Vårlig lavtrykksdans over Tromsø

Maleriet viser deler av Nordbyen, Tromsø sentrum og Tromsdalen. I det fjerne aner vi deler av Kvaløya. Det hele er sett fra Varden som er Tromsøyas høyeste punkt, 159 meter over havet.

Dramaet vi ser i maleriet utspiller seg som regel i mars og april måned. I situasjoner der polare lavtrykk gjør himmelen over Tromsø til en slagmark for raske endringer i temperaturer, vindretninger, nedbør og i lys og skygger. 

Maleriet viser Tromsdalen skjult bak en stim av snø- og sluddbyger som farer gjennom Tromsøysundet. Alt vi aner av bebyggelse på fastlandssida, er Ishavskatedralens hvite rygg. Resten er skjult bak snø- og sluddbygenes diffuse gardiner som drives fram, og av og til hemmes, av stadig skiftende vinder. Ubesluttsomme vinder som gjerne vender om på hælen i sin kamp om plass og herredømme; helt fra havflata til høyt oppe på himmelen. 

Så med ett, i løpet av et par sekunder, stikker sola hull i skylaget og driver ei lyskjegle ned gjennom skymassene. I samme øyeblikk lyser deler av Tromsøysundet opp i gnistrende hvitt. Så overveldende og klart at det skjærer i øynene; en eksplosjon av lys som drønner i synsnervene.

Jeg står dørgende stille med iskald sludd mot ansiktet og iakttar det hele. Kulda i ansiktet kjenner jeg først etterpå; etter at det hele er over. For det var ikke lenge jeg stod slik. Kanskje ikke mer enn 10 - 20 sekunder? Og deretter lå sundet og byen igjen i de vanlige skiftende gråtonene, og under teppet av skyer som vekselvis fløt over med sludd, regn, snø eller hagl.   

På veien hjem og godt forvart i mine vindtette allværsklær, plaget det meg at jeg ikke hadde fått kameraet raskt nok i posisjon til å fange inn det spektakulære synet. Men å ta det ut av bagen, klargjøre det og knipse . . . . . vel, det ville kanskje tatt 10-20 sekunder bare det, og det storslåtte synet der ute ville passert mens jeg var opptatt på annet hold. Jeg ville knapt fått sett det. 

Bare en ting å gjøre i slike situasjoner. Male etter hukommelsen. Male etter inntrykkene som fortsatt sitter i synsnervene og de emosjonelle følelsene som omgir dem. Det og i tillegg appellere om råd og tips fra malere i den romantiske tradisjonen; fra store penselsvingere som for eksempel Peder Balke, William Turner og Knud Baade. 

Ja, det var vel omtrent slik det gikk til. Hadde det ordentlig trivelig den kvelden og natta. Det ble også et par glass vin sammen med Peder Balke. En fyr med alvor i blikket, men med herlig hedmarksdialekt og øyne og følelser for det storslåtte i naturen. William Turner på sin side forlangte Venetiansk lys, og ble sur og gikk etter at jeg hadde avslått ;) 

 

"Vårlig lavtrykksdans over Tromsø", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 38 x 46 cm, 2015 ©