Demokratiets siste skanse

Dommen over den norske fascisten og terroristen Anders Bering Breivik (ABB) er nå et tilbakelagt stadium. Rettsstaten - med dommer Wenche Elizabeth Arntzen i spissen - nedla et arbeid vi kan være stolte av.

For meg ga hun også næring til antakelsen om at siste skanse i demokratiet ikke er de folkevalgte eller pressen, men domstolene. Hun føyer seg i så måte inn blant en annen av mine idoler, juristen Eva Joly. Men det er i seg selv en skummel observasjon. Har politikerne sviktet sine idealer og sin rolle slik de gjorde det på Island? Sin rolle som folkets ombudsmenn? Og har media latt underholdning og kjedisstoff overta til de grader at undersøkende journalistikk bare kommer i etterkant av en inntruffet katastrofe? . . . . Er domstolene de eneste vi nå kan ha tillit til? Demokratiets siste skanse?

Dessverre blir nok ikke Bering-Breivik-rettsaken siste gang vi kommer til å stifte bekjentskap med fascismen eller andre fanatiske bevegelser; politiske, etniske eller religiøse. Disse bevegelsene respekterer ikke andre meninger og har derfor ingenting å lære av andre. Snarere benytter de tida til å dyrke sin egen ufeilbarlighet og sine egne forutinntatte standpunkter. Står det i en bok at Adam og Eva er menneskehetens opphav, så er det slik; uansett hva genetikk og arkeologi måtte si. Hevdes det på ei nettside at en gruppe mennesker (religiøs, politisk, etnisk, e.l.) er notoriske skurker, så er det slik; uansett hvor mange mennesker i denne folkegruppa som er lovlydige.    

Vi er ikke de første til å oppleve slik ensretting og skråsikkerhet. Også Martin Niemöller opplevde det. Han var protestantisk prest og anti-fascist/nazist. Av den grunn ble han fengslet av nazistene og tilbrakte i 9 år i konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Dachau i perioden 1937 -1945. Niemöller døde i 1984, men hans budskap om hva eller hvem som er demokratiets siste skanse, er like aktuell den dag i dag.

Kanskje er demokratiets siste skanse - slik Niemöller antyder - verken politikerne, media eller domstolene, men snarere empatien og medansvaret vi som enkeltmennesker tar for våre medmennesker? Kanskje er det vi selv - hver eneste en av oss - som er demokratiets, humanismens og rederlighetens siste skanse i en syk og brutal verden? La oss i så fall håpe at vi ikke følger Niemöllers eksempel og lar være å protestere . . . . .


Først kom de for å ta kommunistene
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke kommunist.

Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene,
Men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke fagforeningsmedlem.

Så kom de for å ta jødene og sigøynerne,
men jeg protesterte ikke
. . . for jeg var ikke jøde eller sigøyner.

Så kom de for å ta de homofile,
men jeg protesterte ikke
for jeg var ikke homofil.

Da de kom for å ta meg,
var det ingen igjen som kunne protestere.

.