16. jun. 2018

Om natur og symboler


Dersom eg som ungdom sa noko forkjært utan å skjønne det, kviskra gjerne ein av dei vaksne til meg: "Ikkje lurt å snakke om tau i hengt manns hus". Underforstått, dersom eg ikkje tenkte over kva eg sa, kunne eg uforvarande fornærme folk eg ikkje ville fornærme. 

Dersom vi bruker dette ordtaket på årets kalde og våte vår i Nord-Noreg, kan vi kanskje seie: "Du skal ikkje snakke til værsjuke folk om skjønnheita i ein vår som lar vente på seg". 

Sannelig om eg veit. Eg er sjeldan værsjuk. Derfor har kanskje folk som meg lettare for å sjå kor fin og spennande naturen kan vere i all slags vær? Også i såkalla skitvær. Naturen er ei stor og mangfaldig skattekiste. Den rommar så uendeleg mykje. Ikkje bare kan den vere blendande vakker og variert, men også full av spennande symbol. Naturen kan for eksempel minne oss om eigenskapar som vi menneske har, og som vi liker eller misliker.

Dette maleriet, som eg malte for bare nokre dagar sia, har begge delar i seg, synes eg. Både det skjønne i naturen og ein eigenskap som eg setter pris på, både hos meg sjølv og hos andre i dei tilfella vi tar den i bruk. Nemlig det å vere ærleg og stå for det ein meiner. Vere av "heil ved" eller vere "ekte", for å seie det på den måten.

Nei, eg snakkar ikkje om det å vere sta og tverr og stå på sitt, sjølv om all logikk og alle fakta viser at ein tar feil. Eg snakkar om det å ikkje vere redd for å seie kva ein meiner. Det å ikkje vike unna fordi det ein meiner eller trur, kan bli oppfatta som politisk ukorrekt av dei som sitjar på toppen av samfunnskaka og som har definisjons-makta i samfunnet. Det er dessverre lett å teie og sjå i bakken i møte med den makta. Altfor lett å gløyme at vi har eit demokrati som må brukast, dersom det skal overleve.

Symbolet på det i maleriet, er småbjørkene som veks langt unna dei andre bjørkene langs åskantane. Men småbjørkene står for det. I alle fall er det bare ei som så langt har bøygd seg for overmakta, ser det ut til? Eller kanskje retter ho ryggen om kort tid?

I lyrikken finnes mange som har brukt naturen og bjørka som symbol. Deriblant to av dei som eg setter høgt; Tor Jonsson og Tarjei Vesaas. Eg synes dette maleriet også satte lyset på dei gjennom formuleringar som "tjørn med himmel i" og "eit ljosgrønt slør over åsen". Derfor skreiv eg også denne bloggteksten på nynorsk som var deira målføre. På det viset blei liksom "ringen slutta" mellom symbolopptatt poesi og maleri. 


Norsk kjærleikssong (Tor Jonsson, 1916 - 1951)

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Eg er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet.
Evig, evig er du mi.



Det var eingong (Tarjei Vesaas, 1897-1970)

Det var ei lita bjørk
som hadde fått lov på nytt lauv

midt i mai.
Ho var mest ikkje nedpå jorda
for den skuld
og fordi ho var så grann.

Det kom som lova og
ein mai vind.
Han gjorde henne ør
og søt i borken
og sår i alle knuppar.
Ein fugl kom sette seg
på naken kvist
og sa det var no ---

Ho visste ingen ting
denne dagen.
Men då det var kvelden
sto ho med tunne grønnfargar
over nakent og grant.
Rar og omskapt.

Ør og levande.
Ho løyste seg sakte.
Vart heilt fri for røtter, trudde ho.
Siglde som eit ljosgrønt slør over åsen.
Borte frå denne staden for alltid,
--- trudde bjørka.


"Fire småbjørker som praktiserer demokratiet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2018 ©


6. jun. 2018

Gryende vår


Alle som skaper noe innen f.eks. musikk, poesi eller bildeuttrykk, vet at hva man opplever og tenker ofte kan virke sterkt inn på det man skaper.   

Bakgrunnen

23. mai la jeg to malerier ut på bloggen. Begge var malt i februar og ment som illustrasjoner til en tekst om en udemokratisk interessegruppe -- det militærindustrielle komplekset (MIC) -- som er så mektig at de kan få topp-politikerne til å gå til krig mot andre land. Dette er ingen luftig konspirasjonsteori, men et faktum som lar seg dokumentere. Deriblant i Guatemala i 1954, Chile i 1973 og Irak i 2003 for å ta noen få eksempler.

Etter å ha dukket ned i et slik dystert tema, fortonte virkeligheten seg som temmelig mørk. Tanken på at demokratiet i USA, verdens største krigsmakt, for lengst var blitt kapret av sterke økonomiske interesser, hadde fått ny næring. Det ga dystre framtidsbilder.


Balansen mellom lys og mørke

"Gryende vår" ble malt før 17. mai i år, og på et tidspunkt da teksten jeg la ut 23. mai, ennå tumlet uferdig rundt i tankene. Motivet til "Gryende vår" fant jeg en kjølig søndag formiddag med vind, duskregn og et noe blekt sollys som kom og gikk. Det stadig skiftende lyset gjorde at også skygger og farger skiftet. På sett og vis fikk det meg til å se naturen gjennom impresjonistiske brilleglass. 

Dette motivet kom jeg over noen steinkast sør om Varden på Tromsøya. Noen trær som vokste på en underlig måte, og som kunne gjøres mer spennende sett fra den rette vinkelen. Trærne stod i en skjermet fordypning i terrenget som bidro til at våren var kommet noe lenger her enn utenfor.

Brått fikk jeg følelsen av å bli hentet tilbake til min barndoms eventyrskog. En skog full av skygger og lys. Svulmende av lyder, lukter og farger, og ikke minst; spennende skatter og underjordiske slott som man kunne finne fram til, hvis man bare kunne den hemmelige besvergelsen eller trykket på rett plass på et gammelt tre eller en stor knaus

Dessverre fant jeg aldri den rette plassen eller den rette besvergelsen, men i tankene opplevde jeg likevel alt den gangen. Det er denne fantastiske egenskapen som barn har, og som blir mindre etter hvert som vi rer oss å skille skarpt mellom virkelighet og fantasi. Mellom fornuft og følelser. Mellom viten og antakelser.  

Da jeg kom hjem etter turen, kikket jeg på fotoene og tegnet ei røff skisse der jeg omplasserte noen trær, og kom fram til en bilde-komposisjonen jeg var fornøyd med. Joda -- det var nok slik eventyrskogen min så ut, en gang tidlig i mai for lenge siden. Litt mørk og skummel, og litt lys og trygg på en og samme tid. 

Eventyrskogen 

Barndommens eventyrskog er kanskje ikke så ulik livet? Det gir både lys og mørke, og begge deler er like viktige og må tas vare på? Ser vi bare det mørke og problematiske, kan vi lett bli overkritiske og forsure vårt eget og andres liv. Det meste blir da sett gjennom "mørke brilleglass" og vi kan i verste fall ende opp i depresjon. Hvis vi på den andre sida bare ser det lyse og uproblematiske, fordufter vår naturlige kritiske sans og vi kan lett bli virkelighetsfjerne, overflatiske og selvforherligende?  

Finne balansen mellom lys og mørke? Alt for mye lys gjør at man blendes og ikke ser noe. For mye mørke vil også føre til det samme. Det gjelder derfor å finne balansen mellom de to. Gjorde man det, fant man også harmoni? Kanskje var det nettopp det som gjorde barndommens eventyrskog så god og tiltrekkende? Den rette balansen mellom lys og mørke, mellom det trygge og det skumle?

Maleriet "Gryende vår i eventyrskogen" ble på den måten ikke bare et maleri over en gryende vår, men også en påminnelse om viktigheten av balanse. Uten den står vi i fare for å falle enten i den mørke eller den lyse "grøfta". Det gjelder å holde seg midt på vegen siden det gir det beste utgangspunktet til å forstå virkeligheten.


"Gryende vår i eventyrskogen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 50 cm, 2018 ©