Nordnorsk Mona Lisa

Å kopiere maleriet Mona Lisa (Fru Lisa) av renessansekunstneren og vitenskapsmannen Leonardo da Vinci, ble en lærerik og pussig opplevelse.

I vel 16 år, fra 1503 - 1519, malte Leonardo på portrettet av Mona Lisa eller rettere, Lisa Gherardini; kona til en rik silkehandler i Firenze. Det ser man forresten av den store mengden stoff som klærne hennes består av. Det var et signal på rikdom i renessansen.

At Leonardo brukte så lang tid på maleriet avslører en del. En av mange forklaringer er at han hadde så mange jern i ilden at maleriet nødvendigvis måtte ta tid. En annen er at han brukte maleriet som en reklameplakat for å overbevise potensielle oppdragsgivere at han mestret malerkunsten til det fullkomne. 

En tredje forklaring er at han brukte maleriet som huskeliste for sine nyskapinger i malekunsten som bl.a. sfumato-teknikken, å male et portrett forfra og å ta i bruk "luftperspektivet" der avstand skapes ved å gjøre fjerne objekter uklare og kjøligere. En siste forklaring jeg vil nevne, er at han ble så fascinert av portrettet at han ikke orket å fullføre det. Da kunne han jo stadig vende tilbake til det med nye endringer og forbedringer. Til tross for sin homofile legning ble han kanskje også fanget av skjønnheten hennes? 

Da jeg malte denne kopien av Mona Lisa, oppdaget jeg raskt at det bød på mye lærdom i komposisjon og maleteknikk. Jeg lærte også at jeg ikkes skal være spontan i forberedelsestadiet. Jeg hadde valgt et linlerret å male på, og et format på 41 x 33 cm (1.353 cm2). Leonardo hadde på sin side malt på et "glatt" trepanel i størrelse 77 x 53 cm (4.081 cm2).

"Mona Lisa" (1503 - 19), Leonardo da Vinci

Spontaniteten gjorde at jeg bl.a. fikk trøbbel med sfumato-teknikken ettersom valget av et mindre format samt den noe grove strukturen i lerretet, ble et hinder.

En annen ting var fargene. Leonardos nesten 500 år gamle maleri har mørknet og mistet mye av sine originale fargepigmenter. Derfor ble mitt fargevalg basert på det jeg delvis fant i andre malerier fra renessansen. I tillegg hadde Leonardos maleri blitt renset mange ganger. Det har medført at mange detaljer som f.eks. Mona Lisas øyenbryn, var blitt borte. Slike ting måtte jeg prøve å gjenskape.

På den andre sida valgte jeg ikke å fjerne meg for mye fra Mona Lisa slik det i dag framstår i Louvre. Derfor lot jeg især bakgrunnen stort sett være slik vi kjenner den i Leonardos tidsslitte maleri.

En annen og mer pussig lærdom var den magnetiske kraften som maleriet fikk over meg etter hvert som arbeidet skred framover. Om det skyltes maleriets komposisjon, det doble budskapet (alvor og smil), Leonados teknikker, maleriets berømmelse eller modellens skjønnhet, er vanskelig å si.

Uansett ga det følelsen om at jeg ikke ville klare å fullføre det. Det var alltid noe som kunne rettes opp, noe som kunne gjøres bedre. Til slutt måtte jeg bare si at nok var nok . . . . . selv om jeg vet at jeg kanskje kommer til å vende tilbake til det igjen med nye penselstrøk og korreksjoner . . . . . Kanskje var det slik også Leonardo følte det? Kanskje var det det som gjorde at han beholdt maleriet så lenge?

Helt til slutt. Jeg har lest mye om dette maleriet og Leonardo. Det bidro nok til at jeg av og til "hørte" hans kommentarer til endringer jeg gjorde. F.eks. endret jeg Mona Lisas nese fra gresk-romersk til en mer nordeuropeisk eller norsk variant. Da ble Ikke Leonardo blid. Men det var jo noe jeg måtte gjøre for at dette skulle bli min Mona Lisa. Og dessuten er jo norske og nordeuropeiske neser mye vakrere? 😄

Kanskje er dette også første gang at Mona Lisa er blitt malt av noen i Nord-Norge? I så fall fortjener hun navnet: "Den nordnorske Mona Lisa" . . . og i så fall, har jeg flere slike Mona Lisa'er på lager


"Nordnorsk Mona Lisa", Jan R. Iversen, olje på lerret, 41 x 33 cm, 2013 ©