12. mars 2024

Tillitstapet


Hadde tenkt å legge ut et annet mars-maleri på bloggen, men ble ikke ferdig i tide. Eller rettere sagt, det ble ferdig, men kreativiteten sparket bein for meg.

Den forlangte at jeg også måtte skrive et essay som en kommentar til maleriet. Det gjorde at jeg måtte lese meg noe opp på nyere geopolitisk litteratur. Spore den opp, lese, notere, analysere, skrive essayet. Slikt tar tid . . . Så derfor passer det å legge ut et portrett av en rimelig skeptisk, irritert eller skuffet penselsvinger . . . .

Men fra spøk til alvor. Dette selvportrettet og maleriene som omkranser det, er faktisk nært beslektet med mars-maleriet jeg tenkte å legge ut.

Samtlige har tema/budskap som bl.a. tar avstand fra krig, militarisering og den politiske elitens systematiske undergraving av demokratiet. Men portrettet og det opprinnelige mars-bildet har også en annen ting felles. Begge kom til meg mens jeg leste prof. James Hawes bok, "Tyskland. Hele historien og kort fortalt".


Kunstnergruppa "Neue Sachlichkeit" ("Ny objektivitet")

Da jeg leste om den tyske mellomkrigstida (1918 - 1939), var det ikke bare musikken fra musikalen Cabaret og Tolvskillingsoperaen som nådde fram til meg. Denne røykfylte, slitne og dels desperat muntre atmosfæren som bl.a. Kurt Weil, Lotte Lenya og i vår tid, Bryan Ferry, tolker så godt.

 

Jeg kom også til å tenke på de jeg oppfatter som denne periodens mest ærlige, jordnære og innsiktsfulle kunstnere.

Folk som
Käthe Kollwitz, kunstnergruppa "Neue Sachlichkeit" (med bl.a. Otto Dix, Max Beckmann, Georg Scholz, Karl Hubbuch og George Grosz) samt filosofer og forfattere som Theodor Adorno, Rosa Luxemburg, Bertholt Brecht og Hans Fallada.

"Gatescene i Berlin", George Grosz (1928)
På samme måte som i våre dager, levde de i ei politisk, kulturell og økonomisk brytningstid med voksende politisk ensretting samt økte sosiale og økonomiske forskjeller i befolkninga. Noe som i neste omgang ga økt politisk polarisering.

I tillegg kom bl.a. økt stigmatisering / stempling av "annerledes tenkende" og dermed økt selvsensur blant journalister, forskere, kunstnere, o.a. Videre ble myndighetene mer og mer tilhengere av sensur, militarisme og krigs-fanatisme.


Et av flere eksempler fra vår egen tid, er stemplinga eller stigmatiseringa som forskerne Julie Wilhelmsen og Tormod Heier ble utsatt for, da de våren 2022 forsøkte å få fram et mer nyansert bilde av årsakene til Russlands invasjon i Ukraina. Budskapet fra den politiske eliten samt redaktører og kommentatorer i mainstream-mediene var tydelig i sin logiske, men likevel demokratisk undergravende konklusjon. Det var nok også derfor ingen gikk linja helt ut, og uttalte den i full offentlighet: 

  • Forskere på geopolitikk bør ikke resonere og analysere slik forskere er opplært til å gjøre. De bør slutte med det, og heller straks si seg enig med standpunkt som tas av den politiske eliten og hovedstrøms-mediene. Kort sagt, forskere bør ikke oppføre seg som forskere, men som den herskende politiske elitens lojale allierte. 

Liknende eksempler -- der kravet er at journalister, forskere og andre skal underkaste seg den politiske elitens oppfatning -- kan også spores i blant annet debatten om bruken av munnbind, årsakene til klima-endringene og forsøkene på å stemple to andre forskere, Glenn Diesen og Hilde Henriksen Waage.

Den amerikanske filosofen og lingvisten, Noam Chomsky, har vist til at forsøkene på å styre folks oppfatninger av virkeligheten, har økt i de siste tiåra. Ledende politikere og media setter klare grenser for hva man kan mene, også kjent som "det politisk korrekte". Innenfor grensene til det "politisk korrekte" tillates imidlertid livlig debatt.

Selv pleier jeg å tenke på slik innsnevret debatt som det "demokratiske fikenbladet" til vår tids
nyliberalistiske og demokrati-undergravende politiske elite. Og de er dessverre i flertall både på EU-nivå og på statsnivå i de fleste nasjoner i Europa, inklusive Norge. 

"Brød!", Käthe Kollwitz (1928)

F.eks. kan folk gjerne drøfte offentlig hvordan en gitt krig skal vinnes, men ofte ikke hva som var årsakene til krigen. Eller man kan drøfte hvordan munnbind bør brukes, men ikke hvorfor, dvs. om det er vitenskapelig slått fast at munnbind faktisk beskytter mot virus, og ikke bare mot bakterier.

Noe kan altså gjerne drøftes, mens andre ting skal tas som gitt, uten å bli drøftet. I organisasjonsteorien er dette en velkjent hersketeknikk som dekkes av begrepet "non-desision".

Eller som en svensk systemkritiker (fikk ikke navnet med meg) sa på radio for noen uker siden:

  • Her i Sverige går TV-debatten livlig om når Sverige kommer med i NATO, og om hvordan Sverige kommer med i NATO, etc. men aldri om hvorfor Sverige må inn i NATO. Det spørsmålet glimrer med sitt fravær.   
"Arbeid er skammelig", Georg Scholz (1921)

I Tyskland økte ensrettinga, fortielsene og andre hersketeknikker opp gjennom 1930-tallet. Siden noe blir "politisk ukorrekt" å drøfte, førte det naturlig nok også til ei undergraving av demokratiske rettigheter som bl.a. tale-, trykke- og pressefrihet.

Den politiske eliten og deres allierte medier gjorde stadig sterkere krav på å ha "monopol på all sannhet" på både utenriks- og innenrikspolitikk, og etter 1937 også på det kunstneriske området.

Men til tross for elitens og mange mediers voksende forakt, svekket ikke kunstnerne i
"Neue Sachlichkeit" budskapet i bildene sine. Især synes motstanden mot krig og kampen for fred, demokrati og sosial og økonomisk rettferdighet å ha stått sentralt hele tida.

De ønsket å
"Krigs-krøplinger", Otto Dix (1920)
sette et kritisk søkelys på samfunnets skyggesider og gjøre folk mer bevisst tingens begredelige tilstand.
Gjennom økt bevisstgjøring av de faktiske forhold håpet de å bevisstgjøre folk og slik bidra til å snu den negative utviklinga.
Men kunstnergruppa og mellomkrigstida hadde knapt sju år igjen å leve da president Paul von Hindenburg utnevnte Adolf Hitler til rikskansler i 1932. Da hadde "Hitler-partiet", som det het på stemmesedlene, fått 33,1 % av stemmene.

Ved nyvalget i 1933, som ble gjennomført fordi valget i 1932 ikke ga noe fungerende flertall i parlamentet/Riksdagen, hadde partiets gatebøller, brunskjortene, forhindret mange fra å stemme andre partier. "Hitler"-partiet eller NSDAP som det nå hette, endte dermed opp med 43,9 % av de avgitte stemmene.

Da Riksdagen vedtok
fullmaktsloven samme år, fikk Hitler og NSDAP diktatorisk fullmakt. Loven ble brukt til å forby alle andre politiske partier. Først ute var Kommunistpartiet.

"Kunstdommere", Karl Hubbuch (1928)
Årene fra 1933 og fram til krigsutbruddet i 1939 brukte nazistene til å ensrette og omforme Tyskland til en fullstendig totalitær stat. Ensrettinga, fortielsene, løgnene, innsnevring av debatt og andre hersketeknikker ble intensivert. Det ble nå tindrende klart hva som var "politisk korrekt" å diskutere, og hva man måtte unngå for ikke å bli stigmatisert. 

I 1939 ble
"Neue Sachlichkeit". forbudt og verkene deres stemplet som degenerert kunst (Entartete Kunst). En kunstform som myndighetene ikke ville tillate i det nye nazistiske tusenårsriket som Hitler og NSDAP ønsket å realisere.

I vår tid snakkes det om
"det nye amerikanske århundre", dvs. et århundre med USA som global enehersker eller hegemon, som bl.a. John Mersheimer og Jeffrey Sachs pleier å omtale det.

Er perspektivet på et nazistisk tusenårsrike og et amerikansk hundreårs-rike en tilfeldighet eller enda et likhetstrekk mellom vår tid og mellomkrigstida i Tyskland? Likhetstrekk mellom ambisjonene til Hitler-Tyskland og ambisjonene til den nykonservative og nyliberalistiske amerikanske politiske eliten?

Etter nazistenes forbud av "Neue Sachlichkeit" rømte mange av deltakerne
til utlandet. De som ble igjen fikk "berufsverbot" (yrkesforbud) og fikk ikke lov til å arbeide som kunstnere. Noen få bøyde nakken og ble nazismens medløpere.
Ensrettinga hadde seiret, men de kunstnergruppa hadde likevel gitt verden et eksempel til etterfølgelse.

Kanskje er viktigste lærdom at kunsten må være ærlig og oppriktig
, og ta utgangspunkt i den virkeligheten den eksisterer i.
Hva som for øyeblikket er det "politisk korrekte" eller "politisk ukorrekte" er irrelevant. Kunsten må være fri til å gjengi verden slik kunstneren oppfatter den, og ikke slik mektige politiske eller økonomiske interesser mener den skal oppfattes.

På den måten vil kunsten og kunstfeltet alltid være et demokratisk tilskudd, selv om det har ubetydelig innflytelse, vil det uansett være et tilskudd i rett retning. Om så et siste tilskudd i riktig retning i en verden der fascismen igjen er på frammarsj . . . .

 

"Krigen", Otto Dix (1929-1931), 204 x 468 cm

"Djevelen har våknet igjen"? - mer om likhetstrekkene med vår egen tid

Innledningsvis skrev jeg at det finnes likhetstrekk mellom mellomkrigstida i Tyskland og tida vi selv lever i. Heriblant voksende politisk ensretting (herunder krigs-fanatisme), økte sosiale og økonomiske forskjeller i befolkninga, økt politisk polarisering, økt stigmatisering og dermed økt selvsensur blant journalister, forskere, kunstnere, mfl. og gryende sensur fra myndighetenes side.

De økte sosiale og økonomiske forskjellene i bl.a. Europa er et velkjent produkt av nyliberalismen. Effektene av denne samfunns-skadelige ideologien er blitt grundig dokumentert av forskninga til den franske økonomen Thomas Piketty. Et godt sammendrag av historiker Kjell Ansgar Hansen kan høres (og evt. leses) på Agenda Magasin.

Det er nettopp denne ideologien som den politiske eliten i EU-landene (inklusive Norge!) har gjort til sin religion, og som i våre dager har ført til at hele kontinentet domineres av "slipskledd fascisme". Altså ennå ingen i "brune skjorter" å se i gatene, men politikere og byråkrater i dresser og drakter som stadig snevrer inn hva folk kan gjøre og mene. 

Et annet likhetstrekk er den økte ensrettinga og polariseringa som vi ser i både USA og Europa - jfr. bl.a. boka til Thomas Seltzer om USA og Tarjei Skirbekks bok om Europa. Bland "woke" og "cancel-culture" inn i dette, og man får en giftig fanatisme som ikke står mye tilbake for mellomkrigstidas brunskjorter i Tyskland. Ting som ikke er "politisk korrekt" skal forbys eller ødelegges, og slik legaliseres en atferd som er stikk i strid med alle demokratiske prinsipper.

Krigsfanatismen og uviljen mot forhandlinger (jfr. undergravinga av Minsk-avtalene og Boris Johnsons sabotasje av fredsforhandlingene i Tyrkia). I Gaza gråter EU og USA sine krokodilletårer samtidig som de fortsetter å levere våpen som brukes til drapene på sivile palestinere.

Krigsfanatismen går også i vår tid østover. Mellomkrigstidas "Drang nach Osten" synes med andre ord å leve i beste velgående i vår tids nyliberale og nykonservative politiske elite i USA og Europa. NATOs tøylesløse ekspansjon østover og sågar nå også videre mot Asia underbygger nettopp denne kjensgjerninga.

Men denne gangen drives ikke "Darng nach Osten" av mellomkrigstidas tyske naziparti og deres ønsker om "Lebensraum", jødeutryddelse, kontroll over naturressurser og slavebinding av undermennesker.

Snarere ligger drivkraften hos
globalt orienterte amerikanske og europeiske investorer og multinasjonale selskaper. De ønsker fri tilgang og eiendomsrett til stadig mer av jordas naturressurser, markeder og transportårer. Det er dette som styrer politikken til de fanatiske nyliberale politiske elitene i EU og i flere europeiske stater. Kanskje især i gamle, fallerte kolonimakter som Storbritannia, Nederland, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia og Portugal som nå ser muligheten til å gjenvinne fordums storhet?

"Når blinde leder", Jan R. Iversen (2023)
Sett fra ståstedet til det Hvite Hus er ønsket å oppnå regimeskifte i Russland (lengselen etter en ny Boris Jeltsin), svekke handelen som EU/EØS-landene har med andre enn amerikanske selskaper, samt å svekke Kinas "belt and road"-strategi via Ukraina og inn mot Europa. Ta f.eks. en nærmere kikk på rapportene til store amerikanske tenketanker, f.eks.
ISW, RAND corporation, CSIS og Atlantic Council for å nevne noen få. Her finner du flere.  


Savnet etter
en ny Boris Jeltsin, som la seg fullstendig flat for investorer og alskens kjeltringer, deler Det Hvite Hus med EU-kommisjonen. I hans regjeringstid (1991 - 1999) ble Russland utplyndret av en sverm av vestlige og russiske "investorer", kriminaliteten økte enormt, helsevesenet kollapset, de sosiale og økonomiske forskjellene i befolkninga økte formidabelt og levealderen falt med over ti år. Avisene i Norge kunne fortelle om nordmenn som sendte vogntog med klær o.l. over grensa til trengende barn og ei russisk befolkning for øvrig. 

"Nyliberalistisk altertavle", Jan R. Iversen (2021 - 23)
Når det gjelder økt stigmatisering / stempling og dermed økt selvsensur, er mye allerede nevnt ovenfor. Det kan tilføyes at folk som ble utsatt for det i mellom-krigstida, mistet venner, nettverk og tapte forfremmelser og tilgang til nye jobber. Mot slutten av 1930-tallet vanket også bøter, fengsel og innpå 1940-tallet sågar dødsstraff.


På 1950-tallet herjet McCartyismen i USA (og dels i Europa) på tilnærmet samme måte, riktignok uten dødsstraff som mulig reaksjon. I 1961 lanserte forfatteren Sigbjørn Hølmebakk begrepet "brønnpissing" om hetsen og stemplinga som foregikk mot norske, demokratisk lovlige systemkritikere og politikere. Lund-kommisjonens rapport (1996) og andre publikasjoner rettet sterk kritikk mot ensrettinga som den politiske eliten og dels mediene stod bak i flere tiår etter siste verdenskrig.

"Dårekisten", Jan R. Iversen (2022)
Sett på bakgrunn av dagens krigshissing og stigmatisering av forskerne jeg nevnte ovenfor, kan man trygt si at norske medier og den nyliberale politiske eliten har hukommelse som en gammeldags dass! Trekk i snora og all viktig historisk lærdom og kunnskap er borte.

Det gjelder alt fra deres oppfatning av norsk konsesjonslovgiving til det ufornuftige å ha fremmede lands militærbaser på norsk jord i fredstid, og slik gjøre seg til ei villig slagmark for andre makters egeninteresser. Så lite betyr altså grunnlovens krav til norsk suverenitet for det "norske" stortingsflertallet. 

Henry Kissingers fortsatt gyldige konklusjon: "USA har ingen venner, kun egne interesser" er blant de mange historiske fakta som den politiske eliten gjennom flere tiår har latt gå i kloakken.

En viktig årsak til det er at stortingsflertallet (AP, H, V, FrP, KrF, SP og dels SV) i flere tiår har avvist fakta-kunnskap til fordel EUs og USAs interesser innpakket i nyliberal og nykonservativ tankegods. En ideologi som systematisk har nedprioritert norske innbyggere og norsk næringsliv (f.eks. elkraftspriser, ACER-medlemskap, etc.) til fordel for krav og forventinger fra EU-Brussel og Washington. Vel, dermed er også tilliten til dem borte for mange av oss. Og for noen av oss er den borte for godt!


"Krigshisseren", Jan R. Iversen (2022)
Andre forhold indikerer at dagens elite i Europa også er ille ute på helt grunnleggende demokratiske områder.
I Tyskland drøftes forbud mot partiet (AfD) som vokser i folkelig og demokratisk(!) oppslutning. I USA kjemper det demokratiske partiet med alle midler for å frata republikanernes Trump retten til å delta i kommende presidentvalg.

Uansett hva man måtte mene om AfD og Trump, kommer man ikke unna at det å forhindre reelle politiske motstandere å delta i demokratiske valg, ligger langt unna all praksis i et reelt demokrati.


Da kommer fellesskapet til et visst parti i Tyskland i mellomkrigstida -- med gatebøller i
brune skjorter -- helt fram i dagen.
Gatebøllene truet folk fra å stemme på nazistenes politiske motstandere. Men det er selvsagt mer effektiv å forby motstandere, noe også nazistene til slutt fant ut.

Og hva med Norge? Jo, i Norge drøftes muligheten for å straffe folk som mener noe annet enn den politiske eliten i utenrikspolitikken. Har man en annen oppfatning av geopolitiske spørsmål enn den
nyliberalistiske og nykonservative politiske eliten, og hvis ens oppfatting sammenfaller med hva en fremmed makt mener, risikerer man inntil ti års fengsel, dersom denne loven blir vedtatt av stortinget.
Er man derimot enig med den politiske eliten og fremmende makter som har samme mening som eliten, er alt i skjønneste orden. Da er du en av de gode og snille, og Norge er fortsatt et velfungerende demokrati som står for alt godt i verden. 

"De som ikke er med oss, er mot oss" proklamerte president George W. Bush i 2003 om USAs ulovlige militære overfall på Irak.

Klar tale. Hvis du publiserer fakta som viser at USA, EU eller NATO bryter internasjonale lover eller finner på noe annet ulovlig, er du en fiende. I våre dager er fengslingen av journalisten Julian Assange et klart eksempel på undergravinga av de demokratiske frihetene i vesten.
Men i 2003 anga president Bush grunntonen til det som nå synes å ha blitt den amerikanske og europeiske (nyliberalistiske og nykonservative) politiske elitens fanatiske arroganse samt anti-demokratiske holdning til systemkritikk og opposisjon?

Vi lever i sannhet i en forferdelig tid der ensretting, dobbeltmoral, vettlaus krigs-fanatisme, historieløshet og skamløs hykling kjennetegner så vel den politiske eliten som de store mediene. Sett fra mitt ståsted er det derfor ingen tvil om at vår tid er skremmende lik mellomkrigstida, altså tida før utbruddet av 2. verdenskrig.

Hvordan det går i tida framover, er ikke greit å si. Sjøl har jeg mine anelser, men det vil føre for langt å gå inn på dem her. Derfor får jeg heller spare dem til en senere bloggpost. Hvis jeg gidder. Vi får se.

Uansett -- boka til
James Hawes, "Tyskland. Hele historien og kort fortalt" -- ga meg "vann på mølla". Hadde jeg levd i Tyskland i mellomkrigstida, hadde jeg nok funnet meg godt til rette i kunstnergruppa
"Neue Sachlichkeit".

Kanskje er det på høy tid å opprette en avlegger i Norge?

   

"Tillitstapet", Jan R. Iversen, selvportrett, akryl på lerret, 40 x 40 cm, 2023 ©

 

Tre fremragende geopolitiske analytikere - prof. Glenn Diesen, prof. John Mersheimer og journalist Alexander Mercouris tegner opp et sannsynlig framtidsbilde pr. 17. mars 2024. Et bilde som bør motivere noen og enhver til å engasjere seg i arbeidet for fred.


Oppfordrer alle fredsorienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for å presse krigshisserne i den politiske eliten til å ta fredsorienterte initiativ før det er for sent.


Facebook-grupper:

Nei til mer krig 

Stopp 3. verdenskrig

Fredsnettverket i Tromsø

Folkets røst for fred

Fred og Rettferdighet (FOR)

Aksjon mot militær aggresjon og krigshissing

Stopp krigen i Ukraina

Opphev sanksjonene mot Syria

Fredsperspektiv

VARIG FRED

Fredsforsvaret

Stopp imperialismen - stopp krigen - bygg solidaritet



 

2. feb. 2024

Mot lys


Tidlig januar i Tromsø. Utsikt fra Hamna mot Kvaløya og Ringvassøya. Vindstille. Kaldt. Mørketid ennå, men lyset er mer til stede, skjønt ennå på en diskrè måte.

Frosten ligger over et landskap der plussgrader og våt sludd dominerte for et par dager siden.
Men nå har kulda slått til og frosset snøen fast til steiner, busker og trær. Det er tida for uforutsigbare polare lavtrykk og raske vekslinger mellom minus- og plussgrader.

Men det er også tida der mørket gradvis mister sitt grep på dagen. Tida der de blå og kalde mørketidstonene utfordres av varme toner. Toner i rosa og rødt. Så bastant og dominerende rosa at en penselsvinger fristes til kjappe streif av også andre varme farger toner over fjellene. Kanskje var det en akutt lengsel etter mer lys og varme som fikk sin tilfredsstillelse med det?

Det er på slike vinterlige vandringer i naturen at jeg sender en takknemlig tanke til senjaværingen Helge Stangnes, en dikter som fanger inn det meste av det å leve langt mot nord.  

Mot lys

Så ga du oss atter ei dagning
med himmel i rosa og rødt;
en time i undring og dragning
mot lys som av mørke blir født.
På ny spelles solgudens drama
bak nattblåe tinda i sør;
det evige, årlige lys-panorama
med Helios som regissør.

Vi veit at i dag skal det hende;
vi veit at et under skal skje:
En kant av ei sol-glo skal brenne
der sør mellom tindan et ste’.
Ei mørketids venting e omme
og dagen skal feires med fest,
- men hjelp oss å holde på drømmen om lys
når sol e blitt kverdagens gjest.


Fra
samlinga "Frø i vind" (2009) av Helge Stangnes

 

 "Mot lys", Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 75 x 59 cm, 2024 ©



24. jan. 2024

Seierens nederlag


Det vokser fram et skille i Europas befolkning. For hvert år som går synes det å bli større. I blant annet Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland, Polen og trolig også i Norge.

På den ene sida står de godt sosialiserte eller dresserte. De som tror på maktas parhester; de nyliberale og nykonservative (såkalte neocons) politiske eliten og de store mediene.

Ber disse parhestene dem støtte enda en krig,
bruke mer penger på våpen enn på velferd, avvise diplomati, hate andre lands politikere eller ødelegge mer av naturen med vindturbiner, adlyder de dresserte. Ber eliten dem overlate mer til de rike eller overlate enda mer av demokratiet til EU, blir det også akseptert. Også i Norge, til tross for at befolkninga ved to folkeavstemninger -- i 1972 og 1994 -- har sagt nei.

På den andre sida står de opposisjonelle og systemkritiske. De som ikke lenger følger hovedstrømmen til seieren parhestene stadig lover dem. De som er blitt vanskeligere å manipulere og føre bak lyset. De som har spørsmål som i økt grad blir sensurert, oversett, bortforklart, latterliggjort eller ansett som kjetterske av den politiske eliten og de store mediene. De opposisjonelle og systemkritiske som disse ensporete og mektige parhestene i økende grad gjør til hjemløse i sine egne fedreland.


Spørsmålene

I natt kom noen fra myndighetene. 
Ga oss rifler og håndgranater.
Landet kan bli
angrepet, forsvar det. 

Hva skal vi forsvare? spurte vi

Er det eiendommene og verdiene til de
store investorene og skatteflyktningene
i Sveits, Bermuda og andre
skatteparadis?

Er det dèt vi skal forsvare?

Er det vårt tapte nasjonale demokrati
som vekslende stortingsflertall har gitt
til Brussel, Washington og
Wall Street?

Er det dèt vi skal forsvare?

Er det våre naturressurser som i
økt grad styres av EU og Washington og
som i økt grad eies av
utenlandske investorer?

Er det dèt vi skal forsvare?

Eller er det våre nasjonale politikerne
som lar seg velge av folket, men som
velger å tjene andre interesser
enn land og folk?

Er det dèm vi skal forsvare?

I så fall er svaret nei.
Gi rifler og granater til de som eier,
kontrollerer, profitterer, styrer og regjerer.
Gi det til dem som
har noe å miste.

-- I natt kom noen fra myndighetene.
F
or hver måned og hvert år som går,
vil de finne færre hjemme 

 


 

"Seierens nederlag", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2022 ©

"Spørsmålene", stuntpoesi, 2023

 

 

 

6. jan. 2024

Forfallet


Noen ganger trigges inspirasjonen i en tilstand der nåtid, fortid, framtid og ulike kultur-utrykk (litteratur, musikk, film, bildende kunst, etc.) glir over i hverandre. Slikt skjer gjerne i eureka-øyeblikk eller i drømme. Maleriet "Forfallet" ble unnfanget i en slik surrealistisk tilstand, og unektelig med kobling til J.R.R. Tolkiens univers.

Det ble et motiv der en håndfull tidligere norske kultur-, nasjons- og identitets-byggere iakttar med avsky vår tids jotun, et heslig beist fra underverdens
Utgard.

Et beist
som servilt tjener de sterkeste og mektigste kreftene i verden, likegyldig hva disse kreftene står for. Et beist som derfor aksepterer alle deres kriger, og som med våpen, løgner, penger, krigshissing og forakt for historiens erfaringer, arbeider for å opprettholde krigenes ødeleggelser så lenge det måtte tjene beistets herrer, Mammon (økonomisk og politisk makt - Wall Street/White House) og Sauron (militær makt - det militærindustrielle kompleks).

Samtidig og paradoksalt nok anser beistet seg som sterk forsvarer av gode dyder som f.eks. ærlighet, tale- og pressefrihet, demokrati og menneskerettigheter. Men ser vi nærmere på konkrete tilfeller som f.eks. Guantanamo, Irak, Syria, Edward Snowden, Libya, Ukraina, Julian Assange, massakrene i Palestina og Gaza, osv. strekker beistets omsorg for gode dyder seg bare så langt det tjener interessene til Mammon og Sauron. Nettopp denne tosidigheten ligger dypt i beistets løgnaktige, falske og dobbeltmoralske vesen.

Det samme gjelder beistets vilje til å prioritere sitt eget land og egen befolkning. For beistet er slike ting bare aktuelt et par måneder foran hvert parlamentsvalg. Da gjelder det nemlig å føre folket bak lyset og overtale det til å tro på beistet.

I alle år og måneder i mellomtida tjener det samvittighetsfullt sine egentlige herrer, Mammon og Sauron, og lar land og folk "seile sin egen sjø". Slik beistet vurderer det, er land og folk ikke noe mål i seg selv, men kun redskaper for å tjene Mammons og Saurons interesser. 

Redaktør Knut Lindtner i Derimot.no skriver: "Hvilke norske partier gikk til valg på en gradvis overføring av myndighet fra Stortinget til EU-organer etter to norske NEI til EU ved folkeavstemninger? Men det er det som har skjedd uten at noen har sagt noe til velgerne.

Hvem gikk til valg på en delvis privatisering av Equinor (Statoil), altså å overføre deler av eierskapet av vår felles-eiendom til private?
Hvem gikk til valg på at vi skulle tilslutte oss ACER-avtalen og dermed få importert europeiske strømpriser? osv.

Stortinget har vedtatt og vedtar en rekke viktige forordninger uten å spørre det norske folket. Det er ikke demokrati."

Men tilbake til beistet. Hva det heter? Vel, slik jeg oppfattet det i, har det et langt navn, sammensatt av navnene til nesten samtlige nyliberale og demokrati-undergravende regjeringer i EU/EØS. Herunder også de "norske" regjeringene i de siste tiåra.


Dante hos beistets tjenere 

Da motivet til "Forfallet" kom til meg, gikk tankene til det berømte eposet "Den guddommelige komedie" (ca. 1320) der antikkens store dikter, Vergil, og renessansens Dante Alighieri tar seg nedover i underverdenen, ned i Inferno

I niende og siste sirkel før helvetesgropen der Satan står halvt nedfrosset i is, kommer de til til floden Cocytus
(av gresk: "å beklage"). Floden rommer forrædere av alle varianter, fastfrosset i is. Levende, iskalde og udødelige, og ute av stand til å bevege seg. De forrådte sine kjære, sine familier og venner og mottar nå straffen for det.

"Cocytus", Gustave Doré (1857)

Blant disse finner Dante også landssvikerne, de som inntok stillinger der de skulle tjene landet sitt og folket sitt, men som sviktet det. Noen for egen økonomisk vinning og karriere, andre av feig underdanighet for mektige aktører, og atter andre av ren dumskap, fanatisme eller forakt for faktisk kunnskap om virkeligheten.

Landssvikerne er fastfrosset til halsen og med ansiktet tvunget mot en sone kalt Antenor, oppkalt etter den trojanske rådgiveren som forrådte Troja og dets innbyggere. På den måten banet svikeren Antenor veien for undergangen til det trojanske folket og den trojanske kulturen.

Når alt kommer til alt, finnes det kanskje en rettferdighet? I det minste i den udødelige skjønnlitteraturen, tenkte jeg og malte videre på beistet i "Forfallet". Blikket mitt stoppet med Håkon den gode som ruvet bak Bjørnstjerne Bjørnsson og Ellisif Wessel i motivet. Kanskje skulle jeg male Håkon med ei øks i neven, tenkte jeg, klar til å kappe hodet av beistet? 

Men på den andre sida, kan det jo hende at beistet og dets herrer går av med seieren? Det ser i alle fall slik ut ettersom det etiske forfallet i den norske politiske eliten ser ut til å tilta. Ikke minst gjelder det også i den korrupte amerikanske eliten med folk som f.eks. Joe Biden,
Robert Menéndez og Mitch Mcconnel samt i EU med folk som f.eks. Eva Kaili, Ursula van der Leyen, Nicolas Sarkozy, Jean-Claude Junker og Pedro Sanchez.

I et rettferdig samfunn ville strenge straffer vært obligatorisk for priviligerte som misbruker sine tillitsverv, samtidig som de pålegger folket ytterligere byrder (høyere avgifter, økt skatt, høyre priser, fattigdom, kriger, etc.). I Europas stort sett mørke og korrupte historie finnes også lyspunkter der priviligerte har mistet hodet av slike grunner.

Vel, i siste instans blir det opp til 
folk i Norge og resten av Europa å avgjøre om de siste tiårenes moralsk korrupte nyliberalistiske og nykonservative politikere skal få "beholde hodene". For hvis folk vil, finnes det mange muligheter for "å slå tilbake".

Organisert og omfattende stemmenekt ved parlamentsvalgene slik at den politiske eliten mister all formell legitimitet? Nye opprør ala "de gule vestene", men denne gangen sterkere organisert og i flere land enn bare Frankrike? Full oppslutning om partier som nyliberalistene og de nykonservative hater som f.eks. Alternative für Deutschland i Tyskland og
Rassemblement National i Frankrike? I tillegg kan en rekke andre strategier tas i bruk for å svekke beistets makt.

Vi får se. En ting er i alle fall sikkert. Det ulmer i Europa og mye kan bli forandret, kanskje i nær framtid. Til og med elitens fremste nyhetsformidlere som f.eks. Reuters og BBC kan vanskelig unngå å rapportere det, skjønt de alltid er nøye med å stemple all opposisjon som populisme, høyre-ekstremisme og det som verre er. Til tross for at demokrati betyr folkestyre, framstilles altså folket som den største trusselen mot demokratiet, mens de etisk (og ofte også økonomisk) korrupte topp-politikerne, framstilles som demokratiets store beskyttere. 

Det er denne "sannheten" (eller rettere, løgna) som også de store mediene har valgt å stå for i bl.a. Norge og store deler av Europa. Ei løgn som fortsatt størstedelen av befolkninga tror på? 

Vel, hva som skjer videre vil uansett avhenge av folkets evne til å bevisstgjøre og organisere seg for å kunne yte effektiv motstand mot anti-demokratene og samfunnsundergraverne på toppen.

Godt nytt år! 

 

"Forfallet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 50 cm, 2023 ©