En formiddag i andre uke av juni i 2020. Sol og delvis overskyet. Så godt som vindstille. Vel 10 grader Celsius. Etter en snørik vinter lå ennå hvite levninger etter kong Vinter i enkelte fordypninger i terrenget. Særlig opp mot fjellet og på steder som lå skjermet for vind, sol og regn.
Jeg var på jakt etter våren i et bratt og ulendt terreng. Fotoapparat og skisseblokk i ryggsekken. Den arktiske våren har lenge vært en av mine største, men mest flyktige forelskelser. Den viser seg kun noen få dager, og etterlater meg alltid med følelsen av å ha gått glipp av noe genuint vakkert. En slags tapt skjønnhet fordi jeg tilfeldigvis ikke var på rett sted til rett tidspunkt, og var blitt belønnet med det rette lyset.
Bekkeblom
Jeg hadde parkert bilen nede ved veien, og tok meg fram på et bløtt underlag av brunt og okergult fjorårsgress, ispedd innslag av grønt og spirende liv. Fjorårets utlevde liv ville nå bli borte under årets nye vekster. På mange måter var det syklusen til alt biologisk liv på jorda.
"Slekt skal følge slekters gang" tenkte jeg, takknemlig over å få være vitne til den formidable livskrafta i naturen. Og få steder kommer naturens livskraft sterkere til uttrykk enn i den korte og eksplosive våren i Arktis.
Jeg klatret opp en bratt bakke og ble stående. Det jeg så, ga meg den følelsen av velvære og skjønnhet som jeg jaktet på. Foran meg sildret en liten bekk av smeltevann. Langs bekken vokste bekkeblom.
Vanligvis regnes hestehoven som første vårtegn her nord. Langs bekker og vann er det imidlertid bekkeblommen som er først ute med sine knallgule blomster. Bekkeblom og hestehov. To skjønnheter, den ene våt på beina, og den andre på tørt land, men livets og sommerens sendebud begge to.
Jeg hektet klappstolen ned av skuldra og satte meg. Og tro det eller ei, mens jeg satt der og arbeidet med skissen dukketAntonio Vivaldis "Våren" opp for mitt "indre øre". Her er låten med cellisten Luka Sulic som solist.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar