Polar lavtrykk og våren møtes over Tromsø

Mange av oss følger bruksanvisninger. Selv følger jeg alltid anvisninga på bl.a. ølbokser som tilrår "Nytes kald" og vaskeanvisninger som forteller meg at plagget skal "Vaskes på max. 40C". Nyttige anvisninger, mener nå jeg. 

Anvisningene på amerikansk-produserte matvarer synes imidlertid å være helt overflødige. De minner som regel om at man ikke bør spise emballasjen, ikke stikke maten inn i feile kroppsåpninger, osv. Har noe med kultur, gener eller strafferett å gjøre? . . . . . Vel, dem om det.

La oss vende tilbake til bruksanvisninga jeg tenker å formidle til deg som leser dette blogginnlegget. Siden dette landskapsmotivet med utsyn over Tromsø sentrum er malt i impresjonistisk stil, og siden det forutsetter en viss avstand mellom maleri og betrakter, er bruksanvisninga her som følger:

• "Nytes best i forstørret stand (klikk på bildet) og på en meters avstand fra PC-skjermen, og med noe varmt å drikke for ikke å fryse". Spiller du i tillegg Antonio Vivaldis "Vinteren" i bakgrunnen, skulle det meste være lagt til rette for å nyte et polart lavtrykk som møter våren.

Nyte?! . . . Her i nord kan månedene mars og april være en prøvelse for de fleste. Især for de værsjuke av legning. De som med stigende forbitrelse ser polare lavtrykk avløse hverandre, og fylle innkjørselen med enda en halvmeter våt og blytung snø. For ikke å snakke om de følelser som utløses, når polare lavtrykk med vekselvis regn og knallfrost islegger og blankpolerer gater og fortau.  

En gang iakttok jeg ei formfull dame som stabbet langs et islagt fortau. Helt edru, må vite, men med ganglag som en trippende, tissetrengt unge. Plutselig henga hun seg til en form for umotivert desperat stepping. Beina gikk i alle retninger i et vanvittig tempo. Slik drev hun på i mange sekunder, mens hun svingte med armer og kropp som ei filledukke på ei snor i sterk kuling.

Som ved et Guds under maktet hun å holde seg på beina, og stoppet først da hun -- med kvitsida og støtfangere først -- traff den store speilglassruta inn til en kafè. Klasket kunne høres på minst tjue meters avstand. Det ble etterfulgt av åndeløse stille sekunder før hun fant det for godt å gi fra seg tidenes mest demoniske primalskrik. Et megaskrik av rødglødende sinne og frustrasjon. Så inderlig og langtrukket at gravide på kafèen og i bygningene omkring nok stod i fare for å abortere.

Forståelig nok kan det være helseskadelig å oppholde seg i nærheten av slike mennesker, hvis man (som meg) skulle mene at polare lavtrykk kan gi gode opplevelser. At møtet mellom slike raske og uforutsigbare lavtrykk og en gryende vår, kan gi spektakulære og vakre naturopplevelser. Eneste forutsetning som bør bli innfridd, er at man er godt kledd og skodd -- gjerne med brodder -- for å kunne takle lavtrykkenes lunefulle veksling mellom snø, regn, sol, kulde og varmegrader. 

Vakre polare lavtrykk?! Nyte?! Jepp! Mener det. Men helst skriftlig. Å si noe slikt i godt lag eller til tilfeldige forbipasserende, kan som nevnt være skadelig for helsa. Man vet jo aldri om man støter på mennesker som har lett for å ty til primalskrik som ei oppsummering på hva de mener om polare lavtrykk 😉


"Polar lavtrykk og våren møtes over Tromsø", Jan R. Iversen, akryl og pastell på lerret, 65 x 54 cm, 2019 ©
  

Den stille stunden

Ideen til et motiv og inspirasjon til å male det, kan komme fra mange hold. Fra det skjønne og uskjønne, fra natur og landskap, fra en sinnstilstand, fra samfunnsforhold, personer og situasjoner, musikk, litteratur, bildende kunst, nyheter, osv. Ideen til dette maleriet kom bare noen dager etter at min virtuelle kollega, stuntpoeten, hadde kommet med et av sine siste poetiske sprell.

-- "Lov meg at du legger inn Frédéric Chopins "Nocturne, opus 9 nr. 1" på bloggen, hvis denne teksten avføder et maleri", sa han før han gikk. 

-- "Greit", sa jeg. "Legger musikken ut under teksten din".

Den stille stunden

Om du bare er rolig, kommer den stille stunden.
Etter skuffelsen, angeren eller sinnet, eller etter fortvilelsen og resignasjonen
kommer den lydløst ut av skyggene,
-- forsiktig, avventende.

Den stiller ingen betingelser, har ingen krav,
ingen andre ønsker enn at du selv overholder pakten;
verner om tausheten i ord og tanker, og venter,
-- venter sammen med den.

Forsiktig setter den seg, tar dine hender i sine,
og gradvis blir du en del av den, forent med den.
Sammensmeltet i alt fra stillheten i det store, som i universets uendelige rom,
til stillheten i det små, som i dine minste nervefibre
-- ro i alle store tanker og ro i alle små tanker.

Slik venter du, forent med den stille stunden
som er refleksjonens og klokskapens døråpner
-- de to som du nå kan vente på.

Og når de har kommet og snakket med deg,
tenkt sammen med deg og vurdert sammen med deg, og gått igjen,
kan det hende den stille stunden
gir deg et lett kyss på panna før den selv også reiser seg og går,
-- forsvinner inn i skyggene igjen.

Og nok en gang vet du at du har en god venn.
En som åpner for økt erkjennelse og sjølinnsikt
-- så lenge du selv overholder pakten

"Den stille stunden", Jan R. Iversen, stuntpoesi og akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©

Klar for livet? . . .

 
8. august 2018 skrev journalist og norsklærer i Spania, Wanda Kristiansen, en kronikk i Aftenposten. Sjeldent har jeg lest en mer treffende beskrivelse av den nyliberalistiske politikkens herjinger; sett fra ståstedet til en som opplever denne utviklinga på nært hold, i et mer og mer markedsstyrt Spania. 

Nevner i forbifarta at det er den samme samfunns-undergravende politikken som har brakt titusenvis av "gule vester" ut på gatene i Frankrike, og som trolig vil bringe flere ut -- også i andre land i Europa -- i tida som kommer. 

Å lese dyktige journalister, som kortfattet og treffende kobler mellom den faktiske virkeligheten og forskning utført av bl.a. Stiglitz, Standing og Piketty, er en ren fornøyelse. Ikke minst fordi det viser at journalistikken har utøvere med så stor innsikt at de ikke passivt framfører myndighetenes og de mektiges ensidige versjon av virkeligheten.

I ettertid delte jeg Wandas artikkel med venner og bekjente. Tilbakemeldingene var unisont positive. Men så skjedde det som gjerne skjer. Aftenposten la artikkelen bak en "betalings-mur" slik at den kun ble tilgjengelig for abonnenter. Dermed tok jeg kontakt med Wanda og gjengir med hennes tillatelse kronikken nedenfor. 

Les den nøye, for dette kan fort bli virkeligheten også i Norge under Solberg-regimets vanstyre, og det nyliberalistiske stortingsflertallet vi dessverre har hatt i flere tiår.

----- o -- o -- o -----

Det er ti år siden finanskrisen utløste en menneskelig tragedie som har endret verden.

Krisen er ikke over. Den er blitt til noe mørkere: den nye normalen.

Det sies den er over nå, den verste økonomiske krisen verden har sett siden den store depresjonen. Men spørsmålet er: Over for hvem? Og hvem sier dette?

I 11 år har jeg jobbet og levd i Spania, et av landene som ble verst rammet. Det har vært en grotesk historie. Du vil ikke høre vanlige spanjoler fortelle deg at krisen er over. Den er bare blitt noe mer usynlig og kanskje enda farligere: Den er blitt den nye normalen.

DOBBELTBLØFFEN

Jo da, økonomien vokser igjen, og arbeidsledigheten er «nede» i 17 prosent. Faktisk begynte friskmeldingene å komme allerede i 2014, mens millioner av mennesker led, fordi «BNP hadde begynt å vokse».

Men å si at krisen er over fordi BNP vokser, er et farlig bedrag. Som Nobel-økonom Joseph Stiglitz påpeker: BNP kan ikke brukes som et mål på velferden i et land. Den sier bare at økonomien vokser, men ikke hvordan og for hvem.

Og bak ledighetstallene skjuler det seg en mørkere historie om et nytt, hensynsløst arbeidsliv med ustabile jobber, lave lønninger og fattigdom. Bedrifter har fått «to arbeidere for prisen av én», sier spanjolene selv. Utrygge jobber er utrygge liv.

Den britiske økonomen Guy Standing påpeker: En ny, enorm samfunnsklasse kalt prekariatet vokser frem fra krisen. De lever i permanent utrygghet, stress og fortvilelse over den vestlige verden. Fattige og utrygge arbeidere får ikke barn, huslån og satser ikke på fremtiden.

«Finanskrisen» er over, og alt er bra på børs. Men den har skapt et helsefarlig samfunn der livsløpet, livskvaliteten og selve livet er i krise.

JEG ER «KRISEN»

Jeg var frilansjournalist før kuttene i mediene gjorde meg til engelsklærer på spanske privatskoler og har selv opplevd hele «krisen».

Mens krisen er glemt og sjampisen sprettes på børsen, opplevde jeg i fjor å miste jobben da jeg lå på sykehus og ble sykmeldt i tre uker. I år er kolleger blitt nektet retten til å gå til lege og fått skjenn for å gå i begravelse. En som mistet moren og ble borte en måned, mistet jobben sin også. Jeg vet hva det er å få lønnstrekk når jeg er syk. Jeg har vært tvunget til å jobbe svart og å miste jobben da jeg klaget til sjefen. Kolleger som griner, går syke på jobb, utvikler migrene og har panikkangst, er en del av normalen.

MODERNE SLAVER

Medlemskap i fagforening er «galskap.» Da kommer du på sjefens svarteliste når det gjelder å fornye kontrakten. Hold ansatte utslitte og redde – det er suksessoppskriften på lydige, moderne slaver.

Dette er ikke tabloide anekdoter, dette skjer ikke isolert uten en sammenheng og politikk som tillater det. Og det skader deg innvendig å leve i uverdighet satt i system. Jeg tør ikke å få barn.

UTEN STRØM, VARME OG VANN

Men jeg er en av de «heldige»: Som journalist i 2014 intervjuet jeg en mor i matkø som hadde satt datteren sin på barnehjem. Hun hadde blitt langtidsledig, deprimert og for fattig til å være mor, fortalte hun meg mens hun holdt rundt rasjonen sin med tørrvarer, som ikke krever kjøleskap eller oppvarming.

En slagpasient uten råd til medisiner hvisket til meg mens hun tittet ut gjennom persiennene og ventet på å bli kastet ut. Én av Spanias fem millioner «energi-fattige» fortalte om livet sitt uten strøm, varme og vann. En trebarnsmor satt fyr på seg selv i banken sin da familien skulle kastes ut av huset. «Dette er ikke selvmord», sa naboer. «Det er mord». Folk som lette etter mat i supermarkeders søppelkasser, fikk bøter.

«Den økonomiske krisen er en forbrytelse mot menneskerettighetene», sa kritikerne. I «austeritetens navn» og «til folks eget beste», ble velferdsstaten, rettsstaten, arbeidslover og demokratiet meiet ned i rekordfart. Retten til å protestere mot krisepolitikken ble også strammet inn, bøtelagt og kriminalisert.

DE RIKESTE BLE RIKERE

Ordene vi bruker, definerer. «Krise» er et ord som mobiliserer; det er en unntakstilstand, en kritisk nødssituasjon som legitimerer radikale handlinger. Mange mener krisen var en pervers svindel: Den ble en lisens for å privatisere, senke lønninger, rasere velferdsstaten, arbeidslover og menneskerettigheter.

De rikeste ble rikere under krisen, resten ble fattigere. Offentlige redningspakker gikk til de skyldige i finansverdenen som var raskt tilbake med milliardoverskudd, mens uskyldige mennesker fikk livene ødelagt.

Forfatter Naomi Klein mener krisen var et klassisk eksempel på «sjokkdoktrinen»: Trikset er frykt – å skremme en befolkning til å gå med på normalt uakseptable politiske tiltak imot deres eget beste. Beskjeden var: enten innstrammingspolitikk – eller verdens undergang. Men det fantes alltid alternativer.

HVEM SIN KRISE?

Når man snakker om at den økonomiske krisen er over, må man spørre for hvem. Mens lønninger sank, har antallet millionærer i Spania økt med 76 prosent siden krisen startet. Globalt ser vi samme historie. Ulikhetene øker. Den globale økonomien er rigget for en oppad distribusjon av rikdom. Amazon-eier Jeff Bezos er verdens rikeste mann, mens arbeiderne hans lever i fattigdom.

Amerikanske skattebetalere må subsidiere varekjeden Walmarts ansatte med offentlig støtte til mat-kuponger og sosialboliger, fordi de ikke kan overleve på lønningene. Dette gjør Walmart-familien, som er USAs rikeste familie, til landets største velferdsmottager.

De uskyldigste, fattigste, de lengst unna festen på Wall Street, betaler fortsatt. Den virkelige krisen – den menneskelige, politiske, sosiale, miljømessige og samfunnsmessige – har bare begynt.

Krisen er ikke over. Den er bare blitt den nye normalen. Og å kalle noe «normalt», er kanskje enda farligere enn ordet «krise».

----- o -- o -- o -----

Kort om maleriet

Etter å ha lest Wandas treffsikre artikkel, vokste motivet til maleriet "Klar for livet?" fram i bevisstheten. 

Flere tolkninger er mulig. En blant flere kan være at det viser ei skoleflink, velutdannet ung dame med nyinnkjøpte dansesko; klar til å begi seg ut i "livets dans". En dans som fort kan vise seg å bli en ensom kamp for tilværelsen i klørne på et eller annet vikarbyrå, og fra den ene usikre og underbetalte jobben til den andre. På 1980-tallet og i skyggen av nyliberalisten Margareth Thatchers herjinger i Storbritannia, malte punkrockerne i "Sex Pistols" framtida på veggen med ordene "No future, no future for you". 

Dette er nå blitt en realitet for det voksende prekariatet i Europa. De skyldige bak denne utviklinga er det nyliberalistiske EU og EU/EØS-landenes "myndigheter". De har i mange tiår prioritert særinteressene til den multinasjonale finans-næringa på bekostning av samfunnets fellesinteresser; kort sagt på bekostning av livene og framtida til vanlige mennesker. 

Forhåpentligvis vil flere enn Frankrikes "gule vester" våkne opp og forvise nyliberalismen dit den hører hjemme, på historias skraphaug.  


"Klar for livet?" (i serien "Europeisk dystopi"), Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 50 cm, 2019 ©

Eier: Wanda Kristiansen 

Portrett av Nils Utsi

Jeg var neppe alene om å føle at tida liksom stoppet opp. At minuttene plutselig gikk saktere. At de gikk mer avventende og stillferdig av sted. På årets første dag i 2019, kom nyheten om at Nils Reidar Utsi hadde gått bort. 

Akkurat da var jeg nok heller ikke alene å se meg om etter en stol; et sted jeg mentalt kunne fordøye det jeg hadde hørt. At en stor scenekunstner og et tvers gjennom ekte menneske var borte. At kunsten og kulturen i nord var blitt betraktelig fattigere.

I de lange minuttene jeg satt der på stolen, kom minnene fra 1970-tallet. Humørfylte minner, alvorlige minner, spennende minner . . . . Mangt og mye ble gjerne større og viktigere i nærheten av skuespilleren, en av ildsjelene bak Hålogaland Teater, humoristen, medmennesket, den politiske aktivisten og kommunisten Nils Utsi. 

Minnene fra 1. mai-arrangementene der han leste dikt av blant annet Rudolf Nilsen, Nordahl Grieg og Pablo Neruda. . . . . . Nei! . . . . Nils leste ikke diktene. Overhodet ikke. Han levde dem fram. Blikket, gestene og stemmen forsterket ordene; gjorde dem viktige og betydningsfulle. Alt fra bitter klassekamp og neveslag i bord til stille morgenstemning ved et vann inne i skogen, kunne han mane fram. Lekende lett. 

Mange andre minner kom også. Deriblant episoder fra "Prelatens" røykfylte lokaler, Tromsøs største "vannhull" på 1970-tallet, og der Nils kunne veksle mellom politisk alvor og avvæpnende humor på en måte som kun mennesker med stor menneskekunnskap er i stand til. Andre minner kom også. Minner fra ulike teateroppsetninger på 1970-tallets Hålogaland Teater . . . . "Det er her æ høre te", "Tolvskillingsoperaen", "Peer Gynt" . . . 

Forestillinger som gjorde oss mektig stolte av Hålogaland Teater, og det faktum at den nordnorske dialekten gjorde teateropplevelsen sterkere. Det var vi nordlendinger . . . vi nordmenn, vi samer, vi kvener, vi pomorer . . . som stod der på scenen.

Tror ideen om å male et portrett av Nils kom akkurat der og da. Men jeg ville male han slik jeg husket han fra midten av 1970-tallet . . . . Og ta med en scene fra en oppsetning han deltok i på "Scene Finnmark", og som er en av mine favoritter, Samuel Beckett og hans "Mens vi venter på Godot". En scene der de to hovedpersonene i stykket, Vladimir og Estragon, forgjeves venter på Godot . . . eller på den rettferdige framtida som ikke kom?

Det passer egentlig godt for 1970-tallet der de fleste av oss mente at samfunnet nok ville endre seg til det bedre, og der noen av oss også ventet på det som aldri kom. Framtida der flertallet av folket, og ikke mindretallet av de rike og mektige, ville bestemme. Etter hvert som årene gikk, tok bare de rike og mektige et enda sterkere grep om utviklinga . . . . . . . Men det er en helt annen historie. 

Men et portrett av Nils ble det uansett. Kanskje et foreløpig utkast? Kanskje blir det endret. Ikke lett å si. . . . . . men inntil videre får det bli som det er. "Nils framfører Rudolf Nilsen" burde jeg kanskje kalt det . . . . . ? Vi får se . . .

En stort menneske har forlatt oss, og de av oss som kjente han og opplevde han, står igjen, mye rikere enn om han ikke hadde vært her i det hele tatt. Vi får trøste oss med det.


"Portrett av Nils Utsi", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 54 x 65 cm, 2019 ©

Skriket gjennom demokratiet

Norge har nettopp fått ei ny regjering. Eller rettere sagt et nytt, underdanig forretnings-ministerium for EU, IMF, USA-Nato og andre utenlandske aktører som vi har ingen som helst demokratisk innflytelse over. 

Likevel har "vårt" stortingsflertall med viten og vilje gjennom flere tiår overlatt stadig mer av landets styring til dem. Hadde vi vært ærlige hadde vi forlengst avviklet 17. mai og feiringa av Norges demokrati og sjølstendighet. Bortsett fra sin historiske verdi er slik feiring blitt et meningsløst rituale uten rot i virkeligheten.

Uansett -- Slike tanker fikk meg til å innse at det var på høy tid å erstatte de stolte løvene foran Stortinget med skulpturer som langt bedre symboliserer "det norske styresettet". 

I den sammenhengen passet det også godt å låne Edvard Munchs berømte "skriker". Han illustrerer nemlig godt følelsen som mange av oss sitter med etter å ha iakttatt den politiske elitens systematiske demontering av bl.a. demokratiet og folkets eiendomsrett til landets naturressurser. Så kan jeg da også gjøre som Munch, når jeg skal redegjøre for maleriet "Skriket gjennom demokratiet":  

Jeg gikk bortover mot Stortinget med to venner -- sola gikk ned – Jeg følte det som et pust av vemod -- Solberg-regimet hadde nå økt sin makt ved å stable på beina et flertallsregime av karriere-hungrige yrkespolitikere fra KrF og V, fra partier som hadde lovet velgerne at de aldri ville samarbeide med FrP -- Så mye var altså de løftene verdt -- Men hvem i den politiske eliten bryr seg egentlig om velgerne? -- Bortsett fra noen få uker foran hvert stortingsvalg da velgerne oppvartes med slesk manipulering og tomme løfter.

Himmelen ble plutselig blodig rød -- Jeg stanset, ville lene meg mot en av de stolte løvene utenfor Stortinget -- symboler på Norges selvstendighet -- men de var blitt byttet ut med andre skulpturer som passet bedre for dagens styresett -- Mine venner gikk videre -- jeg sto der skjelvende av angst -- og følte et langtrukket skrik gå gjennom demokratiet. Nå ville enda mer bli underlagt EU og dermed overtatt av verdens multinasjonale selskaper og investorer. Vi kom aldri mer til å bli herrer i eget hus -- Det som kunne selges av nasjonale ressurser og verdier ville bli solgt, slik at milliardærene i verden kunne bli enda rikere . . . . den ene prosenten av verdens befolkning (fritt etter Edvard Munch)

Joda - jeg innser det. Denne sarkastiske innledninga kan oppleves som en kalddusj for sarte sjeler. Men som nordlending og med kulturell fotfeste i arbeiderklassen, faller det lett for meg "å bli fly forbainna over galskapen", eller som man kanskje ville sagt på "Oslo vest"; "å bli noe rød i toppen over paradoksene".

Noen ord etter "kalddusjen"

"Ingen tillit", Jan R. Iversen, 2016 (Europeisk dystopi)

For om dette opplevdes som en kalddusj, tyder mye på at det kan komme flere i tida framover. For da jeg fikk ideen til "Skriket gjennom demokratiet", slo det meg at jeg allerede hadde flere motiver i samme gate. Men de lå ennå som spirer i min egen fantasi. 

Jeg burde derfor dyrke dem fram og male flere bilder til serien som jeg påbegynte i 2016 under tittelen: "Europeisk dystopi". Ikke minst fordi virkeligheten viser at vi nærmer oss det stadiet med raske skritt.

Å vende tilbake til "Europeisk dystopi" blir for meg å gå i fotsporene til norske malere som dels tok tak i politiske tema, ofte sett fra vanlige folks og/eller de underprivilegertes side som f.eks. syke, prostituerte og fattige. I dag gir det mening å tilføye bl.a. folk i prekariatet, mennesker på flukt fra kriger, m.fl. En av grunnleggerne til "det politiske maleriet" var Pieter Brueghel (1525 - 1569) med sine malerier fra åttiårskrigen mellom de nederlandske provinsene og de spanske Habsburgerne. Et eksempel er "Massakren på de uskyldige" som Brueghel forkledde som et religiøst motiv. En annen er Jacques Louis David (1748 - 1835) som var nær på å miste hodet pga. sine politiske preferanser i etterdønningene etter den franske revolusjonen.

Christian Krohg (1852 - 1925) var blant de første og største norske malerne i bl.a. den politiske sjangeren. Hans maleri "Kampen for tilværelsen" (1889) satte for alvor politikk på dagsordenen i norsk bildende kunst. Den gangen var dette maleriet og "Albertine i politilegens venteværelse" (1887) skarpe politiske innspill som traff det fine borgerskapet i datidens Oslo / Christiania midt i fleisen. 

"Kampen for tilværelsen", Christian Krohg, 1889

At rike investorer og "fabrikkherrer" gjennom stadig å presse arbeidsfolks lønninger, var med på å skape nettopp "Kampen for tilværelsen", som bl.a. også tvang fattige kvinner som Albertine ut i prostitusjon, var noe den økonomiske eliten helst ikke ville bli minnet om. På nøyaktig samme måte som dagens overklasse likte de å se på seg selv som store humanister og kultur-bærere. Følg med på de store medienes nesegruse beundring av overklassen, så vil du ukentlig få eksempler på nettopp det.

I sporene til Christian Krohg fulgte malere som bl.a. Aksel Waldemar Johannessen (1880 - 1922), Henrik Sørensen (1882 - 1962), Per Krohg (1889 - 1965), Doro Ording (1901 - 1993), Carl von Hanno (1901 - 1953), Reidar Aulie (1904 - 1977), Gert Jynge (1904 - 1994), Arne Ekeland (1908 - 1994), Willi Midelfart (1904 - 1975) og Karen Holtsmark (1907 - 1998).

Med Per Kleiva (1933 - 2017) tok den norske politiske kunsten et sprang ut i det internasjonale. Det gjorde Kleiva bl.a. med "Amerikanske sommerfugler" (1971) som de fleste så som en klar kritikk av USAs kjemiske krigføring og øvrige overgrep som amerikanerne stod bak i Vietnamkrigen (1964 - 1975).

Banksy, sjablongmaleri på vegg (2016?)

Også i dag er mange kunstnere innom den politiske sjangeren. Selv synes jeg at norsk bildende kunsts nestor, Håkon Bleken, lenge har tilhørt de politisk orienterte, og med sine maleri av Trondheims ordfører trengs ingen ytterligere dokumentasjon.

En annen er selvsagt Rolf Groven som kan vippe de fleste i ubalanse med sine treffende motiver. En tredje er gatekunstneren AFK, som våren 2018 stod bak "Listhaug på korset". Og til slutt nevnes at de som er opptatt av samtidskunst, neppe har gått glipp av britiske Banksy, en av de mest suverene i den gatekunstbaserte politiske kunsten.  

De fleste av ovennevnte norske kunstnere malte i modernistisk stil som f.eks. ekspresjonisme, og det er nok stilen jeg selv kommer til å følge i serien "Europeisk dystopi". Det er en stil som faller lett for meg som har lett for "å bli noe rød i toppen over paradoksene". Så får tida vise om inspirasjonen og kreativiteten min står sammen med meg i dette prosjektet . . . .


"Skriket gjennom demokratiet" (i serien "Europeisk dystopi"), Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2019 © 

Den capriske muse

Ei ung kvinne med en løk-bunt over skuldra? Joda, men hun er ikke min modell. Jeg har aldri møtt henne. Hun ble født i 1861, nesten hundre år før meg. Likevel ble det av en merkelig grunn nødvendig og viktig for meg å male henne. 

Uforståelig og forvirrende? Ja, absolutt, men vil du skjønne hvordan dette gikk til, må vi først foreta ei reise tilbake i tid. Så hvis har du tid og anledning, er det bare å bli med.

Reisen tilbake 

For halvannet år siden så jeg et maleri i ei kunstbok. Maleriet viste ei ung kvinne som solgte løk i ei gate eller på et torv. Hun var malt av en av verdens beste portrettkunstnere opp gjennom tidene, John Singer Sargent, da han besøkte Capri i 1878. Jeg ble sittende å studere maleriet i mange minutter, og følte begeistringa stige av især fire grunner.

"Rosina", John Singer Sargent, 1878

For det første hadde Sargent gjengitt henne på en måte som gjorde henne full av energi. Det uryddige håret, det skjelmske smilet og hendene på hoftene framhevet det. Hun formelig strålte av livskraft der hun stod. At hun måtte være i slekt med den ildfulle Carmen i Bizet's opera, lå straks i tankene mine.

Det andre som begeistret meg var hennes "rufsete" skjønnhet. Hun var ikke pyntet. Langt ifra. Hun skulle jo bare ut og selge løk. Hun var derfor ikke påtatt vakker, men naturlig vakker. Omtrent som en nyutsprunget hestehov i ei grå og skitten veigrøft om våren. Hun hadde denne naturlige skjønnheten som, presis lik hestehoven, får oss til å kose oss over synet av den. En ren nytelse å ta inn gjennom synsnervene.

Det tredje som begeistret, var at skjønnheten hennes passet Sargents impresjonistiske penselstrøk som hånd i hanske. Det ene "rufsete skjønne" framhevet det andre "rufsete" og økte bare den visuelle nytelsen. Det er nettopp slik magi kun store kunstnere som Singer Sargent er i stand til å få til.

Det fjerde som begeistret meg var perspektivet. Hun var blitt malt fra en uvanlig vinkel, skrått ovenfra og med ryggen delvis mot oss. En uhyre sjelden vinkel for et portrett. Jeg ble derfor overbevist om at Sargent måtte ha malt henne; mens han fortsatt var overveldet over synet av henne, og like etter han hadde oppdaget henne på plassen eller gata nedenfor. 

For synet av denne løkselgende "hestehoven i en skitten veikant" måtte males! Han må ha følt det intenst. Utstrålingen hennes. Males! Straks! . . . . . Og det var det han gjorde.

Jeg er sikker på at han tenkte slik og handlet deretter. Alle malere kjenner nemlig den følelsen. Denne plutselige eksplosjonen i "skaperkraft" og "lykkerus". "Følelsen av å være nær en guddommelig energi" eller hva man kan kalle det. Jeg er overbevist om at Sargent følte det. Straks han så henne. Han bare måtte.

I nøyaktig det øyeblikket merket jeg det selv, mens jeg satt der og betraktet maleriet til Sargent. Derfor tegnet jeg en skisse av henne, slik jeg trodde hun så ut, og sett fra en annen vinkel enn Sargent hadde tatt i bruk. Deler av ansiktet til en modell i en reklame som hadde dumpet i postkassen, hjalp meg i tankene om hvordan Sargents modell kanskje hadde sett ut fra den vinkelen. Jeg gjorde skissa ferdig og deretter "glemte" jeg den. Slik det ofte skjer, kom andre mer presserende ting og opptok min oppmerksomhet.

For en måned siden fant jeg skissa igjen. Denne gangen hadde jeg mer tid. Jeg gikk derfor inn på nettet i håp om å finne informasjon om Sargent og hans løkselgende modell. 

En muse . . . også over 140 år etter

Joda - jeg fant en god del, og langt mer enn jeg hadde håpet på. Det året Sargent var på Capri, malte han et titalls malerier av løkselgeren Rosina Ferrara i tillegg til mange andre malerier. De fleste av hus, landskap og menn. 

Sistnevnte motiv syntes Sargent å ha særlig dragning til, skal man tro ryktene om hans homofile legning. Men nettopp det styrket også min antakelse om at det var noe ved Rosina som gjorde at Sargent måtte male henne. Og han var ikke alene om det. 

Det virket også som andre malere oppdaget at det var "noe" ved Rosina. Frank Hyde, Adrian Stokes og George R. Barse var blant kunstnerne som tegnet eller malte henne. En fjerde maler, Charles S. Pearce, skrev i 1882: "Hun er solbrun. Øyne som en panter. Rosina er som en alv, som en av de villeste og smidigste av alle ville skapninger på den ville øya Capri". 

Kanskje kan man gjøre det enkelt og si at det var Rosinas skjønnhet som fylte Sargent og andre malere med energisk skaperkraft. Skjønnheten, uansett i hva eller hvem vi finner den, er alltid slik at den styrker skaperkraften. Ingen tvil om det. Det vet alle malere, alle skulptører, alle musikere, alle lyrikere, alle forfattere, osv. 

Det var omtrent på dette stadiet at jeg fant et par nye portretter av Rosina på nettet. Begge viste at jeg hadde feilet i min antakelse om hvordan Rosina hadde sett ut. Skissa jeg hadde tegnet, liknet ikke henne i det hele tatt. 

"Pike fra Capri", John Singer Sargent (1878)

Etter hvert som jeg leste på nettet, ble det også klart for meg at malerne på Capri på 1800-tallet hadde få modeller å velge mellom. Innbyggernes kultur og religiøse tro gjorde at kvinner var vanskelig å få som modeller. Og de som fantes var ikke flinke til å holde en positur. Det kunne imidlertid Rosina Ferrara. Hun var helt på høyde med profesjonelle modeller i Paris eller London, var det en av malerne som skrev.

Jeg var nær på å krølle sammen min feilslåtte skisse og kyle den i papirkurven, da jeg nok en gang merket det. Intenst! Behovet for å male henne. Det forbauset meg virkelig. Særlig nå som jeg visste mer om modellen og situasjonen på Capri den gangen for over 140 år siden. 

Prøvende slapp jeg skissa i papirkurven, men tok den like fort opp igjen. Jeg kunne ikke kaste den. Ikke ennå. Ikke før jeg hadde malt henne, eller -- rettere sagt -- malt mitt dumme og feilaktige bilde av henne. Men å male henne måtte jeg likevel. Måtte!

Så der har du historia bak dette merkelige maleriet. Slik gikk det altså til at den capriske musen Rosina Ferrara inspirerte en skarve penselsvinger til å male sin fantasiversjon av henne, over 140 år etter at malere på Capri hadde malt henne slik hun egentlig så ut. Jeg føler meg likevel i slektskap med Capri-malerne på slutten av 1800-tallet. Tross alt tror jeg vi alle merket denne underlige følelsen av skaperkraft og lykke. Vi kunne derfor ikke la være å male henne. Vi bare måtte.

Og hvis noen fortsatt tviler på at det finnes muser i verden, har de faktisk skjønt lite av hva som nærer kunsten. Jeg bare vet at det finnes muser og at Rosina var i besittelse av musenes eiendommelige kraft. Men hva det er som skaper denne overveldende og herlige energien . . . . . Se det, begriper jeg fortsatt ingenting av . . . 


"Den capriske muse", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 61 cm, 2018 ©
 

2019 - En bedugget laps?

Det ble litt penselsvinging i romjula, men siden det også er ei sosial høytid ble det mindre tid bak staffeliet enn ellers. Likevel kom det nye året og januar 2019 raskt nærmere, og tradisjonen tro skal et nytt maleri ut på bloggen minst en gang hver måned. 

Jeg vurderte å legge ut et tidligere maleri, men fikk det for meg at det nye året burde åpnes med et flunkende nytt maleri. Men hva skulle i så fall være motivet? Et landskap, et portrett, et symboltungt motiv eller hva? 

Inspirasjonen kom med forslag. Til slutt kom vi i fellesskap fram til at jeg skulle male noe nytt, men samtidig tradisjonsrikt. Selv om et nytt år er nytt, bærer det også med seg trekk fra tidligere år. For eksempel endres ikke ens sosiale omgangskrets seg mye fra år til år.

For det andre burde det være noe trivelig som en innledning til det nye året, men samtidig med en noe usikker undertone. Man vet jo aldri hva et nytt år kan bringe. Og for det tredje burde motivet, maleteknikken, komposisjonen, fargene, e.l. være noe jeg kunne kose meg med mens jeg malte. Det var jo romjul, og da skal man jo ta best mulig vare på seg selv og andre. Men hvilket motiv kunne i så fall innfri disse tre kriteriene?

Franz Hals kommer til unnsetning 

"Den muntre dranker", Franz Hals, ca 1630

Det var her jeg ble berget av en av mine store helter i malerkunsten, Franz Hals (1582 - 1666). Ei mørk romjulsnatt dukket han opp i en drøm, løftet på hatten og pekte smilende på et av sine mest berømte portrettmalerier. Et motiv som til daglig og på folkemunne gjerne omtales som "Den muntre dranken". 

Jeg bråvåknet. Det stod innlysende klart for meg at portrettet av den beduggede militsmannen dekket alle de tre kriteriene jeg hadde satt. I tillegg ga det meg en kjær anledning til å kopiere Franz Hals og dermed lære mer om hans maleteknikk. Bare det i seg selv var motiverende.

Jeg kom meg ut av senga og opp til rommet jeg bruker som atelier. I ei bok fant jeg fram til maleriet av "Den muntre dranker", og som jeg i 2016 hadde kunnet beundre på nært hold under et par besøk på Rijksmuseum i Amsterdam.

Jo, jeg ville male det! Men i livligere farger. Og med en noe annen belysning og en yngre modell . . . . . . . fyren skulle jo på sett og vis representere et nytt år. En ung og småfull spradebasse med en mustasje som er kommet ut av fasong. Lite vet han om det der han ved årets inngang hilser oss med en nonchalant håndbevegelse. 

Nonchalant, men i hele situasjonen ligger det en viss usikkerhet. Ennå vet vi ikke om den stigende beruselsen vil slå ut på en jovial eller pågående måte. En ting er imidlertid sikkert. Han er ikke helt tilregnelig . . . . . og likner i så måte verden omkring oss, og kanskje også oss selv . . . . . ved inngangen til et nytt år.

Derfor er det grunn til å ønske oss selv og alle andre et riktig godt og fredfylt nytt år!


"Den muntre dranker - øvelse etter Franz Hals", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 38 cm, 2019 ©

Fjøsnissen og super-liberalerne

Det går mot jul. Nissemor og nissefar sitter på dørstokken til stallen og betrakter den storslåtte norske naturen. . . . . . 

Pøh, nok ei klisjefylt historie fra gamle dager, vil noen si. Vel, uansett; det funker for meg. Selvsagt kunne jeg malt noen amerikanske cocacola-nisser som ble sparket utfor et stup av medlemmer i den norske fjøsnisse-geriljaen. Joda, et slikt motiv ville også funket for meg . . . . men det passet liksom ikke inn julas fredsbudskap. Nei, da var det langt bedre med to fjøsnisser på dørstokken til stallen, tenkte jeg. Og det holder for meg.

Når punkeren våkner

Likevel får jeg vel tilstå at det var med et stramt smil at jeg tegnet de første strekene til dette motivet på lerretet. Nok en gang nærmet det seg jul og adventstid, og nok en gang ble det et motiv som tok utgangspunkt i norske eller nordiske kulturtradisjoner.

Men det stramme smilet skyldtes ikke det. Det skyldtes at noen mener at vi må unngå og eventuelt forby skikker, sanger, kristne symboler, visse matretter, folkeeventyr, etc. som tar utgangspunkt i slike tradisjoner. Et eksempel er ledelsen ved skolen som forbød elevene å synge "Deilig er jorden". I tillegg ble ord som "jul" og "nisse" fjernet fra julesangene. I slike og liknende sammenhenger er gjerne begrunnelsen at våre kulturelle tradisjoner fornærmer eller marginaliserer folk med en annen kulturbakgrunn.

Det er i slike situasjoner at punkeren i meg bråvåkner og brøler: "So fucking what?!". . . .

Men siden det nærmer seg jul, og siden jeg i min alder vil se latterlig ufarlig ut med hanekamfrisyre, sikkerhetsnåler og digre boots, får jeg heller kjemme den lille luggen jeg har og innta et rolig og avmålt ansiktsuttrykk. Det får holde for meg . . . .

"Når man er i Roma . . . "

Det jeg mener å si, er at jeg er uenig med super-liberalerne som vil fjerne norske eller nordiske kulturtradisjoner. Totalt uenig. Når eksemplarer av disse liberalerne befinner seg i utlandet, prøver de å følge de kulturelle kodene i vertskulturen så godt de kan. Det kaller de simpel høflighet og begrunner det med at man må vise respekt for kulturen man skal besøke, arbeide eller bosette seg i. 

For eksempel skjuler de håret, bretter ned skjorteermene, etc. når de besøker et kristen-ortodoks gudshus, en moske eller en synagoge. Og i tillegg unngår de gester, ord og handlinger som er helt grei i Norge, men som de antar kan bli tolket som støtende på de innfødte. Det skal de i alle fall ha disse super-liberalerne; de er ofte kunnskapsrike og godt beleste. Ingen tvil om det.

Kort sagt, de tilpasser seg så godt de kan. Men til tross for tilpassinga, virker det på ingen måte som de føler seg mishandlet, oversett, tråkket på, fornærmet eller marginalisert ved å tilpasse seg de kulturelle normene i vertslandet. Tvert om synes de det er spennende, lærerikt og interessant. Til barna sine sier de: "Se på det. De spiser faktisk slanger (evt. maur, rotter, flaggermus, marsvin, mus, sjøpølser, hunder, katter, maneter, etc.) her i landet. Er ikke det interessant og spennende? Det må vi smake på."

Da jeg en gang i utlandet kommenterte atferden til en slik super-liberaler, sa hun kort og godt: "Når man er i Roma, så gjør man som romerne".

"Helt enig"; sa jeg, "men det gjelder altså ikke i Norge? Der skal vi skrote vår egen kultur og legge oss flate for hva andre kulturer måtte ønske og mene?"

Det hører med til historia at det ikke ble vekslet mange ord mellom oss etter det. Jeg hadde kanskje fått på meg det stramme smilet? Kanskje begynt å snakke med litt utestemme? Mulig det.

Noen fallgruver

Poenget mitt er at når super-liberalerne går løs på vår egen kultur og kulturtradisjoner for å tekkes folk fra andre kulturer, begås flere store tabber.

For det første frarøver vi våre barn og barnebarn opplevelsen av kulturell tilhørighet og fellesskap, og legger dermed til rette for kulturell rotløshet og individuell isolasjon / ensomhet. For øvrig ei utvikling som vår tids verste ideologiske makkverk, postmodernismen, synes er helt i orden og som super-liberalerne henter mye av sitt tankegods fra. 

For det andre frarøver vi utlendinger å oppleve samme spenning og variasjon som også super-liberalerne selv setter så stor pris på, når de befinner seg i utlandet og utenfor vår egen kulturkrets. 

For det tredje skaper super-liberalerne med sin kulturelle undergravings-virksomhet alltid motreaksjoner i egen befolkning. Mange rister oppgitt på hodet mens andre igjen opplever undergravinga som et direkte angrep på sin egen kulturelle tilhørighet og egne verdier. Det kan igjen føre til at flere blir enda ivrigere på å praktisere de kulturelle tradisjonene som super-liberalerne helst vil fjerne. Noe som igjen kan få super-liberalerne til å bli enda mer pågående. Vi får med andre ord lett en situasjon der to motsetninger gjensidig forsterker hverandre, og trekker stadig flere med seg i konflikten. Ikke akkurat en oppløftende framtidsvisjon?

Vil vi ha et framtidig samfunn der ulike etniske grupper avskyr hverandre, bør vi følge oppskrifta til super-liberalerne siden den er så godt egnet til å forsterke kulturelle motsetninger.

"Men vi har bare gode intensjoner. Vi mener jo at det er bra for alle, hvis vi fjerner deler av vår egen kultur", kan super-liberalerne kanskje si til sitt forsvar. Til det får vi bare minne om en advarsel som salige St. Bernhard av Clairvaux kom med for over 850 år siden: "Veien til helvete er ofte brolagt med gode intensjoner."

Men god jul

Og dermed ønsker jeg super-liberalerne og alle andre -- uansett kulturelt opphav -- ei riktig god og fredelig jul. Syng hva du vil, spis hva du vil, tro hva du vil og gjør hva du vil, så lenge du ikke skader andre. Lev og la leve! Og det uttaler jeg i julas ånd og med et varmt smil, og ikke antydning til et stramt ett.

Og det holder for meg det. Holder lenge for meg og for blodtrykket mitt ;)

 
"Stille førjulskveld i stallen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 38 cm, 2018 ©

Jeg og sjølkritikken

Alle som skaper noe visuelt -- alt fra et maleri til ei leirkrukke eller koreografien i en ballett -- opplever ganske ofte at det dukker opp bilder for ens "indre blikk". Plutselig ligger de liksom der på netthinna og fanger oppmerksomheten. 

Som regel er det vanskelig å si hva som utløser slike "syner" eller indre bilder. Og husker man det, glemmer man det gjerne like fort. Når det gjelder maleriet ovenfor; "Barfotdronningen", skrev jeg imidlertid straks ned hva jeg følte hadde inspirert meg. I alt fant jeg fem inspirasjonskilder:  

"Rød hacienda", Jan R. Iversen, 2015

1. Romanen "Barfotdronningen" av Ildefonso Falcones der handlingen er hentet fra det spanske romfolkets liv i Spania på midten av 1700-tallet 
2. At jeg på tidspunktet da ideen til dette motivet dukket opp for mitt "indre blikk", befant meg i flamencoens Spania. Dermed var jeg mer mentalt åpen for det typisk spanske enn om jeg hadde befunnet meg i Norge 
3. Noen fenomenale flamenco-musikkanter i Granada (YouTube)
4. Operaen "Carmen" av George Bizet
5. Et arkitektonisk spennende hus på en høyde i nærheten, og som jeg i 2015 hadde malt en skisse av.

Jeg lot det gå noen dager der det indre bildet fikk "gå seg til" for mitt indre blikk. Så tegnet jeg noen raske skisser og kastet dem, alle unntatt en. Det "indre bildet" var på skissa blitt til et reinspikka sommermotiv. En gitarist og en flamenco-danser utenfor huset oppe på høyden. Hissige rytmer. Danseren hvirvler rundt. Grasiøs på nakne føtter. Kappene i skjørtet hennes bølger som på et stormfullt hav. Og begge smiler. Koser seg . . 

Joda, dette var da ikke så verst? . . . . . . Skulle jeg kanskje male det?

Men så kom sjølkritikken trampende

Mens jeg satt der og betraktet skissa, meldte sjølkritikken seg. Først litt. Så vokste den. Ble mørk og diger. Budskapet var omtrent slik:

• "Ka fan går det av dæ? Dette motivet e en jækla klisje. Patetisk Spania-reklame i ei brosjyre fra 70-tallet. Kordan kan du finne på å tegne slikt piss? Solstikk, kanskje? Så dehydrert at hjernen din har tørka helt inn? Høh? Tufs! Han søkki!"

Jeg så skyldtynget ned på skissa. I samme øyeblikk slo det indre blikket til igjen. Jeg så horder av turister storme fram mot gjerdet bak huset. En kaotisk menneskemengde som snakket og ropte på mange språk mens de knipset bilder og selfies. 

En limerick fra skisseboka, Spania 2018

I trengselen tumlet noen over gjerdet og ned i vegetasjonen mens de sang "Viva Espania!" og svingte med vin- og ølflasker. Ved enden av gjerdet pisset et par berusede menn ned i hekken med de gule blomstrene. En annen prøvde å klatre opp en av palmene ved huset, og på taket av huset lå et par og hadde seg . . . . jadda . . . . viva Espania . . . . . Olè . . . 

Plastifiseringa av verden . . . . juggel-fiseringa. Forbrukerhelvetet med flodbølger av bruk og kast. . . . Ingenting ekte lenger . . . . Alt masseprodusert for at store investorer skulle tjene mest mulig penger . . . . Jo, var nok slik det hang sammen, tenkte jeg og følte at skissa beviste at jeg også var blitt et offer for denne tankegangen. Penselsvingeren hadde degenerert til en reklametegner i kommersialiseringens tjeneste . . . . . . . .   

Jeg krøllet sammen skissa og kylte den i søpla. Klart varmen hadde påvirket meg. Jeg befant meg i et Spania hærtatt av hetebølge på over 35 C hver dag. Klart dette motivet var en frukt av en overopphetet hjerne. Det og den ferie-foreskrevne rødvinmarineringa.

Erkjennelsens øyeblikk

Vel hjemme i Norge gikk jeg gjennom skissene og fotoene jeg hadde tenkt å bruke som utgangspunkt for mulige malerier. Flere ble forkastet, men noen ideer og motiver ble tatt vare på. 

Plutselig kom jeg til å tenke på skissa av gitaristen og flamencodanserinna, og angret meg. Jeg skulle ikke kastet den skissa. Hvor mange ganger hadde ikke min egen etikk eller sjølkritikk, fått meg til å refusere egne ideer? Det måtte være jævlig mange ganger.

Fra skisseboka, Spania 2018

Men i dette tilfellet? En gitarist og ei flamenco-danserinne i godt humør. Hva pokker var galt med det? 

Og hva er galt med at en penselsvinger av og til henfaller til virkelighetsflukt? Når man lever i dagens vanvittige verden der topp-politikerne har lagt godt til rette for ubegrenset grådighet, krigshissing og grove løgner, må man bare noen ganger gripe til virkelighetsflukt. Unne seg det en kort stund. 

I motsatt fall risikerer man trolig å ende opp som psykotisk seriemorder . . . eller kanskje det som verre er, som f.eks. antidemokratisk og EU-slavisk statsråd i ei såkalt "norsk" regjering?

Kort fortalt, om enn noe overdrevet, er dette bakgrunnen for maleriet "Barfotdronningen". Jeg skjøv sjølkritikken til side og malte et bilde som var så godt som identisk med skissa som sjølkritikken hadde fått meg til å kaste i Spania. Men jeg har malt det på gitaristens og danserinnas egne premisser. Det er f.eks. ikke en eneste turist å se og danserinna er ikke kledt opp i en standardisert flamenco-kjole, men tvert om i sigøynernes folkelige drakt. Så sjølkritikken kan ikke lenger komme her og komme her.

På den andre sida ser jeg ikke bort fra at jeg kommer til å male et nytt maleri med tilnærmet samme motiv, men denne gangen smekkfullt av turister. Horder av turister. Som yrende maur. Og malt i surrealistisk eller ekspresjonistisk stil. For når sant skal sies, har jeg stor respekt for sjølkritikken min. Den kan riktignok gi meg en velfortjent eller ufortjent på kjeften, men uansett sitter jeg igjen med mer enn det jeg opprinnelig satt med. Glad jeg har den. Egentlig hører vi to godt sammen. Veldig godt!

"Barfotdronningen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 65 x 54 cm, 2018 ©