I strømmen av tanker og tid

Ei ung dame på ei uoppredd seng. På samme måte som senga er også klær og hår i uorden . . . . . Lyset synes også å være i uorden. Hvor kommer det egentlig fra? Fra vinduer på den motsatte veggen et sted, og med gardiner i ulike farger som gjenspeiles på veggen bak henne?

Hun ser ikke i vår retning. Munnen er formet til en sirkel som om hun avventer et svar på sine egne tanker. Hun drar og tvinner på en hårlokk. . . . . Visste du forresten at en sirkel symboliserer evighet fordi den er uten begynnelse og slutt? . . . . Uansett, det virker som hun tenker på noe. Kanskje et tema like evig som sirkelen?

Kanskje tenker hun på noe som har skjedd? Eller noe som kommer til å skje? . . . . . Noe gledelig eller noe hun frykter? . . . . Vanskelig å si. Ansiktet synes ikke å røpe noe. Hun virker verken glad eller urolig . . . . . Kanskje er også tankene hennes i uorden . . . . befinner seg i en uryddig strøm mens mekaniske, digitale og biologiske klokker tikker og tikker .

La det bare være sagt! Det er ei pine å omarbeide et halvferdig maleri fordi inspirasjonen min forlanger det. I fjor høst påbegynte jeg dette motivet. Når jeg nå tok det fram for å fullføre det, merket jeg inspirasjonen bak ryggen min. Den kikket over skulderen min og iakttok hvert varsomme penselstrøk. Plutselig satte den i:

"Nei! Forferdelig! Dette motivet må males mer spontant, mer impresjonistisk, slik f.eks. Manet eller Monet ville gjort. Du må . . . " 

"Har du glemt at det var du som inspirerte meg til å male motivet i nærmest fotografisk stil? Minnes jeg ikke feil skulle forbildene mine liksom være Vermeer og Rembrandt?", sa jeg tilkjempet rolig mens grepet mitt hardnet om penselen.

"Inspirerte deg til dette? Tull. Aldri."

"Har du også glemt at hvis du var et fysisk vesen med hals, så ville jeg kvalt deg for lenge siden?", knurret jeg idet penselskaftet knakk i hånden min. Penselhodet med busten full av blodrød maling traff gulvet med et klask.

Inspirasjonen gjespet og kikket ut av vinduet. "Og har du glemt at hvis du ikke lytter til meg, går jeg lei og kommer ikke til å oppsøke deg på mange dager, kanskje uker . . . ja, kanskje måneder eller år? Ville ikke det vært fint?"

Selvsagt gikk det slik inspirasjonen ville. Den får alltid viljen sin. Jeg tør ikke annet. Jeg omarbeidet maleriet og dette ble resultatet. Bedøm selv. 

Bare en siste ting. Hvis noen vet hvordan man temmer inspirasjon sin, er jeg villig til å betale mye for et kurs . . . . . . eller kanskje ikke? . . . . . . . . 

Kanskje er det bare bra å ha en inspirasjon som stadig er på farta og som er komplett uforutsigbar? . . . . . . Slitsomt, men bra? . . . . Jo, når alt kommer til alt er det nok det . . . . tror jeg ;)

"I strømmen av tanker og tid", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 61 cm, 2015 ©