Juni og juli har vært hektisk. Mye av tida gikk med til forberedelser og gjennomføring av separatutstillinga "Nokka lyst og mørkt".
Minst like mye tid gikk også med til en serie malerier som fokuserer krigene og undergravinga av samfunn, natur og miljø som den globale finanskapitalen står bak, ofte i samarbeid med verdens nyliberalistiske politiske partier.
Derfor var det et "pustehull i isen" da motivet til maleriet "Høst i Lavangsdalen" dukket opp på netthinna, trigget av noen gamle foto i et familiealbum samt lyse minner fra min egen barndom.
Bærturer fra minnenes bok
Lavangsdalen er en dal -- eller rettere sagt et 16 km langt eide -- vel tre og ei halv mil fra Tromsø sentrum. I min pure barndom var det et sted jeg ble tatt -- eller kidnappet -- med på bærturer, gjerne sammen med min søster og et eller flere søskenbarn. Gjengen av "kidnappere" bestod som regel av mine kjære foreldre samt ei eller to tanter.
Bær! Det gjaldt blåbær. Tyttebær. Bringebær. En sjelden gang multer. Evinnelig plukking virket det som, og et mysterium i seg selv for en liten guttunge. Tidlig på 60-tallet hadde jeg også sterkt begrenset innsyn i bærfloraen. Derfor virket det for meg som om naturen eller Vår Herre hadde bestemt at visse bær kun vokste i visse daler. For eksempel hørte blåbær hjemme i Lavangsdalen, tyttebær i Rostadalen og bringebær i Signaldalen.
Da ei tante ville ha meg til å forstå at "alle bær vokser i så godt som alle daler", ble jeg litt skremt over hennes mangelfulle kunnskap. Som voksen skulle hun da vite slikt! Men hun var jo så gammel, minst 40 år og kanskje dermed litt åreforkalket? Joda, det var nok slik det hang sammen.
Men uansett; alle disse bærturene gjaldt matauk, en tradisjon som for min foreldregenerasjon -- født tidlig på 1920-tallet -- var like selvfølgelig og livsnødvendig som det å puste.
Matauk - en dyd av nødvendighet
Sett i ettertid var vår foreldregenerasjon egentlig slik vi alle er. "Barn av sin tid". I deres barndom, ungdom og store deler av voksen alder kunne man ikke "bare å gå på butikken", og kjøpe det man trengte. Penger var et knapt gode i alle vanlige familier, varer var kostbare og alt ble spart på. Mye måtte derfor skaffes til familiens opphold ved å høste av naturen og inngå i byttehandel med andre.Som bilmekaniker hendte det ikke sjeldent at min far reparerte biler og annet mekanisk utstyr i bytte mot en halv gris, et saue-slakt, en sekk poteter, en kasse gulrøtter eller noe lignende fra venner og kjenninger i bondestanden. Grønnsakene ble lagret i høvelspon i en kjølig, men frostfri kjeller.
Lavangsdalen? Maleri av Hokon Johansen, malt på 1930-tallet(?)
Også fiskere var i byttekretsen. En gang på 1960-tallet ble en bilskjerm rettet ut, sparklet og slipt i bytte mot ei kveite på vel 40 kilo. "Takk og pris at vi nå har fryseboks", utbrøt min mor da min far la utbyttet på kjøkkenbenken. Hun stod til langt på kveld og skar den svære fisken i porsjons-stykker, la i plastposer og plasserte dem i den alltid høyt lovpriste fryseboksen som summet av tjenesteiver i kjelleren.
. . . Men nå snakker jeg meg bort. Så tilbake til maleriet "Høst i Lavangsdalen".
Inspirasjonen til å male det kom dels av et gammelt foto jeg fant under ei opprydding. På baksida av bildet stod med vakker løkkeskrift: "Rostadalen 1958".
Lavangsdalen var dalen for blåbær. Men Rostadalen? Det var jo dalen for tyttebær, det. Derfor var det nok den som lå tynt an, da de seks på fotoet samt fotograf og sjåfør ankom til matauk i en 1938-modell engelsk Bedford. En varebil på fattige 35 hestekrefter.
Dæ du han ramli! . . . vi har punktert igjen
På dårlige grusveier, med beskjedne hestekrefter og med vekta av passasjerene, kan man anta at farta lå på 40 - 50 km/t i snitt. Med ei strekning på 11 - 12 mil fra Tromsø til Øverbygd / Rostadalen skulle det tilsi 3 - 4 timers kjøretid. I tillegg kom alltid minst et par punkteringer og tida som gikk med til det. Bildekkene for 60 - 70 år var nok kokt sammen av morkne gummistrikk, lim, tyggegummi og tøyelige markedsførings-knep.
Det hente derfor ofte at vi unger plukket opp ny bannskap når fedre eller onkler ga seg i kast med avtaking av hjul, deretter å skille dekk fra felg, fiske ut slangen som skulle undersøkes, utføre lapping/ vulkanisering av slangen, føre den inn i dekket igjen, få dekket tilbake på felgen, pumpe opp dekket og til slutt montere det på bilen. På minst ett av disse stadiene kom fingre i klem, dekkspaker glapp eller noe annet inntraff som utløste svovelfylte eder.
Hvis så et nytt dekk punkterte før hjultraktøren hadde fått pulsen ned i normal takt igjen, kunne vi unger bli vitne til rene fyrverkeri av edder og galle. Ved et tilfelle ble en hjulskiftende onkel jaget inn i skogen av våre mødre, og bedt om å gjøre seg ferdig med tiradene sine før han fullførte arbeidet. "Ugudelige fan", mumla ei av tantene og rista sørgmodig på hodet.
Bærturenes kjønnsrollemønster
I henhold til datidas kjønnsrollemønster var kvinner og unger alltid i flertall på bærturene. De skulle stå for plukking og emballasje, mens mannfolka skulle være sjåfører, navigatører og bilreparatører.
I tillegg skulle de sette opp telt hvis bærplassen lå langt unna og forutsatte ei overnatting. Hadde det blitt observert bjørn i traktene, og det gjaldt særlig Rosta- og Signaldalen, fikk de rollen som nattevakt slik at kvinner og barn kunne sove trygt. Mannen eller mennene som deltok, sov i bilen eller bilene. Ingen klaget på det. Det var slik det skulle være. Var det ei elv eller et vatn i nærheten fikk de også oppgaven med å skaffe fersk fisk til middag. Matauk igjen! Man kunne da spare medbrakt middagsmat.
Noen ganger deltok mannfolka aktivt i plukkinga, men ble ofte anklaget for "bare å gå i veien" eller "å trø ned bæra".
-- Se kor du går hen! Har du ikkje aua i hauet?
-- Nei - æ blei blind da æ så dæ for første gang for over tjue år sida -- . . . . .
-- Nei, se. No blei ho så pen og rød i kinnan, og stille for en gangs skyld (Skoggerlatter fra bærtuene rundt omkring)
"Æ e fargeblind", sa en onkel en gang. "Alle tyttebæran e jo grønn for mæ". Han pekte på bøtta som stort sett var full av grønn bærlyng. Han slapp å plukke. Det fornøyde smilet der han satt på en trestubbe, røkte rullings, drakk kaffe og nøt ettermiddagssola, er noe jeg ennå husker. Luringen.
Nei - svarten! Nå snakker jeg meg bort igjen. Så nok en gang tilbake til maleriet "Høst i Lavangsdalen".
En frafallen bærplukker tar opp sitt spann
Jeg ble tatt med på mange slike matauk-turer gjennom hele 60-tallet og til begynnelsen av 1970-tallet. Når sant skal sies følte jeg som tenåring på 70-tallet at jeg hadde tilbrakt store deler av livet på bærturer.
Tenk! Jeg hadde kasta bort store deler av livet på å plukke bær! Den tanken fikk meg til å avslutte karrieren som bærplukker. Det ble slutt i mange, mange år.
Neste bærtur ble ikke tatt før på 1980-tallet da jeg selv var blitt gift, forelder og dermed aktiv bærer av "bærplukker-tradisjonen". Og hvor gikk så en av våre første bærturer? Jo, til nettopp Lavangsdalen.
Og da er vi endelig ved sakens kjerne. Jeg malte "Høst i Lavangsdalen" fordi jeg har så mange gode minner fra bærturene som min foreldre heldigvis(!) tok meg med på. Og her står Lavangsdalen i ei særstilling fordi dette bær-paradiset lå så nært Tromsø, og ble derfor hyppig besøkt i "bærtida".
Jeg er overbevist om at mitt kjærlighetsforhold til natur og landskap ble grunnlagt nettopp i denne tida. "Høst i Lavangsdalen" blir på den måten også ei markering av hvor mitt kjærlighetsforhold kanskje hadde sin oppstart. Og det er i så fall verdt et maleri? I alle fall synes jeg selv det ;)
"Høst i Lavangsdalen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 80 x 60 cm, 2022 ©
