"Februarlys" er fra en sen februardag, et par uker etter soldagen i Tromsø. Motivet er hentet et sted i nærheten av det gamle trykkvann-bassenget nord på Tromsøya med utsikt mot åsene i sør.
Maleriet bør imidlertid ikke sees som en faktisk gjengivelse av virkeligheten. Snarere er det et bilde av en mental tilstand, en opplevelse, noen korte øyeblikk før sola igjen forsvant bak horisonten.
To landskap
"Ikke
mal landskap", pleier en god malerkollega å si. "Mal heller den andre
virkeligheten. De politiske landskapene. De treffer så godt."
Hver gang han drar det argumentet, svarer jeg at jeg fortsatt maler den virkeligheten, men at "politiske landskaper" er utmattende i lengda. Å male dem kan føles som Dantes vandring ned sirklene til helvetes sentrum, eller som å være fanget i samme irrasjonelle verden som Josef K., hovedpersonen i Franz Kafkas roman Prosessen.
Derfor tar jeg gjerne pause fra de politiske landskapene. Da prøver jeg å male naturens skjønnhet. Skjønnhet som den herskende politikerkasten ikke ennå har ødelagt med bl.a. sine evige kriger, sine "vindparker" eller "batterifabrikk-bobler". Kort sagt aktiviteter de kjører igang på oppdrag fra statskasse- og subsidie-kåte investorer, EU eller andre som styrer de store avgjørelsene i vårt stadig mer skrantende folkestyre / demokrati.
På mange politikk-områder som helse, samferdsel, utdanning, næring, forsvar, utenriks-politikk, finans, etc. finnes nemlig en rekke sterke lobby-grupper, PR-selskaper og "usynlige" nettverk.
De som tror at Epstein-nettverket er et enkeltstående fenomen, bør derfor tenke nytt. Sannheten er at det i relasjonen EU - EØS - NATO - USA finnes hundrevis av nettverk, der de fleste går bak ryggen på såvel demokratiske systemer som nasjonale og internasjonale lover og regler.
De er bare ennå ikke blitt avslørt . . . og de største og viktigste vil neppe bli avslørt så lenge som dagens politikerkaste av nyliberalister og unipolare globalister sitter ved makta.
"Der alle tenker likt, tenker ingen særlig mye", sa stjerne-journalisten Walter Lippmann om ledere som tviholdt på gammel enighet og gamle forståelser. Når virkeligheten endrer seg, blir de ute av stand til å omstille seg, og ender derfor ALLTID opp med å gjøre vondt verre.
En bedre karakteristikk finnes knapt på statslederne i EU/EØS, nærmest uansett parti og land, og især etter statskuppet i Ukraina i 2014. Hører man i dag f.eks. Macron, Starmer, Merz, van der Leyen eller deres vasall, Gahr Støre, uttale seg om hva som er viktig og uviktig, rett eller galt i verden, har man hørt vel 95 prosent av Europas statsledere. Sammen utgjør de kontinentets mektigste og dermed også Europas farligste ekko-kammer.
Lyrikken som kilde
På vei til atelieret hender det jeg stopper ved bokhyllene med lyrikere. Folk som Nordahl Grieg, Arnulf Øverland, Rolf Jacobsen, Bertolt Brecht, Hans Børli, Pablo Neruda, Torborg Nedreaas, Jens Bjørneboe, Olav H. Hauge, Helge Stangnes og nye tilskudd som Thore Danielsen og Hermann Knutsen, blir da til inspirasjon. Både for naturens landskaper og for mine besøk i vår tids heslige politiske landskaper.
I vår tid vokser fascismen igjen i den herskende politiker-kasten i USA og Europa.
Vokser
på samme måte som på 1930-tallet i Europa. Vokser med sin krigshissing,
ideologiske fanatisme, sine drap og sin kidnapping av statsledere som ikke underkaster seg. Vokser med sin militarisme og ensretting i mediene, sin sensur og stigmatisering av andre politiske syn, sin forakt for diplomati, internasjonale avtaler og lover, sin sentralisering av makt samt sin undergraving av folkestyret / demokratiet.
Der jeg stod ved min lille lyrikk-samling foran døra til atelieret, meldte spørsmålet seg.
Når begynte denne motbydelige politiske trenden i Norge? Hva var frøet som sådde framveksten av dette monsteret i de norske politikerkasten? I det som opprinnelig var det egalitære Norge, og det som var freds-nasjonen Norge?
Kanskje startet det på en snikende måte? På en måte vi knapt la merke til fordi alt var innpakket i søt og skamløs propaganda. Innpakket i "vi er de snille og de andre er slemme" eller "dette er ikke en krig, men en rednings-operasjon, en aksjon for å avverge krig, en krig for å hjelpe barn og kvinner i nød, et statskupp for innføre demokrati, osv. . . . . .
Kanskje ble fascismens frø sådd fordi vi ukritisk slukte alt en stadig mer moralsk råtten politiker-kaste og like etisk korrupte hovedstrøms-medier fòret oss med? Som sauer til trauet?
Men når skjedde det?
Kanskje startet det hele da USA-NATO i 1999 brøt internasjonal lov ved å angripe og starte ødeleggelsen av Jugoslavia? Den gangen ble USA-NATOs krig -- på samme måte som deres etterfølgende kriger i Afghanistan 2001, Irak 2003, Libya 2011, Syria 2011, Iran 2026, mfl. -- bortforklart som vennlige handlinger. Som en håndsrekning til det rette og gode.
En håndsrekning som imidlertid alltid har vist seg å bli farget "til albuen av blod", som Jens Bjørneboe skrev i "Mea Maxima Culpa" :
Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.
Selv synes jeg Stein Mehren tok nettopp disse tingene på kornet i diktet "Dette er ikke en krig", skrevet i 2000, året etter USA-NATOs militære folkerettsstridige overfall på Jugoslavia.
Etter 1999 har imidlertid den fascistiske mentaliteten blitt tydeligere, og krigene stadig flere.
I vår tid kan vi derfor når som helst få "det uvirkelige og langt borte" og den herskende politikerkastens "snille og gode intensjoner" rett i fanget. Så ettertrykkelig at blodet skvetter.
Tenker vi noen ganger på det? . . . . . Eller tror vi kanskje at den krigerske banden, som politikerkasten har utviklet seg til, aldri vil få følger for oss selv? . . . for våre etterkommere?
Er vi virkelig fortsatt så naive og så blinde for virkeligheten? Og så fri for selvinnsikt? Og vi våger fortsatt å kalle oss tenkende mennesker?
Dette er ikke en krig (Stein Mehren)
Dette er ikke en krig, men et TV-show
Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen
over ovner, fotoalbum, barnesenger
presset så hardt og nådeløst mot jorden
at vi kan høre deres hjerteslag
Dette er ikke en krig, men et bilde
av en krig som utkjempes i bilder
De gjenlevende er snart usynlige
der de graver i sine knuste minner
og gråter tårer som bildene ikke fanger
Seierherrene taler seierherrenes språk
I brønnene står de uskyldiges rop
Albansk i én landsby, serbisk i den neste
Vi ser alt dette på TV, kanskje vi tror
at likene reiser seg når filmen er ferdig
Jorden er gjødslet med levret blod
og massegravene eser som blomsterbed
Vi har sendt de levende ut på vandring
Først den ene veien, så den andre
Det er et velregissert drama vi ser
I lange rekker langs alle veier, folk
som leker "Hvem skal ut av rekka gå"
Fra flyene kan vi se deres varmeutstråling
sitre over skjermene og telle dem med
nitti prosents presisjon. Det er vår krig.
Se hvor livaktig vi landsetter
våre følelser. På den andre siden av
våre masker, har vi reist brannstiger
Er det syndefloder eller oppstandelsesfloder
som driver over ansiktene våre
Vi ber albanere om å slutte å være
albanere, serbere skal ikke være serbiske
Alt dette er en film som de døde
spiller for oss,i ruinene av sine hjem.
Og vi, vi ber dem leve som oss
"Februarlys", Jan R. Iversen, akryl på kartongplate trukket med lerret, 46 x 55 cm, 2026 ©
------ o ------ o ------- o -------
I
en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere
er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle
freds-orienterte å melde seg
inn i en fredsorganisasjon.
Bli med i
arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.
