Fangen

En mann i et trapperom. Halvnaken. Skriker av sinne, oppgitthet eller desperasjon? Eller kanskje av alt samtidig?

Maleriets tittel er "Fangen", men han er ingen fange i vanlig forstand. Han har verken håndjern eller voktere. Da er det kanskje et fangenskap han selv har påført seg? Bevisst eller ubevisst, og som kan forklare frustrasjonen han gir utløp for?

"Kalde blodårer" (2020), Jan R. Iversen ©

Han er omtrent like naken og kald som trapperommet han står i. Det eneste som stråler i varme farger, er noen glorete reklameplakater; som i tillegg synes å ha smittet av på hendene hans. Er det derfor han skriker? Han føler seg enda mer tilgriset enn det han allerede var?

Bak han ser vi en dør med en "P" på blå bakgrunn, det internasjonale symbolet for "parkering"; finnes bl.a. i alle kjøpesentre.

Vi har alle vært innom slike sentre utallige ganger. For oss forbrukere er de nyttige siden de har samlet mange ulike butikker på ett sted. Vi slipper dermed å gå ute i vind og vær, is og snø, når vi skal innom flere ulike butikker. 

Joda, kjøpesentre har sine gode sider. De bygger på lange tradisjoner. Faktisk kan de sees som arvtakere av de store overbygde markedene (basarene) som oppstod i Østen og Midt-Østen for flere tusen år siden.  

Men de har også negative sider som ofte synes å utligne de positive. Blant annet har kjøpesentrene forårsaket butikk-død og forfall i byenes tradisjonelle sentrumsområder. I tillegg førte kjøpesentre utenfor sentrum, til at flere tok privatbilen(e) mer i bruk. Dermed økte også støyplager, luftforurensing, kødannelser og slitasjen på veinettet.

"Tom endetarm" (2020), Jan R. Iversen ©

Når kjøpesenterne kom, kom også nasjonale og multinasjonale handelskjeder som var kapitalsterke nok til å leie seg inn i slike sentre. 

Slik ble også de lokalt og regionalt eide butikkene i de gamle bysentrene utkonkurrert. Og fortjenesten ble nå i økt grad flyttet fra lokale eiere og til kjeder med hovedsete i New York, Stockholm, London eller i et skatteparadis. Penger som ellers ble skattlagt i Norge forsvant nå vekk fra beskatning ved hjelp av finansiell og juridisk "triksing og fiksing".

Neste trinn i markedsutviklinga blir økende netthandel. Ifølge transportselskapet DHL kan netthandelen utgjøre så mye som 40 prosent av all varehandel i 2025. Økt netthandel vil på sin side føre til glisne eller tomme sentre slik det finnes en rekke tilfeller på i bla. USA. Tomme "spøkelses-sentre" vil da overta etter de mer folksomme.

Videre vil det bety at stadig flere transaksjoner vil skje "pengeløst" på nettet, og dermed styrkes kravet fra bank og finans om å fjerne kontantene / "papirpengene". Det vil i neste omgang føre til at den såkalte finansnæringa får full kontroll på hva, hvor og når du bruker pengene dine. Det vil også sette dem i stand til å "ta hånd om pengene dine", hvis du ikke gjør som de eller de såkalte myndighetene ønsker? 

Vi trenger vel ikke mer enn dette, for å forstå fangen, og at han skriker ut sin frustrasjon?

"Fangen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2020 ©

Modellens ankomst

Å male er ofte en merkelig prosess der det man "ser" på ett tidspunkt, kan framtre som noe helt annet på et annet tidspunkt. Ta for eksempel motivet i dette maleriet; "Modellens ankomst". 

Opprinnelsen til det er nesten åtte år gammelt. Jeg fant skissa i ei mappe der jeg oppbevarer gamle ideer som det -- av en eller annen grunn -- ikke er blitt noe av. Med en binders var det festet et foto til skissa. På baksida stod "juli 2013" skrevet med blyant. 

Jeg husket godt situasjonen. Fotoet jeg satt med i hånda var et av de første jeg hadde tatt av en modell ute på malerhytta. De var to i følget og jeg hadde ikke fotografert eller malt noen av dem tidligere. Etter kaffe og en innledende prat, hadde det blitt en lang og trivelig fotosesjon der mange ulike positurer ble utprøvd både inne og ute.  

Der jeg nå satt med fotoet og skissa i neven, skjønte jeg imidlertid ingen ting. Hvorfor hadde jeg ikke gått videre med dette motivet og malt noe? Både modellen og posituren hennes var jo rett i blinken; akkurat så tvetydig at det kunne vekke flere fortolkingsmuligheter. En egenskap jeg noen ganger ser etter hos modeller. Som regel når jeg vil ha et motiv med mange fortolkningsmuligheter.

Interiør fra malerhytta (2014)

Det er ikke ofte at jeg er på jakt etter slike flertydige motiver, men når jeg er det, håper jeg å kunne male modellen slik at hun eller han får de som betrakter maleriet, til å tvile på sin egen (ofte forutinntatte) forståelse av hva som skjer.

Å tvile på sin egen forståelse av virkeligheten er en god ting. I en større sammenheng er det f.eks. mange som tror at Norge er en freds-nasjon. Tviler man på den forståelsen og "ser bedre etter", oppdager man raskt at det er en sannhet med særdeles mange og store modifikasjoner. Nærmest en offisiell løgn. Å tvile er derfor en god ting.

Men hvis nå denne modellen og posituren hennes var rett i blinken, hvorfor hadde jeg da ikke gått videre og fullført et maleri?

Egentlig så jeg hvorfor. Bakgrunnen på fotoet og på skissa var ikke identiske, men ga likevel få eller ingen ledetråder for tanken. Bakgrunnen "spilte ikke på lag" med modellen. Den var ikke med på å utfordre forståelsen, ga ingen gode ledetråder til en eller flere historier som kunne få betrakteren til å tvile på sin umiddelbare forståelse. Modellen var også plassert feil. For mye inn mot midten av maleriet. Hun sperret dermed for utsikten eller framkommeligheten for betrakterens blikk.

I tankene flyttet jeg på inventaret, endret på farger, lys og skygger, slo hull i bakveggen og lot kveldssola lyse opp et imaginært rom med noen lerret langs veggen. Videre valgte jeg en tilnærmet impresjonistisk malestil. Kanskje fordi den også kunne synliggjøre at det alltid er noe uferdig og uforutsigbart med en modells ankomst. 

Ett utslag denne gangen var at det tok nærmere åtte år før det uferdige og uforutsigbare ble ferdig.

"Modellens ankomst", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2020 ©

Soldagen

"Soldagen" kalles dagen i Nord-Norge da sola kommer tilbake etter mørketida. Tidspunktet for soldagen varierer fra sted til sted, alt etter breddegrad og lokal geografi. I Tromsø er soldagen 21. januar der sola som regel også er synlig i sentrum av byen.

Egentlig skulle dette maleriet blitt lagt ut på bloggen 21. januar 2020. Forklaringa er grei. Maleriet ble malt i 2018 og var gått i glemmeboka. Helt til det for få dager siden ble gjenfunnet i en bod der det stod og skinte litt for seg selv.  

Husk solbriller og solkrem ;)

"Soldagen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2018 ©

Reisen

Kjører du bil må du konsentrere deg om trafikken. Reiser du med fly, båt, tog eller buss kan du la oppmerksomheten vandre. Du kan f.eks. tenke over livet. Også over livet til dine medpassasjerer, hvis du vil. Hvem de er, hvor de kommer fra, hvor de skal i sine liv, etc.

Ikke uvanlig å tenke slik, tror jeg. Vi er jo alle på reise gjennom både våre egne liv og livene til de vi omgås med. Noen reiser vi lenge sammen med. Andre bare ei kort stund slik tilfellet gjerne er, når vi reiser med en eller annen form for kollektivtransport.

Sovende i våken tilstand

På undergrunnsbaner og busser la jeg for noen år siden merke til to typer passasjerer i helgene.

Den ene gruppa bestod av folk som dro inn til sentrum om ettermiddagen eller kvelden. Mest sannsynlig skulle de på en konsert, teater, til en restaurant eller noe slikt. Noen var tydelig kledt til fest. Flere lot til å komme fra et "vått" vorspiel. De stakk seg gjerne ut med latter og muntre ute-stemmer. 

Den andre gruppa bestod av folk som dro ut fra sentrum. Ofte tause. Kledt i vanlige klær. Noen surfet på mobiltelefonen. Andre halvsov eller så uinteressert ut av et vindu. Noen hadde med seg en bærepose med dagligvarer. Andre klær i ei veske; kanskje jobbklær de tok med hjem for å vaske? Alle gikk av på holdeplasser før bussen eller undergrunnsbanen vendte tilbake mot sentrum.

Det er merkelig. Lenge så jeg disse to gruppene og at de var helt ulike. Likevel tok jeg ikke tanken videre. Nokså uvanlig for en samfunnsmessig nysgjerrig fyr som meg. Flaut også. Det falt meg nemlig ikke inn å stille spørsmålet: Hva er det egentlig jeg ser? Og hva kan det jeg ser, kanskje fortelle meg om samfunnet vi lever i?

Omsider våknet jeg

En fredagskveld for 3 - 4 måneder siden, gikk det opp for meg. Tilfeldigvis kom jeg til å overhøre en samtale mellom et ungt par på en sen kveldsbuss. Det unge paret, som var i alderen der man gjerne "setter bo og får barn", beklaget seg overfor hverandre over hvor slitne de var. 

"Nå har du to jobber. Likevel klarer vi ikke å spare nok egenkapital til ei leilighet", hørte jeg henne si, før bussen svingte ut fra holdeplassen og lyden fra bussmotoren druknet resten av den lavmælte samtalen.

Jeg var skamfull over å ha lyttet. Samtidig hadde det jeg hadde hørt, gjort meg både trist og sint. Den økende avstanden mellom vanlige folk og en stadig mer sjølgod og motbydelig overklasse av investorer, styreledere og direktører -- som like sjølgode og motbydelige topp-politikerne gjerne gir solide sugerør ned i statskassa -- får meg alltid til å se rødt. 

Samtalen jeg hadde overhørt, la trolig en demper på det som ellers kunne blitt en trivelig kveld på byen. Jeg dro iallefall hjem tidligere enn planlagt.

Med jamne mellomrom dukket imidlertid bildet av "arbeidende fattige"; altså folk i dobbeltarbeid, i lave stillings-brøker eller ansatt på korttids-kontrakter og under usle arbeids- og lønnsvilkår, opp i bevisstheten. De som lever under vilkår som gjør det vanskelig å leve normale liv; vanskelig å stifte familie, forsørge seg uten at det går på helsa løs, skaffe seg ei nøktern leilighet, osv.

Kort sagt de som utgjør kjernen i mange folkebevegelser på kontinentet (f.eks. "de gule vestene" i Frankrike), og som mange topp-politikere og medier forakter og gjerne avviser som høyre og/eller venstre-populister som ikke fortjener å bli tatt hensyn til. 

Ødeleggelsen av det regulerte arbeidslivet

"En ny, stor samfunnsklasse kalt prekariatet vokser fram", skrev en ung og begavet norsk journalist i 2018 i en kronikk i Aftenposten. Hun hadde tatt utgangspunkt i forholdene i Spania der hun for tida bodde og arbeidet.

"Prekariatet" skrev hun, "lever i permanent utrygghet, stress og fortvilelse over hele den vestlige verden. Fattige og utrygge arbeidere får ikke barn, huslån og satser ikke på fremtiden. «Finanskrisen» er over, og alt er bra på børs. Men den har skapt et helsefarlig samfunn der livsløpet, livskvaliteten og selve livet er i krise.  

Mens krisen er glemt og sjampisen sprettes på børsen, opplevde jeg i fjor å miste jobben da jeg lå på sykehus og ble sykmeldt i tre uker. I år er kolleger blitt nektet retten til å gå til lege og fått skjenn for å gå i begravelse. En som mistet moren og ble borte en måned, mistet jobben sin også. Jeg vet hva det er å få lønnstrekk når jeg er syk. Jeg har vært tvunget til å jobbe svart og å miste jobben da jeg klaget til sjefen. Kolleger som griner, går syke på jobb, utvikler migrene og har panikkangst, er en del av normalen.

Medlemskap i fagforening er «galskap.» Da kommer du på sjefens svarteliste når det gjelder å fornye kontrakten. Hold ansatte utslitte og redde – det er suksessoppskriften på lydige, moderne slaver."

"Reisen"

Etter det jeg har skrevet ovenfor, er det overflødig å si mer om hva som inspirerte meg til å male "Reisen".

Nevner bare at det var tungt å male. Ikke fordi maleriet var større enn lerretene jeg vanligvis bruker, men fordi jeg stadig skiftet mellom sympati for mennesker i denne situasjonen og sinne over nyliberalistiske topp-politikere som legger til rette for denne samfunns-ødeleggende utviklinga. 

Disse topp-politikerne har i flere tiår vært mer opptatt av å betjene interessene til globale investorer og deres redskaper som bl.a. EU, IMF og Verdensbanken. Interessene til vanlige folk, som også ofte har begått den store tabben å stemme på slike politikere, kommer atskillig lenger ned på prioriteringslista.

Men nok om det. Jeg har i andre blogg-innlegg øst ut min ergrelse over disse etisk korrupte og hyklerske topp-politikerne. Skal derfor ikke si mer her.   

. . . . . . . Vel, alt i alt er det ikke mer å si om min egen forståelse og motivasjon for å male "Reisen".

Glem imidlertid ikke at min forståelse ikke er noen fasit for hvordan du selv kan forstå eller tolke maleriet. Mange vil assosiere "Reisen" med noe helt annet enn prekariatets framvekst, økte klasseskiller og reisen nedover i levevilkår for en voksende andel unge mennesker. 

Noen vil kanskje bare se maleriet som ei nøktern framstilling av livet i byene? Andre vil kanskje tenke på parforhold kontra det å være singel? Atter andre igjen vil kanskje tolke det som et uttrykk for fremmedgjøringa som de mener preger livet i storbyene? 

Hvem vet? Mange tolkninger er mulig. Men så lenge din egen tolkning er den rette for deg, er det den som er den riktige for deg. Uansett - takk for din oppmerksomhet.

"Reisen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 81 x 100 cm, 2020 ©

Nytelsen

For seks år siden malte jeg noen malerier i en serie jeg kalte "Livet". Hensikten med serien var å videreutvikle min egen evne til portrettmaling ved å male ulike sinnsstemninger hos mennesker.

Kanskje var jeg på det tidspunktet (og uten sammenligning for øvrig!) særlig inspirert av Rembrandt og hans mange gjengivelser av sinnsstemninger? (se video nedenfor).

Uansett var "Fornektelsen", "Sinnet", "Gleden" og "Fortvilelsen" blant maleriene jeg malte den gangen. Det var imidlertid flere andre sinnstemninger som jeg også ønsket å se nærmere på; deriblant "Nytelsen". 

Etter ei stund droppet jeg imidlertid den tanken. Dels fordi jeg ikke fant det rette uttrykket, verken hos modeller jeg hadde tilgang til eller i foto som lå ute på nettet, og dels fordi inspirasjonen min begynte å gå i andre retninger.

Tilfeldighetene slo til

Så skjedde det som noen ganger skjer. Tilfeldighetene grep inn. Ga meg ei håndsrekning. For noen måneder siden ble jeg nemlig oppmerksom på et foto på nettet. "Nytelsen", tenkte jeg umiddelbart. Det var et foto av ei dame som nøt kveldssola i noe som liknet sydlige trakter, kanskje et sted ved Middelhavet?

Posituren hennes åndet av en indre harmoni som ble understøttet av lys og skygger. Bygninga og trappeavsatsen hun satt på, vitnet liksom om samme harmoni; en tilstand av uforstyrrelig ro, uberørt av det oppjagete livet som mange av oss opplever.

Fotoet var kvadratisk, men siden jeg ønsket å bruke et rektangulært lerret, måtte jeg igang med en del endringer og tilføyelser for å få en bra bildekomposisjonen. Men det fikk stå sin prøve siden hun nettopp hadde det uttrykket som jeg så lenge hadde vært på jakt etter.

Slik gikk det til at jeg omsider fikk festet "Nytelsen" til et lerret, ikke som et portrett, men mer som ei sinnsstemning manet fram av ei kvinnes rette uttrykk i de rette omgivelsene.

Godt nytt år

Vi står nå ved inngangen til et nytt år. Ønsker derfor alle som følger denne bloggen et riktig godt og fredelig nytt år.

Med de utfordringer som verden og kanskje også vi sjøl kan komme til å stå overfor i 2020, er det viktig å ikke glemme å nyte de gode sidene som virkeligheten også kan by på. Det trenger verken koste penger eller de store anstrengelsene, ettersom (til og med) det beskjedne fenomenet, "frihet fra motgang", også kan regnes som en nytelse. 

All hell og lykke for deg og dine i det nye året!

 "Nytelsen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 61 cm, 2019 ©

Quijote og Panza på nye eventyr

Enda en gang har jeg malt om "ridderen av det bedrøvede åsyn", den fattige adelsmannen Don Quijote og hans væpner, Sancho Panza. Det virker som de to hovedpersonene i Miguel Cervantes mursteintykke roman fra 1600-tallet aldri slutter å pirre fantasien min. Verdens første roman, sies det, og den beste, mener mange.

 "Don Quijote i sitt bibliotek", Gustave Dorè (1863)

Har faktisk lest den flere ganger opp gjennom årene. Antakeligvis er grunnen at jeg aldri slutter å le av disse parhestenes tåpeligheter, like lite som jeg slutter å bli imponert over deres innsikt og klokskap, samt å glede meg over deres små triumfer. De har alle menneskets laster og dyder, og det er kanskje derfor vi har så lett for å føle oss i slekt med dem? Og kanskje også lett for å forstå dem? 

Skjønt forstå? Don Quijote lever ikke i denne verden og høster derfor heller ingen erfaringer eller lærdom av den. Han er som en religiøs, politisk eller faglig fanatiker som har "forstått" verden en gang for alle, og har derfor ingenting mer å lære.

Tenker vi oss om, innser vi nok at slike mennesker også finnes i våre dager? Og er vi ærlige med oss selv, hender det vel også at vi noen ganger ser konturene av en slik personlighet i speilet på badet?    

Quijote lever fullt og helt i ridderromanenes verden, og alt han opplever, lukter, hører eller ser, er hentet fra ridderromanenes oppdiktete og eventyrlige verden. For hans blikk kan derfor en stor saueflokk ta form av en flokk stridende riddere, på samme måte som noen vindmøller kan framstå som en bande ondsinnede kjemper.

Fierabras trylledrikk slår ut Panza, Gustave Dorè (1863)

Hans trinne væpner, bonden Sancho Panza, lever i den virkelige verden, og har i motsetning til ridderen begge beina plantet på jorda. Han begriper som regel ikke et fnugg av hva den beleste og magre ridderen oppfatter av virkeligheten.

Likevel følger han trofast sin ridder fordi det før eller senere kan kaste av seg både gods og gull. Kosteligheter som ridderen nok vil dele med sin trofaste væpner. 

Når væpneren av og til lykkes å trekke Don Quijote tilbake til virkelighetens verden, forklarer Quijote at han forfølges av trollmenn som ikke unner han seierens gunst, og som kan trylle et krigerfølge om til en saueflokk like enkelt som de kan trylle den tilbake igjen. Så pass kan da selv en enkel bonde som Sancho Panza forstå?

I sin galskap benytter Don Quijote seg av samme hersketeknikk som bl.a. visse topp-politikere gjerne tar i bruk for å manipulere folket. Å "fordumme" folk og fremstille seg selv som klok og allvitende, er mer regelen enn unntaket blant de fleste i den kretsen. Forskjellen mellom dem og Don Quijote, er at ridderen er psykisk ustabil i visse situasjoner mens topp-politikerne formodentlig stort sett er psykisk stabile . . . . skulle vi vel anta?

Kort om maleriet

Landskapet i maleriet er hentet fra Spania, noen kilometer vest for San Miguel de Salinas i regionen Valencia. På en spasertur i grålysninga oppdaget jeg et enslig og skakt pinjetre. Det stod på ei forhøyning i terrenget og kom i relieff til det gryende og varme Middelhav-sollyset. Til høyre for forhøyninga var det nylig gravd ut en smal vei. Det enslige treet var trolig blitt slått skakt under selve veiarbeidet?  

Uansett, i  fantasien min ble det skakke treet en allegori på Don Quijote. På samme måte som pinje-treet var også han blitt slått skakk, men holdt ennå trassig stand mot all hån, juling og andre kvestelser.

De store pinje-trærne på høyre side av veien, så jeg for meg som forkledde trollmenn. De lå selvsagt på lur for enda en gang å føre ridderen og hans væpner bak lyset.

Et par hestelengder bak Quijote rir Sancho Panza noe reservert eller kanskje motstridende fram fra grålysninga. I motsetning til ridderen har han det ikke travelt med å finne nye situasjoner der ridderen skal utrydde urett, verne vergeløse eller å redde jomfruer ut av det ondes klør.

Tvert om malte jeg Paza som om han gruet seg for hva ridderens nye eventyr ville komme til å medføre av juling og andre fornedrelser. Ikke bare for ridderen selv, men også for en snill og godmodig væpner som ikke ønsker annet enn å sove godt, spise godt og unngå stridigheter.

Men slik er nå verden, vil man være med på leken, får man også smake steken 😉

"Quijote og Panza på nye eventyr", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2019 ©

 

Fra Amuk-ekspedisjonens arkiver

I lystig lag og gjerne sent på kvelden hender det at noen spør: 

"Hvor er det blitt av Amuk-ekspedisjonen? Hvorfor skriver du ikke mer om dem? Har du glemt dem?"

Æresord. Har ikke glemt dem. Har man først vært i kontakt med Amuk-ekspedisjonen glemmes den ikke så fort.

Ekspedisjonen og dens bragder for vitenskap og framskritt, men mest for å sikre seg kjendis-status og medienes fokus, er vanskelig å glemme. Selv om det å glemme kan være sterkt tilrådelig av hensyn til ens egen mentale helse.

Hvis Amuk-ekspedisjonen i det hele tatt bidro med noe, må det være at de var svært representative for sin tidsepoke (1990-tallet og utover). Det er ei tid der individet (egoet) i økende grad ble ansett som mye viktigere enn fellesskapet / samfunnet; og det til tross for at all vitenskap tilsier at individet er helt avhengig av samfunnet / kollektivet for å klare seg, såvel sosialt som mentalt og fysisk. Uten et velfungerende samfunn; svært få eller ingen velfungerende individer. 

Der idealet tidligere hadde vært å styrke verdens, nasjonens eller samfunnets utvikling, ble nå idealet rå egoisme etter amerikansk mønster der alle skulle konkurrere med alle, eller gå til grunne i forsøket. Mottoet ble: "Utvikle deg selv!" med underteksten "Drit i andre, leve meg!"  

Dette ble da også selvutviklingbøkenes og det selvopptatte og navlebeskuende individets gullalder. Tida som legitimerte "selvrealisering" som det absolutt viktigste, selv om det måtte gå på bekostning av alt annet som f.eks. ens eget og andres liv og helse, samt natur og miljø.

Men bevares. Jeg kan jo pirke litt i Amuk-ekspedisjonens begredelige historie, og gjengi noe her på bloggen. Gi noen få smakebiter på hva de stod for og hva de drev med. 

Men først en advarsel fra Helsedirektoratet: 

• "Hvis du under lesningen blir plaget av hyppige toalettbesøk, hetetokter eller ufrivillig spontan stemmebruk der ukvemsord er framherskende, er det tilrådelig at du tar en pause i lesninga." 

Du er dermed advart og ethvert forsøk på å oppnå skadeerstatning hos undertegnede for tort og svie, vil derfor bli møtt med utilslørt latter og bryskt avvist. Så det så!

Amuk-ekspedisjonens store innsats for forskningen og menneskeheten?

Amuk-ekspedisjonen bestod av fire personer, ekspedisjonslederen (fra Norge og fortsatt anonym), Leonora von Rabalder (Tyskland), Buck Scrotum (USA) og Edouard Piruett (Frankrike). Fra arkivet henter jeg fram den første opptegnelsen som angår Amuk-ekspedisjonen.

22. desember 2006.

Til ære for Amuk Frostballe, det første mennesket som besteg Varden (159 moh) på Tromsøya vel 1000 år før Kristus fødsel, la Amuk-ekspedisjonen ut fra Varden borettslag i dag kl. 08.30. Ekspedisjonsmedlemmene var iført samme klær som sitt berømte idol angivelig skulle hatt. Løstsittende lendeklede, reinskinnkappe, mamuttpunglue og tovete raggsokker med reinskinnsåler. Det som på gammel Tromsø-dialekt gjerne kalles "fan så fine lugga".

I mangel på mammuter og ditto skinn til luer, hadde ekspedisjonsmedlemmene sydd sine luer av bjørnepungskinn. Ettersom det er betraktelig mindre, ga disse luene ekspedisjonsmedlemmene antydning til noe som liknet Mikke Mus-ører. Utseendet ga tilløp til surmuling siden ekspedisjonsdeltakerne fryktet at sarkastiske journalister kunne komme til å gjøre et poeng av det. Utover undertegnede og et eldre par som ventet på bussen til Tromsø sentrum, hadde imidlertid ingen fra pressen møtt opp. 

Hutrende og i kuling og snødrev fra nordvest, nådde ekspedisjonen Varden kl. 09.10. Etter å ha utstøtt et trefoldig "Ya Amuk!", hakket tenner i vel 5 minutter og forsøkt å høyne kroppstemperaturen ved hjelp av lange tirader av bannskap, tok de fatt på nedstigningen.

Idet de nådde fram til bebyggelsen på Varden borettslag ble de iakttatt av to skeptiske unge damer og anmeldt til politiet for skamløs blotting. Like etter ankom lovens lange og korte arm i form av to betjenter av sterkt ulik høyde. De arresterte ekspedisjons-deltakerne og kjørte dem til arresten.

Ekspedisjonslederen skriver resignert i sin loggbok: "Menneskehetens store oppdagelser ville aldri blitt gjennomført i våre dager. Nærtakende damer og et overivrig politi ville forhindret det. Ingen tvil om det!"

 23. desember 2006

Det meldes at ekspedisjonslederen kategorisk avviser å publisere foto av de fire ekspedisjonsmedlemmene. "Nå står det ikke lenger om berømmelse, men om liv og helse", sier han, og viser til reaksjonene etter gårsdagens jubileums-ekspedisjon til Varden.

Organisasjonene "Indremisjonsk samband for tekkelige vinterantrekk", "Nærtakende kvinnesjåvinisters liga" og SIAFV ("Surkolf Reinhår og ikke Amuk Frostballe var den første som besteg Varden!"), skal ha framsatt en rekke trusler etter at ekspedisjon i går ble kjørt bort av politiet.

En og annen gang finner vi nedtegnelser som viser at ekspedisjonslederen noen ganger besteg Varden, uten deltakelse fra de øvrige ekspedisjons-medlemmene. Her er et eksempel fra ekspedisjonslederens loggbok:

Hvordan gikk det så etter dette?

Vel, det gikk i bokstavelig forstand på trynet. Amuk-ekspedisjonen la for vane å feire Amuks Varden-bestigning to ganger hvert år, tidlig i mars og ved vintersolverv i desember, uvisst av hvilken grunn. Muligens regnet ekspedisjonen det som de to tidspunktene der deres store forbilde, Amuk Frostballe, besteg Varden, og at han deretter i desember (vel 9 måneder senere) kom ned igjen?

Etter hvert viste det seg også at ekspedisjonen ønsket å overgå seg selv ved å bestige Varden langt hyppigere enn bare to ganger pr. år. Her er i alle fall noen notater fra tida som fulgte. Alt hentet fra ekspedisjonslederens loggbok:

14. mars 2007

"Nådde toppen av Varden i strålende solskinn. Tok foto av Hamna sør, Sandnessundbrua, Varden borettslag og Kvaløysletta. God stemning blant ekspedisjonsmedlemmene. Vårt amerikanske medlem, Dick Scrotum, fikk imidlertid juling av en flokk sinte innfødte etter at han hadde avsunget julesangen "Dingle bell" og åpenlyst urinert på veggen av radiofyret på Varden.

Om noen dager vil jeg vurdere å gi han forbindingssaker. De øvrige ekspedisjons-medlemmene mener at han etter en slik framvisning av angloamerikansk finkultur, fikk noen velfortjente på pungen"

22. oktober 2007

Det ble en vanskelig retur fra Varden for Amuk-ekspedisjonen i dag. Stort snøfall og dårlig sikt. Etter å ha rundet fjerde proviantdepot i Hamnaholla og konsumert hver sin Marie-kjeks, gikk ekspedisjonen seg vill i tettbebyggelsen. Forslaget om å spørre noen innfødte om veien, ble enstemmig forkastet. Etter været å dømme var frykten stor for å bli angrepet av værsjuke innfødte.

Heldigvis kunne en ekspedisjonsdeltaker ta seg opp på et hustak fra en høy snøskavl. Dermed gjenvant ekspedisjonen oversikten over terrenget og fant tilbake til basecamp på Varden borettslag, sier en triumferende ekspedisjonsleder.

7. mars 2008

"Nådde toppen av Varden kl. 12.46 i dag. Alene! Mutters alene!! En skam som resten av ekspedisjonsmedlemmene skal få tyn for i resten av deres miserable liv. 

I morges, kl. 07:43 presis, fant jeg dem indisponert på kjøkkengulvet. En rekke tomme flasker viste at alkohol var blitt konsumert. I store mengder. Veltete stoler og kjøkkenets øvrige beskaffenhet viste også tegn på at noe dramatisk hadde skjedd. Ekspedisjonsmedlemmene lå nemlig og sov av seg rusen på et gulv oversådd av knuste kakemenn.

Jeg ristet liv i en av ekspedisjonsdeltakerne. Hun fortalte at det franske ekspedisjonsmedlemmet hadde tegnet kjønnsorgan på flere kakemenn med konditorfarge. Det hadde i neste omgang utløst en voldsom krangel der påstanden om at kvinner var de beste ekspedisjonsdeltakerne hadde blitt framsatt. Hovedargumentet var at kvinner ikke kunne "fryse ballene av seg" verken på syd- eller nordpolen eller på Varden, og at de derfor var mest skikket til slike ekspedisjoner.  

Hva har jeg som ekspedisjonsleder å stri med? Slik atferd slapp Roald Amundsen og Robert Scott å stri med. Folk var mer disiplinert før i tida. . . . . . . . Og tøffe ekspedisjonsdeltakere bakte fan ikke kakemenn midt på natta! Helt uhørt! Jeg fortviler."

21. desember  2009

Etter dagens Varden-bestigning i stiv kuling fra vest, 12 kuldegrader, sidelengs snøfall og grynning til hoftene, virket Amuk-ekspedisjonens leder noe mutt da han tre timer senere vendte tilbake til sivilisasjonen. Med et innadvendt blikk ytret han noen ord som kan tyde på at ambisjonsnivået var noe lavt: 

"Jeg har stor respekt for mennesker som vil lære hele universet å kjenne. Idag er jeg selv tilfreds med å finne veien tilbake fra Varden".

På spørsmål om hvor resten av Amuk-ekspedisjonen var blitt av, svarte han bryskt at det ga han seg blanke fan i.

Det er senere kommet for dagen at de øvrige ekspedisjons-deltakerne ikke hadde vendt tilbake til Base-camp på Varden borettslag, etter at de dagen i forveien hadde lagt veien om Pedersens konditori i sentrum av Tromsø by. Rykter vil imidlertid ha det til at det ikke var et konditori, men snarere Ølhallen det var snakk om.

25. februar 2011

Det rapporteres om uenighet og tendens til munnhuggeri i Amuk-ekspedisjonen. Som kjent fører de en desperat kamp om oppmerksomhet, men kommer stadig i skyggen av ekspedisjoner med større medietekke. F.eks. Erling Kagge som på sin siste ekspedisjon krøp gjennom kloakkene under New York.

Det ryktes for øvrig at Kagges neste ekspedisjon går ut på å gå på hendene ned til det eldste herretoalettet på Montmartre i Paris. Ingen skal ha gjort det tidligere.

"Vi i Amuk-ekspedisjonen vil ikke synke så dypt i våre ambisjonser", uttalte Amuk-ekspedisjonens leder som i dag gikk seg fast i et vidjekratt på vei opp til Varden, og måtte hentes ned av speidertroppen "Blåmeisene".

15. desember 2011

Mottok i dag en telefon fra Bruce Scrotum, norskamerikaner og medlem av Amuk-ekspedisjonen. Etter å ha lest oppslaget om ungdommene i Djevleberget i dagens Nordlys, fortalte han at han har en god forretningside og at han vil ha meg som medaksjonær. Næringsvirksomheten som Scrotum planlegger, ønsker han å gi navnet "Deardevils Adventure".

"Det er for galt at folk som er ute etter å sette seg selv og andre i fare, ikke skal ha gode tilbud", sa Scrotum. "Et av tilbudene vi i "Deardevils Adventure" vil tilby, er fallskjermhopp uten fallskjerm. I stedet for fallskjermer vil andrenalin-junkiene få to bæreposer fra Rimi eller Coop. Selskapet innhenter dermed reklameinntekter fra disse kjedene i tillegg til billettinntekter fra flydroppet av disse junkiene. Det må bli slutt at folk som skal realisere seg selv omkommer, uten at noen tjener penger på det", sa Scrotum.

Jeg oppfordret Scrotum å dra et sted der det er svært varmt, og som sikkert bestyres av en av hans landsmenn iført hale og horn. 

Og slik fortsetter det bare. Det er til å gråte av. Jeg skal derfor ikke rippe opp i så mye mer. Vil bare nevne noen forhold som illustrerer at ekspedisjonen noen ganger satte seg andre mål, enn kun å bestige Varden og hedre Amuk Frostballe. 

Som neste notat viser, lot de seg også påvirke av amerikanske TV-serier der diverse storløgnere tjener penger å lage program med utgangspunkt i "syltynne historier". Som f.eks. å lete etter "Paktens ark" i et hull i bakken i Canada eller lete etter "Bigfoot" i Montanas fjell (eller var det på et pissoar i Utah?), eller jakte på "Udyret i Åpenbaringen" som angivelig bor i en skog i Texas, osv.   

19. april 2014.

Fra loggboka til Amuk-ekspedisjonens leder: 

Dagens mål for ekspedisjonen var å finne den avskyelige snømann.

Kl. 9.15. En av ekspedisjonens medlemmer, Buck Scrotum, mente at terrenget som skulle forseres, forutsatte at ekspedisjonen måtte dele seg i fem lag. Ettersom ekspedisjonen kun består av fire medlemmer måtte vi bringe idioten til vett ved hjelp av hardtslående argumenter framført med truger og svingslag med ryggsekker.

Kl. 10.00. Vi trodde vi hadde grepet den avskyelige snømannen. Dessverre viste det seg å være en desorientert beboer i Utsikten borettslag som på grunn av høy promille hadde et noe aparte ganglag. Han kunne imidlertid dokumentere sin identitet ved hjelp av et førerkort som var utgått på dato.

Kl. 11.35. Vårt franske ekspedisjonsmedlem, Edouard Piruett, mener en attraktiv dame på ski må være den avskyelige snømannen. Det oppstod dermed munnhuggeri i ekspedisjonen om den avskyelige snømannens kjønnslige identitet. Franskmannen trakk seg forarget fra ekspedisjonen og forsvant sammen med den ukjente damen i retning av Rundvannet borettslag.

Kl. 11.55. På grunn av sterk kuling og regn, søker de gjenværende ekspedisjonsmedlemmene ly bak en fjellknaus. Ekspedisjonens kvinnelige medlem, Leonora von Rabalder, anklager Buck Scrotum for tafsing. Scrotum forsvarer seg med en vill hypotese om at hun kan være den avskyelige snømann, forkledd som henne. De to resterende medlemmene av ekspedisjonen trekker seg og går hjem. Nå er jeg som ekspedisjonsleder alene, men gir ikke opp. Min æresfølelse og krav til å realisere min drøm, tillater det ikke!

Kl. 12.00. Vi . . .eller rettere sagt, jeg -- ekspedisjonens leder -- har funnet den avskyelige snømann. Like i nærheten av frilufts-barnehagen ved Trykkvannsbassenget. På grunn av mildværet hadde han imidlertid gått i oppløsning . . . Det forundret meg at den avskyelige snømann synes å ha hatt en gulerot til nese.

Ekspedisjons mål er dermed oppnådd, og nå går også jeg hjem!

 24. april 2014.

Målet for dagens Amuk-ekspedisjon var: "Finn våren!" Etter vel 2,5 timers manngard på nordøya ble målet oppnådd.

Ekspedisjonslederen noterte tilfreds i loggboka: "Våren er funnet! I et hull i snøen som er gult langs de indre kantene av hullet. Våren kan imidlertid skimtes på bunnen av hullet. 

Ekspedisjonens tyske medlem, Leonora von Rabalder, avbrøt sin studie av hullet i snøen og viste tydelige tegn på brekningsfornemmelser. Skjønner ikke hva hun kan ha å utsette på slike koselige vårtegn."

20. desember 2015

Det meldes at Bruce Scrotum, medlem av Amuk-ekspedisjonen, plutselig forsvant under lørdagens bestigning av Varden (159 moh). Da han forsvant var Scrotum iført et Santa Claus-kostyme og foretok høylydt avsynging av "Dingle bells".

De tre resterende ekspedisjonsmedlemmene reagerte umiddelbart på Scrotums forsvinning. Etter en dags hvile og noe gjærbakst i anledning jula, gikk de manngard fra Hamna Pizzahus til Ølhallen i Tromsø sentrum. På veien tilbake fant de en forvirret Scrotum i Grønnåsen hoppbakke, kun iført superundertøy.

Usammenhengende fortalte Scrotum at han var blitt angrepet av "en bande fjøsnisseterrorister" og at Amuk-ekspedisjonens leder ganske sikkert stod bak det hele. Det meldes at ekspedisjons-lederen hardnakket benekter en slik sammenheng.

"Når man heter Scrotum og avsynger "Dingle bells" vilt og uhemmet, er det mer sannsynlig at angrepet ble foretatt av fanatiske representanter fra sedelighetspolitiet", uttaler ekspedisjonslederen.  

Kjenner at dette begynner å bli for mye for meg. Det er lett å bli psykisk ustabil i nærvær av Amuk-ekspedisjonen og deres "bragder". Derfor er det også god grunn til å avslutte denne korte, men likevel høyst begredelige gjennomgangen av ekspedisjonens bedrifter.

 7. mars 2016

Amuk-ekspedisjonen, Norges mest ukjente polarekspedisjon; har gjort det igjen. I dag, 7. mars 2016, skulle ekspedisjonen vært på Varden (159 meter over havet) for å hedre 3000-års jubileet til Amuk Frostballe.

Ekspedisjonsdeltakere var imidlertid ikke å se. Noe slukøret pakket jeg ned flagg og girlandere idet mobiltelefonen ringte. Det var Amuk-ekspedisjonens leder. Han ringte fra Sydpolen for å fortelle at de på grunn av velfungerende kroppsfunksjoner, var blitt disket i konkurransen "De første inkontinente polfarere til Sydpolen 2016".

- Har dere ikke snart tenkt å gi opp ambisjonen om å bli berømte polfarere?, spurte jeg matt.

- Aldri! Se på den typen Truls. Den dissevomma har nettopp krysset Grønnlandsisen og blitt berømt. Ble halt over Grønnland av ei dame, Lillemor Cecilie. Nå er han berømt og det er jo typisk. Begå noe som ikke krever noe som helst, og attpå til bli hjulpet av ei dame og du blir kjendis. Men det å delta i mesterskapet for inkontinente til sydpolen, og deretter bli disket før start . . . . .  og media glemmer deg. . . . . . . Men vi gir ikke opp

- Nei dere gjør vel ikke det. 

- Nei, vi har endelig brutt koden på å bli berømte oppdagelses-reisende, godt betalte kjendiser og få realisert oss som individer. Alt som gjelder er å oppdage gamle oppdagelser på en ny måte. Man kan f.eks. være de første som kryper på alle fire til Sydpolen, de første som krysser Nordpolen uten votter og lommetørklær, den første med verdens lengste hentesveis til Nordpolen eller de første med ekstremt bakglatte ski til Sydpolen eller Nordpolen . . . . Mulighetene er utallige!

Jeg sa ikke noe til det. Orket simpelthen ikke, men i helga kommer jeg til å vurdere min rolle som frivillig krønikeskriver for Amuk-ekspedisjonen. Dette har jeg ikke mental helse til lenger.

Jeg fratrådte som Amuk-ekspedisjonens frivillige (og ubetalte!) krønikeskriver i april 2016. I juli samme år fikk jeg følgende SMS fra lederen av ekspedisjonen:

"Har besteget Himmelberget i Danmark. Moralen i ekspedisjonen falt katastrofalt da de fikk vite at høyden kun er 147 m.o.h. Vi alle vet jo at Varden i Tromsø er 12 m høyere.

Høylydt erklærte Buck Scrotum at Nato burde gå til krig mot Danmark fordi "the fucking danes" ikke har begrep om fjell. Vi lot han framføre sin innsiktsfulle begrunnelse overfor noen representanter fra Dansk Folkeparti som var til stede på bakkekammen. Han fikk grisebank, men hylene til Scrotum førte til at moralen steg betydelig i resten av Amuk-ekspedisjonen.

Vi skal forresten foreta en ekspedisjon til Tromsdalstinden i desember. Vi tenker å være de første til å gå baklengs hele veien opp. Vi ser gjerne at du gjenopptar din rolle som vår krønikeskriver. Vær så snill."

Av bluferdighet skal jeg unnlate å gjengi svaret jeg ga ekspedisjonslederen.

Etterord

Amuk-ekspedisjonen er fortsatt ikke blitt berømt, og de har fortsatt sin hovedinntekt fra flaskesamlinger og diverse former for sesongarbeid. En rekke andre ekspedisjoner som opererte omtrent samtidig med Amuk-ekspedisjonen fikk imidlertid god mediedekning, fikk selvrealisert seg og ble kjendiser, alle som en. I fleng nevnes:

• Erling Kagge og Børge Ousland ble i 1990 de første som nådde Nordpolen uten assistanse utenfra
• I 1992–93 var Erling Kagge den første som gikk alene til Sydpolen
• I 1994 besteg Erling Kagge Mount Everest og ble dermed den første til å nå jordens «tre poler». Han har foreløpig ikke prøvd seg på å bli den første til å nå alle fire poler. Den fjerde er som kjent Marianergropa (11.000 meter under havet) i Stillehavet.
• I 1994 ble Liv Arnesen første kvinne som gikk alene på ski til Sydpolen. Kan vi regne med at en eller annen tvekjønnet nå ligger i trening for å bli den første i sitt slag? 
• 1996 - 1997 gjennomførte Børge Ousland en krysning av Sydpolen, alene og uten etterforsyninger
• I 2001 krysset Rolf Bae og Eirik Sønneland Sydpolen på det som til da var verdens lengste skiekspedisjon.
• 2006 kjørte Tormod Granheim som verdens første skiløper fra toppen av Mount Everest ned den 3 km høye nordveggen.
• I 2006 ble Cecilie Skog første kvinne til å gjennomføre Seven Summits og andre kvinne til å nå de tre poler.
• I perioden 2002 - 2012 ledet seileren Jarle Andhøy en ekspedisjon til Antarktis og til Svalbard og Nordpolen, og ble den første til å høste flest anmeldelser for lovbrudd i forbindelse med syd- og nordpol-ekspedisjoner.
• I 2011 legger Vegard Ulvang, Jan-Gunnar Winther, Stein P. Aasheim og Harald Dag Jølle ut i Roald Amundsens skispor til Sørpolen.
• I 2013 ble Mysil Famle Grautgaard den første enbeinte Rogalending uten pannelugg som rakk fram til Sydpolpunktet  . . . . men det er foreløpig ikke blitt bekreftet av media 😉 

Minner

Malerhytta sent i juni. Ei svak lukt av oljemaling. Ute regnet det. Kuling i vindkastene. Det typiske polare "gråværet" som av og til velter inn mot kysten, og som kan klippe av alle følelser om en noenlunde varm sommer.

Jeg fyrte i ovnen, men ennå hadde ikke varmen rukket å få opp temperaturen i hytta. Jeg beholdt ytterjakken på, fylte kaffekoppen og satte meg ved kjøkkenbordet. På staffeliet midt på gulvet stod et lerret med et halvferdig motiv. Det var blitt påbegynt utendørs for noen dager siden i strålende sommervær, og skulle med tida få tittelen "Den gærne jinta" etter sangen til Alf Prøysen.

Avhengig av når vinden skiftet retning, trommet regnet svakt på kjøkkenvinduet bak meg. Til og med inne og med taklampa tent, virket lyset grått. På radioen i bakgrunnen begynte en mannsstemme å snakke om sorgen etter å ha mistet noen. Et kjært menneske.

Snakker om god timing, tenkte jeg. Regnet, lyset, lyden av vinden og stemmen på radioen utfylte hverandre så mye at selv ikke en fjortis oppstemt på rap-musikk og høyt sukkerinntak, kunne unngått å bli melankolsk. Stemmen på radioen fortsatte. Minnet meg om tida som går og som tar med seg folk vi kjenner.

Og med dem mister vi også deler av oss sjøl, tenkte jeg. Det oppstår alltid et tomrom, nesten uansett hvor mye eller lite vi har hatt med vedkommende å gjøre. Et fenomen som poeten John Donne (1572 - 1631) fant ei treffende formulering på i tittelen "Intet menneske er en øy".

Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren. Hvert menneske
er et stykke av fastlandet, en del av en helhet. 
Om en jordklump skylles bort av havet, blir kontinentet
mindre, på samme måte som en landtunge blir det, eller 
som et jordegods tilhørende dine venner eller 
deg selv, blir det. Hvert menneskes død forminsker meg, 
for jeg er en del av menneskeheten.
Derfor bør ingen spørre: "For hvem er det 
klokkene ringer?" For klokkene ringer for deg.

Mens jeg satt der med bruddstykker av John Donnes dikt i tankene, husket jeg at diktet hadde inspirert Ernest Hemingway til å bruke tittelen "Klokkene ringer for deg" i sin roman fra den spanske borgerkrigen. Romanen ble utgitt på 1940-tallet og dermed over 300 år etter at John Donne vandret blant oss.

Nok en gang ble jeg slått av tanken på hvordan ulike kunstuttrykk overlevde årenes gang. Noen kunne dukke opp etter hundrevis av år og inspirere andre mennesker i samme eller andre kunstarter. Gammel visdom kom på den måten til heder og verdighet igjen, og gikk dermed ikke tapt? Egentlig var jo det en trøst i alt det grå.

I det øyeblikket dukket en eldre kar opp på netthinna. Han satt på en stol i en dag som gikk mot slutten. Han satt der og hadde et lite smil om munnen? . . .  Han liknet litt på den tilårskomne Hemingway.

I tida etter slapp ikke det visuelle bildet meg. Det kom stadig tilbake. En eldre kar som satt og mintes det og dem som hadde vært.

Jeg visste det godt. Det var bare en ting å gjøre. Det var et motiv jeg ikke slapp unna og som bare måtte males  . . . for at jeg igjen skulle kunne vende tilbake til sommerlige farger og landskapsmotiver. Svermeriet. 

"Minner", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 73 cm, 2019 ©

Jord

Juni 2019. Tidlig formiddag, sol og nesten vindstille. Ganske varmt. På vei til malerhytta passerer jeg ei eng med noen trær. Den virker utstelt. Rader av hundekjeks står hvit nedover mot fjæra. Bak enga ligger Sandnes-sundet og Tromsøya, og bak den igjen, fastlandet.

I neste øyeblikk har jeg blikket igjen på veien foran bilen, men synsinntrykket sitter likevel fast på netthinna. Det føltes som om jeg hadde passert 50 - 60 år i norsk landbruks-historie på få sekunder.

Det jeg hadde sett, var et kulturlandskap som var i ferd med å gro igjen. Ei fruktbar eng som folk hadde slitt for å opparbeide og vedlikeholde, og som nå var blitt overflødig.

Den var blitt utkonkurrert av det industrielle, miljø- og dyre-fiendtlige landbruket på kontinentet? Utkonkurrert på samme måte som bl.a. erfarne fagarbeidere blir utkonkurrert av billig, uorganisert og lite kompetent arbeidskraft fra utlandet? Utkonkurrert slik som den lille næringsdrivende og hans medarbeidere blir utkonkurrert av multinasjonale selskaper med arbeidere på sultelønn. Alt for at den politiske elitens reelle oppdragsgivere, de store bankene og investorene, skal kunne høste stadig større fortjeneste.

I neste øyeblikk kom jeg til å tenke på diktet "Bonden Paavo" av den finske dikterpresten Johan Runeberg (1804 - 1877). Da slo det meg at jeg ikke bare hadde passert 50 - 60 år i landbrukets historie, men også i folks levevilkår. Og likevel ville det kanskje ikke gå mange år før vi igjen var tilbake på bonden Paavos livsvilkår? Mye takket være det nyliberalistiske EU og det like nyliberalistiske stortingsflertallet gjennom de siste 40 - 50 åra . . . . . . Vel, i så fall ville den forlatte enga nok komme til nytte igjen. Ikke store trøsten, men likevel en trøst.

Det er slike tanker som kan inspirere til et maleri. 

 

Hemman (hjem), diken (grøfter), brodden (de unge spirene), drivan smalt av tegen (snøfonnene smeltet av åkeren), skördarn (innhøstingen / innhøster), skäran (sigden), förskjute (forlate/avvise), trägna armar (slitne armer), fröjd (glede), råg (rug),
axen (kornaks)

Högt bland Saarijärvis moar bodde
bonden Paavo på ett frostigt hemman,
skötande dess jord med trägna armar;
men av herren väntade han växten.
Och han bodde där med barn och maka,
åt i svett sitt knappa bröd med dessa,
grävde diken, plöjde opp och sådde.
Våren kom, och drivan smalt av tegen,
och med den flöt hälften bort av brodden;
sommarn kom, och fram bröt hagelskuren,
och av den slogs hälften ned av axen;
hösten kom och kölden tog vad övrigt.
Paavos maka slet sitt hår och sade:
Paavo, Paavo, olycksfödde gubbe!
Tagom staven, Gud har oss förskjutit;
svårt är tigga, men att svälta värre.

Paavo tog sin hustrus hand och sade:
Herren prövar blott, han ej förskjuter.
Blanda du till hälften bark i brödet,
jag skall gräva dubbelt flera diken,
men av Herren vill jag vänta växten.
Hustrun lade hälften bark i brödet,
gubben grävde dubbelt flera diken,
sålde fåren, köpte råg och sådde.

Våren kom, och drivan smalt av tegen,
men med den flöt intet bort av brodden.
Sommarn kom, och fram bröt hagelskuren,
men av den slogs hälften ned av axen.
Hösten kom, och kölden tog vad övrigt.
Paavos maka slog sitt bröst och sade:
Paavo, Paavo, olycksfödde gubbe!
Låt oss dö, ty Gud har oss förskjutit;
svår är döden, men att leva, värre.

Paavo tog sin hustrus hand och sade:
Herren prövar blott, han ej förskjuter.
Blanda du till dubbelt bark i brödet,
jag vill gräva dubbelt större diken,
men av Herren vill jag vänta växten.
Hustrun lade dubbelt bark i brödet,
gubben grävde dubbelt större diken,
sålde korna, köpte råg och sådde.

Våren kom, och drivan smalt av tegen,
men av den flöt intet bort av brodden.
Sommarn kom, och fram bröt hagelskuren,
men av den slogs intet ned av axen.
Hösten kom, och kölden, långt från åkern,
lät den stå i guld, och vänta skördarn.
Då föll Paavo på sitt knä, och sade:
Herren prövar blott, han ej förskjuter.
Och hans maka föll på knä och sade:
Herren prövar blott, han ej förskjuter.
Men med glädje sade hon till gubben:
Paavo, Paavo, tag med fröjd till skäran;
nu är tid att leva glada dagar,
nu är tid att kasta barken undan,
och att baka bröd av råg allena.

Paavo tog sin hustrus hand och sade:
Kvinna, kvinna, den blott tål att prövas,
som en nödställd nästa ej förskjuter.
Blanda du till hälften bark i brödet
ty förfrusen är vår grannes åker

"Bonden Paavo", Johan Ludvig Runeberg (1804 - 1877)
 
"Jord", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©