Nyliberalistisk suksess

Dette maleriet trenger neppe noen oppklarende kommentar. Men for å sette det i sin rette ramme, kan vi jo koste på oss et kort historisk tilbakeblikk.

8. mars 1872 gikk en svartkledd mann opp på Stortingets talerstol. Han ruvet verken i høyde eller størrelse, men desto mer i sin overbevisning om at folkestyret / demokratiet og parlamentarismen skulle bestemme i Norge. Han var kraftig lei av at Norge ble styrt av konger og andre maktpersoner i utlandet. Mannen på Stortingets talestol var statsminister Johan Sverdrup og slagordet hans var: 

• All makt i denne sal !

I dag har Norges politiske maktelite, som utgjøres av toppolitikerne i nesten alle partier, svært lite til overs for Sverdrups slagord. Det kommer selvsagt ikke fram i hva de sier, men i hva de gjør. Og handlingene viser at de stadig undergraver demokratiet ved å flytte beslutninger og makt ut til overnasjonale domstoler som f.eks. ESA og overnasjonale byråkratier som f.eks. EU, IMF, Verdensbanken og Nato.

Organer som de selv har ingen eller ubetydelig innflytelse over, og som vi som velgere har absolutt ingen innflytelse over. Demokratiet -- slik vi tradisjonelt har kjent det i Norge -- undergraves altså av de som skulle stå i forreste rekke for å forsvare det. Det er en fullstendig absurd situasjon.

Det er vanskelig å tro, men siden Norge gikk inn i det såkalte EØS-samarbeidet i 1994, er det blitt iverksatt over 10.000 EU-lover på siden av Stortinget som er vårt legitime lovgivende organ og folkestyrets / demokratiets viktigste forsamling. Her er noen få eksempler på toppolitikernes vilje til undergrave demokratiet:

• http://www.advokatbladet.no/2015/11/hevder-eu-lover-innfores-uten-debatt
• http://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/06/11/225913/i-dag-overlater-regjeringen-godkjenning-av-ny-mat-til-eu
• http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Overforer-myndighet-til-EU-6731171.html
• http://www.aftenposten.no/okonomi/Norge-tapte-i-EFTA-domstolen-6284491.html 

Siste nytt er at Solberg-regimet med et flertall i Stortinget, legger opp til å overføre det norske finanstilsynet til EU.

Tas det med i vurderinga at Norges befolkning to ganger (1972 og 1994) har stemt nei til EU-medlemskap og at grunnloven slår fast at Norge skal være "en suveren nasjon", setter dette toppolitikerne i et særdeles tvilsomt lys. Et lys som gjør det logisk nødvendig å spørre om den politiske eliten i Norge tjener helt andre interesser enn demokratiet, Norges innbyggere og landets selvstendighet?   

Oligarkiets maktovertakelse  

Utviklinga der Stortinget blir et sandpåstrøings-organ for beslutninger tatt av utenlandske aktører, vil fortsette så lenge folk stemmer på nyliberalistiske partier og politikere. Kort sagt politikere på høyre-, sentrum- og venstresida som i over 30 år har betrodd seg til en økonomisk ideologi som prioriterer interessene til en global elite av oligarker og investorer i multinasjonale selskaper samt bank- og finans.

Målt opp mot disse styrtrike aktørene, kommer interessene til Norges innbyggere mye lenger ned på prioriteringslista, og vies stort sett bare oppmerksomhet av den politiske eliten foran stortingsvalgene hvert fjerde år. 

Neida - jeg forstår godt at man på mange saksområder trenger samarbeid over landegrensene. Derfor er jeg ikke negativ til forpliktende overnasjonalt samarbeid. Tvert imot. Slikt samarbeid er helt nødvendig på en rekke områder som f.eks. fredsarbeid, økonomi, klima, natur/miljø og utjamning mellom fattige og rike. 

Men å møte slike utfordringer slik "vår" nyliberalistiske politiske elite har gjort i over 30 år; er katastrofal feil medisin. Ved å bygge ned demokratiet og gi styringa til overnasjonale byråkratier, som har som mål å legge til rette for grådigheten til multinasjonale selskaper og oligarker, får vi et "globalt samarbeid" som truer med å sende verden ytterligere inn i kaos.  

Til tross for det, er det altså slike "samarbeidsformer" som bl.a. EU-kommisjonen og vel 80 - 90 prosent av eliten på Stortinget støtter pr. idag. Og det til tross for at stadig flere kritiske stemmer melder seg, også merkelig nok stemmer fra nyliberalismens eget presteskap i IMF.

Svart humor som overlevingsmekanisme

I slike stunder er svart humor god å ha. Når Norges nyliberalister -- også ofte omtalt som markedsliberalister -- har flyttet alle tunge politiske beslutninger til utlandet, og solgt unna alle nasjonale ressurser og samfunnsviktige institusjoner til multinasjonale selskaper, er det ingen vits å stemme ved stortingsvalgene. Hvorfor i all verden skal vi stemme på ei forsamling som har gitt fra seg sin innflytelse over utviklinga i landet? 

Og når stemmene uteblir kan Stortingets nyliberalistiske toppolitikere gratulere hverandre med vel utført jobb og stenge Stortingsbygninga. Eller kanskje beholde den som et museum over demokratiet? Eller kanskje selge den til en amerikansk junkfood-kjede? . . .

Det blir nok salg siden det kun er ting som kan kjøpes og selges, og helst måles på børs, som har noen verdi for nyliberalistiske politikere. Eller som de ville sagt, hvis de hadde vært ærlige:

"Det gjelder å overlate mest mulig til markedet og holde det unna demokrati og politikk. Demokrati innebærer ofte tids- og ressurskrevende debatter og utredninger. Følgelig tar demokratiets spilleregler mye tid og er lite kostnadseffektivt. Dermed er demokratiet hemmende for næringslivets konkurranseevne, og bør derfor brukes minimalt. Fortrinnsvis kun på områder som bidrar til å holde myten om et levende demokrati friskt i befolkninga. Så lenge de tror på den myten, holder de fred og lar oss styre med vårt. Og det er jo det viktigste. Ikke sant?" 

"Nyliberalistisk suksess", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2016 ©  (I serien "Europeisk dystopi") Refusert av Statens Høstutstilling 2016