Arktiske dansere

Alle maleri har ei forhistorie. Også ideen bak dette maleriet.

Det hendte i november eller desember for et par år siden. Noen uker etter at den arktiske mørketida hadde ankommet med sin magiske blå palett, og noen dager før snøfallet gikk fra avstandsforelskelse til lidenskapelig omfavnelse av oss i Tromsø-regionen. Omfavnelser som mer værsjuke søringer og Tromsøværinger gjerne omtalte som utilslørte voldtektsforsøk.

Uansett - dette hendte før snøen ble skikkelig elskovssyk. En slik klar og kald ettermiddag var jeg på vei hjem fra jobb. Mindre lykkelig enn det jeg skulle bli noen sekunder senere. Idet jeg rundet nordspissen av Tromsøya og fikk utsyn mot himmelen og landskapet i sør skjedde det. Lykkeindeksen skvatt opp mange hakk.

Himmelen i sør -- fra vest til øst -- stod i brann. Ildtunger av oransje, gult og glimtvis rødt, strømmet opp fra sola bak horisonten. Lyset var så intenst at fjellene på Kvaløya avtegnet seg som svarte kulisser.

Jeg kjørte rett til Langnes, den lille odden like øst for flyplassen. Det var iskaldt og helt vindstille. Et tykt lag av rim dekket den visne vegetasjonen ned mot sjøkanten og knaste som tynt glass under skosålene. 

Med blikket festet på fargespillet på sørhimmelen og med følelsen av å forstyrre freden i skaperens egen katedral, nådde jeg fram til noen tørre, standhaftige Tromsøpalmer. Et godt symbol på ekte "stayer-vilje" i Arktis siden høstens uvær ikke hadde maktet å knekke dem. Tvert om var det som om de feiret sin seier over høstens uvær med en stivnet grasiøs dans.

Like nedenfor Tromsøpalmene hadde høststormene skylt i land mengder av brun-oransje tang. Det sterke bakgrunnslyset fikk det til å skinne i alt fra gult og oransje til oker, lilla, sienna og umbra.

Vel hjemme igjen og foran PC'en, var jeg bombesikker på at minst ett av fotoene jeg hadde tatt hadde fanget inn helheten. Forgrunn, bakgrunn, farger, skygger, lys. Alt. Dessverre hadde sollyset bak horisonten vært for sterkt. Dermed forsvant alt like bak og under Tromsøpalmene i et konturløst mørke.

I slike situasjoner er det bare en ting å gjøre. Male det jeg hadde sett og opplevd, og ikke det som en dårlig fotograf og et sjeleløst kamera maktet å fange inn ;)

"Arktiske dansere", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 61 cm, 2015 ©