Blå dame

Det hender jeg sent på kvelden slår meg ned i en god stol og blar i ei mappe med foto og skisser av alt fra landskap til modeller. Noen ganger inspirerer det til nye malerier. Musikk hører selvsagt også med i disse stille stundene mellom meg, mappas innhold og inspirasjonen.

I nettopp denne kalde og mørke februarkvelden, bølget fado-musikk på et behagelig nivå ut av høyttalerne i bakgrunnen. Fado er en portugisisk musikktradisjon der sangeren deler dypt personlige og følelsesladde historier med publikum. Er vel derfor jeg oppfatter fado som en slags europeisk blues-musikk.

Mens jeg sitter og betrakter fotoene til noen modeller i mappa, begynner Ana Moura fado'en "Loucura" i bakgrunnen (se video nedenfor). Allerede i startfasen drar gitarrytmene meg inn i musikken. Jeg feier alle reservasjoner til side og lar meg villig drive med. Etter introen følger så sangen der de første versene går noe slik som dette (fritt oversatt og gjendiktet):

Loucura (Vanvidd)

Jeg lever i et dikt, i en fado som jeg skapte.
Når jeg snakker, kan jeg ikke avsløre meg, 
men i sangen får jeg min sjel til å synge, 
og den og andre sjeler skjønner da hva de hører

Gråt, gråt, mitt lands diktere
vi er som skudd fra samme rot, 
fra samme liv som bar oss fram.
Hvis dere ikke var ved min side, 
ville fado'en ikke eksistere og heller ikke fadistas som meg

Mens jeg sitter der med musikalsk velvære i nervene og fotomappa i fanget, skifter ansiktsuttrykket til en modell på et av fotoene. Det samme gjør farger, lys og skygger. Modellen og musikken glir over i hverandre og blir uttrykk for ett og det samme. Fado! Dermed sitter jeg der fylt av et velvære som i sin inderlighet gir meg gåsehud på armene. 

Bare noen minutter etter står jeg bak staffeliet, og noen timer senere ser modellen tilbake på meg fra lerretet. 

Alt hang ikke helt på greip, men det brydde jeg meg ikke om. Pedanten eller flisespikkeren i meg var blitt kjeppjaget. Det viktigste for meg hadde vært å "fange den blå fado-dama på et lerret" før hun forsvant fra netthinna.

Og slik jeg ser henne nå, lyktes jeg i det . . . . og for meg var nettopp dèt det viktigste. "Loucura"! "Loucura maravilhosa"!

. . . og litt mer av det herlige 

"Blå dame", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 61 cm, 2020 ©

Eies av Hilde Dybwad