10. aug. 2019

Vincent i ei sommereng mot kvelden


Da jeg i fjor malte "Skjønnhetens magi" med en frilufts-maler som motivets fokuspunkt, tenkte jeg at egentlig skulle Vincent van Gogh vært modellen, og egentlig skulle motivet vært hentet fra naturen utenfor Arles i Syd-Frankrike der Vincent og Paul Gaugin bodde og arbeidet høsten 1888. Og egentlig skulle jeg ha malt han i nærheten av "Hveteåkeren" som var et av maleriene han arbeidet med i Arles. 

I tillegg skulle det vært malt i lyset fra ei svak kveldssol og en gryende høst . . . . . som en allegori på at Vincents liv snart var over.

I tida etter jeg malte "Skjønnhetens magi" har dette vært en tilbakevendende tanke. Filmen "Van Gogh - På evighetens vei" som jeg så i februar 2019 gjorde meg bare mer oppsatt på det. Filmen gjorde et stort inntrykk på meg, og jeg syntes William Dafoe tok Vincent på kornet. En film jeg garantert kommer til å se flere ganger.

Og alt dette forsterket bare den tilbakevendende tanken og bidro til at jeg til slutt bestemte meg for å male den. De som kjenner meg, vet at det er slik jeg blir kvitt slike tilbakevendende motiver i tankene. Jeg maler dem ut slik at jeg får mer plass til andre motiver. 



"Vincent i ei sommereng mot kvelden", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 55 x 46 cm, 2019 ©

2. aug. 2019

Livet i julilys

Mange tror at å male natur eller landskap, er å gjengi det man faktisk ser ute i naturen. For meg er det sjeldent slik. Snarere er det slik at jeg går ut i naturen og leter etter noe jeg allerede har sett for meg i fantasien. Et bilde som på forhånd har dannet seg for mitt "indre øye", og som jeg kan ha "mekket på" i nokså lang tid. 

Hvis jeg finner et motiv ute i naturen som ligner litt, prøver jeg å omforme det slik at det i størst mulig grad likner "fantasibildet". Felles for slike "fantasibilder" er at de ofte har en eller flere historier om livet til oss mennesker og om hva vi foretar oss på godt og vondt. På den måten blir det ferdige maleriet en samling av symboler, allegorier, metaforer og andre implisitte eller "tause budskap". Det gjelder også dette maleriet, "Livet i julilys".

Sett på den måten framstår lyrikken og billedkunsten som to søsken. Forskjellen er at penselsvingeren gjengir sin poesi på et lerret mens lyrikeren gjør det med en tekst. Og både maleriet og teksten må "leses og forstås", hvis man skal få noe ut av det.
En stor lyriker som jeg stadig vender tilbake til er Helge Stangnes. Mens jeg i en tidlig fase "mekket" på fantasibildet til dette maleriet, kom dette diktet som en ekstra inspirasjonskilde. 

Tiriltunge-tid

Det ange ungt og kryddersøtt langs alle vandringsveia
der juli danse sine døgn med lette sommarsteg.
Og alt som gror av kløverblom og ryllik og soleia
e enig om at hausten ikkje angår dem - og meg.
-Førr her e du og her e vi,
og sommar'n e uendelig,
med julisol på stein og sti
og tiriltunge-tid.
Det stig et samstemt summekor fra tusen blomsterkrone,
en solmett nektarsymfoni der vi kan nynne med.
Og skjønt den mangle skrevne ord og har så sær en tone,
så veit eg ka den handle om: om sommar'n og om det
- at du e her, og du e mi,
og sommar'n e uendelig,
med julisol og svermeri,
og tiriltunge-tid.
Så spar oss førr de kloke ord om alt vi har i vente,
når året kante sine døgn med blomsterbroderi.
Å vandre langs en solvarm sti med armen om ei jente
e forsmak på ei saligheit som aldri spør om tid.

Førr du e her, og du e mi,
og løkka syns uendelig,
når livet blir et frieri
i tiriltunge-tid.

"Tiriltunge-tid" fra diktsamlinga “Frø i vind”, Helge Stangnes, Nordkalottforlaget 2003

"Livet i julilys", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©


6. jul. 2019

Grunnloven besøker Solberg-regimet


Hadde tenkt å legge ut et sommermotiv på bloggen, men kom fram til at politisk satire var mer berettiget i dagens situasjon.

Tross alt lever vi på femte året under det nyliberalistiske Solberg-regimet. Et regime som så langt har tilgodesett landets styrtrike med bl.a. skattelette og undergravd demokratiet gjennom stadige overføringer av makt og myndighet til EU. Norges tidligere kontroll over egne naturressurser som f.eks. fisk, skog, arealer, energi, etc. svekkes og overlates i økende grad til EU; et system som er "skrudd sammen" for å tjene multinasjonale selskaper og som vi har null demokratisk kontroll over. I tillegg har Solberg-regimet straffet vanlige folk med bl.a.:

I tillegg kommer bl.a.:
  • tvangssammenslåing av fylker
  • underlegging av Norge under EU's energibyrå ACER
  • underlegging av Norge under EUs finanstilsyn
  • sentralisert politiet og lagt ned 126 lensmannskontorer
  • gitt tillatelse til å bygge strømkabel til Skottland (som bla. fører til høyere norske strømpriser og svekkede konkurransevilkår for kraftkrevende norsk industri)

For vanlige folk har Solberg-regimet utmerket seg som et av Norges verste samfunns- og demokrati-undergravende regimer etter siste verdenskrig. Hvis ikke dette regimet -- som betjener EU og andre utenlandske interesser mer enn sitt eget folk -- fortjener et satirisk maleri, er det ingen som fortjener det. 

Les for øvrig Øyvind Andresens glimrende satire over den mer og mer innholdsløse 17. mai-feiringa. Han har gitt den tittelen "17. mai-talen som aldri blir holdt" og du finner den på "Andresens blogg".

"Grunnloven besøker Solberg-regimet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©

2. jun. 2019

Sulten på skjønnhet


En kveld i april 2019 mens jeg malte på et noe dystert, symboltungt motiv -- et av de motivene som bare må males -- ble jeg stående tafatt foran lerretet. Med senket hode og hengende armer, kan man gjerne si for å sette et billedlig uttrykk på følelsen som hadde truffet meg.

Et savn hadde meldt seg. En sult som en velfødt istervom som meg kun bør merke som en åndelig sult . . . . . sulten eller savnet etter skjønnheten. Motivet som hadde glidd inn i bevisstheten som svar på denne sulten, var et område i en botanisk hage jeg hadde vært innom på en av reisene mine i østerled. 

I Hvite-sjøen, sør om Kola-halvøya og vest om Arkhangelsk, ligger Solovki-øyene med det legendariske Solovki-klostreret. Det ble grunnlagt for nesten 600 år siden, i 1436, og har en historie som kan ta pusten fra alle kultur- og historieinteresserte. 

Det har vært gjennom alt fra overfall av svenskene på 1500- og 1600-tallet, vært samlings-sted for såkalte "gammeltroende" som motsatte seg en ny liturgi på 1600-tallet og blitt invadert av tsartropper. Videre har det opplevd angrep fra britiske fregatter under Krimkrigen på 1800-tallet og vært fangeleir i Josef Stalin-perioden på 1900-tallet. Klosteret kan nesten kalles Barentsregionens eller Nordens navle, hvis man skulle regne etter dramatiske begivenheter i historia.

Solovki-klosteret, foto: Алексей Задонский
Noen få kilometer fra klosteret ligger Solovki botaniske hage. Der tilbrakte jeg 3 - 4 timer etter å ha besøkt det store klosteret og fått en prat med en av munkene der. Han var ikke bare var full av ortodoks kristen kunnskap, men også kultur- og historiekunnskap. 

Besøket på den botaniske hagen ga også en opplevelse av kultur og historie gjennom sine ulike bygninger og anlegg, men i første rekke ble det en opplevelse av å være tett på en vakker og mangfoldig natur. 

Bygninger og anlegg vitnet om kultur og historie, mens naturens skjønnhet og mangfold viste seg med både kjente og ukjente vekster. Det gjorde at fotoapparatet kom i bruk. Da jeg kom tilbake på hotellet i Arkhangelsk ble det også tid til et par røffe penne-skisser i ei kladdebok. 

Der jeg stod bak staffeliet den kvelden i april 2019, var det kort mellom tanke og handling. Jeg lette gjennom bildearkivet og fant motivet som hadde dukket opp i bevisstheten. Dermed var det kort vei mellom ide og handling. Jeg la noen livlige farger på en ny palett og grep et nytt lerret. Det var på høy tid med et dypdykk i skjønnheten igjen. Og er du usikker på hva skjønnhet er, kan kanskje dette essayet, "Skjønnhetens magi", være til nytte? 

Hvis noen tror at en del av den botaniske hagen er nøyaktig slik jeg har malt den her, må jeg tilstå at jeg -- her som i de fleste andre tilfeller -- har tatt meg den frihet å endre naturen for å få den til "å sitte" på noe så primitivt som et lerret. For i direkte opplevelse er det ingenting som overgår naturen selv.  


"Skjønnhet i østerled", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2019 ©


26. mai 2019

Det russiske museum - St.Petersburg


I mai 2016 tilbrakte jeg en hel dag på Det Russiske Museum i St. Petersburg eller Leningrad som jeg ofte kaller byen. Årsaken er at navnet Leningrad minner meg om de ofre som dens innbyggere og andre russerne gjorde for å befri verden fra nazismen under 2. verdenskrig. En krig der russerne mistet 27 mill. mennesker mens vestmaktene (USA, UK, Frankrike, mfl.) mistet til sammen 2 mill. av sine innbyggere. 

En av vår tids fremste historikere, Antony Beevor, feier all tvil til side i boka "Stalingrad" fra 2009. Der understreker han at Nazi-Tyskland ble knust på Østfronten, og ikke på Vestfronten slik utallige Hollywoodfilmer prøver å innbille oss. 

Jeg besøker barokkslottet Peterhof utenfor Leningrad.
(Vaktmester Linse Luzov til høyre i bakgrunnen)
I motsetning til mine andre oppsummeringer fra besøk på kunstmuseer, er denne skrevet tre år etter at jeg besøkte Det Russiske Museum. Årsaken er at det først var våren 2019 at jeg tilfeldigvis gjenfant notatene fra museums-besøket . . . . på mitt noe uryddige arbeidsrom. Pinlige saker . . . . La oss derfor raskt gå videre 😉

Det Russiske Museum ble etablert i 1898 og har vel 400.000 gjenstander i samlinga som favner et tidsrom på over 1000 år. Vi snakker altså om verdens største samling av russisk og sovjetisk kunst, omtrent fem ganger større enn den som finnes på det verdensberømte Tretjakov-galleriet i Moskva. I et blogg-innlegg som dette kan man bare få med seg noen få smakebiter. De som ønsker noe mer omfattende, men likevel en kort gjennomgang av russisk kunst, anbefales å lese prof. Jostein Børtnes artikkel i Store Norske Leksikon. En grei oversikt over sovjetiske kunstnere finner du på Sovjet Art.

Ofte har jeg i slike blogg-innlegg presentert malerier på et museum etter kunsthistoriske perioder (klassisisme, romantikk, realisme, etc.), men har denne gangen valgt å presentere dem etter motiv, dvs. etter hva kunstneren har valgt å male. Tror det kan være et godt utgangspunkt for å forstå såvel et kunstobjekt som samfunnet det ble skapt i. Jeg vil derfor også prøve å synliggjøre litt den tida det ble skapt i.

Etter å ha sett de fleste maleriene på Det Russiske Museum og siden jeg befant meg på et museum som kun var tilegnet russisk kunst, kom jeg fram til at følgende inndeling av motiver kan være dekkende:
1) ikoner, 2) portretter, 3) landskap og natur, 4) historiske motiver, 5) alle mulige motiver under modernismens inntog -- og -- 6) arbeidsfolk og samfunn (dvs. bildende kunst etter 1930, herunder "sosialistisk realisme")

Det russiske ikon

Ikonkunsten er blant de eldste europeiske bildeframstillinger. Enkelte kilder oppgir at ikoner ble laget vel 100 år etter Jesus fødsel, men disse ikonene er dessverre gått tapt. De eldste som ennå finnes stammer fra 500-tallet.

"Engelen med det gylne hår", rundt år 1200
Blant ikonene på Det Russiske Museum falt jeg for "Engelen med det gylne hår" fra tidlig 1200-tall. I den ortodokse kirka står ikoner sentralt og vises stor respekt. En viktig grunn er at de oppfattes som en forkynnelse av "Guds ord", gjengitt i form, farge og skjønnhet snarere enn i tale eller skrift. I tillegg regnes ikoner som et "åpent vindu" mellom oss mennesker og det guddommelige. Er du i nærheten av et ikon, er du med andre ord i fysisk nærhet til Gud, ifølge ortodoks kristen tro.  

"Engelen med det gylne hår" sies å framstille Erkeengelen Gabriel og danner et av standard-utrykkene i ikon-kunsten. Et forståelsesfullt blikk og en hodestilling som uttrykker medfølelse og sympati.

Der jeg stod og betraktet det, forekom det meg at ikoner i denne stilen kanskje kunne ha påvirket Edouard Manet (1832 - 83) som portretterte sin kunstnerkollega Berte Marisot med unormalt store øyne. Mulig det? Eller kanskje var Marisot "storøyd", eller kanskje var Manet forelsket og ville bare forskjønne det skjønne? På samme måte som de gamle ikon-kunstnerne? Hvem vet?

I sin selvbiografiske trilogi (bøkene "Barndom", "Ut i verden" og "Læreår") skildrer forfatteren Maxim Gorkij (1868 - 1936) livet på et ikonverksted. Hvis noen tror Henry Ford oppfant samlebåndet som produksjonsmetode, bør de lese Gorkijs selvbiografi. Produksjonen av ikoner i 1800-tallets Russland forgikk nemlig etter samlebåndsprinsippet der spesialiserte fagarbeidere malte sin del av ikonet og slik bidro de -- på hver sin måte -- til sluttresultatet. 

Så langt om ikoner. La oss nå ta et sprang 650 år framover i tid til perioden mellom 1850 og 1930. Slik jeg selv oppfatter det, er dette perioden der russisk malekunst er inne i sin gullalder med mestere som bl.a. Ilja Repin (1844 - 1930), Ivan Sjishkin (1832 - 98) og Ivan Kramskoj (1837 - 87), og nyskapere som f.eks. Marc Chagall (1887 - 1985), Natalja Gontsjarova (1881 - 1962) og Wassily Kadinsky (1886 - 1944). Til sammenlikning regnes den nederlandske gullalderen til 1600-tallet og den franske til "La belle epoque" mellom fra ca. 1860 og 1914.

Portretter

Å male portretter er noe av det vanskeligste en penselsvinger kan gi seg i kast med. Især hvis man vil gjengi både den portrettertes ytre framtoning og indre karakter. Det fører imidlertid for langt her å gå inn på portrettkunstens mange utfordringer. De som er interessert i temaet kan evt. lese mer om det i et tidligere blogg-innlegg. 

Den barfotetede Tolstoj, Ilja Repin (1901)
Et av portrettene som vakte min beundring på Det Russiske museum, var Ilja Repins portrett av den 73 år gamle Leo Tolstoj (1828 - 1910), adelsmann og forfatter av to av verdenslitteraturens største verk, "Krig og fred" og "Anna Karenina". 

Portrettet er på 0,73 x 2 meter og skal ha blitt malt gradvis over flere måneder på Tolstojs eget gods i Jasnaia Poljana, ca. 20 mil sør for Moskva. Et sted Ilja Repin skal ha besøkt nokså ofte siden han og Tolstoj var gamle venner. 

At Repin beundret Tolstoj går tydelig fram av portrettet. Tolstoj hadde en komplisert karakter, noe som også ofte kjennetegner personer som ikke slår seg til ro med tingenes tilstand i samfunnet, eller søker svar på de mest grunnleggende spørsmål ved eksistensen.

Til tross for sin overklassebakgrunn, utviklet Tolstoj seg til å bli noe så sjeldent som en kristen anarkist, og tilhenger av ikke-vold eller sivil ulydighet som virkemiddel til å forbedre vanlige folks levekår. Blant de som senere lot seg inspirere av Tolstoj, finnes bl.a. landsfaderen av India, Mahatma Gandhi, og den amerikanske borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr.

Dette portrettet fanger etter min mening inn Tolstojs komplekse personlighet. Vi ser en reflektert russisk adelsmann, fullstendig ulik andre russiske adelige på 1800-tallet. Barfotet og kledd som en bonde eller livegen i datidens Russland. Det at Tolstoj gjerne deltok i det praktiske arbeidet på godset, var også helt uvanlig for adelige i Russland.

Blikket hans er innadvendt og levner liten tvil om at vi har å gjøre med et tenkende menneske. Hendene bak beltet viser at han i øyeblikket står i dype tanker, men at han i neste sekund kan dra dem opp og gå til konkret handling. Det kan også tas som et signal fra Repins side at vi har å gjøre med et menneske som er så opptatt av å forbedre bøndenes levevilkår, at han må legge bånd på seg selv. I lomma har han ei notisbok, brukt til små notater og innskytelser, kanskje som en påminning fra Repins side om Tolstojs alltid våkne intellektuelle og sosialt bevisste legning.

"Mina Moiseyev", Ivan Kramskoj (1882)
Det er liten tvil om at Repin i portrettet av Tolstoj også har spilt på "strannink'en" som er en asketisk og dypt religiøs skikkelse i russisk folklore, ofte en slags hellig mann.

Et annet portrett som traff meg intenst, var Ivan Kramskojs (1837 - 87) fabelaktige portrett av bonden Mina Moysoyev. Mer enn noe annet portrett i russisk kunst, minner dette meg alltid om to viktige hendelser i russisk bildende kunst. 

For det første om framveksten av realismen som stilretning i Russland. Langt ut på 1800-tallet var institusjonene som utdannet malere, opptatt av den klassisistiske tradisjonen der man malte hendelser fra gresk og romersk historie og mytologi. Å male en "skarve bonde", slik Kramskoj gjør i dette portrettet eller en straff-fange slik Vasily Perov (1834 - 82) gjør, var helt uhørt. Skulle man male noe annet enn klassiske motiv, måtte det være en fyrste, et historisk eller religiøst motiv eller i det minste en rik kjøpmann eller industriherre. Til nød et landskap eller et stilleben.

"En kirgisisk straffedømt", Vasily Perov (1873)
I 1863 brøt imidlertid en gruppe unge malere med "påbudet" om å male klassisistiske motiver. Gruppa ble kalt "de reisende" (Peredvizhniki) og blant disse skulle det vise seg å finnes geniale landskapsmalere som f.eks. Isaac Levitan, Ivan Shishkin og Fjodor Vasiljev

I tillegg kom like geniale realister, portrettmalere og historiemalere som f.eks. Ilja Repin, Vasily Perov, Vasilij Surikov, Konstantin Savitsky, Ivan Kramskoj og Valentin Serov. Samtlige representert på Det Russiske museet i Leningrad/St. Petersburg. 

Det andre portrettet av bonden Moysoyev minner meg om, er at stilretningen sosialistisk realisme, som vokste fram etter oktober-revolusjonen i 1917, hadde et solid fundament i arven etter peredvizhniki'ene. På samme måte som den voksende motstanden mot den eneveldige tsaren igangsatte revolusjonen i 1917, ønsket også peredvizhniki'ene rettferdighet for vanlige folk, mer demokrati og mindre makt til tsaren. De ville ta kunsten ut av palassene og ut til folket, for å si det slagordmessig.

"Portrett av operasanger T. Lyubatovich", Konstantin Korovin (1880)
Selv om livegenskapet -- som var en form for slaveri -- formelt var blitt avskaffet i Russland i 1861, levde fortsatt store deler av folket i dyp fattigdom, gjelds-bundet til godseiere og med liten eller ingen skolegang. Dette kommer da også til syne i bøkene til forfattere som bl.a. Fjodor Dostojevskij (1821 - 81), Maxim Gorkij (1868 - 1936), Leo Tolstoj (1828 - 1910) og Anton Tsjekov (1860 - 1904). 

Portrettene overfor er alle malt i realistisk stil som gir en nesten fotografisk korrekt gjengivelse av motivet. Jeg skal derfor ta med et par portretter i andre stilretninger, og begynner med Konstantin Korovins (1863 - 1939) portrett av operasangeren Tatiana Lyubatovich, malt i 1880 i impresjonistisk stil

Jeg falt for dette portrettet fordi jeg syntes det var breddfullt av tankevekkende budskap. Det gjengir ei blid og vakker ung dame, trolig i begynnelsen av tjueårene og med et "Mona Lisa"-smil på leppene. I det ene øyeblikket synlig; i neste øyeblikk usynlig.

Lyset og fargene på trærne forteller oss at det er vår. Og den vil på samme måte som henne gå inn i en varm, spennende og fargerik sommer. Boka hun holder i hendene er kanskje et opera-manus hun bruker for å øve inn en rolle. Kanskje på samme måte som hun nå står klar til utvikling i sin andre roller som et voksent menneske. 

"Portrett av Ida Rubinstein som Salomè", Valentin Serov (1910)
I det hele tatt er dette portrettet så mangesidig, livsbejaende og vakkert, at ikke en gang Pierre-Auguste Renoir kunne gjort det bedre, mener nå jeg. 

I motsetning til impresjonisten Konstantin Korovin, tilhørte Valentin Serov (1865 - 1911) gruppen av peredvizhniki'ere. Man skulle derfor anta at hans portretter gikk i realistisk retning som de andre i denne kunstnergruppa. Joda - de gjorde da det i begynnelsen. I tillegg var han innom den impresjonistiske stilen, men skiftet etter hvert stil og ble en av Russlands første malere i den franske "La belle epoque" (Den skjønne epoken) og dens jugendstil, også kalt "art nouveau"-stilen. Dette går nokså tydelig fram av Valentin Serovs portrett av Ida Rubinstein, skjønt det også er mulig her å trekke linjer til andre stilretninger som cloisonnismen og ekspresjonismen

Valentin Serov er en maler jeg føler slektskap til. Han lot seg ikke hemme av en stilretning, men malte i den stilretninga han følte for der og da. For øvrig er nok art nouveau-stilen best kjent i malekunsten gjennom arbeidene til den østerrikske kunstneren Gustav Klimt (1862 - 1918).

"Portrett av ung kvinne mot gul bakgrunn", Surikov (1911)
Ida Rubinstein kom fra en av Russlands rikeste familier og var i sin tid en berømt ballerina, skuespiller og kunst-velgjører. Med sine brudd på stort sett alle av datidens etikette, som f.eks. å danse naken i Oscar Wilde's tragiske skuespill Salomé, ble hun en tydelig representant for nettopp det frilynte og sorgløse i "La belle epoque", en epoke som tok brått slutt i 1914 ved starten av 1. verdenskrig og den påfølgende nedslaktingen av vel 18 millioner mennesker. 

Diktet "Chanson om Verdun" av Jens Bjørneboe tjener i den sammenheng som en god og viktig påminning om hvor grotesk og meningsløs kriger er.   

Men tilbake til portrettene. For meg har Vasilij Surikov (1848 - 1916) og Ilja Repin stått som Russlands fremste historiemalere. På museet oppdaget jeg imidlertid at Surikov også var en dyktig portrettmaler. 

Det kom ikke særlig overraskende på meg. Jeg hadde lest så pass at jeg visste at malerne i peredvizhniki-gruppa ikke bare var teknisk dyktige malere, men at de også varierte i sine valg av motiv. Jeg skjønte derfor ikke helt hva det var som fengslet meg så mye med Surikovs "Ung kvinne mot gul bakgrunn". Godt malt og ei vakker ung dame, men hva så?

"Portrett av Isaak Brodsky", Laktionov (1932)
Det var ikke før jeg var tilbake i Tromsø og trakk fram lineal, passer og kalkulator at jeg oppdaget det. Surikov hadde nøye komponert maleriet. Bl.a. følger brystet til modellen den såkalte "barokke diagonal", hode og kropp går innenfor gyldne triangler og øret og ørepynten hennes faller innenfor en logaritmisk spiral, også kjent som den gyldne spiral

Ingen tvil om at Vasilij Surikov og de andre malerne i peredvizhniki-gruppa kunne sine saker. De var riktignok tilhengere av den realistiske stilen, dvs. å male virkeligheten slik den var uten å forskjønne den. De pyntet ikke på motivene ved f.eks. å fjerne lappene på klærne til en fattig, gjøre folk vakrere enn de var, osv., men ingen skal fortelle meg at de ikke tok i bruk gode prinsipper for komposisjon

I tillegg til deres tekniske dyktighet som malere er det nettopp deres kompositoriske dyktighet som gjør at de har skapt mesterverk som vil stå seg for alltid. Vil du vite mer om peredvizhniki-kunstnerne anbefales artikkelen "The Immortal Itinerants" av Michael E. Donnelly. 

Det er umulig å forlate dette kapitlet om portretter på Den Russiske Museum uten å nevne Isaak Brodsky (1884 - 1939) som var en av de fremste sovjetiske portrettmalerne, og framtredende representant for sjangeren sosialistisk realisme. Du finner noen eksempler på hans dyktighet her. I portrettet jeg gjengir her og som er hentet fra Det Russiske Museum, er Brodsky portrettert i 1932 av Alexander Laktionov (1910 - 1972).

Landskap og natur 

Det Russiske Museums store samling av landskapsmaleri overrasket meg, både i antall og i størrelsen på maleriene. La meg begynne med en av landskapsmalerne som ga meg hakeslipp, nemlig Ivan Shishkin (1832 - 98). 

Å "få grep på" og male storheten og det mektige i den russiske naturen, var kanskje Shishkins fremste kjennetegn. Særlig skoger synes å dominere motivene hans. Hans forkjærlighet for det mektige i naturen, kommer da også tydelig til syne i maleriet "Mastetre-skog" som viser mektige furuer som var egnet til master på seilskuter.
 
"Mastetre-skog", Ivan Shishkin, (1898), størrelse 1,65 m x 2,52 m
Mens jeg stod og beundret "Mastetre-skog" slo det meg hvor omhyggelig og presist det var blitt malt. Shishkin må ha brukt ufattelig mange uker, dager og timer på å fullføre det. For dette var ingen lettbent penselføring, men tvert om en omhyggelig malestil der farge, valør og intensitet var nøye tilpasset hver del av motivet. I tillegg kom all tida som han må ha brukt til studier og skisser til komposisjonen av maleriet, før han i det hele tatt satte penselen mot lerrets-duken. 

På samme måte som Vasilij Surikov og hans "Portrett av ung kvinne mot gul bakgrunn", som jeg kommenterte ovenfor, har også Ivan Shiskin tenkt nøye ut komposisjonen. I hans tilfelle hvordan han kunne flytte på trær, lys, farger og andre ting for å skape et maleri som var tiltalende og samtidig også synliggjorde hans eget budskap, nemlig å vise hvor mektig og majestetisk den russiske naturen kunne være.  

Shiskin synes å ha tatt utgangspunkt i en såkalt "rabatt-komposisjon". Han har plassert den store furua til høyre i skjæringsflata til rabatten, brukt det duse ettermiddagslyset fra sola til å lede blikket vårt rundt i maleriet, osv. Igjen er det ingen tvil om at Shiskin som de andre malerne i peredvizhniki-gruppa kunne sine saker. 

Når man først er inne på storheten i russisk natur, i avstander, mangfold og størrelser, er maleriet "Tøvær" (1871) av Fjodor Vasiljev (1850 - 73) verdt å dvele med.

"Tøvær", Fjodor Vasiljev (1871) 5,5 m x 1 m
Helt fram til våre dager har det i deler av det store Russland (med i alt 11 tidssoner) vært vanskelig å ta seg fram langs veiene. Dette gjelder især i "rasputitsa"-periodene om våren og høsten. Om våren kan mildt vær og teleløsning gjøre veiene uframkommelige, og om høsten gjør regnet at noen ferdselsårer drukner i gjørme. Før øvrig noe de tyske nazistene fikk erfare under siste verdenskrig der de i flere tilfeller fikk store problemer.

Gjørme-problemet var selvsagt større før i tida enn i våre dager der stadig flere veier har fått fast dekke. Men på 1800-tallet som var tida Fjodor Vasiljev levde i, var dette et velkjent fenomen som maleriets hans også kan dokumentere. 

"Hvit natt i Nord-Norge" (Hammerfest), K. Korovin (ca. 1890)
I rasputitsa-periodene ble landsbyer og byer isolert fra hverandre i en tidsalder der store landområder verken kunne nås med radio, telefon eller telegraf. Noen russiske venner fortalte meg en gang at "rasputitsa" også var å finne i den "russiske folkesjela". Det at man noen ganger var mutt og tilbaketrukket, mens man andre ganger var overstrømmende sosial og sa aldri nei til en fest. 

Selv om en slik beskrivelse etter min mening også passer på bl.a. nordmenn, finner, polakker og tyskere, tviler jeg overhodet ikke på at naturen med sin fysiske utforming, sitt vær, sitt lys og sine årstider har påvirket og påvirker fortsatt alle folks kultur og tradisjoner. 

Og nettopp denne egenskapen ved naturen er det Isaac Levitan (1860 - 1900) er opptatt av. Han malte helst landskap uten mennesker, dyr og bygninger og fikk på den måten stilt betrakteren direkte overfor det storslåtte og uberørte. Den som har opplevd å stå ute på den russiske steppen eller tundra'en i nord; under en høy og uendelig himmel og i et landskap som i alle retninger slutter langt ute i horisonten, føler seg virkelig som et støvkorn i universet.

"Innsjøen", Isaac Levitan (1899), størrelse: 1,49m × 2,08m

Det uendelige og storslåtte i den russiske naturen kommer godt til syne i mange av Levitans malerier. På slutten av sitt liv, og etter å ha levd med en livslang hjertefeil og med jevne mellomrom blitt diskriminert for sin jødiske bakgrunn, skrev han:

  • "Det er mulig at noen av mine landskaper av russisk natur ble vellykket fordi jeg har lidd og tålt så mange forferdelige ting. Jeg tror derfor at en munter person ikke er i stand til å oppleve den russiske naturen fullt ut; ettersom naturen vår er så full av melankoli, trist stillstand og åndelig ensomhet" (theartstory.org)

I nettopp de ordene fanger Levitan også opp min egen opplevelse av russisk natur. Det har hendt at jeg har følt meg fortapt i noe uendelig, når jeg har fått det enorme russiske landskapet helt inn på livet. Svært ofte er det en mektig og skjønnhetsfylt opplevelse, men noen ganger også urovekkende fordi man overveldes av evindelige sletter og åser som går herifra og inn i evigheten. Tiden går liksom saktere og melankolien ligger like om hjørnet i slike øyeblikk. En følelse som Aleksey Savrasov (1830 - 97), en Levitans lærere, også får godt fram i sine malerier.
 
"Solnedgang over ei myr", Aleksey Savrasov (1891) (0,8 x 1,39 m)

Der jeg stod og betraktet Levitans og Savrasovs malerier, slo det meg at en av mine russiske favorittforfattere fra ungdommen, Anton Tsjekov (1860 - 1904), var en nær venn av Levitan. I flere av hans noveller er det nettopp den russiske folkesjela han gir seg ut på å utforske. Jeg vedder på at Tsjekov og Levitan hadde mange gode samtaler om nettopp dette, og at de ga næring til hverandres synspunkter og utviklet dem videre, slike gode venner ofte gjør gjennom mange samtaler om et tema.  

Historiske motiver 

Å male historiske motiver er ikke uvanlig i europeisk malekunst. Sjangerens glansdager streker seg over flere hundre år fra renessansen (1400 - 1600), barokken (ca 1600 - 1700) via klassisismen (ca. 1688 – 1789) og til romantikken (ca. 1790 - 1880), men også realistiske malere som f.eks. Ilja Repin og Vasilij Surakov behersket denne sjangeren til det fullkomne. I Norge har vi bl.a. Christian Krohg, Eilif Peterssen og Adolph Tidemand som også var opptatt av historiesjangeren.

"Saporosje-kosakker skriver brev til den tyrkiske sultan", Ilja Repin (malt 1880-1891), størrelse 2,08m × 3,58m

Det sies at Ilja Repin malte dette storslåtte maleriet av latterfulle kosakker, etter å ha hørt om følgende brevveksling mellom dem og den ottomanske sultanen, Muhammed Mehmed IV.

Til kosakkene i Saporosje 
Jeg, sultanen, Muhammeds sønn, solens og månens bror, Allahs bror og stedfortreder, hersker over alle riker: det makedonske, aleksandriske og jerusalemske, og store og lille Egyptens konge. Herre over alle levende, uovervinnelig som kriger og den hellige gravs ubetvingelige hersker. Guds egen formynder og alle kristnes skrekk og redsel, men alle muselmenns håp og fortrøstning. Jeg befaler Eder, kosakker fra Saporosje, å overgi Eder frivillig og uten noen som helst motstand og holde opp med å krenke meg med Eders grensetokter.
Måneden Rajab, den femte dag
Hilsen Muhammed Mehmed IV, ottomansk sultan
Til Muhammed
Din tyrkiske satan, den lede djevelens bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, måtte han hente deg og ditt lurvete krigerpakk. Ikke makter du å tvinge kristne under ditt herredømme. Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg. Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjeller, armenske svin, tartanske potte, kamenetzske stut, podolske illgjerningsmann, selve den ledes yngel, en forargelse for jorden og for himmelen og en narr for Vårherre. Ditt grisetryne, hoppefitte, din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skolde deg midt i blanke ræva.
På denne måten har kosakkene vist deg, din hedenske hund, at du ikke kan skremme troende kristne. Dato vet vi ikke, for kalender har vi ikke, månen står på himmelen og året i bøkene, og dagen er den samme hos dere som hos oss, og dermed kyss oss midt i møkka.
Attaman Sakhartsjenko, sammen med alle kosakker i Saporosje.
En annen stor maler i historiesjangeren er Vasilij Surikov (1848 - 1916). Som Ilja Repin var han også begeistret over kosakkene som historisk sett hadde trosset den eneveldige tsaren flere ganger. Deriblant oppstanden i 1667 - 1671 som ble ledet av kosakken Stenka Rasin

En viktig grunn til oppstanden var at tsar Aleksej I økte beskatningen av kosakker, bønder og livegne som følge av hans kostbare kriger mot Polen og Sverige. 

Både i sin samtid og i tida etter ble Stenka Rasin en myteomspunnet figur. I en viss grad kan hans sammenlignes med en større utgave av vår egen Gjest Bårdsen, en folkets mann som var i konflikt med øvrigheten. Rasin har også fått både folkesanger og klassiske komposisjoner av bl.a Dimitri Shostakovitsj og Aleksander Glazunov tilegnet seg. Stenka Rasin-sangen kjenner de fleste; en sang jeg selv også noen ganger framførte i vått og godt lag i studenttida på 70-tallet. Men nok om det 😉
       
"Stenka Rasin seiler på det Kaspiske hav", Vasily Surikov (1906) Størrelse: 3,18m x 6m

Kosakkene var imidlertid ikke bare til forargelse for russiske tsarer. Fra 1582 til 1584 påbegynte kosakkhøvdingen Jermak Timofeyevich en vellykket erobring av det tatariske Sibir.

Erobringskrigen ble støttet av Ivan "den Grusomme" (1530 - 84) og langt på vei finansiert av Stroganovene, en styrtrik handelsfamilie som ønsket å få kontroll over naturressurser i Sibir.

 "Jermaks erobring av Sibir", Vasilij Surikov (1895), størrelse: 2,85m x 5,99m

Tenk litt på det neste gang du hører om kriger i våre dager. Verden har faktisk ikke endret seg så mye siden den gangen. Fortsatt er det økonomisk grådighet -- i dag uttrykt i bl.a. aksjekurser -- som i stor grad styrer spørsmålet mellom krig og fred. Vi som ikke driver med politikk hele tida, tror ofte noe annet er årsaken. Vi lar oss kort og godt altfor ofte villede av norske og utenlandske topp-politikere som bevisst går inn for å føre oss bak lyset. Et tema jeg for øvrig går nærmere inn på i et annet blogg-innlegg.

Rundt 1898 gikk peredvizhniki-gruppas ledende rolle mot slutten. Dermed gikk også det jeg selv kaller den russiske gullalder i malekunsten mot sin slutt. Nye bevegelser som f.eks. "Kunstens verden" (Mir iskusstva) og "Blå rose" kom i førersetet, og de førte "modernismen" inn i russisk bildene kunst. 

Den tradisjonelle tilnærminga til bildende kunst ble kort og godt utfordret både mht. motiver og komposisjon av motivene som ble malt. Fra "orden og struktur" til "hytt og pine" kan man kanskje si? Men ikke helt, som vi skal se.

Modernismen - alle motiver er aktuelle

"Levende hode",  Pavel Filonov (1923)
Modernismen er et samlebegrep som brukes om mange ulike stilretninger i malekunsten fra slutten av 1800-tallet og fram til postmodernismens gjennomslag på 1960-tallet.

Modernisme-begrepet rommer mange "ismer" som f.eks. impresjonisme, symbolisme, ekspresjonisme, naivisme, kubisme, surrealisme, futurisme, mfl. 

"Guds mor", Petrov-Vodkin (1915)
De mange "ism'ene" eller stilretningene, dvs. måten å komponere et maleri og måten å male på, brakte også med seg nye måter å se verden på, og dermed økte også mangfoldet av motiver i bildende kunst. 

Kort sagt var ikke lenger maleri med motiv fra historie, fra natur og landskap, fra interiør og portretter, fra religion eller fra den romerske og greske antikken så godt som enerådende. Med modernismens inntog blant russiske og vestlige penselsvingere ble alle mulige motiver aktuelle. 

"Promenade", Marc Chagall (1917)
"Syklist", Natalja Gontsjarova (1913)
Å "lage god kunst" krevde ikke lenger at man holdt seg til visse motiver, en spesiell måte å se virkeligheten på og / eller visse penselteknikker, dvs, måten å male på. 

Ofte regnes Picassos (1881 - 1973) maleri "Pikene fra Avignon" (1907) som startpunktet for modernismens gryende dominans i malekunsten. 

"Portrett av Ida Rubinstein som Salomè", V. Serov (1910)
De åndelige verdiene som preget modernismen, var troen på at vitenskapen fortsatt ville bidra til å bekjempe sykdommer. Videre at vitenskapen ville gi flere teknologiske gjennombrudd og gjøre verden bedre og lettere å leve i. Videre la man vekt på fornuft/logikk og på humanismen som rettesnor for all politikk. I tillegg anså man det som viktig å lære av historia og at god etikk/moral var viktig for å skape gode samfunn. 

Dette var verdier som ble forkastet da postmodernismen slo igjennom i vestlig kunst på 1960-tallet. 

"Blå hule", W. Kadinsky (1917)
Modernismens tidsalder (1900 - 1960) -- til tross for to grusomme verdenskriger -- ble en blomstrende tid for kunstnerisk og litterær mangfold, men samtidig også ei tid der kunsten i vesten mistet fotfestet og endte opp i postmodernismen der bildende kunst -- slik jeg personlig ser det -- ble "alt og ingenting". Vil du vite mer om dette temaet kan du evt. lese essayet "Konseptkunstens selvmord" som jeg skrev i 2017.

Ved århundreskiftet 1800 - 1900 og fram til slutten av 1920-tallet er det som om bildende kunst i Russland bobler over og i alle retninger, både bakover i tid til tidligere stil-retninger, og ut fra nye stilretninger i samtida og i utlandet. En stor del av maleriene på Det Russiske Museum viser dette tydelig.

Heriblant Valentin Serovs portrett av Ida Rubinstein (1910) i "art nouveau"-stil, Nikolai Miliotis "Venus fødsel" (1912) i symbolistisk stil, Kuzma Petrov-Vodkin "Guds mor. Mykgjøring av onde hjerter." (1915) i tradisjonell bysantinsk stil eller ikon-stil, Natalja Gontsjarovas "Syklist" (1913) i futuristisk stil, Marc Chagalls "Promenade" (1917) i symbolistisk stil, Pavel Filonov "Levende hode" (1923) i ekspresjonistisk stil, Wassily Kadinskys "Blå hule" (1917) i abstrakt ekspresjonistisk stil og Kasimir Malevitsjs "Svart firkant" (1915) i flunkende ny suprematistisk stil.
"Svart firkant", Malevitsj (1915)

Som tidligere nevnt spilte Predvizhniki-gruppa ("de reisende") en viktig rolle for utviklinga av russisk malerkunst innen sjangere som f.eks. portrett, landskap og historiske motiver. I 1923 og seks år etter oktoberrevolusjonen i 1917 holdt de sin siste utstilling. 

Med lederen av gruppa, maleren og lyrikeren Pavel Radimov (1887 - 1967) i spissen, ble organisasjonen "Kunstnerforbundet i det revolusjonære Russland" (AKhRR) etablert. En vesentlig grunn synes å ha vært at Predvizhniki-gruppa var kommet i opposisjon til flere kunstnere i den modernistiske bevegelsen, også ofte omtalt som "den russiske avantgarde" der bl.a. maler og kunst-teorietiker Kasimir Malevitsj (1878 - 1935) var en sentral figur. 

"Venus fødsel", Nikolai Milioti (1912)
Med omdannelsen til AKhRR markerte predvizhniki-gruppa sin tilslutning til oktober-revolusjonen, og sin avstand til enkelte kunstnere blant modernistene, og især blant "avantgardistene". 

AkhRR hadde sterke kort på hånden i den sammenhengen, ettersom de holdt fast på predvizhniki-gruppas forkjærlighet for den realistiske og sosial-realistiske stilen. Videre holdt de også fast på prinsippet om å skape kunstverk som var forståelig for vanlige folk, og om å flytte kunstutstillinger rundt om i landet slik at flere kunne få sett kunsten. Dette var prinsipper som tiltalte bolsjevikenes politbyrå og revolusjonslederen Valdimir Illich Lenin.

Etter Lenins død i 1924 og etter at Josef Stalin ble generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i 1924, kom forbudet mot uavhengige kunstorganisasjoner i 1932 og 1933. AKhRR ble da kjernen i den nye statlige kunstnerorganisasjonen, Sovjetunionens kunstnerforbund som kom igang i 1933. Det nye forbundet utformet så prinsippene for hva slags kunst som var ønsket i det sosialistiske samfunnet, en kunstretning som fikk navnet sosialistisk realisme. 

I henhold til sovjethistory betydde dette at kunsten skulle 1) være tilgjengelig for folket (dostupnost), 2) være i folkets tjeneste og ånd (narodnost) og 3) være i partiets tjeneste/ ånd (partiinost). Kommunistpartiet ønsket at kunstnerne, med Stalins ord, skulle være "sjelens ingeniører". Kunsten skulle bidra i arbeidet med å skape de verdier og det livssyn som det nye sovjetmennesket burde ha. Å foredle menneskene til menneskenes eget beste, synes å ha vært omtrent like framtredene som den var blant opplysningsfilosofene på 1700-tallet.

Nedenfor er det nettopp denne tida mellom 1924 og fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991 og kunstnerforbundets nedleggelse i 1992 som jeg konsentrerer meg om. Men selvsagt igjen med motivene i billedkunsten som utgangspunkt, og som en måte å forstå både kunsten og samfunnet på.

 Samfunn og vanlige folk som motiv - "sosialistisk realisme"

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 og i tråd med de revolusjonæres slagord: "Brød og Fred!", trakk Lenin og den revolusjonære regjeringa Russland ut av 1. verdenskrig (1914 - 1918). Revolusjonen hadde imidlertid mange motstandere blant adelen og andre som fortsatt ønsket tsar-styre og/eller Russlands deltakelse i 1. verdenskrig.

"En politisk kommissær død", Kuzma Petrov-Vodkin (1928)
Resultatet ble en fem års blodig og ødeleggende borgerkrig fra 1917 til 1922 mellom de revolusjonære (de røde) og de anti-revolusjonære (de hvite). Til tross for våpen, penger og forsyninger til de hvite fra bl.a. Storbritannia, Frankrike og USA samt flere utenlandske invasjoner til støtte for de hvite, ble de og deres utenlandske allierte beseiret og Sovjetunionen opprettet i 1922 innenfor nye grenser.

Maleriet "En politisk kommisærs død" henter sitt motiv fra denne borgerkrigen. Motivet viser en infanteri-avdeling av røde i omgruppering etter at deres politiske kommissær er blitt dødelig såret. De røde infanteristene bestod som regel av en blanding av vante soldater og folk som var mindre vante til krigføring som f.eks. arbeidere, funksjonærer, håndtverkere, o.a. 

"Kvinnelige delegater", Nikolajevitsj (1939)
Maleriet er malt i symbolistisk stil som var sentral i den modernistiske kunstnergruppa "Kunstens verden" (Mir iskusstva) som Kuzma Petrov-Vodkin var medlem av. 

Motivet kan tolkes som en hyllest til innsatsen som de røde gjorde i borgerkrigen, samtidig som det viser at den politiske ledelsen ikke gjemte seg bak skrivebordene, men deltok aktivt sammen med de røde arbeiderne og soldatene.

Vel ti år etter "En politisk kommissærs død" har freden kommet og Alexander Nikolajevitsj (1894 - 1971) maler "Kvinnelige delegater". 

Motivet viser deltakere på et eller annet større møte eller en kongress. De røde delegat-kortene kan bety at det er snakk om et møte i det kommunistiske partiet i deres region, eller kanskje SUKPs landsomfattende kongress. For kvinnen fra Sental-Asia i den røde kjolen, virker det som en helt ny opplevelse. Å delta i slike sammenhenger hadde så langt i hennes kultur vært reservert for menn. Grepet hun tar om venninnens arm kan tyde på at hun er ute i en sammenheng hun ikke er vant med. 

Delegaten helt til høyre i motivet bærer trolig en politi-, pilot-, jernbane- eller elvekaptein-uniform. SUKP gikk allerede på 30-tallet inn for at kvinner skulle delta i mannsyrker, noe som førte til at kvinner i Sovjetunionen krysset mange tradisjonelle yrkesgrenser. Man fikk bl.a. flere kvinnelige piloter som utmerket seg med nye rekorder i langdistanseflygninger.

Uansett - her er tydeligvis sivile og ikke-sivile fra ulike deler av samfunnet og landet ristet sammen. De to kvinnene i forgrunnen har ulik etnisk bakgrunn. Det later imidlertid ikke å være til hinder for deres vennskap. Til tross for forskjeller i språk, kultur og verdier, står de tydeligvis sammen om noen verdier som forener dem. 

"Kvinnelige delegater" er med andre ord et motiv som har både politiske, kulturelle, sosiale og feministiske overtoner, og som er uvanlig for sin tid. Vi snakker nemlig om året 1939, da begreper som feminisme, kvinners yrkesdeltakelse samt deltakelse i styre og stell, var rimelig langt nede på dagsorden i de fleste vestlige land, inklusive Norge.

"Forsvaret av Sevastopol",  Alexander Deineka (1942)    

Det neste maleriet jeg festet meg med, var Alexander Deinekas (1899 - 1969) "Forsvaret av Sevastopol". Byen ved Svartehavet ble rasert av tysk jernbane-artilleri og falt i nazistenes hender i 1942 etter vel 250 dager med voldsomme kamper. Motivet viser sovjetiske marinegaster i kamp mot tyske infanterister og mot en rød bakgrunn av flammer og røyk fra den sønderskutte byen. For meg vekket maleriet straks en assosiasjon til komposisjonen i Fransciso Goyas (1746 - 1828) "Den 3. mai", der overlegne Napoleons-tropper avretter sine spanske motstandere.

Et annet maleri jeg falt for på Det Russiske Museum, bar den enkle tittelen "Brød"; malt i 1948 av Alexander Bubnov (1908 - 64). Bubnov fulgte i den realistiske tradisjonen til
predvizhniki-gruppa og malte også flere historiske motiver som føyer seg inn i samme tradisjon som den Ilja Repin (1844 - 1930) og Vasilij Surikov (1848 - 1916) stod for.
 
"Brød", Alexander Bubnov (1948)
Motivet i "Brød" viser en bugnende åker av moden hvete. Åkeren står så høyt at hesten og vogna så godt som forsvinner i den. Med dette landskapet og bonden med sitt store skjegg, skulle man nesten tro at motivet var hentet fra tida før revolusjonen i 1917 eller fra ei av novellene til f.eks. Anton Tsjekhov eller Ivan Turgenev.

Men helt til høyre i motivet ser vi noen kraftlinjer sno seg fram i landskapet. Det viser at vi har med malerens egen samtid å gjøre. Kanskje med referanse til Lenins påpekning av hva som var kommunisme: "Makt til folkeforsamlingene (sovjetene) og elektrifisering av hele landet." 

Det gjør også at bonden mest sannsynlig er lederen på et kolkos (statsbruk) som sjekker om kornet er modent for innhøstning. Et kjært syn for et folk som hadde opplevd hungersnød både under 1. verdenskrig (1914 - 1917), under borgerkrigen (1917 - 1922) og under 2. verdenskrig (operasjon Barabarossa) (1941 - 1945).

"Varm dag", Anatoly Levitin (1957)
Nesten ti år lenger fram i tid -- i 1957 -- og delvis ute av perioden med gjenreisning av utbombede og utbrente byer i Sovjetunionen, finner vi igjen et fredfylt, herlig motiv. Maleriet "Varm dag" malt av Anatoli Levitin (1922 - 2018). Et maleri jeg ble stående lenge foran. Det var vakkert og tankevekkende på så mange måter.  

Ei ung kvinne lar vaskebøtta stå, tar av seg skoene og svaler seg i vinduskarmen i et åpent vindu. Utsikten er innhyllet i varmedis, men viser likevel hus uten skader etter krig. Trolig ser hun ut over nyreiste boliger etter krigen. Kanskje lurer hun på om hun selv vil komme til å bo der, hvis hun finner seg en mann? Hvis? 

Av de 27 millioner som Sovjetunionen mistet i krigen, var størstedelen menn. I enkelte områder var det opp til 100 kvinner pr. gjenlevende mann i relevant alder. Stalins ubarmhjertige fengsling av mange hjemvendte krigsfanger fra tysk fangenskap, gjorde vondt verre. Derfor ble Russland i stor grad gjenreist av kvinnene. Resten av Europa ble gjenreist av USAs handels-økonomiske ambisjoner, blant annet i form av Marchallplanen. De russiske kvinnene bar gjenreisinga av sitt ødelagte land på egne skuldre, uten hjelp utenfra. Kanskje var det nettopp derfor dette motivet virket så sterkt inn på meg? Både vakkert og trist på en og samme tid?

Tilføyer at maleriet er malt fire år etter Stalins død i 1953, og etter at SUKP ikke lenger var opptatt av at kunstnerne skulle følge Stalins og Sovjetunionens kunstnerforbunds regler fra 1933 (se ovenfor). Tviler imidlertid på at det hadde noe innflytelse på Levitins valg av motiv.

"Kø", Alexei Sundukov (1986)
Ennå med Levitins tankevekkende motiv i tankene traff Alexei Sundukovs (1952 -    ) maleri med tittelen "Kø" meg rett i tenkekassa. Ærlig talt fikk jeg en god latter der jeg stod. Jeg hadde faktisk besøkt Moskva i 1984, to år før Sundukov malte "Kø" og selv opplevd slike lange køer . . . . men så lange?

Det som likevel slo meg var at motivet var helt i tråd med den russisk realistiske stilen helt fra predvizhniki-gruppas tid. Samtidig var det jo også helt i tråd med kriteriene for sosialistisk realisme: 1) være tilgjengelig for folket (dostupnost), 2) være i folkets tjeneste og ånd (narodnost) og 3) være i partiets tjeneste/ ånd (partiinost). Fra 1985 og fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991 var Kommunistpartiet (SUKP) ledet av Mikhail Gorbatsjov og støttet opp om slagordene "perestroika" og "glasnost" (omstrukturering og åpenhet) som nettopp dette maleriet var et uttrykk for.

Køene som folk brukte mye tid og ergrelser på, skyldtes for en stor del mange tiår med rustningskappløp med USA-Nato, og at dette hadde brakt Sovjetunionen til økonomisk fallitt. En kostbar krig i Afghanistan (1978 - 89) mot islamske opprørere som ble støttet av USA-Nato, gjorde vondt verre. Køene økte og vanlige folk fikk det mer spartansk enn bare et tiår tidligere. Det hele endte med oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, en begivenhet som i stor grad skjedde med USAs aktive finansiering og medvirkning

Denne undergravings-praksisen har USA drevet overfor utallige land rundt om i verden etter siste verdenskrig. I Latin-Amerika finnes ikke et land der dette ikke har skjedd. Dermed blir det urkomisk når amerikanske topp-politikere i våre dager mener seg manipulert av russiske hackere ved presidentvalget i 2016. Det kan best sammenliknes med en situasjon der de verste gangsterne i byen, påberoper seg å være moralens fremste voktere.

Inntrykkene i etterkant

For meg kan dagen på Det Russiske Museum i St. Petersburg / Leningrad oppsummeres i tre punkter. 

For det første er jeg fortsatt ikke i tvil om at russisk bildende kunst hadde sin gullalder i framveksten av den sosiale realismen på 1880-tallet og med predvizhniki-gruppa i førersetet. Prinsippene som denne gruppa forfektet, står ennå i dag sterkt blant russiske malere, ikke minst gjelder det de tekniske maleferdighetene. I Vesten har postmodernismen og konseptkunsten undergravd det meste at estetikk og faglige ferdigheter.

For det andre er jeg ikke i tvil om at modernismens mange -ismer eller nye sjangere fant en svært god grobunn i Russland i de første to tiårene etter 1900. Det er et så spennende fenomen at jeg kanskje kommer til å grave ytterligere i det senere? Når det gjelder konstruktivismen, naivismen og deler av abstrakt kunst synes disse å ha fått mye "godt og tørt krutt" fra nettopp russiske kunstnere i denne tida.  

Og for det tredje har jeg lovet meg selv å skaffe meg bedre innsikt i kunstnere og malerkunst fra Sovjet-tida (1917 - 1991). Helt fra min egen ungdom og fram til i dag, er sosialistisk realisme (også kalt sosialrealistisk kunst) ofte blitt omtalt som et propaganda-fenomen. Altså en slags dum eller plump markedsføring av de verdier som folkene bak revolusjonen i 1917 stod bak. Som maleriene overfor kan underbygge, kan slike påstander kastes i kategorien "vrøvl og dum kaldkrigs-propaganda". 

Er det å male i den historiske sjangeren som f.eks. "En politisk kommissær død" eller "Forsvaret av Sevastopol" propaganda? I så fall er også f.eks. John Singer Sargent's "Gassed" fra 1919 propaganda. Det samme er også "Battle of Britain" av Paul Nash fra 1941, stauten av Max Manus av Per Ung fra 2011, m.fl. Eller er det kanskje propaganda å male "Varm dag" slik Levitin gjorde i 1957? Nei - selvsagt ikke.

Det er på høy tid å legge vekk fordummende kaldkrigs-merkelapper og heller ta kunstnerne fra Sovjet-tida på alvor. Det fortjener de. Det jeg så av maleriene deres på Det Russiske Museum viser at de på ingen måte står tilbake for de vestlige på noen som helst måte. På enkelte områder som f.eks. bildekomposisjon er det snarere tvert imot.


PS. Jeg besøkte også Eremitasjen i St.Petersburg i 2016. Nesten tre dager tilbrakte jeg der, på et av verdens største og mest innholdsrike kunstmuseer. Blogg-innlegget om det besøket finner du her