Maleriet har tittelen: "Don Quijote og Sancho Panza snakker om kunst". Som konkretisering av maleriet låner jeg en samtale fra Miguel de Cervantes' (1547 - 1616) roman: "Den skarpsindige adelsmann Don Quijote av La Mancha".
Samtalen finner sted i en situasjon der Quijote og hans væpner -- Sancho Panza -- betrakter noen veggmalerier gjennom den åpne porten til et vertshus:
-- Jeg vedder på det, sa Sancho Panza, at det ikke vil gå lang tid før hver eneste vinstue, vertshus og barbersjappe har malerier av våre eventyr på veggene sine. Men jeg ser helst at de blir malt av en dyktigere maler enn han som har malt dette.
-- Du har rett, Sancho, sa Don Quijote, for denne maleren er av samme slag som Orbanja, en maler som bodde i Ùbeda, og som, når noen spurte han hva han malte, pleide å si: "Uansett hva det viser seg å bli til slutt". Da han en gang malte en hane, skrev han under den: "Dette er en hane", slik at ingen skulle tro det var en rev.
 |
| Roger Scruton |
På samme måte som en forelskelse gir en god lykkefølelse, eller en religion (med en forståelsesfull gud) kan gi trøst og ro i sinnet i tunge stunder, er også skjønnheten i kunsten (i musikk, billedkunst, lyrikk, skulptur, litteratur, osv.) ei dør inn til en sinnstilstand som kan gi oss en følelse om at livet, til tross for sorg og motgang, er verdt å leve.
Det later imidlertid til at store deler av kunsten, især med konseptkunstens og den funksjonelle arkitekturens gjennomslag på 1960-tallet, er fast bestemt på å frata oss denne muligheten til sinnsro og mental nytelse, sier Scruton. Det virker som konseptkunstnernes mål kun er å bli rik og berømt. Og det oppnår de ved å vekke maksimal oppsikt; ikke ved å skape noe vakkert, men ved å sjokkere gjennom å skape noe stygt, meningsløst og vulgært.
Et bananskall er stor kunst
 |
| Eksempel på konseptkunst: Undertøy, Adriano Costa, 2012(?) |
Kort sagt har konseptkunsten erobret store deler av dagens kunstverden i inn- og utland, og det helt ufortjent. For i konseptkunsten er nemlig alt kunst, uavhengig av hva som stilles ut.
 |
| "Pike med perleøredobb", J. Vermeer, 1665 |
- Det er stor kunst, legger direktøren av Astrup Fearnley-museet, Gunnar B. Kvaran, til - om en utstilling som bl.a. omfatter søppelbøtter, en bok med en død flue, en hageslangekveil og en vannkanne av plast delt i to (Dagbladet 22. mai 2015)
Ser vi dette utsagnet fra et sted der logikk og estetikk ennå blir satt pris på -- som f.eks. hos 99 % av befolkninga -- illustrerer det på en utmerket måte at konseptkunsten ikke setter krav til kunstnerisk kreativitet og kvalitet. Dermed blir vi alle kunstnere, sier Roger Scruton. Vi kan alle stille ut murstein, noen plastbøtter med vann, legge fra oss undertøy på et gallerigulv eller skvette maling på et lerret. Dermed er vi alle kunstnere og alt er kunst.
 |
| Amerikanske sommerfugler, Kleiva,1971 |
Men paradoksene i konseptkunsten stopper ikke der. I tillegg betyr kunstnerens faglige eller tekniske dyktighet ingenting. Hvordan kunstneren eventuelt har bearbeidet mursteinene, f.eks. ripet i dem, malt eller arrangert dem, har heller ingen betydning. Alt går! Laissez faire! Likeledes betyr det ingenting for konseptkunst-menigheten om et maleri er godt komponert og godt teknisk malt.
Vel, i klartekst innebærer dette at f.eks. hvilken som helst beruset dovegg-tegners faglige dyktighet og kunstneriske kvalitet, er fullt på høyde med legendariske mestere som f.eks. Claude Monet, Leonardo da Vinci, Jean F. Millet, Ilja Repin og Rembrandt.
I konseptkunstens verden blir dovegg-"kunstnerens" slurvete tegning av pupper og rumper med tilhørende obskøne skriblerier, like stor kunst som f.eks. Johannes Vermeers "Pike med perleøredobb" og Per Kelivas "Amerikanske sommerfugler".
Den gammeldagse konseptkunsten
 |
| "Jeg som soler meg i Turin", Alighiero e Boetti, 1969 |
De eneste kriteriene som betyr noe, er at kunstneren selv(!) har en ide eller mening med det som stilles ut, og at kunstneren selv(!) mener det er kunst. Kunstneren kan f.eks. ha en ide om at lange byturer tar på føttene, og på det grunnlaget stille ut et par utgåtte sko. Og sim-sala-bim; dermed er de utgåtte skoene blitt kunst.
Dette illustrerer at det er kunstneren selv(!) og ikke det kunstneren skaper (eller leier inn andre til å skape) som er det viktigste i konsept"kunsten". At den individuelle kunstneren på denne måten er blitt eneste målestokk på hva som er kunst, anskueliggjør at konseptkunsten dyrker en ekstrem individualisme der individet alltid og uansett har rett(!)
 |
| "Alle jeg har ligget med 1963-1995", Tracey Emin,1995 |
Dette er bare en av utallige absurde påstander som kommer fra konseptkunstens lille, men dominerende menighet. I virkeligheten er bildet omvendt. Konseptkunstens ekstreme individ-dyrking ("Kunsten - det er meg!") er slett ikke et moderne standpunkt, men hører hjemme blant idealer som preget 1600-tallet med bl.a. Solkongen, Ludvig 14. som like selvsikkert som konseptkunstens "Kunsten - det er meg!", proklamerte "Staten - det er meg!" (L'état - c'est moi!)
 |
| "Artistens dritt", P. Manzoni |
Slik ekstrem individualisme er en klar ulempe for læring, kreativitet og utvikling. Det viser all forskning. Så hvem er det da som er umoderne, tåpelige, reaksjonære og gammeldagse? Konsept-kunsten eller de av oss som ikke støtter den?
I forlengelsen av konseptkunstens dyrking av individet blir det naturlig at Piero Manzoni pakket sin egen avføring på boks og kalte det kunst. Det er også "kunst" når Adriano Costa legger sine underbukser på et gallerigulv, eller når Tracey Emin forteller oss med store bokstaver på galleriveggene hvem og hvor mange hun har hatt mellom beina sine i perioden 1963 - 1995.
 |
| "Dirty Jeff on Top", Jeff Koons,1991 (plast) |
Igjen ser vi altså at det ikke kunstverket, men merkevaren, dvs. navnet til vedkommende konsept"kunstner" som teller og som skal gi penger i kassa. For øvrig på samme måte som merkevaren "Mercedes" eller "Friele kaffe", skjønt merkevaren "Lambi toalettpapir" er nok langt mer treffende for internasjonalt anerkjente konsept"kunstnere" som f.eks. Manzoni og "Dirty Jeff".
Det er altså igjen "meg, meg, meg og atter meg" som er det viktigste. Budskapet er med andre ord at "jeg er så kul at alt jeg lager -- uansett hva jeg lager eller lar andre lage for meg -- så er det kunst, nettopp fordi markedsføring samt ukritisk medløperi fra like kule kunstkritikere og gallerier i konseptkunst-sekten, har fått folk til å oppfatte meg som en ekte kunstner".
Med konseptkunsten står vi m.a.o. overfor samme dynamikk som når tidligere idrettsfolk som f.eks. Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie selger underbukser og sokker med sitt navnetrekk, dvs. sin merkevare. Det er gjennom deres "kulhet" at produktene blir populære; og ikke fordi produktene er enestående gode. Og igjen må ingen sette spørsmålstegn med hva konseptkunstnere utgir som kunst. For når de sier det er kunst, så er det kunst! "L'art - c'est moi!"
Det er fristende å sitere Pablo Picasso: "Folk som gjør kunsten sin til forretningsvirksomhet er for det meste bedragere" (People who make art their business are mostly imposters.)
 |
| "Mitt studio", Wes Lang, 2015 |
Sett fra mitt ståsted er dette et logisk resultat av konseptkunstens omfavnelse av merkevare-tankegangen: "Skap kunstneren om til en merkevare. Da vil alt som vedkommende lager, bli ansett som kunst, uansett hvor elendig det måtte være. Og når alt vedkommede lager, blir oppfattet som kunst, vil det kunne selges og penger tjenes." Underforstått; kunstneren og pengene er det viktigste; ikke selve kunsten.
Her kan det tilføyes at den sykelige individualismen er noe konseptkunsten har hentet fra postmodernismen, og dens enøyde fokus på individet som viktigste målestokk for alt. Verken Gud eller sola eller naturlover eller menneskeskapte lover eller samfunnet / fellesskapet eller noe som helst annet, er sentrum i universet. Kun individet kan innta en slik plass og fortjener derfor å bli respektert og dyrket -- uansett hvilken kunnskap, verdier og holdninger vedkommende måtte stå for.
Denne postmoderne villfarelsen er også kilden til begrepet "snøfnugg-generasjon" (snowflake generation) som en beskrivelse av ukritisk dyrkning av individets ego. Det er imidlertid urettferdig å avgrense "snøfnugg"-begrepet til ungdom født mellom 1997 og 2010. Snøfnugg kan alle være, og især de som har latt seg forføre av postmodernismens stupide og ukritiske dyrkning av egoet / individet. Noam Chomskys kritikk av postmodernismen treffer i stor grad også konseptkunsten.
I den postmoderne individ-dyrkninga, har individet inntatt en nærmest hellig status som ikke må kritiseres eller oversees. Gjør man det, driver man med trakassering, krenking og fornærmelser av verste sort, og det skal man selvsakt ikke gjøre. Igjen er det altså "meg, meg, meg og atter meg" som er det viktigste i verden, og som alltid har rett.
 |
| "Ballonghund", J.Koons, 2000 (speilpolert rustfritt stål) |
Det er f.eks. ikke næringslivets produksjon av ikke-nedbrytbar plast som fører til forsøplinga av verdenshavene. Derfor kommer heller ingen vedtak fra verdens myndigheter om å forby slik produksjon. Nei -- det er snarere vi; dvs. de individuelle forbrukerne som gjør feil fordi det meste av bl.a. maten vi kjøper, er pakket i plastfolie og plastbegre. Bare vi slutter å kjøpe mat med slik emballasje, vil alt bli bedre, får vi høre. Plastforsøplinga er m.a.o. skapt av individuelle forbrukere og må således løses av individuelle forbrukere. Makan til enøyd pisspreik, skal man lete lenge etter. Men selvsagt hyggelig for de reelle synderne, investorene i plastindustrien og deres lydige tjenere i regjeringer og parlamenter.
I ledende aviser og etermediers forklaring på hvorfor f.eks. kriger oppstår, fører individ-fokuset til at krig gjerne forklares med at det har oppstått en konflikt mellom f.eks. to presidenter i to ulike land. Det er altså to eller flere individer som ikke lenger tåler hverandre som har skylda. At vi faktisk lever i et økonomisk system som belønner krigshissere og krigsindustrien, og at det (især) i den anglo-amerikanske verden er tette bånd mellom slike investorer/lobbyister og topp-politikerne (som i neste omgang utløser krigene), er så godt som tabubelagt av mainstream-mediene og av topp-politikerne selv.
Sett på denne bakgrunn blir individualismen som forståelsesramme, både reaksjonær og fordummende ved at den tilslører virkeligheten og fører folk bak lyset.
Konseptkunstens reaksjonære karakter og selvmord
Sett i dette lyset er også konseptkunsten -- med sin lovprisning av ekstrem-individualismen -- en dypt reaksjonær og fordummende bevegelse. Ved å insistere på at "kunstneren selv suverent bestemmer hva som er kunst", gjør den seg både utilgjengelig for kritikk og støtter samtidig opp om forståelsesformer og forklaringsmodeller som tilslører virkeligheten og fører folk bak lyset.
På toppen av det hele -- og heldigvis, vil mange av oss si -- presterer konseptkunsten å ta livet av seg selv. Med sin absurde påstand om at "alt er kunst" hevder den også indirekte at "ingenting er kunst". Og når "ingenting er kunst" sparker den ikke bare beina under andre kunstretninger -- men selvsagt også under seg selv! Og dermed er konseptkunstens selvmord et faktum.
 |
| Utsnitt fra "Et tusen år", Damien Hirst, 1990 |
Dermed opphører også konseptkunsten å eksistere som kunstnerisk uttrykk og sjanger. Selvmordet er begått, selv om konseptkunstens lille individ-dyrkende menighet av kritikere og gallerier ennå ikke later til å ha oppdaget det.
Men slik er det vel med alle sekter? Man kan legge fram en rekke logisk baserte fakta på at guden deres har avgått ved døden, men oppnår ikke annet enn fornektelser og bortforklaringer.
Sett i lys av dette framstår konsept"kunsten" som enda mer paradoksal, irrasjonell og latterlig. Og i tillegg til dens reaksjonære karakter, er dette det viktigste konsept"kunsten" kan kritiseres for. At den siden 1960-tallet har bidratt sterkt til nettopp å latterliggjøre og dermed utdefinere og ufarliggjøre kunsten.
Mye takket være konsept"kunsten" er det stadig færre som tar samtidskunsten på alvor. Især innen billedkunst og skulptur der konsept"kunsten" har fått dominere i flere tiår. På disse områdene er kunst i stor grad blitt redusert til oppsiktsvekkende happeninger på gallerifronten, en liten sekt av frelste konsept"kunst"-elskere og en samling obskure utstillingsobjekter som folk utenfor sekten enten hånflirer av, ser på som en forsøpling av det offentlige rom eller stiller seg komplett likegyldig til.
Konseptkunsten har m.a.o. IKKE bidratt til å styrke kunstens plass og rolle i samfunnet. Den har snarere bidratt til det stikk motsatte, og for det skal den liksom hylles og skrytes av?
At menigheten sammenlikner konsept"kunsten" med hvordan impresjonismen først ble latterliggjort og deretter beundret, faller på sin egen kunnskapsløshet. Impresjonistene var både kreative og faglig dyktige, og dyrket på den måten to grunnleggende trekk ved billedkunsten. Som jeg allerede har vært inne på ovenfor, legger konsept"kunsten" verken vekt på kreativitet eller faglig dyktighet. Alt er uansett(!) kunst.
 |
| "Et eiketre", Daniel Craig-Martin, 1973 |
Motargumentet er ofte at konsept"kunsten" slett ikke er død, siden den fortsatt stilles ut og kjøpes inn av div. moderne gallerier og er med i offentlige innkjøpsordninger av kunst.
At det fortsatt skjer, skyldes flere ting. Blant annet at flere kunstinvestorer og gallerier har investert millioner i kjøp av slike "kunstverk". Å avsløre konsept"kunstens" selvmord vil sette gallerier og offentlige innkjøpsordninger i en pinlig situasjon. Ikke lett å innrømme at man har kjøpt "kunst" som -- også iht. konsept"kunsten" selv(!) -- ikke er kunst. Ingen liker å vedgå at de har kjøpt "katta i sekken".
Dessuten vil tidligere investeringer i konsept"kunst" falle dramatisk i pris og alskens kunstinvestorer vil måtte ta store tap. Derfor ser gallerier, kritikere og investorer seg best tjent med å holde selvmorderen i live. Etter postmodernismens ødeleggende herjinger i alt fra politikk til kulturliv i de siste tiårene -- herunder også undergravingen av alle logiske normer for hva som er kunst -- ser jeg likevel ikke bort fra at sektmedlemmene vil lykkes å holde konsept"kunsten" i live i enda noen år. De store og rike investorene i sekten vil nok gjøre sitt for å trygge sine investeringer mot framtidig prisfall.
Konseptkunsten avlivet også kunstbegrepet
 |
| "En og tre sager", Joseph Kosuth, 1965 |
Men drapene og selvmordet stopper ikke der. Ordet "kunst" er også dødsens om konsept"kunstens" irrasjonalitet får bestemme. For rent logisk trenger vi da ikke et ord som omfatter alt og dermed ingenting? Det blir i så fall et tomt og intetsigende ord; like meningsløst og ubrukelig som f.eks. "ffffffht" eller "blubbe".
Oppsummert; konsept"kunsten" mener at alt er kunst. Dermed er ingenting kunst. Og når ingenting er kunst, er heller ikke konsept"kunsten" kunst. Dermed skaper konseptkunstnere ikke noe som kan kalles kunst. I tillegg er konsept"kunsten" en dypt reaksjonær bevegelse. I første rekke ved at den støtter et ensidig og ekstremt individperspektiv som tilslører virkeligheten, fører folk bak lyset og tabubelegger all kritikk mot enhver konseptkunst-gjenstand. Ved dens sykelige dyrking av individet bidrar den også til å tilsløre maktforholdene i verden, og framstår dermed som en alliert til mektige samfunnsaktører som virker ødeleggende inn på både samfunn og natur. Enden på konsept"kunstens" begredelige historie er at den nå kveles i sin egen irrasjonalitet og absurditet, og slik sett har begått selvmord.
 |
| "Tro alt", Barbara Kruger |
Ser man f.eks. på hvordan merkevarene Jeff Koons, Damien Hirst og Tracey Emin dyrkes og geniforklares av sektmedlemmene, blir man rimelig overbevist om konsept"kunsten" som et religiøst fenomen.
Derfor kan jeg ikke annet enn å heie på Roger Scruton. Folk som han blir som den lille gutten i H.C. Andersens "Keiserens nye klær". Scruton påpeker -- på samme måte som den lille gutten -- at keiseren mangler klær. Alt i alt synes jeg hans kritikk av konseptkunsten treffer godt, selv om han et par ganger er snublende nær å utelukke det stygge og provoserende fra kunstens verden. Han tar seg likevel godt inn når han understreker at det uskjønne, provoserende og stygge kan bli "skjønt", når det blir kreativt formet fra ide til kunst av mennesker med faglige ferdigheter. Eller for å si det på Don Quijote-manér:
- Det kan bli kunst, når hanen blir malt av et menneske med kreativitet og faglige ferdigheter til å male en hane.
Konseptkunsten - et liv etter døden?
Vel, uansett om du er enig eller uenig med Scruton eller meg, er videoen (se nedenfor) vel verdt å se. Selv er jeg ofte uenig med Scruton, men når det gjelder hans kritikk av konseptkunsten, står vi på samme linje.
Til og med anerkjent forskning og resultater innen eksakte vitenskaper som f.eks. matematikk og fysikk, ble dratt i tvil og stemplet som synspunkter på linje med andre -- også helt uvitenskaplig baserte -- synspunkter. Som f.eks. at jorda ikke er rund, men snarere flat som ei pannekake. På 1980- og 90-tallet kunne til og med velrenommerte vitenskapelige tidsskrift finne på å utgi artikler som tok til orde for det rene sprøyt. Som f.eks. at tyngdekraften egentlig ikke eksisterte, men bare var en sosial konstruksjon, dvs. noe vi mennesker hadde funnet på.
Postmodernismen og dens stupide relativisme fikk sitt første store banesår da det (etter 11. sept. 2001 i USA) ble vanskelig å hevde at terrorisme er like bra som ikke-terrorisme. På samme måte som dagens forhutlete rester etter postmodernistisk "tenkning", vil nok også dets barn, konseptkunsten, snart måtte forlate relativismen (Alt er kunst!) og innføre et skille mellom hva som er kunst, og hva som ikke er det. Hvis ikke, er det ingen vei tilbake fra selvmordet.
Vel, kos deg eller grem deg over denne videoen. Uansett hva du mener om konseptkunsten, er videoen tankevekkende og lærerik. Det er faktisk noe av det beste jeg har sett i debatten om kunsten som noe meningsfullt og viktig i samfunnet, eller som noe latterlig dill for alle andre enn en bitteliten, eksklusiv og ofte styrtrik menighet av investorer.
Se gjerne også videoen: "Hvorfor skjønnhet gjør oss lykkelige"
Hva min kritikk ikke gjelder
Min kritikk av konsept"kunsten" er IKKE en kritikk av abstrakt kunst. Det er heller ikke en kritikk av kunstretninger som installasjon og performance selv om disse to historisk ligger tett opp til konsept"kunsten". Likevel har jeg (stort sett!) opplevd både installasjon og performance som mer distansert til konsept"kunstens" ekstrem-individualisme og relativisme, og som mer beslektet med scenografi og teaterkunst enn med konsept"kunst" og dens utilslørte merkevarebygging og kommersielle vesen - jfr. Emin, Koons og Hirst.
Jeg avslutter med et sitat fra maleren og kunstpedagogen John F. Carlson
"Art is art only when it is confined within a self-imposed form. A sonata in music, an ode in poetry, a building in architecture -- these become work of art through confirmation to a form. All else is noise, or babble, or a pile of stone, ends anybody could achieve. Any artistic expression (a sonata, for instance) is most beautiful when it does not obviously follow fixed form. Thousands of sonatas have been written and thousands more will be written, all entirely different in expression, and still sonatas" ("Guide to landscape painting", Dover, 1958, page 115)
"Don Quijote og Sancho Panza snakker om kunst", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2017 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar