Postvannet i februar

Det begynte med et tilfeldig møte med en gammel kompis på et kjøpesenter. Etter den sedvanlige oppdateringa om venner og bekjente, spurte han.

-- Maler du bare dystre og skremmende motiver for tida?

-- Vi lever i en skummel verden. Hvorfor skulle jeg ikke male den? Er kanskje flukt fra virkeligheten det beste? 

Dagen etter var jeg ute i naturen på nordøya. Iskald vind og på et steinhardt, ruglete underlag av skare.
Bare dystre motiver?, tenkte jeg. Maler jeg bare det? Kanskje kan jeg ikke lenger male det vakre?

Ved Postvannet stoppet jeg. Tok et par foto og tegnet ei skisse som framhevet de kraftigste konturene. Mistet følelsen i fingrene på høyre hånd. Å ha gode hansker med seg gir en følelse av lykke i slike stunder.

På kvelden og dagen etter malte jeg "Postvannet i februar". Kanskje var det et forsøk på å bevise for meg sjøl at jeg fortsatt kunne male motiver som ikke var skremmende?

 

Torden fra pauker 

Blått i naturen. Toner i moll.

Beethovens "Skjebnesymfoni".
Dundrende pauker.
Prokofievs "Riddernes Dans".
Sinne! Dårlig skjulte kniver.

System Of A Down.
-- Still you feed us lies from the tablecloth!
Why don't presidents fight the war?
Why do they always send the poor?

Æ går over vann på rugla skare.
Steinhardt. Glatt.
Fotfeste e dyrebart i vår tid. 

Æ går i en verden ruinert av politisk dumskap.
De har gjort krig, fanatisme og grådighet
til sin normalitet. 

Vår tids politikere. Farlig rugla skare.
Mentalt beinknekkende is.

Går vi på trynet, e det aldri deres feil.
Aldri!

Makteslaus.
Forakt e alt æ har igjen.
Riddernes Dans!

Brått e sola der. Dundrer knyttneven
gjennom skyene.
Gir meg en ørefik.
Gnistre av lys fyker.
Tenner håpet igjen.
Freden må ikke tape!
Gi aldri opp!

 

"Postvannet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 35 x 70 cm, 2025 © 

"Torden fra pauker", stuntpoesi, 2025

Seierens nederlag

Det vokser fram et skille i Europas befolkning. For hvert år som går synes det å bli større. I blant annet Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland, Polen og trolig også i Norge.

På den ene sida står de godt sosialiserte eller dresserte. De som tror på maktas parhester; de nyliberale og nykonservative (såkalte neocons) politiske eliten og de store mediene.

Ber disse parhestene dem støtte enda en krig, bruke mer penger på våpen enn på velferd, avvise diplomati, hate andre lands politikere eller ødelegge mer av naturen med vindturbiner, adlyder de dresserte. Ber eliten dem overlate mer til de rike eller overlate enda mer av demokratiet til EU, blir det også akseptert. Også i Norge, til tross for at befolkninga ved to folkeavstemninger -- i 1972 og 1994 -- har sagt nei.

På den andre sida står de opposisjonelle og systemkritiske. De som ikke lenger følger hovedstrømmen til seieren parhestene stadig lover dem. De som er blitt vanskeligere å manipulere og føre bak lyset. De som har spørsmål som i økt grad blir sensurert, oversett, bortforklart, latterliggjort eller ansett som kjetterske av den politiske eliten og de store mediene. De opposisjonelle og systemkritiske som disse ensporete og mektige parhestene i økende grad gjør til hjemløse i sine egne fedreland.

Spørsmålene

I natt kom noen fra myndighetene. 

Ga oss rifler, droner og håndgranater.
Landet kan bli
angrepet, forsvar det. 

Hva skal vi forsvare? spurte vi

Er det eiendommene og verdiene til de
store investorene og skatteflyktningene
som bor i Sveits, Bermuda og i andre
skatteparadis?

Er det dèt vi skal forsvare?

Eller er det vårt tapte nasjonale demokrati
som vekslende stortingsflertall har gitt
til Brussel, Washington og
Wall Street?

Er det dèt vi skal forsvare?

Eller er det våre naturressurser som i
økt grad styres av EU og Washington og
som i stigende grad eies av
utenlandske investorer?

Er det dèt vi skal forsvare?

Eller er det våre nasjonale politikerne
som lar seg velge av folket, men som selv
velger å tjene andre interesser
enn sitt land og folk?

Er det kanskje dèm vi skal forsvare?

I så fall er svaret nei.
Gi rifler, droner og granater til de som eier,
profitterer, styrer og regjerer.
Gi det til dem som
har noe å miste.

-- I natt kom noen fra myndighetene.
For hver måned og
for hvert år som går,
vil de finne færre hjemme 

 

 

"Seierens nederlag", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2022 ©

"Spørsmålene", stuntpoesi, 2023

 

------ o ------ o ------ o ------

Oppfordrer alle fredsorienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for å presse krigshisserne i den politiske eliten til å ta fredsorienterte initiativ før det er for sent.

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredsperspektiv (Trondheim)
  

• Fredsinitiativet (Oslo)
  

• Partiet FOR
  

• IFOR Norge (Kristent fredslag) 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norges fredslag 

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)
  
  

Facebook-grupper:

Nei til mer krig 

Stopp 3. verdenskrig

Fredsnettverket i Tromsø

Folkets røst for fred

Fred og Rettferdighet (FOR)

Aksjon mot militær aggresjon og krigshissing

Stopp krigen i Ukraina

Opphev sanksjonene mot Syria

Fredsperspektiv

VARIG FRED

Fredsforsvaret

Stopp imperialismen - stopp krigen - bygg solidaritet

 

Nyliberalistisk altertavle

Så vidt jeg husker kom tittel og motiv til meg samtidig. En gang på høsten i 2021. Jeg følte det mer enn så det for meg. Følte at virkeligheten jeg levde i, gikk høygravid med motivet. 

Det var ei virkelighet som gradvis var blitt forgiftet av politisk ensretting, irrasjonalitet og dobbeltmoral i en fordekt allianse med globale finanskrefters grådighet og komplette mangel på etikk og moral. Nå skulle hele kloden bli deres for alvor!

I kjølvannet ligger nå et økende antall demonterte demokratier i bl.a. Europa, voksende klasseskiller, rasert natur og ødeleggende kriger forkledd av skamløse, dobbeltmoralske politikere som "riktige" eller "nødvendige". Kriger som i følge dem vil -- og bør -- vare i mange år. 

Er vi blitt sprøyte gale som velger slike politikere? Gang på gang! Er vi kanskje for feige til å ta livet av oss selv, og velger derfor politikere som satser på kollektiv død og utslettelse? Atomkrig! 


Tittelen sa seg selv

Den urovekkende geopolitiske og økonomiske utviklinga har vært tydelig i flere tiår. Tittelen sa derfor seg selv. En tittel med referanse til den politiske ideologien som har styrt verden mot avgrunnen i de siste 40 åra: 

-- "Nyliberalistisk altertavle" alias "rovdyr-kapitalistisk altertavle" som Kåre Willoch kanskje ville sagt? . . .

. . . eller kanskje like gjerne "Neocons Altar" eller "Globalistisk altertavle". Ei virkelighet som den norske TV-serien EXIT illustrerer på en treffende måte.

Utover våren i fjor tok motivet mer form. Et motbydelig motiv. Et motiv som også minnet om Norges forråtnelse som fredsnasjon og troverdig mekler i konflikter. En transformasjon fra doktor Jekyll til Mr. Hyde. 

En transformasjon til en skamløs dobbeltmoralsk medløper til kriger rundt i verden, og alt takket være en stadig mer etisk råtten og uansvarlig politisk herskerkaste på nasjonalt nivå. Ansvarlig for sine oppdragsgivere i Brussel og Washington, uansvarlige overfor sine egne land og folk. Kast et blikk på deres synderegister:

Jugoslavia 1999, Afghanistan 2001 - 2021, Irak 2003 - 2010, Libya 2011, Syria 2011 -- , Ukraina 2014 --. Vi kan trolig regne med at Taiwan eller land i Midtøsten blir neste, hvis det "norske" stortingets oppdragsgivere i Washington og/eller Brussel skulle kreve det.

Denne sammenkoblinga mellom det nasjonale og internasjonale gjorde malearbeidet ekstra mentalt slitsomt. Inklusive alle avbruddene tok det nesten 2 år å bli ferdig med denne "altertavla". 

Egentlig ga jeg opp flere ganger, men ettersom motivet fortsatte å hjemsøke meg i tankene, måtte jeg fullføre det. Få det ut av tankene. Bli kvitt det. 

Heslighetens symbolikk

Altertavla er et triptyk; et midtmotiv med to fløy-motiver. Ei altertavle som lederne i norske partier kan falle på kne foran, og be om at de ikke en gang blir avslørt og ført til doms for sine forbrytelser. 

Samlet viser tavla tre medtatte skapninger, avkledd til skinnet. I det hele tatt er det ikke mye de har igjen. En har kun synet. En annen bare hørselen. Hos den tredje er bare stemmen intakt.

Med andre ord har vi å gjøre med tre skapninger som er ute av stand til å føre en fornuftig dialog. Derfor er de også ute av stand til å forstå og lære, både av hverandre og av den virkeligheten de lever i. Med andre ord oppfatter de hver for seg bare fragmenter av virkeligheten. 

Fordi de ikke er i stand til å snakke sammen, kan de heller ikke sette sine deler av virkeligheten sammen til en forståelig helhet. Det fører i sin tur til at de også er ute av stand til å samarbeide på en effektiv måte. Og når de ikke er i stand til det, er de heller ikke i stand til å oppnå de endringer av virkeligheten som de måtte ønske.

 

End of business

 

Krig kan ikke legitimeres med internasjonale lover
- krig gir alltid brudd på internasjonale lover
 
Krig kan ikke legitimeres med menneskerettigheter
- krig gir alltid brudd på menneskerettigheter
 
Krig kan ikke legitimeres med demokrati
- krig gir alltid brudd på demokrati
 
Krig kan ikke legitimeres med natur og miljø
- krig raserer alltid natur og miljø
 
Når maktens stemme taler utad
til folket, høyt og i servile medier,
er krigen et gode,
diplomati og forhandlinger bortkastet,
krigen må forlenges til fienden
gir opp eller til
regimeskifte inntreffer og
maktens egen "fred" kan komme.
 
Glemt er Mahatma Gandhis ord:
"Det finnes ingen vei til fred,
fred er veien" . . . . 
for i sporene etter en knusende seier 
vokser alltid hatet
 
Når maktens stemme taler innad
til sine oppdragsgivere i finans,
vet alle i rommet at
krig er forlengelse av business.
At det kjempes om
naturressurser, transportårer og markedsandeler
med penger og våpen

mot mennesker, mot miljø og natur.
 
-- Få dager etter nye våpenforsendelser

og alle andre konvensjonelle eskaleringer var
uttømt for siste gang,
traff de første atombombene sine mål.

Først da innså makta at
deres plan slo feil
--  men da spilte det
ingen rolle lenger

--  for da var det uansett
"end of business"

 

 

"Nyliberalistisk altertavle", Jan R. Iversen, akryl på lerret, triptyk 70 x 105 cm, 2021 - 2023 ©

"End of business" (eller "Krig i rovdyrkapitalismens tid"), Jan R., 2023

 

Skogkongen (og "Det vi mistet")

Naturen er full av fantastiske former, farger, lys og skygger som fantasien gjerne spinner videre på, hvis vi skyver vekk logikken og lar fantasiens kreative kraft få spillerom. Erik Werenskiolds og Theodor Kittelsens mange fabelaktige illustrasjoner fra norske folkeeventyr, står som gode eksempler på det.

Trollene på Hedalsskogen, Werenskiold (1878)

Fra min egen barndom husker jeg Werenskiolds illustrasjoner til bl.a. eventyret om "Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen".

Jeg gransket tegningene hans med frydefulle grøss over hva man kunne oppleve, hvis man snek seg ut i skogen om natta. For det var selvsagt om natta man kunne støte på troll og andre skumle skapninger.

Riktignok sa de voksne at troll og underjordiske ikke fantes, men man kunne jo ikke være sikker? Selvsagt kunne man ikke det -- og jeg var i tillegg så heldig å ha en bestefar som var enig. Helt sikker kunne man aldri være. 

Kanskje i større grad enn Erik Werenskiold tok Theodor Kittelsens mange illustrasjoner utgangspunkt i natur, når han avbildet troll og underjordiske. Et glimrende eksempel er "Nøkken"; en skapning som kunne lære folk å spille fele.

"Nøkken", Kittelsen (1904)

Forutsetninga var at du ga Nøkken et fenalår eller noe annet å spise. Men kjøttrikt måtte det være. I motsatt fall ble nøkken sur og tverr.

-- Du skal lære å stemme (fela), men ikkje å slå (spille), for du ga meg et lår det ikkje var noe på . . . .
heter det i et gammelt vers om avtalen som Nøkken gjorde med en rik gjerrigknark.

Når jeg i dag er ute i naturen, sent på kvelden eller om natta, gransker jeg omgivelsene med et "Kitteliansk" blikk, på jakt etter lys, skygger og former som kan røpe tilstedeværelsen av underjordiske. Det var slik jeg oppdaget Skogkongen og hans tjener.

Joda - det er selvsagt bare et gammelt tre som en gang knakk i en storm. Men i rett lys og sett fra rett vinkel forvandles det knekte treet til Skogkongen og hans tjener. Slik er det bare.

Kanskje skriver jeg en dag eventyret om Skogkongen? Men i ei tid der digitale spill, etc. tar ungene i tidlig alder, har det kanskje liten hensikt? Dessuten kaver vi ofte rundt i destruktive amerikanske "trender" som f.eks. cansel-culture og woke som driver sensur av hva vi bør ha som kultur og historie.

Husker ennå rektoren som ikke ville ha jule-feiring på skolen fordi det kunne såre foreldre som ikke trodde på julebudskapet. Når vi slik mister deler av vår kulturarv, mister vi også mye av det som kan pirre vår fantasi. Derimot er det helt i orden at vi blir pådyttet og opplært til å dyrke kommersialisert fantasi som f.eks. Supermann og Captein America.  

Da jeg for noen måneder siden ryddet i papirene til stuntpoeten, kom jeg over hans dikteriske hjertesukk fra 1993. Et hjertesukk som passer godt i denne forbindelsen.

 

Det vi mistet

Hvor? Jeg bare spør.
Hvor har dere gjort av fjøsnissen
som trofast passet husdyra
og som sov på halmen i stallen?

Det er vanskelig å være enig,
men det er forståelig,
høyst forståelig . . . . . . .  
om dere har latt sjøforsvaret
kverke draugene med splintbomber
og latt flyvåpenet
massakrere trollene med napalm
. . de hadde nå engang den uvanen
å ta med seg prinsesser
inn i berget det blå
-- og slikt noe gjør man bare ikke
i våre dager.

Men dere skulle ikke
gjort noe med nøkken
som lærte folk å spille fele,
og ikke noe med de vakre huldrene
med korngult hår, blå klær og
kuromper . . .

-- og hvor i huleste
har dere gjort av fjøsnissen?

Han som stod bak fjøsveggen i måneskinnet
mens Kittelsen malte katta
der den trippet over nysnøen.

Ikke engang gudene lot dere være i fred.
Først sendte dere Odin og Tor
dit pepperen gror
og satte skylda på Kvite-Krist,
som dere senere jaget på flukt
med logikk og deduksjoner,
overlydsfly, Internett, mobiltelefoner og
dopapirholdere med innebygd radio.

Hender det ikke at dere
stopper opp i blant og spør
om det egentlig var så lurt å tømme livet
for skrømt og myter,
tro og religion,
for bare å gi plassen til stadig større
kulturell fattigdom og
hjemløshet?

 

"Skogkongen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2022 ©

"Det vi mistet", Jan R. Iversen, 1993

 

Den justerte virkelighet

"Forføreren" eller "Den justerte virkelighet" ble malt i november 2022. Det var et av disse surrealistiske motivene som av og til dukker opp i en diffus drøm eller i en assosiasjon ved høylys dag. Flere slike anti-krigsmotiver har blitt født på den måten.

På et bord ved siden av staffeliet lå malingstuber, pensler, malemidler, tørkepapir og ei skisseblokk. Stuntpoeten nappet skisseblokka til seg. Skrev i den hver gang jeg tok en pause fra malinga. Da maleriet var ferdig var han også ferdig med sitt.

Ingen tvil, takk!

I de ferdigtenktes land der
utenrikspolitikken er svart-hvit,
der grånyanser ikke finnes
og alt er enkelt og innlysende på
alle fundamentale spørsmål og
i alt av nyere verdenshistorie
-- er det liten tvil,
ingen tvil


I de indoktrinertes land er
de alltid og uten unntak på
det godes side mens de andre
alltid er på det ondes side, for
verden er en svarthvit film fra 50-tallet
med snille cowboys og onde indianere
-- om det er det liten tvil,
ingen tvil


I de programmertes land der
egne kriger er "fredsoperasjoner"
og egne overgrep og lovbrudd raskt
forvandles til forsvar av demokrati og
av internasjonal lov, god etikk og
menneskerettigheter,
-- er det liten tvil,
ingen tvil


I de ferdigtenktes land
blir kjemikere, grafikere og truckførere  
geopolitiske eksperter over natta
i lyskasterne til krigens propagandister
fordømmer de forskere og kunnskap
som fremmer mer nyanserte syn,
for de kunnskapsløse vet best
-- om det er det liten tvil,
ingen tvil
  

I de indoktrinertes land
er statskupp demokratiske handlinger
hvis kuppene skjer i land "vi ikke
liker å sammenlikne oss med".
I motsatt fall er det populisme,
fascisme, sekterisme, kommunisme,
og -ismer som enda verre er
-- om det er det liten tvil,
ingen tvil
 
 
I de programmertes land
desinformerer aldri mediene
og nasjonale politikere lyger aldri   
for å føre folket bak lyset og,
når de gjør det, er det bare en glipp,
noe som kan skje oss alle
-- om det er det liten tvil,
ingen tvil
 
 
I de åndsforlattes land  
har tenkningen stoppet opp
og det er greit og fornuftig det
siden tankene allerede er tenkt av
myndigheter, tenketanker og store medier
som er så gode og som derfor alltid
har så rett, så rett
-- om det er det ingen tvil,
-- absolutt ingen tvil

 

"Den justerte virkelighet" ("Forføreren"), Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2022 ©

"Ingen tvil, takk!", Jan R. Iversen, 2022

 

Oppriktigheten

Et polart landskap. Januar måned. Kaldt. Nettopp slutt på mørketida. Et lite tre står alene på ei frossen myr. Står langt unna de andre trærne så vel sommer som vinter.

Av og til herjer vindkastene med løssnøen ute på myra. Endrer litt på terrenget. Litt fram og tilbake. Litt hit og dit. Det lille treet står så godt som uberørt. På samme måte som sine artsfrender utenfor myrområdet. Men det er forskjeller. Der treet står fanger det inn lyset fra sola på sin egen måte. Tar vindkastene på sin egen måte.

Til forskjell fra sine artsfrender har det lille treet ingenting -- verken andre trær eller andre fysiske objekter -- som skygger for sol og vind. Det møter og reagerer derfor på virkeligheten -- på vind og solstråler -- på en direkte måte. På en utilgjort måte. Redelig. Oppriktig. Ærlig.

Jeg liker slike trær. Og jeg liker slike mennesker

I en politisk dobbeltmoralsk, uredelig og løgnaktig virkelighet er slike mennesker viktige. Vi kjenner alle til noen. Slike som avviker fra det politisk korrekte. Fra det offentlig oppleste og vedtatte. Folk med en noe annen virkelighetsforståelse enn den vi stadig serveres av myndigheter og mates med av de store mediene. En annen virkelighetsforståelse enn den som det store flertallet i befolkninga alltid slutter seg til. Nesten instinktivt? Nesten av vane? Eller av vanvare?

Hvorfor tror de fleste av oss på virkelighetsforståelsen som den politiske eliten og de store mediene maler ut for oss? Tross alt har vi vel erfart at slike virkelighets-forståelser kan halte kraftig? Når det f.eks. gjelder økte energipriser, de pleietrengende eldres situasjon, EUs innflytelse i Norge, krigenes påståtte nødvendighet, vindmølle-investorenes og myndighetenes overkjøring av samenes rettigheter, osv. osv.

Var det kanskje derfor jeg følte at jeg måtte male det lille treet? Tror det. Der jeg stod denne kalde januardagen med snø til langt opp på leggene, framstod det som et viktig symbol. Som ei glo i et isøde.

Et symbol på viktigheten av å tenke selv. Prøve å forstå. Lytte til andre, også til myndigheter og medier, men ikke ukritisk tro det man blir servert. Ikke ukritisk adoptere og tro på de mektiges syn på virkeligheten. Ikke ukritisk slutte seg til hva de fleste andre i distriktet, i byen eller i landet mener. Men tenke selv. Være ei glo -- i det minste for seg selv -- selv om man skulle befinne seg i et isøde.

 

Kyklopens tid

Vi lever i kyklopens tid
troll med bare ett øye
med kun ett gyldig perspektiv
med kun en sann forklaring
med kun en rett historie
med kun et lite stykke av virkelighetens
store og komplekse helhet

Vi lever i kyklopens tid der
vi må gjøre som Odyssevs
for å unngå å bli spist,
- finne en staur til å
blinde kyklopen med

 

"Oppriktigheten", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2023 ©

"Kyklopens tid", Jan R, 2023

 

Heldigvis sola

Maleriet "Heldigvis sola" viser deler av Tromsøysundet og sentrum sett fra Varden på nord-øya. Malt ut fra synsinntrykket jeg fikk i noen få sekunder, idet et plutselig og grelt lys skar gjennom skydekket. Lyset var så kraftig at alt i forgrunnen ble lagt i mørke. Farget av tida vi lever i, frøs jeg der jeg stod . . . til tross for at jeg var godt kledd.

I bakgrunnen lå fjellene i Malangen som ei mektig kulisse. Uvilkårlig ledet det tankene mine inn på stengsler. Høye barrierer der tanker, ting og mennesker blir både utestengt og innestengt; og der dialogen opphører og hysteriet og ufornuften overtar.

Det er tungt å innse at verden hadde tatt enda ei omdreining i gal retning. Ei retning der uforstandige politikere overlagt eller ved feilfortolkning av hendelser, kan komme til å ta i bruk atomvåpen.

På ei blank side i skisseboka kom stuntpoeten meg til hjelp og skrev:

Løpe med flokken

Det er enkelt å styre Norge
Enkelt når man først sitter i
regjeringskvartalet.

Alt man trenger gjøre
er å tilpasse seg alt EU og
USA måtte mene og ønske.

At det ikke nødvendigvis
tjener Norge og verden på sikt,
tenker de færreste av oss på

. . . mange har ingen annen tanke
enn å adlyde de mektigste.

Løpe med flokken,
gjerne i affekt,
selv om det fører rett
mot stupet

På vei ned i avgrunnen
er det for sent
å tenke seg om

 

Vi lever i ei farlig tid der Russland i Ukraina og USA-Nato i bl.a. Afghanistan, Irak, Libya og Syria har vist at de ikke står som forsvarere av folkeretten. Den retten som alle små stater er avhengige av for å overleve som selvstendige land. Den retten de har i følge FN-traktaten.

Aldri før har det derfor vært viktigere å styrke fredsarbeidet, så vel nasjonalt som internasjonalt. Støtt arbeidet for ei levelig framtid for barn og barnebarn. Støtt arbeidet for nedrustning og fred i verden. Meld deg inn i en eller flere fredsorganisasjoner. Vi har ingen tid å miste.
 

Antikrigsinitiativet (AKI)

Bestemødre for fred


Changemaker

• Ingen amerikansk base på Værnes  
• Internasjonal Dugnad (CISV)
• IFOR Norge (Kristent fredslag)

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)
• Nei til atomvåpen 
• Nei til atomdrevne militærfartøy i Tromsø (NAM)

• Norske leger mot atomvåpen
• Norges fredslag
• Norge for Fred (en del av World Peace Council)
  

• PBI Norge
• Stopp Nato
• Stopp imperialismen - stopp krigen - bygg solidaritet 

• Stopp 3. verdenskrig
• Steng Haakonsvern for atomubåter (underskriftsaksjon)

"Heldigvis sola", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2022

Blå dame

Det hender jeg sent på kvelden slår meg ned i en god stol og blar i ei mappe med foto og skisser av alt fra landskap til modeller. Noen ganger inspirerer det til nye malerier. Musikk hører selvsagt også med i disse stille stundene mellom meg, mappas innhold og inspirasjonen.

I nettopp denne kalde og mørke februarkvelden, bølget fado-musikk på et behagelig nivå ut av høyttalerne i bakgrunnen. Fado er en portugisisk musikktradisjon der sangeren deler dypt personlige og følelsesladde historier med publikum. Er vel derfor jeg oppfatter fado som en slags europeisk blues-musikk.

Mens jeg sitter og betrakter fotoene til noen modeller i mappa, begynner Ana Moura fado'en "Loucura" i bakgrunnen (se video nedenfor). Allerede i startfasen drar gitarrytmene meg inn i musikken. Jeg feier alle reservasjoner til side og lar meg villig drive med. Etter introen følger så sangen der de første versene går noe slik som dette (fritt oversatt og gjendiktet):

Loucura (Vanvidd)

Jeg lever i et dikt, i en fado som jeg skapte.
Når jeg snakker, kan jeg ikke avsløre meg, 
men i sangen får jeg min sjel til å synge, 
og den og andre sjeler skjønner da hva de hører

Gråt, gråt, mitt lands diktere
vi er som skudd fra samme rot, 
fra samme liv som bar oss fram.
Hvis dere ikke var ved min side, 
ville fado'en ikke eksistere og heller ikke fadistas som meg

Mens jeg sitter der med musikalsk velvære i nervene og fotomappa i fanget, skifter ansiktsuttrykket til en modell på et av fotoene. Det samme gjør farger, lys og skygger. Modellen og musikken glir over i hverandre og blir uttrykk for ett og det samme. Fado! Dermed sitter jeg der fylt av et velvære som i sin inderlighet gir meg gåsehud på armene. 

Bare noen minutter etter står jeg bak staffeliet, og noen timer senere ser modellen tilbake på meg fra lerretet. 

Alt hang ikke helt på greip, men det brydde jeg meg ikke om. Pedanten eller flisespikkeren i meg var blitt kjeppjaget. Det viktigste for meg hadde vært å "fange den blå fado-dama på et lerret" før hun forsvant fra netthinna.

Og slik jeg ser henne nå, lyktes jeg i det . . . . og for meg var nettopp dèt det viktigste. "Loucura"! "Loucura maravilhosa"!

. . . og litt mer av det herlige 

"Blå dame", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 61 cm, 2020 ©

Eies av Hilde Dybwad

Skål - Amazonas brenner

Tittelen "Skål - Amazonas brenner" er skremmende og har sitt utgangspunkt i en artikkel om soya-leverandørene til norsk oppdrettsnæring. Men virkeligheten som inspirerte meg til å male dette motivet, er langt mer skremmende. Motivet viser en tilsynelatende sympatisk fyr, men i virkeligheten representerer han et rovgrisk økonomisk system som i sin grådighet er i ferd med å ta livet av det meste. 

Gjennom flere tiår har de fleste av verdens topp-politikere (ofte med sterke bånd til mektige globale investorer) skapt en nyliberalistisk verdensøkonomi som vedlikeholdes av bl.a. EU, IMF, WTO, Verdensbanken, div. frihandelsavtaler og markedsdomstoler som f.eks. ESA.

I denne økonomien skal næringslivet pålegges færrest mulig begrensninger (lover og regler) av ulike regjeringer. Markedet skal i størst mulig grad regulere seg selv, heter det. Slike forhold fører bl.a. til at små- og mellomstore bedrifter rundt om i verden kastes ut i direkte konkurrere med gigantiske multinasjonale selskaper; selskaper som har økonomiske ressurser som ikke en gang mange nasjoner kan måle seg med.

Vi snakker altså om selskaper med kolossal økonomisk og teknologisk makt, og dermed stor politisk innflytelse. 

Derfor blir det "rått parti" der små og mellomstore bedrifter utkonkurreres, nedlegges eller kjøpes opp av gigantene, og arbeidsplassene flyttes til en annen del av verden der man for øyeblikket har lavere kostnader. Og når det skjer, øker bl.a. strømmen av arbeidsløse emigranter fra Afrika, Latin-Amerika og Asia til bl.a. Europa og Nord-Amerika.

Hva kan f.eks. vanlige folk i landbruket i Afrika stille opp med i konkurranse med tomatfabrikker i EUs Spania og Italia? Hva kan vanlige bokhandlere i Norge stille opp med i møte med den amerikanske giganten Amazon?

Hva kan i det hele tatt små og mellomstore virksomheter stille opp med, i møte med produsenter og distributører med en konkurranse-kraft som jevner alle konkurrenter med jorda, forutsatt at de ikke beskyttes av nasjonale tollmurer og begrensninger. Men slike regulerings-mekanismer er nærmest forbudt i dagens globale, nyliberalistiske diktatur. Banden av investorer og multinasjonale selskaper har politikerne i lomma, og derfor fortsetter ødeleggelsene av såvel samfunn som natur.

Ofte unngår også denne banden beskatning, ettersom utbyttet fra deres legale og mindre legale "forretninger" trikses og fikses mellom ulike land og selskaper, og der en stor andel plasseres i et eller flere skatteparadis.

Der fordeles kapitalen på nye investeringsmuligheter som måtte dukke opp. Ordinære såvel som etisk forkastelige som f.eks. å lobbyere for oppstart av nye kriger, ødelegge regnskog for å få tilgang til tømmer, mineraler, dyrkningsjord, etc.,  engasjere seg i hvitvasking av narkotikapenger og andre kriminelle aktiviteter, delta i rente-svindel, osv. osv.

Kostnadene i form av miljø-ødeleggelser, global migrasjon, hav som drukner i plast, flyktningtragedier, tap av artsmangfold, osv. er noe vi andre, dvs. naturen og vi vanlige mennesker må leve med og betale for, mens de som er skyldige i galskapen og ødeleggelsene slipper unna. 

Som bl.a. Noam Chomsky har påpekt en rekke ganger, innebærer den nyliberale økonomiske modellen at fortjenesten privatiseres (dvs. går i lommene på investorene) mens kostnadene og ulempene blir noe naturen, samfunnet og dets skattebetalere enten må akseptere eller selv prøve å reparere. Det er nettopp dette som kjennetegner dagens globale økonomi som verdens topp-politikere har lagt til rette for. 

Men slikt nevnes selvsagt ikke av bl.a. norske nyliberalistiske politikere. De vil heller ha mer av "samme medisin". Derfor arbeider de fortsatt for å privatisere samfunnsressurser samt deregulere og liberalisere alle lover og regler som kunne ført en samfunnsmessig kontroll med disse gigantiske selskapene og investorene. Sagt med andre ord, har politikerne lagt seg i lomma på stor-investorene og verdens storselskaper. Det er deres interesser de helst forsvarer. Vanlige folks interesser kommer i beste fall i fokus noen uker foran hvert stortingsvalg. 

Derfor kan fortsatt store investorer f.eks. forurense boligområder med bit-coin-støy, ta seg til rette i naturen med gigantiske vindturbiner, forurense havene med plast og svi av regnskogene med topp-politikerne som trofaste støttespillere. Ikke nødvendigvis i ord, ettersom det kan koste topp-politikerne stemmer ved neste valg, men som regel alltid i gjerning.

Norske topp-politikere ynder å framstå som "verdens beste", også når det gjelder å bevare regnskoger og artsmangfold. Dette kan neppe beskrives som noe annet enn kvalmende hykleri. Virkeligheten er de fleste av dem er svorne tilhengere av den nyliberalistiske ideologien, og dermed også medansvarlig for bla. ødeleggelsen av regnskoger og tapet av artsmangfold rundt i verden.

Når det gjelder maleriet skal jeg bare si en ting. Jeg har med hensikt malt fyrens venstre hånd i en noe anspent stilling, klar til å gå under jakken for å hente fram hardtslående argumenter. Han representerer nemlig en økonomisk elite som ikke nødvendigvis bøyer seg for innvendinger.

 Skål, Amazonas brenner

Det skåles 
i verdens globale finanshus, 
i investeringsfond og på børsen blant
 bank- og finansnæringas eple-kjekke frontsoldater;
den umettelige grådighetens fremste
revolvermenn og -kvinner.
På stam-pub'ene hever den nyliberalistiske
rovdyrkapitalismens unge ninjaer sine glass.

Skål, you fuckers! Amazonas brenner! 

 For det er noe alle vet.
Branner gir mer areal til palmeolje, kveg og 
soyabønner; og mer å mekle og 
investere i nye og gamle markeder av
varer, tjenester og spekulative finansprodukter. 

Så skål -- la til helvete Amazonas brenne.
Her blir det raske penger å tjene, og vi
tenker kjøpe oss en ny yacht, en ny Lamborgini,
eller kanskje ei ny luksusleilighet
i Cannes eller Florida eller Rio
eller fan vet hvor. 

Lev! Lev!
Etter oss kommer syndefloden!
Ha, ha! Fuckings! Skål!

Og det skåles også hos 

verdens store fôrprodusenter,
hos leverandører av fiskefôr, husdyrfôr og annet fôr.
Men her skåles det ikke åpenlyst; for det 
er ikke bra for
merkevarer og omdømme.
Derfor nøyer man seg helst
med et innforstått smil og lav mumling i 
passende anledninger.

(Skål, Amazonas brenner)

For kalkulatorenes og regnearkenes tale 
er krystallklare.
Større areal til soyabønner gir 
lavere pris på en viktig fôringrediens, 
som igjen betyr mer
konkurransedyktige priser på 
egne fôrprodukter. 

For når alt kommer til alt, 
er konkurransedyktighet og
stigende aksjekurser det aller viktigste i 
dagens deregulerte, globale økonomi. 
Og det slår alt, og det
er noe alle vet,
at det har verdens topp-politikere selv
akseptert som den globale økonomiens 
styrende prinsipp 

(Skål - Amazonas brenner)

"Profitøren", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2019 ©

"Skål, Amazonas brenner" (eller "Invest and succeed or die!"), stuntpoesi, 30. august, 2019


I ettertid har jeg nedenfor lagt til noen kommentarer og referanser som Jørund Hassel la fram på Facebook 8.09.2019. Se også

KLIMA OG MILJØPOLITIKK PÅ NORSK OPPDRETTSFISK

1. Det gis konsesjon til fiskeoppdrettsbaroner for å drive fiskeoppdrettsanlegg langs kysten. Oppdrettsanlegg som forurenser fjordbunnen – og ødelegger for villfisken og lokalbefolkningen. Oppdrettsfisk rømmer og ødelegger ville fiskestammer, sykdommer oppstår på fisken, og antibiotika forekommer som fòrtilsetting og avfallsstoffer som spres i norske fjorder. Det må antas at kvaliteten på fisken i oppdrettsanlegg påvirkes av egen forurensing i våre fjorder. Dette vet norske politikere. Hvorfor pålegges ikke oppdrettsbaronene å bygge anleggene på land – og betale for skadene? Oppdrettsbaroner som ofte er spesialister på skatteplanlegging, nullskatt og skatteunndragelser. https://www.msn.com/…/oljefondet-har-milliarder…/ar-AAGWV4Q…
   
   
2. Norske oppdrettsbaroner investerer også i fiskeoppdrett i andre land. Gjerne i land hvor det er enda mindre restriksjoner hva angår miljøforurensning, og hvor livsgrunnlaget i havet ødelegges for den lokale befolkningen og land
   
   
3. I stedet for å bearbeide store deler av fisken i Norge – fraktes den til lavkostland - med bil. Til å frakte fisken benyttes ofte arbeidskraft fra virksomheter som er opprettet i lavkostland. Blant eierne til slike virksomheter, finner vi norske oppdrettsbaroner. Sjåførene hentes ofte fra Asia og andre lavkostland, som jobber på tredjelandsprinsippet, hvor sosial dumping og slavelignende kontrakter florerer. Ofte anvendes eldre lastebiler fra lavkostland - som forurenser mye. Sjåførene tar med seg diesel fra hjemlandet (for dyrt i Norge), som ofte er av dårligere kvalitet – og forurenser mer. Det norske veinettet utsettes for stor slitasje, det oppstår svevestøv osv. 


4. For at fisken skal komme raskt frem, drives politikerne av finansnæringen til å bygge ut veinettet i Norge – i stor grad ved hjelp av å låne penger (forgjelde den norske befolkningen), og hvor mange utbyggings-kontrakter går til utenlandske selskaper, og bruk av gjestearbeidere. Noen av utbyggingskontraktene går til utenlandske selskaper som er under etterforskning for korrupsjon (eksperten på dette var tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen/ inklusive og hans prestisjeprosjekt Nye Veier AS). https://www.spaniaidag.no/…/nye-veier-samarbeider-med-korr…/ Norske bilister (arbeidstakere og trygdede) som ikke har råd til EL-bil/ bo i bysentra, pålegges bompenger for å tilbakebetale lån på veiprosjekter.
   
   
5. Arbeidskraft til fiskeoppdrettsanlegg, er i stor grad basert gjestearbeidere fra lavkostland. Disse kjører ofte i eldre biler, over lang avstand, og forurenser mye. Gjestearbeidere generelt - som betaler omtrent bare halv skatt i forhold til norsk arbeidskraft, og kan virke konkurransevridende.
   
   
6. Fisken trenger for. Norge går inn i virksomheter i utlandet, som driver med produksjon av fiskemel (og fiskeolje) til for til bruk i fiskeoppdrettsanlegg. Havbunnen støvsuges for å skaffe råstoff (krill og andre fiskesorter), og etterlater en «havørken»/ ødelagt havbunn - som igjen ødelegger livsgrunnlaget for lokalbefolkningen mange steder.
   
   
7. Når protestene og fokuset kom på at økosystemene i havet er truet, fant man ut av soya var en god erstatning til dyre- og fiskefor. Soyaproduksjon i Sør-Amerika fører til at regnskoger settes i brann, stor grad av avskoging, klimagassutslipp, blodige konflikter, miljøforurensning og tap av uerstattelige arter. Som en slags avlat, sendes milliarder av norske kroner (skattebetalernes penger) - fra den norske regjeringen til mer eller mindre korrupte ledere i Sør-Amerika - som angivelig «skal hindre avskoging». Hvor knapt ei krone kommer frem til de som trenger det. I etterkant reiser norske politikere og mottar ulike priser for givergleden fra de samme mer eller mindre korrupte lederne.
   
   
8. Soyaproduktene må fraktes – til blant annet norske oppdrettsanlegg. Da benyttes store båter, som drives på tungolje – trolig det mest forurensingsbaserte drivstoffet som anvendes i dag. Hvem jobber på båtene – som ofte har norske eiere? Jo, billig arbeidskraft fra lavkostland.
   
   
9. Men det stopper ikke der. Det norske oljefondet investerer milliarder i blant annet selskaper som bidrar til klima- og miljøkatastrofene i Sør-Amerika. https://www.msn.com/…/oljefondet-har-milliarder…/ar-AAGWV4Q…
   
   
10. Ovennevnte beskriver hvor klima- og miljøvennlig norsk oppdrettsprodukter og virksomheter er. Og hvordan norske myndigheter legger til rette for denne næringen for oppdrettsbaronene. Det virker som om det er mye kameraderi, vennskapstjenester, og mer eller mindre korrupsjons ute og går. En av dem som kan ha hatt en slik rolle er Olje-og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Fremskrittspartiet);https://e24.no/…/dagbladet-lakseselskap-fikk-omgjort-miljoe…Tidligere fiskeriminister Per Sandberg (Fremskrittspartiet) brukte privat epost til forbindelser – hva er årsaken til det? Kjente ikke Per Sandberg til hvilken rolle han hadde på vegne av den norske stat og fellesskapet; https://fiskeribladet.no/nyheter/?artikkel=55164
    
    
11. Når man legger ovennevnte til grunn – er altså løsningen på klima-, miljø- og forurensningsproblemene - at folk i Norge skal slutte å spise kjøtt.Vi skal med andre ord spise mer oppdrettsfisk produsert av oppdrettsbaronene – og litt mer vegetarmat? I mens sitter oppdrettsbaronene og ler hele veien til bankkontoene sine – hemmelig og mindre hemmelige i skatteparadis. Norske politikere krangler om bompengekrise (som handler om veier til oppdrettsbaronene), valgfrie skole- og helsetjenester og eiendomsskatt. Mens arbeidstakere og trygdede betaler.

Konklusjon: Norsk oppdrettsfisk er et klima og miljøvennlig produkt? Og Norge er et foregangsland på klima- og miljøpolitikk?

Jørund Hassel