I juni malte jeg et motiv fra turveien i Hamna; den nye, idylliske gang- og sykkelveien på Tromsøya. Mens jeg malte ble jeg avsporet. Det har vi alle opplevd. Vi er konsentrert om noe, men forstyrres av andre tanker. Irriterende, men ikke hvis avsporinga leder til ettertanke og selvransakelse?
Å granske sin egen forståelse av virkeligheten kan motvirke skråsikkerhet og ukritisk adopsjon av politiker- og medieskapte vrangforestillinger. Man får m.a.o. en mulighet til å sjekke og eventuelt justere sin egen forståelse av virkeligheten.
I psykologifaget kalles det introspeksjon. Filosofiene snakker gjerne om kontemplasjon. For de av oss som av og til praktiserer det, kan det slå ut i begge retninger. Enten bekrefte eller svekke det vi tidligere har trodd og ment om virkeligheten.
Der jeg stod og malte i juni, var tankene knyttet til motivet jeg malte. Om hvordan jeg kunne oppnå en bildekomposisjon som tilrettela for en koselig synsopplevelse. En opplevelse som jeg for øvrig skrev om i blogg-posten "Vårdag i Hamna".
Men så meldte en annen tanke seg og ble mer og mer påtrengende. Til slutt brast det for den:
Hva holder du på med, din jævla fjott!?
1. Din jævla fjott!
Du maler natur og landskap i et Europa der den herskende politiker-kasten *) i EU/EØS/NATO ivrer for krig og ødeleggelser.
Sukkersøte landskap mens politikerkasten har falt ned på samme bunn-nivå som i tida før 1. og 2. verdenskrig. Et nivå preget av ensretting, krigshissing, demagogi og massesuggesjon. Samme nivå som la grunnlaget for de to eneste verdenskrigene verden har sett. Og nå vil de helst ha en tredje?
Konkurranse- og sysselsettings-evnen til Europas næringsliv og evnen til å opprettholde folks velferd, har denne nyliberale og stadig mer enøyde politikerkasten på få tiår underminert med tusenvis av selvpåførte EU-reguleringer og handelsrestriksjoner med over 30 land i verden.I tillegg kommer flere selvpåførte energi-kriser og støtte til kriger i Asia, Midtøsten og Afrika som i neste omgang overvelder Europa med flyktninger. Mange ødelagt for livet av skader og krigstraumer.
Næringslivet flytter til Kina og USA, og øker dermed ytterligere arbeidsledigheten, forfallet i infrastruktur og de økonomiske ulikhetene i samfunnet. Av-industrialiseringa av Tyskland, EUs viktigste industrielle og økonomiske motor, øker hele tida.
Flere land, bl.a. Frankrike, Italia, Hellas og Belgia har nå større statsgjeld enn sitt eget BNP. I USA var den samlede føderale gjelden i 2025 på 124 % av BNP. Det betyr at gjelden er større enn den samlede verdien av all årlig økonomisk aktivitet i vedkommende land.
Og hva gjør denne banden da? Jo, i desperasjon over resultatene av sitt eget vanstyre og stedfortrederkrigen i Ukraina, griper de til såkalt militær keynesianisme. Det betyr at de fra slunkne statskasser og med enda flere og nye låneopptak, vil subsidiere private investorer med oppbygginga av en stor krigs- og våpen-industri.
En industri som gir ekstreme miljøfiendtlige resultat, såvel i bruk som i massive miljø- og klimautslipp når raserte samfunn en gang skal gjenreises. Da er "det grønne skiftet" behagelig glemt av disse dobbeltmoralistene.
For å være lønnsom vil våpenindustrien i tillegg kreve at denne udugelige politikerkasten fortsetter å skape fiendebilder, undergrave diplomati og framprovosere nye "lønnsomme" kriger i verden. Selvsagt i samarbeid med sine "bosser" i Washington, på Wall Street og i globale investeringsfond.
Og dette er bare en brøkdel av den verden du lever i! Og hva bruker du den lusne kreativiteten og tenkeevnen din på, din stupide idiot?
Jo, på å male sukkersøte landskap!
Du mener selv å være tilhenger av filosofer som Hannah Arendt og Herbert Marcuse, og deres syn på at vi lever i en felles verden som opprettholdes og forandres gjennom handling, ord og deltakelse.Det betyr at hvis man vil forandre på noe -- slik du selv ønsker -- er det rasjonelt å engasjere seg gjennom handling, ord og deltakelse som kanskje kan bidra til forandring. I det minste bidra til at noen, kanskje ikke mer enn en 4 - 5 mennesker, forandrer sin tidligere oppfatning av virkeligheten.
Selv ynder du å tro at du er rasjonell og handler rasjonelt. Derfor "slakter" du også mer enn gjerne politikerkasten for deres irrasjonelle handlinger.
Hvor rasjonelt er det å gjøre slik du nå gjør? Å trekke deg ut av denne felles verden og bruke tid og energi på sukkersøte landskap? Tror du virkelig at det kan bidra til forandring? Vel, i så fall har du kastet ditt eget selvbilde som et rasjonalt individ i søpla?
. . . . Har det rakna helt for deg, din stupide, virkelighetsfjerne fjott?
1.1. Den traff?
Joda, kritikken traff. Traff rett i "solar plexsus" på min allerede dårlige samvittighet.
Riktignok kunne jeg forsvare meg med at jeg tidligere hadde malt samfunnsaktuelle motiver, skrevet blogg-innlegg, etc. og ikke trukket meg helt unna "vår felles verden". Men det var ei stund siden.
"Nyliberalistisk altertavle", Jan R. Iversen (2023)
Så hva kunne jeg si? Ikke annet enn som sant var.
At jeg hadde "flyktet" fra "tingenes iboende jævelskap" og gått i "indre eksil". Og der malte jeg "sukkertøy" for å slippe unna den krigerske, deprimerende og irrasjonelle virkeligheten vi levde i.
Ei virkelighet som den herskende politiker-kasten*) har kokt sammen i årene etter den kalde krigens slutt i 1991.
"Når blinde leder", Jan R. Iversen (2023)
Sett fra mitt ståsted er de en flokk narrer som mangler både vett og guts til å mene noe annet enn den blinde sjefen deres pålegger dem å gjøre. Uansett om sjefen måtte sitte i Washington eller Brussel.
Til slutt i dette essayet kommer jeg tilbake til kritikken fra mitt "alter ego".
Men først er det på sin plass å si noe mer om "tingenes iboende jævelskap" som jeg periodevis føler trang til å flykte fra.
2. "Tingens iboende jævelskap"
Ovenfor nevnte jeg utviklinga som endte med den kalde krigens slutt i 1991 . . . . . Men slutt? Nei, egentlig ikke. Offisielt tok den slutt, men ikke i praksis.
Det er mer rett å si at den kalde krigen ble avløst av to dominante og dessverre mer ødeleggende utviklingstrekk. I årene etter 1991 har begge vokst i omfang og gjensidig forsterket hverandre. La oss se på dem.
2.1. Utviklingstrekk nr. 1 - politikk, makt og kontroll
Det ene utviklingstrekket er politisk-strategisk ("hvordan sikre egen makt og kontroll") og kan spores tilbake til britiske Halford Mackinder (1861 – 1947) og hans "Heartland Theory", utgitt i 1904.
Teorien ble utviklet i den britiske kolonimaktens glansdager. Da UK og andre europeiske kolonimakter og deres oligarker/herskerklasser, ennå levde fett på å utplyndre sine sine kolonier og føre kriger på alle kontinenter.
Man "kjøpte" billige råvarer (bl.a. bomull, kaffe, etc.) i koloniene, solgte ferdigvarer tilbake, og bestemte selv prisene. Lover og regler ble bestemt av kolonimaktene. I India var det f.eks. forbudt å produsere tekstiler av bomull. De skulle kjøpes fra produsenter i UK.
Massakre og andre krigs-forbrytelser i bl.a. Sør-Afrika, Kongo, India, Nigeria og Kenya, hørte til dagens orden.
Koloniene måtte og skulle underkaste seg styre og skattlegging fra bl.a. London, Paris, Brussel og etter 1898 også Washington. Ellers vanket sanksjoner, regimeskifter og kriger. Høres kjent ut? Også i våre dager?
En av Mackinders teoretiske arvtakere, polsk-amerikaneren Zbigniew Brzezinski, ble på slutten av 1970-tallet president Jimmy Carters (1977 - 1981) sikkerhetsrådgiver.
I boka "The grad Chessboard" bygget Brzezinski videre på Mackinders besettelse av et spesielt landområde i verden, Eurasia; primært området vest og øst for Uralfjellene i Russland, inklusive Øst-Europa, Kaukasus og landene ved Svartehavet og Det kaspiske hav.
Det er viktig å få med seg at boka ble utgitt i 1997, altså bare 6 år etter slutten av "den kalde krigen" i 1991. I korte trekk går boka -- som fikk mange tilhengere i begge amerikanske partier -- ut på at USA måtte ta kontroll over Eurasia.
Med den amerikanske dominansen som etter 1991 var oppnådd i Afrika og Latin-Amerika, ville det føre til at hele verden kom under amerikansk kontroll, styrt fra Washington og Wall Street.
Denne formen for total dominans omtales gjerne som "globalt hegemoni".
Selv foretrekker jeg begrepet "globalt diktatur" ettersom et så kolossalt, strukturelt og kulturelt mangfoldig imperium bare kan styres med et sterkt innslag av diktatur og kriminalitet som f.eks. institusjonalisert korrupsjon. Satt på spissen snakker vi om en verden styrt av en mafia-familie.
NAC-prosjektet ("Det nye amerikanske århundre) ble i 1997 -- samme år som utgivelsen av Brzezinskis bok -- opprettet med mål om å arbeide for et globalt hegemoni. Ikke minst var "det militær-industrielle komplekset", som levde på store overføringer fra USAs statsbudsjett, i akutt behov for en ny fiende etter Sovjetunionens
oppløsning. En fiende som kunne sikre fortsatte overskudd i våpenindustrien og til avlønning av over 4 mill. sivilt og militært ansatte.
Offisielt ble NAC-prosjektet nedlagt i 2006, men videreføres i praksis i dag av bl.a. de hemmelige tjenestene i NATO, NED, USAID, flere tankesmier og NGO'er (jfr. "soft power") finansiert over det amerikanske statsbudsjettet. I tillegg får de penger fra andre NATO-land. Herunder også fra vasallstaten Norge ved det norske utenriks-departementet og deres ulike underbruk.
2.1.1. Arbeidet for global dominans
Målet om globalt hegemoni gjorde at Brzezinski og hans politiske likesinnede IKKE så på "den kalde krigens" avslutning i 1991 som ei dør til nedrustning, fred og økt samarbeid i verden. En verden der målet er å skape globale "vinn - vinn"-resultat (alle parter tjener på resultatet) framfor "tap-vinn"-resultater (en vinner og resten taper).
Datidas europeiske topp-politikere som f.eks. Helmut Kohl, Mikhail Garbotsjov, Gerhard Schröder, Francois Mitterand, Kåre Willoch og i en viss grad også Andra Merkel, var alle opptatt av denne muligheten, som ville redusere konfliktnivået i verden og slik styrke innsatsen om felles utfordringer som bla. økonomisk ulikhet, sykdommer, miljø-ødeleggelser, klimaendringer, etc.
Brzezinski og hans likesinnede i begge partier og "det militær-industrielle komplekset", var ikke opptatt av slike ting, men av global dominans.
Et kjennetegn ved fanatikere er å ignorere alt utenom "saken". Derfor ignorerte Brzezinski og hans tilhengere også at ambisjonen om global dominans uten tvil ville føre til nye kriger, rasering av infrastruktur, miljøkatastrofer, flyktnings-tragedier og i verste fall atomkrig.
Det var også innlysende at for å oppnå global dominans, skulle USAs vasall-stater i NATO delta aktivt til at stadig flere land i Eurasia kom inn under Washingtons kontroll.
Gjennom en salami-taktikk, altså "bit for bit" og "år for år", skulle NATO utvides til å omfatte stadig flere land, og slik bidra til at Washington og amerikansk bank- og finans fikk stadig flere landområder, natur-ressurser, transportruter og markeder inn under sitt herredømme. Det kom tydelig fram i den såkalte Wolfowitz-doktrinen som ble utarbeidet i 1992, kun ett år etter "den kalde krigens" avslutning.
Under Joe Biden og Donald Trump har til og med infrastruktur, arealer og natur-ressurser som kontrolleres av deres egne allierte i NATO, blitt "manøvrert" inn under økt amerikansk dominans.
Noen eksempler er de 44 amerikanske militærbasene i Norden; 15 i Finland, 17 i Sverige og 12 i Norge. Juridisk sett ligger alle på amerikanske territorier(!) der kun amerikansk lov gjelder.
I tillegg kommer bl.a. USAs styrkede posisjon vedr. Grønlands naturressurser og Norges mineral-ressurser på havbunnen i Barentshavet. For øvrig det viktigste oppvekstområdet for den norsk-arktiske torskebestanden og det årlige "Lofotfisket".
Kriger på løpende bånd
De fleste statskupp, kriger og proxykriger etter 1991 kan sees i lys av målet om å innføre globalt amerikanske styre. Herunder krigene i bl.a. Jugoslavia (1991 - 1999, vellykket ), Afghanistan (2001 - 2021, mislykket ), Irak (2003 - 2010, vellykket? ) Libya (2011, vellykket ), Syria (2011 - 2024, vellykket ), Georgia (2008, mislykket ), Ukraina (2014 -- hittil mislykket? ), Venezuela (2025 - 26, vellykket) og Iran (2026 -- ?, hittil mislykket? )
Krigene blir alltid forklart ut fra helt andre hensikter enn arbeidet for global dominans. Å ville erobre verden er ingen legitim begrunnelse, og slett ikke hvis det innebærer brudd på internasjonale lover og FN-traktaten.
Derfor blir vi av mediene og fra den herskende politikerkasten alltid servert legitime og moralsk høyverdige hensikter, som f.eks. å fjerne en diktatorer, innføre demokrati eller sågar også å forhindre krig(!).
At slike evt. inngrep i andre suverene lands indre anliggende er forbudt iht. FN-traktaten og krever vedtak i sikkerhetsrådet, har absolutt ingen betydning for dem.
Tenk deg tanken. Hva om et eller flere land i verden fant ut at Norge ikke føyde seg for deres vilje? Kunne de da, uavhengig av støtte i FN og internasjonale lover, myrde statsministeren i håp om å oppnå et regimeskifte? Slik Irans øverste leder, Ali Khamenei, og flere i hans familie ble drept i et militært angrep, utført av USA og Israel 28. feb. 2026. Ville det blitt oppfattet som legitimt hvis det samme ble gjort i Norge?
Selvsagt ville det det. Menforutsatt at morderne:
1) har mediene i sine land på sin side
2) kan begrunne mordet overfor sine innbyggere og andre land som legitimt
3) har ei befolkning som gjennom mange år er blitt indoktrinert til å ha stor tillit til sitt lands politisk system, dets ledere og dets hovedstrømsmedier.
Når ledelsen i et politisk system ikke blir tilstrekkelig kontrollert av folket, utvikler den seg over tid til ei korrupt, egennyttig gruppe og gjerne ideologisk fanatisk gruppe. Desto større og mer uoversiktlige systemer som f.eks. EU, desto mindre muligheter for reell kontroll.
Men tilbake til Brzezinskis våte drøm. Hvis den ble realisert og Eurasia kom under NATOs kontroll, ville "unipolar globalisme" være innført med USA som suveren leder. "Mission completed!"
Sikkerhetsrådgiverne som fulgte etter Brzezinski, bl.a. Paul Wofowitz og John Bolton, fulgte opp denne strategien, samtidig som tanke-smier som f.eks. RAND Corporation avslørte hvordan dette skulle skje i praksis. Herunder også NATOs overtakelse av Ukraina og Georgia.
Den såkalte Wolfowitz-doktrinen (1992) og RAND's "Extending Russia" (2019) ga også hovedoppskriften til hvordan NATO skulle skyves videre østover. Oppskriften gikk helt på tvers av løftene som vestlige ledere ga Mikhael Gorbatsjov, Sovjetunionens siste president i 1990, i forkant av Tysklands gjenforening og "murens fall".
At denne salami-taktikken med systematisk undergraving (jfr. de såkalte "fargerevolusjonene"), statskupp, kriger og proxykriger brøt fullstendig med internasjonal lov og FN-traktatens krav om bl.a. respekt for nasjonal suverenitet, har fortsatt ingen betydning for tilhengerne av globalt hegemoni. Eller rettere sagt, for tilhengerne av et globalt amerikansk diktatur med EU som assistent.
Prof. Jeffrey Sachs og prof. Glenn Diesen (video pr. okt. 2026)
Ovenfor har jeg sett nærmere på det politisk-strategiske utviklingstrekket som har undergravd verdens eksistens etter slutten av den kalde krigen i 1991. Kort sagt er det visjonen om et globalt USA-imperium med EU som assistent.
Nedenfor skal vi se nærmere på et annet viktig utviklingstrekk -- det økonomiske -- som sammenfalt i tid med Brzezinskis, Wolfowits og den amerikanske politikerkastens globale ambisjoner. Dessverre motvirket ikke utviklingstrekkene hverandre. Verdens ulykke og vår ulykke som menneskehet, er at de gjensidig forsterket hverandre. De passet hverandre som hånd i hanske.
Satt på spissen ville kun ett av dem ha vært tilstrekkelig til å ødelegge de fleste muligheter for fred, demokrati og ei rasjonell utvikling i verden. I fellesskap har de potensial til full rasering, og ei ytterligere forsterking av den verden vi allerede er kommet i.En verden med stadige og "varige" kriger og der den økonomiske og politiske makten samles på stadig færre hender.
I dag eier 12 personer i verden mer enn 4 milliarder mennesker til sammen, og disse 12 har dermed også større politisk innflytelse enn de 4 milliardene eller hvilken som helst demokratisk valgt forsamling i verden. På sett og vis styrer de allerede verden gjennom mektige lobbyer, tankesmier, advokat-selskaper, NGO'er, finansinstitusjoner, ulike nettverk, etc.
Fjernet for all pen omskriving, er det denne situasjonen som dagens herskende, nyliberale og samfunnsødeleggende politikerkaste *) (dvs. alle ledende partier i Europa på den tradisjonelle høyre- og venstre-sida og inklusive EU), har lagt til rette for i årene etter avslutninga av den kalde krigen i 1991.
2.2. Utviklingstrekk nr. 2 - økonomi og geoøkonomi
Forenklet går det økonomiske og geoøkonomiske utviklingstrekket ut på at politikerkastens reelle oppdragsgiverne (les: vestlig storfinans som bl.a. finansierer mange amerikanske topp-politikere ) fikk stadig økende behov for panteobjekter og eierskap til verdens naturressurser, verdikjeder, markeder og infrastruktur.
For å lykkes med det, måtte samarbeidet med den politiske hersker-kasten*) forsterkes, bli mer langsiktig og langt mer omfattende enn de vi oppfatter som vanlig OPS-samarbeid.
Samarbeidet i vår tid likner faktisk mer på samarbeidet i megaprosjekter som f.eks. "Det britiske ostindiske kompani"; et aksje-selskap der kombinasjonen av statlig militær og politisk makt samt statlig legitimitet var fusjonert med offentlige, halvoffentlige og private aktørers økonomiske grådighet.
Noen ferske eksempler på slike mega-prosjekter er bl.a. Blackrocks mange oppkjøp i Ukraina og tyveriet av Venezuelas oljeressurser. Og i begge tilfeller, selvsagt i nært samspill mellom bank- og finanssektor samt amerikanske oljeselskaper på den ene sida, og den herskende politikerkasten i Washington på den andre. Og med EU's voksende forståelse av at "denne praksisen må vi også bli flinkere til".
At finanssektorens grådige jakt kunne føre til at konflikten mellom øst og vest ble videreført etter 1991, og eventuelt også munnet ut i nye kriger, var uten interesse for styrene og topp-lederne i denne sektoren. Tross alt er kriger som f.eks. i Ukraina "good for business" slik en representant fra Blackrock ærlig ga uttrykk for i 2023.Og som toppsjefen, Larry Fink indirekte også gir uttrykk for:
Det spiller ingen rolle hvilke av de tradisjonelle partiene i politikerkasten som vinner ved valgene i USA og i viktige land i Europa. Politikken blir uansett den samme ettersom de alle er blitt våre nære partnere, våre allierte.
I parentes nevnes at denne alliansen er et av nyliberalismens svært mange demokrati- og samfunns-ødeleggende resultater. Noen flere av dem tok jeg i 2021 opp i essayet "Nyliberalismens stattholder".Men er disse politikerne inkompetente og allierte med gigantene i internasjonal bank- og finans? Nei - fri fantasi. Det er bare helt tilfeldig at de nesten alltid slutter opp om samme mål?
At både Frankrikes mangeårige president, Emmanuel Macron, og den tyske rikskansleren, Friderich Merz, er tidligere sjefer i Blackrock, har selvsagt ingenting å gjøre med deres store iver for krig med Russland? Og i Brussel, har de også full støtte fra bl.a. EUs "utenriksminister"; den totalt kunnskapsløse, Kaja Kallas, som vil dele Russland -- verdens største atommakt -- opp i flere mindre stater . . . og uten at det bryter ut en utslettende atomkrig!?Hovedtrekkene med nyliberalismen som politisk og økonomisk ideologi
Bank- og finanssektorens gjeldsdrevne økonomimodell
Ærlig talt! Hvis man river vekk all pynt og alle hyggelige festtaler om dagens internasjonale bank- finanssektor, er det dette man står igjen med.
Et nyliberalistisk, samfunns-ødeleggende og demokrati-undergravende system av første klasse. Og la oss ikke glemme - i tett samarbeid med den herskende politikerkasten i både Washington og i EU/EØS.
Dette grådige misfosteret av en bank og finanssektor, som vokste fram i etterdønningene av "jappetida (1981 - 87) og børskrakket i 1987, trenger nemlig stadig nye og verdifulle panteobjekter for å holde sin elskede gjeldsdrevne økonomimodell i gang.
En modell der "gode tider" forutsetter stadig vekst i offentlige og private låneopptak. Det bidrar i neste omgang til å presse opp prisene på panteobjekter (boliger, infrastruktur, natur-ressurser, etc.) og til å øke forbruk og dermed også prisene på forbruk (mat, strøm, vedlikehold, etc.), noe som i neste omgang øker behovet i privat og offentlig sektor for ytterligere kreditt og større låneopptak.
Det er denne avsindige runddansen som dagens bank- og finans-sektor strever etter å vedlikeholde og gjerne forsterke. Godt hjulpet av nyliberale politikere som alltid ivrer for å redusere beskatningen av rikfolk, og som erstatter tapet med opptak av nye lån. Et av resultatene er USAs og mange europeiske nasjoners stadig økende statsgjeld.
Land som Frankrike, Italia, Hellas og Belgia har i dag større statsgjeld enn den samlede verdien (BNP) av all årlig økonomisk aktivitet i deres egne land. Og når den nyliberale politikerkasten ikke makter å møte kravene til gamle lån, tar de opp nye lån for å betale renter og avdrag på gamle lån . . . . . En kompetent og ansvarelig politikerkaste, ikke sant?
Hvis man kanskje tror at Norge er så rikt at den herskende nyliberale politikerkasten ikke tar opp lån, kan man glemme det. Norsk samlet offentlig gjeld i andre kvartal 2025 var på 2303 mrd. kroner, altså vel 42% av BNP.
Bakgrunnen for denne runddansen er innlysende.
Bank- og finans-næringas gjeldsdrevne økonomi-modell har gitt og gir sektoren fortsatt årlige milliard-fortjenester, og dermed også mer penger til luksusvillaer, milliard-yachter, privatfly og stadig større konti i skatteparadis for finans-industriens eiere, oligarker og toppledere. For ikke å glemme deres nære og gjerne korrupte samarbeidspartnere i den herskende politikerkasten, slik bl.a. Panama-papers og Paradise-skandalen avslørte.
Og som all statistikk viser, blir de rike stadig rikere, middelklassen skrumper inn, prekariatet vokser og de fattige blir stadig fattigere i Europa og USA. Tut og kjør!
Det samfunnsødeleggende partnerskapet mellom den nyliberale politikerkasten og bank- og finanssektoren
Alt dette skjer fortsatt under vanstyret til den herskende nyliberale politikerkasten som har hatt makten etter 1991. Uavhengig om partiene i regjeringsposisjon har kommet fra den såkalte høyre- eller venstresida. Forøvrig et skille som i praksis har blitt borte etter 1991. I dag bidrar derfor dette fiktive skillet mer til å forvirre enn til å klargjøre hva som skjer i politikken.
Kort oppsummert har denne nyliberale politikerkasten og deres parhester i internasjonal bank- og finans aktivt tilrettelagt for mange indirekte og direkte samfunns-undergravende resultater.
Herunder også det at 12 mennesker i dag eier mer enn 4 milliarder mennesker til sammen, samtidig som inkassosakene stadig øker blant vanlige folk, og antallet hjemløse vokser i både USA og Europa. Hvis man i tillegg tar med at økonomisk makt også gir politisk makt og innflytelse, betyr denne vanvittige ulikheten i rikdom at 12 personer nå har større politisk makt enn mange land i verden.
Det er rett og slett helt umulig å bygge stabile og bærekraftige stater på et slik grunnlag. Konfliktene vil til slutt kvele slike samfunn, og politikerkasten vil enten ende i enden av et rep eller på tiltalebenken i en rettssal. Det vil bli resultatet av dagens politiske vanstyre i Vesten, hvis politikerkasten ikke rekker å skjule og forlede oppmerksomheten med stadig nye kriger og stadig nye "fiender" de kan legge skylda på.
Det er kanskje dette som den herskende politikerkasten kaller "demokrati", "samfunnsbygging" og "liberale vestlige verdier"?
Vel, for tida er det primært palestinere, ukrainere, russere, arabere, iranere og libanesere som dør for deres "verdier".
Men slik hovedstrøm-mediene og såkalte "ansvarlige" ledere i denne vanstyrende banden av politikere påpeker, må også nordmenn og -kvinner belage seg på å dø for finanssektorens og politiker-kastens "liberale verdier".
De "liberale ideene" er for dem ensbetydende med bl.a. "våpen gir fred" (sitat: Jens Stoltenberg) eller rettere "blod og død gir penger kassa og avleder folks oppmerksomhet, og da kan vi fortsatt bli sittende ved makten".
2.2.1. "The race to the bottom"
Denne etisk forkastelige og samfunnsødeleggende økonomi-modellen og andre trekk ved den nyliberalistiske politikken og økonomien, har i over 35 år undergravd de fleste velfungerende samfunn i hele Vesten. Ikke bare i USA der mange byer nå faller fra hverandre og gatene flyter over av fattige og syke som ikke lenger har verdi for alliansen mellom kapital og den herskende politikerkasten.
Skritt for skritt og år etter år har de utarmet og gjeldstynget offentlig sektor, inklusive småbedrifter og vanlige folk. Mennesker som ikke lenger kan stille nye objekter i pant for nye lån som eventuelt må tas for å kunne leve et anstendig liv.
På alt som tidligere ble regnet som viktige offentlige oppgaver, har denne parasittiske bank- og finans-sektoren fått hjelp fra sine allierte i politiker-kasten til å overta. Et av mange samfunns-undergravende resultater er bl.a. at ungdom etter utdanning, ofte starter sitt yrkesaktive liv som gjeldsslaver. I USA har denne utviklinga vært så grotesk, at antallet høyt utdannede er i fritt fall og må importeres fra utlandet. . . . så lenge det går.
For mange vanlige folk og virksomheter er derfor utviklinga etter 1991 som et "race to the bottom" der stadig flere i USA og Europa nå synes å å ta veien.
At kollapsen i europeisk og amerikansk infrastruktur fortsetter, at antallet "arbeidende fattige" (prekariatet) vokser og at mange som arbeider i større byer, ikke lenger har råd til å bo der, er bare noen av mange indisier på at den parasittiske bank- og finanssektoren ikke lenger har så mye å hente i Vesten. Det begynner å bli "tomt" for å si det på den måten.
Selv om mange megaprosjekter i "det grønne skiftet" med subsidier i milliardklassen fra politikerkasten, så langt har gitt bank- og finanssektoren god inntjening, snevrer nå fiaskoene av slike satsinger stadig mer inn denne fortjenestemuligheten.
Derfor må det geografiske, tematiske og demografiske nedslagsfeltet for bank- og finans økes. Og nettopp derfor har de og deres allierte i politikerkasten i de siste tiåra, fått særdeles stor sans for opprustning og krig.Herunder kommer også deres økte sans for "nødvendige" brudd på FN-traktaten. Brudd som den herskende politikerkasten forsvarer; pent innpakket i deres og hovedstrøm-medienes vanlige dobbeltmoralske arroganse og forakt for vanlige folks intelligens.
Når de selv beviselig er involvert i brudd på internasjonale lover som f.eks. statskupp, regimeskifter og/eller starter nye kriger, er det selvsagt alltid godt ment. Når andre gjør det samme, er det alltid farlige fanatikere og onde folk som står bak. Nye Hitlere og det som verre er.
Dette barnslige pisspreiket blir dessverre ennå godtatt i ei befolkning som er blitt systematisk hjernevasket etter 1991. Men denne avskyelige dobbeltmoralen i kombinasjon med å male ut fiendebilder og hisse til krig, har i alle fall hittil tjent sin hensikt.
Det åpner nemlig for flere og større låneopptak til offentlig opprustning, privat våpenproduksjon og ikke minst til den virkelig store "rosinen i pølsa". Alle de hundrevis av milliarder som må lånes(!) for å gjennomføre gjenoppbygging etter krigene.
Tenk på Gaza og resten av Palestina! Tenk på Ukraina! Tenk på Iran, Libanon, Syria. Mange gjenoppbygginger som må foretas! Lass på lass med betong, olje, diesel, stål, mat, asfalt, treverk, osv. osv. Hvilke herlige utsikter! Tut og kjør!
Vel, vel. Jeg stopper her. Skal ikke si mer om den lurvete bank- og finanssektoren og deres like lurvete allierte i den nyliberalistiske politikerkasten*) Denne mafiose banden som i alle år etter 1991 har sendt USA, Europa og resten av verden inn i stadig større problemer.
Dessuten har jeg en rekke ganger tidligere omtalt denne banden i "bøtter og spann". I essay som f.eks. "Nytt beite" (om det "grønne skiftet"), "Min flukt" (om demokratiets og rasjonalitetens fall), "Narrativets makt" (om hovedstrømsmediene), "Hovmot står for fall" (om den nyliberale og arrogante politikerkasten) og "Nyliberalismens norske stattholder" ("slakt" av nyliberalismen).
3. Avslutning - å flykte eller bli?
Men nå tilbake til utgangspunktet der jeg stod og malte "Naust i Hamna", og fikk verbal juling av mitt "alter ego", min åndelige dobbeltgjenger.
Var kritikken berettiget? Ja, ingen tvil om det.
Å flykte fra virkeligheten man lever i og slik la være å bidra (stort eller lite) til å få den på rett kjøl, er rasjonelt og moralsk forkastelig.
Især hvis man selv mener det er viktig å bidra(!) Selv mener jeg det er viktig, uansett hvor lite eller ubetydelig bidraget måtte være. Derfor var kritikken berettiget.
Men hvorfor oppstår behovet for å trekke seg unna hos noen av oss?
Det er selvsagt mange grunner til det, alt avhengig av situasjon og personlighet, men sett under ett synes "fremmedgjøring" å være viktigste årsak. Det er en tilstand der virkeligheten framstår for en selv som fremmed, uforståelig og paradoksal.
3.1. Fremmedgjøring i skjønnlitteraturen
Det klassiske eksemplet på fremmedgjøring er Franz Kafkas hovedperson, Josef K., i romanen "Prosessen". En dag blir han kastet ut i ei virkelighet der rasjonalitet og logikk er borte. Han blir anklaget for noe, uten at han får vite hvorfor. I tillegg blir han forfulgt av et labyrintisk og absurd rettssystem.
På mange måter deler jeg Josef K.'s følelser, skjønt min form for fremmedgjøring er en bagatell sammenlignet med hans.
Til tross for Josef K's uhyggelige opplevelse av fremmedgjøring, flykter han ikke ut av situasjonen. Tvert om prøver han å forstå systemet som fremmedgjør han, forsvare seg mot det og gjenvinne sin normale plass innenfor det.
Han lykkes ikke med det, og til slutt tar systemet livet av han. Han blir henrettet. Kanskje ville Kafka si at det er farlig å bli, og at det å flykte i indre eksil eller til en annen kultur, et annet sted, organisasjon eller system, er bedre?
En som i likhet med Josef K. velger å bli i systemet, er doktor Stockmann i Henrik Ibsens "En folkefiende".
Selv om hele byen tar sterk avstand fra hans syn på virkeligheten, trekker han seg ikke unna eller oppgir sitt syn på virkeligheten, men kjemper videre for det han mener er sant. Hans konklusjon er at "den sterkeste i verden, er den som står alene".
På den andre sida kan det noen ganger være både viktig og riktig å "melde seg ut", gå i indre eksil eller trekke seg unna på andre måter?
Ta f.eks. Nora i Ibsens "Et dukkehjem". Hun velger å forlate familien. Grunnen er at hun vil lære å være et selvstendig menneske, og ta ansvar for sitt eget liv. Egoistisk kanskje, men la gå. Hun er i det minste ærlig og rasjonell i sin begrunnelse, og det gir definitivt poeng.
Nora går heller ikke i "indre eksil" og blir i familien eller systemet. I stedet trekker hun seg helt ut og reiser et annet sted.
I Knut Hamsuns roman "Sult" fører fremmedgjøringa til at hoved-personen får vansker med å ta imot hjelp og snakke med andre. Han trekker seg derfor ut og går i et slags "indre eksil" for å bevare sin egen mentale helse.
Hva betyr så det? Jo, at det også kan være rasjonelt å trekke seg unna eller gå i "indre eksil". Dette for å unngå å komme i situasjonen som filosofen Friedrich Nietzsche advarer mot:
-"stirrer man for lenge ned i avgrunnen, vil avgrunnen etter hvert begynne å stirre opp på deg".
Å tilbringe for lang tid i fremmedgjøringas klør, kan m.a.o. gå ut over din egen psykiske helse. Da er det lurt å trekke seg unna. I alle fall for en stund slik hovedpersonen i "Sult" gjør.
Har man imidlertid den overbevisninga at det er viktig å delta, kan tida utenfor heller ikke bli for lang. Da vil dårlig samvittighet gjøre livet like surt for deg som det fremmedgjøringa gjorde, før du trakk deg ut.
Å flykte fra fremmedgjøringa og senere tilbake til samme fremmedgjøring, leder uvilkårlig samvittighetsfulle personer inn i en "double bind"-situasjon som kjennetegnes av "damn if you do and damn if you don't".
Mitt valg er periodevis å trekke meg unna og samle krefter for senere å kunne vende tilbake til det filosofene Hannah Arendt og Herbert Marcuse kaller "fellesskapet".
4. Avslutning
I en senere del 2 av dette essayet, tenker jeg å gå nærmere inn på hva fremmedgjøring er, besøke noen filosofer og samfunnsforskere som også er opptatt av temaet, samt drodle litt mer over hva man kan gjøre, når man selv føler seg fremmedgjort.
Med utgangspunkt i bl.a. organisasjonsteori vil jeg da se nærmere på fire ulike måter å reagere på. Fire måter som gir ulike konsekvenser for både en sjøl og andre.
Men inntil jeg evt. skriver del 2, vil jeg neppe male flere "sukkertøy". Jeg vil heller ta fatt på noen motiver som lenge har buldret i fantasien. Motiver jeg vet jeg må sloss med og bli plaget av, og som har med vår samtid å gjøre. Ikke trivelig å male. Men man får bare gå til oppgaven med skrekkblandet fryd, og håpe det beste.
Hvis jeg lykkes blir i alle fall mitt "alter ego" samt noen i mitt lille, lokale kunstmiljø fornøyd. Det får holde.
Og det får jaggu mitt "alter ego" også bare si seg fornøyd med. I motsatt fall risikerer han en fot i ræva 😊
-------------------------------------
Fotnote
*) Den herskende politikerkasten (def.)
Personer som har gjort politikk til sin yrkeskarriere og oppnådd politisk makt på nasjonalt nivå. Kasten preges av personer som:
-- har tilnærmet lik sosial og faglig bakgrunn
-- har liten eller ingen erfaring fra andre yrker. I den grad de skifter jobb, skjer det mellom jobber i lobby-organ, PR-byrå, NGO'er, offentlig byråkrati og tankesmier som påvirker politikk (jfr. "revolving doors")
-- rekrutterer nye kastemedlemmer fra egne sosiale og politiske nettverk
-- deltar i flere formelle og uformelle nettverk sammen med bl.a. private, kapitalsterke særinteresser
-- er mer ideologisk og følelsesmessig enn pragmatisk og rasjonelt orientert i sin politikk-utforming (jfr. nedleggelsen av atomkraft-verkene og USAs sprengning av North Stream-rørledninga som har knust Tysklands internasjonale konkurranseevnene på en rekke industriområder)
Medlemmene i kasten har et interesse-fellesskap med andre karriere-politikere, også på tvers av offisielle partipolitiske skillelinjer og nasjonale grenser.
Definisjonen bygger dels på perspektiver utviklet av Gaetano Mosca, Robert Michels, Antonio Gramsci, C. Wright Mills og Stein Rokkan
Interesse-fellesskapet går ut på å ivareta kastens og medlemmenes interesser, eventuelt også på tvers av demokratiske spilleregler og formelle lovverk - jfr. alt fra det nå allment kritiserte Epstein-nettverket til en rekke andre lukkede nettverk som Mont Pelerin Society, Bilderberg-møtene, Trilateral Commission, Chatham House, Atlantic Counsil, mfl.
"Naust i Hamna", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2026 ©
------ o ------ o ------ o ------
I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.
Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!
Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.
Antikrigsinitiativet (AKI)Bestemødre for fredFredspartiet FORInternasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)Norge for Fred (en del av World Peace Council)
