Viser innlegg med etiketten Ekte poesi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ekte poesi. Vis alle innlegg

21. aug. 2026

Lindrende høstdag


Regn og lavtrykk dominerte våren og sommeren i nord. Sol og blå himmel var en sjelden begivenhet. Noen unntak ble det likevel. Unntak der en cyanblå eller ceruleanblå himmel viste seg bak luftige gardiner av skyer. 

Motivet til "Lindrende høstdag" er hentet noen hundre meter nord for Varden; høyeste punkt på Tromsøya. Punktet nærmest himmelen, for å si det lyrisk. 

Nettopp der -- på det høyeste punktet -- er det en god opplevelse å oppleve varme sensommerdager svøpe høstlige farger. En lindrende og vakker opplevelse. Kanskje fordi den står i klar kontrast til den motbydelige tida vi lever i. Ei tid der bl.a. krig, enøyd demagogi, undergraving av demokratiet og økende urett griper om seg, iscenesatt av den mest dobbeltmoralske, historieløse og farligste politikerkasten som Europas og Norges folk er blitt utsatt for etter 1945. 

En politikerkaste som bl.a. ønsker å utvide NATOs fordekte, men stadig mer åpenlyse krig mot Russland. Lykkes de i det, står Kina for tur. Deretter kommer trolig en ny kolonialistisk runde med Afrika og deler av Asia og Latin-Amerika. 

Dagens herskende politikerkaste kan få "sola til å forsvinne" for alltid . . .  hvis ikke de selv først forsvinner. Fjernet av mennesker som våkner før det er for sent. Ført til doms av folk som velger fred og diplomati. 

Og dermed er vi inne på lyrikken igjen. Et spesielt dikt fant nemlig fram i tankene da jeg malte "Lindrende høstdag". Diktet "Da sola forsvant" er skrevet av en gammel venn fra gymnastida, Thore Danielsen. Diktet finnes i samlinga "Språkets stier", Lyrikkforlaget 


Da sola forsvant
 
Vi fødtes i skjul til et meningsløst liv
Vår hverdag var enkel, et rent tidsfordriv
Så reiste vi bort, hver til vår kant
den dagen da sola forsvant  
 
Vi ante vel knapt at vår retning var gitt
av landets elite som fikk tenke fritt
De tok fra oss alt, hver smule vi fant
den dagen da sola forsvant 
 
Så ga de oss våpen og vi ga vårt ord
på at vi skulle sloss for hver meter med jord
Alle stridende tapte, det var ingen som vant 
den dagen da sola forsvant 
 
Så ender vår vise, for vår tid er forbi
Vi har kommet i mål, vi har nådd vår sorti
Vi skal hvile i jord, våre liv satt i pant
fra dagen da sola forsvant  

 

"Lindrende høstdag", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 30 x 40 cm, 2026 ©
"Da sola forsvant", Thore Danielsen, diktsamlinga "Språkets stier"

                                

            ------ o ------ o ------ o ------ 


I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.

Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.

Antikrigsinitiativet (AKI) 

Bestemødre for fred

Fredspartiet FOR

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)

Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

5. mars 2026

Februarlys


"Februarlys" er fra en sen februardag, et par uker etter soldagen i Tromsø. Motivet er hentet et sted i nærheten av det gamle trykkvann-bassenget nord på Tromsøya med utsikt mot åsene i sør.

Maleriet bør imidlertid ikke sees som en faktisk gjengivelse av virkeligheten. Snarere er det et bilde av en mental tilstand, en opplevelse, noen korte øyeblikk før sola igjen forsvant bak horisonte
n.

 

To landskap 

"Ikke mal landskap", pleier en god malerkollega å si. "Mal heller den andre virkeligheten. De politiske landskapene. De treffer så godt." 

Hver gang han drar det argumentet, svarer jeg at jeg fortsatt maler den virkeligheten, men at "politiske landskaper" er utmattende i lengda. Å male dem kan føles som Dantes vandring ned sirklene til helvetes sentrum, eller som å være fanget i samme irrasjonelle verden som Josef K., hovedpersonen i Franz Kafkas roman Prosessen. 

Derfor tar jeg gjerne pause fra de politiske landskapene. Da prøver jeg å male naturens skjønnhet. Skjønnhet som den herskende politikerkasten ikke ennå har ødelagt med bl.a. sine evige kriger, sine "vindparker" eller "batterifabrikk-bobler". Kort sagt aktiviteter de kjører igang på oppdrag fra statskasse- og subsidie-kåte investorer, EU eller andre som styrer de 
store avgjørelsene i vårt stadig mer skrantende folkestyre / demokrati.

På mange politikk-områder som helse, samferdsel, utdanning, næring, forsvar, utenriks-politikk, finans, etc. finnes nemlig en rekke sterke lobby-grupper, PR-selskaper og "usynlige" nettverk. 

De som tror at Epstein-nettverket er et enkeltstående fenomen, bør derfor tenke nytt. Sannheten er at det i relasjonen EU - EØS - NATO - USA finnes hundrevis av nettverk, der de fleste går bak ryggen på såvel demokratiske systemer som nasjonale og internasjonale lover og regler. 

De er bare ennå ikke blitt avslørt . . . og de største og viktigste vil neppe bli avslørt så lenge som dagens politikerkaste av nyliberalister og unipolare globalister sitter ved makta. 

"Der alle tenker likt, tenker ingen særlig mye"
, sa stjerne-journalisten Walter Lippmann om ledere som tviholdt på gammel enighet og gamle forståelser. Når virkeligheten endrer seg, blir de ute av stand til å omstille seg, og ender derfor ALLTID opp med å gjøre vondt verre. 

En bedre karakteristikk finnes knapt på statslederne i EU/EØS, nærmest uansett parti og land, og især etter statskuppet i Ukraina i 2014. Hører man i dag f.eks. Macron, Starmer, Merz, van der Leyen eller deres vasall, Gahr Støre, uttale seg om hva som er viktig og uviktig, rett eller galt i verden, har man hørt vel 95 prosent av Europas statsledere. Sammen utgjør de kontinentets mektigste og dermed også Europas farligste ekko-kammer.  

"Februarlys" ble malt nettopp som en flukt fra dette politisk ensrettede og moralsk korrupte "landskapet" som den herskende politiker-kasten i USA og EU/EØS har skapt i årene etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning i 1991. Høyres gamle og intelligente leder, Kåre Willoch, tok det på kornet allerede i 2003. 


Lyrikken som kilde  


På vei til atelieret hender det jeg stopper ved bokhyllene med lyrikere. Folk som Nordahl Grieg, Arnulf Øverland, Rolf Jacobsen, Bertolt Brecht, Hans Børli, Pablo Neruda, Torborg Nedreaas, Jens Bjørneboe, Olav H. Hauge, Helge Stangnes og nye tilskudd som Thore Danielsen og Hermann Knutsen, blir da til inspirasjon. Både for naturens landskaper og for mine besøk i vår tids heslige politiske landskaper.

I vår tid vokser fascismen igjen i den herskende politiker-kasten i USA og Europa.

Vokser på samme måte som på 1930-tallet i Europa. Vokser med sin krigshissing, ideologiske fanatisme, sine drap og sin kidnapping av statsledere som ikke underkaster seg. Vokser med sin militarisme og ensretting i mediene, sin sensur og stigmatisering av andre politiske syn, sin forakt for diplomati, internasjonale avtaler og lover, sin sentralisering av makt samt sin undergraving av folkestyret / demokratiet.

Der jeg stod ved min lille lyrikk-samling foran døra til atelieret, meldte spørsmålet seg. 

Når begynte denne motbydelige politiske trenden i Norge? Hva var frøet som sådde framveksten av dette monsteret i de norske politikerkasten? I det som opprinnelig var det egalitære Norge, og det som var freds-nasjonen Norge?

Kanskje startet det på en snikende måte? På en måte vi knapt la merke til fordi alt var innpakket i søt og skamløs propaganda. Innpakket i "vi er de snille og de andre er slemme" eller "dette er ikke en krig, men en rednings-operasjon, en aksjon for å avverge krig, en krig for å hjelpe barn og kvinner i nød, et statskupp for innføre demokrati, osv. . . . . . 

Kanskje ble fascismens frø sådd fordi vi ukritisk slukte alt en stadig mer moralsk råtten politiker-kaste og like etisk korrupte hovedstrøms-medier fòret oss med?
 Som sauer til trauet? 

Men når skjedde det? 

Kanskje startet det hele da USA-NATO i 1999 brøt internasjonal lov ved å angripe og starte ødeleggelsen av Jugoslavia? Den gangen ble USA-NATOs krig -- på samme måte som deres etterfølgende kriger i Afghanistan 2001, Irak 2003, Libya 2011, Syria 2011, Iran 2026, mfl. -- bortforklart som vennlige handlinger. Som en håndsrekning til det rette og gode. 

En håndsrekning som imidlertid alltid har vist seg å bli farget "til albuen av blod", som Jens Bjørneboe skrev i "Mea Maxima Culpa" : 

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod. 


Selv synes jeg Stein Mehren tok nettopp disse tingene på kornet i diktet "Dette er ikke en krig", skrevet i 2000, året etter USA-NATOs militære folkerettsstridige overfall på Jugoslavia. 

Etter 1999 har imidlertid den fascistiske mentaliteten blitt tydeligere, og krigene stadig flere. 

I vår tid kan vi derfor når som helst få "det uvirkelige og langt borte" og den herskende politikerkastens "snille og gode intensjoner" rett i fanget. Så ettertrykkelig at blodet skvetter. 

Tenker vi noen ganger på det? . . . . . Eller tror vi kanskje at den krigerske banden, som politikerkasten har utviklet seg til, aldri vil få følger for oss selv? . . . for våre etterkommere? 

Er vi virkelig fortsatt så naive og så blinde for virkeligheten? Og så fri for selvinnsikt? Og vi våger fortsatt å kalle oss tenkende mennesker?    

Dette er ikke en krig (Stein Mehren) 


Dette er ikke en krig, men et TV-show
Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen
over ovner, fotoalbum, barnesenger
presset så hardt og nådeløst mot jorden
at vi kan høre deres hjerteslag

Dette er ikke en krig, men et bilde
av en krig som utkjempes i bilder
De gjenlevende er snart usynlige
der de graver i sine knuste minner
og gråter tårer som bildene ikke fanger

Seierherrene taler seierherrenes språk
I brønnene står de uskyldiges rop
Albansk i én landsby, serbisk i den neste
Vi ser alt dette på TV, kanskje vi tror
at likene reiser seg når filmen er ferdig
 
Jorden er gjødslet med levret blod
og massegravene eser som blomsterbed 
Vi har sendt de levende ut på vandring 
Først den ene veien, så den andre 
Det er et velregissert drama vi ser 
 
I lange rekker langs alle veier, folk 
som leker "Hvem skal ut av rekka gå"
Fra flyene kan vi se deres varmeutstråling 
sitre over skjermene og telle dem med 
nitti prosents presisjon. Det er vår krig.  
 
Se hvor livaktig vi landsetter 
våre følelser. På den andre siden av 
våre masker, har vi reist brannstiger
Er det syndefloder eller oppstandelsesfloder 
som driver over ansiktene våre 
 
Vi ber albanere om å slutte å være 
albanere, serbere skal ikke være serbiske 
Alt dette er en film som de døde 
spiller for oss,i ruinene av sine hjem.
Og vi, vi ber dem leve som oss 
 

"Februarlys", Jan R. Iversen, akryl på kartongplate trukket med lerret, 46 x 55 cm, 2026 ©

------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.  
  

 

 

 

 

11. feb. 2026

Mørketidslys


Dette motivet er hentet fra en synsopplevelse i desember og nær Rundvannet i Tromsø. En synsopplevelse som av mange grunner ble sittende i hukommelsen, og som derfor bare måtte males. Viktigste grunn var nok valørene (lys og skygger) i "mørketida" som ofte også er "det blå lyset og de blå skyggenes tid". Ei tid der skjønnheten i naturen gjerne åpenbarer seg i blått og hvitt.

Men etter hvert som skissa ble ferdig og jeg påbegynte maleriet, blandet skjønnhetsopplevelsen seg med virkeligheten vi lever i. Den virkeligheten som både vi og naturen er tvunget inn i. Uavhengig av om vi vil eller ikke. 

Det er den virkeligheten som fortsetter sin paradoksale gang . . . . . i alle fall så lenge dagens moralsk råtne politikerkaste sitter med makta; på nasjonalt nivå i Norge og i resten av EU/EØS.

Det var kanskje derfor to dikt kom til meg under malinga. Fra hver sin kant. Fra kystens dikter, Helge Stangnes, og hans "Vintersang" -- og -- fra innlandets dikter, Hans Børli, og hans "Vi eier skogene".  

To dikt som ser naturens skjønnhet i relieff til den politiker-skapte virkeligheten. En virkelighet der samfunnets herskerkaste vever nasjon og samfunn stadig mer inn i økt grådighet, redusert demokrati, økte skiller mellom fattig og rik, økt korrupsjon, løgner og kriger. Og på toppen av det hele forteller de og de fleste mediene oss at det er til vårt eget beste. Og det virker også som mange av oss vanlige folk faktisk tror det? 

Vanstyret kommer til syne på mange måter. Epstein-dokumentene -- som alle i disse dager snakker om -- synliggjør bare en liten "flik" av det faktiske systemet som norske, europeiske og amerikanske politikere er en del av. 

Et system som de -- i nært samarbeid med vestens oligarker og investeringsfond -- har bygget opp siden begynnelsen av 1990-tallet, og som de årlig videreutvikler i møter i bl.a. World Economic Forum og Sikkerhetskonferansen i München. 

Det er et system som stadig avler nye kriger, mer korrupsjon og enda flere vanvittige klima-prosjekter, av den enkle grunn at det gir oligarker og investeringsfond enda flere sugerør direkte ned i statskassene.  

Andre av mange "fliker", er f.eks. at Norge er velsignet med fornybar energi (el. kraft) i massevis, men den har vekslende storting og regjeringer -- med H og AP i spissen -- gitt EU styringsretten over. Selv betaler vi stadig mer for det i prisstigning, over skatteseddelen og i kutt i vanlige folks velferdsordninger. 

Men likevel tror vi fortsatt at dagens uansvarlige og moralsk korrupte karriere-partier og karriere-politikere ivaretar våre interesser? At de som vi hvert 4. år velger til stortinget er våre representanter og at de ivaretar våre interesser? 

I så fall  . . . . vel bekomme.

  

VINTERSANG 

Foto: Tor Vadseth
Sov, sov, gamle land,
snart skal tindan slokne.
Kvil mens mørketia rår,
etter vinter kjm en vår.
Du skal alltid våkne.

Sov, sov, gamle fjell,
blått e vinterlyset.
Under dyna di e lagt
emne til en sommardrakt.
Aldri skal du fryse.

Sov, sov, gamle jord.
Blodig e di pute.
Drøm deg bort fra krig og kav.
Om ditt mannskap mønstre av,
segle du di rute.

Våk, våk, gamle mann.
Du må tekstan skrive.
Dagan flyg så fort førbi,
du har fått di knappe tid.
Endå eig du livet.


- - Helge Stangnes "Vintersang", Nordkalottforlaget 2011 og "Samla dikt" (2015, 2016 og 2018)

 

VI EIER SKOGENE  

Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
skjønt slektens livs-sti slynget seg
over århundrers blå høgder
av skog.

Foto: Torbjørn Tjernsberg
Skog i storm,
skog i stille –
skog, skog, skog,
alle år. 

Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter. 

Fremmede menn eier trærne,
og jorda,
steinrøys-jorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.

Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.

Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.

Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål
skog og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –

Nei, vi eier skogene,
slik barnet eier si mor.


- - Hans Børli, "Likevel må du leve" (1952) og "Samlede dikt", Aschehoug (2020)

 

 "Mørketidslys", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 48 x 55 cm, 2026 ©

 

 ------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.  
  

 

 

 

6. aug. 2025

Forandringen (et essay)


Tromdalstinden -- et ikonisk fjell for mange tromsøværinger. En naturens monument som følger oss gjennom livet. Og mens vi forandrer oss i utsende og år, reiser ut og kommer tilbake, er fjellet det samme. Uforanderlig. Liksom evig? 
Vel, kanskje noe i universet er evig, men her på jorda er det evige kun tilsynelatende. Alltid forbigående. Slik det også er med fjell og alt annet som betraktes på lang avstand og ikke løpende på nært hold. 

Til slutt ser vi ikke i det hele tatt så mye på det. Hvorfor skulle vi det? Vi vet jo at det er der. Kort sagt, det er blitt noe vi tar som gitt. Det er blitt noe dagligdags . . . inntil tidspunktet kommer der dèt vi trodde var uforanderlig, har endret seg. 

Men det tar gjerne tid. Gradvis og over så lang tid at vi ofte ikke oppdager endringene. Og når de ikke lenger er mulig å overse, liker vi kanskje ikke det vi ser? Fornekter at endringa har skjedd? Flykter inn i fornektelse, inn i kognitiv dissonans? Slik kan det være med det meste.   

Tror vi kanskje at det nasjonale demokratiet ennå fungerer i Norge? Tror vi fortsatt at 
Norge er en selvstendig stat? En suveren nasjon slik Grunnloven krever? Eller tror vi kanskje fortsatt at den såkalte vestlige "sivilisasjonen" står for fred, internasjonalt samarbeid og liberalt demokrati?
Som et apropos og siden det nærmer seg et nytt stortingsvalg, fristes jeg til å trekke fram en av mine aforismer fra boka "Det lyse og det mørke" (2025):
  • Demokratiet i Norge har ei u-uttalt arbeids-deling. Folket velger hvilke partier som skal inn på Stortinget mens Brussel og Washington bestemmer hvilken politikk de skal føre.


Sett fra mitt eget ståsted hadde Norge en gang et demokrati på nasjonalt nivå. Et demokrati der politikerkastens prioritering lå på det som var Norges, befolkningas og næringslivets interesser. 

Det har endret seg siden 1980-tallet etter hvert som de fleste i den nasjonale politikerkasten adopterte EUs nyliberalisme, i tillegg til USA/EUs mål etter 1991 om "unipolar globalisme", dvs. en verden med USA som "global diktator" og med EU som assistent. 

Nå er det bare rester igjen av det nasjonale demokratiet, men fortsatt oppfører vi oss som ingenting er blitt endret. Som om demokratiet på nasjonalt nivå var noe uforanderlig. Liksom noe noe evig?
Da jeg malte dette maleriet og ga det tittelen "Forandringen", syntes jeg den arktiske våren var for kort og forbigående. Og da jeg kom over diktet "Dagligdags" av en Tromsø-lyriker, kom tanken om forandringens mektige kraft tettere inn på meg. Vi mennesker har i det hele tatt vanskelig for å henge med i forandringene som skjer.

Men alt er i forandring 

"Panta rei" (alt er i endring) skrev den greske filosofen Heraklit for vel 2.500 år siden. "Man kan ikke gå ned i samme elv to ganger". Vannet man først går ned i, er borte neste gang man stikker foten i elva. 

Heraklit 540 - 480 f.Kr.
Noe endres på kort sikt. Alt endres på lang sikt. Vær kommer og går. Mennesker kommer og går. Selv byer, samfunn, imperier og "sivilisasjoner" kommer og går. Til og med store fjell endres over tid av bl.a. erosjon og inngrep av mennesker med veier, gruver, vindturbiner, etc. 

I Bolivia ligger fjellet 
Potosi, gjennomhullet. Opprinnelig rommet det mye sølv. Mange historikere mener at uten Potosi's sølv-ressurser ville det spanske imperiet (1479 - 1714) ikke ha oppstått og blitt så mektig som det ble. Rikdommen la m.a.o. grunnmuren for spanske kongers og spansk adels grådighet og makt som varte i nesten 300 år i store deler av verden. 

Vesten går fortsatt i de samme voldelige og grådige fotsporene til både det spanske imperiet, romerriket og det britiske imperiet, sa en gang en cubansk historiker til meg. 
"Men oss bløffer de ikke lenger".
-- At vi i Nord- og Sør-Amerika snakker europeiske språk; spansk, portugisisk, nederlandsk, fransk og engelsk og ikke de opprinnelige innfødtes språk, er et resultat av europeernes plyndring og nedslakting av urbefolkninga i sin avsindige jakt etter rikdom. De fikk aldri nok. Men til slutt fikk folket nok. Både i Sør- og Nord-Amerika frigjorde de seg fra de europeiske utsugerne. Det stod folk som bl.a. Simon Bolivar, Miguel Hidalgo, George Washington og vår egen José Martí for.

-- Kolonialismens og nykolonialismens epoker fra 1400-tallet til langt opp mot 2000-tallet, har vist at de vestlige kapitaleieres grådighet har drevet fram kriger, statskupp, folkemord, diktaturer og to verdenskriger. To verdenskriger! Det er Europas bidrag til folk i verden. Ikke mye å skryte av.  

-- Derfor tror ingen på den sørlige halvkule det, når EU og USA påstår at de er forkjempere for demokrati, humanisme og rettferdig handel. Vi ser det er løgn, når de samtidig bruker Verdensbanken, IMF, WTO og NATO som brekkjern for å lykkes med sin fordekte nykolonialisme. De må gjerne fortsette å bløffe sine egne innbyggere. Men i sør, i Asia, Afrika og Sør-Amerika -- har vi sett dem på nært hold i mange hundre år. Vi vet hvem vi har med å gjøre. Oss bløffer de ikke lenger.
 

Det meste handler om økonomi 

Da det handelspolitiske BRICS-samarbeidet dukket opp i 2011, tenke jeg mye på ordene til den cubanske historikeren. Ikke siden dannelsen av "Bevegelsen for alliansefrie stater" på 1950-tallet var et liknende ikke-militært handelssamarbeid mellom land utenfor Vesten kommet i stand.  

Ville Vesten innse at BRICS er et forsøk på å skape en mer rettferdig økonomisk verdensorden? En orden der f.eks. land i Afrika som tidligere -- på grunn av indre korrupsjon og vestlig initierte statskupp -- måtte selge sine råvarer (gull, uran, sølv, etc.) til amerikanske og europeiske importører til en brøkdel av de ordinære prisene på verdensmarkedet. 

Ville Vesten gå med på å endre disse ny-kolonialistiske forholdene eller ville de ikke? Ville de reformere bl.a. IMF og Verdensbanken slik at fattige land kunne oppnå mer kontroll over egne ressurser, egne markeder, egne transportårer, etc? Ville de gå inn i oppriktige forhandlinger om en mer rettferdig verdensorden, eller fortsatt møte slike forsøk med sitt vanlige repertoar av økonomiske sanksjoner, trusler, blokader, statskupp, politiske drap, militære invasjoner og nye kriger?  

Professor Jeffrey Sachs er en amerikansk akademiker -- som til tross for dagens mange svertekampanjer og den politiske ensrettinga i Europa -- snakker åpent om Vestens urettferdige handelspolitikk og mange brudd på internasjonale lover. Som regel spilte og spiller USA -- og især Storbritannia -- en framtreden rolle i bruddene som Sachs nevner i disse to korte video-klippene: 

 1. 

 2.


I de siste tiåra har også Norges politikerkaste -- uavhengig av hvem som har sittet i regjeringskvartalet -- blitt blant de som avviser diplomati og foretrekker krig og brudd på internasjonale lover og handelsregler . . . . . . men selvsagt bare når det er Vesten selv som står bak bruddene! 

Nettopp derfor har skamløs hykling og dobbelt-moral blitt EU/EØS-kastens (og Norges!) mest framtredene kjennetegn. En gammel britisk og amerikansk tradisjon i utenriks-politikken som EU (og Norge) har tatt opp og praktiserer inntil det latterlige.

Man straffer med sanksjoner alle land som Washington ønsker sanksjonert, men ikke land som Washington holder sin vernende hånd over. Det er hovedregelen. Det er også grunnen til at jeg ofte anser dagens politikerkaste og flertall på Stortinget som den mest moralsk råtne etter 1945. Løgnaktige og skamløst manipulerende overfor sin egen befolkning!  

Likevel ser nordmenn flest på Norge og norske politikere som "snille og gode", og på alle utenfor EU/EØS og NATO som "slemme og farlige". Og da er det jo selvsagt nødvendig at vi -- som alltid er så snille og gode -- må bestemme over de "onde og slemme". Derfor må delta i kriger, støtte illegale statskupp, lamme verdenshandelen og til og med skyte oss selv i foten med diverse sanksjoner, gjerne gang på gang, for å oppnå det.  

God og ond! Til tross for alle endringer i verden siden 1990-tallet er vi fortsatt på dette stupide ape-nivået. Det har blitt gjengs praksis også i norske medier som også (utrolig nok!) ennå dyrker forestillinga om "fredsnasjonen Norge". 

Det er som man ikke har registrert at Norges politikerkaste har engasjert oss i ialt 10 kriger siden 1990. Å ta opp Norges evt. krigsdeltakelse her eller der i verden, gjør politikerkasten heller ikke ved stortingsvalgene. De unngår det konsekvent! Det må for guds skyld ikke folk få stemme over!

På samme måte unnlot de å ta opp om vi burde ha 12 amerikanske baser i Norge (der norske lover ikke gjelder!) og om vi skulle åpne for gruvedrift på havbunnen i Barentshavet! I det sårbare oppvekstområdet for skreien og selve grunnlaget for det norske Lofotfisket! 


Nei - så langt strekker ikke det såkalte norske "demokratiet" seg!
Viktige beslutninger -- som de planlegger å ta bak ryggen på folket -- må aldri testes ved stortingsvalgene. Der er det bare plass til uforpliktende svada og ullene løfter i radioreklamer som f.eks. "Jeg stemmer Høyre fordi jeg ønsker et tryggere nærmiljø" eller "Stem Arbeiderpartiet for ei trygg framtid". Ja, trygg med enda flere kriger . . . . . 

Men til tross for slike ullene trygghets-løfter, har de aktivt involvert Norge i 10 kriger med våpen, personell og/eller milliarder av kroner. I tillegg kommer enda flere milliarder for å ta vare på krigsflyktninger fra disse krigene, samt via USA-NATO true med nye kriger overfor nasjoner og folkegrupper som aldri har gjort Norge noen fortred. Av krigene de har involvert Norge i, var sågar 4 kriger (nr. 4, 6, 7 og 9 nedenfor) regulære brudd 
på folkeretten og/eller FN-pakten. 

1) Gulfkrigen (fra 1991) Område: Kuwait og det sørlige Irak

2) Somalia-krigen (fra 1993, UNOSOM II)  

3) Bosnia-Hercegovina-krigen (1993–1995) i Jugoslavia 

4) Krigen mot Jugoslavia vedr. Kosovo-regionen (1999) der Norge deltok i NATOs militære angrep på Jugoslavia. En krig som var uten aksept i FN's sikkerhetsråd 

5) Afghanistan-krigen (2001–2021) 

6) I
rak-krigen (2003–2011) som var basert på ren løgn fra USA og Storbritannia om at Irak hadde ulovlige "masse-ødeleggelsesvåpen" 

7) Libya-krigen (2011) der NATO -- med Norge og Stoltenberg II-regjeringa i spissen -- bombet fram regimeskifte i Libya uten aksept i FNs sikkerhetsråd. Fra å være en av Afrikas fremste velferdsstater er Libya i dag en "failed state". 

8) Mali- og Sahel-operasjonene i Afrika (fra 2013, MINUSMA / EUTM Mali) 

9) Krigen mot Syria (2014 -- 2024) Utplassering avnorske styrker på syrisk territorium og dermed et åpenbart brudd på Syrias nasjonale suverenitet  

10) K
rigen i Ukraina (fra 2014 --) Område inntil videre: Ukraina og Russland, men voksende i sin utbredelse?

Indoktrinering og ensretting virker (Joseph Goebbels)
Å innse at Norge er kraftig forandret og blitt (takket være en etisk og moralsk råtten politiker-kaste) en av verdens fremtredende krigs-nasjoner, synes i skrivende stund å være umulig å innrømme for både Norges medier, de største politiske partiene og kanskje også flertallet av Norges befolkning?

Vi er og blir de snille, de fredelige og gode! Basta! Alltid! Og uten unntak! Selv når vi bryter internasjonale lover, er vi de gode! 
 

Dermed avslutter jeg dette blogg-innlegget med et langt sukk . . . og med diktet "Dagligdags". Det ga næring til tankene jeg tumlet med mens jeg malte "Forandringen", og som ga også ga meg motivasjon til å skrive dette essayet.

Kanskje tar du noe i dette essayet med deg, hvis du tenker å stemme ved kommende stortingsvalg? 
Mitt råd er i så fall: 

Stem på hvem du vil, men ikke på krigs-partiene som i dag utgjør flertallet på Stortinget. Jorda tåler ikke mer krig og rasering av folk, miljø, kultur og natur. Norge trenger ingen flere flyktninger som vår våpeneksport og krigshandlinger i utlandet har ødelagt mentalt og fysisk. 

La hensynet til ei levelig framtid for verdens barn og barnebarn bestemme hvem du stemmer på. Bli med i arbeidet for å gjenreise Norge som fredsnasjon. Som en nasjon som igjen kan bli møtt med respekt og tiltro rundt i verden. En nasjon det er mulig å være stolt av. 


Diktet "Dagligdags" er skrevet av en av litterær venn, Tromsø-lyrikeren Thore Danielsen. Diktet finnes i hans nye diktsamling 
"Språkets stier" som jeg kan varmt anbefale.   
 

DAGLIGDAGS  

De dagligdagse kamper der bror står mot bror
Hverdagslige kriger på en blodstenket jord
Misforståtte ytringer, de feilslåtte ord
De hatefulle tanker, de mørklagte spor 

Jeg legger det bak meg
Jeg vandrer min vei
Kanskje møtes vi siden
Kanskje møtes vi ei

Bare minner tilbake som spor av vår tarv 
Bare slinter og ben, våre barnebarns arv
Vi forkastet ideen om "aldri igjen"
Vi slaktet for fote, både kvinner og menn

Jeg vender det ryggen
og søker meg selv
Som Cæsar jeg ønsker
å krysse en elv

Forgjengelige drømmer om rikdom og makt
En rettsstats prinsipper er soldatenes jakt 
Vi misbrukte vår sjanse, lot verden forgå
Rundt en sønderskutt klode er himmelen blå


 

"Forandringen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 100 x 80 cm, 2025 © 

 

----- o ----- o ----- o -----

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, kriger og rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en freds-organisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før tida er ute.   

 

 

4. juni 2024

Kjølig skjønnhet


Våren i Arktis. Ta deg tid. Lytt. Se. Iskalde skjønnheter. Utilnærmelige skjønnheter. Ubergelige skjønnheter.

Vakre for øyne og sjeler slitne av stress og rutiner. Balsam for tanker slitne av "nyheter" fra politikere og deres mikrofonstativ i media. Men tenk ikke på det nå. Gløm de ensretta folka. Krigshisserne. Fanatikerne. Stopp heller opp. Ta deg tid. La skjønnheter lindre.

En av dem er den arktiske "mangroveskogen". Vanlig i mai til tidlig i juni. Så blir den borte. For hver dag varmer sola litt mer. Regn og vind tærer bort snø og is. Så smelter tela i bakken og vatnet søkk i jorda.

Tilbake står bjørk, or og selje. Våte til knes, men med grønne slør i toppen. Kledd til bryllup med sommeren.

Blir jeg stående ei stund ved en slik "mangrove", går tankene gjerne til dikteren Hans Børli i "Marsvår". De var tidligere ute der sør i landet.


Marsvår

Med stammene vått mørke på solsiden

står trea nynnende i fønvinden

og holder det skjære lyset

stramt mellom seg.

Lik kvinner

som strekker linvask. Svett svullis brenner

i solfallet. Frostsår

på de svarte hendene mine

går oppatt, tar til å gråte

sveavatn og blod. Men langt

inni mørket i meg et sted

rører gleden på seg, stille og stumt

som når nattevinden reiser fjærene

på vingen til en sovende fugl.



"Kjølig skjønnhet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 38 cm, 2024 ©

Hans Børli, "Marsvår", diktsamlinga "Kyndelmesse", Aschehoug, 1972