minne om slike ting som eksplosjonen i strømpriser i Norge i 2022 og elitens nylige åpning for forurensende undersjøisk gruvedrift i Barentshavet - i torskens viktigste oppvekstområde? I selve kuvøsen til det verdifulle Lofotfisket? Vi bør vel også nevne den statlige subsidieringa av vindkraft som undergraver bl.a. urfolks rettigheter?


Og hva med å avhende 12 områder av Norge til USA og amerikansk lovgiving, og slik gjøre deler av Norge til legitime bombemål i tilfelle en strid mellom stormaktene? Så lite teller altså grunnlovens krav til norsk suverenitet for den norske politiske eliten på storting og i vekslende regjeringer i de siste tiåra.

"Norsk ytringsfrihet", Jan R. Iversen (2021)
Men pytt, pytt - det viktigste for etisk korrupte nyliberale og nykonservative politikere er å sørge for at investorene får maksimal avkastning på investert kapital, samt sørge for EUs interesser og USAs globale dominans. På disse områdene legger de seg virkelig i selene, og da får selvsagt EU og USA alt de måtte peke på? Landområder, gruvedrift på havbunnen, billig fornybar kraft, osv. Eller gjør de kanskje ikke det? 

Når det gjelder det femte likhetstrekket mellom vår tid og mellomkrigstida: Økt stigmatisering og dermed økt selvsensur, er mye allerede nevnt ovenfor. Det kan tilføyes at folk som ble utsatt for det i mellom-krigstida, mistet venner, nettverk og tapte forfremmelser og tilgang til nye jobber. Mot slutten av 1930-tallet vanket også bøter, fengsel og innpå 1940-tallet sågar dødsstraff.

På 1950-tallet herjet McCartyismen i USA (og dels i Europa) på tilnærmet samme måte, riktignok uten dødsstraff som mulig reaksjon. I
1961 lanserte forfatteren Sigbjørn Hølmebakk begrepet "brønnpissing" om hetsen og stigmatiseringa som foregikk mot norske, demokratisk lovlige systemkritikere, journalister og politikere. I 1996 rettet Lund-kommisjonens rapport (1996) og andre publikasjoner sterk kritikk mot ensrettinga som den politiske eliten og dels mediene stod bak i flere tiår etter siste verdenskrig.
"Nyliberalistisk suksess", Jan R. Iversen (2016)
Sett på bakgrunn av dagens krigshissing og stigmatisering av forskerne jeg nevnte ovenfor, kan man trygt si at norske medier og den nyliberale politiske eliten har hukommelse som en gammeldags dass! Trekk i snora og all viktig historisk lærdom og kunnskap er borte.
 
Det gjelder alt fra deres oppfatning av norsk konsesjonslovgiving til det ufornuftige å akseptere fremmede lands militærbaser på norsk jord i fredstid. Henry Kissingers fortsatt gyldige konklusjon: "USA har ingen venner, kun egne interesser" er tydeligvis blant de mange historiske fakta som den politiske eliten gjennom flere tiår har latt gå i kloakken. Trekk i snora!

En viktig årsak til det er at stortingsflertallet (AP, H, V, FrP, KrF, SP og dels også SV og Rødt) i flere tiår har avvist fakta-kunnskap til fordel EUs og USAs interesser innpakket i nyliberal og nykonservativ tankegods. En ideologi som systematisk har nedprioritert norske innbyggere og norsk næringsliv (jfr. elkraftspriser, ACER-medlemskap, etc.) til fordel for krav og forventinger fra EU-Brussel og Washington.

Vel, dermed er også tilliten til dem borte for mange av oss. For noen av oss er såvel tillit som respekt borte for godt! 


"Krigshisseren", Jan R. Iversen (2022)
Andre forhold indikerer at dagens elite i Europa også er ille ute på helt grunnleggende demokratiske områder.
I Tyskland drøftes nå forbud mot partiet (AfD) som vokser i folkelig, altså demokratisk(!) oppslutning. I USA kjemper Joe Biden og Det demokratiske partiet med alle midler for å frata republikanernes Donald Trump retten til å delta i kommende presidentvalg.

Uansett hva man måtte mene om AfD og Trump, kommer man ikke unna at det å forhindre reelle politiske motstandere å delta i demokratiske valg, ligger milevis unna all praksis i et reelt demokrati.
Hver gang noe slik skjer i land som ikke tilhører Nato eller EU, hyler eliten og mediene opp i vrede og avsky. Men altså ikke når en selv undergraver og forhindrer frie valg. Da er alt OK.

Uansett kommer i slike sammenhenger fellesskapet til et visst parti i mellomkrigstidas Tyskland -- med gatebøller i
brune skjorter -- frem i dagen. Brunskjortene
truet folk fra å stemme på nazistenes politiske motstandere. Men det er selvsagt mer effektiv å forby motstandere fra å delta i valg, noe også nazistene til slutt fant ut.

Og hva så med Norge? Jo, i Norge drøftes muligheten for å straffe folk som mener noe annet enn den politiske eliten i utenrikspolitikken. Har man en annen oppfatning av geopolitiske spørsmål enn den
nyliberalistiske og nykonservative politiske eliten, og hvis ens oppfatting sammenfaller med hva en fremmed makt mener, risikerer man inntil ti års fengsel, dersom denne loven blir vedtatt av stortinget.

Er man derimot enig med den politiske eliten og fremmende makter som har samme mening som eliten, er alt i skjønneste orden. Da er du en av de gode og snille, og Norge er fortsatt et velfungerende demokrati som står for alt godt i verden. 

Arrogante liksom-demokratier i oppløsning?


"De som ikke er med oss, er mot oss" proklamerte president George W. Bush i 2003 om USAs ulovlige militære overfall på Irak. Verden var dermed blitt svart - hvit. Man var enten for eller imot. Det fantes ingen andre alternativ. Ingen mellomposisjoner. Ingen nyanser. Bare denne lavpannede, stupide todelinga i god og ond. I snille og slemme. I svart eller hvitt. Med oss eller mot oss.

En arrogant diktator kunne ikke uttrykt seg bedre enn Bush. Lederen av det unipolare verdensorden hadde talt. Men det var klar tale, og den praktiseres fortsatt. Hvis du publiserer fakta som viser at USA, EU eller NATO bryter internasjonale lover eller finner på noe annet ulovlig, er du en fiende. I våre dager er bl.a. fengslinga av journalisten Julian Assange et klart eksempel på undergravinga av de demokratiske frihetene i vesten.
Men i 2003 anga president Bush grunntonen til det som nå synes å ha blitt den amerikanske og europeiske (nyliberalistiske og nykonservative) politiske elitens fanatiske arroganse og anti-demokratiske holdning til systemkritikk og opposisjon.

Verden er faktisk blitt svart - hvit på samme måte som i den tyske mellomkrigstida. Det finnes ingen andre alternativ. Ingen nyanser. Bare god eller ond. Snill eller slem. Og vi i vesten er alltid de gode og snille. Alltid! Forstått? Og de som er uenige med oss er de slemme og onde. Alltid! Forstått? . . . . Slik lyder talen til vår tids dress- og draktkledde fascister. Pen i tøyet, men like farlig for demokratiet og for verden som mellomkrigstidas tyske brunskjorter og deres ledere?


Vi lever i ei fæl tid der ensretting, dobbeltmoral, vettlaus krigs-fanatisme, historieløshet og skamløs hykling kjennetegner så vel den politiske eliten som de store mediene. Sett fra mitt ståsted er vår samtid skremmende lik mellomkrigstida, altså tida før utbruddet av 2. verdenskrig.

Hvordan det vil gå, er likevel ikke greit å si. Sjøl har jeg mine bange anelser, men ser også lyspunkter. Men det vil føre for langt å gå inn på dem her. Derfor får jeg heller spare dem til en senere bloggpost.
Hvis det har noen hensikt? Eller kanskje likevel?

Uansett -- boka til
James Hawes, "Tyskland. Hele historien og kort fortalt" -- ga meg "vann på mølla". Hadde jeg levd i Tyskland i mellomkrigstida, hadde jeg nok funnet meg godt til rette i kunstnergruppa
"Neue Sachlichkeit".

Kanskje er det på høy tid å opprette en avlegger i Norge?

   

"Tillitstapet", Jan R. Iversen, selvportrett, akryl på lerret, 40 x 40 cm, 2023 ©

 

Tre fremragende geopolitiske analytikere - prof. Glenn Diesen, prof. John Mersheimer og journalist Alexander Mercouris tegner opp et sannsynlig framtidsbilde pr. 17. mars 2024. Et bilde som bør motivere noen og enhver til å engasjere seg i arbeidet for fred.


Oppfordrer alle fredsorienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for å presse krigshisserne i den politiske eliten til å ta fredsorienterte initiativ før det er for sent.


Facebook-grupper:

Nei til mer krig 

Stopp 3. verdenskrig

Fredsnettverket i Tromsø

Folkets røst for fred

Fred og Rettferdighet (FOR)

Aksjon mot militær aggresjon og krigshissing

Stopp krigen i Ukraina

Opphev sanksjonene mot Syria

Fredsperspektiv

VARIG FRED

Fredsforsvaret

Stopp imperialismen - stopp krigen - bygg solidaritet