Fjøsnissen og super-liberalerne

Det går mot jul. Nissemor og nissefar sitter på dørstokken til stallen og betrakter den storslåtte norske naturen. . . . . .

Pøh, nok ei klisjefylt historie fra gamle dager, vil noen si. Vel, uansett; det funker for meg. Selvsagt kunne jeg malt noen amerikanske cocacola-nisser som ble sparket utfor et stup av nisser i den norske fjøsnisse-geriljaen.

Joda, et slikt motiv ville også funket for meg . . . . men det passet liksom ikke inn julas fredsbudskap. Nei, da var det langt bedre med to fjøsnisser på dørstokken til stallen, tenkte jeg. Og det holder for meg.

Når punkeren våkner

Likevel får jeg vel tilstå at det var med et stramt smil at jeg risset opp de første strekene til dette motivet på lerretet. Nok en gang nærmet det seg jul og adventstid, og nok en gang ble det et motiv som tok utgangspunkt i norske og nordiske kulturtradisjoner.

Men det stramme smilet skyldtes ikke det. Det skyldtes at noen mener at vi må unngå og eventuelt forby skikker, sanger, kristne symboler, visse matretter, folkeeventyr, etc. som tar utgangspunkt i slike tradisjoner. Et eksempel er ledelsen ved skolen som forbød elevene å synge "Deilig er jorden". En merkelig holdning som tydeligvis har bredt om seg. I tillegg ble ord som "jul" og "nisse" fjernet fra julesangene. I slike og liknende sammenhenger er gjerne begrunnelsen at våre kulturelle tradisjoner fornærmer eller marginaliserer folk med en annen kulturbakgrunn.

Det er i slike situasjoner at punkeren i meg bråvåkner og brøler: "So fucking what?!"

Men siden det nærmer seg jul, og siden jeg i min alder vil se latterlig ufarlig ut med hanekamfrisyre, sikkerhetsnåler og digre boots, får jeg heller kjemme den lille luggen jeg har igjen og innta et rolig og avmålt ansiktsuttrykk. Det får holde for meg . . . .

"Når man er i Roma . . . "

Det jeg mener å si, er at jeg er totalt uenig med super-liberalerne som vil fjerne norske eller nordiske kulturtradisjoner. Når slike liberalerne befinner seg i utlandet, prøver de å etterleve vertskulturen så godt de kan. Det kaller de simpel høflighet og begrunner det med at man må vise respekt for kulturen man besøker, arbeider i eller skal bosette seg i. 

For eksempel skjuler de håret, bretter ned skjorteermene, etc. når de besøker et kristen-ortodoks gudshus, en moske eller en synagoge. Og i tillegg unngår de gester, ord og handlinger som er helt grei i Norge, men som de antar kan bli tolket som støtende på de innfødte. Det skal de i alle fall ha disse super-liberalerne; de er ofte kunnskapsrike og godt oppdatert på kulturelle forskjeller. Ingen tvil om det.

Kort sagt, de tilpasser seg så godt de kan. Men til tross for denne tilpassinga, føler de seg på ingen måte mishandlet, oversett, tråkket på, fornærmet eller marginalisert ved å tilpasse seg de kulturelle normene i vertslandet. Tvert om synes de det er spennende, lærerikt og interessant. Til barna sine sier de: "Se på det. De spiser faktisk slanger (evt. maur, rotter, flaggermus, marsvin, mus, sjøpølser, hunder, katter, maneter, etc.) her i landet. Er ikke det interessant og spennende? Det må vi smake på."

Da jeg en gang i utlandet kommenterte atferden til en slik super-liberaler, sa hun kort og godt: "Når man er i Roma, så gjør man som romerne".

"Helt enig"; sa jeg, "men det gjelder altså ikke i Norge? Der skal vi skrote vår egen kultur og legge oss flate for hva andre kulturer måtte ønske og mene?"

Det hører med til historia at det ikke ble vekslet mange ord mellom oss etter det. Jeg hadde kanskje fått på meg det stramme smilet? Kanskje begynt å snakke med utestemme? Mulig det.

Noen fallgruver

Poenget mitt er at når super-liberalerne går løs på vår egen kultur og kulturtradisjoner for å tekkes folk fra andre kulturer, begås flere store tabber.

For det første frarøver vi våre barn og barnebarn opplevelsen av kulturell tilhørighet og fellesskap, og legger dermed til rette for kulturell rotløshet og individuell ensomhet. For øvrig ei utvikling som vår tids verste ideologiske makkverk, postmodernismen, synes er helt i orden og som super-liberalerne henter mye av sitt tankegods fra. 

For det andre frarøver vi utlendinger å oppleve samme spenning og variasjon som også super-liberalerne selv setter så stor pris på, når de befinner seg i utlandet og utenfor vår egen kulturkrets. 

For det tredje skaper super-liberalerne med sin kulturelle undergravings-virksomhet alltid motreaksjoner i egen befolkning. Mange rister oppgitt på hodet av dem. Andre igjen opplever undergravinga som et direkte angrep på egen kulturell tilhørighet og egne verdier. Det kan igjen føre til at flere blir enda ivrigere på å praktisere de kulturelle tradisjonene som super-liberalerne helst vil fjerne. Noe som igjen kan få super-liberalerne til å bli enda mer pågående. Vi får med andre ord lett en situasjon der to motsetninger gjensidig forsterker hverandre, og trekker stadig flere med seg i konflikten. Ikke akkurat en oppløftende framtidsvisjon?

Vil vi ha et framtidig samfunn der ulike etniske grupper avskyr hverandre, bør vi følge oppskrifta til super-liberalerne siden den er så godt egnet til å forsterke kulturelle motsetninger.

"Men vi har bare gode intensjoner. Vi mener jo at det er bra for alle, hvis vi fjerner deler av vår egen kultur", kan super-liberalerne kanskje si til sitt forsvar. Til det får vi bare minne om advarselen som St. Bernhard av Clairvaux kom med for over 850 år siden: "Veien til helvete er ofte brolagt med gode intensjoner."

Men god jul

Dermed ønsker jeg super-liberalere og alle andre -- uansett kulturelt opphav -- ei riktig god og fredelig jul. Syng hva du vil, spis hva du vil, tro hva du vil og gjør hva du vil, så lenge du ikke skader andre. Lev og la leve!

 

"Stille førjulskveld i stallen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 38 cm, 2018 ©

Eies av Inger C. Winther