Viser innlegg med etiketten Natur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Natur. Vis alle innlegg

21. aug. 2026

Lindrende høstdag


Regn og lavtrykk dominerte våren og sommeren i nord. Sol og blå himmel var en sjelden begivenhet. Noen unntak ble det likevel. Unntak der en cyanblå eller ceruleanblå himmel viste seg bak luftige gardiner av skyer. 

Motivet til "Lindrende høstdag" er hentet noen hundre meter nord for Varden; høyeste punkt på Tromsøya. Punktet nærmest himmelen, for å si det lyrisk. 

Nettopp der -- på det høyeste punktet -- er det en god opplevelse å oppleve varme sensommerdager svøpe høstlige farger. En lindrende og vakker opplevelse. Kanskje fordi den står i klar kontrast til den motbydelige tida vi lever i. Ei tid der bl.a. krig, enøyd demagogi, undergraving av demokratiet og økende urett griper om seg, iscenesatt av den mest dobbeltmoralske, historieløse og farligste politikerkasten som Europas og Norges folk er blitt utsatt for etter 1945

En politikerkaste som bl.a. ønsker å utvide NATOs fordekte, men stadig mer åpenlyse krig mot Russland. Lykkes de i det, står Kina for tur. Deretter kommer trolig en ny kolonialistisk runde med Afrika og deler av Asia og Latin-Amerika. 

Dagens herskende politikerkaste kan få "sola til å forsvinne" for alltid . . .  hvis ikke de selv først forsvinner. Fjernet av mennesker som våkner før det er for sent. Ført til doms av folk som velger fred og diplomati. 

Og dermed er vi inne på lyrikken igjen. Et spesielt dikt fant nemlig fram i tankene da jeg malte "Lindrende høstdag". Diktet "Da sola forsvant" er skrevet av en gammel venn fra gymnastida, Thore Danielsen. Diktet finnes i samlinga "Språkets stier", Lyrikkforlaget 


Da sola forsvant
 
Vi fødtes i skjul til et meningsløst liv
Vår hverdag var enkel, et rent tidsfordriv
Så reiste vi bort, hver til vår kant
den dagen da sola forsvant  
 
Vi ante vel knapt at vår retning var gitt
av landets elite som fikk tenke fritt
De tok fra oss alt, hver smule vi fant
den dagen da sola forsvant 
 
Så ga de oss våpen og vi ga vårt ord
på at vi skulle sloss for hver meter med jord
Alle stridende tapte, det var ingen som vant 
den dagen da sola forsvant 
 
Så ender vår vise, for vår tid er forbi
Vi har kommet i mål, vi har nådd vår sorti
Vi skal hvile i jord, våre liv satt i pant
fra dagen da sola forsvant  

 

"Lindrende høstdag", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 30 x 40 cm, 2026 ©
"Da sola forsvant", Thore Danielsen, diktsamlinga "Språkets stier"

                                

            ------ o ------ o ------ o ------ 


I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.

Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.

Antikrigsinitiativet (AKI) 

Bestemødre for fred

Fredspartiet FOR

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)

Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

8. aug. 2026

Arktisk sommereng



Slik maleriet viser eller utbasunerer er jeg ennå i frilufts-malerens (plein air) og impresjonismens hjørne. Legger derfor ut "Arktisk sommereng" før jeg om kort tid vender tilbake til det surrealistiske eller ekspresjonistiske "hjørnet".
 
Hjørnet som gjerne får sanne skjønnhets-dyrkere og estetikere til å sette kaffen i halsen. Hjørnet der malerier som f.eks. "Dårekisten" (2022), "Nyliberalistisk altertavle" (2023) og "Militarismens kannibaler" (2024) hører hjemme.

"Militarismens kannibaler" (2024)
Men tilbake til "Arktisk sommereng". I motsetning til fjorårets varme julidager, har årets juli i nord vært lunefull. Drittvær, har det hendt at jeg har tenkt.

Middels temperaturer, vind og hyppig veksling mellom sol og regn. Lavtrykk etter lavtrykk. "Arktisk sommereng" ble imidlertid malt en nokså solrik dag med bare lett skydekke.

Egentlig liker jeg alle naturlige variasjoner i naturen. Det skaper visuell og emosjonell variasjon og reduserer dermed monotoni og kjedsomhet. En sommer med sol hver dag eller overskyet og regn hver dag, er imidlertid ikke noe for meg.

På den andre sida blir det deprimerende, når skiftene skjer altfor hyppig og når "sur" hav-tåke blir et nesten daglig fenomen i fjorder og sund. 

Uansett -- tilbake til maleriet. Ei arktisk sommereng i nord inneholder mye. I dette motivet fra Kvaløya dominerte vendelrot, engsoleie, mjødurt og hundekjeks. Enkelte storkenebb og noen få storsyrer kjempet også om plassen.

Da jeg for noen år siden betraktet noen impresjonistiske maleri på et galleri i Brussel, pekte ei smilende dame på et punkt et par meter fra maleriet. 

"Du får et bedre inntrykk av impresjonistiske maleri hvis du står på litt avstand",
sa hun vennlig. 

Ja, det hadde hun selvsagt rett i, og det er greit å oppnå på et galleri eller et kunst-museum. Det er verre å få det til på en PC, et lesebrett eller mobiltelefon . . 

Men lykke til  😉


"Arktisk sommereng", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 41 x 33 cm, 2026 ©

 

- - - - - - o - - - - - o - - - - - o - - - - - - 


I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.
Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.






1. aug. 2026

Vårdag i Hama



For over ti år siden var jeg på ei utstilling med impresjonistisk kunst i Leipzig. En eldre mann var synlig begeistret over de utstilte kunst-verkene. Et stort smil lyste stadig under en panamahatt som nok hadde sett bedre dager. Jeg våget meg frampå med et spørsmål.
-- Hva er impresjonisme slik De oppfatter det?

-- "Aah, mein freund. Der Impressionismus". Han så i gulvet og strøk pekefingeren sakte over neseryggen før han igjen så på meg.

-- Impresjonismen er som følelsen et barn får, når det oppdager et fargerikt og velsmakende sukkertøy. Impresjonismen får deg til å innse at livet ikke bare er grått, men full av skjønnhet. Alle triste bør gå på utstillinger som denne. Er man først villig til å åpne seg for fargene og valørene, blir man lysere til sinns.
I ettertid har jeg tenkt at bedre kan det neppe sies. Impresjonismen. Et visuelt sukkertøy? En høysang til skjønnheten? Et sjelelig antidepressiva?

Jeg tror Claude Monet (1840-1926) hadde den forståelsen da han i 1918 donerte 22 vannlilje-paneler til Musée de l'Orangerie i Paris. Han håpet at maleriene kunne være til mental lindring etter den enorme tragedien som 1. verdenskrig (1914 - 1918) hadde vært.

I alt 11 millioner soldater, var blitt drept eller lemlestet som følge av deres naive lojalitet til en bande fascistoide og udugelige statsledere og topp-politikere. Selv synes jeg denne karakteristikken også passer godt på dagens herskende politikerkaste i Europa. Det var også grunnen til at jeg skrev essayet "Tillitstapet" for en stund siden.

"Sukkertøyets" magi
Claude Monet (1899)
For de som maler i den impresjonistiske tradisjonen, og for slike som meg som gjerne bruker den når jeg maler natur og landskap, er jakta på farger og valører (lys og skygger) "sukkertøyets" viktigste ingredienser.

"Farger er min daglige besettelse, min glede og min plage", erklærte Claude Monet, impresjonismens far og lidenskapelig friluft-maler. Det er med andre ord lett å bli avhengig.

Min erfaring er at det ofte blir "for lite" å male kun ett maleri i denne sjangeren. Man må liksom ha mer. Derfor maler jeg gjerne flere like maleri av samme eller andre natur-motiv. Man må liksom det før man føler seg forsynt.

For impresjonister er det imidlertid ikke fargene, men lyset som er "alle tings skaper". Farger er flyktige og forbigående. De forandrer seg, alt etter hvor sola står på himmelen i løpet av dagen og året, og alt ettersom fargene selv er i lys eller skygge.
Katedralen i Rouen i grålysninga og ved solnedgang 
I sine studier av katedralen i Rouen demonstrerte Monet hvordan valører og farger endrer seg i løpet av dagen.

Katedralen er av lysegrå kalkstein, men inntok likevel flere farger i løpet av dagen. En annen ting Monet fant i sine nitide studier, var at skygger ikke gikk i grått. De hadde farger, de også. Ofte blå eller fiolette.

Mitt beskjedne impresjonistiske bidrag, "Vårdag i Hamna", er malt tidlig i juni mens grønne vekster og vårblomster ennå sloss om plassen med fjordårets visne, beige og brune vekster.

Om våren i Arktis overveldes vi av fargene i vekster som "plutselig" oppstår. Der hvit, monoton snø hersket uinnskrenket bare et par dager tidligere, eksploderer fargene. Da er det lett å bli fascinert, beruset og trollbundet. Og i beruselsen maler man ikke naturen slik den er. Man maler den slik man opplever den.
"Vårdag i Hamna" som innrammet vår-sukkertøy 😊
Egentlig er impresjonismen mer følelser enn en realistisk gjengivelse! Og i nettopp følelsene ligger også dens kobling til romantikken i kunsthistoria, synes jeg.

I Monets ånd unngikk jeg brunt og svart, og ga bl.a. vissent gress lystige gul-grønne farger. Likeledes har jeg vært mer opptatt av komplementær-farger og kontraster enn av å gjengi de faktiske, reelle fargene.

Lerret var for lite (38 X 46 cm) og penslene for store til å dyrke et annet av impresjonistenes kjennetegn; optisk blanding eller det som også kalles simultankontrast. Mal f.eks. gult og blått tett på hverandre eller delvis på hverandre, og det vil på avstand (f.eks. 2 - 3 meter fra maleriet) se ut som et grønt felt. Gjør det samme med rødt og gult. Sett på avstand ser det ut som et oransje felt.

Nevner også at det hadde regnet om natta og at enkelte flater i terreng og vekster reflekterte det skarpe solskinnet temmelig kraftig. På et tidspunkt så bastant at jeg tok en pause for å hvile øynene.
Et vinter-sukkertøy fra Hamna, "Mot lys" (2024)
Jeg tar med et siste poeng. I tillegg til lys, valører, reflekser og farge-kontraster legger impresjonismen også vekt på lysets farge og luftas konsistens.

Mange som har vært i "syden" -- i land som f.eks. Italia, Spania og Hellas -- har sikkert lagt merke til at lyset er "mykere og mer gyllent"?

I tillegg er lufta gjerne fuktig og/eller preget av støv-partikler som f.eks. i Sør-Spania der mikroskopiske sand-partikler fra Sahara ofte etterlater et rosa støvlag på objekter utendørs.

Uansett om man er i "syden" eller nord for polarsirkelen gjør støv og fukt-partikler i lufta at gjenstander langt unna, blir uklare og får et blålig preg. Det kommer for øvrig også til syne i Monets malerier av katedralen i Rouen. Det skjer også nord for polarsirkelen, men i mye mindre grad. 

Drar man så langt nord som til Svalbard, er lufta så krystallklar at fjell langt borte synes å være bare få kilometer unna. I tillegg er "fargen" på sollyset nord for polarsirkelen mer "hardt og kjølig" eller sagt på en annen måte, mer "skarpt og blått".
Juli-sukkertøy fra Hamna, "Sommersvermeri VII", 2017
Alt dette og mer til, prøvde jeg å ta hensyn til i "Vårdag i Hamna". Om jeg lyktes, får du selv avgjøre.

Selv blir jeg sjeldent fornøyd med et maleri. I etterkant oppdager jeg nesten alltid noe jeg kunne malt på en annen måte. Det er alltid noe å lære. Alltid noe man kan eller må bli bedre på.

Å være på jakt etter ny lærdom er et av livets viktigste energi-kilder, men når det gjelder impresjonistisk malekunst, følger jeg vel egentlig leveregelen til den russiske impresjonisten Konstantin Korovin (1861 - 1939). Synes den fanger inn totaliteten i det å male i denne tradisjonen:


  • Mitt hovedmål og alt jeg leter etter med min kunst, er skjønnhet, estetisk innflytelse på betrakteren, fascinasjon av farger og former.

Og når det gjelder nettopp den leveregelen og den gamle Leipzig-tyskerens oppfatning av impresjonismen som et sukkertøy, sier jeg meg i alle fall rimelig fornøyd med "Vårdag i Hamna" 😊

 

"Vårdag i Hamna", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 38 x 46 cm, 2026 ©

 

------ o ------ o ------ o ------ 


I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.

Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.


Antikrigsinitiativet (AKI)

Bestemødre for fred

Fredspartiet FOR

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)

Norge for Fred (en del av World Peace Council)


 



4. juni 2026

Stillheten IV


"Stillheten IV" begynte som et eksperiment over et "gammelt motiv". For ni år siden -- i 2018 -- malte jeg nemlig dette motivet eller landskapet i to ulike stilretninger; ett ble malt i realistisk stil og to i impresjonistisk stil; "Stillheten I, II og III.

Tanken på et "Stillheten IV" presset seg fram i mai 2026. Det kom i en situasjon der jeg jobbet med
 skisser som omfattet den politiske ensrettinga, demokrati-undergravinga og krigshissinga som den nyliberalistiske politikerkasten i EU/EØS har gjort til sin yndlings-beskjeftigelse. 

Deres vanstyre har etter 1990 vist seg i bl.a. økt industridød, forfall i offentlig infrastruktur, økt inflasjon, økte avgifter og skatter for vanlige folk, flere privilegier til oligarker, undergraving av demokratiet samt økt kulturell og politisk polarisering. 

I møte med konsekvensene av sin egen inkompetanse og udugelighet, har politikerkasten ikke uventet funnet tilbake til samme politiske ensretting og krigsfanatisme som deres forgjengere svermet for i mellomkrigstida i Italia og Tyskland (1918 - 1939), og under Hitlers og Mussolinis etterfølgende 
styre. 


Hvordan rømme fra galskapen?

Nettopp derfor rømte jeg i mai 2026 fra skissene og maleriene som omhandlet dette avskummet. Nok en gang søkte jeg mental tilflukt i natur og landskap, og mestere som f.eks. Claude Monet, William Turner, Caspar Friedrich, Konstantin Korovin, Camille Pissarro, Isaak Levitan og Peder Balke. Altså en herlig og lett forenelig blanding av romantikere og impresjonister. 

"Åpningen av Walhalla", Tate Gallery, W. Turner (1848)
Synes for øvrig blandinga mellom romantikk og gryende impresjonisme kommer godt til uttrykk i Turners "Opening of Walhalla", malt i 1848.

Maleriet var trolig en viktig inspirasjonskilde for Monet og Pissarro. De hadde flyktet til London for å unngå å bli brukt som kanonføde i "den fransk-prøysiske krig" (1870-71).


En annen gryende impresjonist, Frederic Bazille, var ikke så heldig. Han ble drept i  krigen som Monet og Pissarro klokelig hadde flyktet fra. 

Som millioner av andre før og senere, ble Bazille drept i en krig som den politiske herskerkasten og deres økonomiske oppdragsgivere (det militær-industrielle komplekset) har som standardløsning, hver gang politisk udugelighet og inkompetanse har kjørt den økonomiske utviklinga og det meste annet i samfunnet på ræva. 

Da kan "komplekset av produsenter, investorer og militære byråkratier" fortsatt vokse og tjene penger på å skifte fokus til krig, opprustning, ødeleggelser og gjenoppbygging, og slik også fortsette sitt samarbeid med sin etisk råtne politikerkaste. 

Alle kriger er forkastelige, sier politikerkasten, men ikke våre kriger. Verken våre proxy-kriger eller kriger vi selv deltar direkte i. De krigene er fine og riktige, fordi vi er de snille og gode. Så det så!


"Sannheten er krigens første offer", A. Ponsenby (1871 - 1946)
Det fortvilte er at flertallet i ei allerede hjernevasket befolkning tror på denne stupide krigs-propagandaen fra politiker-kasten og deres like løgnaktige medier!

Sett på denne bakgrunnen hadde jeg god grunn til å flykte fra vår tids galskap og til "Stillheten" og Turner; en mester som i kunsthistoria hører inn under romantikken.

Kort fortalt er romantikken ei "følelsesladet kunst- og åndsretning" som dominerte vest-europeisk kultur fra slutten av 1700-tallet og fram til midten av 1800-tallet. Da overtok realismen og impresjonismen

Sett under ett var romantikken en reaksjon mot opplysningstida på 1700-tallet. Som sentral talsmann for denne perioden vises det gjerne til den franske filosofen, Jean-Jacques Rousseau (1712 - 1778) og hans slagord: "Tilbake til naturen!"  

Romantikerne mente at 
opplysningstidas strenge fokus på logikk, fornuft og vitenskap, kunne gå for langt og at man dermed glemte at livet også bestod av følelser, fantasi og naturens enestående storhet og mystikk.

Vår tid - tida for det absurde og irrasjonelle i såvel politikk som kunst?

Vår egen tid blir gjerne beskrevet som postmoderne, som ei tid uten universelle sannheter. Sett fra mitt eget ståsted kjennetegnes post-modernismen av irrasjonalitet, universell markedsorientering (alt kan kjøpes og selges), skamløs dobbelt-moralisme, demokratisk forfall (marked og byråkrati skal bestemme) og framveksten av politisk stueren ekstremisme / fanatisme. 

"Comedian", Cattelan (2019)
Et av utallige eksempler er dagens EU/EØS-politikerkaste som ivrig påberoper seg vitenskapelighet og reelle historiske fakta på enkelte tema som f.eks. klima, miljø, IKT, medisin, etc., samtidig som de avviser slik rasjonell tilnærming på andre tema som f.eks. politisk polarisering, sionisme, fattigdom, imperialisme, kulturkonflikter, rikdom, ekstremisme, demokrati og militarisme. 

På slike tema er det ikke lenger politisk opportunt for dem å bygge på rasjonalitet, vitenskapelighet og fakta. Da velger de heller å holde kjeft eller mate oss med alt fra taushet til bortforklaringer og skamløse løgner.  

Nettavisen 19.12.2019
I kunsten kommer dagens postmodernisme ofte til uttrykk som "markedsorientert dilettanteri". Eller sagt med andre ord, som oppsiktsvekkende og godt markedsførte absurditeter. Ofte avlet i nært samspill mellom kunstnere, velrenommerte gallerieiere og rike kunst-investorer.
Markedsorientering, merkevare-bygging og "hyping" er blitt viktigere enn kunstnerisk kvalitet og seriøsitet.
Etter at de store mediene på 1990-tallet avviklet sin rolle som "den 4. statsmakt" -- noe jeg tok opp i essayet "Narrativets makt" -- kunne kanskje kunsten stått fram som et etisk ukorrupt korrektiv til tidas politiske arroganse og forråtnelse? Kanskje på samme måte som kunstnergruppa "Neue Sachlichkeit" ("Ny objektivitet") prøvde å gjøre i mellomkrigstida?
Så langt har det dessverre ikke skjedd. Håper fortsatt at ei slik gruppe oppstår. De kan i alle fall regne med meg som ivrig medlem.

Lyktes jeg med "Stillheten IV"?

Jeg tar ikke lenger med måleband og kalkulator på gallerier for å regne ut mulige geometriske komposisjoner i et kunstverk. Det er ikke morsomt å bli iakttatt en museumvakt som med et skjevt glis prøver å være morsom. 

-- "Checking if yah can fit the painting into your backpack? Are yah?"
 

Ikke morsomt! Særlig ikke når maleriet jeg målte opp var Rubens "Samson og Deliah". Et maleri som er rundt 2 meter høyt og bredt. 😅 

Men tilbake til Turner. Hans bildekomposisjoner tar ofte utgangspunkt i et dominerende lyspunkt (sola, månen, ei lykt, flammer, etc.) og refleksjonene de gir i andre objekter. 

I motsetning til andre romantikere, som f.eks. Caspar David Friedrich og Eugene Delacroix, brydde Turner seg lite om geometriske komposisjons-regler som f.eks. gyldne snitt, rabatt, etc. Han la også stadig mindre vekt på realistiske eller visuelt korrekte gjengivelser. 

I stedet var han på jakt etter farger, blandinger, valører og penselføring som kunne vekke visse følelser hos betrakterne. 
Objektenes lokale eller virkelige farger, ble også ofte byttet ut med andre farger hvis det bidro til å fremme følelsene Turner ønsket å få fram.

Videre brukte han 
ofte varme gulaktige, gule, oransje og rødlige farger som dominante lys-bærere og omringet dem gjerne med kalde, gjerne blått og nøytrale farger som (brunt, beige, svart og grått). 

Penselføringa var løs og noen ganger "vill", der alt fra sterke kontraster til sirkler og diagonaler ble tatt i bruk. Antakelig for å oppnå at betrakteren skulle føle dramatikken han ønsket at motivet skulle utstråle. Maleri
et "Snow Storm - Steam-Boat off a Harbour's Mouth" (1842) er i så måte en god illustrasjon på det. 

Klarte så "Stillheten IV" å bli en akseptabel oppfølger av Turners stil? 

Nei. Jeg synes ikke det. Riktignok fikk det et visst Turner-preg, men dramatikken, løssluppenheten og følelsen av "luftighet og atmosfære" som jeg ønsket å oppnå, "gikk i dass" for meg. 

Men som et ordinært impresjonistisk maleri med en viss Turner-vri, kan det vel likevel pryde en stuevegg? 

Og når det gjelder det mer Turner-aktige, kan jeg jo trøste meg med at "kommer tid, kommer nye muligheter" 😊  

 

"Stillheten IV", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 55 cm, 2026 ©

Bokreferanser: 

-- "Turner" av Michael Bockemuhl, TASCHEN, 1994

-- "Turner in his time" av Andrew Wilton, Thames & Hudson, 1987 


------ o ------ o ------ o ------ 


I en verden der krig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes. 
 
  

 

 

  

5. mars 2026

Februarlys


"Februarlys" er fra en sen februardag, et par uker etter soldagen i Tromsø. Motivet er hentet et sted i nærheten av det gamle trykkvann-bassenget nord på Tromsøya med utsikt mot åsene i sør.

Maleriet bør imidlertid ikke sees som en faktisk gjengivelse av virkeligheten. Snarere er det et bilde av en mental tilstand, en opplevelse, noen korte øyeblikk før sola igjen forsvant bak horisonte
n.

 

To landskap 

"Ikke mal landskap", pleier en god malerkollega å si. "Mal heller den andre virkeligheten. De politiske landskapene. De treffer så godt." 

Hver gang han drar det argumentet, svarer jeg at jeg fortsatt maler den virkeligheten, men at "politiske landskaper" er utmattende i lengda. Å male dem kan føles som Dantes vandring ned sirklene til helvetes sentrum, eller som å være fanget i samme irrasjonelle verden som Josef K., hovedpersonen i Franz Kafkas roman Prosessen

Derfor tar jeg gjerne pause fra de politiske landskapene. Da prøver jeg å male naturens skjønnhet. Skjønnhet som den herskende politikerkasten ikke ennå har ødelagt med bl.a. sine evige kriger, sine "vindparker" eller "batterifabrikk-bobler". Kort sagt aktiviteter de kjører igang på oppdrag fra statskasse- og subsidie-kåte investorer, EU eller andre som styrer de 
store avgjørelsene i vårt stadig mer skrantende folkestyre / demokrati.

På mange politikk-områder som helse, samferdsel, utdanning, næring, forsvar, utenriks-politikk, finans, etc. finnes nemlig en rekke sterke lobby-grupper, PR-selskaper og "usynlige" nettverk. 

De som tror aEpstein-nettverket er et enkeltstående fenomen, bør derfor tenke nytt. Sannheten er at det i relasjonen EU - EØS - NATO - USA finnes hundrevis av nettverk, der de fleste går bak ryggen på såvel demokratiske systemer som nasjonale og internasjonale lover og regler. 

De er bare ennå ikke blitt avslørt . . . og de største og viktigste vil neppe bli avslørt så lenge som dagens politikerkaste av nyliberalister og unipolare globalister sitter ved makta. 

"Der alle tenker likt, tenker ingen særlig mye"
, sa stjerne-journalisten Walter Lippmann om ledere som tviholdt på gammel enighet og gamle forståelser. Når virkeligheten endrer seg, blir de ute av stand til å omstille seg, og ender derfor ALLTID opp med å gjøre vondt verre. 

En bedre karakteristikk finnes knapt på statslederne i EU/EØS, nærmest uansett parti og land, og især etter statskuppet i Ukraina i 2014. Hører man i dag f.eks. Macron, Starmer, Merz, van der Leyen eller deres vasallGahr Støre, uttale seg om hva som er viktig og uviktig, rett eller galt i verden, har man hørt vel 95 prosent av Europas statsledere. Sammen utgjør de kontinentets mektigste og dermed også Europas farligste ekko-kammer.  

"Februarlys" ble malt nettopp som en flukt fra dette politisk ensrettede og moralsk korrupte "landskapet" som den herskende politiker-kasten i USA og EU/EØS har skapt i årene etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning i 1991. Høyres gamle og intelligente leder, Kåre Willoch, tok det på kornet allerede i 2003. 


Lyrikken som kilde  


På vei til atelieret hender det jeg stopper ved bokhyllene med lyrikere. Folk som Nordahl Grieg, Arnulf Øverland, Rolf Jacobsen, Bertolt Brecht, Hans Børli, Pablo Neruda, Torborg Nedreaas, Jens Bjørneboe, Olav H. Hauge, Helge Stangnes og nye tilskudd som Thore Danielsen og Hermann Knutsen, blir da til inspirasjon. Både for naturens landskaper og for mine besøk i vår tids heslige politiske landskaper.

I vår tid vokser fascismen igjen i den herskende politiker-kasten i USA og Europa.

Vokser på samme måte som på 1930-tallet i Europa. Vokser med sin krigshissing, ideologiske fanatisme, sine drap og sin kidnapping av statsledere som ikke underkaster seg. Vokser med sin militarisme og ensretting i mediene, sin sensur og stigmatisering av andre politiske syn, sin forakt for diplomati, internasjonale avtaler og lover, sin sentralisering av makt samt sin undergraving av folkestyret / demokratiet.

Der jeg stod ved min lille lyrikk-samling foran døra til atelieret, meldte spørsmålet seg. 

Når begynte denne motbydelige politiske trenden i Norge? Hva var frøet som sådde framveksten av dette monsteret i de norske politikerkasten? I det som opprinnelig var det egalitære Norge, og det som var freds-nasjonen Norge?

Kanskje startet det på en snikende måte? På en måte vi knapt la merke til fordi alt var innpakket i søt og skamløs propaganda. Innpakket i "vi er de snille og de andre er slemme" eller "dette er ikke en krig, men en rednings-operasjon, en aksjon for å avverge krig, en krig for å hjelpe barn og kvinner i nød, et statskupp for innføre demokrati, osv. . . . . . 

Kanskje ble fascismens frø sådd fordi vi ukritisk slukte alt en stadig mer moralsk råtten politiker-kaste og like etisk korrupte hovedstrøms-medier fòret oss med?
 Som sauer til trauet? 

Men når skjedde det? 

Kanskje startet det hele da USA-NATO i 1999 brøt internasjonal lov ved å angripe og starte ødeleggelsen av Jugoslavia? Den gangen ble USA-NATOs krig -- på samme måte som deres etterfølgende kriger i Afghanistan 2001, Irak 2003, Libya 2011, Syria 2011, Iran 2026, mfl. -- bortforklart som vennlige handlinger. Som en håndsrekning til det rette og gode. 

En håndsrekning som imidlertid alltid har vist seg å bli farget "til albuen av blod", som Jens Bjørneboe skrev i "Mea Maxima Culpa" : 

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod. 


Selv synes jeg Stein Mehren tok nettopp disse tingene på kornet i diktet "Dette er ikke en krig", skrevet i 2000, året etter USA-NATOs militære folkerettsstridige overfall på Jugoslavia. 

Etter 1999 har imidlertid den fascistiske mentaliteten blitt tydeligere, og krigene stadig flere. 

I vår tid kan vi derfor når som helst få "det uvirkelige og langt borte" og den herskende politikerkastens "snille og gode intensjoner" rett i fanget. Så ettertrykkelig at blodet skvetter. 

Tenker vi noen ganger på det? . . . . . Eller tror vi kanskje at den krigerske banden, som politikerkasten har utviklet seg til, aldri vil få følger for oss selv? . . . for våre etterkommere? 

Er vi virkelig fortsatt så naive og så blinde for virkeligheten? Og så fri for selvinnsikt? Og vi våger fortsatt å kalle oss tenkende mennesker?    

Dette er ikke en krig (Stein Mehren) 


Dette er ikke en krig, men et TV-show
Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen
over ovner, fotoalbum, barnesenger
presset så hardt og nådeløst mot jorden
at vi kan høre deres hjerteslag

Dette er ikke en krig, men et bilde
av en krig som utkjempes i bilder
De gjenlevende er snart usynlige
der de graver i sine knuste minner
og gråter tårer som bildene ikke fanger

Seierherrene taler seierherrenes språk
I brønnene står de uskyldiges rop
Albansk i én landsby, serbisk i den neste
Vi ser alt dette på TV, kanskje vi tror
at likene reiser seg når filmen er ferdig
 
Jorden er gjødslet med levret blod
og massegravene eser som blomsterbed 
Vi har sendt de levende ut på vandring 
Først den ene veien, så den andre 
Det er et velregissert drama vi ser 
 
I lange rekker langs alle veier, folk 
som leker "Hvem skal ut av rekka gå"
Fra flyene kan vi se deres varmeutstråling 
sitre over skjermene og telle dem med 
nitti prosents presisjon. Det er vår krig.  
 
Se hvor livaktig vi landsetter 
våre følelser. På den andre siden av 
våre masker, har vi reist brannstiger
Er det syndefloder eller oppstandelsesfloder 
som driver over ansiktene våre 
 
Vi ber albanere om å slutte å være 
albanere, serbere skal ikke være serbiske 
Alt dette er en film som de døde 
spiller for oss,i ruinene av sine hjem.
Og vi, vi ber dem leve som oss 
 

"Februarlys", Jan R. Iversen, akryl på kartongplate trukket med lerret, 46 x 55 cm, 2026 ©

------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.  
  

 

 

 

 

11. feb. 2026

Mørketidslys


Dette motivet er hentet fra en synsopplevelse i desember og nær Rundvannet i Tromsø. En synsopplevelse som av mange grunner ble sittende i hukommelsen, og som derfor bare måtte males. Viktigste grunn var nok valørene (lys og skygger) i "mørketida" som ofte også er "det blå lyset og de blå skyggenes tid". Ei tid der skjønnheten i naturen gjerne åpenbarer seg i blått og hvitt.

Men etter hvert som skissa ble ferdig og jeg påbegynte maleriet, blandet skjønnhetsopplevelsen seg med virkeligheten vi lever i. Den virkeligheten som både vi og naturen er tvunget inn i. Uavhengig av om vi vil eller ikke. 

Det er den virkeligheten som fortsetter sin paradoksale gang . . . . . i alle fall så lenge dagens moralsk råtne politikerkaste sitter med makta; på nasjonalt nivå i Norge og i resten av EU/EØS.

Det var kanskje derfor to dikt kom til meg under malinga. Fra hver sin kant. Fra kystens dikter, Helge Stangnes, og hans "Vintersang" -- og -- fra innlandets dikter, Hans Børli, og hans "Vi eier skogene".  

To dikt som ser naturens skjønnhet i relieff til den politiker-skapte virkeligheten. En virkelighet der samfunnets herskerkaste vever nasjon og samfunn stadig mer inn i økt grådighet, redusert demokrati, økte skiller mellom fattig og rik, økt korrupsjon, løgner og kriger. Og på toppen av det hele forteller de og de fleste mediene oss at det er til vårt eget beste. Og det virker også som mange av oss vanlige folk faktisk tror det? 

Vanstyret kommer til syne på mange måter. Epstein-dokumentene -- som alle i disse dager snakker om -- synliggjør bare en liten "flik" av det faktiske systemet som norske, europeiske og amerikanske politikere er en del av. 

Et system som de -- i nært samarbeid med vestens oligarker og investeringsfond -- har bygget opp siden begynnelsen av 1990-tallet, og som de årlig videreutvikler i møter i bl.a. World Economic Forum og Sikkerhetskonferansen i München

Det er et system som stadig avler nye kriger, mer korrupsjon og enda flere vanvittige klima-prosjekter, av den enkle grunn at det gir oligarker og investeringsfond enda flere sugerør direkte ned i statskassene.  

Andre av mange "fliker", er f.eks. at Norge er velsignet med fornybar energi (el. kraft) i massevis, men den har vekslende storting og regjeringer -- med H og AP i spissen -- gitt EU styringsretten over. Selv betaler vi stadig mer for det i prisstigning, over skatteseddelen og i kutt i vanlige folks velferdsordninger. 

Men likevel tror vi fortsatt at dagens uansvarlige og moralsk korrupte karriere-partier og karriere-politikere ivaretar våre interesser? At de som vi hvert 4. år velger til stortinget er våre representanter og at de ivaretar våre interesser? 

I så fall  . . . . vel bekomme.

  

VINTERSANG 

Foto: Tor Vadseth
Sov, sov, gamle land,
snart skal tindan slokne.
Kvil mens mørketia rår,
etter vinter kjm en vår.
Du skal alltid våkne.

Sov, sov, gamle fjell,
blått e vinterlyset.
Under dyna di e lagt
emne til en sommardrakt.
Aldri skal du fryse.

Sov, sov, gamle jord.
Blodig e di pute.
Drøm deg bort fra krig og kav.
Om ditt mannskap mønstre av,
segle du di rute.

Våk, våk, gamle mann.
Du må tekstan skrive.
Dagan flyg så fort førbi,
du har fått di knappe tid.
Endå eig du livet.


- - Helge Stangnes "Vintersang", Nordkalottforlaget 2011 og "Samla dikt" (2015, 2016 og 2018)

 

VI EIER SKOGENE  

Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
skjønt slektens livs-sti slynget seg
over århundrers blå høgder
av skog.

Foto: Torbjørn Tjernsberg
Skog i storm,
skog i stille –
skog, skog, skog,
alle år. 

Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter. 

Fremmede menn eier trærne,
og jorda,
steinrøys-jorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.

Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.

Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.

Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål
skog og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –

Nei, vi eier skogene,
slik barnet eier si mor.


- - Hans Børli, "Likevel må du leve" (1952) og "Samlede dikt", Aschehoug (2020)

 

 "Mørketidslys", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 48 x 55 cm, 2026 ©

 

 ------ o ------ o ------- o -------


I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. 

Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.