The naked truth

Ofte er det vanskelig å si hvor inspirasjonen til et maleri kommer fra. I dette tilfellet vet jeg imidlertid hva som utløste den. Tre kloke professorer og dagens utvikling i Europa.

En kveld jeg surfet på nettet, kom jeg tilfeldigvis til å lese Wikipedias omtale av Alexander Zinoviev (1922 - 2006), professor i logikk og sosiologi. Han var sterk kritisk til ledelsen i Sovjetunionen på 1970-tallet. Etter ei utenlandsreise i 1978 ble han derfor nektet innreise til landet igjen.

Som andre sovjetiske opposisjonelle på den tida, fikk selvsagt også Zinoviev en svært varm mottakelse i vest. Hans ufrivillige eksil ga vestlige toppolitikere og massemedia et kjærkomment bevis på Sovjetledelsens manglende respekt for demokrati, ytringsfrihet og pressefrihet, og kunne derfor utnyttes i kaldkrigs-propagandaen som framstilte landene i Vest som demokratiske lykkeland. En sannhet som var like overdreven den gang som i våre dager. 

Det som imidlertid tente inspirasjonen hos meg, var et sitat av Zinoviev. En ordknapp uttalelse som til da hadde vært ukjent for meg, men som nå nesten slo meg av stolen i sitt profetiske budskap. 

* Slutten på kommunismen i Sovjetunionen i 1991 innvarslet også slutten på demokratiet i Vesten.

Eksempler finnes fra antikkens historie og helt fram til i dag. Da Roma ødela rivalen Kartago i 146 f.Kr. ble Romerriket enehersker i antikkens verden. I mangel av en likeverdig rival overtok romerne den økonomiske og politiske kontrollen av landområder og riker som tidligere ble dominert av Kartago. Samtidig senket de romerske lederne (den rike eliten i og utenfor senatet) alle standarder, moralsk så vel som juridisk og økonomisk.

Grådigheten deres vokste etter hvert til slike dimensjoner at de til og med stjal jord fra fattige romerske borgere, mens de stadig ga seg selv nye privilegier. Det førte i sin tur til at senatet / republikken mistet troverdighet blant folk flest. Da Julius Cæsar avviklet republikken i 47. f.Kr. og reduserte innflytelsen til den grådige eliten og deres talsmenn i senatet, hadde han folket med seg. Republikkens tid var over og kom aldri mer tilbake.  

I dagens Europa synes samme prosess å være i utvikling ved at 11 land, som tidligere var alliert med vår tids Kartago, Sovjetunionen, er blitt innlemmet militært i Nato og økonomisk i EU. I dag synes Georgia, Moldova og især naturessursrike Ukraina å stå for tur. Et svært fristende objekt for store vestlige investorer og multinasjonale selskaper, og dermed også for denne elitens mer operative redskaper, EU og Nato.  

Selv om bare rundt 40 % av EUs befolkning deltar ved valg på Europa-parlamentet, har denne utviklinga ennå ikke ført til at folk har mistet all tillit til elitens politiske toppledere, eller at det har dukket opp en ny Julius Cæsar. Men når det gjelder overtakelsen av nye landområder, ressurser og markeder etter en ødelagt rival, er likhetstrekkene slående. 

Hva så med logikeren Zinovievs teori om at kommunismens undergang i Sovjetunionen innvarslet demokratiets undergang i vesten? Finnes det noe som tyder på det?

De europeiske velferdsstatene ble opprettet som et bolverk mot kommunismen. Kommunismens trussel var en måte å få kapitalismen til å ta seg sammen på. Men etter murens fall i 1989 har kapitalismen fått frie hender. Den trenger ikke lenger ta sosiale hensyn. Velferdsstatene bygges ned"

(Professor i økonomi, Erik Reinert i NRK-programmet "Knuste drømmer" 15.08. 2015)

Ettersom "velferdsstat" på linje med "rettsstat", er nært knyttet til demokrati / folkestyre som styreform, betyr det også at vestlige lands demokrati er under angrep, ikke av fremmede makter, men av logikken i den kapitalistiske økonomiske modellen.

Denne modellen kan nå søke sitt primære mål uten å måtte ta hensyn til et rivaliserende økonomisk system. Og målet er: "Størst mulig fortjeneste til investorene på kortest mulig tid og til minst mulig kostnader". Vi er med andre ord inne i rovdyrkapitalismens og grådighetskulturens tidsalder som Kåre Willoch en gang omtalte den. 

I dag har EU-kommisjonen, som IKKE er valgt av folket, makta i Europa. Og makta brukes primært til å tilrettelegge for den økonomiske elitens rovdyrkapitalisme. Et titalls skatteparadiser som lovlig kan operere innenfor EU egne grenser, og der den økonomiske eliten kan lure seg unna skatter, vitner godt om det. I tillegg hjelper det jo godt at kommisjonen ledes av Jean-Claude Juncker som selv har bidratt til elitens skatteunndragelser. Mer om det usunne og nærmest kriminelle samrøret mellom toppolitikere og multinasjonale konsern, finnes bl.a. i bøkene til Eva Joly.

I tillegg kommer skattereduksjoner, overføringer og andre privilegier til den økonomiske eliten, samtidig som arbeidet fortsetter med å undergrave de nasjonale demokratiene, herunder også i EØS-landet Norge. Siste skudd på den greina heter TISA og TTIP, og tar bl.a. sikte på å redusere demokratiets innflytelse ved å gi den rike eliten (investorer og multinasjonale selskaper) enda større makt over hver eneste nasjonalstat i Europa.

Alt i alt viser dette at demokratiske idealer ikke lenger er viktig for den rike eliten og deres toppolitikere. Snarere har de nyliberalistiske idealene blitt langt viktigere, og i Europa kan bl.a. Hellas tjene som et eksempel på det.

Nyliberalismen viser seg i smått som i stort: Det gjeld å omstille mest mogleg stadig oftare. Det er alltid ein ny bedriftsøkonomisk modell. Idealet er eit samfunn der styringa skjer via marknader, og der stat og politikk er redusert til eit minimum. Presteskapet for denne nye ortodoksien har disiplar i dei fleste politiske parti, i statsapparatet, i redaksjonane og - naturligvis - i det private næringslivet. Alle verkar blide og sikre. Dei har liksom sett eldsøyla i natta: Dei kjenner vegen. Deregulering, Liberalisering og Privatisering har tatt plassen til Faderen, Sønnen og Den Heilage Ande.

(Professor i filosofi, Jon Hellsnes, "Nyliberalisme og illusjon" i boka "Illusjoner", Samlaget 2003) 

Med henvisning til tre innsiktsfulle mennesker, Zinoviev, Reinert og Hellesnes, har jeg malt vår tids demokrati strippet. Avkledd til skinnet. Men til tross for det, har hun fortsatt sin stolthet. Trassig viser hun dem fingeren med en ildrød fingernegl. Kanskje er det håp?

Tja? Kanskje kommer ei tid der hun blir i stand til å slå tilbake mot den økonomiske elitens ustyrlige grådighet og denne styrtrike elitens politiske medløpere. I henhold til Oxfam kommer denne eliten (på vel 1 % av menneskeheten) i 2016 til å eie og kontrollere mer av verdens verdier, enn de resterende 99 % av jordas befolkning. 

Å gjenreise demokratiet og få vedtatt lover som f.eks. reduserer dagens tøylesløse og dels kriminelle økonomiske aktivitet - eller - å få vedtatt lover som sikrer demokratisk kontroll med fellesskapets/samfunnets ressurser, blir derfor ingen enkel oppgave i ei tid der nyliberalismens idealer har banet veien for det stikk motsatte.

Men å gi opp kan ikke komme på tale. Så pass skylder vi våre barn og barnebarn. 


"Avkledd demokrati poserer sammen med de som sviktet henne", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 46 cm, 2015 © (i serien Europeisk dystopi)