Skjønnhetens egenverdi

Underskog. Bekkeblom i blomst. Tidlig i juni malte jeg denne vårbekken. Nå rant den hvor snøen hadde ligget bare få dager tidligere. Der sprekker i skydekket og trærnes bladverk tillot det, rant sollyset ned og lyste opp stadig skiftende deler av underskogen. I mellomtida lå alt annet i dus og avventende beskjedenhet. Ventet på at skyene igjen skulle bevege seg. Åpne slik at også de fikk stråle litt i solas spotlight.  

Motivet minnet meg om mange ulike sider ved livet, men der jeg stod og betraktet motivet, var det primært følelsen av skjønnhet som kom sterkest på meg. En god og varm følelse. En følelse av lykke. 

Dermed kom også ønsket om å gjengi hva jeg så og følte på et lerret. Som en av aforismene i den nyutgitte boka "Det lyse og det mørke" forteller, er nettopp skjønnheten en av de tre viktigste følelsene som driver meg til å male.  

Men hva er skjønt? Hva er egentlig vakkert? Vet vi det? . . . . . Vi må da vite det siden vi stadig bruker slike ord om det meste. Natur, mennesker, dyr, musikk, dikt, bildende kunst, etc.? Men vet vi egentlig hva skjønnhet er?

 Landskapsmaler og kunst-pedagog John F. Carlson skrev: 

• Hva fysisk skjønnhet er, har ingen så langt kunnet definere. Vi opplever den som en slags elektrisk strømning; vi higer etter den, føler den, forstår på en måte hvordan vi kan frambringe den, men vi aner ikke hva den er (ref.)
  

Miguel Cervantes Saavedra

Skjønnheten er således langt på vei udefinerbar. Likevel er de fleste av oss klar over den store innflytelsen som skjønnheten har på oss. 

Eller for å si det med Europas første store romanforfatter, Miguel Cervantes Saavedra: 

• Siden skjønnheten har det fortrinnet at den vekker velvilje og sympati, ble både kvinner og menn ivrige etter å vise den vakre maurerinnen all sin vennlighet og oppmerksomhet. 
  (fra "Don Quijote", kap. 37)

Med denne setninga avslører Cervantes at han kanskje er påvirket av antikk gresk filosofi. Platon så på skjønnhet som en verdifull kraft som inspirerer mennesket til å hige etter det gode (vennlighet, kjærlighet, tilgivelse, etc.) og sannferdige.   

Den romantiske epokens multi-talent, Johann W. Goethe, gikk videre og påpekte skjønnhetens evne til å gjøre oss fornøyde og sterke: 

• Den sjela som opplever skjønnheten, blir ofte sterk nok til å kunne gå alene  

J.W. Goethe malt av J.Stiegler,1828

Kanskje bygget Goethe her på Aristoteles som mente at skjønnhet er et resultat av harmoni, symmetri og riktige proporsjoner, og at skjønnhet i seg selv er i stand til å gi oss glede og en følelse av indre balanse og tilfredshet.

Filosofen Schopenhauer mente at det å fordype seg i det skjønne lar oss -- i det minste for ei stund -- unnslippe livets stadige krav, begjær og smerte. Skjønnheten gir oss et øyeblikk av ro der vi, ved å oppleve og fordype oss i den, finner hvile og forløsning.

For å oppsummere: Å oppleve skjønnheten gjør oss bl.a. vennlige / gode (Platon og Cervantes) og mentalt sterke og friske (Aristoteles, Goethe og Schopenhauer). 

Sett på denne bakgrunnen er det umulig å si noe annet enn at skjønnheten er uhyre viktig for oss alle. At uten det skjønne og vakre ville vår opplevelsesverden eller åndelige verden blitt mye fattigere, og sjansen ville økt for at vi ville blitt mer kyniske, utilitaristiske, egoistiske og ondsinnede? Kort sagt mer utilfredse og dermed også ufordragelige? 

Tenk bare på hva skjønnheter som f.eks. musikalske "svisker", et uberørt landskap, markblomster på ei sommereng, fuglesang, et menneske med harmoniske proporsjoner, spennende arkitektur eller smilet til en liten baby, får deg til å føle. Skjønnhet som behager? Som går deg til hjertet og gjør deg glad? En glede som du gjerne deler, og som lett smitter over på andre rundt deg? En glede som gjør ikke bare ditt liv, men også livene til andre mer trivelige og opplevelsesrike? 

I tillegg er behovet for skjønnhet så stort i oss at vi ikke bare nøyer oss med tilfeldigheter. Tvert om prøver vi aktivt å oppsøke det vakre og skjønne. Da sier vi gjerne: Jeg er bare helt på knærne etter Ravels komposisjoner, naturopplevelser, Beatles, lyrikk, Monets malerier, barokk arkitektur . . . eller hva det nå enn er som vi higer etter.   

Prof. Roger Scruton

Slik sett kan derfor skjønnheten ikke være noe annet enn en viktig verdi i våre liv slik Roger Scruton, filosof i estetikk, hevder.

Å miste eller ikke bry seg om vår instinktive tørst etter å få oppleve og få beundre skjønnheten, og gjerne dele den med andre, er faktisk som å miste noe av meninga med livet? Miste en viktig gave som livet opprinnelig ga oss, men som vi bevisst eller ubevisst takket nei til? 

Sett fra Roger Scrutons ståsted er skjønnheten like viktig for vår forståelse av oss selv og verden omkring oss, som alle de andre verdiene vi regner som viktige i vår kultur: 

• sannhet (det å snakke sant og ikke venne seg til usannheter hos seg selv og hos andre)
  
  
• personlig frihet (det å ikke underkaste seg eller la seg bli underkastet av viljen til en eller annen herskende kaste)
  
  
• kunnskap (det å prøve å tilegne seg viten og visdom gjennom fornuft, rasjonalitet og logikk. Altså prøve å leve opp til arven fra renessansen, opplysningstida og vitenskapsteorien.
  
  Det innebærer også å ha vilje og evne til å endre sin kunnskap og forståelse av verden, hvis man blir overbevist om at en annen forståelse er mer i tråd med virkeligheten. Dette i klar motsetning til det å bli retorisk overtalt, tvunget eller indoktrinert til å endre sin forståelse av virkeligheten.   
  
  
• integritet (det å være tro mot sine moralske prinsipper som f.eks. å ta parti for de svake, ta avstand fra urett, være sannferdig, etc.)
  
  
• måtehold (det å ikke være grådig og arrogant / sjølgod, og heller ikke venne seg til slike utskeielser hos andre)
  
  Vi lever faktisk i et økonomisk system der måtehold blir systematisk motarbeidet. Det skyldes at globale konsern i næringsliv og finans-kapital (fond, storbanker, etc.) styrer politikken i verden. Hos dem er måtehold et fremmedord. Snarere blir det "aldri nok". Grådigheten etter stadig større profitt og økte aksjekurser, er i ferd med å rasere jorda, skape stadig nye kriger og større økonomiske ulikheter mellom folk. 
  
  
• modighet / mot (til å snakke sant og handle rettferdig i henhold til gode moralske prinsipper)   

Tenk deg om disse verdiene ble praktisert av alle etter prinsippet som Immanuel Kant anbefalte i sitt kategoriske imperativ:
 

• "Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg selv".

Vel, da avslutter jeg her?  . . . . . 

For går jeg nå videre, gjør oppramsinga av ovennevnte verdier at jeg ikke kan unngå et frontal-angrep på dagens politikerkaste i Europa (og Norge). 

Sett fra mitt ståsted er det en politikerkaste som især etter 1991 har skapt seg en felles og farlig ideologi (nyliberalisme + unipolar globalisme) som de nå -- med fanatisk iherdighet --  prøver å påtvinge alle innbyggere, alle land, alle mennesker og kulturer på jorda. 

Et av mange eksempler på denne politikerkastens ugjerninger, er at sågar kriger og miljø-ødeleggelser (som f.eks. miljø-ødeleggende vindturbiner, gruvedrift på havbunnen, etc.) er blitt økonomisk lønnsomt. 

Dels fordi det blir subsidiert av den nyliberale politiker-kasten, og dels fordi denne kasten ikke bruker etikk og moral til annet enn å legitimere sine egne ugjerninger og brudd på internasjonale lover. Når de f.eks. hisser til kriger, får vi alltid vite at det skyldes at "de er de snille og de andre er de slemme". Dette kvasi-moralske sprøytet selges deretter inn til befolkninga via like moralsk korrupte massemedier . . . som (selvsagt) blir tilgodesett eller subsidiert av den nyliberale politikerkasten.   

Kort sagt snakker vi om en politikerkaste av historieløse og virkelighets-fjerne yrkespolitikere som systematisk bryter alle etiske verdier, og som har gjort dobbelmoral, krigshissing, statskupp, kriger, løgn, brudd på FN-traktaten og skamløs manipulering av sin egen befolkning, til sine faktiske verdier.  

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 har de med sine ledere i primært London, Brussel, Paris, Washington og Berlin, sørget for å omforme et tidligere nokså etisk bevisst og oppegående Europa (1945 - 1991) til en stadig mer brunstripet fascistisk kloakk. 

Nok om det. Avslutter her ettersom min kommentar til maleriet ovenfor, var ment å være avgrenset til skjønnheten. Ikke til dens rake motsetning i vår tid.

 

"Vårlig underskog", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2025 © 

 

----- o ----- o ----- o -----

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, kriger og rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte til å melde seg inn i en freds-organisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati.  
 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredsperspektiv (Trondheim)
  

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

Nytt liv

Tidlig i mai gikk jeg ned "kjerrevegen" fra Ekrehagen og ned til Rideskolen i Tromsø. Det var langs denne vegen jeg kom over dette symboltunge motivet. I alle fall slik jeg oppfattet det. For meg ledet det nemlig uvilkårlig tankene til diktet og sangen "No livnar det i lundar", skrevet av Elias Blix i 1875. Altså i den tida han var lærer i kommunen Gildeskål  i Nordland.

• Det er vel fagre stunder, når våren kjem her nord,
  og atter som eit under, nytt liv av daude gror 

Motivet jeg tilfeldigvis hadde oppdaget, illustrerte det hele. Langs skogbunnen lå restene av fjorårets gress og planter. Livløst, gulbrunt og dels i oppløsning. Men innimellom disse restene kunne jeg likevel skimte nytt liv i form av ulike små og grønne fargenyanser. 

Trærne stod fortsatt nakne, men som et budskap fra livet malte jeg det skarpe polare vår-lyset slik at stammene mot bakken ble lysere enn det de var. Livet var i ferd med å finne veien opp mot tretoppene og lauvet som snart skal komme, tenkte jeg. I refleksene i smeltevannet ved foten av trærne, malte jeg trestammene i mørke valører. En påminnelse om at ikke en gang våren kan flykte unna sin egen forgjengelighet og korte liv. Årets vår ville igjen bli det "daude", som livet neste vår skulle oppstå fra.  

Jeg kunne sagt mer om symbolikken jeg har lagt inn i dette maleriet, men dette får holde. Hensikten var bare å understreke at et landskapsmaleri ofte er mye mer enn "bare" et landskapsmaleri. 

I alle fall for min egen del. I de siste årene har jeg sjeldent malt passive gjengivelser av natur og landskap. Snarere legger jeg alltid inn de budskap som motivet forteller meg personlig. Hva det forteller andre som betrakter dette landskapsmaleriet, overlater jeg helt til dem.  

 

"Nytt liv av daude gror", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 35 x 70 cm, 2025 © 

 

 

Barndom

Barndom. For noen av oss vekker ordet gode minner og følelser. Blant mine spilte naturen en viktig rolle, og det gjør den fortsatt. Fra 7 - 8 års alderen minnes jeg en hendelse en solvarm dag. Kanskje fordi det var en av de første gangene jeg ble overbevist om noe som senere ikke har forlatt meg? 

Jeg lå på ryggen på det flate, sirkelrunde betongtaket til et drikkevann-magasin nær Breivang husmorskole på Tromsøya. Magasinet var ikke høyere enn et par meter og lett å klatre opp på fra et tre i nærheten.

Under betongtaket jeg lå på, lød et lavt sus av rennende vann. Lufta føltes som fløyel mot huden. Varm og litt fuktig. Ren og god å puste i. Rundt lå skogen med alle sine ulike vekster. Utallige valører og fargenyanser. Ved siden av meg lå en stor, glatt stein som reflekterte sollyset når jeg så mot den. Og over meg, en kolossal ceruleanblå sommerhimmel med hvite skydotter. 

Småfugler sang. Noen ganger lav brumming fra humler. Av og til ivrig summing fra fluer. Ei løpebille med glinsende ryggskjold bråstoppet en halv meter fra ansiktet mitt, søkte med antennene, tverrvente og forsvant i samme retning den var kommet. Den hadde nok oppdaget at jeg lå der og ville unngå et møte.

Detalj fra "Barndom"

Der jeg lå føltes det som de fem sansene mine -- hørsel, syn, smak, lukt og følelse -- var innstilt på høyeste og mest sensible trinn.

Gradvis meldte tanken seg. En åndelig fornemmelse. En spirituell følelse. En følelse av takknemlighet. Takknemlighet over å leve. Over å være her, akkurat her og nå.

Den andre følelsen som traff meg intenst, var følelsen av å være i slekt med alt levende rundt meg. Joda, vi var forskjellige, men et svært viktig fellestrekk overskygget alt annet. Vi levde! Ikke noe var mer sikkert enn nettopp det! Vi var familie og i en familie må man ta vare på hverandre.

Sett under ett ga minnet om disse to følelsene -- takknemlighet og de levendes medansvar for hverandre -- meg ideen til å male "Barndom". En unge som balanserer på ei trerot og med armene utstrakt mot naturen og verden omkring. 

"Naturen er kilden til all sann kunnskap", hevdet Leonardo da Vinci.

Selv kunne jeg ha lyst å tilføye: . . . og desto lenger vi mennesker kommer unna naturen og lever i en verden av mennesker, betong, medienes fiktive verden, reklame, betong, maskiner, elektronikk, bygninger, glass og asfalt, . . . desto mer livsfjerne, arrogante og stupide blir vi, og desto farligere blir vi for oss selv og andre skapninger i familien.  

 

"Barndom", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 100 x 73 cm, 2024 ©

 

 ----- o ----- o ------ o ------

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, oppfordres alle fredsorienterte til å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati.   

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredsperspektiv (Trondheim)
  

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

Hovmot står for fall

I nærheten av gamle Sandnes gård kom jeg over et havarert tvillingtre. Den ene tvillingen hadde brukket og gått i bakken. Fuktig snø fra de siste dagene lå over den som om naturen ville skjule dens endelikt . . . .  

 

Man kommer i tanker, når man betrakter noe slikt. En tanke som slo meg, var "hovmot står for fall". Joda, den falne tvillingen kunne godt symbolisere det.

Et symbol som også synes å prege framtrendene politikere i vår egen tid? Et symbol på individer, organisasjoner eller politiske systemer som går i bakken, takket være sin egen arroganse (hovmot / overlegenhet / overmot / hybris) og narsissisme. To negative og farlige egenskaper eller fallgruver som stort sett går ut på det samme. Tragedien venter uansett.

Mens jeg tegna ei røff skisse over motivet, vandret tankene videre.

Myter, filosofi og religioner?

Mytenes verden er smekkfull av advarsler mot arroganse og narsissisme. Advarsler som vår tids topp-politikere overhodet ikke har tatt inn over seg, og som nå truer med å bringe Europa i kne på mange måter?

Men mer om det senere. For egen del oppfatter jeg mytenes verden som frukter som er innhøstet fra mange hundre års erfaringer, gjerne innpakket i absurde fortellinger som gjør at mytene er lette å huske.

Derfor ler vi gjerne rått av dem fordi vi henger oss mer opp mytens absurditet og usannsynlighet, enn i visdommen de prøver å formidle til oss. Dermed kommer vi ofte i skade for "ikke å se skogen for bare trær". Vi flirer rått av myten og overser visdommen den kan gi oss.

 

"Ikaros' fall", Jacob Gowy, 1638

Gresk mytologi har mange myter som sier at arroganse/hovmot fører til kaos og tragedier. 

Unge Ikaros avviste farens advarsler. I sitt hovmot tvilte han ikke på at vingene ville svikte han, selv om han fløy nærmere sola. Men da han gjorde det, smeltet voksen i vingene. Dermed styrtet han i havet og druknet. 

Myten om Faethon, sønn av solguden, illustrer det samme. Faethon ba om å få kjøre solvogna over himmelen. Han fikk lov til det, men yr og overmodig kjørte han sola ut av kurs. Det ville blitt slutten for livet på jorda om ikke Zevs hadde stoppet solvognas ville ferd ved å drepe Faethon. Altså endte hovmotet igjen med tragedie.

At hovmot/arroganse ofte går sammen med narsissisme, viser myten om Narkissos. Han avviste arrogant alle tilnærmelser siden han var sykelig forelsket i seg selv. Målt mot andre mennesker var han "alt". I sin arrogante egenkjærlighet glemte han sågar å spise og gikk dermed til grunne. Arrogansen førte altså nok en gang til en tragisk slutt. 

Går vi nordover i "mytenes tid", ser vi at vikingenes Håvamål (Odins tale) har mange vers (bl.a. 5, 6, 7, 10, 29, 30, 55, 56 og 57) som også advarer mot hovmot / arroganse. Håvamål tar til orde for moderasjon i såvel mat og drikke som i uttalelser og handlinger. 

Vikingene la vekt på at arroganse ofte vekker unødig(!) krangel og strid. I tillegg svekker det ens vilje og evne til å tilegne seg ny eller bedre kunnskap. Hvis man har rett i alt, trenger man ikke høre på andre eller lære noe nytt. Man er jo allerede "verdensmester".

Filosofene

Også mange filosofer advarer sterkt mot arroganse og narsissisme. Sokrates gikk for å være Athens klokeste mann. Selv benektet han det. "Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at jeg ingenting vet," sa han og understreket slik at ydmykhet og evne til sjølkritikk, også motiverer til å skaffe seg mer kunnskap og visdom.

Dess mer man vet, dess mer forstår man hvor lite man egentlig vet, la Sokrates vekt på. Man blir aldri ferdig utlært, sier vi gjerne i vår tid. Og den som tror han eller hun er ferdig utlært, er ikke ferdig utlært, men bare ferdig.  

Aristoteles brukte ordet "hybris" som betegnelse på at arroganse fører til undergang for såvel individer som for samfunn. Han la vekt på at nøkternhet / balanse og moderasjon / måtehold var viktig for å unngå slike tragiske utfall. Å alltid ta som gitt at man har rett i en sak, ledet mot avgrunnen. Og dess mer skråsikker man er, dess raskere når man avgrunnen.

Andre filosofer som advarte mot arroganse og narsissisme, var romerske Seneca og opplysningstidas store filosof, Immanuel Kant.

Med sitt kategoriske imperativ ("gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg selv") slo Kant fast at man ikke bør la seg styre av arrogant egeninteresse. Da går det som regel galt, også med en selv og de små eller store samfunn man eventuelt måtte lede.

Man møter sitt velfortjente karma som mange hinduer ville sagt. For også i de store verdens-religionene finnes utallige advarsler mot arroganse og narsissisme. 

Religionene

I kristendommen regnes arroganse / hovmot som en av de 7 døds-synder, mens hovmotets motsetning, det å være ydmyk (moderat / ærbødig / balansert) regnes blant de 7 himmelske dyder.

"Babels tårn", Pieter Brueghel, 1563

Første Mosebok (11,1 - 9) forteller om Babels tårn. Selvsikre og arrogante mennesker ville bygge et tårn som rakk helt opp til himmelen.

Etter ei stund gikk arbeidet i stå. Gud straffet deres arroganse, sies det. Dermed ble ikke det ambisiøse og temmelig meningsløse prosjektet ikke annet enn en gedigen fiasko og et vanvittig misbruk av tid, arbeid, ressurser og penger.

Her er det lett for meg å tenke på vekslende regjeringers mange kostbare fiaskoer og "månelandinger" som f.eks. Mongstad-prosjektet i 2007. Daværende statsminister, Jens Stoltenberg, hevdet (arrogant som alltid!) at Mongstad ville revolusjonere all CO2-fangst i verden. I verden! Hvorfor ikke universet? . . . . Prosjektet endte som kjent i en gedigen fiasko.

Liknende trinn på arroganse-stigen er bl.a. stortingets havvind-prosjekt, elektrifiseringen av oljeproduksjonen og de mange hundre milliardene som vekslende regjeringer har pøst inn i lange og ødeleggende kriger i bl.a. Afghanistan (2001 - 2021) og Ukraina (2014 - 2025?). Samtidig overser de like arrogant forfall og nedleggelser av skoler, sykehjem, veier, folks tilgang til boliger, levekostnader, etc. i sitt eget land.

Slike ting gir iallefall meg grunn til å betrakte norske politikere på statsnivå(!) som virkelighetsfjerne og fanatiske forkjempere for sin aggressive ideologi (nyliberalisme + unipolar globalisme), og uten bakkekontakt i den faktiske globale og nasjonale virkeligheten. 

I buddhismen legges det stor vekt på balanse. Man bør aldri gå til ytterligheter, men velge "middelveien" i sin atferd. Arroganse blir sett som et uttrykk for uvitenhet, og for falsk selvfølelse / ego som bare fører til lidelse. I tillegg svekker arroganse muligheten for å oppnå nirvana.

I islam sees arroganse som en av de verste synder, og ydmykhet som en av de beste. Dette på lik linje med kristendommen. Den falne engelen (Iblis) ble styret i avgrunnen, nettopp på grunn av sin vanvittige arroganse. Overmot / arroganse i islam sees ikke bare som en personlig feil, men også som en trussel mot den moralske orden og dermed også mulighetene til å opprettholde et fungerende samfunn.

Hva med vår egen tid? 

Hvis vi legger vekt på flere tusen års erfaringer og visdom nedfelt i myter, filosofi og religioner, er arroganse (hovmot / overlegenhet / overmot / hybris) og narsissisme farlige greier, såvel for enkelt-individer som for større enheter som organisasjoner, samfunn og nasjoner. 

Mange historikere tar også til orde for at herskernes arroganse var en framtredende årsak til at Romerriket (~ 700 f.Kr. - 476 e.Kr.), Det spanske imperiet (~ 1500 - 1898), det fascistiske og nazistiske Europa (~ 1930 ~ 1945) og Det britiske imperiet (~ 1600 / 1956) gikk over ende. Nettopp fordi den herskende politikerkasten lot seg forføre av sin egen retorikk og arroganse, og sin overbevisning om å ha rett i alle sine vurderinger.

Men med deres arroganse forsvant også deres evne til å tilpasse politikk, mål og strategier til endringer som faktisk skjedde i bl.a. teknologi, markeder, natur, økonomi, handelsruter, demografi, befolkningas interesser samt endringer i andre folk og nasjoners atferd. 

I boka "Kampen om Spania" gir historikeren Antony Beevor en treffende beskrivelse av arrogansen i den herskende kasten ved det spanske imperiets oppløsning (s. 38):

• I sin ubøyelige stolthet nektet de å se spindelvevet og forfallet i det store huset sitt, men fortsatte urokkelig å forestille seg som i sin ungdoms prakt. Denne evnen til bare å se hva den ønsket å se, gjorde den spanske herskerklassen innadvendt.

Det Beevor beskriver som "innadvendt" i tanke og handlinger, er hva psykologer kaller kognitiv dissonans. En lidelse som gjør at man fornekter og avviser endringer som har skjedd i den virkelige verden. I verste fall blir man aggressiv mot alle som påpeker faktiske endringer som avviker fra deres egen feile eller dogmatiske virkelighets-forståelse.

Sett fra mitt ståsted synes nettopp denne mentale lidelsen; å fornekte virkeligheten og "bare se det man selv ønsker å se", å være det mest sentrale kjennetegnet ved dagens herskende politikerkaste i EU/EØS! 

De fornekter å innse at verden har forandret seg kraftig etter Berlin-murens fall i 1989 og Sovjet-unionens oppløsning i 1991, og dermed at selve fundamentet for deres og fortidas "rasjonalitet" har rast i grus.

Når statsoverhodet i lille Burkina Faso, Ibrahim Traoré, fortsatt er i live etter at han i 2023 utviste franske militære styrker, forstår man at verden har endret seg med stormskritt. Tidligere ble afrikanske statsledere, som innførte nasjonal suverenitet på bekostning av amerikanske og / eller europeiske interesser, raskt og brutalt avlivet. Herunder bl.a. Patrice Lumumba (Kongo - 1961), Thomas Sankara (Burkina Faso - 1987) og Muammar al-Gaddafi (Libya - 2011).

Men nei -- sett fra Washington(?) og EU/EØS/NATO -- er alt som før. Riktignok innrømmer de at store geopolitiske endringer har skjedd, men nekter å ta de logiske konsekvensene av det. Istedet insisterer de arrogant på å videreføre den kalde krigens tankegang. Tankegangen som tilsier at resten av verden betingelsesløst må underkaste seg USA/EUs hegemoni / overherredømme og styring.

Dette til tross for bl.a. følgende grunnleggende endringer etter Sovjets oppløsning i 1991: 

1) at Kina er blitt en global teknologisk og økonomisk supermakt som ikke lenger lar seg styre av politikerkasten i verken EU eller USA/NATO

2) at USA/EU/EØS etter flere tiår med nyliberalistisk vanstyre (privatisering, liberalisering og deregulering av nasjonale lover samt fri flyt av varer, tjenester, penger og mennesker over nasjonale grenser) har pådratt seg stadig større gjeld og et skremmende sosialt og industrielt forfall - jfr. USA, Tyskland, UK og Frankrike. Ikke minst har gjelda vokst som følge av nedstengninga under korona (2020 - 2022) og de mange krigene som Vesten har drevet, og fortsatt driver. 

Vesten er i dag et beinrangel, målt opp mot hva det var for tredve år siden. Alt som er oppnådd under den herskende politikerkastens nyliberalisme, er at de rikere er blitt ekstremt mye rikere, og at vanlige folk må ha flere jobber for å få endene til å møtes. Andre "seire" er blant annet økt politisk polarisering, forfall i offentlig infrastruktur, svekkelse av ytringsfriheten, økt politisk ensretting i mediene og at stadig færre har råd å bo i de store byene.

3) at handels-samarbeidet BRICS vokser seg større i antall land og økonomisk styrke. Organisasjonen har i dag i alt 10 medlemmer og forventes å vokse med 9 nye land i nær framtid.

For stadig flere nasjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika er BRICS blitt et mye mer relevant alternativ til handelsregimet som styres av EU/EØS og USA. Et handelsregime som er utformet etter nykolonialistiske prinsipper som i første rekke favoriserer Vesten (dvs. USA, EU/EØS, Nato-landene og Australia samt New Zealand).

4) at stadig flere land i verden ikke lenger aksepterer at USA og EU/EØS har politisert finansielle verktøy som IMF, WTO, SWIFT, Verdensbanken, o.l. og bruker dem som brekkstang for å tvinge igjennom politikk og handelsprinsipper som favoriserer Vesten, og som slik ødelegger for global konkurranse på like vilkår i næringslivet. Resultatet er at BRICS-landene nå utvikler sine egne finansielle verktøy. Verden er altså ikke lenger slik at USA/EU/EØS kan tvinge alle andre til underkastelse. 

5) at USA/NATOs mange ikke-FN-autoriserte (og dermed illegitime!) kriger, proxy-kriger, statskupp og kuppforsøk (Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Egypt, Jemen, Libya, Syria, Somalia, Ukraina, Georgia, mfl.) har kraftig svekket Vestens omdømme og legitimitet i resten av verden, og ført til at Vesten i økt grad oppfattes som upålitelig, uansvarlig og direkte farlig å ha med å gjøre.

Vesten er i dag i kjent for sin dobbelt-moral der man bl.a. bruker FN-traktaten og menneske-rettighetserklæringen slik det måtte passe. Når det ikke passer Vestens interesser, blir disse og andre konvensjoner brutt, oversett eller skamløst bortforklart av USA/EU/EØS.

Vestens tafatthet overfor uhyrlighetene som sionismen begår overfor folket i Gaza i disse dager, står som et svært synlig og ugjendrivelig bevis på det. Men kledelige krokodilletårer kan selvsagt politikerkasten i EU/EØS og NATO-landene spandere i alle massemedier, samtidig som ingen sanksjoner kommer på tale. Retorikk, manipulering og folkeforføringens kunst kan disse gryende fascistene til fingerspissene.

6) at USA/NATOs framprovoserte proxykrig mot Russland, med Ukraina som slagmark og med ukrainere og russere som kanonføde, er tapt (se prof. Jeffrey Sachs oppsummering på Universitetet i Cambridge).

Å forlenge krigen og dens lidelser slik EU og den norske politikerkasten ønsker, vil bare føre til full ødeleggelse av Ukraina samt til en enda større økonomisk, militær og politisk fallitt for NATO-landene. De har nemlig ikke penger samt industrielle og militære ressurser til å fortsette krigen, uten selv å gå bankerott, og slik knuse det som er igjen av velferd og levelige forhold for vanlige folk i Europa. Men som de arrogante fanatikerne de er, er det trolig det de i sin kognitive dissonans snubler seg til å gjøre. 

Boris Johnson: krigen i Ukraina er en proxykrig initiert av USA/NATO

7) at en direkte og åpen krig mellom USA/NATO/EU og Russland, som følge av at man ønsker å videreføre den unipolare strategien (dvs. USA som "verdensdiktator" og EU/EØS som assistent), vil med 100 % sikkerhet føre til en utslettende verdenskrig med atomvåpen. En krig som ingen vinner og som vil gjøre jorda ubeboelig for mennesker.

I siste instans er det denne skremmende paradoksale og nihilistiske visjonen som EU-kommisjonen og deres underdanige vasaller på stortinget arbeider for å virkeliggjøre!

Til tross for ovennevnte fakta og til tross for at USAs nåværende og folkevalgte(!) president, Donald Trump og hans utenriksminister, Marco Rubio, tilsynelatende(!) innser at den "unipolare globalismen" er moden for historias skraphaug, sliter politikerkasten i EU/EØS med sin kolossale arroganse og kognitive dissonans.

Og det til de grader at det mer kan beskrives som en kollektiv sinnsykdom. Som fanatiske fotball-hooligans som nekter å innse at deres eget lag må endre sine nåværende mål og strategier for å kunne lykkes i verden i tida framover. 

Følgelig gjør de alt for å forlenge Ukraina-krigens ødeleggelser og bruker egne nasjoners statskasser til å oppnå det. Og når de er tomme, vil de ta opp lån som befolkninga i sin tur skal betale gjennom enda flere nedskjæringer på velferd, enda høyere skatter og avgifter samt innstramminger på befolkningens demokratiske rettigheter - jfr. J.D. Vance's tale i Munchen, mars 2025. 

I tillegg kommer at de i økt grad blir oppfattet som fanatikere i resten av verden. Det bidrar også til å isolere mange EU- og NATO-land politisk som økonomisk. EU/EØS har med sitt fjell av sanksjoner "bitt seg ut" med alle land som ikke følger tidligere USA-president Joe Biden og hans aggressive geopolitikk overfor Kina og Russland. Herunder å ekspandere den nordatlantiske "forsvarspakten", NATO, også til Stillehavet. Kort sagt har de med stor iver og entusiasme børstet støvet av den tyske nazistatens "Drang Nach Osten". 

Denne destruktive politikken har imidlertid nå blitt et mye større problem for EU/EØS enn for Russland og andre sanksjonerte land. De finner relativt lett andre markeder, etc. enn EU / EØS som nå sklir mot økonomisk fallitt. Det koster nemlig å skyte seg selv i foten gang på gang.

Som om dette ikke var nok, prøver EU-kommisjonen å utnytte Ukraina-krigen til å styrke sitt eget korrupte og demokrati-undergravende byggverk. Kravet om å styrke EU ved å bygge ned de nasjonale demokratiene og underkaste seg EU på alle mulige måter, lyder stadig oftere fra den herskende politikerkasten og deres ukritiske assistenter i de store mediene. På trappene er også en EU-hær som ganske sikkert i framtida vil bli brukt mot egne "ulydige" medlemsland.

Sett fra mitt ståsted er det derfor mer og mer som taler for at Europa nok en gang dyrker fram et gryende diktatorisk system. Denne gang ikke med sete i Berlin, Roma og Madrid som på 1930- og 40-tallet, men med hovedsete i Brussel, London og Paris.

Hadde ikke dagens situasjon vært så tragisk og farlig for framtida, kunne man flirt rått av denne arrogante, irrasjonelle og historieløse politikerkasten som nekter å innse at når verden endrer seg, må de selv også endre seg.

Men siden Europas herskende politikerkaste -- til tross for EU/EØS's selvpåførte sviktende innflytelse i verden, og til tross for kastens fallende oppslutning i egen befolkning -- kan utløse en ny verdenskrig (slik europeiske politikere har tradisjon for!) eller nok en gang innføre fascistisk / nazistisk styre i Europa (slik de også har tradisjoner for!), kan vi IKKE tillate oss det!

Oppfordring

Joda, hovmot står for fall, tenkte jeg der jeg stod i duskregnet og skisserte den fallerte tvillingen i ei tiltakende våt skisseblokk. En skarve penselsvinger og hans våte skisseblokk. Kanskje var det naturens egne tårer? Samtidig brøt sola gjennom skydekket og gjorde meg lysere til sinns.

For de av oss som føler stadig større avstand, forakt og avsky for EU/EØS's arrogante, virkelighetsfjerne og farlige politikerkaste og deres kognitive dissonans, kan fredsbevegelsen være ei lindrende sol.

Er du ikke allerede medlem, finner du mer informasjon nedenfor. Bli med og engasjer deg for fred og diplomati, før de arrogante og fanatiske krigshisserne i EU og på stortinget gjør at det er for sent for oss alle. For oss, for våre barn og barnebarn . . . . . . .

 

"Den fallerte", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 35 x 70 cm, 2025 © 

 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredsperspektiv (Trondheim)
  

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)
  

 

 

Fanatismens karma

Som regel maler jeg figurativt. Andre ganger er det abstrakte mer egnet. Erfaringa er at dess mer komplekse tanker og følelser jeg ønsker å avbilde, dess mer går malestilen i symbolsk, ekspresjonistisk eller abstrakt retning.

Maleriet "Herskernes karma" er et eksempel på det. Det ble malt i påsken mens jeg vekslet mellom dette maleriet og et par landskapsmotiver. Det ble også tid til å blåse noe støv av min kunnskap om europeisk historie.

Det som tente meg til å male "Herskernes karma" er den farlige og selvpåførte situasjonen som Europa (og Norge) står i.

En situasjon som er resultat av en farlig og destruktiv ideologi (nyliberalisme + unipolar globalisme) som den herskende politikerkasten i EU/EØS klynger seg til, og som har gjort dem like fanatiske (og farlige?) som nazismen og fascismen var i Europa på 1930- og 1940-tallet.

Det er i alle fall slik jeg oppfatter det.

Vi snakker tross alt om en herskende politikerkaste som -- på tvers av tradisjonelle partiskiller mellom høyre og venstre -- er enige bl.a. om at krigen i Ukraina må videreføres, at jihadister og terrorister fra ISIS og Al Nusra er blitt forkjempere for demokrati i Syria, at nazi-ideologi ikke finnes i Ukrainas politiske ledelse, at det ikke pågår et folkemord i Gaza, at politiske partier i EU/EØS som er motstandere av deres ideologi (nyliberalisme + unipolar globalisme) bør forbys, osv. osv.

Ta et blikk på dagens Europa og især landene i EU/EØS/NATO. De oser av innbitt virkelighets-fornektelse, ensretting og narrativ-kontroll i de store mediene, militarisme, økt fanatisme i politikerkasten, historieforfalskning (f.eks. fjerning eller endring av minnesmerker fra 2. VK), hedring av nazister fra 2. VK samt  undergraving av folks demokratiske rettigheter (jfr. Tyskland, Frankrike og Romania).

I tillegg kommer dyrkinga av heroisk død og krig framfor fred og samarbeid, voksende flagg- og symbol-fetisjisme, avvisning av diplomati til fordel for sanksjoner og mer krig, oppblomstring av "Der Drang nach Osten" ("Lengselen mot øst") og tiltakende etisk forråtnelse i den herskende politikerkasten i form av skamløse løgner, dobbeltmoral og hykleri.

Alt dette er vel ikke å ta feil av?

Disse tankene fikk meg iallefall til å bla i historiebøker og lete på nettet etter utfyllende artikler.

Kanskje var det slik at historia faktisk syntes å gjenta seg eller "ligne på seg selv" som Mark Twain sa?

Eller for å si det med Karl Marx: "historia gjentar seg, først som en tragedie og deretter som en farse". Dvs. at virkeligheten blir så vanvittig og absurd at den blir direkte latterlig eller tragikomisk for alle som prøver å basere seg på rasjonelle og logiske resonnement.

Etter hvert som jeg leste og blåste støvet av gammel historiekunnskap, ble jeg mer og mer overbevist.

Men jeg kunne jo ikke male disse komplekse intensjonale og kausal-sammenhengene slik jeg hadde rablet dem ned på skisseblokka? Det ble bare så altfor dystert og tragisk. Jeg måtte jo ikke glemme at det alltid er lys i mørket. 

Opp gjennom historia har en fanatisk, løgnaktig og krigshissende politikerkaste alltid blitt avløst av nye tider, og en situasjon der de fanatiske herskerne blir stilt til ansvar for forbrytelsene mot sitt eget og andres folk.
Nettopp det måtte også komme til uttrykk på lerretet, og i tillegg måtte jeg få med mer av totaliteten i dagens virkelighet . . . 

Dermed ble "Herskernes karma" et maleri som rommer 10 - 12 symbolske uttrykk. Et sannferdig uttrykk for kompleksiteten i dagens virkelighet? Noe som synliggjør den retninga som Europa nok en gang er i ferd med å ta? Eller kanskje bare noe usammenhengende graut ?

Vel, du står selvsagt helt fritt til å tolke maleriet og selv avgjøre hva du ser, og som eventuelt gir mening for deg.

For egen del er jeg fornøyd med å ha fått fram det jeg ønsket, selv om maleriet ikke akkurat kan brukes av noen som ønsker en harmonisk stuevegg. Men det spiller ingen rolle for meg. Det ble heller ikke malt for et slikt formål. Kun bare fordi det måtte males.

Nylig fikk jeg vite at Norges største satiriske maler, Rolf Groven, døde 26. mars 2025, 82 år gammel. Groven gjorde en fantastisk innsats for å komprimere virkeligheten i treffende visuelle uttrykk. Hente ut essensen av virkeligheten og gi en stemme til folk som stod utenfor den herskende politikerkastens sirkler. Tilegner "Herskernes karma" til hans minne.  

 

"Herskernes karma", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2025 ©

 

 

Oppfordrer alle fredsorienterte til å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for å presse krigshisserne i Norges og Europas politikerkaste til å ta fredsorienterte initiativ . . . . . . før det er for sent.

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredsperspektiv (Trondheim)
  

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)

 

 

 

Avventende landskap

En kald og vindstille høstdag i 2024 stoppet jeg et par hundre meter nord for Varden, høyeste punkt på Tromsøya. Det var nesten helt vindstille. Bare et kaldt drag i lufta. 

Jeg trakk skisseblokka fram fra ryggsekken. Nattas snøbyger hadde lagt fra seg et ferniss av snø på bakken. Frosten hadde sopt vannmolekylene ut av lufta og gjort den klar som polerte brilleglass. Dermed fikk jeg god sikt i både dybde og detaljer i landskapet.

Blir man stående slik ei stund og lar tankene vandre mens skisseblokka er i bruk, kan slike høyder også gi bedre oversikt over ens eget "indre landskap" av tanker og følelser.

På høydedrag er man nærmere det viktige? 

Legender, religiøse skrifter og historiebøker forteller bl.a. om eremitter som søkte opp i høyden for å oppnå en dypere forståelse av livet og virkeligheten. Buddah er kanskje mest kjent. En annen er den syriske, kristne helgenen, Symeon Stylitt, som bodde på ei høy søyle i flere år. 

Filosofen Sokrates var også på jakt etter dypere innsikt og økt visdom. Men i motsetning til Buddah og Symeon, som brukte eneboer-tilværelsen og meditasjon / introspeksjon som verktøy, søkte Sokrates ut blant menneskene og brukte dialogen som verktøy.

Han mente at ved å stille presise og utforskende spørsmål, kunne alle som deltok i dialogen oppnå mer kunnskap, visdom og dermed også forståelse for hva som var god etikk og moral. Deltakerne i dialogen kunne slik oppnå økt "dannelse" eller "dyd" som Aristoteles senere kom til å omtale det.

Å jobbe bevisst for å oppnå "dannelse" eller "dyd", var faktisk det viktigste. Det som gjorde livet verdt å leve. Ikke rikdom eller andre ytre ting, men kunnskap og visdom som gjorde at man forstod både seg selv og verden bedre.

Elite-demokratiet, Jan R. Iversen, 2015

Et rikere indre liv var altså å foretrekke. Kanskje også fordi det å forstå mer av virkeligheten ga større lykke og et rikere og mer spennende mentalt liv enn ytre rikdom. Ytre rikdom kunne man også lett miste mens indre rikdom kunne ingen stjele.

Kristendommens "hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men taper sin sjel?" kan tolkes i samme retning. Det samme kan også vikingenes Håvamål (Odins tale):

-- Betre børa du ber'kje i bakken, enn mannavit mykje!

I tillegg til å gi et rikere personlig liv var også "dannelse" eller "dyd" det som best kunne skape gode samfunn. Gjennom dialog og spørsmål – kjent som den maieutiske metoden – oppfordret Sokrates alle mennesker til å tenke kritisk, utfordre antagelser, fordommer og det politisk korrekte og slik oppnå en riktigere forståelse virkeligheten.

Brukte man dialogen og bygget videre på den nye kunnskapen den munnet ut i, kunne man handle i tråd med dette høyere kunnskapsnivået, og slik bidra til at samfunnet utviklet seg i rett retning.

I retning av stadig økende kunnskap og visdom. Samfunnet kunne slik stadig utvikle seg til noe bedre. Denne forståelsen begynte imidlertid postmodernistisk ideologi å motarbeide på 1960-tallet. 

Tanken på det fikk meg til å grøsse der jeg stod denne kalde høstdagen. Jeg grøsset også senere og innendørs da jeg over årsskiftet til 2025 malte "Avventende landskap". Begge ganger kom grøssene av samme grunn. Nemlig over at det hadde vokst fram en avgrunn mellom de gamle idealene og tida jeg selv levde i.

Skjerpet strid om hvordan oppfatte virkeligheten

Takket være ødeleggelsene til især postmodernismens relativisme og nyliberalismens stadig mer grådige finanskapitalisme, opererer herskerne i dag nærmest fullstendig frigjort fra Sokrates vekt på dialog, etikken til Aristoteles, ettertenksomheten til stoikerne, visdommen i Håvamål og 1700-tallets opplysningstid og dens vekt på rasjonalitet framfor følelser og irrasjonalitet / dumskap.

Tenke kritisk, slik Sokrates oppfordret til, og rasjonelt slik opplysnings-tidas Voltaire la vekt på, bør iallefall ikke vi vanlige folk gjøre. Snarere bør vi servilt underkaste oss alle oppfatninger som politiker- og mediekasten i Norge og Europa står for. Ikke sant?

Gjør man noe annet, bør man sensureres som f.eks. professor Glenn Diesen eller tvinges til selvsensur som f.eks. Tormod Heier. Man må i alle fall ikke tas på alvor ettersom man bare er en elendig populist, en jævla putinist, en stupid trumpist, en rasist, en høyre-ekstremist, en kommunist, en venstre-ekstremist, en hvit mann eller tilhører "the basket of deplorables" som Hilary Clinton uttrykte det. 

Joda, vi lever faktisk i ei storhetstid for alskens "brønn-pisserne" -- et begrep som forfatteren Sigbjørn Hølmebakk brukte om McCarthyister på 50- og 60-tallet.

De mccarthyistiske politikerne og mediefolkene stigmatiserte og stemplet andre, istedenfor å ta seg det demokratiske "bryet" det er å argumentere, og slik prøve å tilbakevise evt. påstander de mente var feil. Kort sagt, følge reglene som en god dialog legger opp til.

Det betydde heller ikke så mye for mccarthyistene siden mye av det de selv stod for, var ren skrekk-propaganda og blank løgn. Ble de konfrontert ordentlig kunne de heller ikke tilbakevise påstander de selv ikke likte. Nettopp derfor grep de begjærlig til "brønnpissing".

Å stemple, stigmatisere og dermed utdefinere motstandere, var enklere både for den tidas og for vår egen tids brønnpissere i politikk og medier. Det er jo alltid enklere å "ta mannen i stedet for ballen".

"Avventende landskap"

Det var vel også derfor dette maleriet ble som det ble? Et tilsynelatende vakkert og velordnet landskap . . . eller samfunn, men likevel med en slags underliggende tone av kald avstand og taushet? Kanskje også frykt? Følelsen av usikkerhet i et stadig svakere og mer flakkende sollys?

Herskerne har mistet kontakten med folket, og dermed også med hva som utvikler og holder nasjoner og demokratier sammen? Derfor blir de også mer og mer isolert og foraktet der de står på sin egen høyde. De har mistet alle farger. Kun det brune og svarte er snart det eneste som gjør dem synlig mot horisonten. 

De har trukket opp på høyden og unna folket som på sin side ennå er spredt i ulike sosiale klikker, partier og organisasjoner? På den andre sida har folket fargene sine noenlunde intakt. Fargene og dermed også krafta og energien til snart å samle seg? Storme høyden? Felle de udugelige, irrasjonelle og livsfjerne herskerne? En gang i nær framtid?

Eller er dette kanskje bare ei tullete tolkning som "går over alle støvleskaft?"

Kanskje malte jeg bare et småpent høstlig eller vinterlig landskap? Et småpent landskap med noen branngule ildtuer (sølvbunke) i forgrunnen? Kanskje malte jeg bare "blomster" som salige Håkon Bleken kanskje ville sagt om dette maleriet? Forhåpentligvis med et underforstått, skjevt smil? Men hvem vet?

Vel, spør ikke meg. Spør deg selv. Se på maleriet og se på virkeligheten som du blir matet med i radio, TV og på nettet. Kort sagt, finn fram til din egen tolkning av dette maleriet. Tenk selv! Er det bare et landskap du ser, eller kan det kanskje være noe mer?

Tenk selv! Gjør alltid det alltid!

Lykke til. 

"Avventende landskap", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 54 x 65 cm, 2025 ©

 

Oppfordrer alle fredsorienterte til å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for å presse krigshisserne i Norges og Europas politikerkaste til å ta fredsorienterte initiativ. 

• Antikrigsinitiativet (AKI)

• Bestemødre for fred

• Fredsperspektiv (Trondheim)
  

• Fredspartiet FOR 

• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 

• Nei til atomvåpen

• Norge for Fred (en del av World Peace Council)