2. feb. 2018

Pike med perlehalsbånd


Det er spennende og teknisk utfordrende å male portretter. Sett under ett er "talende portretter" et av de tre motiv-typene som virkelig inspirerer meg. De andre to er symbolske motiver (f.eks. Abdiserte statsmakter) og stemningsfulle motiver som f.eks. landskap og naturskildringer.

Ideen til portrettet "Pike med perlehalsband" kom mens jeg frisket opp gamle portrett-teknikker ved å kopiere Rembrandts "En gammel mann i rødt". Å male eldre mennesker med livets seire og nederlag i blikk og ansikt, er ikke enkelt. På den andre sida lærer man mye av portrettkunstens hemmeligheter ved å kopiere portrettmestere som f.eks. Frans Hals, Rembrandt, Ilja Repin og John Singer Sargent.

"Røykere", Adriaen Brouwer, 1636
Ideen melder seg

Mens jeg stod der og malte på Rembrandts gamle mann og med barokkmusikk i bakgrunnen, kom jeg til å tenke på Jan Steen, Adriaen Brouwer og Jan Vermeer. På linje med Rembrandt og Frans Hals, var de også gudbenådede nederlandske penselsvingere på 1600-tallet. 

Steen og Brouwer malte ofte humoristiske motiver fra vertshus og andre festlige situasjoner, mens Jan Vermeer var en mester hjemlige interiør og de mer lavmælte stemningene mellom mennesker. 

Blant de få portrettene Vermeer malte og som har overlevd tidens tann, er "Pike med perleøredobb" fra 1665. Portrettet blir ofte respektfullt omtalt som Nordens eller Nederlands Mona Lisa, bl.a. på grunn av modellens blikk og hennes halvåpne munn som kanskje skal til å si noe? Eller kanskje har hun allerede sagt noe? Og i så fall hva?

"Pike med perleøredobb", Jan Vermeer, 1665
Tolkningsmulighetene øker ytterligere, hvis vi tar med at bl.a. ulike dyr, farger, klær, blomster og smykker (herunder perler) ofte ble tillagt symbolske betydninger som portrettmesterne ofte tok i bruk for å framheve trekk ved personen og/eller stemningen.   

Dermed ble ideen tent hos meg. Hva om jeg malte et portrett som kombinerte Steens og Brouwers lettlivete og humoristiske motiver med Rembrandts og Vermeers mer alvorlige og taktfulle tilnærming til motivene de malte?   

Og hva om jeg samtidig kunne få fram noen budskap om ting som -- til tross for over 400 år mellom dem og meg -- ikke syntes å ha forandret seg særlig mye? Noe som fortsatt var stabilt til tross for alle århundrene som lå mellom dem og meg?

Joda - det skulle ikke være meg i mot å terge forandringenes filosof, Heraklit, som hevdet at absolutt alt var i endring. En påstand som nyliberalistiske politikere i våre dager utnytter skamløst som påskudd til å foreta endringer i samfunnet slik at det i enda større grad skal øke profitten til internasjonale investorer, og gjerne på bekostning av vanlige folk.

Ideen tar form

Etter at tanken hadde modnet noen dager, slo det meg at motivet burde være ei ung kvinne som smilende iakttok vår reaksjon på et eller annet hun hadde sagt eller gjort . . . eller kanskje noe vi hadde sagt eller gjort? . . . . Eller kanskje kom smilet hennes av noe helt annet? 

"Nordnorsk Mona Lisa", Jan R. Iversen 2013
Som sagt, så gjort. Jeg var allerede så heldig å ha en ung og dyktig modell, Ingeborg Dybwad Ryeng. Hun hadde nøyaktig det smilet og den energien jeg så for meg, og i tillegg kunne hun understreke nettopp det med sitt røde hår og sitt naturlige glimt i øyet. 

Nå gjaldt det bare å finne klær og hodeplagg som lett kunne tilbakeføres til barokkens tidsalder på 1600-tallet eller kanskje også til renessansen på 1400 - 1500-tallet. 

Siden humor skulle være et sentralt innslag i maleriet, kunne jeg la Ingeborg låne den grønne blusen til Mona Lisa, og som hodeplagg kunne jeg gi henne penlua til Hendrickje Stoffels, Rembrandts andre hustru. Ja, det er ikke måte på hvilke friheter vi penselsvingere kan ta oss til. Som f.eks. det å rote rundt i klesskapene til berømte modeller i kunsthistoria :)

For å gi motivet enda et talende element, ville jeg skape en kobling til Vermeers modell ved å gi min modell et perlehalsband. Det ville stå i kontrast til Vermeers enslige øredobb, men samtidig gi ei kobling mellom de to maleriene; ei kobling som bidro til å løfte fram budskapene jeg ønsket å formidle. Herunder bl.a. budskapet om skjønnhetens og humorismens tidløshet samt budskapet om Platons skille mellom ideverden og sanseverden, og om hvem av dem som har størst innflytelse på hva vi egentlig(!) oppfatter av verden rundt oss.     

Joda, et perlehalsband skulle Ingeborg virkelig få. Jeg kunne jo f.eks. låne noen av perlene til Henriette Goldschmidt som i 1905 ble portrettert av fabelaktige John Singer Sargent.

Ideen blir et maleri med "undertekst"

Vel - det gikk som det gikk. Jeg lånte til høyre og venstre i alt fra klær og smykker til malestil, og la også inn andre elementer i maleriet som kan sette betrakteren på sporet etter de mange budskapene som jeg ønsket motivet skulle formidle.  

Egentlig er dette den samme utfordringa som en forfatter gir seg ut på, når han eller hun jobber med "underteksten" i et dikt, ei novelle, et skuespill eller en roman. Jakten på å få budskapet fram, uten at det skjer med plump og kjedelig overtydelighet.

"Norske redere", Jan R. Iversen (1977?)
Denne jakten etter å fange egne tanker, assosiasjoner og sinnsstemninger og formidle dem i former, streker og farger på et lerret, blir mer og mer vanskelig desto mer "lavmælt" eller implisitt et maleri utformes.  

Det hender faktisk at jeg tegner og maler motiver som slett ikke er "lavmælte" og derfor helt fri for undertekst. Et par eksempler er min protest mot "Gaza-krigen" (2008-09) og illustrasjonen "Norske redere" (t.v). Problemet er at slike motiv kaster seg over betrakteren på samme måte som en reklameplakat som utbasunerer: "Kjøp vår såpe!"

Som kunstneriske uttrykk blir slike høymælte motiver lett banale fordi budskapet kastes i ansiktet på oss uten at vi får tenkt oss om. Og egentlig liker vi ikke å bli fortalt hvordan tingene er, uten selv å få tenkt oss om. Bildet står dermed i fare for ganske raskt å bli oppfattet som uinteressant og kjedelig. Har man sett det et par ganger, holder det. Man trenger ikke å se det flere ganger.

Med tida er jeg blitt mer tilhenger av bildekomposisjoner som ikke brøler ut sitt budskap, men snarere hvisker det fram. Nettopp det hensynet tvinges man til å ta i naturalistisk portrettmaling, og det er kanskje også en av grunnene til at jeg er liker å male portretter.

Og det er også derfor jeg er godt fornøyd med "Pike med perlehalsband". Jeg synes hun -- på samme måte som Vermeers modell -- kan si oss veldig mye, uten helt å si det. Og når vi tar blikket fra henne og ser på henne på ny litt senere, så har hun kanskje noe nytt å si oss? 


"Pike med perlehalsband", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2018 ©


18. jan. 2018

Selv tøffinger trenger en mamma

Det gjelder vel de fleste av oss? Vi som var unger på 50-, 60- eller 70-tallet? Lekene vi hadde, var ikke mange og mest egnet til innendørs bruk. Utendørs var det stort sett en sykkel og ulike barneleker og ballspill om sommeren, samt spark, ski og kjelke til vinterbruk. Og det var det.

Men tro ikke at vi nøyde oss med det. På Grøholt i Tromsø der jeg vokste opp, hadde vi en skog som ga mange lekemuligheter. Deriblant høye trær som vi kunne klatre i, og blant de trærne fantes også noen som vi kunne montere "slenger" i.
"Bygg- og gi deretter fan-strategien" ble oppfunnet av unger i gamle Tromsø

Alt vi trengte var et høyt, skråstilt tre ved ei skrent, et langt og solid tau, og en uforferdet adrenalin-junkie som turte å klatre til topps i treet og binde tauet forsvarlig fast. I mellomtida stod vi andre på bakken med sug i magen og himmelvendt blikk på våghalsen som når som helst kunne miste taket, rutsje ned trestammen og smelle i bakken foran føttene våre. 

Som regel gikk det bra og våghalsen kunne innkassere mange go'ord og klapp på skuldra, istedenfor et ublidt møte med moder jord og kjeften full av mose og gress.

Kunsten å slenge seg 

Når "slenga" først var montert og testet forsvarlig, ofte med adrealin-junkien selv som prøvehopper og kvalitetssikrer, kunne resten av ungene bokstavelig talt slenge seg ut i det tomme rom. Kongen over alle slenger i Grøholt-området var "Storslenga"; et høyt og nesten greinløst tre på kanten av ei skrent og med et hav av grantrær nedenfor. 

Utøvelsen av denne barndommes luftfartsport, bestod av 3 trinn: 1) godt tak om tauet, tilsprang og sats, 2) "å fly i det tomme rom", 3) retur og nedslag. Feilene som kunne begås varierte mellom ungene, og feilenes alvorlighetsgrad varierte etter hvilket trinn det var snakk om. 

De minst alvorlige feilene var der motet sviktet i trinn 1. Fiaskohopperen fortsatte da gjerne tilspranget uten tau og full av skam, og endte til slutt opp nært mammaen sin et sted i bebyggelsen nedenfor skogen. Det var stort sett de minste i 6 - 7 års klassen som begikk den feilen, og de dukket sjeldent opp igjen ved "Storslenga" før det hadde gått noen måneder eller år, og motet hadde vokst betydelig.

De mest alvorlige feilene for sjel og legeme forekom som regel i trinn 2 der alt som bandt oss til fortsatt god helse, bestod av hendenes gripeevne om tauet som var festet i tretoppen. Fikk man midt i svevet pølsefingrer av svimmelhet eller andre grunner, ventet en høyst ufrivillig seilas ned mot tretoppene nedenfor skrenten. Heldigvis forekom slike feil uhyre sjeldent.

En annen alvorlig feil lå i trinn 1 der unger med altfor kraftig tilsprang kom inn i "spiralen". Det vil si at de fikk så stor fart at de ikke fikk utført trinn 3 (retur og nedslag) på forskriftmessig måte, men fortsatte rundt treet et par ganger før de til slutt møtte trestammen ansikt til ansikt. En gang satt en slik superslenger i mange minutter stille ved trestammen og mediterte over tingenes elendighet før han så på oss med glassaktig blikk og spurte: "Kor bor æ?" 

Hjernerystelser forekom med andre ord rimelig ofte hos unger som fortok "spiralen".

En annen gang lette vi etter ei fortann til en slik krafthopper i en time før vi til slutt fant den, ikke på bakken, men i barken på trestammen. Heldigvis var poden i tannfellinga, og kunne noen uker etter framvise ei ny tann på samme grunnmur som den forrige. Og siden han nå igjen kunne plystre og spytte som en ordentlig gutt, ble hele episoden sjeldent nevnt siden den ikke var stort verre enn et skarve skrubbsår på et kne. Og slike småting var det "bare bæs" å snakke om.

"Bygg- og gi deretter fan-strategien"

Alt i alt var vi dyktige og kvalitetsbevisste på bygging og montering av uteleker som f.eks. hytter i trærne og slenger. Men når det kom til vedlikehold og reparasjoner, var vi mildt sagt elendige. Det vi bygget ble som regel stående for "lut og kaldt vann". I måned etter måned; i år etter år. 

På mange måter var det nok vi ungene i Tromsø den gangen, som skapte "Bygg- og gi deretter fan-strategien" som på 2000-tallet ble vanlig for norske regjeringer på alt av offentlige bygg og anlegg. Eneste forskjell var at vår utøving av strategien ikke beløp seg til stadig flere milliarder kroner i etterslep på vedlikehold.

Men et annet resultatet av denne strategien fikk vi likevel erfare en dag i sommerferien ved "Storslenga". Vi var alle blitt 2 - 3 år eldre og tyngre, og ingen av oss registrerte at det myke hampetauet, var blitt enda mykere -- eller rettere sagt, mer morkent -- siden fjorårets "slengesesong". På toppen av det hele var det også den ivrigste krafthopperen blant oss som først gjorde seg klar til dyst. Med sitt vanlige langtrukne brøl, som skulle vitne om uante mengder av gryende manndom og livsenergi, tok han et langt tilsprang, satset heftig og føk ut fra avsatsen som en jaktfalk i angrep.  

Først så alt ut til å gå bra, men idet krafthopperen rakk punktet der tauet skal til å trekke hopperen tilbake mot avsatsen igjen, hørte vi et dump smell fra toppen av treet. Og dermed suste krafthopperen i en lang bue ned mot granskogen med tauet som en flagrende vimpel etter seg

Det var første gang jeg ble vitne til et dramatisk utslag av dopplereffekten, dvs. at en lyd endres i styrke og karakter fra når den kommer mot deg, til den passerer deg og til den forlater deg. 

Det mandige brølet som krafthopperen hadde utstøtt på toppen av avsatsen og passert oss med, ble nå avklippet og omdannet til et skingrende vræl som endte i et stønn da havaristen traff gran-tretoppene nedenfor skrenten. Så fulgte en serie dumpe lyder av greiner som knakk, akkompagnert av periodevis jamring ispedd rødglødende eder og forbannelser. Så ble alt stille. Helt stille. 

Skrekkslagne stod vi og så på hverandre noen sekunder før vi usikkert beveget oss nedover skrenten; i retning av havaristen. Vi fryktet alle synet som kunne møte oss. 

Selv tøffinger trenger en mamma 

Han lå i tussmørket under noen grantrær og på et underlag av myke barnåler. Litt blod piplet fra ei flenge i panna. Klærne var slitt til filler og han hadde omtrent så mange skrubbsår som det er mulig å plante på en mager tolvåring. Kanskje også en knekt arm?, undret vi oss. Ja, kanskje det? Han lyste i alle fall alle universets forbannelser over oss, da vi prøvde å legge armen i en posisjon som virket naturlig.
-- Men ellers ser du helt fin ut, forsikret vi han med påtatt optimisme og munterhet. Han sendte oss et langt, avgrunnsmørkt blikk.
-- Forbainna toillpeisa! E dokker blind?  . . . Ser dokker ikkje at æ hold på å daue? . . . . Hjelp mæ hjem. Må få ho mamma til å lappe mæ sammen . . . 
Selvsagt hjalp vi han hjem. Skulle bare mangle. Han var en ordentlig tøffing, men en mamma har alle bruk for i slike situasjoner. Også steinharde, tøffe tolvåringer som han. Det skjønte vi godt, og det ga han heller ingen riper i tøffhets-lakken. Vi var jo alle steintøffe og tålte da litt juling. Skulle bare mangle, sa vi og rettet nakken og strøk neven gjennom luggen.

Vi støttet han hjem og satte han forsiktig fra oss på trappeavsatsen foran inngangsdøra. Så ringte vi på og stakk av. Pilte avsted med halen mellom beina og inn i skogen igjen.

Skulle bare mangle! Mødre som engstet seg over lekene våre i skog og mark hadde vi selv. Vi trengte ikke å bli overhøvla og irettesatt av en til, tenkte vi vel? Eller kanskje var vi bare feige, og ikke fullt så tøffe som vi trodde? Kanskje ønsket vi ikke å få kjeft for et vanvittig dårlig vedlikehold av "Storslenga"?

Uansett! Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg stått igjen. Bredbeint og med hendene i sidene og sett på mora hans med et kjølig rasjonelt blikk. Jeg ville fortalt henne at hun egentlig burde være glad til. At framtidas unger kom til å lide av fedme og sukkersyke og det som verre var, fordi de satt stille og spilte spill på mobiltelefoner, nettbrett, X-boxer og datamaskiner. Vilter lek i skog og mark kjente de knapt til.

Videre ville jeg fortalt henne at sosialt sett var framtidas unger også sunket så dypt at de knapt kunne snakke med hverandre uten å ta i bruk tekstmeldinger, Facebook, Snapchat, E-mail, telefon, osv., osv. Og målt opp mot slike svære indre og ytre skavanker til framtidas unger, skulle de hun og sønnen hennes være glad for at det her var snakk om en knekt arm. 

En skarve knekt arm! Det var et tegn på sunnhet det! Ekte sunnhet! Det måtte vel hun også kunne forstå? 

Senere fikk vi vite at han ikke bare hadde brukket armen, men også kravebeinet. Og i tillegg bresta et ribbein. Altså enda et par sunnhetstegn! Ja, det er ingen tvil! Vi var steike heldige som vokste opp på den tida