6. mai 2018

Polart lavtrykk


Det sies at våren i nord kan være "tungbedt og lite villig". Men at når ho først slipp sæ laus, så kan ho renne dæ overende med varme daga og kvelda, og med arman full av vårfarga og herlig fuggelsang. Ja, det e som ho plutselig dukke opp fra ingenting og kaste sæ over dæ. En herlig opplevelse. 

Men like fort som ho dukke opp, like fort kan ho også forsvinne. Nokken år kan det virke som ho bare besøke oss for nokken få daga, og før vi får sukk for oss, har ho overlatt scenen til si eldre og ofte langt mindre entusiastiske søster, sommeren. 

Det e egentlig lett å forstå at våren må være tøff og entusiastisk i nord. Ho skal nemlig jage bort de siste av kong Vinters mest rabiate snørrunga, de polare lavtrykkan og blant dem e nok reinkalvria og pinseria de to argeste. De kommer med snø og sklætt, kuling og kulde, akkurat når vi nordlænninga hatt fått av oss stillongs'en og skinnhua. De to lavtrykkan e ei pest og ei plage. Det einaste de har bidratt med, når de herse med oss i henholdsvis april og mai, e at vi her nord har fått et utvida vokabular av bainnskaps-ord. 

Men sant skal være sant. Innerst inne e vi nordlænninga fortapte romantikera. Derfor hende det også at vi ser i beundring mot himmelen, når kong Vinters snørrunga flyg forbi med våren i hælan. Og så hende det jo også at en penselsvinger blir så forført av kampen mellom snørrungan og våren, at han bare måtte male tumultan, slik som æ har gjort her.

Og i tillegg har æ søkt poetisk hjelp fra han Helge Stangnes, slik at du som leser denne blogg-posten, skal bedre kunne forstå kordan vi nordlænninga har det om våren ;) 


"Langtidsvarsel" av Helge Stangnes

Der heng et lågtrøkk førr ytre Senja
og stappe snykov i kver en fjord,
no ska han gra-tykje ta igjen, ja,
førr godverspåsken som nylig for

I gårkveld måkka eg fire gonga
mens TV'n meldte om vår der sør,
eg har så nær tatt et ord på tonga
fra Gammel-Erik sin hand-parlør

Eg slår av TV'n og hente spaen,
- man e vel nøydd å ta plekta fatt,
då bli eg var nokke bortmed laen,
en syndens alo med skrik og skratt

Der sett et skjur-par tel skrævs i snyen
og diskutere som parfolk flest,
dem har vesst nylig sett dagsrevyen
og driv og slit på en frossen kvest

Eg glømme reint at eg frys på skankan,
det e som sola har gløtta inn
og kosta klårholl i vintertankan
og rydda rom førr en mildar vind

- her kjem Vårherre sett langtidsvarsel,
en svart- og kvitflekkåt optimist
med sekker melding om vår og barsel
og travel kjeftbruk på kajll og kvest

Der flyg dem kvest'n tel gammelbjørka,
eg grip te spaen med lettar mot:
- en tosk sku gå her og bli førrmørka
av vårlig snyfall på fire fot!




"Polart lavtrykk over øya", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2018 ©

"Langtidsvarsel" av Helge Stangnes. Fra diktsamlinga "Samla dikt", Nordkalottforlaget, 2015

24. apr. 2018

Noen betraktninger om kjønnsriket Norge, tidligere kongeriket Norge

Det foregår mye krenking for tida i politiske kretser. Ja, ikke bare "for tida". Krenkingen foregikk også flere tiår tilbake i tid. Og nå skal alt fram i lyset. Det bare baller på seg for hver dag. Både gamle og nye episoder om alt fra lavpannet fjortis-atferd og stupid sjekking i fylla til tvetydige replikker og ansiktsmimikk, trekkes etter ballhårene fram i lyset, for å si det sånn. Ingenting er viktigere. 

For det meste har jo med underlivet å gjøre, og det later til å være det eneste livet som opptar oss nordmenn, og især topp-politikerne. Ikke annet å vente. Vi er jo etter hvert blitt kjent som en nasjon med hodet ettertrykkelig mellom beina . . . I alle fall i det meste av utenrikspolitikk, forsvarspolitikk, økonomisk politikk, regionalpolitikk og -- som siste skudd på den greina -- etterretning og spionasje.   

Øyeblikket da jeg innså at jeg hadde krenket meg selv på det groveste

At norske nyliberalistiske regjeringer angriper andre land, bryter internasjonale lover, undergraver demokratiet og raserer norsk suverenitet, etc. ser vi nordmenn og våre topp-politikere gjennom fingrene med. Vi bryr oss ikke om slikt småtteri. Vi vet hva som er viktig! Kyssing! Innover og utover-tisser! Og rumper! 

Og hvilke fang rumpene satt på. Og når de først satt der, om rumpene også ble strøket på ryggen over rumpen. Og i så tilfelle om strykingen på området over rumpen fant sted etter at søknad var sendt, behandlet og innvilget, eller om det ble gjort uten forhandlinger og inngått avtale. Og om fanget som rumpene satt på, hadde inn- eller utovertiss eller kanskje begge deler. Å du himla tid – så spennende og intellektuelt utviklende alt dette er. Det neste blir kanskje økt fokus på piss, promp og bæsj? Naturlig siden det også har med underlivet å gjøre? Går vi i retning av en pubertetskultur i Norge? Tilbake til fjortisstadiet?

Norske nyliberalistiske topp-politikere, der flere av dem synes bedre egnet til å bekle ulike freudianske, psykologiske diagnoser enn til å styre et land, går i spissen og viser folket vei. Innover- og utover-tissenes vei!

Det ryktes at de to løvene utenfor stortinget skal skiftes ut med to tisser i gigantstørrelse. Det ryktes også at "Kvinnegruppa Bob Kåre" har framsatt krav om to innovertisser, ettersom de to hannløvene var å anse som symbol på utovertisser, og nok er nok! Bevares! Kun innovertisser fra nå av! Likestillingsombudet vil om kort tid ta stilling til kravet, og flere departementer er gått sammen om å utrede saken nærmere. Avorlighetsgraden gjør nok at budsjettsprekk er svært sannsynlig. Stortinget har på sin side satt av hele to måneder våren 2019 til behandlingen. Sakens viktighet overgår det meste annet. 

Som en noe enfoldig og lett påvirkelig innbygger i kjønnsriket Norge, prøver jeg å henge med så godt jeg kan. Inntil i går var jeg litt fortvilt, ettersom jeg fortsatt verken var blitt krenket eller anklaget for krenkelse, og således ikke kunne slutte meg til denne moderne trenden som vi har adoptert fra USA, vårt store kulturelle forbilde. Ikke fritt for at man da føler seg alene, hvis man ikke kan henge med. Her i Norge vil vi jo så gjerne være moderne og amerikanske. Men så kom jeg heldigvis i skade for å krenke meg selv under barberingen i dag tidlig. 

Det var forløsende. Ikke bare hadde jeg utsatt meg selv for et brutalt fysisk angrep (blodet fløt!), men i tillegg slengte jeg ut hatske og svært krenkende utsagn om meg selv. Skrekkelige og vulgære ting som f.eks. "forbannet idiot", "jækla scrotum" og "tufs". 

Så nå er også jeg blitt krenket. Og enda til så krenket at jeg vurderer å anmelde meg selv til politiet for legemsbeskadigelse og grov psykisk trakassering. Andre saker som f.eks. mord og overfall får de bare vente med. Vi som føler oss krenket må stille først i køa! Ingen tvil om det! Og hvis politiet avviser meg p.g.a. bevisets stilling eller sinnsykdom i gjerningsøyeblikket, blir jeg enda mer krenket og går direkte til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Så det så! 

 . . . . . Er egentlig veldig slitsomt å leve opp til idealene i dagens individfikserte snøfnugg-samfunn. Fortsetter dette er neste trinn å innføre full kjønn-segregering der man skiller gutter og jenter, menn og kvinner fra hverandre i oppvekst, fritid og arbeid. Skal noen møtes på tvers av kjønn, må familiene fra begge sider stille med folk som kan påse at ingen krenkelser finner sted. Har man ikke familie, må man leie inn en prest, en vekter eller en grovbygd utkaster som kan avverge alle tilløp til krenkelser og brudd på æresfølelsen. 

Det blir nok en del merarbeid og ekstrakostnader, men uten kontakt mellom kjønnene -- herunder også kontakt på telefon, sms og på nettet -- blir faren for krenkelser borte, og det er klart det beste. Er helt sikker på at "Kvinnegruppa Bob Kåre", noen andre feministgrupper samt tilhengere av kjønnskillende religioner er helt enig med meg i det. Studieturer til bl.a. Saudi-Arabia, som er blant verdens ledende på kjønnsegregering, bør selvsagt inngå i opplæringa.

Men ingen fare. Vi finner sikkert noe annet som kan krenke oss. Og så er vi nok igang igjen . . . . . . Vi snøfnugg i et europeisk amerikanisert snøfnuggsamfunn . . . . . . Tror at bare tanken på det gjør at jeg føler meg litt krenket og hånet allerede, hvis jeg bare kjenner ekstra godt etter



21. apr. 2018

En avventende vår


Her i nord er månedene mars og april løftets måneder. Løftet at en ny vår snart vil vise seg etter hvert som snøen smelter vekk. Eller at våren vil dukke opp, når de polare lavtrykkenes våte snøflak har falt av trestammer og greier. Kanskje dukker også to skjærer opp? To som også ser mot sør, like forventningsfulle som oss. 

Men i år har tre enøyde, aggressive kykloper i sør svekket løftets måneder, og nok en gang blåst til flammene i Midt-Østen. Nok en gang ført oss inn på terskelen til en utslettende 3. verdenskrig. Kyklopene og jihadistene deres taper i Syria. Det irriterer dem sikkert også at mange av oss ikke lenger tror på løgnene deres og mikrofonstativene deres i de store mediene. Slikt liker de ikke. Da blir de aggressive. Enda farligere for verdensfreden. 

Nei, jeg er ikke alene. Det er ikke bare jeg som har mistet all tiltro til kyklopene. Helst skulle verdenssamfunnet blindet dem slik Odyssevs og mannskapet hans gjorde med kyklopen Polyfemos. Blindet dem slik at de aldri mer ble i stand til å påføre verden like store skader som de har gjort etter 2. verdenskrig. Listen over nasjoner som de har undergravet, invadert eller begått kupp i, er langt som et vondt år.

Da jernteppet falt i 1989, raste kyklopenes siste rest av anstendighet i avgrunnen. Uten en sterk motmakt i Sovjetunionen kunne de nå herje rundt i verden etter eget forgodtbefinnende. Helt siden den gangen, er de blitt stadig mer groteske i sin undergraving og sine overfall på andre nasjoner. Nasjoner som ikke adlyder deres vilje, nasjoner som ikke følger deres ordrer; alle står utsatt for angrep og ødeleggelse. 

Kyklopene trenger ikke en gang bevis eller støtte fra FN for å angripe andre land. De gjør som de vil. Den sterkestes rett til å herske uten innblanding! For øvrig samme rett som fascismen bygger sin ideologi på, og samme rett som sentrale grunnleggere av den vestlige sivilisasjonen, Sokrates og Platon, hadde tatt skarp avstand fra. Var vår vestlige sivilisasjon i ferd med å råtne på rot, som følge av en styrtrik elites umettelige grådighet og deres politiske alliertes uansvarlighet og udugelighet?

Det var nettopp denne assosiasjonen som fikk meg til å tenke på poeten Harald Sverdrup (1923 - 1992). Lyrikeren og samfunnsrefseren med kinnskjegget og alpelua. "Jævla kontorister, jævla drosjesjåfører, jævla nordlendinger" brølte han og bedrev sjokkterapi på all uforstand og likegyldighet. Han var den som sparket både myndigheter og oss andre i underlivet, når vi så ut til å gi fan i alt som het sannhet, rettferdighet, anstendighet og medmenneskelighet.

Hver gang jeg fra nå av tenker på imperialist-maktene USA, Frankrike og Storbritannia, kommer jeg trolig også til å tenke på Sverdrup og hans dikt "Kyklop".


Kyklop

Stadig mere enøyd blir kyklopen. 
Med loddengrå antenner aner uhyret 
vårt forræderi. 
Skal vi slippe ut av hulen,
trenger vi litt mot og følelsers fornuft,
litt ærefrykt for barn og barnebarn,
en nesten håpløs tro på regnets dråper,
lysets sverddans, gressets kraft.
Som Odyssevs kan vi kalle oss for Ingen, 
klamre oss til livets varme kropp
som tripper ut i lyset for å drikke. 
I vårt bilde er kyklopen skapt.
Han er omtrent udrepelig. 
Når han raver ut i solen, 
er han tydelig. 
Han kaster fjell. La det skje. 
Han er blind. Beregner dårlig.


"Kyklop", Harald Sverdrup, diktsamlinga "Fugleskremsel", Aschehoug, 1980

 "Avventende vår", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2018 ©


16. mar. 2018

Stillheten i to impresjonistiske utgaver


For noen uker siden fullførte jeg "Stillheten etter frostnettene" i tilnærmet naturalistisk eller "naturtro" stil. 

Natt til lørdag 3. mars ramlet impresjonistene innom meg med Claude Monet og Alfred Sisley i spissen. Ta det med ro. Det har ikke rablet for meg. Det hele skjedde i drømme mens jeg sov. Men veldig trivelig likevel. Ble mye rødvin og latter, og en sterk oppfordring fra dem om å male motivet "Stillheten etter frostnettene" i impresjonistisk stil


Som sagt, så gjort. Og da jeg først kom i gang var det vanskelig å stoppe. I dagene som fulgte, gikk det derfor med noen kvelds- og nattetimer foran staffeliet mens jeg prøvde å etterleve diverse prinsipper som impresjonistene utviklet for sin stil. Og siden det ble vanskelig å stoppe, ble det ikke bare ett, men to malerier av det opprinnelige motivet; "Stillheten etter frostnettene".

Har malt i den impresjonistiske sjangeren flere ganger tidligere, men gjort det utendørs. I alle fall i startfasen. Å male innendørs fra start til slutt, og i tillegg male mye etter egen hukommelse slik bl.a. Paul Gauguin foretrakk, ble en ny og lærerik opplevelse. For meg personlig synes det å være høylys-områder, sterke skygger og avvikende eller spesielle farger som jeg husker best.  

Det blir nok flere slike impresjonistiske utskeielser til sommeren, men utendørs, og når fargene kommer for fullt tilbake i naturen . . . . Man kan si hva man vil, men man blir i godt humør av å male impresjonistisk. Passer godt for penselsvingere som meg, som ellers kan utmerke seg som forbannet på det meste ;)


"Stillheten etter frostnettene II", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2018 ©

 "Stillheten etter frostnettene III", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2018 ©



4. mar. 2018

Stillheten


"Stillheten etter frostnettene" er tittelen på dette maleriet. Det er et motiv av en natur som går til ro; og malt i rolige, nøytrale farger.

Så langt i år har jeg vært opptatt av å male portretter og symbolske motiver. Sistnevnte i den mer politisk, sarkastiske sjangeren. Tro meg. Å male slike symbolske motiver der hensikten er å kritisere topp-politikernes skamløse hykling, er som å svømme under vann. Det er ubehagelig og blir i lengda mentalt anstrengende. Til slutt må man opp for å trekke pusten, og da får jeg ofte behov for å male motiver som dette. Motiver der ærlig, uforfalsket natur spiller hovedrollen.

"Stillheten etter frostnettene" ble påbegynt i fjor høst og har stått uferdig fram til nå. Etter å ha malt noen opprivende symbolske motiver i februar, var det kanskje behovet for mental ro som gjorde at jeg nå ble motivert til å fullføre det? Kanskje var det også den stabile kulden, som har regjert i landsdelen i februar, som motiverte meg. 

Uansett ga det meg under malearbeidet den indre roen som jeg var på jakt etter. Det gjør det også nå og jeg håper også andre senker skuldrene, når de ser dette motivet. Vi trenger også det, av og til ;)

"Stillheten etter frostnettene", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2018 ©


Eies av Finn Hugo Nilsen

2. feb. 2018

Pike med perlehalsbånd


Det er spennende og teknisk utfordrende å male "talende"portretter". Sett under ett er portrettet et av de tre motiv-typene som inspirerer meg. De andre to er symbolske motiver (f.eks. Abdiserte statsmakter) og stemningsfulle motiver som f.eks. landskap og naturskildringer.

Ideen til portrettet "Pike med perlehalsband" kom mens jeg frisket opp gamle portrett-teknikker ved å kopiere Rembrandts "En gammel mann i rødt". Å male eldre mennesker med livets seire og nederlag i blikk og ansikt, er ikke enkelt. På den andre sida lærer man mye av portrettkunstens hemmeligheter ved å kopiere portrettmestere som f.eks. Frans Hals, Rembrandt, Ilja Repin og John Singer Sargent.

"Røykere", Adriaen Brouwer, 1636
Ideen melder seg

Mens jeg stod der og malte på Rembrandts gamle mann og med barokkmusikk i bakgrunnen, kom jeg til å tenke på Jan Steen, Adriaen Brouwer og Jan Vermeer. På linje med Rembrandt og Frans Hals, var de også gudbenådede nederlandske penselsvingere på 1600-tallet. 

Steen og Brouwer malte ofte humoristiske motiver fra vertshus og andre festlige situasjoner, mens Jan Vermeer var en mester hjemlige interiør og de mer lavmælte stemningene mellom mennesker. 

Blant de få portrettene Vermeer malte og som har overlevd tidens tann, er "Pike med perleøredobb" fra 1665. Portrettet blir ofte respektfullt omtalt som Nordens eller Nederlands Mona Lisa, bl.a. på grunn av modellens blikk og hennes halvåpne munn som kanskje skal til å si noe? Eller kanskje har hun allerede sagt noe? Og i så fall hva?

"Pike med perleøredobb", Jan Vermeer, 1665
Tolkningsmulighetene øker ytterligere, hvis vi tar med at bl.a. ulike dyr, farger, klær, blomster og smykker (herunder perler) ofte ble tillagt symbolske betydninger som portrettmesterne ofte tok i bruk for å framheve trekk ved personen og/eller stemningen.   

Dermed ble ideen tent hos meg. Hva om jeg malte et portrett som kombinerte Steens og Brouwers lettlivete og humoristiske motiver med Rembrandts og Vermeers mer alvorlige og taktfulle tilnærming til motivene de malte?   

Og hva om jeg samtidig kunne få fram noen budskap om ting som -- til tross for over 400 år mellom dem og meg -- ikke syntes å ha forandret seg særlig mye? Noe som fortsatt var stabilt til tross for alle århundrene som lå mellom dem og meg?

Joda - det skulle ikke være meg i mot å terge forandringenes filosof, Heraklit, som hevdet at absolutt alt var i endring. En påstand som nyliberalistiske politikere i våre dager utnytter skamløst som påskudd til å foreta endringer i samfunnet slik at det i enda større grad skal øke profitten til internasjonale investorer, og gjerne på bekostning av vanlige folk.

Ideen tar form

Etter at tanken hadde modnet noen dager, slo det meg at motivet burde være ei ung kvinne som smilende iakttok vår reaksjon på et eller annet hun hadde sagt eller gjort . . . eller kanskje noe vi hadde sagt eller gjort? . . . . Eller kanskje kom smilet hennes av noe helt annet? 

"Nordnorsk Mona Lisa", Jan R. Iversen 2013
Som sagt, så gjort. Jeg var allerede så heldig å ha en ung og dyktig modell, Ingeborg Dybwad Ryeng. Hun hadde nøyaktig det smilet og den energien jeg så for meg, og i tillegg kunne hun understreke nettopp det med sitt røde hår og sitt naturlige glimt i øyet. 

Nå gjaldt det bare å finne klær og hodeplagg som lett kunne tilbakeføres til barokkens tidsalder på 1600-tallet eller kanskje også til renessansen på 1400 - 1500-tallet. 

Siden humor skulle være et sentralt innslag i maleriet, kunne jeg la Ingeborg låne den grønne blusen til Mona Lisa, og som hodeplagg kunne jeg gi henne penlua til Hendrickje Stoffels. Ja, det er ikke måte på hvilke friheter vi penselsvingere kan ta oss til. Som f.eks. det å rote rundt i klesskapene til berømte modeller i kunsthistoria.

For å gi motivet enda et talende element, ville jeg skape en kobling til Vermeers modell ved å gi min modell et perlehalsband. Det ville stå i kontrast til Vermeers enslige øredobb, men samtidig gi ei kobling mellom de to maleriene; ei kobling som bidro til å løfte fram noen av budskapene jeg ønsket å formidle. Herunder bl.a. budskapet om skjønnhetens og humorismens tidløshet samt budskapet om Platons skille mellom ideverden og sanseverden, og om hvem av dem som har størst innflytelse på hva vi egentlig(!) oppfatter av verden rundt oss.     

Joda, et perlehalsband skulle Ingeborg få. Jeg kunne jo f.eks. låne noen av perlene til Henriette Goldschmidt som i 1905 ble portrettert av fabelaktige John Singer Sargent.

Ideen blir et maleri med "undertekst"

Vel - det gikk som det gikk. Jeg lånte til høyre og venstre i alt fra klær og smykker til malestil, og la også inn andre elementer i maleriet som kan sette betrakteren på sporet etter de mange budskapene som jeg ønsket motivet skulle formidle.  

Egentlig er dette den samme utfordringa som en forfatter gir seg ut på, når han eller hun jobber med "underteksten" i et dikt, ei novelle, et skuespill eller en roman. Jakten på å få budskapet fram, uten at det skjer med plump og kjedelig overtydelighet.

"Norske redere", Jan R. Iversen (1977?)
Denne jakten etter å fange egne tanker, assosiasjoner og sinnsstemninger og formidle dem i former, streker og farger på et lerret, blir mer og mer vanskelig desto mer "lavmælt" eller implisitt et maleri utformes.  

Det hender faktisk at jeg tegner og maler motiver som slett ikke er "lavmælte" og derfor helt fri for undertekst. Et par eksempler er min protest mot "Gaza-krigen" (2008-09) og illustrasjonen "Norske redere" (t.v). Problemet er at slike motiv kaster seg over betrakteren på samme måte som en reklameplakat som utbasunerer: "Kjøp vår såpe!"

Som kunstneriske uttrykk blir derfor slike høymælte motiver lett banale. Vi liker vi ikke å bli fortalt hvordan tingene er, uten selv å få tenkt oss om. Et høymælt motiv står dermed i fare for å bli oppfattet som uinteressant og kjedelig. Har man sett det et par ganger, holder det.

Med tida er jeg blitt mer tilhenger av komposisjoner som ikke brøler ut sitt budskap, men snarere hvisker det fram. Nettopp det hensynet tvinges man til å ta i naturalistisk portrettmaling, og det er kanskje også en av grunnene til at jeg er liker å male portretter.

Og det er også derfor jeg er godt fornøyd med "Pike med perlehalsband". Jeg synes hun -- på samme måte som Vermeers modell -- kan si oss veldig mye, uten helt å si det. Og når vi tar blikket fra henne og ser på henne på ny litt senere, så har hun kanskje noe nytt å si oss? 


"Pike med perlehalsband", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2018 ©


18. jan. 2018

Selv tøffinger trenger en mamma

Det gjelder vel de fleste av oss? Vi som var unger på 50-, 60- eller 70-tallet? Lekene vi hadde, var ikke mange og mest egnet til innendørs bruk. Utendørs var det stort sett en sykkel og ulike barneleker og ballspill om sommeren, samt spark, ski og kjelke til vinterbruk. Og det var det.

Men tro ikke at vi nøyde oss med det. På Grøholt i Tromsø der jeg vokste opp, hadde vi en skog som ga mange lekemuligheter. Deriblant høye trær som vi kunne klatre i, og blant de trærne fantes også noen som vi kunne montere "slenger" i.
"Bygg- og gi deretter fan"-strategien ble oppfunnet av unger i gamle Tromsø

Alt vi trengte var et høyt, skråstilt tre ved ei skrent, et langt og solid tau, og en uforferdet adrenalin-junkie som turte å klatre til topps i treet og binde tauet forsvarlig fast. I mellomtida stod vi andre på bakken med sug i magen og himmelvendt blikk på våghalsen som når som helst kunne miste taket, rutsje ned trestammen og smelle i bakken foran føttene våre. 

Som regel gikk det bra og våghalsen kunne innkassere mange go'ord og klapp på skuldra, istedenfor et ublidt møte med moder jord og kjeften full av mose og gress.

Kunsten å slenge seg 

Når "slenga" først var montert og testet forsvarlig, ofte med adrealin-junkien selv som prøvehopper og kvalitetssikrer, kunne resten av ungene bokstavelig talt slenge seg ut i det tomme rom. Kongen over alle slenger i Grøholt-området var "Storslenga"; et høyt og nesten greinløst tre på kanten av ei skrent og med et hav av grantrær nedenfor. 

Utøvelsen av denne barndommes luftfartsport, bestod av 3 trinn: 1) godt tak om tauet, tilsprang og sats, 2) "å fly i det tomme rom", 3) retur og nedslag. Feilene som kunne begås varierte mellom ungene, og feilenes alvorlighetsgrad varierte etter hvilket trinn det var snakk om. 

De minst alvorlige feilene var der motet sviktet i trinn 1. Fiaskohopperen fortsatte da gjerne tilspranget uten tau og full av skam, og endte til slutt opp nært mammaen sin et sted i bebyggelsen nedenfor skogen. Det var stort sett de minste i 6 - 7 års klassen som begikk den feilen, og de dukket sjeldent opp igjen ved "Storslenga" før det hadde gått noen måneder eller år, og motet hadde vokst betydelig.

De mest alvorlige feilene for sjel og legeme forekom som regel i trinn 2 der alt som bandt oss til fortsatt god helse, bestod av hendenes gripeevne om tauet som var festet i tretoppen. Fikk man midt i svevet pølsefingrer av svimmelhet eller andre grunner, ventet en høyst ufrivillig seilas ned mot tretoppene nedenfor skrenten. Heldigvis forekom slike feil uhyre sjeldent.

En annen alvorlig feil lå i trinn 1 der unger med altfor kraftig tilsprang kom inn i "spiralen". Det vil si at de fikk så stor fart at de ikke fikk utført trinn 3 (retur og nedslag) på forskriftmessig måte, men fortsatte rundt treet et par ganger før de til slutt møtte trestammen ansikt til ansikt. En gang satt en slik superslenger i mange minutter stille ved trestammen og mediterte over tingenes elendighet før han så på oss med glassaktig blikk og spurte: "Kor bor æ?" 

Hjernerystelser forekom med andre ord rimelig ofte hos unger som tok "spiralen".

En annen gang lette vi etter ei fortann til en slik krafthopper i en time før vi til slutt fant den, ikke på bakken, men i barken på trestammen. Heldigvis var poden i tannfellinga, og kunne noen uker etter framvise ei ny tann på samme grunnmur som den forrige. Og siden han nå igjen kunne plystre og spytte som en ordentlig gutt, ble hele episoden sjeldent nevnt siden den ikke var stort verre enn et skarve skrubbsår på et kne. Og slike småting var det "bare bæs" å snakke om.

"Bygg- og gi deretter fan"-strategien

Alt i alt var vi dyktige og kvalitetsbevisste på bygging og montering av uteleker som f.eks. hytter i trærne og slenger. Men når det kom til vedlikehold og reparasjoner, var vi mildt sagt elendige. Det vi bygget ble som regel stående for "lut og kaldt vann". I måned etter måned; i år etter år. 

På mange måter var det nok vi ungene i Tromsø den gangen, som skapte "Bygg- og gi deretter fan-strategien" som på 2000-tallet ble vanlig for norske regjeringer på alt av offentlige bygg og anlegg. Eneste forskjell var at vår utøving av strategien ikke beløp seg til stadig flere milliarder kroner i etterslep på vedlikehold.

Men et annet resultatet av denne strategien fikk vi likevel erfare en dag i sommerferien ved "Storslenga". Vi var alle blitt 2 - 3 år eldre og tyngre, og ingen av oss registrerte at det myke hampetauet, var blitt enda mykere -- eller rettere sagt, mer morkent -- siden fjorårets "slengesesong". På toppen av det hele var det også den ivrigste krafthopperen blant oss som først gjorde seg klar til dyst. Med sitt vanlige langtrukne brøl, som skulle vitne om uante mengder av gryende manndom og livsenergi, tok han et langt tilsprang, satset heftig og føk ut fra avsatsen som en jaktfalk i angrep.  

Først så alt ut til å gå bra, men idet krafthopperen rakk punktet der tauet skal til å trekke hopperen tilbake mot avsatsen igjen, hørte vi et dump smell fra toppen av treet. Og dermed suste krafthopperen i en lang bue ned mot granskogen med tauet som en flagrende vimpel etter seg

Det var første gang jeg ble vitne til et dramatisk utslag av dopplereffekten, dvs. at en lyd endres i styrke og karakter fra når den kommer mot deg, til den passerer deg og til den forlater deg. 

Det mandige brølet som krafthopperen hadde utstøtt på toppen av avsatsen og passert oss med, ble nå avklippet og omdannet til et skingrende vræl som endte i et stønn da havaristen traff gran-tretoppene nedenfor skrenten. Så fulgte en serie dumpe lyder av greiner som knakk, akkompagnert av periodevis jamring ispedd rødglødende eder og forbannelser. Så ble alt stille. Helt stille. 

Skrekkslagne stod vi og så på hverandre noen sekunder før vi usikkert beveget oss nedover skrenten; i retning av havaristen. Vi fryktet alle synet som kunne møte oss. 

Selv tøffinger trenger en mamma 

Han lå i tussmørket under noen grantrær og på et underlag av myke barnåler. Litt blod piplet fra ei flenge i panna. Klærne var slitt til filler og han hadde omtrent så mange skrubbsår som det er mulig å plante på en mager tolvåring. Kanskje også en knekt arm?, undret vi oss. Ja, kanskje det? Han lyste i alle fall alle universets forbannelser over oss, da vi prøvde å legge armen i en posisjon som virket naturlig.
-- Men ellers ser du helt fin ut, forsikret vi han med påtatt optimisme og munterhet. Han sendte oss et langt, avgrunnsmørkt blikk.
-- Forbainna toillpeisa! E dokker blind?  . . . Ser dokker ikkje at æ hold på å daue? . . . . Hjelp mæ hjem. Må få ho mamma til å lappe mæ sammen . . . 
Selvsagt hjalp vi han hjem. Skulle bare mangle. Han var en ordentlig tøffing, men en mamma har alle bruk for i slike situasjoner. Også steinharde, tøffe tolvåringer som han. Det skjønte vi godt, og det ga han heller ingen riper i tøffhets-lakken. Vi var jo alle steintøffe og tålte da litt juling. Skulle bare mangle, sa vi og rettet nakken og strøk neven gjennom luggen.

Vi støttet han hjem og satte han forsiktig fra oss på trappeavsatsen foran inngangsdøra. Så ringte vi på og stakk av. Pilte avsted med halen mellom beina og inn i skogen igjen.

Skulle bare mangle! Mødre som engstet seg over lekene våre i skog og mark hadde vi selv. Vi trengte ikke å bli overhøvla og irettesatt av en til, tenkte vi vel? Eller kanskje var vi bare feige, og ikke fullt så tøffe som vi trodde? Kanskje ønsket vi ikke å få kjeft for et vanvittig dårlig vedlikehold av "Storslenga"?

Uansett! Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg stått igjen. Bredbeint og med hendene i sidene og sett på mora hans med et kjølig rasjonelt blikk. Jeg ville fortalt henne at hun egentlig burde være glad til. At framtidas unger kom til å lide av fedme og sukkersyke og det som verre var, fordi de satt stille og spilte spill på mobiltelefoner, nettbrett, X-boxer og datamaskiner. Vilter lek i skog og mark kjente de knapt til.

Videre ville jeg fortalt henne at sosialt sett var framtidas unger også sunket så dypt at de knapt kunne snakke med hverandre uten å ta i bruk tekstmeldinger, Facebook, Snapchat, E-mail, telefon, osv., osv. Og målt opp mot slike svære indre og ytre skavanker til framtidas unger, skulle de hun og sønnen hennes være glad for at det her var snakk om en knekt arm. 

En skarve knekt arm! Det var et tegn på sunnhet det! Ekte sunnhet! Det måtte vel hun også kunne forstå? 

Senere fikk vi vite at han ikke bare hadde brukket armen, men også kravebeinet. Og i tillegg bresta et ribbein. Altså enda et par sunnhetstegn! Ja, det er ingen tvil! Vi var steike heldige som vokste opp på den tida