Forbipasserede

Som mange andre av mine maleri tar også "Forbipasserende" utgangspunkt i samfunns-forholdene rundt oss. I slike ustabile ting som politikk, økonomi, nyheter, verdens-situasjon, arbeidsmarked, inflasjon, levevilkår, etc.

Det er ofte vanskelig å si hva som ga næring til et spesielt maleri. Rent generelt er det en mental prosess som tilslutt manifesterer seg i et mentalt bilde. Noen ganger fester jeg det til et lerret. Andre ganger ikke. 

Den doble virkeligheten - den tilsynelatende og den virkelige 

Kanskje var det primært den doble virkeligheten vi lever i, som ga støtet til maleriet "Forbipasserende"? En virkelighet som består av både den offisielle virkeligheten og den reelle virkeligheten.

Den offisielle virkeligheten er den vi blir matet med av massemediene og av en samstemt gjeng av topp-politikerne i EU/EØS-klanen. Du vet de som sloss om småting så busta fyker, men som er enige i alle store og viktige saker. Ikke nødvendigvis de store og viktige sakene for oss som bor i Norge, men for EU og Washington. 

Foran hvert stortingsvalg understreker de alltid hvor ulik f.eks. H og AP er, men når valget er gjennomført, opplever vi at de i praksis fører samme politikk på alle store og viktige saker. Nettopp dette skamløse bedraget overfor folket har de praktisert så godt som sammenhengende siden slutten på "den første kalde krigen" i 1991.

I denne reelle virkeligheten samarbeider den politiske herskerkasten i EU/EØS/NATO med hverandre i ulike nettverk og på tvers av partigrenser, landegrenser, nasjonale lover samt på tvers av alt som heter etiske og moralske regler. 

Det nylig avslørte Epstein-nettverket er bare ett av mange hundre nettverk som den herskende politikerkasten i EU/EØS/NATO-landene deltar i. Andre nettverk er formelle (og dermed mer synlige) nettverk som bl.a. Biderberg-gruppen, World Economic Forum og Den trilaterale kommisjonen. 

Avsløringa av det mer uformelle Epstein-nettverket -- preget av bl.a. korrupsjon, "pisk- og gulrot", trusler, lukrative karriere-veier, diverse belønninger, nepotisme, osv. -- kom tydeligvis overraskende på mange. 

At samfunnstopper fra ulike land og ulike partier inngår i sosiale nettverk som undergraver alt fra demokratiske spilleregler til lover, etikk og moral, virket imidlertid "fjernt" og konspiratorisk for de fleste.

Især for de som har latt seg sosialisere og indoktrinere til å tro at verden faktisk er slik vi får presentert av "våre" etisk og moralsk korrupte topp-politikere, og av deres mange klakører og mikrofonstativ i massemediene. 

Men spiller det noen rolle? Om kort tid har nordmenn flest glemt Epstein-nettverket, på samme måte som de allerede har glemt bl.a. Panama-papers, Paradise-skandalen og EU-svindelen som også avslørte det kriminelle og anti-demokratiske samrøret mellom ulike lands politiske og økonomiske ledere. Du vet de toppene som vi liksom skal ha tillit til. 

Sannheten er imidlertid at vi -- sammenlignet med NRK-serien "EXIT" -- her snakker om et mye mektigere, mer samfunns-nedbrytende og dermed også farligere "EXIT 2.0". 

Fra det reelle til det illusoriske   

Spådommen er derfor at de fleste i befolkninga om kort tid vil ha glemt virkeligheten som Epstein-nettverket avslørte, og vendt tilbake til sin opprinnelige forståelse av virkeligheten -- den offisielle virkeligheten. Den vi blir fòret med av myndighetene, og som forteller oss at nettverk som Epstein-nettverket, var et unntak. Et råttent egg blant hundrevis av egg som er lovlydige og ikke kødder med demokratiet i ulike land.  

Da vil vi i folket igjen tro at vi lever i et perfekt demokrati, at samfunnstoppene lojalt arbeider for Norges og vårt eget beste, og at alt som hovedstrøms-mediene hevder om utenrikspolitikk, andre lands ledere og om den globale virkelighet, er den hele og fulle sannhet. 

Folkets retur tilbake til illusjonenes verden har skjedd utallige ganger tidligere.

Derfor vil det skje også denne gangen, godt hjulpet av hovedstrøms-medienes "nyhets-sannheter", fordummende reality-serier og mye annet som faller inn under kategorien "brød og sirkus". 

I tillegg kommer våre egne liv der vi ofte har mer enn nok med egne problem og utfordringer, og har verken tid eller energi til å sjekke "våre" myndigheters og medienes versjoner av virkeligheten. 

Derfor vil vi fortsette å gå fra korte perioder der "folk flest" får innsyn i "den reelle virkeligheten", og til perioder der folk flest er blitt "hjulpet tilbake" til den offisielle virkeligheten, til "løgnenes og illusjoners verden".  

Platons hulelignelse 

Filosofen Platon ga i sin "hule-lignelse" en beskrivelse av denne prosessen. Kort fortalt beskriver Planton i "Staten" en situasjon der mennesker sitter lenket inne i en mørk hule.

De kan bare se skygger som faller på veggen foran dem, og som stammer fra ting og hendelser som skjer utenfor hulen. Skyggene danner det de oppfatter som virkelighet. 

En av fangene slipper fri og kommer seg ut av hulen. Først blendes han av lyset, men etter hvert ser han verden slik den virkelig er – ikke bare som skygger, men som sola, tingene og sannheten. Som den virkelige virkeligheten.

Når han vender tilbake og forteller de andre om den reelle virkeligheten avviser de han. De blir sinte over at han "truer" deres eget virkelighetsbilde, og stempler han som konspirasjons-teoretiker, sviker eller rav gal. Omtrent på samme måte som alle andre syn enn de offisielle synene på krigene i Afghanistan, Ukraina og Iran blir stemplet som misforståtte, uønskede . . . . eller sågar som forræderske?

Opp gjennom tida har jeg lært mye av europeiske filosofer. Filosofi betyr "kjærlighet til visdom" og er en systematisk og kritisk refleksjon over virkeligheten, mennesket og vår egen eksistens. 

I den stadig mer løgnaktige virkeligheten som dagens toppledere i Norge og Europa mater oss med, er filosofi blitt en stadig viktigere motgift mot såvel løgner som irrasjonalitet. Det er også veien til et rikere liv med større innsyn og forståelse av den reelle virkeligheten som faktisk omgir oss. 

Synes derfor det er all grunn til å hylle filosofien og filosofene. I vår stadig mer mafia-liknende eller fascistiske virkelighet er de en motgift. 

 

"Forbipasserende", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2026 ©

------ o ------ o ------- o -------

I en verden der krig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. For levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet likegyldig og fånyttes.    

 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

Februarlys

"Februarlys" er fra en sen februardag, et par uker etter soldagen i Tromsø. Motivet er hentet et sted i nærheten av det gamle trykkvann-bassenget nord på Tromsøya med utsikt mot åsene i sør.

Maleriet bør imidlertid ikke sees som en faktisk gjengivelse av virkeligheten. Snarere er det et bilde av en mental tilstand, en opplevelse, noen korte øyeblikk før sola igjen forsvant bak horisonten.

 

To landskap 

"Ikke mal landskap", pleier en god malerkollega å si. "Mal heller den andre virkeligheten. De politiske landskapene. De treffer så godt." 

Hver gang han drar det argumentet, svarer jeg at jeg fortsatt maler den virkeligheten, men at "politiske landskaper" er utmattende i lengda. Å male dem kan føles som Dantes vandring ned sirklene til helvetes sentrum, eller som å være fanget i samme irrasjonelle verden som Josef K., hovedpersonen i Franz Kafkas roman Prosessen. 

Derfor tar jeg gjerne pauser fra de politiske landskapene. Da prøver jeg å male naturens skjønnhet. Skjønnhet som den herskende politikerkasten ikke ennå har ødelagt med bl.a. sine evige kriger, sine "vindparker" eller "batterifabrikk-bobler". Kort sagt aktiviteter de kjører igang på oppdrag fra statskasse- og subsidie-kåte investorer, EU eller andre som styrer de store avgjørelsene i vårt stadig mer skrantende folkestyre / demokrati.

På mange politikk-områder som helse, samferdsel, utdanning, næring, forsvar, utenriks-politikk, finans, etc. finnes nemlig en rekke sterke lobby-grupper, PR-selskaper og "usynlige" nettverk. 

De som tror at Epstein-nettverket er et enkeltstående fenomen, bør derfor tenke nytt. Sannheten er at det i relasjonen EU - EØS - NATO - USA finnes hundrevis av nettverk, der de fleste går bak ryggen på såvel demokratiske systemer som nasjonale og internasjonale lover og regler. 

De er bare ennå ikke blitt avslørt . . . og de største og viktigste vil neppe bli avslørt så lenge som dagens politikerkaste av nyliberalister og unipolare globalister sitter ved makta. 

"Der alle tenker likt, tenker ingen særlig mye", sa stjerne-journalisten Walter Lippmann om ledere som tviholdt på gammel enighet og gamle forståelser. Når virkeligheten endrer seg, blir de ute av stand til å omstille seg, og ender derfor ALLTID opp med å gjøre vondt verre. 

En bedre karakteristikk finnes knapt på statslederne i EU/EØS, nærmest uansett parti og land, og især etter statskuppet i Ukraina i 2014. Hører man i dag f.eks. Macron, Starmer, Merz, van der Leyen eller deres vasall, Gahr Støre, uttale seg om hva som er viktig og uviktig, rett eller galt i verden, har man hørt vel 95 prosent av Europas statsledere. Sammen utgjør de kontinentets mektigste og dermed også  farligste ekko-kammer.  

"Februarlys" ble malt nettopp som en flukt fra dette politisk ensrettede og moralsk korrupte "landskapet" som den herskende politiker-kasten i USA og EU/EØS har skapt i årene etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning i 1991. Høyres gamle og intelligente leder, Kåre Willoch, tok det på kornet allerede i 2003. 

Lyrikken som kilde  

På vei til atelieret hender det jeg stopper ved bokhyllene med lyrikere. Folk som Nordahl Grieg, Arnulf Øverland, Rolf Jacobsen, Bertolt Brecht, Hans Børli, Pablo Neruda, Torborg Nedreaas, Jens Bjørneboe, Olav H. Hauge, Helge Stangnes og nye tilskudd som Thore Danielsen og Hermann Knutsen, blir da til inspirasjon. Både for naturens landskaper og for mine besøk i vår tids heslige politiske landskaper.

I vår tid vokser fascismen igjen i den herskende politiker-kasten i USA og Europa.

Vokser på samme måte som på 1930-tallet i Europa. Vokser med sin krigshissing, ideologiske fanatisme, sine drap og sin kidnapping av statsledere som ikke underkaster seg. Vokser med sin militarisme og ensretting i mediene, sin sensur og stigmatisering av andre politiske syn, sin forakt for diplomati, internasjonale avtaler og lover, sin sentralisering av makt samt sin undergraving av folkestyret / demokratiet.

Der jeg stod ved min lille lyrikk-samling foran døra til atelieret, meldte spørsmålet seg. 

Når begynte denne motbydelige politiske trenden i Norge? Hva var frøet som sådde framveksten av dette monsteret i de norske politikerkasten? I det som opprinnelig var det egalitære Norge, og det som var freds-nasjonen Norge?

Kanskje startet det på en snikende måte? På en måte vi knapt la merke til fordi alt var innpakket i søt propaganda ("vi er de snille og de andre er slemme" eller "dette er ikke en krig, men en redningsoperasjon, en aksjon for å avverge krig, for å hjelpe barn og kvinner i nød, for innføre demokrati, osv.) . . . . . . . . 

Kanskje ble fascismens frø sådd fordi vi ukritisk slukte alt en stadig mer moralsk råtten politiker-kaste og hovedstrøms-mediene fòret oss med? Som sauer til trauet?

Men når skjedde det? 

Kanskje startet det hele da USA-NATO i 1999 brøt internasjonal lov ved å angripe og påbegynne ødeleggelsen av Jugoslavia? Den gangen ble USA-NATOs krig -- på samme måte som deres etterfølgende kriger i Afghanistan 2001, Irak 2003, Libya 2011, Syria 2011, Iran 2026, mfl. -- bortforklart som vennlige handlinger. Som en håndsrekning til det gode. 

En håndsrekning som imidlertid alltid har vist seg å bli farget "til albuen av blod", som Jens Bjørneboe skrev i "Mea Maxima Culpa" : 

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod. 

Selv synes jeg Stein Mehren tok nettopp disse tingene på kornet i diktet "Dette er ikke en krig", skrevet i 2000, året etter USA-NATOs militære overfall på Jugoslavia. 

Etter 1999 har imidlertid den fascistiske mentaliteten blitt tydeligere, og krigene stadig flere. 

I vår tid kan vi derfor når som helst få "det uvirkelige og langt borte" og den herskende politikerkastens "snille og gode intensjoner" rett i fanget. Så ettertrykkelig at blodet skvetter. 

Tenker vi noen ganger på det? . . . . . Eller tror vi kanskje at den krigerske banden, som politikerkasten har utviklet seg til, aldri vil få følger for oss selv? . . . for våre etterkommere? Er vi fortsatt så naive og så blinde for virkeligheten? Og så fri for selvinnsikt at vi fortsatt kaller oss tenkende mennesker?    

Dette er ikke en krig (Stein Mehren) 

Dette er ikke en krig, men et TV-show
Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen
over ovner, fotoalbum, barnesenger
presset så hardt og nådeløst mot jorden
at vi kan høre deres hjerteslag

Dette er ikke en krig, men et bilde
av en krig som utkjempes i bilder
De gjenlevende er snart usynlige
der de graver i sine knuste minner
og gråter tårer som bildene ikke fanger

Seierherrene taler seierherrenes språk
I brønnene står de uskyldiges rop
Albansk i én landsby, serbisk i den neste
Vi ser alt dette på TV, kanskje vi tror
at likene reiser seg når filmen er ferdig

 

Jorden er gjødslet med levret blod

og massegravene eser som blomsterbed 

Vi har sendt de levende ut på vandring 

Først den ene veien, så den andre 

Det er et velregissert drama vi ser 

 

I lange rekker langs alle veier, folk 

som leker "Hvem skal ut av rekka gå"

Fra flyene kan vi se deres varmeutstråling 

sitre over skjermene og telle dem med 

nitti prosents presisjon. Det er vår krig.  

 

Se hvor livaktig vi landsetter 

våre følelser. På den andre siden av 

våre masker, har vi reist brannstiger

Er det syndefloder eller oppstandelsesfloder 

som driver over ansiktene våre 

 

Vi ber albanere om å slutte å være 

albanere, serbere skal ikke være serbiske 

Alt dette er en film som de døde 

spiller for oss,i ruinene av sine hjem.

Og vi, vi ber dem leve som oss 

 

"Februarlys", Jan R. Iversen, akryl på kartongplate trukket med lerret, 46 x 55 cm, 2026 ©

------ o ------ o ------- o -------

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.    

 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

 

 

Mørketidslys

Dette motivet er hentet fra en synsopplevelse i desember og nær Rundvannet i Tromsø. En synsopplevelse som av mange grunner ble sittende i hukommelsen, og som derfor bare måtte males. Den viktigste grunnen var nok valørene (lys og skygger) i "mørketida" som ofte også er "det blå lyset og de blå skyggenes tid". Ei tid der skjønnheten i naturen gjerne åpenbarer seg i blått og hvitt.

Men etter hvert som skissa ble ferdig og jeg påbegynte maleriet, blandet skjønnhetsopplevelsen seg med virkeligheten vi lever i. Den virkeligheten som både vi og naturen er tvunget inn i. Uavhengig av om vi vil eller ikke. Det er den virkeligheten som fortsetter sin paradoksale gang . . . . . i alle fall så lenge dagens moralsk råtne politikerkaste på nasjonalt nivå sitter med makta. I Norge og resten av EU/EØS.

Det var kanskje derfor to dikt kom til meg under malinga. Fra hver sin kant. Fra kystens dikter, Helge Stangnes, og hans "Vintersang" -- og -- fra innlandets dikter, Hans Børli, og hans "Vi eier skogene".  

To dikt som ser naturens skjønnhet i relieff til den politiker-skapte virkeligheten. En virkelighet der samfunnets herskerkaste vever nasjon og samfunn stadig mer inn i økt grådighet, redusert demokrati, økte skiller mellom fattig og rik, økt korrupsjon, løgner og kriger. Og på toppen av det hele forteller de og deres trofaste medier oss at det er til vårt eget beste. Og de fleste av oss vanlige folk ser faktisk ut til å tro det?! 

Vanstyret kommer til syne på mange måter. Epstein-dokumentene -- som alle i disse dager snakker om -- synliggjør bare en liten "flik" av vanstyret som norske, europeiske og amerikanske politikere er en del av. 

Et system som de -- i nært samarbeid med vestens oligarker og investeringsfond -- har bygget opp siden begynnelsen av 1990-tallet, og som de årlig videreutvikler i møter i bl.a. World Economic Forum og Sikkerhetskonferansen i München. Det er et system som stadig avler nye kriger, mer korrupsjon og enda flere vanvittige klima-prosjekter, av den enkle grunn at det gir oligarker og investeringsfond enda flere sugerør direkte ned i statskassene.  

Andre av mange "fliker", er f.eks. at Norge er velsignet med fornybar energi (el. kraft) i massevis, men den har vekslende storting og regjeringer -- med H og AP i spissen -- gitt EU styringsretten over. Selv betaler vi stadig mer for det i prisstigning, over skatteseddelen og i kutt i vanlige folks velferdsordninger. 

Men likevel tror vi fortsatt at dagens uansvarlige og moralsk korrupte karriere-partier og karriere-politikere ivaretar våre interesser? At de som vi hvert 4. år velger til stortinget er våre representanter og at de ivaretar våre interesser? 

I så fall  . . . . vel bekomme.

  

VINTERSANG 

Foto: Tor Vadseth

Sov, sov, gamle land,

snart skal tindan slokne.

Kvil mens mørketia rår,

etter vinter kjem en vår.

Du skal alltid våkne.

Sov, sov, gamle fjell,

blått e vinterlyset.

Under dyna di e lagt

emne til en sommardrakt.

Aldri skal du fryse.

Sov, sov, gamle jord.

Blodig e di pute.

Drøm deg bort fra krig og kav.

Om ditt mannskap mønstre av,

segle du di rute.

Våk, våk, gamle mann.

Du må tekstan skrive.

Dagan flyg så fort førbi,

du har fått di knappe tid.

Endå eig du livet.

- - Helge Stangnes "Vintersang", Nordkalottforlaget 2011 og "Samla dikt" (2015, 2016 og 2018)

 

VI EIER SKOGENE  

Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
skjønt slektens livs-sti slynget seg
over århundrers blå høgder
av skog.

Foto: Torbjørn Tjernsberg

Skog i storm,
skog i stille –
skog, skog, skog,
alle år. 

Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter. 

Fremmede menn eier trærne,
og jorda,
steinrøys-jorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.

Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.

Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.

Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål
skog og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –

Nei, vi eier skogene,
slik barnet eier si mor.

- - Hans Børli, "Likevel må du leve" (1952) og "Samlede dikt", Aschehoug (2020)

 

 "Mørketidslys", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 48 x 55 cm, 2026 ©

 

 ------ o ------ o ------- o -------

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.    

 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

 

Fortuna i tvil

Fortuna eller "Fru Fortuna" som hun også ble kalt, var lykkens og skjebnens gudinne. Derfor var det mange i romerriket (ca. 240 f.Kr - 500 e.Kr) som ofret til henne foran beslutninger eller situasjoner der de ønsket å ha hellet med seg. 

Offergavene var gjerne kaker, mynter, små figurer av gudinnen eller noe som kunne drikkes. Også små figurer av Fortunas symboler som f.eks. et lykkehjul, et overflødighetshorn eller et ror, ble brukt. 

Men Fortuna -- lykkens gudinne -- var lunefull og upålitelig. Derfor var hun også tilfeldighetenes gudinne. Hadde hun gitt oss noe vi kunne glede oss over, kunne hun i neste omgang ta det fra oss. Hun var aldri til å stole på. Hva den svenske dramatikeren August Strindberg ville sagt om det, kan vi jo bare lure på. 

"Et jævla liv"

"Lille Fortuna", A.Dürer (1495)

Uansett ville en verden styrt av Fortuna vært en kaotisk og uforutsigbar verden. En slitsom verden såvel psykisk som sosialt og fysisk. Alt vi prøvde å forholde oss -- venner, familie, jobb, myndigheter, egen helse, rettsvesen, rutetider, bilsakkyndige, avtaler, etc. -- kunne raskt og uten forvarsel forandres. 

For å symbolisere nettopp det uforutsigbare og tilfeldige, skapte Albrecht Dürer i 1495 et kobberstikk der Fortuna står på ei kule. Ei kule som raskt og uventet kan trille i alle retninger. I skjønn-litteraturen leverer Franz Kafkas roman, "Prosessen", et godt bilde på hvordan det er å være menneske i en verden der tilfeldighetene, det ulogiske og uforutsigbare rår.  

Vi mennesker kan gjerne godta og sågar oppsøke spenning, usikkerhet og tilfeldigheter, men i det lange løp søker vi mot det forutsigbare, det ordnende, det logiske og stabile. Det er også en forutsetning for å kunne bygge og vedlikeholde en fungerende familie, gruppe, organisasjon eller samfunn. 

Grunnen er opplagt. Orden, stabilitet og forutsigbarhet gir oss muligheter til å planlegge våre liv. Bedre muligheter til å bygge vår tilværelse innenfor et "logisk univers" der ting henger sammen. Derfor pusser vi tennene for å unngå tannråte, følger trafikkreglene for å unngå skader og bøter, stemmer ved valgene fordi vi tror det tjener våre interesser, tror på mediene fordi vi antar at de ikke farer med løgn og propaganda, osv. 

Vi søker m.a.o. mot en verden der "ting henger sammen" i noenlunde forutsigbare mønstre eller årsak-virkningsammenhenger. På den måten blir verden mindre tilfeldig, mindre kaotisk, ulogisk og slitsom for oss selv og andre. 

Men hvordan oppnår vi en slik verden? Et viktig svar er struktur. Mennesker er sosiale vesener. Vi søker sammen i grupper og samfunn, nettopp fordi grupper og samfunn kan tilby oss viktige strukturer som gjør verden mindre kaotisk og tilfeldig. 

Fortuna og Justitia 

Å skaffe seg kunnskap om orden (struktur), kaos (tilfeldigheter) og hva som skaper slike tilstander, var viktig for antikkens greske og romerske filosofer. Kaos ble ansett som en utrivelig urtilstand der alt var uforutsigbart. På 1600-tallet karakteriserte Thomas Hobbes slike tilstander som en "alles kamp mot alle" som alltid ville bli verst for de svakeste i samfunnet.

For å bli et sivilisert samfunn måtte menneskene overvinne kaos og etablere orden. Det skjedde primært ved å skape og opprettholde: 

• politisk orden: Ved å ha lover, sedvaner og institusjoner (f.eks. lover for domfelling, sedvaner for valg av lederskap i samfunnet, institusjoner som tok seg av renhold i bystaten, etc.) var avgjørende for å forhindre kaos. 
  Lover, sedvaner og institusjoner man var enige om, ga forutsigbarhet og bidro til å løse konflikter uten at det oppstod vold, ødeleggelser og andre former for kaos.  
  
  
• felles moral og felles ritualer: Gjennom årlige ritualer opprettholdt man både en kosmisk harmoni (gudene ble tilfredse) og en felles sosial harmoni som skapte samhold og fellesskap. Ritualene (ofringer, festivaler, merkedager, etc.) skulle sikre gudenes gunst og holde farlige krefter unna. Myter og fortellinger om helter og "kloke folk", fungerte som rollemodeller for riktig moralsk atferd i ulike situasjoner.

Disse strukturene er like viktige i dag som for antikkens samfunn, stater og imperier. Eller for å være mer presis -- strukturene er blitt enda viktigere siden våre samfunn og stater på alle måter er mye mer komplisert konstruert enn i antikken. 

I tillegg har flere tiår med politisk vanstyre (i form av nyliberal og unipolar globalisme) skapt mye større grobunn for konflikter mellom ulike grupper, sektorer og geografiske områder i samfunnet. Tilfeldighetene og dermed usikkerheten har økt. Det har gjort det vanskeligere for vanlige folk å stifte familie og bygge ei framtid. Et resultat er fall i fødsler og stadig eldre befolkning. Vanstyret har kastet millioner ut i prekariatets tilværelse der de lever fra hånd til munn. I 2020 tok jeg nettopp det opp i maleriet "Prekariatets reise".    

"Justitia", ukjent kunstner

Vender vi igjen blikket mot Fortuna og hennes forkjærlighet for ustabilitet og tilfeldigheter, ble hun ved ofringer til romernes øverste gud, Jupiter, holdt noenlunde i sjakk. Jupiter var nemlig svært opptatt av stabilitet, av kosmisk og sosial orden, og hadde lite til overs for tilfeldigheter. 

Men det fantes også en annen guddom som var opptatt av orden, og som var Fortunas rake motsetning. Det var gudinnen Justitia. I dag kjenner vi henne best som rettferdighetens og rettsvesenets eller domstolenes gudinne. 

Justitia veier skyld og uskyld, rett og urett på ei balansevekt. På det grunnlaget feller hun sine dommer, symbolisert med sverdet hun holder i høyre hånd. Foran øyene har hun et bind. Det symboliserer at hun ikke tar hensyn til rikdom og makt, men dømmer rike og mektige upartisk og etter samme lover som hun dømmer fattige og svake. Rettferdighet for loven, sier vi gjerne.
  

"Fortuna i tvil"

I maleriet "Fortuna i tvil" har jeg malt henne i moderne klær og i vår egen tid. Det virker som hun sitter på en liten kafe? Ser ut gjennom et stort speilglassvindu? Ser ut på samfunnet og menneskene der? På rike og fattige? På disken foran seg har hun to kopper. Den ene drikker hun av. Den andre koppen står alene. Personen som stod der har forlatt kafeen?  

Ved siden av den forlatte koppen ligger et langt tøystykke. Et bind? Bindet gudinnen Justitia pleier å ha foran øynene? Det som gjorde henne upartisk, rettferdig og ubestikkelig? . . . . . . . 

Ei videre tolkning og andre tolkninger overlater jeg til de som betrakter maleriet. Det har mange symboler, farger, former og sammenhenger som det kan tas utgangspunkt i. På samme måte som et dikt, et musikkstykke eller en roman kan selvsagt også et maleri, tolkes på mange måter. 

Uansett -- jeg malte nok "Fortuna i tvil" som en allegori på vår egen tid. Ei tid som salige Håkon Bleken allerede på 1990-tallet så var i forfall, og som flere av hans maleri og collager gir uttrykk for. Den gangen var jeg enig med han, og i alle år etter er jeg bare blitt mer overbevist. 

Jeg kunne skrevet mer om det. Men det får vente til ei senere anledning. Har for tida 2 - 3 andre malerier i arbeid, og får heller prioritere dem. 

Vil du likevel vite mer om min egen oppfatning av vår egen samtid, anbefales FN-veteranen Dan-Viggo Bertuns artikkel fra september 2025. Du finner den her.  

 

"Fortuna i tvil", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2026 ©

 

 ------ o ------ o ------- o -------

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.    

 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

 

Juleneket

Så ble det et fjøsnissemaleri i år også. Et tomt julenek på låvebroa skal erstattes med et nytt. Fjøsnissen har gitt beskjed om det, og et par av ungene på gården har påtatt seg å bytte det gamle juleneket med et nytt. 

I mellomtida tar fjøsnissen seg en prat med et par dompaper. Eller kanskje tar de en sang? Kanskje en julesang? 

Fjøsnissene er i tusse-slekta og synger gjerne på språket til de underjordiske, et språk som menneskene ikke forstår, men som skogens dyr og fugler forstår helt utmerket. Men selv om menneskene ikke forstår språket til de underjordiske, forstår og snakker fjøsnissene menneskenes språk helt utmerket.

"Skogtrollene på Kvaløya", Jan R. Iversen, 2024 

Siden fjøsnissene er i tusse-slekta er de også fjernt i slekt med de store fjell- og skogtrollene, men atskillig mer kunnskapsrike, språkmektige, snille og intelligente enn trollene som er slemme og helt ubegripelig irrasjonelle og dumme. 

Så irrasjonelle og kolossalt dumme at de gjerne ender sin eksistens, når de møter Espen Askeladd eller et annet glupt og smart menneske som kapper hodet av dem. Eller kanskje er trollene så dumme at de ikke kommer seg inn i fjellene før dagen gryr, og de blir truffet av lyset fra sola. Da blir de forvandlet til stein- og bergknauser. Til pass for dem.

Egentlig kan trollene langt på vei sammenlignes med EU-kommisjonen og norske politikere som sysler med utenrikspolitikk. I verste fall kan vi ikke se bort fra at samtlige i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget og i Utenriksdepartementet er i troll-slekta. Riktignok ser alle ut som mennesker. Til og med utenriksminister Barth-Eide ser ut som et menneske, men da må vi ikke glemme at de underjordiske har evnen til å forvrenge hvordan folk oppfatter dem. 

Hva så med folk i de andre komiteene på stortinget? Tror nok at mange er med i fjøsnisse-slekta? Nøkker og alver er det nok flest av i Kultur-departementet, og draugene er kanskje i flertall i fiskeridepartementet? 

Hvem vet? Eller som forskerne klokelig pleier å si. Her må det nok mer forskning til før vi kan si noe sikkert.  

Uansett hvordan det nå er eller ikke er; ønsker jeg alle som følger med på bloggen et riktig godt og fredelig nytt år . . . . . til tross for alle de dumme og skumle trollene 😉 

 

"Juleneket", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 40 cm, 2025 ©

 

 ------ o ------ o ------- o -------

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent.   

 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

  

Tromsøutstillinga 2025

  

Utstillinga ble planlagt, produsert og arrangert av ei prosjektgruppe bestående av: Kristin Josefine Solstad, Kai Mørk Mortensen, Eva Skulgam og Jan R. Iversen. Solstad og Mortensen tok seg av kurateringa.

Også i år ble det en god del forarbeid til møter i prosjektgruppa og til oppfølging av møtene . . . og det vi ikke kom fram til, måtte tas under veis på mail, telefon, sms og messenger.

Siden vi hadde utstyr og erfaring fra utstillinga i 2024 gikk imidlertid det meste på skinner. Herunder plan for disponering av utstillings-lokalet, markedsføring av utstillinga (takk til iTromsø), invitasjoner til kunstnere, avtale med kunstnere, ordninger og avtaler for frakt av kunstverk og søknader til potensielle sponsorer, inkl. utforming av sponsoravtaler.

8. mai ble 2025 ble det sendt ut åpen invitasjon (Open Call) med søknadsfrist 1. juni. Kunstkomiteen juryerte søknadene i juni, og utstillinga (30. okt. - 28. nov.) ble gjennomført med i alt 42 kunstverk i form av maleri, skulptur, foto og trykk. 

Samtlige verk -- unntatt to som ikke kom fram med posten -- ligger på hjemmesida til Kunstsentralen Nord.

Et par hundre mennesker deltok på åpninga av utstillinga, og i utstillingsperioden (30. okt. - 28. nov) ble utstillinga besøkt av anslagsvis 8 - 900 personer. I tillegg kommer publikum som var innom utstillinga på vei til forestillinger i Storsalen på Kulturhuset.

Utstillerne i 2025 stiller opp for gruppefoto

Utstillinga ble støttet av Tromsø Kommune og Odd-Berg gruppen. 

Det er usikkert om det vil bli arrangert ei ny Tromsø-utstilling i 2026.

 

 

Narrativets makt (et essay)

Maleriet "Mental erobring" er et skjevt blikk på IKT's og mobiltelefonens invaderende vesen og masse-medienes enorme innflytelse på vår egen forståelse av virkeligheten. I fellesskap fører de til at viktige egenskaper som logikk og rasjonalitet, blir trengt i bakgrunnen av politisk ensretting, irrasjonalitet og stempling av annerledes tenkende. I vår tid er begrepene massemedia og masse-manipulasjon blitt synonymer.    

BBC -- det britiske mediekonsernet som norske nyhetsmedier alltid bruker som sikker kilde og sannhetsvitne -- ble nylig tatt med buksene nede. Knepet for å ha "kryssklippet" Donald Trump og dermed knyttet han direkte til angrepet på senatsbygninga i Washington i 2021.

For de våkne er det ikke første gang BBC har presentert "sannheter" som også norske medier ukritisk har gjengitt. Pål Steigan treffer derfor godt når han 11. nov. 2025 skriver: 

-- "Norske mainstream-medier dekker BBC-skandalen som om de sjøl var nøytrale observatører – ikke medskyldige i spredninga . . [ . . . ] . . Kort sagt: Alt er som vanlig. "De redaktørstyrte" mediene lurer leserne sine, men synes ikke det er noe å beklage."

Propaganda eller nyheter?

At massemediene slurver, er uredelige eller bevisst påvirker folkeopinionen til å tjene visse politiske partier og saker som f.eks. kriger, er gammelt nytt. Det gjør alle store medier, ikke minst i tider der den herskende politikerkasten føler sin makt, sine narrativer og sin  virkelighetsforståelse truet.

Men det er ikke alltid slik at slurv, kunnskapsløshet eller bevisste propaganda-hensyn ligger bak. I vår tid skyldes det også at nyliberale politikerne (flertallet i Europa) på 1980-tallet overlot stadig større deler av samfunnsutviklinga til markedskreftene. Og dermed også til oligarker og styrtrike investeringsfond. På den måten fikk markeds-makt i økende grad også politisk makt, bak ryggen på det demokratiske prinsippet om at folket i valg skal bestemme politikken. 

Et eksempel på denne utviklinga, som i tillegg har ødelagt medienes troverdighet, er nyliberalisten Rupert Murdoch. Mer om det nedenfor. Deretter rettes blikket mot Edward Hernan og Noam Chomsky som i 1988 gjorde en studie som -- i lys av den nye BBC-skandalen -- er blitt brennaktuell. 

I studien fant de 5 sentrale forklaringer på hvorfor mediene -- og især i utenrikssaker -- ikke forteller sannheten, men ender opp som talerør for den herskende politikerkasten. Dels med viten og vilje, og dels som følge av markedsdynamikken som de selv står i og ikke kan fri seg fra. 


I nyliberale / markedsliberale samfunn er penger viktigere enn sannheten!

Den australske mediemogulen Rupert Murdoch og hans inntog i Storbritannia i 1969 er et godt eksempel på at "sannhet" ikke betyr mye i medieverden, og at markedsandeler, inntjening og aksjekurser betyr mer. 

Som investor og nyliberal medie-eier tilhører Murdoch de som prioriterer økonomisk overskudd framfor sannhet, undersøkelser og balansert framstilling av virkeligheten. Slike ting, som tidligere var viktig for mediene, krever nemlig tidkrevende og grundig journalistisk arbeid. Altså noe som øker kostnadene og går ut over overskudd og eierutbytte. I en markedsliberal virkelighet er dette noe investorer ønsker å unngå.  

Å innta rollen som folks vaktbikkje overfor de mektige i samfunnet, passer heller ikke Murdoch og hans like. De benytter heller sin mediemakt til å lobbyere, påvirke politikere og støtte politikere og ideologier de sympatiserer med. 

Et av mange eksempler er  hvordan Murdoch brukte sine medier -- bl.a. stor-avisa "The Sun" -- til å få folk til å stemme Margaret Thatcher og hennes parti (Toryene) i det britiske parlaments-valget i 1979. 


Det lyktes. Toryene vant og gjennomførte nettopp de markedsliberale endringene Murdoch ønsket. Blant annet gikk Thatcher straks inn for å øke privatiseringa av mediebransjen, samt svekke fagforeningene i avisbransjen. Fagforeninger som Murdoch anså som medie-eiernes største hinder for økt inntjening og utbytte. 

Opp gjennom 1990-tallet ble hans medier gode "penge-maskiner". I 2011 ble imidlertid avisa "News of the World" (NTW) -- som Murdoch hadde kjøpt i 1969 -- knepet i flere alvorlige lovbrudd. Avisas redaktører hadde bl.a. leid inn private etterforskere til å avlytte telefonene til fotballspillere, skuespillere, politikere og kongelige. 

De avlyttet sågar private samtaler mellom ofre og pårørende etter terrorangrepet i London 7. juli 2005. Alt for å få tak i sensasjonelle nyheter som solgte aviser og økte NTWs inntjening og aksjeverdi. 

Avsløringene i 2011 om hvordan NTW i flere år hadde brutt en rekke lover førte til at Murdoch la ned avisa, og overførte verdiene til andre av sine medier. Melkekua ble slaktet og redaktøren i det redaktørstyrte "News of the World" dømt til fengsel. 

Men for Murdoch stod fortsatt flere melkekyr på båsen og de fortsatte, riktignok kloke av skade . . . . . eller kanskje flinkere til å skjule sine spor? 

Hvorfor nyheter blir "vridde" og ikke til å stole på?

I 1988 skrev medieforsker Edward Herman og professor i lingvistikk, Noam Chomsky, boka "Manufacturing Concent -- the Political Economy of the Mass Media" ("Produksjon av enighet - den politiske økonomien til massemediene").  

Helt siden slutten av 2. verdenskrig i 1945 er vi blitt indoktrinert til å tro at massemedier utenfor Vesten, er lite troverdige og farer med løgn og propaganda. I boka retter forfatterne blikket mot de markedsstyrte demokratiene i Vesten og spør i hvilken grad farer vi selv med løgn og propaganda?

De finner at mediene ikke er balanserte nyhets-leverandører og nøytrale "vaktbikkjer" som vi er opplært til å tro. Snarere er de et system som underholder, informerer og sosialiserer folk til å adoptere verdier, normer og virkelighets-forståelser / narrativ som herskende politikerkaste og andre mektige grupper i samfunnet er tjent med. 


Antakelsen om de redaktørstyrte mediene som en fjerde statsmakt som holder de øvrige maktene (parlament, regjering og domstoler) i ørene og ser dem i kortene på mer enn småting, er altså ei vrangforestilling i henhold til forfatterne. 

Her i Norge var det f.eks. ikke de store redaktørstyrte eter- eller avis-mediene, men snarere en jusprofessor på Universitetet i Oslo og hennes aktivitet på sosiale medier, som våren 2025 fikk stoppet Gahr-Støre-regjeringas ønske om å karre til seg diktatoriske fullmakter. Fullmakter som gikk på tvers av grunnloven og Stortinget som lovgivende organ. 

I boka avdekker Hernan og Chomsky strukturelle forklaringer på hvorfor mediene er blitt "de mektiges propagandainstrument". Å lete etter strukturelle forklaringer er for øvrig en god forskningsstrategi. Den sikrer at undersøkelsen unngår å gå seg vill i: 

1) individuelle forklaringer (som ender i konklusjoner som at  "noen redaktører og journalister er slik, andre er sånn". Dermed tilsløres det at individuelle valg i stor grad blir styrt av strukturelle forhold som f.eks. belønninger i form av avlønning og sosial ros.) 

2) forklaringer som antar at det finnes en eller annen konspirasjon -- en slags hemmelig eksekutivkomite -- som står bak medienes nyheter og narrativer. 

For å unngå slike fallgruver rettet forfatterne søkelyset mot medienes egne livsvilkår. Altså mot livsvilkår eller strukturer som alle medier har, uavhengig av moralen til redaktører og journalister, og uavhengig av evt. konspirasjoner som svært ofte ikke lar seg dokumentere vitenskapelig. 

Livsvilkårene eller strukturene som forfatterne i stedet fokuserte, var i hvilken grad økonomiske incentiver, eierskap, annonseinntekter, tilgang til "nyhets-råvarer" og et politisk-ideologisk press avgjør hva slags hendelser og perspektiver som får plass i nyhetene, og som dermed blir medienes egne narrativ. 

Fem filtre som avgjør hvilke narrativ mediene markedsfører  

Med utgangspunkt i fakta (empiriske studier) av amerikanske mediers nyhetsdekning, utledet forfatterne en modell over hva som bestemmer hvilke nyheter og narrativer som slipper ut til folk. I sine undersøkelser fant de fem strukturelle filtre som former innholdet i nyhetsstrømmen: 

Filter nr. 1) Eierskap. Hvem som eier mediet, hva de mener og hvilke langsiktige økonomiske og politiske interesser de har, er med på å bestemme hva og hvilke nyheter som mediet slipper ut til folk -- jfr. Murdoch-eksemplet ovenfor. Andre strukturelle filtre er:

Filter nr. 2) Annonseavhengighet. Hvis mediet er avhengig av annonse- / reklame-inntekter, må det være attraktivt for store annonsører. Det krever ofte at mediet må gjøre redaksjonelle tilpasninger som ivaretar målgrupper og holdninger som store annonsører prioriterer. Dette vil selvsagt i sin tur være med på å bestemme hvilke nyheter som slipper ut til folk 

Filter nr. 3) Kildeavhengighet. Medier er avhengig av informasjon fra kilder og nettverk i offentlig og privat sektor. Hvem disse er og hvilke synspunkter de har, er selvsagt med på å forme nyhetene som folk får i fanget. 

I Norge intervjues stort sett bare ministre og eksperter som er enige i UD's og NATOs narrativ og virkelighets-forståelse. Dermed blir også mediet selv en kopi eller talerør for deres virkelighetsforståelse og narrativer. 

Et av mange eksempler er norske mediers løgner i 2011 om president Gaddafi (Libya) og at han planla massakre på sin egen befolkning. Etter at NATO og Norge, med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, hadde bombet Libya i filler og muslimske jihadister (les: NATOs proxy- / stedfortreder-krigere) hadde tatt livet av Gaddafi, kom det fram at Gaddafi's plan om massemord ikke kunne dokumenteres. 

Ryktet var blitt plantet i mediene for å gi NATO ryggdekning (jfr. FNs vedtak nr. 1973) til å angripe Libya militært. Man trengte m.a.o. en unnskyldning, på samme måte som i Irak i 2003 da løgnen om Iraks masseødeleggelsesvåpen ble markedsført i mediene som sannhet. Først i 2011, 8 år etter, vedgikk NRK at krigen ble bygget på løgner fabrikkert av hemmelige tjenester i NATO-land. 

At norske medier serverer slike rå løgner (og uten å sjekke kildens troverdighet og uten å beklage i ettertid), har også skjedd en rekke ganger i bl.a. krigene i Afghanistan, Syria og Ukraina. Mediene bruker altså kilder som bevisst er ute etter å føre folk bak lyset, og mediene ser heller ikke ut til å ville lære av det. 

At de ikke gjør det, men fortsetter på samme måte, forklarer Hernan og Chomsky med at mediene ikke ønsker å gå ut med informasjon og uttalelser som kan gjøre at kildene -- som de har gjort seg avhengig av -- blir mindre meddelsomme og samarbeidsvillige.

Dermed ofrer de sin egen integritet og den tilliten de ennå måtte ha i befolkninga. 

For å motvirke folks sviktende tillit, oppretter de heller sine egne fakta-sjekkere som faktisk.no som skal gå god for at de ikke farer med løgn og bortforklaringer. En slags form for selvjustis som er lite troverdig slik bl.a. Glenn Greenwald har påpekt.

Filter nr. 4) Tidligere kritikk og institusjonelt press. Mediene tar hensyn til negative tilbakemeldinger fra publikum. Slik respons bidrar på samme måte som negative tilbakemeldinger fra viktige annonsører og kilder / nettverk, til "selvsensur" og til at nyheter formes slik at man unngår kritikk. Det bidrar i sin tur til at visse nyheter blir "tilpasset" og slik blir til hvite løgner, fortielser, halvsannheter og bortforklaringer.  

Filter nr. 5) Ivareta det herskende ideologiske narrativet. Dette strukturelle filteret innebærer at mediene tar hensyn til at den politiske herskerkasten har plottet ut fiender som pr. definisjon og i deres øyne er mistenkelige eller illegitime, og som derfor ikke må omtales positivt eller slippes til i mediene. 

Tenk på behandlinga jødene fikk i tysk presse i perioden 1920 - 1945. Et annet eksempel er hvordan norske kommunister (det lovlige NKP) systematisk ble svertet og mistenkeliggjort under den første kalde krigen (1945 - 1991). Alle forsøk på å fremme nedrustning og andre saker partiet kom med, ble umiddelbart stemplet som Moskva-propaganda og ond kommunistisk vranglære.

I våre dagers andre kalde krig (1994 -- ) blir alle andre forklaringer på Ukraina-krigen enn det offisielle NATO-narrativet (Russland vil erobre Europa eller gjenopprette den gamle Sovjetunionen), stemplet som Putin-propaganda. 

Dette til tross for USAs krigerske geopolitiske historie og Vestens atferd etter 1991 -- jfr. løgnene om Irak og Libya ovenfor -- taler for det motsatte.

I tillegg kommer Wolfowitz-doktrinen, bruddet på løftet om ikke-ekspansjon av NATO samt åpne og fritt tilgjengelige amerikanske krigsstrategier. Alt dette gir god grunn til å hevde at NATO med vilje fram-provoserte Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina i 2022. 

Man ønsket rett og slett en proxy-/stedfortreder-krig. Hensikten var å utmatte Russland og oppnå et regimeskifte og en president som var like føyelig for utbytting som president Boris Jeltsin var i perioden 1991 - 1999. 

Den 20. nov. 2024 ble også det faktum at krigen i Ukraina var en proxykrig, bekreftet av tidligere britisk statsminister, Boris Johnson, i et intervju med avisa The Telegraph. I juni 2025 kom også bekreftelsen fra USAs utenriksminister, Marco Rubio. 

Tidligere, i sept. 2023, var det også blitt bekreftet av NATOs daværende generalsekretær, Jens Stoltenberg. NATO visste at krigen ville komme hvis de kategorisk nektet å etterkomme advarselen fra Russland om ikke å oppta Ukraina i NATO. 

Grunnen var innlysende. Russerne ville ikke akseptere en slik NATO-ekspansjon, på samme måte som USA aldri ville tillatt Russland eller Kina å innrullere Mexico i en militærallianse som var rettet mot USA.  

I tillegg til ensrettinga i mediene om at Russland har absolutt all skyld, blir analyser foretatt av internasjonalt anerkjente geopolitiske forskere (prof. John Mearsheimer, prof. Jeffrey Sachs, prof. Glenn Diesen, prof. Pascal Lottaz, m.fl) systematisk oversett, stemplet og mistenkeliggjort.

Isteden velger mediene å markedsføre "sannheter" fra klart partiske ministere i NATO-landene, tankesmier, statsfinansierte NGO'er og andre aktører som ivaretar den rette NATO-forståelsen. På den måten forsterker mediene en allerede ensidig og unyansert virkelighetsforståelse. De opphører å være balanserte informanter og ender opp som mikrofonstativ og propaganda-sentraler for NATO.  

Som prof. Jeffrey Sachs har påpekt, er det et symbiotisk forhold mellom myndighetene og mediene. Et forhold som tilslører virkeligheten og koker opp løgner for å føre befolkningen bak lyset.  

Oppsummering

De 5 strukturelle filtrene ovenfor forklarer hvorfor visse tema og perspektiv blir marginalisert i store aviser og etermedier, mens andre tema og perspektiv blir framhevet, normalisert og stemplet som korrekt og som sannhet. 

Kort sagt viser filtrene hvordan mediene legitimerer makthavernes virkelighetsforståelse og demoniserer motstandere og andre oppfatninger. Hykleriet og den moralske fallitten kommer tydelig fram, når de samme mediene bedyrer at de gjør alt for å ivareta et mangfold av meninger og oppfatninger.  

De fem filtrene illustrerer også hvordan internaliserte normer hos journalister og redaktører bidrar til selvsensur, slik at dekninga holdes innenfor de aksepterte rammene. Også i tilfeller der verken redaktører eller journalister er blitt sensurert av andre. 

Hernan og Chomsky viser også hvordan kilder fra den politiske og økonomiske makteliten ofte får forrang som kilder, hvordan eksperter blir hentet fra akseptable kretser og hvordan strukturelle interesser fører til systematiske skjevheter i hva som blir presentert som "sannheter" og "nyheter". 

Tas alt dette under ett, gjenstår det bare for meg å gjenta overskrifta i forrige avsnittet med ei mer presis formulering: 

-- Derfor er narrativ og nyheter i massemedia alltid "vridde" og ikke til å stole på. Især hvis "nyheten" er langt unna og vanskelig å sjekke for vanlige folk! 

Den gamle regelen om å bruke egen logikk og rasjonalitet, og være kritisk til alt som blir servert av "sannheter" --  i medier som verken vil eller kan være "balanserte" -- har vært og vil alltid være beste leveregel for ikke å bli lurt og manipulert.  

Dessverre er det slik at Norges befolkning elsker å bli lurt, eller er for dovne i hodet til å tenke sjøl? Eller kanskje følger de ikke med i hva som skjer i verden? Eller kanskje bryr de seg ikke om hva de store mediene proklamerer som nyheter og sannheter? 

Hvem vet? Uansett er det vel slike gutter og jenter som den herskende politikerkasten helst vil ha. Ei lydig, manipulerbar og dum befolkning er behagelig lite arbeidskrevende for dem. Da kan de jo sammen med media bare fortsette å koke sammen de løgner og halvsannheter som måtte passe dem? Ikke sant? 

 

"Mental erobring" (eller Narrativets makt"), Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 60 x 80 cm, 2025 ©

 

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent.   

 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)