Den hvite dame

Hun sitter med et plagg i fanget. Saks og trådsnelle på bordet. Et lite smil kruser på munnen hennes. Kanskje vekker plagget gode minner? Om noe som har hendt eller kanskje om noe som skal skje?  

Da jeg tegnet skissa til dette maleriet hadde jeg en hensikt, et budskap jeg ville formidle. Etter hvert som arbeidet gikk framover, meldte andre budskap seg. Til slutt stod de nærest i kø. Til og med en tanke om Marias bebudelse, meldte seg på arenaen. Julas innvirkning, kanskje? 

Noen budskap som f.eks. skjønnhetens forgjengelighet og elegansens mystikk, kom til å stå sentralt for det det videre arbeidet. Også tanken på de norrøne nornene, især Urd (fortid) og Skuld (framtid), var med i tankene som arbeidet med "den hvite dame" vekket i meg. I samlet flokk krevde de nye budskapene at "den hvite dame" måtte males i stil med Caravaggios dramatiske lys og skygger. 

For selv om maleriet viser en kvinne i tilsynelatende fred med seg selv, ga de øvrige budskapene grunnlag for atskillig mer dramatikk. Lysets evige kamp mot mørket, men samtidig også det faktum at de to er helt avhengige av hverandre. De er det de er i kraft av sin motsetning. For uten lys finnes ikke mørke, og uten mørke, intet lys. Alt blir grått - og meningsløst? På samme måte som lys og mørke, er det kanskje slik at bare de som har opplevd meningsløsheten er i stand til å gjenkjenne og oppleve det virkelig meningsfulle?

En videre fortolkning av "Den hvite dame" overlater jeg likevel til de som ser det. Det er nå en gang slik at et åndelig produkt som f.eks. et maleri, får sin verdi gjennom fortolkninga som betrakteren gjør. Hvilket budskap penselsvingeren selv ønsket å formidle, er i den sammenhengen mindre interessant. Når noen henger et maleri på veggen er det fordi det betyr noe for dem, ikke fordi det betyr noe for den som har malt det.

Helt til slutt - noen ord om elegansens mystikk som var et av budskapene som stod sentralt i arbeidet med "Den hvite dame". Vi har alle en oppfatning av eleganse som noe vakkert, noe skjønt. Men hva er eleganse? Mye bedre enn meg kan et manuskript fra år 1307 e. Kr. gi svar på det, og med ordene til Paulo Coelho i "Manuskriptet fra Accra" eller kanskje rettere Nag Hammadi:

Og en ung kvinne som sjeldent forlot sitt hus fordi hun mente ingen brydde seg om henne, sa: "Fortell oss om elegansen". 

Og Kopteren svarte: Eleganse blir vanligvis forvekslet med overfladiskhet og ytre utseende. Men det er helt misvisende. Noen ord er elegante, andre sårer og ødelegger, men alle er skrevet med de samme bokstavene. Blomster er elegante, selv om de er skjult i gresset på marken. Gasellen er elegant når den løper, selv når den flykter fra en løve. Eleganse er ikke en utvendig egenskap, men en del av sjelen som er synlig for andre. Selv i de mest turbulente kjærlighetsforhold kan eleganse forhindre at ekte bånd mellom to mennesker blir brutt. Elegansen ligger ikke i klærne vi bruker, men måten vi bruker dem på. Elegansen ligger ikke i måten vi holder sverdet på, men i dialogen som kan forhindre en krig. 

[ . . . ] Alle mennesker som følger den veien de selv har valgt, går med eleganse og sprer lys rundt seg. De går med bestemte skritt, faste blikk og vakre bevegelser. Og selv i deres mørkeste stunder finner ikke deres motstandere tegn til svakhet, for de er beskyttet av elegansen. Elegansen blir godtatt og beundret fordi den ikke trenger å anstrenge seg det minste for det. Bare kjærligheten kan gi form til det som før ikke en gang var mulig å drømme om. Og bare elegansen lar denne formen komme til uttrykk".

I maleriet vekker kanskje plagget et minne om kjærlighet hos "den hvite dame"? I så fall er hun kanskje også i besittelse av den elegansen som trengs for å gjøre oss andre berørt . . . 
 
Ønsker alle som besøker bloggen et riktig godt nytt år. 


"Den hvite dame", Jan R. Iversen, akryl på plate, 41 x 33 cm, 2013 ©