Om skjønnheten . . nok en gang

• "Våren har kommet. Stopp og se deg om. Se sollyset som trekker vårens flortynne brudeslør ned mellom trekronene. Og se skjønnheten i gress, blomster og trær. Se lyset, fargene og skyggene. Bruk hørselen. Lytt. Hør insekter og fugler arbeide for at skjønnheten skal formere seg og komme tilbake, år etter år. Fall på kne og takk dem alle,  for uten dem er du og din rase fortapt".  (Hentet fra en 18-årig skjønnhetdyrkers notater)

Vel, det var den gang. Idag er jeg nok mer en storkjefta systemkritiker enn en skjønnhetsdyrker? Kanskje er det derfor jeg med skrekkblandet fryd av og til tenker på meg selv som skjønnhetsdyrker? Til mitt forsvar kan jeg i det minste anføre at jeg noen ganger prøver å male fram nettopp skjønnheten. I tillegg har jeg også skrevet en del om dette fenomenet i bloggposter som bl.a. "Skjønnhetens magi" og "Konseptkunstens selvmord". 

I slike skriverier har jeg prøvd å forstå hva skjønnhet er, hvorfor vi er så tiltrukket av den og hvorfor den er så vanskelig å gjenskape i f.eks. et maleri, et dikt eller noe annet i kunsten. En av våre fremste poeter, Stein Mehren, sa det på følgende treffende måte:

• Skjønnheten unnflyr oss. Vi strekker oss etter den; vi griper den aldri. Hvorfor? Fordi den, som horisonten, er evighetens alltid vikende tilsynekomst.

Men hvorfor er det med "skrekkblandet fryd" at jeg noen ganger anser meg å være en skjønnhetsdyrker? Vel, selve "fryden" ligger selvsagt i det å oppdage skjønnheten i landskap, natur, mennesker, planter og dyr. Oppdage den og nyte den. Men på veien dit ligger to skumle fallgruver som jeg tror de fleste av oss først må overvinne: 1) begjærlig dominans - og - 2) avsporing.

Begjærlig dominans 

Fallgruven "begjærlig dominans" går ut på at skjønnhet ofte vekker et psykisk og/eller fysisk begjær som i neste omgang ødelegger skjønnheten. Tenk f.eks. på et parforhold der den ene parten er dominerende og sjalu, og vil ha full kontroll over den andre parten. "Skjønnheten" i den andre parten blir da ofte ødelagt i møte med partnerens krav til dominans og personlig tilfredsstillelse. I boka "Profeten" advarer Kahlil Gibran nettopp mot det:

• "Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene. Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken".

For noen år siden leste jeg følgende tekst på en mur i Praha: "I begjæret er du  den viktigste. I kjærligheten er den andre den viktigste".

Et annet eksempel kan hentes fra min egen erfaring som penselsvinger. Noen ganger har jeg oppnådd lykkefølelsen over å ha fått fram skjønnheten i et motiv, likegyldig om det var av et menneske, et landskap eller noe symbolsk. I slike tilfeller har jeg ofte lagt fra meg penslene, og tatt plass i en god stol for å nyte skjønnheten som har vokst fram på lerretet. 

Det er da det skjer. I min nytelse av skjønnheten, oppdager jeg visse ting som kan endres og forbedres. Og i ønsket om å gjøre skjønnheten enda mer skjønn, har jeg opplevd at skjønnheten blir borte under mine kravstore, begjærlige penselstrøk. Ofte har eneste løsning vært å gi opp hele motivet eller starte opp igjen på et helt nytt lerret.

• "Det finnes bare en sannhet: mal straks det du ser. Når du har det, så har du det. Har du det ikke, begynn på nytt. Noe annet er humbug" (Edouard Manet)

I begge eksemplene ovenfor, forsvinner skjønnheten fordi vi blir egoistiske og kravstore i jakten på vår egen personlige tilfredsstillelse.

Avsporing 

Avsporing er den andre fallgruva som noen av oss må overvinne for å kunne oppdage og nyte skjønnheten. Fallgruva kan gjerne uttrykkes i følgende utsagn: "Verden står overfor mange utfordringer. Det er disse man bør bry seg om og bruke tid og energi på. Å jakte på skjønnheten er ikke annet enn unyttig virkelighetsflukt." 

Hva svarer man til slikt? Man kan f.eks. svare at selv om verden går på skeive, trenger vi skjønnheten for ikke å gå mentalt til grunne. Det blir som det Paulo Coelho legger opp til i boka "Manuskriptet fra Accra".

Handlingen er hentet fra Jerusalem under ett av korstogene i middelalderen. Med tanke på de grusomheter som korsfarerne stod for i byer de erobret, samlet befolkningen (jøder, muslimer og kristne) seg for å høre rådene til en klok kopter. Og i den sammenhengen er det noen som har følgende ønske og begrunnelse for den:

• "Når alt ser mørkt ut, har vi behov for å opplive sjelen. Fortell oss derfor om skjønnheten".

 "Vårlig skogsvei"

I maleriet "Vårlig skogsvei" måtte jeg enda en gang forsere begge disse fallgruvene. For å tilfredsstille mitt eget begjær etter å gjøre skjønnheten enda skjønnere, ødela jeg maleriet og måtte starte forfra, på et nytt lerret.

Det gjorde at avsporings-fallgruva vokste seg større. Følelsen av å kaste bort tida på virkelighetsflukt økte, men jeg trøstet meg fortsatt med at skjønnheten var viktig å få fram. Så blir det selvsagt opp til deg og andre å avgjøre om jeg klarte det denne gangen.

"Vårlig skogsvei", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©

Uten tittel - inntil videre

Ofte skriver jeg om hva inspirerte meg til å male et eller annet motiv. Og skriver jeg først om det, kan det også fortelle leseren om hva jeg mener er maleriets budskap; altså om hva jeg selv ønsker at maleriet skal "si" til den som betrakter det. 

Det er selvsagt ikke noe galt i det. Et kunstnerisk produkt uten budskap eller noe å formidle, kan sjeldent regnes som kunst. Men det blir også feil, hvis kunstneren er så ivrig på å fortelle om det at ordflommen "overkjører" andre, og ikke gir dem anledning til å gjøre opp sin egen mening om hva et maleri forteller han eller henne. 

Det finnes nemlig ingen fasit eller rett fortolkning av et kunstnerisk "produkt". Både for et klassisk musikkstykke, et maleri, en poplåt, et teaterstykke, et dikt, etc. er det opp til den enkelte å gjøre opp sin egen mening, og gi uttrykk for det til andre. 

For egen del synes jeg slike tilbakemeldinger er gull verdt -- og det gjelder ikke bare hvilket budskap betraktere oppfatter, men også hva de eventuelt måtte synes om andre ting som f.eks. fargebruk, perspektiv, etc.

Derfor har jeg kalt dette maleriet "Uten tittel - inntil videre". Det betyr at jeg ikke vil forstyrre deg i prosessen om hvordan du selv og andre måtte oppfatte maleriet. Vil du dele med meg og andre hvordan du oppfatter dette maleriet, setter jeg stor pris på det. Det kan du gjøre ved å legge inn en kommentar her på bloggen, eller du kan gjøre det på Facebook der det er enklere å legge inn kommentarer, etc.

Ser fram til ditt innspill om hvilket budskap du "leser ut av dette maleriet", og evt. andre innspill du måtte ha. Takker så mye på forhånd.

"Uten tittel pr. 10. okt. og inntil videre", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 50 cm, 2019 ©

Den gærne jinta

En solfylt og varm ettermiddag sent i juni bar jeg friluft-staffeliet ut på ei eng full av smørblomster, hundekjeks og storkenebb. Det føltes som verden hadde høy sigarføring. Her skulle det males, og det selvsagt i impresjonistisk stil. Alt jeg nå trengte, var å finne et tiltalende motiv. Noe attraktivt som utløste den rette kreative og entusiastiske stemninga i meg. Stemninga der ei mygg kan løfte en elefant, for å si det på den måten.

Etter vel ti minutters vandring og fundering, bestemte jeg meg for et motiv. Inspirasjonen min var enig med meg. I bakgrunnen stod ei gruppe store seljetrær i vifteform. Det var imidlertid forgrunnen med sin herlige prakt av markblomster som skulle få min største oppmerksomhet. Det var både jeg og inspirasjonen enig om.

Jeg trakk meg derfor lenger tilbake, satte opp staffeliet, la en underfarge av gul oker på lerretet og trakk penslene. Duellen mellom meg og inspirasjonen var igang. Det stod 0 - 0 på resultat-tavla hos kunstens muser.

Halvveis ut i malearbeidet meldte skepsisen seg. Noe stemte ikke. Jeg strøk ut noen trær med litt tørkepapir og malte istedet inn flere og lengre skygger. Utvidet fargespekteret, og malte inn noen sterkere kontraster. Joda, nå ble det bedre . . . . . . . Men ikke godt nok. Som i et indre bilde så jeg resultat-tavla vise 1 til Inspirasjonen og 0 til meg. 

Penselsvingeren prøver å trylle fram den rette følelsen, juni 2019

Ti minutter senere rant skepsisen igjen over med meg. Inspirasjonen hadde skåret på nytt. Resultat: 2 - 0. Denne gangen hørte jeg inspirasjonen flire for seg selv.

Joda - jeg visste godt hvorfor. Jeg hadde ikke maktet å trylle fram den rette stemninga; stemninga jeg fortsatt følte i hode og kropp. Med de endringene jeg allerede hadde gjort, viste riktignok maleriet på staffeliet motivet jeg hadde foran meg. . . . . Men likevel ga det IKKE utløp for stemninga eller følelsen som ennå satt i meg. Noe manglet. . . . . . noe som satte prikken over i'en. Men HVA var det jeg liksom måtte "trylle fram"?

Jeg ga meg til å trave rastløst rundt bak staffeliet. Imens gikk tida og sola fortsatte sin upåvirkelige gang over himmelen. Dermed endret skygger, farger og valører seg for hvert minutt. Det betydde også at "kampen" snart var over. Inspirasjonen ville flire godt av meg for at jeg ikke maktet å løse dens gåte.

Det var da jeg kom til å tenke på Alf Prøysens "Vise for gærne jinter". I inspirasjonen jeg hadde motivert meg, var det langt mer liv enn maleriet på staffeliet kunne fortelle om. . . . Så hva med å male inn "ei jinte" som kom gående over enga i retning av meg?

Og i hånda hadde hun en nistekurv? Og mer liv? . . . . Jo, rødt! Selvsagt rødt! Et hodeplagg . . . . kanskje også en rød duk over kurven? Og en himmelblå kjole, selvsagt . . . . . Det kunne jo være Kim Larsens "Susan Himmelblå". Perfekt i et slikt motiv.

Jeg snudde meg og stirret inspirasjonen i senk, trakk penslene og gikk i gang. Da jeg var ferdig, følte jeg å ha vunnet med 3 mot 2 . . . .eller i det minste ble det uavgjort. Inspirasjonen holdt i alle fall kjeft da vi dro hjem, og det var jo et godt tegn ;)


"Prøysens gærne jinte", Jan R. Iversen, olje på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©

Smørblomst- og storkenebb-juni

Dette motivet er hentet fra Tromsøya. En varm dag i juni 2019, et sted i nærheten av skihytta. Men for å få motivet slik jeg ville ha det, måtte jeg flytte på noen trær, hugge ned andre, flytte på stien, klippe vekk noen greiner, innplassere et menneske og være mer generøs med markblomstene enn det naturen selv framviste der og da.

Naturen har alltid fascinert meg. Årstidene, lyset, fargene, skyggene, lydene og luktene. Like mye det å føle kulda mot huden som å føle varmen fra sola. Like mye den fuktige havlufta langs Norskekysten som den knusktørre lufta i det spanske høylandet.

Barn lever med natur, voksne av natur?

Som andre unger kunne også jeg ligge i gresset og snakke med fugler, trær, dyr og insekter. Fant jeg en mark eller en snegle på en bilvei, tok jeg dem opp og la dem i gresset. Ville forhindre at de ble overkjørt. Oppdaget jeg at noen hadde ødelagt et småfugl-reir, var dagen ødelagt for meg. At noen kunne finne på å drepe noe så hjelpeløst som fuglunger, og dermed noe så vakkert som neste års småfugl-sang, var både trist og komplett uforståelig.

Jeg tror at respekten for alt levende sitter sterkt i nesten alle barn. Som barn kjenner man sin egen sårbarhet og forstår dermed også andres sårbarhet, herunder også sneglens og markens sårbarhet. I så måte kan man si at barn er de fremste forvalterne av 1700-talls filosofen Immanuel Kant og hans kategoriske imperativ (les mer her). Forenklet innebærer det at:

• du skal behandle andre slik du vil at andre skal behandle deg selv. 

Kanskje er det nettopp i barndommen -- før vi blir trent opp til å beherske og helst kontrollere både natur, samfunn og hverandre -- at vi er best på nettopp innlevelse og empati? Best på respekt for alt levende?

Med ungdomstida blir mange av oss "udødelige" og eple-kjekke på de fleste områder. Respekten og beundringa for naturen kan nok ennå være der, men kommer nå mer i bakgrunnen. Den blir kanskje mer som ei kulisse vi av og til tar i bruk til mosjon og liknende? Riktignok kan vi fortsatt "snakke med" fugler, trær, dyr og insekter, men det blir alltid med et skjevt smil. "Er ikke blitt helt sprø, må vite". I ungdomstida er det kanskje at naturen -- i vår egen forståelse av virkeligheten -- gradvis blir oss underlegen.

Som voksne blir vi gjerne enda mer pragmatiske og kjepphøye i vårt forhold til naturen. Naturen framstår da i enda større grad ikke bare som en kulisse, men som noe som kun er der for å tilfredsstille våre behov for arealer, mat, sportsfiske, jakt, energi/vedhogst, idrett, bærplukking, soppsanking, etc. Naturen blir kort og godt redusert til en ressurs som skal tilfredsstille våre praktiske behov? 

Kanskje er det som voksne at de fleste av oss står lengst unna innlevelsen og empatien som kjennetegnet barndommen? At naturen opphører å være en slags guddom eller i det minste en jambyrdig, og heller blitt en slags slave som skal tjene våre behov? Og kanskje er det nettopp derfor slik at vi som voksne må anstrenge oss for å finne veien tilbake til barnets opplevelse av natur?

Alt i alt synes jeg 1700-talls-poeten og billedkunstneren William Blake oppsummer de ulike oppfatningene av naturen på en treffende måte.

• "Treet som beveger noen til tårer av glede, er i andres øyne bare en grønn gjenstand som står i veien. Noen ser naturen som noe intetsigende og deformert . . . mens andre knapt ser den i det hele tatt. Men for den som har fantasi, er naturen selve fantasien"
  Hentet fra brev til Dr. Trusler, 23. august 1799, i "Letters of William Blake" (1956), The Macmillian Company

De av oss som prøver å lytte til fantasien, streber på mange måter etter å oppleve naturen slik barn gjør det. Å oppleve naturen slik den er, uten å ha baktanker eller behov om å bruke eller utnytte den, verken som kulisse eller som noe som kun skal tilfredsstille et eller annet praktisk behov. 

Vende tilbake til barnets naturforståelse? 

Jeg tror det er først når vi anerkjenner naturen som noe overordnet eller i det minste noe likeverdig, og med samme krav på respekt som oss selv, at vi virkelig blir i stand til å oppleve naturen og få del i dens fulle skjønnhet. Men for å komme dit, må vi trene oss til å respektere, se, lytte, lukte og dyrke nettopp alt liv som finnes i naturen. Trene oss til å oppfatte naturen slik mange barn og slik mange naturfolk gjør.

Inntil vi lykkes i det, vil naturen bare avdekke små glimt av sin skjønnhet for oss, og vi går glipp av de virkelig store opplevelsene. De opplevelsene som virkelig kan "sette oss helt ut" og etterlate oss i dyp takknemlighet over å ha fått oppleve noe så herlig. Slike opplevelser tror jeg vi bare får del i hvis vi anser naturen som jambyrdig eller som noe langt større, mektigere og betydningsfull enn oss selv.

Trening er derfor helt nødvendig. Satser på det. Jeg har i alle fall igjen begynt å ta opp snegler og mark som har forvillet seg ut på bilveier, og plassere dem trygt tilbake i vegetasjonen. Så jeg regner med å være på god vei og noen ganger har jeg faktisk opplevd å komme helt fram 😉

"Smørblomst- og storkenebb-juni", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2019 ©

Skål - Amazonas brenner

Tittelen på dette maleriet er skremmende. Virkeligheten som inspirerte meg til å male det, er likevel langt mer skremmende. Motivet viser en tilsynelatende sympatisk fyr, men i virkeligheten representerer han et rovgrisk økonomisk system som i sin grådighet er i ferd med å ta livet av det meste. 

Gjennom flere tiår har de fleste av verdens topp-politikere (ofte med sterke bånd til mektige globale investorer) skapt en nyliberalistisk verdensøkonomi som vedlikeholdes av bl.a. EU, IMF, WTO, Verdensbanken, div. frihandelsavtaler og markedsdomstoler som f.eks. ESA.

I denne økonomien skal næringslivet pålegges færrest mulig begrensninger (lover og regler) av ulike regjeringer. Markedet skal i størst mulig grad regulere seg selv, heter det. Slike forhold fører bl.a. til sterk sentralisering, større ulikhet i samfunnet, rovdrift på naturresurser og til at små- og mellomstore bedrifter rundt om i verden kastes ut i direkte konkurrere med gigantiske multinasjonale selskaper; selskaper som har økonomiske ressurser som ikke en gang mange nasjoner kan måle seg med.

Vi snakker altså om selskaper med kolossal økonomisk, teknologisk og markedsmessig makt, og dermed stor politisk innflytelse. Det kommer tydelig til syne når de har sitt årlige møte i WEF med sine tjenestevillige politikere fra bl.a. Norge.

Derfor blir det "rått parti" der de små og mellomstore bedriftene utkonkurreres, nedlegges eller kjøpes opp av gigantene, og der arbeidsplassene til enhver tid flyttes rundt i verden, alt etter hvor det er billigst å produsere og minst kostbart å forurense. Og når det skjer, øker bl.a. strømmen av arbeidsløse emigranter fra Afrika, Latin-Amerika og Asia til bl.a. Europa og Nord-Amerika.

Ofte unngår også denne banden av storinvestorer og multinasjonale selskaper beskatning, ettersom utbyttet fra deres legale og illegale "forretninger" trikses og fikses mellom ulike land og selskaper, og dels syltes ned i et eller flere skatteparadis.

Der fordeles kapitalen på nye investeringsmuligheter som måtte dukke opp. Ordinære såvel som etisk forkastelige som f.eks. å lobbyere for oppstart av nye kriger, ødelegge regnskog for å få tilgang til tømmer, mineraler, dyrkningsjord, etc.,  engasjere seg i hvitvasking av narkotikapenger, rente-svindel og andre kriminelle aktiviteter, osv.

Kostnadene i form av miljø-ødeleggelser, global migrasjon, hav som drukner i plast, flyktningtragedier, tap av artsmangfold, osv. er noe vi andre, dvs. naturen og vi vanlige mennesker må leve med og betale for, mens de som er skyldige i galskapen og ødeleggelsene slipper unna. 

Som bl.a. Noam Chomsky har påpekt en rekke ganger, innebærer den nyliberale økonomien at fortjenesten privatiseres (dvs. går i lommene på investorene) mens kostnadene og ulempene blir noe naturen, samfunnet og dets skattebetalere enten må akseptere eller selv prøve å reparere. Det er nettopp dette som kjennetegner dagens globale økonomi som verdens topp-politikere tiljubler og har lagt til rette for. En økonomi som også blir omtalt som markedsliberalistisk, nyliberalistisk, klassisk liberalistisk eller kort og godt som "rovdyrkapitalistisk". 

Men slikt nevnes selvsagt ikke av bl.a. norske nyliberalistiske politikere. De vil heller ha mer av "samme medisin". Derfor arbeider de fortsatt for å privatisere samfunnsressurser samt deregulere og liberalisere alle lover og regler som kunne gitt en samfunnsmessig kontroll med disse gigantiske selskapene og investorene. Sagt med andre ord, har de fleste topp-politikerne lagt seg i lomma på investorene og verdens storselskaper. Det er deres interesser de helst forsvarer. Vanlige folks interesser kommer i beste fall i fokus noen få uker foran hvert stortingsvalg.   

Derfor kan fortsatt store investorer f.eks. forurense boligområder med bit-coin-støy, ta seg til rette i naturen med gigantiske vindmøller, forurense havene med plast og svi av regnskogene med topp-politikerne som trofaste støttespillere. Ikke nødvendigvis i ord, ettersom det kan koste topp-politikerne stemmer ved neste valg, men som regel alltid i gjerning.

Norske topp-politikere ynder å framstå som "verdens beste", også når det gjelder å bevare regnskoger, miljø og artsmangfold. Dette er ikke annet enn den sedvanlige hyklingen og dobbeltmoralen som har kjennetegnet stortingsflertallet siden 1980-tallet. Sannheten er at dette flertallet har vært og fortsatt er svorne tilhengere av den nyliberalistiske ideologien, og dermed også direkte medansvarlige for bl.a. ødeleggelsen av regnskoger og tapet av artsmangfold rundt i verden.

Når det gjelder maleriet skal jeg bare si en ting. Jeg har med hensikt malt fyrens venstre hånd i en noe anspent stilling, klar til å gå under jakken for å hente fram hardtslående argumenter. Han representerer nemlig en global økonomisk elite som ikke nødvendigvis bøyer seg for innvendinger.

 Skål, Amazonas brenner

Det skåles 
i verdens globale finanshus, 
i investeringsfond og på børsen blant
 bank- og finansnæringas eple-kjekke frontsoldater;
den umettelige grådighetens fremste
revolvermenn og -kvinner.
På stam-pub'ene hever den nyliberalistiske
rovdyrkapitalismens unge ninjaer sine glass.

Skål, you fuckers! Amazonas brenner! 

 For det er noe alle vet.
Branner gir mer areal til palmeolje, kveg og 
soyabønner; og mer å mekle og 
investere i nye og gamle markeder av
varer, tjenester og spekulative finansprodukter. 

Så skål -- la til helvete Amazonas brenne.
Her blir det raske penger å tjene, og vi
tenker kjøpe oss en ny yacht, en ny Lamborgini,
eller kanskje ei ny luksusleilighet
i Cannes eller Florida eller Rio
eller fan vet hvor. 

Lev! Lev!
Etter oss kommer syndefloden!
Ha, ha! Fuckings! Skål!

Og det skåles også hos 

verdens store fôrprodusenter,
hos leverandører av fiskefôr, husdyrfôr og annet fôr.
Men her skåles det ikke åpenlyst; for det 
er ikke bra for
merkevarer og omdømme.
Derfor nøyer man seg helst
med et innforstått smil og lav mumling i 
passende anledninger.

(Skål, Amazonas brenner)

For kalkulatorenes og regnearkenes tale 
er krystallklar.
Større areal til soyabønner gir 
lavere pris på en viktig fôringrediens, 
som igjen betyr mer
konkurransedyktige priser på 
egne fôrprodukter. 

For når alt kommer til alt, 
er konkurransedyktighet og
stigende aksjekurser det aller, aller viktigste i 
dagens deregulerte, globale økonomi. 
Og det slår alt, og det
er noe alle vet,
at det har verdens topp-politikere selv
akseptert
 som den globale økonomiens 
styrende prinsipp 

(Skål - Amazonas brenner)

"Børsskål", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2019 © (i serien "Europeisk dystopi")

"Skål, Amazonas brenner" (eller "Invest and succeed or die!"), stuntpoesi, 30. august, 2019


I ettertid har jeg nedenfor lagt til noen kommentarer og referanser som Jørund Hassel la fram på Facebook 8.09.2019

KLIMA OG MILJØPOLITIKK PÅ NORSK OPPDRETTSFISK

1. Det gis konsesjon til fiskeoppdrettsbaroner for å drive fiskeoppdrettsanlegg langs kysten. Oppdrettsanlegg som forurenser fjordbunnen – og ødelegger for villfisken og lokalbefolkningen. Oppdrettsfisk rømmer og ødelegger ville fiskestammer, sykdommer oppstår på fisken, og antibiotika forekommer som fôrtilsetting og avfallsstoffer som spres i norske fjorder. Det må antas at kvaliteten på fisken i oppdrettsanlegg påvirkes av egen forurensing i våre fjorder. Dette vet norske politikere. Hvorfor pålegges ikke oppdrettsbaronene å bygge anleggene på land – og betale for skadene? Oppdrettsbaroner som ofte er spesialister på skatteplanlegging, nullskatt og skatteunndragelser. https://www.msn.com/…/oljefondet-har-milliarder…/ar-AAGWV4Q…

2. Norske oppdrettsbaroner investerer også i fiskeoppdrett i andre land. Gjerne i land hvor det er enda mindre restriksjoner hva angår miljøforurensning, og hvor livsgrunnlaget i havet ødelegges for den lokale befolkningen og land

3. I stedet for å bearbeide store deler av fisken i Norge – fraktes den til lavkostland - med bil. Til å frakte fisken benyttes ofte arbeidskraft fra virksomheter som er opprettet i lavkostland. Blant eierne til slike virksomheter, finner vi norske oppdrettsbaroner. Sjåførene hentes ofte fra Asia og andre lavkostland, som jobber på tredjelandsprinsippet, hvor sosial dumping og slavelignende kontrakter florerer. Ofte anvendes eldre lastebiler fra lavkostland - som forurenser mye. Sjåførene tar med seg diesel fra hjemlandet (for dyrt i Norge), som ofte er av dårligere kvalitet – og forurenser mer. Det norske veinettet utsettes for stor slitasje, det oppstår svevestøv osv.

4. For at fisken skal komme raskt frem, drives politikerne av finansnæringen til å bygge ut veinettet i Norge – i stor grad ved hjelp av å låne penger (forgjelde den norske befolkningen), og hvor mange utbyggings-kontrakter går til utenlandske selskaper, og bruk av gjestearbeidere. Noen av utbyggings-kontraktene går til utenlandske selskaper som er under etterforskning for korrupsjon (eksperten på dette var tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen/ inklusive og hans prestisjeprosjekt Nye Veier AS). https://www.spaniaidag.no/…/nye-veier-samarbeider-med-korr…/ Norske bilister (arbeidstakere og trygdede) som ikke har råd til EL-bil/ bo i bysentra, pålegges bompenger for å tilbakebetale lån på veiprosjekter.

5. Arbeidskraft til fiskeoppdrettsanlegg, er i stor grad basert gjestearbeidere fra lavkostland. Disse kjører ofte i eldre biler, over lang avstand, og forurenser mye. Gjestearbeidere generelt - som betaler omtrent bare halv skatt i forhold til norsk arbeidskraft, og kan virke konkurransevridende.

6. Fisken trenger fôr. Norge går inn i virksomheter i utlandet, som driver med produksjon av fiskemel (og fiskeolje) til fôr til bruk i fiskeoppdrettsanlegg. Havbunnen støvsuges for å skaffe råstoff (krill og andre fiskesorter), og etterlater en «havørken»/ ødelagt havbunn - som igjen ødelegger livsgrunnlaget for lokalbefolkningen mange steder.

7. Når protestene og fokuset kom på at økosystemene i havet er truet, fant man ut av soya var en god erstatning til dyre- og fiskefôr. Soyaproduksjon i Sør-Amerika fører til at regnskoger settes i brann, stor grad av avskoging, klimagassutslipp, blodige konflikter, miljøforurensning og tap av uerstattelige arter. Som en slags avlat, sendes milliarder av norske kroner (skattebetalernes penger) - fra den norske regjeringen til mer eller mindre korrupte ledere i Sør-Amerika - som angivelig «skal hindre avskoging». Hvor knapt ei krone kommer frem til de som trenger det. I etterkant reiser norske politikere og mottar ulike priser for givergleden fra de samme mer eller mindre korrupte lederne.

8. Soyaproduktene må fraktes – til blant annet norske oppdrettsanlegg. Da benyttes store båter, som drives på tungolje – trolig det mest forurensingsbaserte drivstoffet som anvendes i dag. Hvem jobber på båtene – som ofte har norske eiere? Jo, billig arbeidskraft fra lavkostland.

9. Men det stopper ikke der. Det norske oljefondet investerer milliarder i blant annet selskaper som bidrar til klima- og miljøkatastrofene i Sør-Amerika. https://www.msn.com/…/oljefondet-har-milliarder…/ar-AAGWV4Q… En av dem som kan ha hatt en slik rolle er Olje-og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Fremskrittspartiet);https://e24.no/…/dagbladet-lakseselskap-fikk-omgjort-miljoe…Tidligere fiskeriminister Per Sandberg (Fremskrittspartiet) brukte privat epost til forbindelser – hva er årsaken til det? Kjente ikke Per Sandberg til hvilken rolle han hadde på vegne av den norske stat og fellesskapet; https://fiskeribladet.no/nyheter/?artikkel=55164 

   
   Når man legger ovennevnte til grunn – er altså løsningen på klima-, miljø- og forurensningsproblemene - at folk i Norge skal slutte å spise kjøtt.Vi skal med andre ord spise mer oppdrettsfisk produsert av oppdrettsbaronene – og litt mer vegetarmat? I mens sitter oppdrettsbaronene og ler hele veien til bankkontoene sine – i hemmelig og mindre hemmelige i skatteparadis. Norske politikere krangler om bompengekrise (som handler om veier til oppdrettsbaronene), valgfrie skole- og helsetjenester og eiendomsskatt. Mens arbeidstakere og trygdede betaler.

Konklusjon: Norsk oppdrettsfisk er et klima og miljøvennlig produkt? Og Norge er et foregangsland på klima- og miljøpolitikk?

Jørund Hassel (lokalpolitiker i Arbeiderpartiet, Oppland)

Vincent i ei sommereng mot kvelden

Da jeg i fjor malte "Skjønnhetens magi" med en frilufts-maler som motivets fokuspunkt, tenkte jeg at egentlig skulle Vincent van Gogh vært modellen, og egentlig skulle motivet vært hentet fra naturen utenfor Arles i Syd-Frankrike der Vincent og Paul Gaugin bodde og arbeidet høsten 1888. Og egentlig skulle jeg ha malt han i nærheten av "Hveteåkeren" som var et av maleriene han arbeidet med i Arles. 

I tillegg skulle det vært malt i lyset fra ei svak kveldssol og en gryende høst . . . . . som en allegori på at Vincents liv snart var over.

I tida etter jeg malte "Skjønnhetens magi" har dette vært en tilbakevendende tanke. Filmen "Van Gogh - På evighetens vei" som jeg så i februar 2019 gjorde meg bare mer oppsatt på det. Filmen gjorde et stort inntrykk på meg, og jeg syntes William Dafoe tok Vincent på kornet. En film jeg garantert kommer til å se flere ganger.

Og alt dette forsterket bare den tilbakevendende tanken og bidro til at jeg til slutt bestemte meg for å male den. De som kjenner meg, vet at det er slik jeg blir kvitt slike tilbakevendende motiver i tankene. Jeg maler dem ut slik at jeg får mer plass til andre motiver. 


"Vincent i ei sommereng mot kvelden", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 55 x 46 cm, 2019 ©

Livet i julilys

Mange tror at å male natur eller landskap, er å gjengi det man faktisk ser ute i naturen. For meg er det sjeldent slik. Snarere er det slik at jeg går ut i naturen og leter etter noe jeg allerede har sett for meg i fantasien. Et bilde som på forhånd har dannet seg for mitt "indre øye", og som jeg kan ha "mekket på" i nokså lang tid. 

Hvis jeg finner et motiv ute i naturen som ligner litt, prøver jeg å omforme det slik at det i størst mulig grad likner "fantasibildet". Felles for slike "fantasibilder" er at de ofte har en eller flere historier om livet til oss mennesker og om hva vi foretar oss på godt og vondt. På den måten blir det ferdige maleriet en samling av symboler, allegorier, metaforer og andre implisitte eller "tause budskap". Det gjelder også dette maleriet, "Livet i julilys".

Sett på den måten framstår lyrikken og billedkunsten som to søsken. Forskjellen er at penselsvingeren gjengir sin poesi på et lerret mens lyrikeren gjør det med en tekst. Og både maleriet og teksten må "leses og forstås", hvis man skal få noe ut av det.

En stor lyriker som jeg stadig vender tilbake til er Helge Stangnes. Mens jeg i en tidlig fase "mekket" på fantasibildet til dette maleriet, kom dette diktet som en ekstra inspirasjonskilde. 

Tiriltunge-tid

Det ange ungt og kryddersøtt langs alle vandringsveia
der juli danse sine døgn med lette sommarsteg.
Og alt som gror av kløverblom og ryllik og soleia
e enig om at hausten ikkje angår dem - og meg.

-Førr her e du og her e vi,
og sommar'n e uendelig,
med julisol på stein og sti
og tiriltunge-tid.

Det stig et samstemt summekor fra tusen blomsterkrone,
en solmett nektarsymfoni der vi kan nynne med.
Og skjønt den mangle skrevne ord og har så sær en tone,
så veit eg ka den handle om: om sommar'n og om det

- at du e her, og du e mi,
og sommar'n e uendelig,
med julisol og svermeri,
og tiriltunge-tid.

Så spar oss førr de kloke ord om alt vi har i vente,
når året kante sine døgn med blomsterbroderi.
Å vandre langs en solvarm sti med armen om ei jente
e forsmak på ei saligheit som aldri spør om tid.

Førr du e her, og du e mi,
og løkka syns uendelig,
når livet blir et frieri
i tiriltunge-tid.

"Tiriltunge-tid" fra diktsamlinga “Frø i vind”, Helge Stangnes, Nordkalottforlaget 2003

"Livet i julilys", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©

Grunnloven besøker Solberg-regimet

Hadde tenkt å legge ut et sommermotiv på bloggen, men kom fram til at politisk satire var mer berettiget i dagens situasjon.

Tross alt lever vi på femte året under det nyliberalistiske Solberg-regimet. Et regime som så langt har tilgodesett landets styrtrike med bl.a. skattelette og undergravd demokratiet gjennom stadige overføringer av makt og myndighet til EU. Norges tidligere kontroll over egne naturressurser som f.eks. fisk, skog, arealer, energi, etc. svekkes og overlates i økende grad til EU; et system som er "skrudd sammen" for å tjene multinasjonale selskaper og som vi har null demokratisk kontroll over. I tillegg har Solberg-regimet straffet vanlige folk med bl.a.:

• økt skatt på kostgodtgjørelse
• økt skatt på tjenestereiser
• økt skatt på pendleropphold
• økt makspris i barnehagen 
• fjerning av skolefrukten
• skatt på tariffestede sluttvederlag
• skatt og arbeidsgiveravgift på tips 
• økt moms på kollektivtransport
• kutt i bilordningen for bevegelseshemmede
• avkortning av dagpenger
• avkortning av uføretrygden
• avkortning av arbeidsavklaringspenger
• avkortning av sluttvederlag
• mer enn 40% økning i elavgiften
• kutt i bostøtte
• kutt i barnetillegget for uføre
• innført egenandel på fysioterapi for mennesker med kroniske sykdommer
• fjerning av tilskuddsordning for lengeværende barn
• kraftig underregulering av løpende pensjoner 
• realinntektsnedgang for alderspensjonister
• kutt i fri rettshjelp   
• økt avgift på kinobiletter, fotballkamper, etc.
• kutt i støtten til gluten-allergikere
• kutt i stipendordningen til studenter 

I tillegg kommer bl.a.:

• tvangssammenslåing av fylker
• underlegging av Norge under EU's energibyrå ACER
• underlegging av Norge under EUs finanstilsyn
• sentralisert politiet og lagt ned 126 lensmannskontorer
• gitt tillatelse til å bygge strømkabel til Skottland (som bla. fører til høyere norske strømpriser og svekkede konkurransevilkår for kraftkrevende norsk industri)

For vanlige folk har Solberg-regimet utmerket seg som et av Norges verste samfunns- og demokrati-undergravende regimer etter siste verdenskrig. Hvis ikke dette regimet -- som betjener EU og andre utenlandske interesser mer enn sitt eget folk -- fortjener et satirisk maleri, er det ingen som fortjener det. 

Les for øvrig Øyvind Andresens glimrende satire over den mer og mer innholdsløse 17. mai-feiringa. Han har gitt den tittelen "17. mai-talen som aldri blir holdt" og du finner den på "Andresens blogg".

"Grunnloven besøker Solberg-regimet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©

Sulten på skjønnhet

En kveld i april 2019 mens jeg malte på et noe dystert, symboltungt motiv -- et av de motivene som bare må males -- ble jeg stående tafatt foran lerretet. Med senket hode og hengende armer, kan man gjerne si for å sette et billedlig uttrykk på følelsen som hadde truffet meg.

Et savn hadde meldt seg. En sult som en velfødt istervom som meg kun bør merke som en åndelig sult . . . . . sulten eller savnet etter skjønnheten. Motivet som hadde glidd inn i bevisstheten som svar på denne sulten, var et område i en botanisk hage jeg hadde vært innom på en av reisene mine i østerled. 

I Hvite-sjøen, sør om Kola-halvøya og vest om Arkhangelsk, ligger Solovki-øyene med det legendariske Solovki-klostreret. Det ble grunnlagt for nesten 600 år siden, i 1436, og har en historie som kan ta pusten fra alle kultur- og historieinteresserte. 

Det har vært gjennom alt fra overfall av svenskene på 1500- og 1600-tallet, vært samlings-sted for såkalte "gammeltroende" som motsatte seg en ny liturgi på 1600-tallet og blitt invadert av tsartropper. Videre har det opplevd angrep fra britiske fregatter under Krimkrigen på 1800-tallet og vært fangeleir i Josef Stalin-perioden på 1900-tallet. Klosteret kan nesten kalles Barentsregionens eller Nordens navle, hvis man skulle regne etter dramatiske begivenheter i historia.

Solovki-klosteret, foto: Алексей Задонский

Noen få kilometer fra klosteret ligger Solovki botaniske hage. Der tilbrakte jeg 3 - 4 timer etter å ha besøkt det store klosteret og fått en prat med en av munkene der. Han var ikke bare var full av ortodoks kristen kunnskap, men også kultur- og historiekunnskap. 

Besøket på den botaniske hagen ga også en opplevelse av kultur og historie gjennom sine ulike bygninger og anlegg, men i første rekke ble det en opplevelse av å være tett på en vakker og mangfoldig natur. 

Bygninger og anlegg vitnet om kultur og historie, mens naturens skjønnhet og mangfold viste seg med både kjente og ukjente vekster. Det gjorde at fotoapparatet kom i bruk. Da jeg kom tilbake på hotellet i Arkhangelsk ble det også tid til et par røffe penne-skisser i ei kladdebok. 

Der jeg stod bak staffeliet den kvelden i april 2019, var det kort mellom tanke og handling. Jeg lette gjennom bildearkivet og fant motivet som hadde dukket opp i bevisstheten. Dermed var det kort vei mellom ide og handling. Jeg la noen livlige farger på en ny palett og grep et nytt lerret. Det var på høy tid med et dypdykk i skjønnheten igjen. Og er du usikker på hva skjønnhet er, kan kanskje dette essayet, "Skjønnhetens magi", være til nytte? 

Hvis noen tror at en del av den botaniske hagen er nøyaktig slik jeg har malt den her, må jeg tilstå at jeg -- her som i de fleste andre tilfeller -- har tatt meg den frihet å endre naturen for å få den til "å sitte" på noe så primitivt som et lerret. For i direkte opplevelse er det ingenting som overgår naturen selv.  


"Skjønnhet i østerled", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2019 ©

Det russiske museum - St.Petersburg

I mai 2016 tilbrakte jeg en hel dag på Det Russiske Museum i St. Petersburg eller Leningrad som jeg ofte kaller byen. Årsaken er at navnet Leningrad minner meg om de ofre som dens innbyggere og andre russerne gjorde for å befri verden fra nazismen under 2. verdenskrig. En krig der russerne mistet 27 mill. mennesker mens vestmaktene (USA, UK, Frankrike, mfl.) mistet til sammen 2 mill. av sine innbyggere. 

En av vår tids fremste historikere, Antony Beevor, feier all tvil til side i boka "Stalingrad" fra 2009. Der understreker han at Nazi-Tyskland ble knust på Østfronten, og ikke på Vestfronten slik utallige Hollywoodfilmer prøver å innbille oss. 

Jeg besøker barokkslottet Peterhof utenfor Leningrad.
(Vaktmester Linse Luzov til høyre i bakgrunnen)

I motsetning til mine andre oppsummeringer fra besøk på kunstmuseer, er denne skrevet tre år etter at jeg besøkte Det Russiske Museum. Årsaken er at det først var våren 2019 at jeg tilfeldigvis gjenfant notatene fra museums-besøket . . . . på mitt noe uryddige arbeidsrom. Pinlige saker . . . . La oss derfor raskt gå videre 😉

Det Russiske Museum ble etablert i 1898 og har vel 400.000 gjenstander i samlinga som favner et tidsrom på over 1000 år. Vi snakker altså om verdens største samling av russisk og sovjetisk kunst, omtrent fem ganger større enn den som finnes på det verdensberømte Tretjakov-galleriet i Moskva. I et blogg-innlegg som dette kan man bare få med seg noen få smakebiter. De som ønsker noe mer omfattende, men likevel en kort gjennomgang av russisk kunst, anbefales å lese prof. Jostein Børtnes artikkel i Store Norske Leksikon. En grei oversikt over sovjetiske kunstnere finner du på Sovjet Art.

Ofte har jeg ved slike museumsbesøk omtalt maleriene iht. kunsthistoriske perioder (klassisisme, romantikk, realisme, etc.). Denne gangen har jeg valgt å presentere dem etter motiv, dvs. etter hva kunstneren har valgt å male. Tror det kan være et godt utgangspunkt for å forstå såvel et kunstobjekt som samfunnet det ble skapt i. Begge deler er viktig for å kunne forstå et kunstobjekt. Det er i alle fall slik jeg jeg ser det. 

Etter å ha sett de fleste maleriene på Det Russiske Museum og siden jeg befant meg på et museum som kun var tilegnet russisk kunst, kom jeg fram til at følgende inndeling av motiver kan være dekkende:

1) ikoner, 2) portretter, 3) landskap og natur, 4) historiske motiver, 5) alle mulige motiver under modernismens inntog på 1900-tallet -- og -- 6) arbeidsfolk og samfunn (dvs. bildende kunst etter 1930, herunder "sosialistisk realisme")

Det russiske ikon

Ikonkunsten er blant de eldste europeiske bildeframstillinger. Enkelte kilder oppgir at ikoner ble laget vel 100 år etter Jesus fødsel, men disse ikonene er dessverre gått tapt. De eldste som ennå finnes stammer fra 500-tallet.

"Engelen med det gylne hår", rundt år 1200

Blant ikonene på Det Russiske Museum falt jeg for "Engelen med det gylne hår" fra tidlig 1200-tall. I den ortodokse kirka har ikoner en sentral rolle og nyter stor respekt. Grunnen er at de oppfattes som en forkynnelse av "Guds ord", gjengitt i form, farge og skjønnhet snarere enn i tale eller skrift. I tillegg regnes ikoner som et "åpent vindu" mellom oss og det guddommelige. Er du i nærheten av et ikon, er du med andre ord i fysisk nærhet til Gud, ifølge ortodoks kristen tro.  

"Engelen med det gylne hår" sies å framstille Erkeengelen Gabriel og viser et av standard-utrykkene i ikon-kunsten. Et forståelsesfullt blikk og en hodestilling som uttrykker medfølelse og sympati.

Der jeg stod og betraktet det, forekom det meg at ikoner i denne stilen kanskje kunne ha påvirket Edouard Manet (1832 - 83) som portretterte sin kunstnerkollega Berte Marisot med unormalt store øyne. Mulig det? Eller kanskje var Marisot "storøyd", eller kanskje var Manet forelsket og ville bare forskjønne det skjønne? På samme måte som de gamle ikon-kunstnerne? Hvem vet?

I sin selvbiografiske trilogi (bøkene "Barndom", "Ut i verden" og "Læreår") skildrer Maxim Gorkij (1868 - 1936) livet på et ikonverksted. Hvis noen tror Henry Ford oppfant samlebåndet som produksjonsmetode, bør de lese Gorkijs selvbiografi. Produksjonen av ikoner i 1800-tallets Russland forgikk nemlig etter samlebåndsprinsippet der spesialiserte fagarbeidere malte sin del av ikonet og slik bidro de -- på hver sin måte -- til sluttresultatet. 

Så langt om ikoner. La oss nå ta et sprang 650 år framover i tid til perioden mellom 1850 og 1930. Slik jeg selv oppfatter det, er dette perioden der russisk malekunst er inne i sin gullalder med mestere som bl.a. Ilja Repin (1844 - 1930), Ivan Sjishkin (1832 - 98) og Ivan Kramskoj (1837 - 87), og nyskapere som f.eks. Marc Chagall (1887 - 1985), Natalja Gontsjarova (1881 - 1962) og Wassily Kadinsky (1886 - 1944). Til sammenlikning regnes den nederlandske gullalderen til 1600-tallet og den franske til "La belle epoque" mellom fra ca. 1860 og 1914.

Portretter

Å male portretter er noe av det vanskeligste en penselsvinger kan gi seg i kast med. Især hvis man vil gjengi både den portrettertes ytre framtoning og indre karakter. Det fører imidlertid for langt her å gå inn på portrettkunstens mange utfordringer. De som er interessert i temaet kan evt. lese mer om det i et tidligere blogg-innlegg. 

Den barfotetede Tolstoj, Ilja Repin (1901)

Et av portrettene som vakte min beundring på Det Russiske museum, var Ilja Repins portrett av den 73 år gamle Leo Tolstoj (1828 - 1910), adelsmann og forfatter av to av verdenslitteraturens største verk, "Krig og fred" og "Anna Karenina". 

Portrettet er på 0,73 x 2 meter og skal ha blitt malt gradvis over flere måneder på Tolstojs eget gods i Jasnaia Poljana, ca. 20 mil sør for Moskva. Et sted Ilja Repin skal ha besøkt nokså ofte siden han og Tolstoj var gamle venner. 

At Repin beundret Tolstoj går tydelig fram av portrettet. Tolstoj hadde en komplisert karakter, noe som også ofte kjennetegner personer som ikke slår seg til ro med tingenes tilstand i samfunnet, eller søker svar på de mest grunnleggende spørsmål ved eksistensen.

Til tross for sin overklassebakgrunn, utviklet Tolstoj seg til å bli noe så sjeldent som en kristen anarkist, og tilhenger av ikke-vold eller sivil ulydighet som et virkemiddel til å forbedre vanlige folks levekår. Blant de som senere lot seg inspirere av Tolstoj, finnes bl.a. landsfaderen av India, Mahatma Gandhi, og den amerikanske borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr.

Dette portrettet fanger etter min mening inn Tolstojs komplekse personlighet. Vi ser en reflektert russisk adelsmann, fullstendig ulik andre russiske adelige på 1800-tallet. Barfotet og kledd som en bonde eller livegen i datidens Russland. Det at Tolstoj gjerne deltok i det praktiske arbeidet på godset, var også helt uvanlig for adelige i Russland.

Blikket hans er innadvendt og levner liten tvil om at vi har å gjøre med et velreflektert menneske. Hendene bak beltet viser at han står i dype tanker, men at de i neste sekund kan dras opp; klare til handling. Det kan også tas som et signal fra Repins side at vi har å gjøre med et menneske som er så opptatt av å forbedre bøndenes levevilkår, at han må legge bånd på seg selv. I lomma har han ei notisbok, brukt til små notater og innskytelser. Kanskje ville Repin med dette minne oss om Tolstojs alltid våkne intellektuelle legning.

"Mina Moiseyev", Ivan Kramskoj (1882)

Det er liten tvil om at Repin i portrettet av Tolstoj også har spilt på "strannink'en" som er en asketisk og dypt religiøs skikkelse i russisk folklore, ofte en slags hellig mann.

Et annet portrett som traff meg intenst, var Ivan Kramskojs (1837 - 87) portrett av bonden Mina Moysoyev. Mer enn noe annet portrett i russisk kunst, minner dette meg alltid om to viktige hendelser i russisk bildende kunst. 

For det første om framveksten av realismen som stilretning i Russland. Langt ut på 1800-tallet var institusjonene som utdannet malere, opptatt av den klassisistiske tradisjonen der man malte hendelser fra gresk og romersk historie og mytologi. Å male en "skarve bonde" slik Kramskoj gjør her, eller en straff-fange slik Vasily Perov (1834 - 82) gjør, var helt uhørt. Skulle man male noe annet enn klassiske motiv, måtte det være en fyrste, et historisk eller religiøst motiv eller i det minste en rik kjøpmann eller industriherre. Til nød et landskap eller stilleben.

"En kirgisisk straffedømt", Vasily Perov (1873)

I 1863 brøt imidlertid en gruppe unge malere med "påbudet" om å male klassisistiske motiver. Gruppa ble kalt "de reisende" (Peredvizhniki) og blant disse skulle det vise seg å være geniale landskapsmalere som f.eks. Isaac Levitan, Ivan Shishkin og Fjodor Vasiljev. 

I tillegg kom like geniale realister, portrettmalere og historiemalere som f.eks. Ilja Repin, Vasily Perov, Vasilij Surikov, Konstantin Savitsky, Ivan Kramskoj og Valentin Serov. Samtlige representert på Det Russiske museet i Leningrad/St. Petersburg. 

Det andre portrettet av bonden Moysoyev minner meg om, er at stilretningen sosialistisk realisme, som vokste fram etter oktober-revolusjonen i 1917, hadde et solid fundament i arven etter peredvizhniki'ene. På samme måte som den voksende motstanden mot den eneveldige tsaren igangsatte revolusjonen i 1917, ønsket også peredvizhniki'ene rettferdighet for vanlige folk, mer demokrati og mindre makt til tsaren. De ville ta kunsten ut av palassene og ut til folket, for å si det slagordmessig.

"Portrett av operasanger T. Lyubatovich", Konstantin Korovin (1880)

Selv om livegenskapet -- som var en form for slaveri -- formelt var blitt avskaffet i Russland i 1861, levde fortsatt store deler av folket i dyp fattigdom, gjelds-bundet til godseiere og med liten eller ingen skolegang. Dette kommer da også til syne i bøkene til forfattere som bl.a. Fjodor Dostojevskij (1821 - 81), Maxim Gorkij (1868 - 1936), Leo Tolstoj (1828 - 1910) og Anton Tsjekov (1860 - 1904). 

Portrettene overfor er alle malt i realistisk stil som gir en nesten fotografisk korrekt gjengivelse av motivet. Jeg skal derfor ta med et par portretter i andre stilretninger, og begynner med Konstantin Korovins (1863 - 1939) portrett av operasangeren Tatiana Lyubatovich, malt i 1880 i impresjonistisk stil. 

Jeg falt for dette portrettet fordi jeg syntes det var breddfullt av tankevekkende budskap. Det gjengir ei blid og vakker ung dame, trolig i begynnelsen av tjueårene og med et "Mona Lisa"-smil på leppene. I det ene øyeblikket synlig; i neste øyeblikk usynlig.

Lyset og fargene på trærne forteller oss at det er vår. Og våren vil på samme måte som henne gå inn i en varm, spennende og fargerik sommer. Boka hun holder i hendene er kanskje et opera-manus hun bruker for å øve inn en rolle. Kanskje på samme måte som hun nå står klar til utvikling i sin andre roller som et voksent menneske. 

"Portrett av Ida Rubinstein som Salomè", Valentin Serov (1910)

I det hele tatt er dette portrettet så mangesidig, livsbejaende og vakkert, at ikke en gang Pierre-Auguste Renoir kunne gjort det bedre, mener nå jeg. 

I motsetning til impresjonisten Konstantin Korovin, tilhørte Valentin Serov (1865 - 1911) gruppen av peredvizhniki'ere. Man skulle derfor anta at hans portretter gikk i realistisk retning som de andre i denne kunstnergruppa. Joda - de gjorde da også det i begynnelsen. I tillegg var han innom den impresjonistiske stilen, men skiftet etter hvert stil og ble en av Russlands første malere i den franske "La belle epoque" (Den skjønne epoken) og dens jugendstil, også kalt "art nouveau"-stilen. Dette går nokså tydelig fram av Valentin Serovs portrett av Ida Rubinstein, skjønt det også er mulig her å trekke linjer til andre stilretninger som cloisonnismen og ekspresjonismen. 

Valentin Serov er en maler jeg føler slektskap til. For meg er han en kunstner som ikke lot seg "stivne" i en bestemt stilretning, men malte i den stilen han følte motivet krevet av han. For øvrig er nok art nouveau-stilen best kjent i malekunsten gjennom arbeidene til den østerrikske kunstneren Gustav Klimt (1862 - 1918).

"Portrett av ung kvinne mot gul bakgrunn", Surikov (1911)

Ida Rubinstein kom fra en av Russlands rikeste familier og var i sin tid en berømt ballerina, skuespiller og kunst-velgjører. Med sine brudd på stort sett alt av datidens etikette, som f.eks. å danse naken i Oscar Wilde's tragiske skuespill Salomé, ble hun en tydelig representant for nettopp det frilynte og sorgløse i "La belle epoque", en epoke som brått tok slutt i 1914 ved starten av 1. verdenskrig og den påfølgende nedslaktinga av vel 18 millioner mennesker. 

Diktet "Chanson om Verdun" av Jens Bjørneboe tjener i den sammenheng som en viktig påminning om hvor grotesk og meningsløs krig er.   

Men tilbake til portrettene. For meg har Vasilij Surikov (1848 - 1916) og Ilja Repin stått som Russlands fremste historiemalere. På museet oppdaget jeg imidlertid at Surikov også var en dyktig portrettmaler. 

Det kom vel ikke særlig overraskende på meg. Jeg hadde lest så pass at jeg visste at malerne i peredvizhniki-gruppa ikke bare var teknisk dyktige, men at de også varierte i sine valg av motiv. Jeg skjønte derfor ikke helt hva det var som fengslet meg så mye med Surikovs "Ung kvinne mot gul bakgrunn". Godt malt og ei vakker ung dame, men hva så?

"Portrett av Isaak Brodsky", Laktionov (1932)

Det var ikke før jeg var tilbake i Tromsø og trakk fram lineal, passer og kalkulator at jeg oppdaget det. Surikov hadde nøye komponert maleriet. Bl.a. følger brystet til modellen den såkalte "barokke diagonal", hode og kropp går innenfor gyldne triangler og øret og ørepynten hennes faller innenfor en logaritmisk spiral, også kjent som den gyldne spiral. 

Ingen tvil om at Vasilij Surikov og de andre malerne i peredvizhniki-gruppa kunne sine saker. De var riktignok tilhengere av den realistiske stilen, dvs. å male virkeligheten slik den var uten å forskjønne den. De pyntet ikke på motivene ved f.eks. å fjerne lappene på klærne til en fattig, gjøre folk vakrere enn de var, osv., men ingen skal fortelle meg at de ikke tok i bruk gode prinsipper for komposisjon. 

I tillegg til deres tekniske dyktighet som malere er det nettopp deres kompositoriske dyktighet som gjør at de har skapt mesterverk som vil stå seg for alltid. Vil du vite mer om peredvizhniki-kunstnerne anbefales artikkelen "The Immortal Itinerants" av Michael E. Donnelly. 

Det er umulig å forlate dette kapitlet om portretter på Den Russiske Museum uten å nevne Isaak Brodsky (1884 - 1939) som var en av de fremste sovjetiske portrettmalerne, og framtredende representant for sjangeren sosialistisk realisme. Du finner noen eksempler på hans dyktighet her. I portrettet jeg gjengir her og som er hentet fra Det Russiske Museum, er Brodsky portrettert i 1932 av Alexander Laktionov (1910 - 1972).

Landskap og natur 

Det Russiske Museums store samling av landskapsmaleri overrasket meg, både i antall og i størrelsen på maleriene. La meg begynne med en av landskapsmalerne som ga meg hakeslipp, nemlig Ivan Shishkin (1832 - 98). 

Å "få grep på" og male storheten og det mektige i den russiske naturen, var kanskje Shishkins fremste kjennetegn. Særlig skoger synes å dominere motivene hans. Hans forkjærlighet for det mektige i naturen, kommer da også tydelig til syne i maleriet "Mastetre-skog" som viser mektige furuer som var egnet til master på seilskuter.

 

"Mastetre-skog", Ivan Shishkin, (1898), størrelse 1,65 m x 2,52 m

Mens jeg stod og beundret "Mastetre-skog" slo det meg hvor omhyggelig og presist det var blitt malt. Shishkin må ha brukt ufattelig mange uker, dager og timer på å fullføre det. For dette var ingen lettbent penselføring, men tvert om en omhyggelig malestil der farge, valør og intensitet var nøye tilpasset hver del av motivet. I tillegg kom all tida som han må ha brukt til studier og skisser til komposisjonen av maleriet, før han i det hele tatt satte penselen mot lerrets-duken. 

På samme måte som Vasilij Surikov og hans "Portrett av ung kvinne mot gul bakgrunn", som jeg kommenterte ovenfor, har også Ivan Shiskin tenkt nøye ut komposisjonen. I hans tilfelle hvordan han kunne flytte på trær, lys, farger og andre ting for å skape et maleri som var tiltalende og samtidig også synliggjorde hans eget budskap, nemlig å vise hvor mektig og majestetisk den russiske naturen kunne være.  

Shiskin synes å ha tatt utgangspunkt i en såkalt "rabatt-komposisjon". Han har plassert den store furua til høyre i skjæringsflata til rabatten, brukt det duse ettermiddagslyset fra sola til å lede blikket vårt rundt i maleriet, osv. Igjen er det ingen tvil om at Shiskin som de andre malerne i peredvizhniki-gruppa kunne sine saker. 

Når man først er inne på storheten i russisk natur, i avstander, mangfold og størrelser, er maleriet "Tøvær" (1871) av Fjodor Vasiljev (1850 - 73) verdt å dvele med.

"Tøvær", Fjodor Vasiljev (1871) 5,5 m x 1 m

Helt fram til våre dager har det i deler av det store Russland (med i alt 11 tidssoner) vært vanskelig å ta seg fram langs veiene. Dette gjelder især i "rasputitsa"-periodene om våren og høsten. Om våren kan mildt vær og teleløsning gjøre veiene uframkommelige, og om høsten gjør regnet at noen ferdselsårer drukner i gjørme. Før øvrig noe de tyske nazistene fikk erfare under siste verdenskrig der de i flere tilfeller fikk store problemer.

Gjørme-problemet var selvsagt større før i tida enn i våre dager der stadig flere veier har fått fast dekke. Men på 1800-tallet som var tida Fjodor Vasiljev levde i, var dette et velkjent fenomen som maleriets hans også kan dokumentere. 

"Hvit natt i Nord-Norge" (Hammerfest), K. Korovin (ca. 1890)

I rasputitsa-periodene ble landsbyer og byer isolert fra hverandre i en tidsalder der store landområder verken kunne nås med radio, telefon eller telegraf. Noen russiske venner fortalte meg en gang at "rasputitsa" også var å finne i den "russiske folkesjela". Det at man noen ganger var mutt og tilbaketrukket, mens man andre ganger var overstrømmende sosial og sa aldri nei til en fest. 

Selv om en slik beskrivelse etter min mening også passer på bl.a. nordmenn, finner, polakker og tyskere, tviler jeg overhodet ikke på at naturen med sin fysiske utforming, sitt vær, sitt lys og sine årstider har påvirket og påvirker fortsatt alle folks kultur og tradisjoner. 

Og nettopp denne egenskapen ved naturen er det Isaac Levitan (1860 - 1900) er opptatt av. Han malte helst landskap uten mennesker, dyr og bygninger og fikk på den måten stilt betrakteren direkte overfor det storslåtte og uberørte. Den som har opplevd å stå ute på den russiske steppen eller tundra'en i nord; under en høy og uendelig himmel og i et landskap som i alle retninger slutter langt ute i horisonten, føler seg virkelig som et støvkorn i universet.

"Innsjøen", Isaac Levitan (1899), størrelse: 1,49m × 2,08m

Det uendelige og storslåtte i den russiske naturen kommer godt til syne i mange av Levitans malerier. På slutten av sitt liv, og etter å ha levd med en livslang hjertefeil og med jevne mellomrom blitt diskriminert for sin jødiske bakgrunn, skrev han:

• "Det er mulig at noen av mine landskaper av russisk natur ble vellykket fordi jeg har lidd og tålt så mange forferdelige ting. Jeg tror derfor at en munter person ikke er i stand til å oppleve den russiske naturen fullt ut; ettersom naturen vår er så full av melankoli, trist stillstand og åndelig ensomhet" (theartstory.org)

I nettopp de ordene fanger Levitan også opp min egen opplevelse av russisk natur. Det har hendt at jeg har følt meg fortapt i noe uendelig, når jeg har fått det enorme russiske landskapet helt inn på livet. Svært ofte er det en mektig og skjønnhetsfylt opplevelse, men noen ganger også urovekkende fordi man overveldes av evindelige sletter og åser som går herifra og inn i evigheten. Tiden går liksom saktere og melankolien ligger like om hjørnet i slike øyeblikk. En følelse som Aleksey Savrasov (1830 - 97), en Levitans lærere, også får godt fram i sine malerier.

 

"Solnedgang over ei myr", Aleksey Savrasov (1891) (0,8 x 1,39 m)

Der jeg stod og betraktet Levitans og Savrasovs malerier, slo det meg at en av mine russiske favorittforfattere fra ungdommen, Anton Tsjekov (1860 - 1904), var en nær venn av Levitan. I flere av hans noveller er det nettopp den russiske folkesjela han gir seg ut på å utforske. Jeg vedder på at Tsjekov og Levitan hadde mange gode samtaler om nettopp dette, og at de ga næring til hverandres synspunkter og utviklet dem videre, slike gode venner ofte gjør gjennom mange samtaler om et tema.  

Historiske motiver 

Å male historiske motiver er ikke uvanlig i europeisk malekunst. Sjangerens glansdager streker seg over flere hundre år fra renessansen (1400 - 1600), barokken (ca 1600 - 1700) via klassisismen (ca. 1688 – 1789) og til romantikken (ca. 1790 - 1880), men også realistiske malere som f.eks. Ilja Repin og Vasilij Surakov behersket denne sjangeren til det fullkomne. I Norge har vi bl.a. Christian Krohg, Eilif Peterssen og Adolph Tidemand som også var opptatt av historiesjangeren.

"Saporosje-kosakker skriver brev til den tyrkiske sultan", Ilja Repin (malt 1880-1891), størrelse 2,08m × 3,58m

Det sies at Ilja Repin malte dette storslåtte maleriet av latterfulle kosakker, etter å ha hørt om følgende brevveksling mellom dem og den ottomanske sultanen, Muhammed Mehmed IV.

Til kosakkene i Saporosje 

Jeg, sultanen, Muhammeds sønn, solens og månens bror, Allahs bror og stedfortreder, hersker over alle riker: det makedonske, aleksandriske og jerusalemske, og store og lille Egyptens konge. Herre over alle levende, uovervinnelig som kriger og den hellige gravs ubetvingelige hersker. Guds egen formynder og alle kristnes skrekk og redsel, men alle muselmenns håp og fortrøstning. Jeg befaler Eder, kosakker fra Saporosje, å overgi Eder frivillig og uten noen som helst motstand og holde opp med å krenke meg med Eders grensetokter.

Måneden Rajab, den femte dag

Hilsen Muhammed Mehmed IV, ottomansk sultan

Til Muhammed

Din tyrkiske satan, den lede djevelens bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, måtte han hente deg og ditt lurvete krigerpakk. Ikke makter du å tvinge kristne under ditt herredømme. Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg. Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjeller, armenske svin, tartanske potte, kamenetzske stut, podolske illgjerningsmann, selve den ledes yngel, en forargelse for jorden og for himmelen og en narr for Vårherre. Ditt grisetryne, hoppefitte, din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skolde deg midt i blanke ræva.

På denne måten har kosakkene vist deg, din hedenske hund, at du ikke kan skremme troende kristne. Dato vet vi ikke, for kalender har vi ikke, månen står på himmelen og året i bøkene, og dagen er den samme hos dere som hos oss, og dermed kyss oss midt i møkka.

Attaman Sakhartsjenko, sammen med alle kosakker i Saporosje.

En annen stor maler i historiesjangeren er Vasilij Surikov (1848 - 1916). Som Ilja Repin var han også begeistret over kosakkene som historisk sett hadde trosset den eneveldige tsaren flere ganger. Deriblant oppstanden i 1667 - 1671 som ble ledet av kosakken Stenka Rasin. 

En viktig grunn til oppstanden var at tsar Aleksej I økte beskatningen av kosakker, bønder og livegne som følge av hans kostbare kriger mot Polen og Sverige. 

Både i sin samtid og i tida etter ble Stenka Rasin en myteomspunnet figur. I en viss grad kan hans sammenlignes med en større utgave av vår egen Gjest Bårdsen, en folkets mann som var i konflikt med øvrigheten. Rasin har også fått både folkesanger og klassiske komposisjoner av bl.a Dimitri Shostakovitsj og Aleksander Glazunov tilegnet seg. Stenka Rasin-sangen kjenner de fleste; en sang jeg selv også noen ganger framførte i vått og godt lag i studenttida på 70-tallet. Men nok om det 😉

       

"Stenka Rasin seiler på det Kaspiske hav", Vasily Surikov (1906) Størrelse: 3,18m x 6m

Kosakkene var imidlertid ikke bare til forargelse for russiske tsarer. Fra 1582 til 1584 påbegynte kosakkhøvdingen Jermak Timofeyevich en vellykket erobring av det tatariske Sibir.

Erobringskrigen ble støttet av Ivan "den Grusomme" (1530 - 84) og langt på vei finansiert av Stroganovene, en styrtrik handelsfamilie som ønsket å få kontroll over naturressurser i Sibir.

 "Jermaks erobring av Sibir", Vasilij Surikov (1895), størrelse: 2,85m x 5,99m

Tenk litt på det neste gang du hører om kriger i våre dager. Verden har faktisk ikke endret seg så mye siden den gangen. Fortsatt er det økonomisk grådighet -- i dag uttrykt i bl.a. aksjekurser -- som i stor grad styrer spørsmålet mellom krig og fred. Vi som ikke driver med politikk hele tida, tror ofte noe annet er årsaken. Vi lar oss kort og godt altfor ofte villede av norske og utenlandske topp-politikere som bevisst går inn for å føre oss bak lyset. Et tema jeg for øvrig går nærmere inn på i et annet blogg-innlegg.

Rundt 1898 gikk peredvizhniki-gruppas ledende rolle mot slutten. Dermed gikk også det jeg selv kaller den russiske gullalder i malekunsten mot sin slutt. Nye bevegelser som f.eks. "Kunstens verden" (Mir iskusstva) og "Blå rose" kom i førersetet, og de førte "modernismen" inn i russisk bildene kunst. 

Den tradisjonelle tilnærminga til bildende kunst ble kort og godt utfordret både mht. motiver og komposisjon av motivene som ble malt. Fra "orden og struktur" til "hytt og pine" kan man kanskje si? Men ikke helt, som vi skal se.

Modernismen - alle motiver er aktuelle

"Levende hode",  Pavel Filonov (1923)

Modernismen er et samlebegrep som brukes om mange ulike stilretninger i malekunsten fra slutten av 1800-tallet og fram til postmodernismens gjennomslag på 1960-tallet.

Modernisme-begrepet rommer mange "ismer" som f.eks. impresjonisme, symbolisme, ekspresjonisme, naivisme, kubisme, surrealisme, futurisme, mfl. 

"Guds mor", Petrov-Vodkin (1915)

De mange "ism'ene" eller stilretningene, dvs. måten å komponere et maleri og måten å male på, brakte også med seg nye måter å se verden på, og dermed økte også mangfoldet av motiver i bildende kunst. 

Kort sagt var ikke lenger maleri med motiv fra historie, fra natur og landskap, fra interiør og portretter, fra religion eller fra den romerske og greske antikken så godt som enerådende. Med modernismens inntog blant russiske og vestlige penselsvingere ble alle mulige motiver aktuelle. 

"Promenade", Marc Chagall (1917)

"Syklist", Natalja Gontsjarova (1913)

Å "lage god kunst" krevde ikke lenger at man holdt seg til visse motiver, en spesiell måte å se virkeligheten på og / eller visse penselteknikker, dvs, måten å male på. 

Ofte regnes Picassos (1881 - 1973) maleri "Pikene fra Avignon" (1907) som startpunktet for modernismens gryende dominans i malekunsten. 

"Portrett av Ida Rubinstein som Salomè", V. Serov (1910)

De åndelige verdiene som preget modernismen, var troen på at vitenskapen fortsatt ville bidra til å bekjempe sykdommer. Videre at vitenskapen ville gi flere teknologiske gjennombrudd og gjøre verden bedre og lettere å leve i. Videre la man vekt på fornuft/logikk og på humanismen som rettesnor for all politikk. I tillegg anså man det som viktig å lære av historia og at god etikk/moral var viktig for å skape gode samfunn. 

Dette var verdier som ble forkastet da postmodernismen slo igjennom i vestlig kunst på 1960-tallet. 

"Blå hule", W. Kadinsky (1917)

Modernismens tidsalder (1900 - 1960) -- til tross for to grusomme verdenskriger -- ble en blomstrende tid for kunstnerisk og litterær mangfold, men samtidig også ei tid der kunsten i vesten mistet fotfestet og endte opp i postmodernismen der bildende kunst -- slik jeg personlig ser det -- ble "alt og ingenting". Vil du vite mer om dette temaet kan du evt. lese essayet "Konseptkunstens selvmord" som jeg skrev i 2017.

Ved århundreskiftet 1800 - 1900 og fram til slutten av 1920-tallet er det som om bildende kunst i Russland bobler over og i alle retninger, både bakover i tid til tidligere stil-retninger, og ut fra nye stilretninger i samtida og i utlandet. En stor del av maleriene på Det Russiske Museum viser dette tydelig.

Heriblant Valentin Serovs portrett av Ida Rubinstein (1910) i "art nouveau"-stil, Nikolai Miliotis "Venus fødsel" (1912) i symbolistisk stil, Kuzma Petrov-Vodkin "Guds mor. Mykgjøring av onde hjerter." (1915) i tradisjonell bysantinsk stil eller ikon-stil, Natalja Gontsjarovas "Syklist" (1913) i futuristisk stil, Marc Chagalls "Promenade" (1917) i symbolistisk stil, Pavel Filonov "Levende hode" (1923) i ekspresjonistisk stil, Wassily Kadinskys "Blå hule" (1917) i abstrakt ekspresjonistisk stil og Kasimir Malevitsjs "Svart firkant" (1915) i flunkende ny suprematistisk stil.

"Svart firkant", Malevitsj (1915)

Som tidligere nevnt spilte Predvizhniki-gruppa ("de reisende") en viktig rolle for utviklinga av russisk malerkunst innen sjangere som f.eks. portrett, landskap og historiske motiver. I 1923 og seks år etter oktoberrevolusjonen i 1917 holdt de sin siste utstilling. 

Med lederen av gruppa, maleren og lyrikeren Pavel Radimov (1887 - 1967) i spissen, ble organisasjonen "Kunstnerforbundet i det revolusjonære Russland" (AKhRR) etablert. En vesentlig grunn synes å ha vært at Predvizhniki-gruppa var kommet i opposisjon til flere kunstnere i den modernistiske bevegelsen, også ofte omtalt som "den russiske avantgarde" der bl.a. maler og kunst-teorietiker Kasimir Malevitsj (1878 - 1935) var en sentral figur. 

"Venus fødsel", Nikolai Milioti (1912)

Med omdannelsen til AKhRR markerte predvizhniki-gruppa sin tilslutning til oktober-revolusjonen, og sin avstand til enkelte kunstnere blant modernistene, og især blant "avantgardistene". 

AkhRR hadde sterke kort på hånden i den sammenhengen, ettersom de holdt fast på predvizhniki-gruppas forkjærlighet for den realistiske og sosial-realistiske stilen. Videre holdt de også fast på prinsippet om å skape kunstverk som var forståelig for vanlige folk, og om å flytte kunstutstillinger rundt om i landet slik at flere kunne få sett kunsten. Dette var prinsipper som tiltalte bolsjevikenes politbyrå og revolusjonslederen Valdimir Illich Lenin.

Etter Lenins død i 1924 og etter at Josef Stalin ble generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i 1924, kom forbudet mot uavhengige kunstorganisasjoner i 1932 og 1933. AKhRR ble da kjernen i den nye statlige kunstnerorganisasjonen, Sovjetunionens kunstnerforbund som kom igang i 1933. Det nye forbundet utformet så prinsippene for hva slags kunst som var ønsket i det sosialistiske samfunnet, en kunstretning som fikk navnet sosialistisk realisme. 

I henhold til sovjethistory betydde dette at kunsten skulle 1) være tilgjengelig for folket (dostupnost), 2) være i folkets tjeneste og ånd (narodnost) og 3) være i partiets tjeneste/ ånd (partiinost). Kommunistpartiet ønsket at kunstnerne, med Stalins ord, skulle være "sjelens ingeniører". Kunsten skulle bidra i arbeidet med å skape de verdier og det livssyn som det nye sovjetmennesket burde ha. Å foredle menneskene til menneskenes eget beste, synes å ha vært omtrent like framtredene som den var blant opplysningsfilosofene på 1700-tallet.

Nedenfor er det nettopp denne tida mellom 1924 og fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991 og kunstnerforbundets nedleggelse i 1992 som jeg konsentrerer meg om. Men selvsagt igjen med motivene i billedkunsten som utgangspunkt, og som en måte å forstå både kunsten og samfunnet på.

 Samfunn og vanlige folk som motiv - "sosialistisk realisme"

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 og i tråd med de revolusjonæres slagord: "Brød og Fred!", trakk Lenin og den revolusjonære regjeringa Russland ut av 1. verdenskrig (1914 - 1918). Revolusjonen hadde imidlertid mange motstandere blant adelen og andre som fortsatt ønsket tsar-styre og/eller Russlands deltakelse i 1. verdenskrig.

"En politisk kommissær død", Kuzma Petrov-Vodkin (1928)

Resultatet ble en fem års blodig og ødeleggende borgerkrig fra 1917 til 1922 mellom de revolusjonære (de røde) og de anti-revolusjonære (de hvite). Til tross for våpen, penger og forsyninger til de hvite fra bl.a. Storbritannia, Frankrike og USA samt flere utenlandske invasjoner til støtte for de hvite, ble de og deres utenlandske allierte beseiret og Sovjetunionen opprettet i 1922 innenfor nye grenser.

Maleriet "En politisk kommisærs død" henter sitt motiv fra denne borgerkrigen. Motivet viser en infanteri-avdeling av røde i omgruppering etter at deres politiske kommissær er blitt dødelig såret. De røde infanteristene bestod som regel av en blanding av vante soldater og folk som var mindre vante til krigføring som f.eks. arbeidere, funksjonærer, håndtverkere, o.a. 

"Kvinnelige delegater", Nikolajevitsj (1939)

Maleriet er malt i symbolistisk stil som var sentral i den modernistiske kunstnergruppa "Kunstens verden" (Mir iskusstva) som Kuzma Petrov-Vodkin var medlem av. 

Motivet kan tolkes som en hyllest til innsatsen som de røde gjorde i borgerkrigen, samtidig som det viser at den politiske ledelsen ikke gjemte seg bak skrivebordene, men deltok aktivt sammen med de røde arbeiderne og soldatene.

Vel ti år etter "En politisk kommissærs død" har freden kommet og Alexander Nikolajevitsj (1894 - 1971) maler "Kvinnelige delegater". 

Motivet viser deltakere på et eller annet større møte eller en kongress. De røde delegat-kortene kan bety at det er snakk om et møte i det kommunistiske partiet i deres region, eller kanskje SUKPs landsomfattende kongress. For kvinnen fra Sental-Asia i den røde kjolen, virker det som en helt ny opplevelse. Å delta i slike sammenhenger hadde så langt i hennes kultur vært reservert for menn. Grepet hun tar om venninnens arm kan tyde på at hun er ute i en sammenheng hun ikke er vant med. 

Delegaten helt til høyre i motivet bærer trolig en politi-, pilot-, jernbane- eller elvekaptein-uniform. SUKP gikk allerede på 30-tallet inn for at kvinner skulle delta i mannsyrker, noe som førte til at kvinner i Sovjetunionen krysset mange tradisjonelle yrkesgrenser. Man fikk bl.a. flere kvinnelige piloter som utmerket seg med nye rekorder i langdistanseflygninger.

Uansett - her er tydeligvis sivile og ikke-sivile fra ulike deler av samfunnet og landet ristet sammen. De to kvinnene i forgrunnen har ulik etnisk bakgrunn. Det later imidlertid ikke å være til hinder for deres vennskap. Til tross for forskjeller i språk, kultur og verdier, står de tydeligvis sammen om noen verdier som forener dem. 

"Kvinnelige delegater" er med andre ord et motiv som har både politiske, kulturelle, sosiale og feministiske overtoner, og som er uvanlig for sin tid. Vi snakker nemlig om året 1939, da begreper som feminisme, kvinners yrkesdeltakelse samt deltakelse i styre og stell, var rimelig langt nede på dagsorden i de fleste vestlige land, inklusive Norge.

"Forsvaret av Sevastopol",  Alexander Deineka (1942)    

Det neste maleriet jeg festet meg med, var Alexander Deinekas (1899 - 1969) "Forsvaret av Sevastopol". Byen ved Svartehavet ble rasert av tysk jernbane-artilleri og falt i nazistenes hender i 1942 etter vel 250 dager med voldsomme kamper. Motivet viser sovjetiske marinegaster i kamp mot tyske infanterister og mot en rød bakgrunn av flammer og røyk fra den sønderskutte byen. For meg vekket maleriet straks en assosiasjon til komposisjonen i Fransciso Goyas (1746 - 1828) "Den 3. mai", der overlegne Napoleons-tropper avretter sine spanske motstandere.

Et annet maleri jeg falt for på Det Russiske Museum, bar den enkle tittelen "Brød"; malt i 1948 av Alexander Bubnov (1908 - 64). Bubnov fulgte i den realistiske tradisjonen til

predvizhniki-gruppa og malte også flere historiske motiver som føyer seg inn i samme tradisjon som den Ilja Repin (1844 - 1930) og Vasilij Surikov (1848 - 1916) stod for.

 

"Brød", Alexander Bubnov (1948)

Motivet i "Brød" viser en bugnende åker av moden hvete. Åkeren står så høyt at hesten og vogna så godt som forsvinner i den. Med dette landskapet og bonden med sitt store skjegg, skulle man nesten tro at motivet var hentet fra tida før revolusjonen i 1917 eller fra ei av novellene til f.eks. Anton Tsjekhov eller Ivan Turgenev.

Men helt til høyre i motivet ser vi noen kraftlinjer sno seg fram i landskapet. Det viser at vi har med malerens egen samtid å gjøre. Kanskje med referanse til Lenins påpekning av hva som var kommunisme: "Makt til folkeforsamlingene (sovjetene) og elektrifisering av hele landet." 

Det gjør også at bonden mest sannsynlig er lederen på et kolkos (statsbruk) som sjekker om kornet er modent for innhøstning. Et kjært syn for et folk som hadde opplevd hungersnød både under 1. verdenskrig (1914 - 1917), under borgerkrigen (1917 - 1922) og under 2. verdenskrig (operasjon Barabarossa) (1941 - 1945).

"Varm dag", Anatoly Levitin (1957)

Nesten ti år lenger fram i tid -- i 1957 -- og delvis ute av perioden med gjenreisning av utbombede og utbrente byer i Sovjetunionen, finner vi igjen et fredfylt, herlig motiv. Maleriet "Varm dag" malt av Anatoli Levitin (1922 - 2018). Et maleri jeg ble stående lenge foran. Det var vakkert og tankevekkende på så mange måter.  

Ei ung kvinne lar vaskebøtta stå, tar av seg skoene og svaler seg i vinduskarmen i et åpent vindu. Utsikten er innhyllet i varmedis, men viser likevel hus uten skader etter krig. Trolig ser hun ut over nyreiste boliger etter krigen. Kanskje lurer hun på om hun selv vil komme til å bo der, hvis hun finner seg en mann? Hvis? 

Av de 27 millioner som Sovjetunionen mistet i krigen, var størstedelen menn. I enkelte områder var det opp til 100 kvinner pr. gjenlevende mann i relevant alder. Stalins ubarmhjertige fengsling av mange hjemvendte krigsfanger fra tysk fangenskap, gjorde vondt verre. Derfor ble Russland i stor grad gjenreist av kvinnene. Resten av Europa ble gjenreist av USAs handels-økonomiske ambisjoner, blant annet i form av Marchallplanen. De russiske kvinnene bar gjenreisinga av sitt ødelagte land på egne skuldre, uten hjelp utenfra. Kanskje var det nettopp derfor dette motivet virket så sterkt inn på meg? Både vakkert og trist på en og samme tid?

Tilføyer at maleriet er malt fire år etter Stalins død i 1953, og etter at SUKP ikke lenger var opptatt av at kunstnerne skulle følge Stalins og Sovjetunionens kunstnerforbunds regler fra 1933 (se ovenfor). Tviler imidlertid på at det hadde noe innflytelse på Levitins valg av motiv.

"Kø", Alexei Sundukov (1986)

Ennå med Levitins tankevekkende motiv i tankene traff Alexei Sundukovs (1952 -    ) maleri med tittelen "Kø" meg rett i tenkekassa. Ærlig talt fikk jeg en god latter der jeg stod. Jeg hadde faktisk besøkt Moskva i 1984, to år før Sundukov malte "Kø" og selv opplevd slike lange køer . . . . men så lange?

Det som likevel slo meg var at motivet var helt i tråd med den russisk realistiske stilen helt fra predvizhniki-gruppas tid. Samtidig var det jo også helt i tråd med kriteriene for sosialistisk realisme: 1) være tilgjengelig for folket (dostupnost), 2) være i folkets tjeneste og ånd (narodnost) og 3) være i partiets tjeneste/ ånd (partiinost). Fra 1985 og fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991 var Kommunistpartiet (SUKP) ledet av Mikhail Gorbatsjov og støttet opp om slagordene "perestroika" og "glasnost" (omstrukturering og åpenhet) som nettopp dette maleriet var et uttrykk for.

Køene som folk brukte mye tid og ergrelser på, skyldtes for en stor del mange tiår med rustningskappløp med USA-Nato, og at dette hadde brakt Sovjetunionen til økonomisk fallitt. En kostbar krig i Afghanistan (1978 - 89) mot islamske opprørere som ble støttet av USA-Nato, gjorde vondt verre. Køene økte og vanlige folk fikk det mer spartansk enn bare et tiår tidligere. Det hele endte med oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, en begivenhet som i stor grad skjedde med USAs aktive finansiering og medvirkning. 

Denne undergravings-praksisen har USA drevet overfor utallige land rundt om i verden etter siste verdenskrig. I Latin-Amerika finnes ikke et land der dette ikke har skjedd. Dermed blir det urkomisk når amerikanske topp-politikere i våre dager mener seg manipulert av russiske hackere ved presidentvalget i 2016. Det kan best sammenliknes med en situasjon der de verste gangsterne i byen, påberoper seg å være moralens fremste voktere.

Inntrykkene i etterkant

For meg kan dagen på Det Russiske Museum i St. Petersburg / Leningrad oppsummeres i tre punkter. 

For det første er jeg fortsatt ikke i tvil om at russisk bildende kunst hadde sin gullalder i framveksten av den sosiale realismen på 1880-tallet og med predvizhniki-gruppa i førersetet. Prinsippene som denne gruppa forfektet, står ennå i dag sterkt blant russiske malere, ikke minst gjelder det de tekniske maleferdighetene. I Vesten har postmodernismen og konseptkunsten undergravd det meste at estetikk og faglige ferdigheter.

For det andre er jeg ikke i tvil om at modernismens mange -ismer eller nye sjangere fant en svært god grobunn i Russland i de første to tiårene etter 1900. Det er et så spennende fenomen at jeg kanskje kommer til å grave ytterligere i det senere? Når det gjelder konstruktivismen, naivismen og deler av abstrakt kunst synes disse å ha fått mye "godt og tørt krutt" fra nettopp russiske kunstnere i denne tida.  

Og for det tredje har jeg lovet meg selv å skaffe meg bedre innsikt i kunstnere og malerkunst fra Sovjet-tida (1917 - 1991). Helt fra min egen ungdom og fram til i dag, er sosialistisk realisme (også kalt sosialrealistisk kunst) ofte blitt omtalt som et propaganda-fenomen. Altså en slags dum eller plump markedsføring av de verdier som folkene bak revolusjonen i 1917 stod bak. Som maleriene overfor kan underbygge, kan slike påstander kastes i kategorien "vrøvl og dum kaldkrigs-propaganda". 

Er det å male i den historiske sjangeren som f.eks. "En politisk kommissær død" eller "Forsvaret av Sevastopol" propaganda? I så fall er også f.eks. John Singer Sargent's "Gassed" fra 1919 propaganda. Det samme er også "Battle of Britain" av Paul Nash fra 1941, stauten av Max Manus av Per Ung fra 2011, m.fl. Eller er det kanskje propaganda å male "Varm dag" slik Levitin gjorde i 1957? Nei - selvsagt ikke.

Det er på høy tid å legge vekk fordummende kaldkrigs-merkelapper og heller ta kunstnerne fra Sovjet-tida på alvor. Det fortjener de. Det jeg så av maleriene deres på Det Russiske Museum viser at de på ingen måte står tilbake for de vestlige på noen som helst måte. På enkelte områder som f.eks. bildekomposisjon er det snarere tvert imot.


PS. Jeg besøkte også Eremitasjen i St.Petersburg i 2016. Nesten tre dager tilbrakte jeg der, på et av verdens største og mest innholdsrike kunstmuseer. Blogg-innlegget om det besøket finner du her