"Stillheten IV" begynte som et eksperiment over et "gammelt motiv". For ni år siden -- i 2018 -- malte jeg nemlig dette motivet eller landskapet i to ulike stilretninger; et maleri ble malt i realistisk stil og to i impresjonistisk stil; "Stillheten I, II og III.
Tanken på et "Stillheten IV" presset seg fram i mai 2026. Det kom i en situasjon der jeg jobbet med skisser som omfattet den politiske ensrettinga og krigshissinga som politikerkasten i EU/EØS har gjort til sin
yndlings-beskjeftigelse.
Deres totale udugelighet og irrasjonalitet har i økt grad etter 1990 vist seg i bl.a. økt av-industrialisering, forfall i infrastruktur, økt inflasjon, økt polarisering, økte avgifter og skatter for vanlige folk, flere privilegier til oligarker, undergraving av demokratiet og stadig mer byråkratisering.
I møte med konsekvensene av sin egen inkompetanse og udugelighet, har politikerkasten ikke uventet funnet tilbake til samme politiske ensretting og krigsfanatisme som deres
forgjengere svermet for i mellomkrigstida i Italia og Tyskland (1918 - 1939), og
under Hitlers og Mussolinis etterfølgende styre.
"Åpningen av Walhalla", Tate Gallery, W. Turner (1848)
Synes for øvrig blandinga mellom romantikk og impresjonisme kommer godt til
uttrykk i Turners "Opening of Walhalla", malt i 1848. Maleriet var trolig en viktig inspirasjonskilde for Monet og Pissarro. De hadde flyktet til London for å unngå å bli brukt som kanonføde i "den fransk-prøysiske krig" (1870-71).
En annen gryende impresjonist, Frederic Bazille, var ikke så heldig. Han ble drept
i krigen som Monet og Pissarroklokelig hadde flyktet fra.
Som millioner av andre før og senere, ble Bazille drept i en krig som alle politiske avskum og
deres økonomiske oppdragsgivere (det militær-industrielle komplekset) har som standardløsning, hver gang politisk udugelighet og inkompetanse har kjørt det meste i samfunnet på ræva.
Da
kan "komplekset" fortsette å tjene penger på
krig, opprustning, ødeleggelser og gjenoppbygging, og slik også
fortsette sitt samarbeid med den etisk råtne politikerkasten. Alle kriger er forkastelige, sier politikerkasten,
men ikke våre kriger. Verken våre proxy-kriger eller kriger vi selv starter og deltar direkte i. De krigene er fine og riktige, fordi vi er de snille og
gode. Så det så!
Det
fortvilte er at flertallet av ei allerede hjerne-vasket befolkning tror på denne stupide krigs-propagandaen fra politikerkasten og deres
medier!
Sett på denne bakgrunnen hadde jeg god grunn til å flykte fra vår tids galskap og til "Stillheten" og Turner; en mester som i kunsthistoria hører inn under romantikken.
Sett under ett var romantikken en reaksjon mot opplysningstida på 1700-tallet. Som sentral talsmann for denne perioden vises det gjerne til den franske filosofen, Jean-Jacques Rousseau (1712 - 1778) og hans slagord: "Tilbake til naturen!" Romantikerne mente at opplysningstidas strenge fokus på logikk, fornuft og vitenskap, kunne gå for langt og at man dermed glemte at livet også bestod av følelser, fantasi og naturens magiske storhet og mystikk.
Vår tid - tida for det absurde og irrasjonelle i såvel politikk som kunst?
Vår egen tid blir gjerne beskrevet som postmoderne, som ei tid uten universelle sannheter. Sett fra mitt eget ståsted kjennetegnes post-modernismen av irrasjonalitet,
universell markedsorientering (alt kan kjøpes og selges), dobbelt-moralisme, demokratisk forfall og framveksten av politisk stueren ekstremisme / fanatisme.
"Comedian", Cattelan (2019)
Et av utallige eksempler er dagens politikerkaste i EU/EØS som påberoper seg vitenskapelighet og reelle historiske fakta på visse tema (klima, miljø, IKT, medisin, etc.), samtidig som de avviser slik rasjonell tilnærming på andre tema som f.eks. politisk polarisering, fattigdom, rikdom, ekstremisme, demokrati og militarismens konsekvenser.
I kunsten kommer dagens postmodernisme -- også her sett fra mitt eget ståsted -- ofte til uttrykk som "markedsorientert dilettanteri" eller sagt med andre ord, somgodt markedsførte og oppsiktsvekkende absurditeter avlet inært samspill mellom kunstnere, velrenommerte galleri-eiere og rike kunst-investorer.
Markedsorientering, merkevarebygging og "hyping" er blitt mye viktigere enn kunstnerisk kvalitet og intensjon / budskap.
Etter at de store mediene på 1990-tallet sluttet å være "den 4. statsmakt" -- noe jeg tok opp i essayet "Narrativets makt" -- kunne kanskje kunsten stått fram som et lite, men etisk ukorrupt korrektiv til tidas politiske arroganse, etiske forråtnelse og stupiditet? Kanskje på samme måte som f.eks. kunstnergruppa "Neue Sachlichkeit" ("Ny objektivitet") prøvde å gjøre i mellomkrigstida?
Jeg vet ikke. Men jeg håper fortsatt at ei slik gruppe oppstår.
Lyktes jeg med "Stillheten IV"?
Jeg tar ikke lenger med måleband og kalkulator på gallerier for å regne ut mulige geometriske komposisjoner i et kunstverk. Ikke morsomt å bli knepet av ei museumvakt som framviser et skjevt smil.
-- "Checking if yah can fit the painting into your backpack? Are yah?"
Ikke morsomt! Særlig ikke når maleriet jeg målte opp var Rubens "Samson og Deliah". Et maleri som er vel 2 meter høyt og bredt. 😅
Men tilbake til Turner. Hans bildekomposisjoner tar ofte utgangspunkt i et dominerende lyspunkt (sola, månen, ei lykt, flammer, etc.) og refleksjonene de gir i andre objekter.
I motsetning til andre romantikere, som f.eks. Caspar David Friedrich og Eugene Delacroix, brydde Turner seg lite om geometriske komposisjons-regler som f.eks. gyldne snitt, rabatt, etc. Han la også liten vekt på realistiske eller visuelt korrekte gjengivelser.
I stedet var han på jakt etter farger, blandinger og valører (lys og skygger) som kunne vekke visse følelser hos betrakterne. Objektenes
lokale eller virkelige farger, ble også ofte byttet ut med andre farger hvis det bidro til å fremme følelsene som Turner ønsket å få fram. Videre brukte han ofte varme gulaktige, gule, oransje og rødlige farger som dominerende lys-bærere og omringet dem gjerne med kalde, gjerne blått og nøytrale farger som (brunt, beige, svart og grått).
Penselføringa var løs og noen ganger "vill", der alt fra sterke kontraster til sirkler og diagonaler ble tatt i bruk. Antakelig for å oppnå at betrakteren skulle føle dramatikken som Turner ønsket at motivet skulle utstråle. Maleriet "Snow Storm - Steam-Boat off a Harbour's Mouth" (1842) er i så måte en god illustrasjon på det.
Klarte så "Stillheten IV" å bli en akseptabel oppfølger av Turners stil?
Jeg synes ikke det. Riktignok fikk det et visst Turner-preg, men dramatikken, løssluppenheten og følelsen av "luftighet og atmosfære" som jeg ønsket å oppnå, "gikk i dass" for meg.
Men som et ordinært impresjonistisk maleri med en viss Turner-vri, kan det vel likevel pryde en stuevegg?
Og når det gjelder det mer Turner-aktige, kan jeg jo trøste meg med at "kommer tid, kommer nye muligheter" 😊
-- "Turner in his time" av Andrew Wilton, Thames & Hudson, 1987
------ o ------ o ------ o ------
I
en verden der krig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere
er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle
freds-orienterte å melde seg
inn i en fredsorganisasjon.
Bli med i
arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og
barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.
Charles Schulz skapte tegneserien "Peanuts". Hovedpersonen er den velmenende og uheldige Baltus (Charlie Brown) som i en kaotisk verden søker trøst i følgende tanke:
Intet problem er så stort og vanskelig at man ikke kan løpe bort fra det
I de siste fem - seks ukene har jeg selv praktisert dette på skisse- og male-fronten. Det jeg hadde tenkt å male, ble så trøstesløst at det tappet meg for energi og motivasjon.
Dermed "løp jeg bort" fra skissene over "Europas forfall", og søkte kanskje ubevisst tilflukt i noe som lå lengst mulig unna i tid, malestil og tema.
Resultatet ble dette gammelmodige selvportrettet, inspirert av min navnebror Jan Six slik Rembrandt malte han i 1654. Et kjærkomment avbrekk . . . . så lenge det varte.
Maleriet fikk tittelen "Min flukt". Det kunne like gjerne hett: "Åndenød over en tapt sivilisasjon" 😆
1. Politikkens forråtnelse i EU/EØS
Motivene som tappet meg for energi på skisseblokk og lerret, sprang ut av følgende erkjennelse:
- EU/EØS er blitt et selv-destruktivt vanstyre utført av en ensrettet, lærings-sky, anti-demokratisk, irrasjonell, fakta-foraktende og skamløst dobbeltmoralsk politikerkaste
"Eine grausame Salbe" ville kanskje Ludvig Holbergs Jacob von Tyboe sagt? Mulig det, men gi meg en mulighet til å utdype det nærmere.
I de siste 35 åra synes politikerkasten i EU/EØS -- uavhengig av om den har blitt dominert av tradisjonelle høyre- eller venstre-partier -- å ha utviklet seg til det Platon kalte "Narrenes skip".
Et skip der en bande narrer spiser av lasta og fører skuta inn i stadig flere og alvorligere situasjoner.
Sett fra mitt ståsted er "Narrenes skip" en treffende metafor på dagens EU/EØS-politikerkaste som synes å ha seilt bort fra viktige verdier utviklet i Europas gullaldre, renessansen og opplysningstida.
En menighet der bl.a. troskapen til eget land og folk er byttet ut med troskapsed til hverandre og til EU-kommisjonens og/eller Washingtons narrativer.
Svaret på alle feil og tilbakeslag blir derfor å "fortsette som før". F.eks. er Eurosonen (økonomisk politikk) og migrasjons- og flyktningpolitikken ("Dublin-systemet") rene fiaskoer. Likevel fortsetter de som før, som om ingenting var hendt. Å lære av egne feil og skifte kurs, skjer ikke. De bare fortsetter å ta samme "medisin", oftere eller i større doser. Da tror de alt vil bli bedre.
Samme irrasjonelle strutsepolitikk ser man i Mario Draghi-rapporten av 2024. Den har som mål å øke EUs konkurransekraft. Strategien eller "medisinen" er å øke sentraliseringen av makt og styring til EU-Brussel enda mer. Da vil Europa blomstre!
Men det er helt feil. Industrielt og demokratisk har Europa blitt stadig svakere til tross for at sentraliseringen av beslutninger til EU-Brussel allerede har pågått i over 30 år. Helt siden Maastericht-traktaten i 1995.
Dessuten trenger man ikke mye innsikt i organisasjons-forskning for å skjønne at sentralisering av stadig flere beslutninger og bygging av enda større og stadig mer komplekse administrative systemer, ofte fører "byggverket" nærmere stupet.
Det gamle testamentets myte om "Babels tårn" vitner om at denne kunnskapen er svært gammel? Vel 4 - 5.000 år gammel? Men altså fortsatt ukjent i EU-kretser?
Når
byråkratiske systemer vokser i oppgaver og makt, vokser også en
rekke utfordringer som gjør at systemet blir enda vanskeligere å
håndtere i praksis.
I fleng nevnes problemer med bl.a. samordning, kontroll, kulturmangfold, målkonflikter, byråkratisering og økte transaksjons-kostnader. For
å håndtere veksten i slike problemer vokser byråkratiet enda mer
med nye nivåer, flere avdelinger, nye rutiner, osv. som krever enda flere stillinger. Etter hvert som systemet blir stadig mer kompleks og uoversiktlig, gir det også bedre grobunn for organisatoriske "sykdommer" eller anomaliteter som antidemokratisk praksis, målforskyving, parasittisme, korrupsjon og annen kriminalitet.
Til tross for periodevise "kjettere" i EU/EØS-menigheten som f.eks. Robert Fico, Victor Orban og Pedro Sánchez, preges den av sterk berøringsangst for alle narrativ og meninger som "yppersteprestene" i Brussel og/eller i Washington anser som politisk ukorrekt.
I nasjonale beslutninger viser EU/EØS-kasten sågar større lojalitet til EU-Brussel og Washington enn til sine egne land og folk. Den norske politikerkastens gjentatte og sykelige servilitet i bl.a. energi- og utenrikspolitikken, taler sitt tydelige språk.
Denne avdemokratiseringen av landene i Europa i form av stadig mer maktoverføring til Brussel og Washington, pågår samtidig som EU/EØS-systemet ikke lærer av sine feil, og fortsetter å bli undergravd innenfra av korrupsjon, innsidehandel, skattesvindel, pengevasking, habilitetsbrudd, osv.
Fint sted for kriminalitet og etisk forfall i stor skala?
Et av mangesystematiske tyveri av EU-midlerforetatt EU-politikere og -byråkrater, ble avslørt i 2017 da man anslo at mer enn 9 milliarderEuro forsvant i svindel med ulike EU-program. Kan det være en av årsakene til at mange norske karriere-politikere er så ivrige etter å få Norge inn i EU? . . . . . . Nei - selvsagt ikke. Våre politikere er alltid bare lovlydige og rettskafne, må vite.
I tillegg kommer "svingdør-systemet" der politikere og byråkrater beveger seg fram og tilbake mellom offentlige verv, PR-selskaper, tankesmier, lobby-virksomhet og finanssektor. Hvem de til enhver tid tjener, er så godt som umulig å avgjøre.
Mengden av kriminalitet etter 1991 og fram til dagens Epstein-skandale kan neppe oppfattes som annet enn utrykk for et etisk og moralsk forfall i Europas (og Norges) politiske og byråkratiske toppsjikt? Riktignok har EU/EØS omfattende regelverk og kontroll-mekanismer, men viljen til å håndheve reglene og øke straffene for å oppnå økt preventiv effekt, synes å mangle. Kanskje fordi man nødig vil straffe venner eller undergrave egne framtidige muligheter og karrierer? Man sager vel ikke over greina som man selv sitter på?
Pent formulert snakkes det om systemsvikt når lover og regler stadig blir brutt. Mindre pent er det snakk om uoversiktlige nettverk av topp-politikere og -byråkrater; og der "normalen" er blitt at noe av fellesskapets midler bare blir borte under veis. Eller tar andre veier som er vanskelig å spore i ettertid. Slik er det bare? Ikke noe å gjøre med?
Særlig graverende for tida er de hundretalls av milliarder som stadig flyter fra EU/EØS-land og EU-kommisjon til diverse nettverk i Ukraina uten tilstrekkelig kontroll.
Absolutt alle i EU/EØS-kasten vet at Ukraina er gjennomkorrupt. Ingen serøse politikere benekter det. Likevel fortsetter de i samme taktog øker gjerne overføringene, vel vitende om at etterrettelig kontroll og revisjon ikke er mulig.
Når dette skjer til stadighet legitimererog normaliserer man også stadig -- både innad og utad -- at korrupsjon er greit. Ikke noe man trenger å gjøre noe med. Eller bry seg særlig om. Også den norske riksrevisoren -- Schøtt Pedersen -- synes det.
Altså er også norske myndigheter blitt tilhengere av at "målet helliger midlet". Et uttrykk for etisk råttenskap og ufarliggjøring av korrupsjon som jeg kommer nærmere tilbake til i del 3. nedenfor.
Regninga for slik vanvittig sløseri til korrupte regimer og mange virkelighets-fjerne prosjekter innen bl.a. energi og industriell innovasjon, sender EU/EØS-kasten som vanlig til sin egen befolkning i form av økt press på velferd, dårligere infrastruktur, større økonomisk ustabilitet, økende levekårsproblemer og økt fare for flere og større kriger.
Kort sagt virker det som EU/EØS-kasten i sitt "Narrens skip" har kastet lover, etikk og politisk ansvar over bord, og lever i sin egen private og eksklusive verden?
Men likevel forventer de at befolkninga skal ha tillit og respekt for dem? Stemme på dem? Stole på masse-medier som gjør sitt beste for å føre oss bak lyset? Få oss til å tro at denne etisk råtne kasten bare vil oss vel?
Det kan vel ikke kalles annet enn inkompetansens, arrogansens og frekkhetens nådegave?
2. Ensrettet, lærings-sky og anti-demokratisk?
Etter Sovjetunionens oppløsning og den kalde krigens slutt i 1991 har EU/EØS-kasten i stadig større grad erstattet kravet til rasjonalitet og logikk i politikken med kravet omideologisk ensretting.
I EU/EØS sitt tilfelle er ideologien en kombinasjon mellom nyliberalisme ("fri flyt over nasjonale grenser") og unipolar globalisme ("USA som verdens-diktator og EU/EØS som assistent").
Politikere som våger "å avvike fra denne linja" -- slik Ungarns Victor Orban og Slovakias Robert Fico noen ganger har gjort -- blir møtt med fordømmelser og sanksjoner mot seg selv og landene de representer.
Avvik tåles ikke i lengda av sjef-byråkratene i EU-palasset i Brussel. Ikke en gang når avvikene kommer fra folkevalgte(!) statsministre som Orban og Fico.
Inntrykket
man sitter igjen med, er at nasjonale interesser og nasjonenes demokratiske
prosesser kommer i andre rekke. Det viktigste er å opprettholde
EU-kommisjonens narrativer og politiske ensretting. Mye tyder derfor på at EU har blitt et byråkratisk diktatur eller autokrati?
Kritiske spørsmål og nyanserte perspektiv på disse og andre områder, møtes også stadig mer med motargumenter som ikke er tuftet på fakta, logikk og rasjonalitet.
EU/EØS er de gode, snille og rettferdige, og de vi utpeker som fiender, er onde og slemme! Alltid og uten unntak!
Man skulle nesten tro Donald Trumps tidligere og totalt uetiske "spinn-doktor", Roger Stone og Tony Blairs Alastair Campell, jobber på heltid for EU/EØS-kasten for å få befolkning og nyhetsmedier til å tro at "svart er hvitt" og "hvitt er svart". Denne arrogante selvforståelsen og sleipe retoriske markedsføringen av EU/EØS som det ideelle, det eneste riktige, det beste, osv. dominerer i både den politiske og byråkratiske EU/EØS-menigheten.
Støter de på store problemer er det alltid andre som har skylda. Kina, Russland, USA, Tyrkia, o.a. Selv når EU selv stopper import av billig gass fra Russland og svekker eget næringsliv, får vi vite at det er Putin som står bak. Alltid andre som er problemet. Aldri dem selv.
Denne insisteringa på ufeilbarlighet leder uvilkårlig tankene i retning av sosialiserings- og disiplinerings-modeller som både Stalin og Mussolini ville nikket anerkjennende til.
Samme arrogante syn på egen ufeilbarlighet og dermed samme vaksinasjon mot læring, finner man i stortingsflertallets narrativer om bl.a. NATO, Ukraina, EU, Iran, Syria, Russland, Cuba og Venezuela. Noen ganger blir EU/EØS-kastens lærings-vegring og redsel for å måtte justere sine egne dogmer og narrativer, så irrasjonelle og patetiske at man kan få akutt åndenød.
Hvis f.eks. en nær alliert avslører at et av deres felles og kjære narrativer er falskt, protesterer de ikke åpenlyst. Grunnen er trolig at tysteren er en av deres egne, og kan komme til å avsløre enda mer, hvis han blir stemplet som løgner? Uansett grunn prøver EU/EØS-kasten heller å tie vedkommende og budskapet ihjel.
Det skjedde bl.a. i 2024 da tidligere statsminister i UK og notorisk krigshauk, Boris Johnson, i et intervju med "The Telegraph", kom i skade for å røpe at krigen i Ukraina var en proxy-krig; en stedfortrederkrig som ukrainerne utkjemper for NATO.
Denne avsløringa, som tilsa at Russlands brudd på FN-pakten i 2022 var blitt aktivt framprovosert av EU/EØS/NATO/USA, møtte unison og massiv taushet fra både EU/EØS-kasten og amerikanske topp-politikere. For de av oss som ventet spent på reaksjoner, opplevdes tausheten som fullstendig ubegripelig.
Man kan vel bare konkludere med at det virker som alle ledende politiske miljøer i EU/EØS-kasten etter 1991, har utviklet en sykelig motvilje mot fakta som utfordrer deres etablerte
narrativer?
Dermed svekkes også evnen til å lære av egne feil. Over tid utvikler gjerne deltakere i slike miljøer et "mentalt teflon-belegg".
Kritikk og nyanserte analyser preller av, samtidig som selvsikkerheten, arrogansen og dogmatismen tiltar i styrke; iallfall utad overfor mediene og befolkninga. Teflon-belegget blir som ei rustning som beskytter dem ikke bare mot den faktiske virkeligheten, men også fra å lære av egne feil.
Etter hvert som tida går, vil befolkninga derfor i økt grad oppfatte en slik politikerkaste som frakoblet virkeligheten befolkninga selv står i.
En slik erkjennelse vil selvsagt føre til økt tilbakegang for de tradisjonelle styringspartiene, slik vi ser i bl.a. Tyskland, Frankrike og nå nylig også i Storbritannia.
Men har de selv skylda for det? Langt i fra! Da er det selvsagt slemme høyre- og eller venstre-populistiske partier som har skylda! Klart det! Eller så er det Putin? Klart det! Eller kanskje Trump?
Det største problemet for Europas framtid og utvikling, er imidlertid at dagens ensrettede EU/EØS-kaste med EU-kommisjonens byråkrati i spissen, har kolossal makt. Nettopp det blir svært skremmende når evnen til selvkritikk og læring blir borte.
Da viser historia at konsekvensene kan bli tragiske -- ikke bare for egne land, men for hele kontinentet og for resten av verden. De to verdenskrigene som verden hittil har opplevd, startet begge i Europa med europeiske politiske fanatikere i førersetet. Demokratiet dør en sakte død i Europa
I de siste åra har kravet om ensretting og troskap til EU/EØS-narrativer, også fått konsekvenser for befolkningens demokratiske rettigheter som bl.a. ytringsfrihet og
forsamlingsfrihet.
Et annet er EU-rådetsutenom-rettslige straff av skribenter og analytikere som Jacques Baud og Huseyin Dogru. Førstnevnte for å ha et annet syn på proxykrigen i Ukraina, og sistnevnte for å ha et annet syn enn EU-kommisjonen på massakrene i Gaza. Et femtitalls andre mennesker er utsatt for liknende brudd på retts-sikkerhet og demokratiske rettigheter. Heriblant journalister som Alina Lipp, Thomas Röper og Graham Philips.
I økende grad blir det i disse dager forbudt å ha andre oppfatninger enn EU-kommisjonen tillater. Slike folk stemples som farlige og straffes uten lov og dom. Rettsstaten dør i EU, og likevel vil stortingsflertallet inn i EU. Og hva forteller det oss om denne historieløse banden? Tror de kanskje fascisme er en frukt eller en type fotsopp?
Rettssikkerheten eller rettsstaten er en viktig forutsetning for alle demokratier. I en rettsstat kan bare uavhengige domstoler — ikke politiske eller byråkratiske organer — avgjøre skyldspørsmål og ilegge straff etter åpen rettergang og kontradiksjon.
Når et obskurt EU-organ i Brussel -- utenfor domstolene -- begynner å dømme og ilegge straff, bør rødlysene blinke frenetisk i alt av redaksjoner og parlamenter over hele Europa. Men skjer det? . . . . Nei! EU/EØS-menigheten er selvsagt taus og de store mediene reagerer ikke på slike enorme og systemskadelige overtramp.
Når slike rettsstatlige prinsipper settes arrogant til side, samtidig som de samme
miljøene fremstiller seg som verdens fremste forsvarere av demokrati og
menneskerettigheter, oppstår et fullt logisk og rasjonelt sammenbrudd.
"I Tyskland banker politiet opp folk som protesterer mot
folkemord, ettersom protestene blir fremstilt som ‘antisemittiske’. I Frankrike
ble Telegrams adm.dir. arrestert for ikke å etterkomme myndighetenes krav om
sensur (...) I Storbritannia er ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og
protestfrihet blitt kriminalisert (...)."
Også i Norge finnes klare tendenser til bl.a. politisk ensretting og institusjonell
maktforskyvning. Hadde ikke jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg reagert i 2025, ville Støre-regjeringa svekket skillet mellom lovgivende og
utøvende makt, og brutt grunnloven ved å overføre deler av Stortingets konstitusjonelle makt til regjeringen.
Tredelinga av statsmakten eller Montesques maktfordelingsprinsipp er blant de viktigste arvestykkene fra opplysningstida; en grunnpilar i demokratiet . . . . . . men det visste kanskje ikke Støre-regjeringa eller det som liksom skal være et oppegående byråkrati i justisdepartementet?
Ovennevnte utviklingstrekk tyder på at EU/EØS-kasten, såvel politisk som byråkratisk, blir mer og mer preget av ensretting, rasjonelle brister, fravær av selvkritikk, økt intoleranse og "glemskhet" mht. grunnleggende demokratiske prinsipper?
Det lover i så fall IKKE godt for ivaretakelsen av demokratiske standarder. Snarere begynner det å lukte av et framvoksende autokratisk regime?
Som tidligere nevnt lover det heller ikke godt for læring, og dermed heller ikke for politisk nytenkning og endring som er særdeles viktig, ikke minst fordi virkeligheten selv er i stadig endring. Og kanskje enda raskere i vår tid enn for bare 10 - 20 år siden?
Med ovennevnte mangler, som synes å prege EU/EØS-menigheten, kan man langt på vei snakke om et stivnet system. Et politisk og byråkratisk regime ute av stand til kursendring på kort eller mellomlang sikt.
Hvis et slikt system først har valgt en strategi innen f.eks. atomkraft, gasskraft, geopolitikk, etc., vil det fortsette på samme vei, selv om virkeligheten endrer seg under veis, og selv om den opprinnelige strategien nå fører systemet mot stupet.
3. Irrasjonelle, fakta-foraktende og skamløst dobbelt-moralske?
Et annet alvorlig brudd med arven fra opplysningstida er politikerkastens stadig svakere forhold til fakta som grunnlag for gode og virkningsfulle politiske beslutninger.
Europeiske politikere som f.eks. Willy Brandt, Olof Palme og Kåre Willoch kan gjerne sees som representanter for en politisk tradisjon der man først forsøkte å forstå virkeligheten, og deretter utforme politikken.
I kontrast til dette synes dagens EU/EØS-kaste ofte mer opptatt av å tilpasse virkeligheten til sine allerede etablerte
narrativer. Det skjer ved hjelp av alt fra finurlig retorikk til
blank løgn.
F.eks. sier et narrativ at "EU/EØS ikke støtter islamske jihadister med våpen, penger og etterretning". Men kaller man dem noe annet som f.eks. demokrati-forkjempere -- slik det ble gjort i bl.a. Syria-krigen (2011 - 2024) -- er det helt OK å støtte dem. Hokus pokus! Svart blir hvitt!
Denne utviklinga henger sammen med ideer som post-modernistiske strømninger fremmet på 1970- og 80-tallet.
De ga subjektive følelser, identitet
og personlige narrativ større plass på bekostning av reelle fakta og objektive sannheter. For å si det på en annen måte: "Post-sannheten" vokste fram.
På sitt verste stilte post-modernismen sågar spørsmålstegn ved naturlover som f.eks. tyngdekraften. Heller ikke naturlover og andre vitenskaplige fakta burde oppfattes som fakta, påstod de, men snarere som sosiale enigheter. Og som enigheter kan de også endres, hvis vi bestemmer oss for det. For å si det spissformulert. I en slik irrasjonell og ulogisk verden forsvinner skillet mellom sant og usant, mellom fakta og fantasi, mellom fornuft og følelser.
Alt kan være sant eller usant. Det kommer bare an på hva du selv tror eller føler, og som vi i fellesskap bestemmer oss for. Bestemmer vi oss for at månen laget av ost, så er den det!
Både Donald Trump og EUs utenriks-politiske leder, Kaja Kallas, er typiske eksempler på denne utviklinga.
Begge legger langt større vekt på retorikk, følelser, identitet og narrativer enn på empiriske fakta, velfunderte vitenskaplige teorier og dokumenterbare vitenskaplige funn. Det gjelder i særlig grad, hvis slike fakta står i motsetning til den virkeligheten de selv ønsker at folk og medier skal tro på.
Når skillet mellom sant og usant viskes ut, trenger man heller ikke lenger å bygge politikken på faktiske, dokumenterbare forhold, men like gjerne på følelser, luftige antakelser, symbolspråk, historie-forfalskninger, krigspropaganda, løgn og annen desinformasjon.
Retorikk som manipulering og løgn
Når fakta og sannhet mister sin egenverdi, blir retorikken / talekunsten et av makthavernes viktigste redskaper.
Da blir den slik Sokrates påpekte, et redskap for å overtale(manipulere) folk, og ikke ikke overbevisedem, dvs. få dem til å innse noe ved hjelp av å bruke sin egen logiske sans.
Det var for øvrig noe Hitlers propaganda-minister eller "spinn-doktor", Joseph Goebbels, oppdaget tidlig på 1930-tallet.
Det viktigste for han og nazistene var ikke fakta, logikk og sannhet, men å skape og "selge inn" narrativer som kunne bli akseptert av folk, selv om de var totalt ulogiske og gjerne ren oppspinn og løgn.
Hva tror du er det viktigste for dagens topp-politikere?
"Målet helliger midlet" - kjent tankegang hos såvel kyniske politikere som fanatikere og psykopater
Goebbels var heller ikke den første i Europeisk historie. Også middelalderens monarker, religiøse sekter og eneveldige fyrster var tilhengere av "målet helliger midlet", et prinsipp som gjerne blir tilskrevet 1500-talles Niccolo Machiavelli.
Konsekvensene i dag blir uansett de samme som den gangen: brutal kynisme, undergraving av rettssystemet, normalisering av militarisme og kriger, samt økt politisk vilje til å ofre menneskeliv, folks velferd, natur og miljø for politiske eller ideologiske mål.
I dagens europeiske og vestlige politikk ser man, etter mitt
syn, samme resultat når EU/EØS-kasten tar ekstreme politiske grupper og autoritære aktører "inn i varmen". Alt som skal til, er at de støtter EU/EØS-kastens geopolitiske mål og narrativer. Altså opererer politikerkasten kynisk ut fra prinsippet om at "målet helliger midlet"!
Da uteblir ofte både fordømmelser og sanksjoner, og i beste fall ender det med oppfordringer fra norsk UD og EU-kommisjonen om "å avstå fra mer voldsbruk".
Denne fullstendig skamløse dobbeltmoralen har etter hvert blitt et typisk kjennetegn ved EU/EØS-kasten.
Når andre land ønsker å ivareta sine egne interesser framfor interessene eller narrativene til EU/EØS/NATO/USA, eller hvis slike land bryter internasjonale lover, møtes de med et skred av sanksjoner, diplomatisk isolasjon, økonomisk press og/eller utestenging fra internasjonale arenaer innen økonomi, idrett, kultur, etc.
Gjør EU/EØS/USA eller deres allierte noe lignende, uteblir reaksjonene. Er det f.eks. noen som fortsatt tror at Israels sionistiske ledere vil bli straffet for massakrene av sivile i Gaza og Libanon, eller at Trump & Co (Usrael) vil bli sanksjonert for sitt militære overfall mot Iran og bevisste drap på sivile 28. feb. 2026? . . . . Selvsagt ikke!
Historie-forfalskning har også blitt et stadig viktigere virkemiddel for EU/EØS-kasten, og kommer bl.a. til uttrykk i markeringer av hendelser under den 2. verdenskrig, og utallige bortforklaringer og løgner som synes å være hentet direkte fra Ponsenbys tipunkts-liste over stupid krigspropaganda.
Forskning og erfaringer fra alle større konflikter og kriger viser at alle involverte parter griper til både krigspropaganda og historie-forfalskning.
Men det gjør selvsagt ikke EU/EØS-kasten? Ikke i noen av krigene de har støttet etter 1991? Vår utmerkede EU/EØS/NATO-politikerkaste snakker jo alltid bare sant, hele tida? Og hadde de løyet, ville jo våre massemedier avslørt det! Ikke sant?
Denne dobbeltmoralen og ulikebehandlingen -- mellom prinsipper EU/EØS-kasten hevder å
forsvare, og hva de faktisk gjør i praksis -- utgjør en vesentlig del av kjernen i det totale politiske og moralske forfallet som har pågått i EU/EØS etter slutten av den kalde krigen i 1991.
I siste instans gjelder det alltid å føre masse-medier og befolkninga bak lyset på alle sentrale områder der deres egen logikk, lovlydighet, etikk og moral ikke tåler dagens lys. Den kolossale veksten i medie-rådgivere og spin-doktorer i såvel EU som i Norge vitner tydelig om det.
4. Macron fikk begeret til å flyte over
Mens jeg jobbet med skissene og motivene som fikk meg til å renne over av frustrasjon, dukket et høyt profilert medlem av EU/EØS-kasten opp på nettstedet POLITICO.
Emmanuel Macron, Frankrikes president gjennom 9 år og tidligere partner i investerings-banken Rothschild & Co. Macron klaget over at "EUROPA STÅR ALENE". Klaget over at både Russland, Kina og USA nå har vendt Europa ryggen . . . . . .
Min første reaksjon var at Macron burde studere et foto av seg selv og resten av EØS/EU-kasten.Da ville han umiddelbart finnehoved-årsaken til at resten av verden nå vender Europa ryggen! EU og NATO-miljøet i Brussel/Strasbourg har i sin naive flokk-mentalitet, fanatisme, inkompetanse og underkastelse for Washington, innført en rekke sanksjoner mot land i Afrika, Midt-Østen, Asia og Latin-Amerika.
Og selvsagt også overfor Russland som har vært deres, samt amerikanske neo-cons og neo-libs favoritt-fiende i over 35 år, altså etter slutten av den kalde krigen i 1991. For britiske kolonialisme-nostalgikere i over- og underhuset, helt siden Krimkrigen i 1853.
Kina og den økonomiske samarbeidsorganisasjonen BRICS, får også i økende grad smake EU/EØS-pisken. Også det på ordre fra Washington, helt uavhengig om det er neo-lib'er som Obama eller Joe Biden, eller neo-con'er som G. W. Bush eller Donald Trump, som krever det av sin servile europeiske menighet. Og helt uavhengig om om det er tradisjonelle høyre- eller venstreorienterte partier som styrer i Europa.
På denne måten har altså EU/EØS-kasten aktivt isolert seg selv (og oss som fortsatt bor i Europa) fra bl.a. rimelige råvarer, voksende markeder, interessante teknologiske miljøer og nye transportkorridorer i verden. Dermed har de også økt alle mulige levekostnader for oss som fortsatt bor i dette stadig mer vanstyrte Europa.
Denne irrasjonelle atferden til EU/EØS-kasten, har selvsagt ikke gått upåaktet utenfor Vesten.
Disse kjenne-tegnene kommer for øvrig ofte klart til uttrykk hos topp-folk i EU/EØS-kasten.
Et av skremmende mange eksempler er EUs tidligere utenriksminister og sjefs-diplomat i EU, Josep Borell. Helt i pakt med gamle europeiske kolonialisme-tradisjoner betraktet han den delen av verden, som ikke underkastet seg vestlige ønsker og krav, som usivilisert og farlig.
Samme nedlatende og stupide holdning kommer også til uttrykk hos hans arvtaker i EU-kommisjonen, Kaja Kallas. Hun ønsker sågar full krig med Russland, verdens største atom-makt.
At et angrep fra EU/NATO på Russland vil legge store deler av Europa i atom-aske og bli ubeboelig, plager ikke henne det minste. Hun bare vet med seg selv at USA/EU/EØS vil vinne krigen, og da kan USA/EU/EØS dele Russland opp i mange småstatersom de kan kontrollere og utnytte.
Hun og stadig flere i EU/EØS-kasten er m.a.o. representanter for "post-sannhets"-tenkningen som jeg var inne på ovenfor. Hun tror, og derfor har hun rett! Så det så!
Jeg bare spør . . . . . . . Er det i det hele tatt mulig? . . . et eller annet sted i galaksen eller i universet for den saks skyld, å finne noe mer irrasjonelt og fjernt fra "intelligent" og "ansvarlig" enn det EU/EØS-kasten og deres Macron, Borell og Kaja Kallas står for?
Vel, man skal ikke se ikke bort fra at man kan finne noe mindre intelligent og ansvarlig blant vesen som kravler rundt i myrhull eller under steiner i fjæra? . . . . .
De kan i alle fall ikke sammenlignes med noen av av de ledende politikere i tida før 1991. Det var ofte politikere som la vekt på at Europa var helt avhengig av fred og nedrustning for å utvikle seg i god og riktig retning.
Vel, vel, . . . . Etter å lest artikkelen om Emmanuel Macron i POLITICO kom den andre reaksjonen min. Skisse-blokka fløy rett i veggen. I høy fart! Fullt trøkk! Bildene
som hang der, hoppet på sine spikre.
Noen
ganger er det OK å male når man er forbannet, men ofte går det "rett
vest". Blir bare slurv der bildekomposisjonen ikke henger på greip.
"Portrett av Jan Six", Rembrandt (1654)
Da er
det like greit å la være, og "ta en pust i bakken". Ta Charlie Brown i hånda og "løpe bort fra problemet" og male natur og landskap.
Denne
gangen ble ikke det nok. Kanskje var det derfor jeg "løp" nesten 400 år tilbake i tid. Helt tilbake til 1654, til Amsterdam og til Rembrandts maleri av
Jan Six?
Mulig det. Men da er det bare en ting å tilføye.
Hvis jeg virkelig skulle ta inn over meg hvorudugelig, ensrettet, lærings-sky, anti-demokratisk, irrasjonell, fakta-foraktende og dobbeltmoralsk politikerkasten i EU/EØS er blitt på bare noen få tiår, holder det neppe neste gang å løpe bare 400 år tilbake i tid.
Da må jeg nok løpe helt tilbake til
dinosaurenes tid? 😆
Samfunn-ødeleggelsene som dagens EU/EØS-kaste står bak, kommer nokså godt fram i denne videoen, laget av en ung tysker som nå forlater Tyskland og Europa
Arroganse, historieforfalskning, rasering av industri og avdemokratisering preger Europas politikerkaste
Om hvordan politikerkasten i EU/EØS undergraver egne land og Europas omdømme i verden
I
en verden der krig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere
er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle
freds-orienterte å melde seg
inn i en fredsorganisasjon.
Bli med i
arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og
barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.
.jpg)
.jpg)
