3. jul. 2020

Blå dame


Det hender at jeg sent på kvelden slår meg til i en god stol og blar i ei mappe med foto og skisser av alt fra landskap til modeller. Noen ganger inspirerer det til nye malerier. Musikk hører selvsagt også med i disse stille stundene mellom meg, mappas innhold og inspirasjonen.

I nettopp denne kalde og mørke februarkvelden, bølget intens fado-musikk på et behagelig lydnivå ut av høyttalerne i bakgrunnen. Fado er en portugisisk musikktradisjon der sangeren deler dypt personlige og følelsesladde historier med publikum. Er vel derfor jeg oppfatter fado som en slags europeisk blues-musikk.
Mens jeg sitter og betrakter fotoene til noen modeller i mappa, begynner Ana Moura fado'en "Loucura" i bakgrunnen (se video nedenfor). Allerede i startfasen drar gitarrytmene meg inn i musikken. Jeg feier alle reservasjoner til side og lar meg villig drive med. Etter introen følger så sangen der de første versene går noe slik som dette (fritt oversatt og gjendiktet):

Loucura (Vanvidd)
Jeg lever i et dikt, i en fado som jeg skapte.
Når jeg snakker, kan jeg ikke avsløre meg, 

men i sangen får jeg min sjel til å synge, 
og den og andre sjeler skjønner da hva de hører

Gråt, gråt, mitt lands diktere
vi er som skudd fra samme rot, 
fra samme liv som bar oss fram.
Hvis dere ikke var ved min side, 
ville fado'en ikke eksistere og heller ikke fadistas som meg

Mens jeg sitter der med musikalsk velvære i nervene og blar i fotomappa, skifter ansiktsuttrykket til en modell på et av fotoene. Det samme gjør farger, lys og skygger. Modellen og musikken glir over i hverandre og blir uttrykk for ett og det samme. Fado!
Og slik går det til at jeg plutselig sitter der, fylt av et velvære som med sin inderlighet gir meg gåsehud på armene. 
Bare noen minutter etter står jeg bak staffeliet, og noen timer senere så modellen tilbake på meg fra lerretet. Alt hang ikke helt på greip, men det brydde jeg meg ikke om. Pedanten og flisespikkeren i meg var blitt kjeppjaget. Det viktigste for meg hadde vært å "fange den blå fado-dama på et lerret" før hun forsvant fra netthinna.

Og slik jeg ser henne nå, lyktes jeg i det . . . . og for meg var nettopp dèt det viktigste. "Loucura"!



. . . og litt mer av det herlige 



"Blå dame", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 61 cm, 2020 ©


20. jun. 2020

Arktisk mangrove


I Arktis kommer vinteren for sent til sin egen avslutning og sommeren for tidlig til sin egen begynnelse. En annen måte å si det på, er at våren er kort. Kanskje varer den bare et par uker eller 3 - 4 døgn. Men som regel går vinter rett over i sommer.
I begynnelsen av den arktiske sommeren er det derfor ikke uvanlig å se ny og irrgrønn skog stå mellom snøflekker og snøfonner. Altså sommer og vinter arm i arm, og uten at våren er å se noe sted.
Men i et kort tidsrom før sommeren slår til, er naturen i en tilstand som kan kalles vår. Viktigste kjennetegn er gule hestehov langs veikantene.
Går man imidlertid vekk fra veier og tettbebyggelse og innover i en skog, finner man et annet vårtegn; "de arktiske magrovelundene". 

Det er selvsagt ikke mangrovetrær, men bjørk, selje og or som står i små og store innsjøer av smeltevann. Noen trær står sågar med smeltevann til langt opp på trestammen.
Småfuglene har ennå ikke kommet, og bare et og annet sparsomt kvitter fra en "early bird" forteller at sommeren bare er dager eller timer unna. Insektene er også fraværende. Stillheten preger derfor "mangrovelundene" til den flyktige arktiske våren. Og når det er lett overskyet og skyene skyver lyset dovent rundt mellom trær og innsjøer, kan disse stille lundene framstå som et uvirkelig sted. Et mystisk sted som kan vekke mange assosiasjoner.
- Et sted der avspeilinger og skygger i vann gjør deg usikker på hva som er opp og hva som er ned. Det inspirerer kanskje til å tenke det motsatte av hva man ellers tenker? Snu det rette på vrangen og se om det kanskje finnes noe der? Noe man hittil har oversett?
- Et sted der det skumle kan skjule seg under overflata i en mørk og skyggelagt innsjø, mens en blå og vakker himmel kan speile seg i en annen. Kanskje har man noen ganger gått glipp av de vakre innsjøene fordi man var for opptatt av de mørke? 
- Et sted der blikket mot horisonten røper en gjentakelse av de samme mangrovelundene så langt blikket rekker. Kanskje minner det oss om de mange gjentakelsene i livene våre eller kanskje minner det oss om universets uendelighet. Man kan reise både langt inn og langt ut i slike stille og mystiske mangrovelunder.
Noen følger seg ensomme i slike landskap. Andre føler seg kanskje urolige og vil videre? Atter andre igjen føler kanskje at slike landskap gir fred og inspirasjon til å tenke de vanskelige tankene, eller de store og lange tankene som skulle vært tenkt for lenge sida, men som det hittil ikke har blitt tid til?
Selv tilhører jeg sistnevnte gruppe. Jeg kan stå lenge i slike landskap og la tankene vandre.

"Arktisk mangrove i Tromsø", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 80 x 60 cm, 2020 ©

5. jun. 2020

Frostrøyk


Frostrøyk er et spennende visuelt fenomen. Hva du ser kommer an på temperaturen i lufta og i vannet, uavhengig av om vannet er ei elv, et vann eller selve havet. I tillegg kommer slike ting som vind, lysets eller solas plassering og hvor du selv befinner deg i forhold til lyset og frostrøyken. 

Avhengig av slike ting kan du oppleve frostrøyken i alle regnbuens farger. Egentlig ikke så underlig ettersom det er vann i ulike stadier fra damp til is som vi iakttar i frostrøyken. Vakker er den uansett som all annen uforfalsket natur.

Dette maleriet er satt sammen av flere synsopplevelser og 2 - 3 ulike skisser og foto, tatt i et par uker før mørketida setter inn. Uansett er det synsinntrykk fra primært kommunene Målselv og Bardu. To mangfoldige kommuner med trivelige folk og mest typisk innlandsnatur og -klima i Troms.
 
 "Frostrøyk", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 65 x 54 cm, 2020 ©

15. mai 2020

Nysnø i mai?

Utenfor vinduet lå et lag på 10 - 15 cm nysnø. Det lå på toppen av et gammelt snølag på vel 1, 5 m. Jeg kikket på datoen på mobiltelefonen. Deretter på armbåndsuret. Dette kunne da umulig stemme? Dagen var 12. mai 2020. Et blikk på temperaturmåleren utenfor viste minus 1,4 C.

Selv om jeg har et svært tilbakelent forhold til vær og legger mer vekt på det skjønne enn det uskjønne i natur og mennesker, kjente jeg et snev av værsjuke. Lengselen etter vår, fuglesang og grønne omgivelser hadde i de siste ukene vokst for hver dag. Nysnø har sin sjarm, men jaggu ikke i midten av mai! . . . . . Det er bare slik det er.

Tanken gikk tilbake til februar. Jeg hadde lagt veien om nordspissen av Tromsøya. Lette etter noen gode motiver til et maleri. Det var nysnø og 4 - 5 minusgrader. Herlig fin nysnø. Det var en av disse fine februardagene i nord der sola har vendt tilbake, men er ennå blek og søvnig bak skyene. De blå tonene i naturen hersker fortsatt, men et fiolett skjær har gradvis begynt å vokse fram i deler av terrenget og langs horisonten. Et nokså klart tegn på at det går mot vår og sommer. 

Joda, den februardagen fant jeg noen motiver som kanskje kunne bli gode, hvis jeg bare endret litt på dem. Altså hvis jeg tok meg den kunstneriske friheten å endre på linjer, former og/eller farger. 

Der jeg nå stod, rimelig uforstående bak et stuevindu i mai, følte jeg skuffelsen over å se nysnø. En viss uro meldte seg. Stod jeg i fare for å miste mitt syn på nysnø som noe vakkert? Det ville vært skjebnesvangert for en penselsvinger som blir emosjonell nyromantiker, når et landskapsmaleri begynner å ta form på et lerret.
Uroen sendte meg inn på et rom der jeg lagrer halvferdige maleri. Etter noen sekunder fant jeg det jeg lette etter. "Nysnø i februar". Det gjorde at jeg kunne senke skuldrene. Nysnø hadde heldigvis ennå sin sjarm. Ingen tvil om det. Og når man først har opplevd nysnøens skjønnhet i februar, er man jo også villig til å tilgi at den begår visse feiltrinn i mai. Det er nå mitt syn på den saken.
Rakk aldri å spørre skogenes store poet, Hans Børli (1918 - 1989), om det, men jeg antar han ville vært enig med meg i det.

Nysnø (Hans Børli, diktsamlinga "Vindharpe", 1974)

Ennå finnes der
tilgivelse i himmelen.
Gårsdagens sulk og søppeldynger
blir dekket til med
et finmasket slør av hvitt.

Jeg sitter og ser på
fnuggenes uendelig mjuke fall
skrått over brystet til en dompap
som lyser med sitt lille liv
i bjørka utenfor mitt vindu.

Det kjennes varmt innom meg
at alt jeg holder av, alt
som dufter av ville vinger,
er innerlig nær meg
hver gudskapte dag – her
mellom Jordens lågmælte undere.
Rart hvor lite et hjerte kan leve på
når alle kunstige behov
ligger igjen på en skrotplass
ved Melkeveien.

Jeg går barhodet ut.
Står i det hvite suset
og lokker snøvåte ord
heim fra skogen.



 "Nysnø i februar", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 65 x 54 cm, 2020 ©


9. mai 2020

Forbrukeren

Et maleri kan være en rebus. I så fall forutsetter det at man tar seg tid til å undersøke hva som kan ligge bak synsinntrykket som øynene formidler til hjernen. Dette maleriet har tittelen "Forbrukeren". Alle står selvsagt fri til å tolke det som de vil, men ønsker du å vite hvordan jeg tolker det, er det bare å lese videre.
Jeg tolker det i samme gate som maleriene "Reisen" og "Fangen. For meg kretser alle tre om temaet: "Systemfeil i samfunnet". Med "systemfeil" sikter jeg her til fallgruver som samfunnsutviklinga graver, og som kan forverre livsvilkårene til folk flest.

For eksempel må et godt samfunn gi innbyggerne sine frihet til å kunne skape seg et godt liv. På den andre sida kan for mye frihet (i form av bl.a. manglende lovverk og sviktende oppfølging lover og redusert domstolkapasitet) føre til at stadig flere kjeltringer og kriminelle utnytter smutthull. Og det går igjen ut over folk flest.
Over tid bidrar det til at viktige samfunnsfunksjoner som f.eks. politikk, bank og finans, frivillig sektor, maler-bransjen, bygg- og anleggsnæringa, transport, hotell og restuarant, osv. får et sterkere innslag av nettopp kjeltringer og kriminelle
I så tilfelle står vi overfor farlige systemfeil der myndighetene (aktivt og/eller passivt) har bidratt til ei utvikling som undergraver samfunnets "sunnhet" eller dets videre eksistens. Det betyr ikke nødvendigvis at samfunnet forfaller til total lovløshet. Det kan fortsatt overleve og fungere som f.eks. et oligarki eller plutokrati der kun de rikeste og deres politikere har reell makt og innflytelse.
Folkeflertallets makt og innflytelse blir i slike samfunn ofte avgrenset til et parlamentsvalg en gang hvert fjerde år, mens ressurssterke særinteresser kan påvirke politikken hver eneste dag mellom valgene.
I tillegg blir folkeavstemninger, som er et direkte uttrykk for folkets syn på et saksforhold, ofte avvist og motarbeidet av de samme politikere som folket har valgt for å ivareta deres interesser. Likeledes blir gjerne det folk mener om samfunnsutviklinga, motarbeidet og stemplet av myndigheter og store medier som populisme eller ekstremisme.
- Vel, da skulle det være mer klart hva jeg sikter til med "systemfeil", og som også er temaet som de tre ovennevnte maleriene tar utgangspunkt i. La oss nå ta denne systemfeil-forståelsen med i tolkninga av maleriet "Forbrukeren", og se hva vi får ut av det.
Forbrukeren 
Maleriet viser ei "ferdig-shoppa" dame i en nødutgang fra et kjøpesenter. Hun slapper av med en røyk i en stol hun har kjøpt. I bakgrunnen og ved døra ut til en parkeringsplass står ei fullasta trillevogn. Hun venter kanskje på en Maxi-taxi som skal komme og hente henne og varene hun har kjøpt? 
Det som først inspirerte meg til å male dette motivet var to ord som i våre samfunn gjerne kobles med hverandre: "Lykke" og "forbruk".

Ei slik kobling høres merkelig ut. At ordet "lykke" passer til ord som f.eks. "flaks", "kjærlighet", "fred" og "sunnhet" er ikke vanskelig å forstå. Men "lykke" og "forbruk"? Nei, passer ikke.

Likevel er de to blitt nært beslektet. Ordet "forbruker-samfunn" minner oss om det. Det er et samfunn der folk ikke bare kjøper hva de trenger, men også det markedsføring og reklame ønsker at de skal kjøpe, selv om de strengt tatt ikke har behov for det. 

En annen ting som minner oss om at "forbruk" og "lykke" er blitt parhester, er TV-serien "Luksusfellen". I serien portretteres mennesker som er kommet i uføre pga. sitt høye forbruk. De fleste synes å være shopoholikere på steroider. Skyhøyt forbruk og lykkelig som bare det; helt til de innser at de risikerer en dyster og livslang skjebne som gjeldsslaver.
Disse menneskene er tydeligvis mye mer lett påvirkelig for reklame og kjøpepress enn oss vanlige forbrukere. Men da er de jo også samfunnets mønster-borgere eller ideal-borgere? For sett i et reklame- og markedsførings-perspektiv er shopoholikere eksempler til etterfølgelse for oss andre. De er jo alle markedsføreres idealmennesker ettersom ingen andre enn dem adlyder bedre reklamens "LØP OG KJØP!"

Og de er selvsagt også alle produsenters og investorers idealmennesker, ettersom de mer enn gjerne kjøper deres produkter. Desto høyre forbruk, desto større vekst for diverse kjeder og for de som har investert i disse kjedene og i kjedenes mange leverandører i inn- og utland.
Men tro ikke at det stopper der. Banker og kredittkort-selskaper hjelper mer enn gjerne shopoholikere med finansiering i lange baner. Og når de ikke lenger kan innfri sine lån og kreditter, overtar inkasso-selskapene som tjener grovt på å inndrive diverse kreditorenes utestående fordringer hos shopoholikerne.

Men det stopper ikke der heller! På toppen av det hele finner vi politikerne som anbefaler folk å bruke (mest mulig) penger på økt forbruk. Især kommer disse anbefalingene i krisetider som ved finanskrisas utbrudd i 2008 og sist ved korona-virusets utbrudd i mars 2020.
Det tragikomiske ved det hele, er at slike topp-politikerne også står fram som "store" motstandere av rovdrift på naturen og ødeleggelsen av planetens økosystemer. De er altså både for og imot økt forbruk og rovdrift på naturen.

Dermed er ringen sluttet. For det er nettopp overforbruk og en tøylesløs nyliberalistisk økonomi som er hovedårsaken til rovdrifta på naturen, og ødeleggelsen av økosystemer på jorda. Og dermed ligger nok en svær systemfeil oppe i dagen.

Nemlig at ledende nasjonale og internasjonale topp-politikere ikke er i stand til å skrote et økonomisk system (nyliberalistisk kapitalisme) som er basert på evig og ubegrenset vekst, og som dermed fører oss mot stupet. Og nettopp det er en av vår tids største og farligste systemfeil, synes nå jeg. 

"Forbrukeren", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 65 x 54 cm, 2020 ©

13. apr. 2020

I pestens tid (et essay, del 1)


For tida har jeg hjemmekontor og selvpålagt karantene. Et utslag av korona-pandemien. På grunn av en seig forkjølelse der et forsiktig host kan sende folk med skremt blikk i alle retninger, har jeg avgrenset min aksjonsradius. Kun nødvendige besøk på nærbutikken.

Dermed har også mer av fritida gått med til trim, skriving, lesing og maling, og når inspirasjonen ikke kommer med gode ideer på malefronten, er det bare å ta til takke med å male sitt eget begredelige fjes.

Greit nok det. Aldri bortkastet å trene på portrettmaling. Ikke minst fordi et ansikt kan vitne om så mye. Det preges nemlig ikke bare av tidligere år og opplevelser, men også av dagens virkelighet og situasjonen man befinner seg i. 

Men når jeg har kalt dette maleriet "Selvportrett i pestens tid", er det ikke dagens korona- eller COVID-19-pandemi jeg sikter til. Langt ifra. Tittelen bygger på en tanke som vokste fram mens jeg malte. Jeg kom til å tenke på et surrealistisk motiv jeg malte i 2013, "Grådighetens endelikt". Tanken meldte seg. Var det en sammenheng her? Var kanskje dagens COVID-19 bare er en del av en mye større "pest"? En som vi lenge har levd med, men som vi i altfor stor grad har oversett?

"Grådighetens endelikt" (2013), Jan R. Iversen
Uansett - det ene tok det andre. Etter hvert som tanken på denne større "pesten" opptok meg mer og mer, slo det meg at jeg kanskje ikke bare burde male en slik følelse inn i dette portrettet. Jeg burde kanskje også skrive noe om denne "pesten"?

Siden jeg ikke har formell utdanning i medisin, epidemiologi eller biologi, og tatt i betraktning hvor mye tid jeg skulle komme til å bruke på dette, burde jeg kanskje slått fra meg den tanken i fødselen, men nysgjerrigheta (eller rettere, nerdens forbannelse) tok meg.   

Jeg begynte derfor å lete i bokhyllene og på nettet etter forskning om tidligere epidemier som kolera, svartedauden, kopper, spanskesyken, etc. Besøkene på hjemmesidene til bl.a. forskning.no og Folkehelseinstituttet økte. Hva talte for og hva talte mot antakelsen om en større sammenheng, en større pest? Frustrasjonen kom og gikk, men etter hvert syntes et mønster å danne seg. 

Et mønster som ble så innfløkt og mangfoldig at det vanskelig ville få plass i et kort essay på en blogg. Tidskrevende ble det også, siden jeg ville legge inn lenker til artikler og undersøkelser i teksten. Det gjorde at jeg ikke ville bli ferdig innen utgangen av påsken, som var tidsfristen jeg selv hadde gitt meg.

OK, tenkte jeg resignert. Da får jeg dele essayet i to deler. Og del 1 av denne reisen i epidemier og våre egne bidrag til slike elendigheter, finner du nedenfor.


I pestens tid (Del 1)

Epidemier har ikke bare biologiske årsaker

I boka "Epidemier - en natur og kulturhistorie" (2002) viser prof. Jan Brøgger til forskning som påpeker at sykdomskapene mikrober (virus, sopp, prioner, parasitter og bakterier) ofte smitter fra dyr til mennesker, noen ganger via en eller flere mellomverter som f.eks. gnagere, lus, fugler, lopper og mygg.

"Pesta i trappa" (1896) i serien Svartedauden, Theodor Kittelsen
Svartedauden i Europa (primært i årene 1347 - 1351) og som Theodor Kittelsen illustrerte på en så gruelig og fremragende måte, ble enten overført direkte via lus og lopper mellom mennesker eller fra lopper som hadde den svarte rotta som mellomvert.

Forbindelsen mellom dyr, eventuell mellomvert og mennesket, kan gjerne kalles epidemienes naturlige eller biologiske årsak.

Men man skal ikke lese mye om epidemier for å skjønne at de biologiske årsakene bare er en del av årsak-sammenhengene. Altså bare en del av det som kan forklare hvorfor epidemier oppstår og blir spredd mellom folk. Ønsker man å forstå årsakene til en epidemi må man også se nærmere på de samfunns- eller menneskeskapte årsakene.

F.eks. er den samfunns- eller menneskeskapte "neolittiske revolusjonen" (i Midt-Østen, ca. 8.000 f.Kr.) en viktig årsak til kopper-epidemien som herjet blant menneskene i mange tusen år, og som bare i det 20. århundre regnes å ha tatt livet av mellom 300 og 500 millioner mennesker. 

Den "neolittiske revolusjonen" kan kort beskrives med at mange mennesker oppga sin nomadiske tilværelse som jegere og samlere, samlet seg i landsbyer og byer, og ble bofaste jordbrukere og håndverkere.

I denne situasjonen begynte de å temme (domestisere) storfe og andre dyr. På den måten fikk de kjøtt, horn, skinn, etc. som de tidligere hadde fått gjennom jakt på storfe. Baksida av medaljen var at storfeet, som de nå kom til å leve tett innpå, smittet dem med bl.a. meslinger og kopper.

 "Selvportrett under spanskesyken" (1919), Edvard Munch
På samme måte hadde mennesket tidligere ervervet seg andre sykdommer ved å temme hund, geit, sau, hest, mfl., og deretter spredt sykdommene via handelsveier mellom ulike folk og geografiske områder. F.eks. var Silkeveien og Røkelsesveien i mange hundre år handelsruter som bidro til spredningen av ulike epidemier.

Andre ganger igjen fikk vi kontakt med skumle mikrober hos dyr som vi på ingen måte prøvde å temme eller domestisere, men anså som mat og jaktet på.

Et eksempel er HIV/AIDs-viruset som smittet fra aper til mennesker, trolig første gang på 1920-tallet i Sentral-Afrika, og der viruset senere -- på samme måte som for mange andre sykdommer -- begynte å smitte også mellom mennesker via blod, spytt eller andre kroppsvæsker.

Sammenhengen mellom dyr og mennesker gjelder også for dagens COVID-19-virus. Men det er ikke noe nytt virus, påpeker prof. Anne Spurkeland, og det oppstod heller ikke i desember 2019 på et kjøttmarked i Wuhan i Kina. Tvert om har det lenge vært å finne hos visse og kanskje syke dyr, men kom først tett inn på mennesker på det nevnte kjøttmarkedet. 

La oss ta ei oppsummering: Vil vi motarbeide framveksten og spredningen av farlige epidemier og pandemier, er det viktig å forstå årsakene, dvs. hva som skaper dem. Da kan vi ikke bare se på biologiske eller naturskapte årsaker. Vi må også se på de samfunns- eller menneskeskapte årsakene fordi de er like viktige (og noen ganger viktigere) for å forstå hvorfor epidemier oppstår og utbrer seg.

Historia viser at menneskene selv har vært skapere eller i det minste faddere til mange epidemier. Tidligere gjennom tett kontakt med ville dyr og dyr vi temmet. Men er det fortsatt dette som er viktigste kilde til epidemier i våre dager?


Ødeleggelsen av verdens økosystemer skaper nye sykdommer og epidemier

Vi har lenge visst at økologiske systemer er sårbare for menneskers aktivitet. Skoleeksemplet er nybyggeren Thomas Austin som i 1859 innførte kaniner til Australia, og som dermed skapte en varig naturkatastrofe på hele kontinentet.
I boka "Epidemics and Society" (2019) viser prof. Frank Snowden til forskning som tilsier at ulike former menneskelig aktivitet ødelegger økosystemer og ville dyrs habitater, og at dette er viktigste grunn til sykdomsutbrudd og epidemier i vår tid. Toneangivende forskere mener dette også er bakgrunnen for dagens konona-pandemi.
2019, Open Yale Cources
Advarsler har også kommet fra norske fagmiljøer, ikke minst båret fram av prof. Eystein Skjerve som bl.a. har advart mot global frihandel med dyr, matvarer og dyrefôr. Å koble mellom ulike økosystemer øker faren for pandemier, har lenge vært hans budskap.
I løpet av de siste 60 årene er hele 60 % av verdens økosystemer blitt vesentlig skadet eller ødelagt. I dag vet vi også at ødeleggelsen av økosystemer over hele kloden har skutt fart i løpet av de siste 50 - 60 årene. Som jeg skal komme tilbake til i del 2 av dette essayet, sammenfaller dette i tid med framveksten av den nyliberalistiske økonomiske modellen som blir ivaretatt av bl.a. IMF og Verdensbanken.
Disse institusjonene krevde bl.a. at multinasjonale selskaper måtte få fri adgang til naturressurser og markeder i alle land, og at landene ikke måtte legge begrensninger på "fri flyt" av kapital, varer og tjenester over sine nasjonale grenser. På den måten ble IMF og Verdensbanken kraftfulle redskaper som tilrettela for at nasjonale naturressurser og virksomheter kunne kjøpes opp eller kontrolleres av multinasjonale selskaper og deres investorer (les: global bank og finans). Stadig mer ble eid av anonyme aktører i et fjernt land eller skatteparadis. Men mer om dette i del 2 av dette essayet.
I takt med ødeleggelsen av økosystemer, har det også vært en økning i tilveksten og utbredelsen av farlige virus.

Zika-viruset spredde seg til Brasil i 2015
I fleng nevnes bl.a. HIV/AIDS (oppstod 1960 og fikk virkningsfulle medisiner først i 2010), Marburg (oppstart i 1967), Hong Kong-influensa (1968), Lassa-feber (oppstart i 1969), Ebola (1976), Hanta (1993), Hendra (1995), Fuglinfluensa (1997), Nipa (1999), SARS (2003), Svineinfluensa (2009), SFTS (2011), MERS (2012) og COVID-19 (2019). 

Av disse virusene har HIV/AIDS så langt tatt livet av flest mennesker, rundt 40 millioner. Men det stopper ikke med at farlige virus dukker opp i kjølvannet av ødelagte økosystemer. I våre dager sprer de seg også raskere og over større områder. Mens det i tidligere tider kunne ta tiår før en epidemi spredte seg til et større geografisk område, er epidemiene nå kun noen timers flyreise unna.

Virus som f.eks. de afrikanske Ebola-, Zika- og Vestnil-virusene har derfor i de siste tiårene etablert seg langt unna sine geografiske utgangspunkt. I 2007 kom meldinger om at det opprinnelig sentral-afrikanske Ebola-viruset ble spredt av flått i Tyrkia. Videre dukket Vestnil-viruset opp i Frankrike i 2003, og de fleste av oss husker vel Zika-virusets spredning til Latin-Amerika der det i 2015 førte til mange deformerte nyfødte.


Tidslinje for infeksjonssykdommer siden 1998, illustrasjon av Public Health England
Sammenhengen mellom ødeleggelse av økosystemer og epidemiers oppblomstring og spredning, gjør at man på forskerhold understreker at natur og økosystemer som er i balanse, er den beste måten å forhindre nye og farlige epidemier.
Konklusjon er krystallklar: Med ødeleggelsen av økosystemer og dyrenes habitater øker også faren for farlige epidemier.
Et av mange eksempler på det, er den store hogsten (avskoging) av tropiske trær som fant sted i deler av Kongo på 1970-tallet. Den førte til at flaggermus trakk inn mot menneskenes bosettinger, og at Ebola-viruset dermed smittet over fra flaggermus til mennesker.

Vindmøller dreper bl.a. fugl. Foto: Ulla Falkdalen
I dag ser vi ofte at aktiviteten til multinasjonale investorer og selskap (gruveselskap, oljeselskap, vindkraft-selskap, transport, landbrukskonsern i bl.a. soya, palmeolje, fruktplantasjer, kjøttproduksjon, etc. samt trelastindustri, entreprenører i bygg og anlegg, reiselivselskap, etc.) trenger inn på stadig større og nye områder av jordas overflate.

Der stykker de (eller deres lokale og ofte kriminelle samarbeidspartnere) opp og ødelegger dyrenes habitater, svir ned regnskog, bidrar til artsutryddelse, skaper forørkning, demmer ned store landområder, driver uvettig hogst (avskoging), bygger veier og starter ulike former for "næringsvirksomhet" som fortrenger ville dyr og/eller som gir store forurensinger til vann, luft og jord. Ikke minst er også verdens store elver rammet.

Norsk Hydros forurensing i Brasil i 2018 (Norway Today)
I mange tilfeller er forurensingene katastrofale. Oljeselskapet Shell og dets ødeleggelser i Niger-deltaet er blant de mest kjente. Det samme gjelder herjingene som ulike globale gruveselskaper, som f.eks. Rio Tinto, står bak.

Samtidig krymper geografiske områder som ennå er uberørt av ulike multinasjonale selskapers økonomiske aktivitet. Dyrenes naturlige leveområder blir stadig mindre. Det fører til at ulike arter går til grunne i innavl innenfor sine innestengte områder, eller at de prøver å finne nye leveområder; et alternativ som ofte fører dyrene nærmere menneskenes bosettinger.

Rio Tintos varige svovel-forurensing i Spania (Free Press)
Det samme skjer også i økende grad i Europa, og ville dyr som bl.a. rev, gaupe, hjort, villsvin, grevlinger og bjørn er etter hvert blitt vanlige innslag på nattetider i flere europeiske storbyer.

Og med dyrene følger selvsagt også syke dyr og dermed mikrober som kan smitte til mennesker, eller som muterer i sine nye miljø slik at de lettere smitter til mennesker. Altså øker mulighetene for nye epidemier og pandemier for hvert år som ødeleggelsene av økosystemene fortsetter.  


Klimaendringer - det største problemet? 

Med vår tids store fokus på klima, bør man selvsagt stille spørsmålet om ikke naturlige og menneskeskapte klimaendringer er det største problemet. Især menneskets utslipp av klimagasser (metan, CO2, lystgass, ozon, fluorkarboner og hydrokarboner). I tillegg kommer naturlige klimaendringer som har skjedd opp gjennom historia og som fortsatt skjer.

Det er imidlertid feil å gi klimaendringer et hovedansvar for artsutryddelse og ødeleggelse av økologiske systemer. Det underbygges i rapporten "Worldwide decline of the entomofauna" (2019) som peker på at verdens økosystemer står overfor en katastrofe fordi insektene er i ferd med å bli utryddet. Og det er ikke klimaendringer som er viktigste årsak til det.

Avskoging for å gi plass til palmeolje (Greenpeace)
Det er ingen luftig antakelse at mange insektarter er i ferd med å utryddes. Rapporten baserer seg på hele 73 studier i ulike deler av verden, og konkluderer med at 40 % av alle insektarter er i tilbakegang mens en tredel er truet. Hvert år i de siste 25 – 30 årene har den totale mengden insekter falt med 2,5 % årlig, noe som innebærer at mange arter vil være borte innen hundre år.

Rapporten forteller videre at insektene forsvinner med en fart som er åtte ganger høyere enn for pattedyr, fugler og reptiler. Dette er alarmerende ettersom insekter er livsviktig i de fleste næringskjeder. Med færre insekter vil mange arters forplantning og tilgang til mat, bli kritisk. Mange planter, fugler, fisk og dyr vil dø ut.

Rapportens hovedkonklusjon er at viktigste årsak til insektsdøden, ikke er klimaendringer, men i første rekke et industrielt eller intensivt landbruk. Slik stordrift ødelegger naturlig flora og fauna ved bl.a. å erstatte den med monokulturer av f.eks. kun soyabønner, kun palmeolje eller kun en type frukt på stadig større arealer og geografiske områder.

Multinasjonale landbrukskonsern (ADM, Bunge, Cargill, Louis Dreyfus, mfl.) og deres direkte eller indirekte medvirkning til bl.a. rasering av regnskoger i Brasil, Afrika og Indonesia, står som skremmende eksempler på det. Strategien deres er for øvrig den samme som alle andre multinasjonale selskaper i andre sektorer(malmer, transport, helse, etc.) Alle insisterer på å ha hele verden som arena for sin aktivitet. De er derfor svorne tilhengere av "fri flyt" av kapital, varer, tjenester og mennesker over landegrensene.   
I slike globalt orienterte konsern er målet alltid å oppnå stadig større avkastning på investert kapital eller stadig større fortjeneste / profitt. Den viktigste strategien blir da vekst / å vokse, og slik oppnå enda mer stordrift og enda større stordriftsfordeler, konkurransefortrinn, aksjeverdier og dermed økt fortjeneste for aksjonærer og ledere.
Dette er en totalt enøyd økonomisk strategi som kun er fornuftig i et lukket bedriftsøkonomisk perspektiv; men totalt ufornuftig i et større samfunnsmessig, nasjonalt og globalt perspektiv, ettersom slike enøyde strategier faktisk fører til bl.a. rasering av verdens økosystemer.
Man kan være fristet til å omskrive evangelisten Matteus (16:26), og erstatte hans: "Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?" til "Hva gagner det med stadig større vekst og fortjeneste, når dette grådige og hemningsløse kravet undergraver livet på jorda?"
En annen viktig årsak til insektsdøden er uvettig bruk av plantevernmidler (pesticider) som den samme landbruks-industrien også står bak.

En tredje årsak er kunstgjødsel, brukt i så store mengder at det skaper fosfor- og nitrogenoverskudd som i neste omgang gir økologisk ubalanse og algevekst.
Algevekst trigget av nitrogen og fosfor
Også her kan fingeren rettes direkte mot landbruks-konsernene, deres leverandører (Monsanto, Bayer, m.fl.) og deres investorer, uansett om det er kriminelle storbanker og "hvitvaskere" eller såkalte "etisk ansvarlige forvaltere" som f.eks. det norske oljefondet som tjente godt på korrupsjon i Kongo. Ikke nødvendigvis fordi oljefondets forvaltere ønsket det eller visste om det, men fordi verdensøkonomien er blitt en ukontrollerbar arena med et høyt innslag av kjeltringer og enøyde profitt-jegere. Dette er aktører som selv utfører eller ser gjennom fingrene med korrupsjon og kriminelle handlinger så fremt det gir god lønnsomhet.
At verdensøkonomien på mange måter kan beskrives som "en moralsk forsøplet kjeltrings-økonomi" tilrettelagt av dagens politiske elite, kommer jeg tilbake i del 2 av dette essayet. Likevel er det nettopp denne globale økonomien som verdens politiske eliter og nyliberalistiske tankesmier som f.eks. Civita, framsnakker som et stort gode.
(Med "politisk elite" sikter jeg til den voksende gruppa av yrkespolitikere / broilere som 1) har liten eller ingen erfaring fra arbeids- og næringsliv, 2) har og har hatt en politisk ungdomsorganisasjon, en interesse-organisasjon eller et politisk parti som plattform for lønnet inntekt,  3) ønsker aktivt å tilpasse seg samtidas dominerende holdninger [hegemoni] siden det å tilpasse seg gir bedre muligheter til karriere, økt status og høyere avlønning i bl.a.  internasjonale organisasjoner som EU, FN, etc., og 4) indentifiserer seg mer med gruppa "politikere" i inn- og utland enn med andre grupper, inklusive egne velgere). 

Andre forhold som bidrar til insektsdød er bl.a. drenering av våtmarker, utvidelse av bolig- og næringsområder, økt urbanisering/ byvekst (herunder lysforurensing), klimaendringer samt innføring av dyr og insekter som ikke hører hjemme i vedkommende økosystem.

Oppsummeringsvis kan det derfor med god grunn sies at naturlige og menneskeskapte klimaendringer kun er en av mange årsaker, til et så katastrofalt framtids-scenario som at mange arter insekter dør ut, og med dem også flere økosystemer.

Brunskogsnegl (Wikipedia)
I Norge viser "Fremmedlista" hvilke arter som på grunn av skjødesløs handel, kunnskapsløs transport og manglende offentlig kontroll er blitt innført til Norge, og som er til skade for våre økosystemer.

En av de mest kjente er brunskogsneglen som ble innført til Norge via import av blomsterjord, trolig fra Nederland. En annen art er stillehavs-østersen som trolig kom til Norge via ballastvann i skipsfarten. I skrivende stund har Norge minst 233 fremmede arter som utgjør en trussel mot våre økosystemer.

Planetens farligste trussel - Ikke klima, men storaksjonærer, styrer og direktører i et vanvittig grådig globalt næringsliv?
I de siste tiårene har spredningen av uønskede arter vokst, som følge av den politiske tilretteleggelsen for økt globalisering, og dermed også for økt og lemfeldig varefrakt til vanns, til lands og i luften. Spredningen av ulike arter på tvers av kontinenter og økologiske system, går i dag langt raskere og i mye større skala enn noensinne tidligere. Dermed øker også trusselen mot alle verdens økosystemer.
Voksende bevissthet om dette, bidro sterkt til at "Verdens helseorganisasjon" (WHO) i september 2019 la fram rapporten "A world at risk". Den sier rett ut at det er stor sannsynlighet for nye og alvorlige epidemier som vil ramme verdens befolkning i nær framtid.
A world at risk (WHO)
Det ble en profeti som slo til kun tre måneder senere da COVID19-viruset slo til i Kina og spredte seg til resten av verden.
Forskerne bak rapporten fikk altså rett, men snakket igjen -- som så mange ganger tidligere -- for døve ører i bl.a. den europeiske og norske politiske eliten.
Da pandemien traff Italia i februar 2020 var derfor både italienske topp-politikere og deres kollegaer i bl.a. Sverige og Norge helt uforberedt.
I motsetning til Finland, som hadde tatt vare på beredskaps-erfaringene fra siste verdenskrig, hadde de nyliberalistiske politiske regimene i de aller fleste andre land bygd ned alle beredskapslagre av smittevernutstyr, medisiner, respiratorer, sykehussenger, etc.
I sin fanatiske nyliberalistiske tro på at markedet ordner opp i alle behov, har de politiske elitene basert seg på en bedriftsøkonomisk "just in time"-forståelse, også når det gjelder samfunnets behov for medisiner, smittevernutstyr, etc. Kommer en epidemi vil markedet alltid, og på kort varsel, sørge for at innbyggere og det offentlige får tilgang til slike livsviktige innsatsfaktorer. Derfor trengs ingen offentlige beredskapslagre. Ikke en gang for mat eller andre ting som er livsviktige for at samfunnet i en viss grad skal kunne fungere ved krigsutbrudd, pandemier, naturkatastrofer, etc. 
I disse dager har de fleste av disse nyliberalistiske politiske elitene et brutalt møte med sin egen inkompetanse og udugelighet. Vel fortjent for dem, kan vi kanskje si, men fortsatt er det ikke disse politiske elitene, men uskyldige innbyggere i disse landene som ved sykdom og død må bøte for "sine myndigheters" uansvarlighet og vanstyre.

En rekke rapporter har lenge og i klartekst fortalt om ødeleggelsene av økosystemer, og at dette gir økt fare for epidemier. Flere har også navngitt multinasjonale selskaper som står bak massive ødeleggelser. Likevel har de politiske elitene -- både de nasjonale, i EU-regimet -- gjort lite for å stoppe disse selskapene? Og i tillegg har de bygd ned egne nasjonale beredskapslagre. Hva er det som egentlig som feiler disse elitene?
I del 2 av dette essayet kommer jeg nærmere tilbake til dem. 

 "Selvportrett i pestens tid", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 54 x 46 cm, 2020 ©

27. mar. 2020

Fangen

En mann i et trapperom. Halvnaken. Skriker av sinne, oppgitthet eller desperasjon? Eller kanskje av alt samtidig?
Maleriets tittel er "Fangen", men han er ingen fange i vanlig forstand. Han har verken håndjern eller voktere. Da er det kanskje et fangenskap han selv har påført seg? Bevisst eller ubevisst, og som kan forklare frustrasjonen han gir utløp for?

"Kalde blodårer" (2020), Jan R. Iversen ©
Han er omtrent like naken og kald som trapperommet han står i. Det eneste som stråler i varme farger, er noen glorete reklameplakater; som i tillegg synes å ha smittet av på hendene hans. Er det derfor han skriker? Han føler seg enda mer tilgriset enn det han allerede var?

Bak han ser vi en dør med en "P" på blå bakgrunn, det internasjonale symbolet for "parkering"; finnes bl.a. i alle kjøpesentre.

Vi har alle vært innom slike sentre utallige ganger. For oss forbrukere er de nyttige siden de har samlet mange ulike butikker på ett sted. Vi slipper dermed å gå ute i vind og vær, is og snø, når vi skal innom flere ulike butikker. 

Joda, kjøpesentre har sine gode sider. De bygger på lange tradisjoner. Faktisk kan de sees som arvtakere av de store overbygde markedene (basarene) som oppstod i Østen og Midt-Østen for flere tusen år siden.  

Men de har også negative sider som ofte synes å utligne de positive. Blant annet har kjøpesentrene forårsaket butikk-død og forfall i byenes tradisjonelle sentrumsområder. I tillegg førte kjøpesentre utenfor sentrum, til at flere tok privatbilen(e) mer i bruk. Dermed økte også støyplager, luftforurensing, kødannelser og slitasjen på veinettet.

"Tom endetarm" (2020), Jan R. Iversen ©
Når kjøpesenterne kom, kom også nasjonale og multinasjonale handelskjeder som var kapitalsterke nok til å leie seg inn i slike sentre. 

Slik ble også de lokalt og regionalt eide butikkene i de gamle bysentrene utkonkurrert. Og fortjenesten ble nå i økt grad flyttet fra lokale eiere og til kjeder med hovedsete i New York, Stockholm, London eller i et skatteparadis. Penger som ellers ble skattlagt i Norge forsvant nå vekk fra beskatning ved hjelp av finansiell og juridisk "triksing og fiksing".

Neste trinn i markedsutviklinga blir økende netthandel. Ifølge transportselskapet DHL kan netthandelen utgjøre så mye som 40 prosent av all varehandel i 2025. Økt netthandel vil på sin side føre til glisne eller tomme sentre slik det finnes en rekke tilfeller på i bla. USA. Tomme "spøkelses-sentre" vil da overta etter de mer folksomme.

Videre vil det bety at stadig flere transaksjoner vil skje "pengeløst" på nettet, og dermed styrkes kravet fra bank og finans om å fjerne kontantene / "papirpengene". Det vil i neste omgang føre til at den såkalte finansnæringa får full kontroll på hva, hvor og når du bruker pengene dine. Det vil også sette dem i stand til å "ta hånd om pengene dine", hvis du ikke gjør som de eller de såkalte myndighetene ønsker? 

Vi trenger vel ikke mer enn dette, for å forstå fangen, og at han skriker ut sin frustrasjon?

"Fangen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2020 ©


1. mar. 2020

Modellens ankomst


Å male er ofte en merkelig prosess der det man "ser" på ett tidspunkt, kan framtre som noe helt annet på et annet tidspunkt. Ta for eksempel motivet i dette maleriet; "Modellens ankomst". 
Opprinnelsen til det er nesten åtte år gammelt. Jeg fant skissa i ei mappe der jeg oppbevarer gamle ideer som det -- av en eller annen grunn -- ikke er blitt noe av. Med en binders var det festet et foto til skissa. På baksida stod "juli 2013" skrevet med blyant. 
Jeg husket godt situasjonen. Fotoet jeg satt med i hånda var et av de første jeg hadde tatt av en modell ute på malerhytta. De var to i følget og jeg hadde ikke fotografert eller malt noen av dem tidligere. Etter kaffe og en innledende prat, hadde det blitt en lang og trivelig fotosesjon der mange ulike positurer ble utprøvd både inne og ute.  

Der jeg nå satt med fotoet og skissa i neven, skjønte jeg imidlertid ingen ting. Hvorfor hadde jeg ikke gått videre med dette motivet og malt noe? Både modellen og posituren hennes var jo rett i blinken; akkurat så tvetydig at det kunne vekke flere fortolkingsmuligheter. En egenskap jeg noen ganger ser etter hos modeller. Som regel når jeg vil ha et motiv med mange fortolkningsmuligheter.
Interiør fra malerhytta (2014)
Det er ikke ofte at jeg er på jakt etter slike flertydige motiver, men når jeg er det, håper jeg å kunne male modellen slik at hun eller han får de som betrakter maleriet, til å tvile på sin egen (ofte forutinntatte) forståelse av hva som skjer.
Å tvile på sin egen forståelse av virkeligheten er en god ting. I en større sammenheng er det f.eks. mange som tror at Norge er en freds-nasjon. Tviler man på den forståelsen og "ser bedre etter", oppdager man raskt at det er en sannhet med særdeles mange og store modifikasjoner. Nærmest en offisiell løgn. Å tvile er derfor en god ting.
Men hvis nå denne modellen og posituren hennes var rett i blinken, hvorfor hadde jeg da ikke gått videre og fullført et maleri?
Egentlig så jeg hvorfor. Bakgrunnen på fotoet og på skissa var ikke identiske, men ga likevel få eller ingen ledetråder for tanken. Bakgrunnen "spilte ikke på lag" med modellen. Den var ikke med på å utfordre forståelsen, ga ingen gode ledetråder til en eller flere historier som kunne få betrakteren til å tvile på sin umiddelbare forståelse. Modellen var også plassert feil. For mye inn mot midten av maleriet. Hun sperret dermed for utsikten eller framkommeligheten for betrakterens blikk.
I tankene flyttet jeg på inventaret, endret på farger, lys og skygger, slo hull i bakveggen og lot kveldssola lyse opp et imaginært rom med noen lerret langs veggen. Videre valgte jeg en tilnærmet impresjonistisk malestil. Kanskje fordi den også kunne synliggjøre at det alltid er noe uferdig og uforutsigbart med en modells ankomst. 
Ett utslag denne gangen var at det tok nærmere åtte år før det uferdige og uforutsigbare ble ferdig.

"Modellens ankomst", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2020 ©