Skjønnheten i første snøfall

En tidlig septembermorgen kom vinteren til toppen av Tromsøya. Lufta var kald og frisk, og lyset fra ei bleik høstsol fikk nysnøen til å gnistre.

Jeg tviler ikke på det lenger. Jeg tilhører nok gruppa "homo sapiens omni tempore" (det årstidsuavhengige menneske). En skapning som stort sett liker alle årstider. 

Hver på sin måte gir alle fire årstider meg et "kick". Tenk bare etter. Vårens mange lyder og ubendige livskraft, sommerens lukter og rike mangfold, høstens grøde og fargeprakt samt vinterens stillhet og blå harmonier. Og innenfor hver av disse årstidene finnes spesielle perioder med særegen skjønnhet som f.eks. de første hestehovene om våren, de første geitramsene om sommeren og den første snøen om høsten. 

Dette maleriet er et forsøk på å fange inn sistnevnte periode. Overgangen fra høst til vinter. Kanskje føler du den kjølige og forfriskende lufta, når du ser på det. Det siste lauvet falt av trærne samme natt som den første snøen kom. Et tynt, hvitt teppe som sjeldent blir liggende, og som nokså raskt forsvinner i en forbigående regnskur fra sørvest eller noe høyere temperatur. Den første snøen er kun et varsel. En hint som vinteren sender litt i forveien, liksom for å fortelle naturen at snart kan den gå til ro. 

Du kan si hva du vil, men som et årstidsuavhengig menneske, synes jeg også det er vakkert og fortjener å hylles. 


"Første snøfall", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2018 ©