En kveld like før jul var jeg tilfeldigvis innom "Dragøy-kaia" i Tromsø sentrum, vegg i vegg med gamle Tromsø Skipsverft. Idet jeg runder et hjørne faller blikket mitt på bryggene sør for Torghuken.
Jeg aner ikke hvor lenge jeg stod der, men om noen der og da hadde spurt hva jeg hette eller hvor jeg skulle, ville jeg ganske sikkert svart: "Æøøøøøh" eller noe annet intelligent i samme sjanger. Synet som bokstavelig talt frøs meg fast til kaiplankene, var et syn som de gamle impresjonistene ville ha sloss om å gjengi . . . . . "Men å sitte her ute og male . . . i sur Balsfjordvind?" . . . . . "Nei, neppe."
Heldigvis har vi kamera i våre dager, tenkte jeg og grep etter mobiltelefonen; det ekte kameraets uekte og pinglete avkom. Likevel var ikke bildene så verst da jeg tok dem ut på fargeskriveren hjemme. Fargene var imidlertid dvaske.
Spiller ingen rolle, tenkte jeg. Jeg maler fargene slik jeg så dem i det åndeløse øyeblikket da jeg oppdaget motivet . . . . da jeg oppdaget den skinnende mørketidspromenaden på 69 grader nord.
"Mørketidspromenade", Jan R. Iversen, akryl på plate, 61 x 50 cm, 2013 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar