Jeg har i flere kvelder kost meg med å male "Desboutins hevn". Det ble malt med utgangspunkt i Edgar Degas maleri "På en kafe" (1876). Senere mer kjent under tittelen "L'Absinthe" (Absinten). Forhistoria til mitt maleri, "Desboutins hevn", er som følger.
For en måned siden siden hadde jeg en herlig drøm. Du vet en slik drøm som du ikke vil bli vekket fra, i alle fall ikke så lenge alt går bra. Jeg drømte jeg var på kafe i 1880-årenes Paris sammen med maleren Edgar Degas, skuespillerinnen Ellen Andrée, maleren Pierre-Auguste Renoir samt maler, forfatter og grafiker, Marcellin Desboutin.
På bordet stod fem glass absint samt to karafler med vann, en skål sukker og en flettet bastkurv med croissants og små saltstrødde kjeks. Ved stolen til Edgar Degas stod et lerret innpakket i gråpapir. Ved nabobordet bare en drøy meter unna, dro jeg kjensel på billedkunstnerne Edouard Manet, Berthe Marisot, Claude Monet og Henri de Toulouse-Lautrec.
Jeg var fullstendig "starstruck" og like lykkelig som en unge på tivoli. Makan til herlig drøm, tenkte jeg og bestemte meg for ikke å si et kløyva ord. Bare sitte der; nippe til absinten og lytte; suge til meg lærdommer som disse mesterne måtte finne på å blottlegge.
Ellen Andrée "Ung kvinne", Renoir, 1877
Flere samtaler var på gang. Renoir og Ellen Andree prøvde å finne et tidspunkt som passet for dem begge, og der hun kunne sitte modell for han.
--"Mørk bakgrunn", sa Renoir og strakte håndflatene ut mot et sted bak henne. "Skal være litt drama i dette. Usikkerhet om framtida. Mørk bakgrunn. . . . . og du sitter i en stol. I hvit tyllaktig kjole. Ung pike. Tankefull. Jeg vet du kan skape en slik skikkelse".
Desboutin og Toulouse-Lautrec utvekslet synspunkter på noen nye papir-typer som skulle egne seg til litografi. Claude Monet snakket om farger; om at brunt og svart ikke burde brukes av en impresjonist. Det ble møtt med misbilligende blikk fra Edouard Manet og Degas. Manet mente Monet overdrev. Hadde han kanskje ikke selv brukt svart i bl.a. maleriet "Impression, soleil levant" fra 1872? Monet avkreftet det hele med et lunt smil og en hevet pekefinger.
-- "Nei, nei, kjære Edouard. Ikke svart, men en blanding av koboltblå og viridian," sa Monet. "En mye rikere mørk farge enn platt svart".
"Impression, soleil levant", Claude Monet, 1872
Plutselig runget den grove stemmen til Marcellin Desboutin over alle andre stemmer i kafelokalet.
-- "Edgar! Min gode venn, Edgar. Nå er tida inne for å vise oss maleriet som du malte med Ellen og meg som modeller". Desboutin reiste seg noe ustødig og slo teatralsk ut med armen i retning av Degas. "Vi er på kafe og da passer det godt at du viser oss ditt siste maleri med tittelen "På en kafe".
Degas reiste seg, smilte, bukket for forsamlinga, grep lerretet og frigjorde det fra gråpapiret. Først var det helt stille i lokalet, så kom kommentarene og applausen.
-- "Herlig. Et høyst tidsriktig motiv", sa Henri Toulouse-Lautrec. "Paris har firedoblet folketallet på knapt 70 år. Mange nye kulturer og tradisjoner som kjemper om å bestemme hva som er sosialt akseptabelt og hva som ikke er det. Mange faller utenfor. Føler seg utstøtt og fremmedgjort."
"På en kafe", Edgar Degas (1876) 92 × 68 cm
Han fikk bifallende nikk og gester fra de andre.
-- "Enig med Hebri . . . .og bravo, Edgar", sa Berthe Marisot og hevet glasset til en skål. "Det er nydelig! Og både Ellen og Marcellin aksler seg godt i rollene som fortapte innflyttere til Paris. Ikke akkurat årets moteklær det der, Ellen", lo Berthe og fikk følge av Ellen og Renoir i latteren.
-- "Uholdbart", sa Marcellin Despoutin høyt og med en kald undertone. "Edgar har tydeligvis nektet meg noe å drikke. Se på det. . . . . Ellen får absint i rike mengder, og hva får jeg? Ikke ei sur pipe en gang. Pipehodet er borte . . . . Halve meg er borte fra maleriet. . . . Hva mener du med det, Edgar? Synes du jeg drikker for mye?"
-- "Men . . . " sa Edgar Degas. Armen som holdt maleriet sank sakte ned mot gulvet.
Edgar Degas, foto, 1875?
-- "Du trekker det for langt, Marcellin, sa Edouard Manet. Han reiste seg og viftet med hånden i retning av maleriet. "Dette har ingenting å gjøre med hva du drikker. Det er snakk om bildekomposisjon, og det å ha forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn i motivet". Bak han nikket Claude Monet samtykkende.
-- "Selvsagt", sa Degas. "Det er snakk om å utfordre gamle forstillinger om bildekomposisjon. Og det blir uansett ikke aktuelt å plassere mannen på maleriet innenfor bildekanten. Han får heller bare forestille seg at han har et pipehode, en venstrearm og et glass øl."
Jeg så bort på Despoutin. Hendene hans lå knyttet på bordplata. Ansiktet var rødt. Han var som en trykk-koker som kunne gå i lufta hvert øyeblikk. I samme stund slo tanken meg: "Hvis Despoutin nå kaster seg over Degas, blir dette en idiotisk seanse. Så stupid at jeg kommer til å våkne. Garantert! Jeg må derfor gjøre noe, hvis jeg vil at drømmen skal fortsette. Få den tilbake til normalen." Som tenkt, så gjort.
-- "Vil ikke Degas gjøre det, kan jeg", ropte jeg i all støyen. "Et nytt maleri med Despoutin innenfor billedramma".
Marcellin Despoutin, 1890
I samme øyeblikk brøt helvete løs. Degas tømte vannkaraffelen over hodet mitt. Edouard Manet kastet en croissant på Despoutin. Samtidig ble hele kafelokalet invadert av en mengde japanske eller kinesiske turister som smilte fra øre til øre, snakket i munnen på hverandre og knipset bilder i rasende fart med Kodak Instamatik'er fra 1970-tallet.
Drømmen min gikk dermed i grus i henhold til tidsepoke, og i neste øyeblikk ble det bare verre. For midt inne i flokken av smilende asiater virret DDE-vokalist Bjarne Brøndbo, krigs-forkjemperen Hillary Clinton og Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, rundt; utkledd som digre romper som forbannet franske viner og ropte på "mere blod" og "heimbreinnt" . . . . . . . . Så dukket Erna Solberg opp som ballerina i strutteskjørt på stram line under tak-himlinga mens alle i lokalet panikkslagen stormet ut eller i dekning langs veggene . . .Jeg bråvåknet fra drømmen. Det var natt. Klokka var 04.15, og jeg var lys våken og forbannet. Fordømt irriterende! Nok en gang hadde jeg opplevd at det komplett absurde ødela for det som kunne blitt fortsettelsen på en herlig drøm.
Men uansett, min gode Marcellin Despoutin. Se på maleriet mitt. Jeg holder det jeg lover. I mitt maleri, "Despoutins hevn", har du både fått pipa og en iskald halvliter innenfor bildekanten, så forsøk ikke å ødelegge en eventuell ny drøm fra Paris-miljøet i 1880-årene.
Det samme gjelder også deg, Edgar Degas. Men tusen takk likevel. Ved å male "Despoutins hevn" har jeg lært svært mye av din måte å tenke komposisjon på. Veldig lærerikt.
Så takk til dere begge og hils de andre, og på snarlig gjensyn i en ny drøm 😄
"Desboutins hevn (etter Edgar Degas l'Absinthe)", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2017 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar