Løvetainn- og smørblomsterenga

Det hender at maleri og lyrikk går i eitt for meg. Blir som einegga tvillingar, vanskelig å skilje frå kvarandre. Ikkje underlig det, synes eg. Eit dikt er eit maleri, formulert med ord, på same måte som eit maleri er eit dikt, formulert med maling . . . . . 

Nokre gonger har det gått så langt at eg har snudd på et maleri, og liksom forventa å finne eit dikt på baksida. Det har hendt at strofer til eit dikt har forma seg i meg mens eg stod der og såg på den tomme baksida. Andre gonger har maleriets lyriske tvilling kome til meg gjennom noko eg tidlegare har lese. Slik som første verset i dette diktet av Nord-Norges store lyriker, Helge Stangnes:

 

Sommarønske

Jorda har snurra sitt løkkehjul,
gjett oss en sommar i gave.
Smørblomsterenga står St. Hans-gul,
sola går døgnvill og finn ikkje skjul:

Ja, la meg få bli i sommarn’,
eie kvert døgn den kan gje,
glømme ei stund det som etter kjem,
eg ber ‘kje om anna enn det.

Ønska meg ofte når gauken gol
og song sine lettvinte vise,
slåttekjærest og midnattssol,
aldri eg bad førr St. Peters stol:

La meg få bli i sommarn’,
leve kvert kostbart minutt,
kanskje kjem ingenting etter den,
så gje at han aldri tok slutt.

Gagnlause ønska e skreft i sand,
likevel eig eg ei tru:
Ønske eg berre så sterkt eg kan,
så kanskje det skjer – det som ikkje går an:

Ja, la meg få bli i sommarn’
nyte kver time eg fekk,
så skal eg takke når frosten kjem,
førr døgnan og dagan som gjekk.

Alt vi har fått skal bli tatt oss ifrå,
hausten gjer ingen kreditt.
Det som fekk blomstre på stelk og strå,
frøes og fell og skal snart førrgå:

Så la meg få bli i sommarn’,
men står eg igjen når han dreg,
då søke eg varmen hos deg, min venn,
så sommarn’ kan leve i meg.

"Sommarønske" frå diktsamlinga “Lys langs en fjord”, Helge Stangnes, Nordkalottforlaget 1992


"Løvetainn- og smørblomsterenga", Jan R. Iversen, akryl og pastell på lerret, 65 x 54 cm, 2018 ©

Skjønnhetens magi

Hva er skjønnhet? Vanskelig å si? Et av livets store mysterier? Mulig det. 

Likevel er de fleste av oss klar over den store innflytelsen den har på oss. Eller for å si det med 1500-talls forfatteren Miguel Cervantes Saavedra: "Siden skjønnheten har det fortrinnet at den vekker velvilje og sympati, ble både kvinner og menn ivrige etter å vise den vakre maurerinnen all sin vennlighet og oppmerksomhet".

Romantikkens multitalent og forfatter av skuespillet "Faust", Johann Goethe, formulerte seg på følgende måte: "Den sjela som opplever skjønnheten, blir ofte sterk nok til å kunne gå alene". 

Kort sagt; å oppleve skjønnheten gjør oss bl.a. vennlige og mentalt sterke. Derfor prøver vi også å oppsøke den i oss selv og hos andre. Vi lenger så mye etter skjønnheten, at vi rett og slett ikke vil vente, men prøver aktivt å oppsøke den. Dette behovet for skjønnhet ligger i oss alle, selv om vi av og til kan ha vanskelig for å innrømme det, og selv om deler av kunsten ser ut til å ha lagt skjønnheten for hat.

Skjønnhetens magi

"Musikk-elskeren", Honorè Daumier, 1831?

Men hva er det med skjønnheten som gjør at mange av oss blir så henførte og lykkelige av den -- likegyldig om det er snakk om skjønnheten i f.eks. et dikt, et musikkstykke, et menneske eller et landskap. Et tydelig tegn er i alle fall at vi overveldes av gode følelser.

• "Skjønn klassisk musikk avslører seg ved at tårene begynner å trille på meg. Tårer av himmelsk nytelse. En helt herlig følelse."

• "Hun er så vakker og vennlig at bare det å få være i hennes nærhet, er en ren velsignelse. Alt blir lysere."

• "Finnes ikke noe skjønnere. Blir mo i knærne, når et spedbarn smiler til meg. Spiller ingen rolle hvem sin unge det er. Jeg smelter."

Kanskje skjedde noe liknende med meg i forbindelse med maleriet ovenfor. Det skjønne bare "grep meg", slik det av og til gjør på mine turer med skisseblokk og kamera. En ettermiddag tidlig i juli 2018 stod jeg i ei frodig sommereng i nærheten av Lanes på Kvaløya. Det umiddelbare sanseinntrykket utløste noe som best kan beskrives som en mental lykketilstand. I mange lange sekunder var jeg "borte fra denne verden".

Deretter meldte to tanker seg. Den ene var at jeg MÅTTE male denne sommerenga. Den andre tanken var: Hva er skjønnhetens magi? Hvordan kan jeg forstå den? Nøyaktig hva var det som ga meg denne herlige følelsen av skjønnhet? . . . og dermed også andre gode følelser som kom i skjønnhetens følge. Følelser som glede, lykke og takknemlighet?

Skjønnhetens uhåndgripelighet

Filosofen Platon mente skjønnheten ikke var av denne verden som f.eks. de fysiske utgavene av en blomst, et menneske eller et landskap. Tvert om var skjønnheten noe overjordisk, noe eterisk. "Skjønnheten er Guds egen håndskrift", mente den amerikanske 1800-talls forfatteren Ralph W. Emerson. 

Sagt på en annen måte er skjønnheten en uhåndgripelig ide eller verdi; på samme måte som verdier som f.eks. sannhet, godhet og kjærlighet. Roger Scruton, professor i estetikk, formuler seg på følgende måte: 

• "Skjønnheten er blant de grunnleggende verdiene som vi trakter etter for deres egen skyld og som ikke trenger noen ytterligere begrunnelse for hvorfor vi gjør det. På samme måte som det ikke trengs noen ytterligere begrunnelse for at vi jakter på de to andre grunnleggende verdiene; sannhet og godhet".

"Hagevei", Claude Monet, 1902

Slike og andre gode verdier synes også å henge sammen. Opplever vi først en av dem, følger gjerne også flere andre gode følelser med på lasset. 

Aha!, kan vi si. Det er altså derfor skjønnheten virker så sterkt inn på oss. Vi får i både pose og sekk! Klart vi blir lykkelige, når vi på en gang treffes av en sammenstimling av mange gode følelser.

Det er i så fall også grunnen til at vi så gjerne lar oss tiltrekke av det skjønne, det sanne, det gode, det ærlige, det kjærlige og andre gode verdier. Og ikke bare tiltrekkes av dem. Vi prøver også aktivt å oppsøke slike verdier i bl.a. landskaper og hos andre mennesker.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Et av menneskets forbannelser er at vi som regel bare tiltrekkes av det vi ikke har. Har vi fått det vi ønsker, er sjansene store for at vi ikke lenger higer etter det, sier Platon. Vi blir som barnet som vil ha en leke, men som etter å ha fått den, blir lei etter en stund og kaster den fra seg. 

Skjønnhetens utilnærmelighet

Det samme kan skje med skjønnheten. Så lenge vi ikke gjør noe med den; så lenge vi ikke drar den ned på et "jordisk nivå" (for å eie den eller gjøre noe med den), men lar den være og bare nyter den, vil den forbli tiltrekkende og skjønn. Og da vil den fortsette å gi oss også andre gode følelser som f.eks. lykke, takknemlighet og glede.  

"Dante and Beatrice", Henry Holiday, 1883

Samme krav om å holde "fingrene unna" er Kahlil Gibran inne på i boka "Profeten". Han skriver: "Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene. Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken". 

I forlengelsen av dette ligger også begrepet "Platonisk kjærlighet" som går ut på å IKKE få tilfredsstilt andre hensikter enn kun det å nyte de gode følelsene som f.eks. skjønnheten, vennligheten og/eller klokskapen hos et annet menneske vekker hos oss.

I litteraturen finnes mange slike platoniske kjærlighetsforhold. F.eks. mellom Dante og Beatrice i "Den guddommelige komedie", mellom Darcy and Bingley i "Stolthet og fordom" av Jane Austen og mellom Don Quijote og Dulcinea av Toboso av Cervantes. 

Jeg kan heller ikke unnlate å nevne renessanse-maleren Sandro Botticelli i denne sammenhengen. Som maler og nede på den sosiale rangstigen kom han knapt i nærheten av adelsdamen Simonetta Vespucci. Likevel avbildet han henne med stor inderlighet. Noen ganger malte han henne sågar i flere skikkelser i ett og samme maleri som f.eks. "Våren" (1482). Alt tyder på at han ikke fikk nok av hennes skjønnhet. Da han i 1476 fikk høre at hun var død, var hans ønske å bli gravlagt ved hennes føtter. 

"Portrett av en kvinne", Botticelli, 1484

Ut over dette kan jeg selvsagt ikke vite hva Botticelli tenkte om Simonetta Vespucci, men en ting er jeg temmelig sikker på. Maleriene hans viser at hun i lang tid var hans viktigste inspirasjonskilde; eller det de gamle grekerne kalte en kunstens muse. Det er en ærbødighet og lidenskap i Botticellis skaperkraft og hans framstilling av kvinner, som kan tolkes som nettopp det. 

Jeg tror også at Botticelli var klar over at det aldri kunne bli noe mellom han og henne, og at nettopp det urealiserbare var det som gjorde at inspirasjonen aldri sluknet, ikke en gang ikke etter hennes død.

OK. Greit nok det! Vi prøver oss på ei oppsummering. 

Skjønnheten kan best beskrives som noe eterisk, noe overjordisk. Den er blant menneskets viktigste verdier og noe vi aktivt oppsøker fordi den beriker våre liv, men bare så lenge vi ikke gjør annet med den enn kun å nyte den med sansene våre. Vi ser og lukter på den vakre blomsten, lytter til den nydelige musikken, tar inn over oss det skjønne landskapet, nyter synet og nærværet til den vakre kvinnen, stryker pekefingeren forsiktig over kinnet til det lille spedbarnet, osv. 

Har vi andre tanker eller hensikter enn bare å nyte skjønnheten, mister vi den. Den fordamper som en skinnende vanndråpe i et altfor begjærlig og krevende solskinn, for å si det slik. Det overjordiske tåler ikke å bli trukket ned på det jordiske nivået for å bli gjenstand for andre ting enn kun nytelse.

Greit nok det, men hva er det som gjør at vi oppfatter noe som skjønt?

Kort om skjønnhetens byggesteiner i billedkunsten

"Oppvåkningen" - Finnvikdalen, Jan R. Iversen, 2014

Som en slags overjordisk verdi og ikke som noe jordisk vi kan måle, veie og beskrive i detalj, er skjønnhet noe som kommer an på bl.a. "øyet som ser". Det er nemlig ikke mulig å lage en universell definisjon som gjelder for alle mennesker og for all skjønnhet i musikk, blomster, mennesker, landskap, etc. Men noe kan i alle fall sies om skjønnhet i billedkunsten. 

Etter å ha malt noen hundre malerier (der noen prøver å gjengi skjønnheten), fått tips fra dyktige kolleger i penselsvinger-gebetet samt sittet med hodet i div. kunstbøker og tekniske "oppskrifter" opp gjennom tiårene, har jeg kommet fram til at skjønnheten i billedkunsten kan(!) skapes ved å legge vekt på og gjerne kombinere flere ulike ting. Her er noen av de viktigste, slik jeg ser det.  

• God komposisjonen (her forstått som hvor på lerretet de ulike formene, fargene og linjene befinner seg). Komposisjonen bør være slik at den fanger tilskuerens oppmerksomhet og legger vekt på balanse og harmoni. Her finnes mange tekniske formularer som kan følges som f.eks. det gylne snitt og repoussoir-teknikken. 

• En kobling mellom harmoni og dynamikk. Harmoni i et maleri skaper en følelse av ro og balanse. F.eks. bidrar horisontale linjer til harmoni. Men blir det for mye ro og balanse i motivet, kan maleriet fort bli kjedelig og skjønnheten mindre tiltrekkende. Derfor trengs også dynamikk; noe som i linjer, former og/eller farger, skaper "liv" i motivet og/eller billedflaten (f.eks. penselstrøkene, malingens tykkelse, etc.)

• Harmoniske former og riktige proporsjoner. Sirkler og myke kurver oppfattes som mer harmoniske enn former med spisser og kanter. Riktige proporsjoner er viktig for å fastholde det harmoniske - jfr. "Den vitruviske mann" som Leonardo da Vinci tegnet i 1487. Om proporsjonene ikke stemmer, reduseres skjønnheten i blomsten, mennesket, landskapet, osv. 

Da skulle vi vel være kommet nærmere hva skjønnheten er, og hvordan den evt. kan skapes i malerkunsten?

Kommet nærmere? Tja, kanskje litt. Jeg vet i alle fall at jeg noen ganger kommer til jakte på skjønnheten, og noen ganger vil jeg finne den og prøve å male den. Men å forstå den fullt ut, tror ingen klarer. Og slik er det vel med alle overjordiske verdier . . . . . . og det er vel nettopp det som gjør dem så tiltrekkende?


 "Impresjonisten", Jan R. Iversen, akryl, olje og pastell på lerret, 100 x 81 cm, 2018 ©

Intens natur

Vel hjemme i Tromsø etter tre varme og svært solrike uker i Spania, dro jeg rimelig umiddelbart ut til malerhytta. Etter Spania-oppholdet med stort sett solbleke farger i naturen, kom møtet med den nord-norske naturen som en veritabel fargeeksplosjon. Som et frivolt dypdykk i frodighet og farger!

I nærheten av malerhytta står en nokså tettvokst småskog. Åpninger i lauvtaket på enkelte steder lar sollyset fra tid til annen strømme ned i underskogen. Noen steder er det som om noen med ujamne mellomrom retter et flomlys ned i den ellers mørklagte småskogen. Denne av-og-på-effekten er det skyene som sørger for, hver gang de passerer solskiva. Vekslinga mellom lys og mørke gjør dermed at inntrykket av lys og farger blir forsterket for synssansen. 

Det er slike ting som gjør at jeg kaster alle tanker om å nedskalere fargeprakten til en mer naturlig valør og intensitet. Det er også i slike herlige stunder at jeg føler meg helt i tråd med den impresjonistiske epoken og fullt ut skjønner Paul Cezannes ord: 

• En impresjonist som maler naturen legger ikke vekt på å male motivet, men det han opplever med motivet

Jeg har imidlertid en inspirasjon som av det sterkt rastløse slaget. Denne gangen sendte den meg inn i den impresjonistiske stilen. Umulig å si hvor den neste gang sender meg. Kanskje inn i barokken, romantikken, surrealismen eller realismen? 

Men uansett hvor den sender meg, er det som regel en nytelse. Og da spiller det vel ingen rolle?


 "Intens nordnorsk natur", Jan R. Iversen, olje på lerret, 50 x 61 cm, 2018 ©

I Monets store sko

Kom for noen dager siden tilbake fra Spania med rundt tretti mulige motiver, dels som foto og dels som skissetegninger. Det blir noe jeg vil bearbeide videre i tida framover, og noen vil ganske sikkert også danne utgangspunkt for malerier.

Dette motivet er imidlertid ikke fra Spania, men fra et sted i nærheten av Fylkesvei 862, like vest for flyplassen i Tromsø. Langt mer levelige temperaturer enn i Sør-Spania i juli/august, og langt større fargerikdom enn den solbleke fargeskalaen man gjerne finner i flere av Spanias regioner.

De som har fulgt meg ei stund på denne bloggen, vet at inspirasjonen min er nokså uforutsigbar og ofte tar meg i retning av ulike sjangere og maleteknikker. I dette maleriet tok inspirasjonen meg i impresjonistisk retning med Claude Monets råd om bl.a. spontanitet og fargebruk. Aldri før har jeg forstått Monets utsagn om farger bedre enn i arbeidet med nettopp dette maleriet. "Farger er min daglige besettelse, min glede og min plage", skal han ha sagt. Sjeldent har jeg vel også blitt mer overbevisst om at "lysets styrke i et maleri, i stor grad er avhengig av skyggenes styrke".

Impresjonistiske malerier bør alltid betraktes på litt avstand. Det gjelder også maleriet "Hundekjeks- og smørblomst-dansen". Går man for nært innpå, framstår maleriet gjerne som uklart og "uferdig". 

Tar man imidlertid noen skritt tilbake og betrakter det fra en viss avstand, framstår det som mer helhetlig og gjennomført. Det er noe vi kan takke vår egen logiske venstre hjernehalvdel. For når alt kommer til alt, er den som "syr sammen synsinntrykk" til et logisk mønster. Uten den egenskapen ville impresjonismen neppe (til slutt) kunne gjort til skamme den beske kritikken som Louis Leroy stod bak i 1863:  

• “Impresjonisme! Et utkast til et tapet er mer ferdig, mer fullført enn dette!"

Den godeste Leroy betraktet kanskje maleriene til Monet, Degas, Renoir, Pissarro og Marisot på altfor nært hold, eller kanskje led han av en skavank i venstre hjernehalvdel? Hvem vet? ;)


"Hundekjeks- og smørblomst-dansen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 50 cm, 2018 ©

Tidlig høysommermorgen

Husker det godt. "Tidlig høysommermorgen" ble malt i midten av juli 2017, og i en slags rus over fargemangfold, lys og skygger i ei lysning i en nordnorsk skog. I mangel av stier over lysninga, måtte jeg lage min egen. Jeg gikk forsiktig, nærmest som en buddhistisk munk som ikke ville knekke stilker, trå ned blomster eller skade liv på andre måter. Så snudde jeg meg og betraktet lysninga i all sin overdådighet. 

Juli er gjerne måneden der fargene i landsdelen går amok. En kort periode på bare  2 - 3 uker med bl.a. Hundekjeks, smørblomster/Engsoleie, Selsnepe, Skogfiol, Harerug, Ballblom/Balderblom, Skogstorkeknebb, Rød jonsokblom, Storsyre, Engfiol, Geitrams og en rekke gressarter. Rene Edens hage langt nord i verden. 

Fargenes renhet (på en skala mellom ren farge og grått) og tone/valør (på en skala mellom lys og mørk) kan ofte være ekstra heftig i timene før det direkte solskinnet bryter fram. Dvs. i timene eller minuttene der de "lokale fargene" kommer til sin rett, og før de "mattes ned" av et skarpt og direkte solskinn.

"Tidlig høysommermorgen" ble malt i to etapper. Først i impresjonistisk stil utendørs og deretter innendørs der detaljene kom på plass, og i en slik overveldende mengde at maleriet tippet over i naturalistisk stil. Jeg ble tatt av mangfoldet for å si det på den måten, og dermed ble maleriet ei løssluppen stilblanding. Greit nok det. Det kan også ha sin sjarm. 

Men neste gang jeg får en slik anledning, blir alt tatt utendørs og i oljefarger. Og da skal jeg skal male med en spontanitet og intensitet som om klærne stod i brann ;) 


 "Tidlig høysommermorgen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 50 cm, 2017 ©

Om natur og symboler

Dersom eg som ungdom sa noko forkjært utan å skjønne det, kviskra gjerne ein av dei vaksne til meg: "Ikkje lurt å snakke om tau i hengt manns hus". Underforstått, dersom eg ikkje tenkte over kva eg sa, kunne eg uforvarande fornærme folk eg ikkje ville fornærme. 

Dersom vi bruker dette ordtaket på årets kalde og våte vår i Nord-Noreg, kan vi kanskje seie: "Du skal ikkje snakke til værsjuke folk om skjønnheita i ein vår som lar vente på seg". 

Sannelig om eg veit. Eg er sjeldan værsjuk. Derfor har kanskje folk som meg lettare for å sjå kor fin og spennande naturen kan vere i all slags vær? Også i såkalla skitvær. Naturen er ei stor og mangfaldig skattekiste. Den rommar så uendeleg mykje. Ikkje bare kan den vere blendande vakker og variert, men også full av spennande symbol. Naturen kan for eksempel minne oss om eigenskapar som vi menneske har, og som vi liker eller misliker.

Dette maleriet, som eg malte for bare nokre dagar sia, har begge delar i seg, synes eg. Både det skjønne i naturen og ein eigenskap som eg setter pris på, både hos meg sjølv og hos andre i dei tilfella vi tar den i bruk. Nemlig det å vere ærleg og stå for det ein meiner. Vere av "heil ved" eller vere "ekte", for å seie det på den måten.

Nei, eg snakkar ikkje om det å vere sta og tverr og stå på sitt, sjølv om all logikk og alle fakta viser at ein tar feil. Eg snakkar om det å ikkje vere redd for å seie kva ein meiner. Det å ikkje vike unna fordi det ein meiner eller trur, kan bli oppfatta som politisk ukorrekt av dei som sitjar på toppen av samfunnskaka og som har definisjons-makta i samfunnet. Det er dessverre lett å teie og sjå i bakken i møte med den makta. Altfor lett å gløyme at vi har eit demokrati som må brukast, dersom det skal overleve.

Symbolet på det i maleriet, er småbjørkene som veks langt unna dei andre bjørkene langs åskantane. Men småbjørkene står for det. I alle fall er det bare ei som så langt har bøygd seg for overmakta, ser det ut til? Eller kanskje retter ho ryggen om kort tid?

I lyrikken finnes mange som har brukt naturen og bjørka som symbol. Deriblant to av dei som eg setter høgt; Tor Jonsson og Tarjei Vesaas. Eg synes dette maleriet også satte lyset på dei gjennom formuleringar som "tjørn med himmel i" og "eit ljosgrønt slør over åsen". Derfor skreiv eg også denne bloggteksten på nynorsk som var deira målføre. På det viset blei liksom "ringen slutta" mellom symbolopptatt poesi og maleri. 

Norsk kjærleikssong (Tor Jonsson, 1916 - 1951)

Eg er grana, mørk og stur.

Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Eg er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet.
Evig, evig er du mi.


Det var eingong (Tarjei Vesaas, 1897-1970)

Det var ei lita bjørk
som hadde fått lov på nytt lauv

midt i mai.
Ho var mest ikkje nedpå jorda
for den skuld
og fordi ho var så grann.

Det kom som lova og
ein mai vind.
Han gjorde henne ør
og søt i borken
og sår i alle knuppar.
Ein fugl kom sette seg
på naken kvist
og sa det var no ---

Ho visste ingen ting
denne dagen.
Men då det var kvelden
sto ho med tunne grønnfargar
over nakent og grant.
Rar og omskapt.

Ør og levande.
Ho løyste seg sakte.
Vart heilt fri for røtter, trudde ho.
Siglde som eit ljosgrønt slør over åsen.
Borte frå denne staden for alltid,
--- trudde bjørka.


"Fire småbjørker som praktiserer demokratiet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2018 ©