Fra Amuk-ekspedisjonens arkiver

I lystig lag og gjerne sent på kvelden hender det at noen spør: 

"Hvor er det blitt av Amuk-ekspedisjonen? Hvorfor skriver du ikke mer om dem? Har du glemt dem?"

Æresord. Har ikke glemt dem. Har man først vært i kontakt med folkene i Amuk-ekspedisjonen glemmer man dem ikke så fort.

Ekspedisjonen og deres bragder for vitenskap og framskritt, men kanskje mest for å sikre seg kjendis-status, er vanskelig å glemme; selv om det er sterkt tilrådelig, hvis man vil ta hensyn til ens egen mentale helse.

Hvis de i det hele tatt bidro med noe, må det være at de var tidstypiske eller svært representative for sin tidsepoke (1990-tallet og utover). Ei tid der individet (egoet) i økende grad ble ansett som langt viktigere enn fellesskapet / samfunnet; og det til tross for at all fornuft og vitenskap tilsier at individet er avhengig av samfunnet / kollektivet for å klare seg, såvel sosialt som mentalt og fysisk.

Dette ble selvutviklingbøkenes og det navlebeskuende individets gullalder. Tida som legitimerte "selvrealisering" som det absolutt viktigste, selv om det måtte gå på bekostning av alt annet som f.eks. ens eget og andres liv og helse, samt natur og miljø.

Men bevares. Jeg kan jo pirke litt i Amuk-ekspedisjonens begredelige historie, og gjengi noe her på bloggen. Gi noen få smakebiter på hva de stod for og hva de drev med. 

Men først en advarsel fra Helsedirektoratet: 

• "Hvis du under lesningen blir plaget av hyppige toalettbesøk, hetetokter eller ufrivillig spontan stemmebruk der ukvemsord er framherskende, er det tilrådelig at du tar en pause i lesninga . . . . og helst avslutter den." 

Du er hermed advart og ethvert forsøk på å oppnå skadeerstatning hos undertegnede i etterkant for tort og svie, vil derfor bli møtt med utilslørt latter og bryskt avvist. Så det så!

Amuk-ekspedisjonens store innsats for forskningen og menneskeheten?

Amuk-ekspedisjonen bestod av fire personer, ekspedisjonslederen (fra Norge og fortsatt anonym), Leonora von Rabalder (Tyskland), Buck Scrotum (USA) og Edouard Piruett (Frankrike). Fra arkivet henter jeg fram den første opptegnelsen som angår Amuk-ekspedisjonen.

22. desember 2006.

Til ære for Amuk Frostballe, det første menneske som besteg Varden (159 moh) på Tromsøya vel 1000 år før Kristus fødsel, la Amuk-ekspedisjonen ut fra Varden borettslag i dag kl. 08.30. Ekspedisjonsmedlemmene var iført samme klær som sitt berømte idol angivelig skulle hatt. Løstsittende lendeklede, reinskinnskappe, mamuttpunglue og tovete raggsokker med reinskinnsåler. Det som på gammel Tromsø-dialekt gjerne kalles "fan så fine lugga".

I mangel på mammuter og ditto skinn til luer, hadde ekspedisjonsmedlemmene sydd sine luer av bjørnepungskinn. Ettersom det er betraktelig mindre, ga disse luene ekspedisjonsmedlemmene antydning til noe som liknet Mikke Mus-ører. Dette ga tilløp til surmuling siden ekspedisjonsmedlemmene fryktet at sarkastiske journalister kunne komme til å gjøre et poeng av det. Utover undertegnede og et eldre par som ventet på bussen til Tromsø sentrum, hadde imidlertid ingen fra pressen møtt opp. 

Hutrende og i kuling og snødrev fra nordvest, nådde ekspedisjonen Varden kl. 09.10. Etter å ha utstøtt et trefoldig "Ya Amuk!", hakket tenner i vel 5 minutter og forsøkt å høyne kroppstemperaturen ved hjelp av lange tirader av bannskap, tok de fatt på nedstigningen.

Idet de nådde fram til bebyggelsen på Varden borettslag ble de iakttatt av to skeptiske unge damer og anmeldt til politiet for skamløs blotting. Like etter ankom lovens lange og korte arm i form av to betjenter av sterkt ulik høyde. De arresterte ekspedisjons-deltakerne og kjørte dem til arresten.

Ekspedisjonslederen skriver resignert i sin loggbok: "Menneskehetens store oppdagelser ville aldri blitt gjennomført i våre dager. Nærtakende damer og et overivrig politi ville forhindret det. Ingen tvil om det!"

 23. desember 2006

Det meldes at ekspedisjonslederen kategorisk avviser å publisere foto av de fire ekspedisjonsmedlemmene. "Nå står det ikke lenger om berømmelse, men om liv og helse", sier han, og viser til reaksjonene etter gårdagens jubileums-ekspedisjon til Varden.

Organisasjonene "Indremisjonsk samband for tekkelige vinterantrekk", "Nærtakende kvinnesjåvinisters liga" og SIAFV ("Surkolf Reinhår og ikke Amuk Frostballe var den første som besteg Varden!"), skal ha framsatt en rekke trusler etter at ekspedisjon i går ble kjørt bort av politiet.

En og annen gang finner vi nedtegnelser som viser at ekspedisjonslederen noen ganger besteg Varden, uten deltakelse fra de øvrige ekspedisjons-medlemmene. Her er et eksempel fra ekspedisjonslederens loggbok:

27. desember 2006.

Mye sies og skrives om Amundsen og Nansen for tida. Så til ære for dem og vår alles Amuk, la jeg i vei til Varden også i dag morges.

Kl. 10.30. Har tatt farvel mine nærmeste. Ingen aviser møtte opp for å ta bilde.
Kl. 10.45. Har nådd første stasjon der jeg i går la ut en brødskive. Ikke sulten. Ga skiven til to kråker.
Kl. 10.55. Lett snødrev. Fryser litt på venstre pekefinger.
Kl. 11.00. Varden nådd! Tar foto av Tromsø sentrum. Blitt borte i snødrevet.
Kl. 11.30. Har rundet hele nordøya. Måtte grynne med snø opp til anklene. Heftig sak.
Kl. 12.10. Begynner nedstigning til vanntanken Brattbakken borettslag.
Kl. 12.30. Ber en løshund om å dra til helvete.
kl. 12.45. Har endelig nådd ned til lysløypa. Støter på to damer med ditto unger.
Kl. 13.00. Har lyktes å komme hjem igjen uten større skader. . . . . Ingen gratulasjoner fra verken Hans Majestet eller pressen . . . tror jeg gir opp disse forsøkene på å bli berømt Varden-farer . . .Vi må også finne andre mål.

Hvordan gikk det så etter dette?

Vel, det gikk i bokstavelig forstand på trynet og slag i slag. Amuk-ekspedisjonen la for vane å feire Amuks Varden-bestigning to ganger hvert år, tidlig i mars og ved vintersolverv i desember, uvisst av hvilken grunn. Muligens regnet ekspedisjonen det som de to tidspunktene der deres store forbilde, Amuk Frostballe, besteg Varden, og at han deretter i desember (vel 9 måneder senere) kom ned igjen?

Etter hvert viste det seg også at ekspedisjonen ønsket å overgå seg selv ved å bestige Varden langt hyppigere enn bare to ganger pr. år. Her er i alle fall noen notater fra tida som fulgte. Alt hentet fra ekspedisjonslederens loggbok:

14. mars 2007

"Nådde toppen av Varden i strålende solskinn. Tok foto av Hamna sør, Sandnessundbrua, Varden borettslag og Kvaløysletta. God stemning blant ekspedisjonsmedlemmene. Vårt amerikanske medlem, Dick Scrotum, fikk imidlertid juling av en flokk sinte innfødte etter at han hadde avsunget julesangen "Dingle bell" og åpenlyst urinert på veggen av radiofyret.

Om noen dager vil jeg vurdere å gi han forbindingssaker. De øvrige ekspedisjons-medlemmene mener at han etter en slik framvisning av angloamerikansk finkultur, fikk noen velfortjente på pungen"

22. oktober 2007

Det ble en vanskelig retur fra Varden for Amuk-ekspedisjonen i dag. Stort snøfall og dårlig sikt. Etter å ha rundet fjerde proviantdepot i Hamnaholla og konsumert hver sin Marie-kjeks, gikk ekspedisjonen seg vill i tettbebyggelsen. Forslaget om å spørre noen innfødte om veien, ble enstemmig forkastet. Etter været å dømme var frykten stor for å bli angrepet av værsjuke innfødte.

Heldigvis kunne en ekspedisjonsdeltaker ta seg opp på et hustak fra en høy snøskavl. Dermed gjenvant ekspedisjonen oversikten over terrenget og fant tilbake til basecamp på Varden borettslag, sier en triumferende ekspedisjonsleder.

7. mars 2008

"Nådde toppen av Varden kl. 12.46 i dag. Alene! Mutters alene!! En skam som resten av ekspedisjonsmedlemmene skal få tyn for i resten av deres miserable liv. 

I morges, kl. 07:43 presis, fant jeg dem indisponert på kjøkkengulvet. En rekke tomme flasker viste at alkohol var blitt konsumert. I store mengder. Veltete stoler og kjøkkenets øvrige beskaffenhet viste også tegn på at noe dramatisk hadde skjedd. Ekspedisjonsmedlemmene lå nemlig og sov av seg rusen på et gulv oversådd av knuste kakemenn.

Jeg ristet liv i en av ekspedisjonsdeltakerne. Hun fortalte at det franske ekspedisjonsmedlemmet hadde tegnet kjønnsorgan på flere kakemenn med konditorfarge. Det hadde i neste omgang utløst en voldsom krangel der påstanden om at kvinner var de beste ekspedisjonsdeltakerne hadde blitt framsatt. Hovedargumentet var at kvinner ikke kunne "fryse ballene av seg" verken på syd- eller nordpolen eller på Varden, og at de derfor var mest skikket til slike ekspedisjoner.  

Hva har jeg som ekspedisjonsleder å stri med? Slik atferd slapp Roald Amundsen og Robert Scott å stri med. Folk var mer disiplinert før i tida. . . . . . . . Og tøffe ekspedisjonsdeltakere bakte fan ikke kakemenn midt på natta! Helt uhørt! Jeg fortviler."

21. desember  2009

Etter dagens Varden-bestigning i stiv kuling fra vest, 12 kuldegrader, sidelengs snøfall og grynning til hoftene, virket Amuk-ekspedisjonens leder noe mutt da han tre timer senere vendte tilbake til sivilisasjonen. Med et innadvendt blikk ytret han noen ord som kan tyde på at ambisjonsnivået var noe lavt: 

"Jeg har stor respekt for mennesker som vil lære hele universet å kjenne. Idag er jeg selv tilfreds med å finne veien tilbake fra Varden".

På spørsmål om hvor resten av Amuk-ekspedisjonen var blitt av, svarte han bryskt at det ga han seg blanke fan i.

Det er senere kommet for dagen at de øvrige ekspedisjonsmedlemmene ikke hadde vendt tilbake til Base-camp på Varden borettslag, etter at de dagen i forveien hadde lagt veien om Pedersens konditori i sentrum av Tromsø by. Rykter vil imidlertid ha det til at det ikke var et konditori, men snarere Ølhallen det var snakk om.

25. februar 2011

Det rapporteres om uenighet og tendens til munnhuggeri i Amuk-ekspedisjonen. Som kjent fører de en desperat kamp om oppmerksomhet, men kommer stadig i skyggen av ekspedisjoner med større medietekke. F.eks. Erling Kagge som på sin siste ekspedisjon krøp gjennom kloakkene under New York.

Det ryktes for øvrig at Kagges neste ekspedisjon går ut på å gå på hendene ned til det eldste herretoalettet på Montmartre i Paris. Ingen skal ha gjort det tidligere.

"Vi i Amuk-ekspedisjonen vil ikke synke så dypt i våre ambisjonser", uttalte Amuk-ekspedisjonens leder som i dag gikk seg fast i et vidjekratt på vei opp til Varden, og måtte hentes ned av speidertroppen "Blåmeisene".

15. desember 2011

Mottok i dag en telefon fra Bruce Scrotum, norskamerikaner og medlem av Amuk-ekspedisjonen. Etter å ha lest oppslaget om ungdommene i Djevleberget i dagens Nordlys, fortalte han at han har en god forretningside og at han vil ha meg som medaksjonær. Næringsvirksomheten som Scrotum planlegger, ønsker han å gi navnet "Deardevils Adventure".

"Det er for galt at folk som er ute etter å sette seg selv og andre i fare, ikke skal ha gode tilbud", sa Scrotum. "Et av tilbudene vi i "Deardevils Adventure" vil tilby, er fallskjermhopp uten fallskjerm. I stedet for fallskjermer vil andrenalin-junkiene få to bæreposer fra Rimi eller Coop. Selskapet innhenter dermed reklameinntekter fra disse kjedene i tillegg til billettinntekter fra flydroppet av disse junkiene. Det må bli slutt at folk som skal realisere seg selv omkommer, uten at noen tjener penger på det", sa Scrotum.

Jeg oppfordret Scrotum å dra et sted der det er svært varmt, og som sikkert bestyres av en av hans landsmenn iført hale og horn. 

Og slik fortsetter det bare. Det er til å gråte av. Jeg skal derfor ikke rippe opp i så mye mer, men bare nevne noen forhold som illustrerer at ekspedisjonen noen ganger satte seg andre mål, enn kun å bestige Varden og ære minnet til Amuk Frostballe. 

Som neste notat viser, lot de seg også påvirke av amerikanske TV-serier der diverse storløgnere tjente penger å lage program med utgangspunkt i "syltynne historier". Som f.eks. å lete etter "Paktens ark" i et hull i bakken i Canada eller lete etter "Bigfoot" i Montanas fjell (eller var det på et pissoar i Utah?), eller jakte på "Udyret i Åpenbaringen" som angivelig bor i en skog i Texas, osv. osv. 

19. april 2014.

Fra loggboka til Amuk-ekspedisjonens leder: 

Dagens mål for ekspedisjonen var å finne den avskyelige snømann.

Kl. 9.15. En av ekspedisjonens medlemmer, Buck Scrotum, mente at terrenget som skulle forseres, forutsatte at ekspedisjonen måtte dele seg i fem lag. Ettersom ekspedisjonen kun består av fire medlemmer måtte vi bringe idioten til vett ved hjelp av hardtslående argumenter framført med truger og svingslag med ryggsekker.

Kl. 10.00. Vi trodde vi hadde grepet den avskyelige snømannen. Dessverre viste det seg å være en desorientert beboer i Utsikten borettslag som på grunn av høy promille hadde et noe aparte ganglag. Han kunne imidlertid dokumentere sin identitet ved hjelp av et førerkort som var utgått på dato.

Kl. 11.35. Vårt franske ekspedisjonsmedlem, Edouard Piruett, mener en attraktiv dame på ski må være den avskyelige snømannen. Det oppstod dermed munnhuggeri i ekspedisjonen om den avskyelige snømannens kjønnslige identitet. Franskmannen trakk seg forarget fra ekspedisjonen og forsvant sammen med den ukjente damen i retning av Rundvannet borettslag.

Kl. 11.55. På grunn av sterk kuling og regn, søker de gjenværende ekspedisjonsmedlemmene ly bak en fjellknaus. Ekspedisjonens kvinnelige medlem, Leonora von Rabalder, anklager Buck Scrotum for tafsing. Scrotum forsvarer seg med en vill hypotese om at hun kan være den avskyelige snømann, forkledd som henne. De to resterende medlemmene av ekspedisjonen trekker seg og går hjem. Nå er jeg som ekspedisjonsleder alene, men gir ikke opp. Min æresfølelse og krav til å realisere min drøm, tillater det ikke!

Kl. 12.00. Vi . . .eller rettere sagt, jeg -- ekspedisjonens leder -- har funnet den avskyelige snømann. Like i nærheten av frilufts-barnehagen ved Trykkvannsbassenget. På grunn av mildværet hadde han imidlertid gått i oppløsning . . . Det forundret meg at den avskyelige snømann synes å ha hatt en gulerot til nese.

Ekspedisjons mål er dermed oppnådd, og nå går også jeg hjem!

 24. april 2014.

Målet for dagens Amuk-ekspedisjon var: "Finn våren!" Etter vel 2,5 timer manngard på nordøya ble målet oppnådd.

Ekspedisjonslederen noterte tilfreds i loggboka: "Våren er funnet! I et hull i snøen som er gult langs de indre kantene av hullet. Våren kan imidlertid skimtes på bunnen av hullet. 

Ekspedisjonens tyske medlem, Leonora von Rabalder, avbrøt sin studie av hullet i snøen og viser nå tydelige tegn på brekningsfornemmelser. Skjønner ikke hva hun kan ha å utsette på slike koselige vårtegn."

20. desember 2015

Det meldes at Bruce Scrotum, medlem av Amuk-ekspedisjonen, plutselig forsvant under lørdagens bestigning av Varden (195 moh). Da han forsvant var Scrotum iført et Santa Claus-kostyme og foretok høylydt avsynging av "Dingle bells".

De tre resterende ekspedisjonsmedlemmene reagerte umiddelbart på Scrotums forsvinning. Etter en dags hvile og noe gjærbakst i anledning jula, gikk de manngard fra Hamna Pizzahus til Ølhallen i Tromsø sentrum. På veien tilbake fant de en forvirret Scrotum i Grønnåsen hoppbakke, kun iført superundertøy.

Usammenhengende fortalte Scrotum at han var blitt angrepet av "en bande fjøsnisseterrorister" og at Amuk-ekspedisjonens leder ganske sikkert stod bak det hele. Det meldes at ekspedisjonslederen hardnakket benekter en slik sammenheng.

"Når man heter Scrotum og avsynger "Dingle bells" vilt og uhemmet, er det mer sannsynlig at angrepet ble foretatt av fanatiske representanter fra sedelighetspolitiet", uttaler ekspedisjonslederen.  

Kjenner at gråten snart tar meg. Det er lett å bli noe psykisk ustabil i nærvær av Amuk-ekspedisjonen. Derfor er det også god grunn til å avslutte denne korte, men likevel høyst begredelige gjennomgangen av ekspedisjonens bedrifter.

 7. mars 2016

Amuk-ekspedisjonen, Norges mest ukjente og uheldige polarekspedisjon; har gjort det igjen. I dag, 7. mars 2016, skulle ekspedisjonen vært på Varden (195 meter over havet) for å hedre 3000-års jubileet til Amuk Frostballe.

Ekspedisjonsdeltakere var imidlertid ikke å se. Noe slukøret pakket jeg ned flagg og girlandere idet mobiltelefonen ringte. Det var Amuk-ekspedisjonens leder. Han ringte fra Sydpolen for å fortelle at de på grunn av velfungerende kroppsfunksjoner, var blitt disket i konkurransen "De første inkontinente polfarere til Sydpolen 2016".

- Har dere ikke snart tenkt å gi opp ambisjonen om å bli berømte polfarere?, spurte jeg matt.

- Aldri! Se på den typen Truls. Den dissevomma har nettopp krysset Grønnlandsisen og blitt berømt. Ble halt over Grønnland av ei dame, Lillemor Cecilie. Nå er han berømt og det er jo typisk. Begå noe som ikke krever noe som helst, og attpå til bli hjulpet av ei dame og du blir kjendis. Men det å delta i mesterskapet for inkontinente til sydpolen, og deretter bli disket før start . . . . .  og media glemmer deg. . . . . . . Men vi gir ikke opp

- Nei dere gjør vel ikke det. 

- Nei, vi har endelig brutt koden på å bli berømte oppdagelses-reisende, godt betalte kjendiser og få realisert oss som individer. Alt som gjelder er å oppdage gamle oppdagelser på en ny måte. Man kan f.eks. være de første som kryper på alle fire til Sydpolen, de første som krysser Nordpolen uten votter og lommetørklær, den første med verdens lengste hentesveis til Nordpolen eller de første med ekstremt bakglatte ski til Sydpolen eller Nordpolen . . . . Mulighetene er utallige!

Jeg sa ikke noe til det. Orket simpelthen ikke, men i helga kommer jeg til å vurdere min rolle som frivillig krønikeskriver for Amuk-ekspedisjonen. Dette har jeg ikke mental helse til lenger.

Jeg avgikk som Amuk-ekspedisjonens frivillige (og ubetalte!) krønikeskriver i april 2016. I juli måned samme år fikk jeg følgende SMS fra lederen av ekspedisjonen:

"Har besteget Himmelberget i Danmark. Moralen i ekspedisjonen falt katastrofalt da de fikk vite at høyden kun er 147 m.o.h. Vi alle vet jo at Varden i Tromsø er 12 m høyere.

Høylydt erklærte Buck Scrotum at Nato burde gå til krig mot Danmark fordi "the fucking danes" ikke har begrep om fjell. Vi lot han framføre sin innsiktsfulle begrunnelse overfor noen representanter fra Dansk Folkeparti som var til stede på bakkekammen. Han fikk grisebank, men hylene til Scrotum førte til at moralen steg betydelig i resten av Amuk-ekspedisjonen.

Vi skal forresten foreta en ekspedisjon til Tromsdalstinden i desember. Vi tenker å være de første til å gå baklengs hele veien opp. Vi ser gjerne at du gjenopptar din rolle som vår krønikeskriver. Vær så snill."

Av bluferdighet skal jeg unnlate å gjengi svaret jeg ga ekspedisjonslederen.

Etterord

Amuk-ekspedisjonen er fortsatt ikke blitt berømt, og de har fortsatt sin hovedinntekt fra flaskesamlinger og diverse former for sesongarbeid. En rekke andre ekspedisjoner som opererte omtrent samtidig med Amuk-ekspedisjonen fikk imidlertid god mediedekning, fikk selvrealisert seg og ble kjendiser, alle som en. I fleng nevnes:

• Erling Kagge og Børge Ousland ble i 1990 de første som nådde Nordpolen uten assistanse utenfra
• I 1992–93 var Erling Kagge den første som gikk alene til Sydpolen
• I 1994 besteg Erling Kagge Mount Everest og ble dermed den første til å nå jordens «tre poler». Han har foreløpig ikke prøvd seg på å bli den første til å nå alle fire poler. Den fjerde er som kjent Marianergropa i Stillehavet.
• I 1994 ble Liv Arnesen den første kvinnen som gikk alene på ski til Sydpolen.
• 1996-1997 gjennomførte Børge Ousland en krysning av Sydpolen, alene og uten etterforsyninger
• I 2001 krysset Rolf Bae og Eirik Sønneland Sydpolen på det som til da var verdens lengste skiekspedisjon.
• 2006 kjørte Tormod Granheim som verdens første skiløper fra toppen av Mount Everest ned den 3 km høye nordveggen.
• I 2006 ble Cecilie Skog første kvinne til å gjennomføre Seven Summits og andre kvinne til å nå de tre poler.
• I perioden 2002 - 2012 ledet seileren Jarle Andhøy en ekspedisjon til Antarktis og til Svalbard og Nordpolen, og ble den første som høstet flest anmeldelser for lovbrudd i forbindelse med syd- og nordpol-ekspedisjoner.
• I 2011 legger Vegard Ulvang, Jan-Gunnar Winther, Stein P. Aasheim og Harald Dag Jølle ut i Roald Amundsens skispor til Sørpolen.
• I 2013 ble Mysil Famle Grautgaard den første enbeinte Rogalending uten pannelugg som rakk fram til Sydpolpunktet  . . . . men det er foreløpig ikke blitt bekreftet av media 😉 

Minner

Malerhytta sent i juni. Ei svak lukt av oljemaling. Ute regnet det. Kuling i vindkastene. Det typiske polare "gråværet" som av og til velter inn mot kysten, og som kan klippe av alle følelser om en noenlunde varm sommer.

Jeg fyrte i ovnen, men ennå hadde ikke varmen rukket å få opp temperaturen i hytta. Jeg beholdt ytterjakken på, fylte kaffekoppen og satte meg ved kjøkkenbordet. På staffeliet midt på gulvet stod et lerret med et halvferdig motiv. Det var blitt påbegynt utendørs for noen dager siden i strålende sommervær, og skulle med tida få tittelen "Den gærne jinta" etter sangen til Alf Prøysen.

Avhengig av når vinden skiftet retning, trommet regnet svakt på kjøkkenvinduet bak meg. Til og med inne og med taklampa tent, virket lyset grått. På radioen i bakgrunnen begynte en mannsstemme å snakke om sorgen etter å ha mistet noen. Et kjært menneske.

Snakker om god timing, tenkte jeg. Regnet, lyset, lyden av vinden og stemmen på radioen utfylte hverandre så mye at selv ikke en fjortis oppstemt på rap-musikk og høyt sukkerinntak, kunne unngått å bli melankolsk. Stemmen på radioen fortsatte. Minnet meg om tida som går og som tar med seg folk vi kjenner.

Og med dem mister vi også deler av oss sjøl, tenkte jeg. Det oppstår alltid et tomrom, nesten uansett hvor mye eller lite vi har hatt med vedkommende å gjøre. Et fenomen som poeten John Donne (1572 - 1631) fant ei treffende formulering på i tittelen "Intet menneske er en øy".

Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren. Hvert menneske
er et stykke av fastlandet, en del av en helhet. 
Om en jordklump skylles bort av havet, blir kontinentet
mindre, på samme måte som en landtunge blir det, eller 
som et jordegods tilhørende dine venner eller 
deg selv, blir det. Hvert menneskes død forminsker meg, 
for jeg er en del av menneskeheten.
Derfor bør ingen spørre: "For hvem er det 
klokkene ringer?" For klokkene ringer for deg.

Mens jeg satt der med bruddstykker av John Donnes dikt i tankene, husket jeg at diktet hadde inspirert Ernest Hemingway til å bruke tittelen "Klokkene ringer for deg" i sin roman fra den spanske borgerkrigen. Romanen ble utgitt på 1940-tallet og dermed over 300 år etter at John Donne vandret blant oss.

Nok en gang ble jeg slått av tanken på hvordan ulike kunstuttrykk overlevde årenes gang. Noen kunne dukke opp etter hundrevis av år og inspirere andre mennesker i samme eller andre kunstarter. Gammel visdom kom på den måten til heder og verdighet igjen, og gikk dermed ikke tapt? Egentlig var jo det en trøst i alt det grå.

I det øyeblikket dukket en eldre kar opp på netthinna. Han satt på en stol i en dag som gikk mot slutten. Han satt der og hadde et lite smil om munnen? . . .  Han liknet litt på den tilårskomne Hemingway.

I tida etter slapp ikke det visuelle bildet meg. Det kom stadig tilbake. En eldre kar som satt og mintes det og dem som hadde vært.

Jeg visste det godt. Det var bare en ting å gjøre. Det var et motiv jeg ikke slapp unna og som bare måtte males  . . . for at jeg igjen skulle kunne vende tilbake til sommerlige farger og landskapsmotiver. Svermeriet. 

"Minner", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 73 cm, 2019 ©

Jord

Juni 2019. Tidlig formiddag, sol og nesten vindstille. Ganske varmt. På vei til malerhytta passerer jeg ei eng med noen trær. Den virker utstelt. Rader av hundekjeks står hvit nedover mot fjæra. Bak enga ligger Sandnes-sundet og Tromsøya, og bak den igjen, fastlandet.

I neste øyeblikk har jeg blikket igjen på veien foran bilen, men synsinntrykket sitter likevel fast på netthinna. Det føltes som om jeg hadde passert 50 - 60 år i norsk landbruks-historie på få sekunder.

Det jeg hadde sett, var et kulturlandskap som var i ferd med å gro igjen. Ei fruktbar eng som folk hadde slitt for å opparbeide og vedlikeholde, og som nå var blitt overflødig.

Den var blitt utkonkurrert av det industrielle, miljø- og dyre-fiendtlige landbruket på kontinentet? Utkonkurrert på samme måte som bl.a. erfarne fagarbeidere blir utkonkurrert av billig, uorganisert og lite kompetent arbeidskraft fra utlandet? Utkonkurrert slik som den lille næringsdrivende og hans medarbeidere blir utkonkurrert av multinasjonale selskaper med arbeidere på sultelønn. Alt for at den politiske elitens reelle oppdragsgivere, de store bankene og investorene, skal kunne høste stadig større fortjeneste.

I neste øyeblikk kom jeg til å tenke på diktet "Bonden Paavo" av den finske dikterpresten Johan Runeberg (1804 - 1877). Da slo det meg at jeg ikke bare hadde passert 50 - 60 år i landbrukets historie, men også i folks levevilkår. Og likevel ville det kanskje ikke gå mange år før vi igjen var tilbake på bonden Paavos livsvilkår? Mye takket være det nyliberalistiske EU og det like nyliberalistiske stortingsflertallet gjennom de siste 40 - 50 åra . . . . . . Vel, i så fall ville den forlatte enga nok komme til nytte igjen. Ikke store trøsten, men likevel en trøst.

Det er slike tanker som kan inspirere til et maleri. 

 

Hemman (hjem), diken (grøfter), brodden (de unge spirene), drivan smalt av tegen (snøfonnene smeltet av åkeren), skördarn (innhøstingen / innhøster), skäran (sigden), förskjute (forlate/avvise), trägna armar (slitne armer), fröjd (glede), råg (rug)

Högt bland Saarijärvis moar bodde
bonden Paavo på ett frostigt hemman,
skötande dess jord med trägna armar;
men av herren väntade han växten.
Och han bodde där med barn och maka,
åt i svett sitt knappa bröd med dessa,
grävde diken, plöjde opp och sådde.
Våren kom, och drivan smalt av tegen,
och med den flöt hälften bort av brodden;
sommarn kom, och fram bröt hagelskuren,
och av den slogs hälften ned av axen;
hösten kom och kölden tog vad övrigt.
Paavos maka slet sitt hår och sade:
Paavo, Paavo, olycksfödde gubbe!
Tagom staven, Gud har oss förskjutit;
svårt är tigga, men att svälta värre.

Paavo tog sin hustrus hand och sade:
Herren prövar blott, han ej förskjuter.
Blanda du till hälften bark i brödet,
jag skall gräva dubbelt flera diken,
men av Herren vill jag vänta växten.
Hustrun lade hälften bark i brödet,
gubben grävde dubbelt flera diken,
sålde fåren, köpte råg och sådde.

Våren kom, och drivan smalt av tegen,
men med den flöt intet bort av brodden.
Sommarn kom, och fram bröt hagelskuren,
men av den slogs hälften ned av axen.
Hösten kom, och kölden tog vad övrigt.
Paavos maka slog sitt bröst och sade:
Paavo, Paavo, olycksfödde gubbe!
Låt oss dö, ty Gud har oss förskjutit;
svår är döden, men att leva, värre.

Paavo tog sin hustrus hand och sade:
Herren prövar blott, han ej förskjuter.
Blanda du till dubbelt bark i brödet,
jag vill gräva dubbelt större diken,
men av Herren vill jag vänta växten.
Hustrun lade dubbelt bark i brödet,
gubben grävde dubbelt större diken,
sålde korna, köpte råg och sådde.

Våren kom, och drivan smalt av tegen,
men av den flöt intet bort av brodden.
Sommarn kom, och fram bröt hagelskuren,
men av den slogs intet ned av axen.
Hösten kom, och kölden, långt från åkern,
lät den stå i guld, och vänta skördarn.
Då föll Paavo på sitt knä, och sade:
Herren prövar blott, han ej förskjuter.
Och hans maka föll på knä och sade:
Herren prövar blott, han ej förskjuter.
Men med glädje sade hon till gubben:
Paavo, Paavo, tag med fröjd till skäran;
nu är tid att leva glada dagar,
nu är tid att kasta barken undan,
och att baka bröd av råg allena.

Paavo tog sin hustrus hand och sade:
Kvinna, kvinna, den blott tål att prövas,
som en nödställd nästa ej förskjuter.
Blanda du till hälften bark i brödet
ty förfrusen är vår grannes åker

"Bonden Paavo", Johan Ludvig Runeberg (1804 - 1877)
 
"Jord", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©

 

Om skjønnheten . . nok en gang

• "Våren har kommet. Stopp og se deg om. Se sollyset som trekker vårens flortynne brudeslør ned mellom trekronene. Og se skjønnheten i gress, blomster og trær. Se lyset, fargene og skyggene. Bruk hørselen. Lytt. Hør insekter og fugler arbeide for at skjønnheten skal formere seg og komme tilbake, år etter år. Fall på kne og takk dem alle,  for uten dem er du og din rase fortapt".  (Hentet fra en 18-årig skjønnhetdyrkers notater)

Vel, det var den gang. Idag er jeg nok mer en storkjefta systemkritiker enn en skjønnhetsdyrker? Kanskje er det derfor jeg med skrekkblandet fryd av og til tenker på meg selv som skjønnhetsdyrker? Til mitt forsvar kan jeg i det minste anføre at jeg av og til prøver å male fram skjønnheten. I tillegg har jeg også skrevet en del om dette fenomenet i bloggposter som bl.a. "Skjønnhetens magi" og "Konseptkunstens selvmord". 

I slike skriverier har jeg prøvd å forstå hva skjønnhet er, hvorfor vi er så tiltrukket av den og hvorfor den er så vanskelig å gjenskape i f.eks. et maleri, et dikt eller noe annet i kunsten. En av våre fremste poeter, Stein Mehren, sa det på følgende treffende måte:

• Skjønnheten unnflyr oss. Vi strekker oss etter den; vi griper den aldri. Hvorfor? Fordi den, som horisonten, er evighetens alltid vikende tilsynekomst.

Men hvorfor er det med "skrekkblandet fryd" at jeg noen ganger anser meg å være en skjønnhetsdyrker? Vel, selve "fryden" ligger selvsagt i det å oppdage skjønnheten i landskap, natur, mennesker, planter og dyr. Oppdage den og nyte den. Men på veien dit ligger to skumle fallgruver kanskje de fleste av oss først må overvinne: 1) begjærlig dominans - og - 2) avsporing.

Begjærlig dominans 

Fallgruva "begjærlig dominans" går ut på at skjønnhet ofte vekker et psykisk og/eller fysisk begjær som i neste omgang ødelegger skjønnheten. Tenk f.eks. på et parforhold der den ene parten er dominerende og sjalu, og vil ha full kontroll over den andre parten. "Skjønnheten" i den andre parten blir da ofte ødelagt i møte med partnerens krav til dominans og personlig tilfredsstillelse. I boka "Profeten" advarer Kahlil Gibran nettopp mot det:

• "Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene. Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken".

For noen år siden leste jeg følgende treffende ord på en mur i Praha: "I begjæret er du  den viktigste. I kjærligheten er den andre den viktigste".

Et annet eksempel kan hentes fra min egen erfaring som penselsvinger. Noen ganger har jeg oppnådd lykkefølelsen over å ha fått fram skjønnheten i et motiv, likegyldig om det er et menneske, et landskap eller noe symbolsk. I slike tilfeller har jeg ofte lagt fra meg penslene, og tatt plass i en god stol for å nyte skjønnheten på lerretet. 

Det er da det skjer. I min nytelse oppdager jeg visse ting som kan endres og forbedres. Og i ønsket om å gjøre skjønnheten enda mer skjønn, har jeg opplevd at skjønnheten blir borte under mine kravstore penselstrøk. Ofte har eneste løsning vært å gi opp hele motivet eller starte på et helt nytt lerret.

• "Det finnes bare en sannhet: mal straks det du ser. Når du har det, så har du det. Har du det ikke, begynn på nytt. Noe annet er humbug" (Edouard Manet)

I begge eksemplene ovenfor, forsvinner skjønnheten fordi vi blir egoistiske og kravstore i jakten på vår egen personlige tilfredsstillelse.

Avsporing 

Avsporing er den andre fallgruva som noen av oss må overvinne for å kunne oppdage og nyte skjønnheten. Fallgruva kan gjerne uttrykkes i følgende utsagn: "Verden står overfor mange viktige utfordringer. Det er disse man bør bry seg om og bruke tid og energi på. Å jakte på skjønnheten er ikke annet enn unyttig virkelighetsflukt." 

Hva svarer man til slikt? Man kan f.eks. svare at selv om verden går på skeive, trenger vi skjønnheten for ikke å gå mentalt til grunne. Det blir som det Paulo Coelho legger opp til i boka "Manuskriptet fra Accra".

Handlingen er hentet fra Jerusalem under ett av korstogene i middelalderen. Med tanke på de grusomheter som korsfarerne stod for i byer de erobret, samlet befolkningen (jøder, ortodokse, muslimer og kristne) seg for å høre rådene til en klok kopter. Og i den sammenhengen er det noen som har følgende ønske og begrunnelse for den:

• "Når alt ser mørkt ut, har vi behov for å opplive sjelen. Fortell oss derfor om skjønnheten".

 "Vårlig skogsvei"

I maleriet "Vårlig skogsvei" måtte jeg nok en gang forsere begge disse fallgruvene. For å tilfredsstille mitt eget begjær etter å gjøre skjønnheten enda skjønnere, ødela jeg maleriet og måtte starte forfra, på et nytt lerret.

Det gjorde at avsporings-fallgruva vokste seg større. Følelsen av å kaste bort tida på virkelighetsflukt økte, men jeg trøstet meg fortsatt med at skjønnheten var viktig å få fram. Så blir det selvsagt opp til deg og andre å avgjøre om jeg klarte det denne gangen.

"Vårlig skogsvei", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©

Uten tittel - inntil videre (Nå heter det "Liberty to destroy")

Ofte skriver jeg om hva inspirerte meg til å male et eller annet motiv. Og skriver jeg først om det, kan det også fortelle leseren om hva jeg mener er maleriets budskap; altså om hva jeg selv ønsker at maleriet skal "si" til den som betrakter det. 

Det er selvsagt ikke noe galt i det. Et kunstnerisk produkt uten budskap eller noe å formidle, kan sjeldent regnes som kunst. Men det blir også feil, hvis kunstneren er så ivrig på å fortelle om det at ordflommen "overkjører" andre, og ikke gir dem anledning til å gjøre opp sin egen mening om hva et maleri forteller han eller henne. 

Det finnes nemlig ingen fasit eller rett fortolkning av et kunstnerisk "produkt". Både for et klassisk musikkstykke, et maleri, en poplåt, et teaterstykke, et dikt, etc. er det opp til den enkelte å gjøre opp sin egen mening, og gi uttrykk for det til andre. 

For egen del synes jeg slike tilbakemeldinger er gull verdt -- og det gjelder ikke bare hvilket budskap betraktere oppfatter, men også hva de eventuelt måtte synes om andre ting som f.eks. fargebruk, perspektiv, etc.

Derfor har jeg kalt dette maleriet "Uten tittel - inntil videre". Det betyr at jeg ikke vil forstyrre deg i prosessen om hvordan du selv og andre måtte oppfatte maleriet. Vil du dele med meg og andre hvordan du oppfatter dette maleriet, setter jeg stor pris på det. Det kan du gjøre ved å legge inn en kommentar her på bloggen, eller du kan gjøre det på Facebook der det er enklere å legge inn kommentarer, etc.

Ser fram til ditt innspill om hvilket budskap du "leser ut av dette maleriet", og evt. andre innspill du måtte ha. Takker så mye på forhånd.

. . . . . og fortsettelsen på dette innlegget følger nedenfor og ble skrevet 6. november, nesten en måned etter innlegget ovenfor.

Opprinnelig het dette maleriet: "Uten tittel - inntil videre". Grunnen var at jeg ikke ønsket å påvirke med mine egne meninger. Snarere håpet jeg at de som så det, ville gjøre opp sin egen mening om hva det forestilte. I dagene etter mottok jeg mange gode fortolkninger av hva som var maleriets budskap.

• Instagram. Facebook.
• Flyktning.
• Nye guder.
• Himmel og helvete.
• Paradis
• Huldra
• Back to NATURE. Good bye to the masses and all that it concern. I am liberated from the rat race because I’m in love again.
• Adjø konformitet - velkommen autonomi
• WOW - I lost weight and now I’m going to shop, travel - only take care of myself. Leave me ALONE
• Europa
• Kjerringa med strømmen!
• Det psykiske ustabile tilbakelagte stadiet.
• Befrielse. Men også "Befrielse med glad oppvåkning". Eller "Befrielse med ny mening". Eller kanskje "Lykkelig frigjøring / Lykkelig løsrivelse"

På mange måter illustrerer dette noe vi alle vet. Nemlig at det finnes mange ulike tolkninger av et og samme objekt. Selv innenfor en og samme kultur kan ulikhetene være store slik innspillene ovenfor også illustrerer. Det understreker bare hvor viktig samtalen eller dialogen er, hvis man ønsker å komme fram til en felles forståelse av virkeligheten.

Å være enige er viktig på svært mange områder, med unntak av bl.a. tolkningen av kunst i alle dens former. På slike områder må det alltid være "fritt fram" for alle mulige tolkninger.

Maleriet ovenfor har nå fått tittelen jeg opprinnelig ga det: "Liberty to destroy". Hvorfor jeg ga det denne tittelen kan oppsummeres i tre forhold:

• De økte klasseforskjellene (og dermed det økte konflikt-grunnlaget) i samfunnet mellom en liten og stadig rikere overklasse på den ene sida, og flertallet av "vanlige folk" på den andre. Denne konflikten kommer bl.a. til uttrykk ved "De gule vestene" i Frankrike samt ved økt politisk polarisering i Europa og USA. Ei polarisering der de fleste topp-politikere og forsvarere av eksisterende politikk stempler folk som protesterer som farlige populister. På den måten stempler eller stigmatiserer man all motstand som illegitim og farlig. En stygg hersketeknikk som tas i bruk av de mektige i samfunnet. 

• "Frihets-begrepet" som brukes i nyliberalistisk ideologi, og som lover folk større "valgfrihet" mellom flere tilbud av varer og tjenester. At slik økt valgfrihet også ofte fremmer en ødeleggende "bruk og kast"-mentalitet, svekker samfunnets evne til å tilby likeverdige tjenester til alle (f.eks. innen helse), og at det dermed undergraver den "sosiale solidariteten" som holder samfunnet sammen, tas sjeldent eller aldri med i nyliberalistenes forherligelse av sitt snevre, individrettede frihets-begrep.

Avisa "Klassekampen" viste i dag (6. nov. 2019) til noen konklusjoner som den britiske konservative tankesmia "Onward" trekker etter en omfattende velgeranalyse. En av konklusjonene er at folk i økende grad legger mer vekt på trygghet / sikkerhet og forutsigbarhet framfor det nyliberalistiske frihetsbegrepet. Det kan love godt for framtida.

• En nyliberalistisk global "fri flyt"-økonomi der avkastning på investert kapital og høyere aksjekurser trumfer alle andre hensyn som bl.a. hensynet til natur og artsmangfold, og der markedet gis stadig større makt på bekostning av folkevalgte politikere og dermed også på bekostning av demokratiet.

Har du ikke lest boka "Det er nok nå", skrevet av Linn Stalsberg og utgitt på Manifest forlag, kan jeg bare anbefale den på det varmeste.

For et år siden så jeg et TV-program som viste at bl.a. en frakk fraktes 5 - 6 ganger rundt på kloden før den ble solgt i en butikk i USA eller Europa. Her snakker man definitivt IKKE om miljøvennlige, kortreiste produkter. Tekstilet produseres et sted, tilskjæres et annet sted, settes sammen et tredje sted, knappene sys på et fjerde sted, foret monteres et femte sted, osv. Men når flertallet av yrkespolitikere / "broilere" snakker om hvor bekymret de er for klimaendringer, hører vi sjeldent eller aldri noe om "klimaavtrykket" som deres elskede nyliberalistiske "fri flyt"-økonomi forårsaker.

Nei, da er de heller mer opptatt av hva vi vanlige mennesker må gjøre for å redusere forurensing og såkalte "klimaavtrykk". Vi må bl.a. sortere mer og bedre (selv om det meste blir brent og aldri gjenvunnet), betale mer bompenger (især hvis vi ikke er rike nok til å bo dyrt og sentralt), ha oppryddingsaksjoner langs strendene (og slik også rydde opp etter et uansvarlig næringsliv), slutte å spise kjøtt fordi kyrne fiser metangass (selv om det ofte er aktiv markedsføring som får oss til å spise mer kjøtt), føle "flyskam" (mens flyselskaper og reiseliv-investorer får frie tømmer i sitt arbeid for å få oss til å fly oftere og lengre), osv. osv.

Det grelle paradokset er at de store investorene og multinasjonale selskapene -- som forårsaker det meste av verdens miljøproblem -- går fri. Det hører til unntakene at de blir stoppet gjennom f.eks. boikott, lovgiving eller knusende bøter. Som regel kan de fortsette som før; alltid godt ivaretatt av verdens nyliberale topp-politikere samt en hær av skarpskodde jurister.

Alt i alt lever vi vel derfor i en virkelighet der flertallet av dagens topp-politikere og globale investorer er varme talsmenn for "friheten til å ødelegge"?

"Liberty to destroy", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 50 cm, 2019 ©

Den gærne jinta

En solfylt og varm ettermiddag i juni bar jeg friluft-staffeliet ut på ei eng full av smørblomster, hundekjeks og storkenebb. Det føltes som verden hadde høy sigarføring. Her skulle det males, og det selvsagt i impresjonistisk stil. Alt jeg nå trengte, var å finne et tiltalende motiv. Noe attraktivt som utløste den rette kreative og entusiastiske stemninga i meg. Stemninga der ei mygg kan løfte en elefant, for å si det på den måten.

Etter vel ti minutters vandring og fundering, bestemte jeg meg for et motiv. Inspirasjonen min var enig med meg. I bakgrunnen stod ei gruppe store seljetrær i vifteform. Det var imidlertid forgrunnen med sin herlige prakt av markblomster som skulle få vår største oppmerksomhet. Jeg trakk meg derfor lenger tilbake, satte opp staffeliet, la en underfarge av gul oker på lerretet og trakk penslene. Duellen mellom meg og inspirasjonen var igang. Det stod 0 - 0 på resultat-tavla hos kunstens muser.

Halvveis ut i malearbeidet meldte skepsisen seg. Noe stemte ikke. Jeg strøk ut noen trær med litt tørkepapir og malte istedet inn flere og lengre skygger. Utvidet fargespekteret, og malte noen sterkere kontraster. Joda, nå ble det bedre . . . . . . . Men ikke godt nok. Som i et indre bilde så jeg resultat-tavla vise 1 til Inspirasjonen og 0 til meg. 

Penselsvingeren prøver å trylle fram den rette følelsen, juni 2019

Ti minutter senere rant skepsisen igjen over med meg. Inspirasjonen hadde skåret på nytt. Resultat: 2 - 0. Denne gangen hørte jeg inspirasjonen flire for seg selv.

Joda - jeg visste hvorfor. Jeg hadde ikke maktet å trylle fram den rette stemninga; stemninga jeg fortsatt følte i hode og kropp. Med de endringene jeg allerede hadde gjort, viste riktignok maleriet på staffeliet det motivet jeg hadde foran meg. . . . . Men likevel ga det fortsatt IKKE utløp for stemninga eller følelsen jeg ennå følte. Noe manglet. . . . . . . Jeg måtte trylle fram noe som satte prikken over i'en. Men hva? I huleste: HVA??

Jeg ga meg til å trave rastløst rundt bak staffeliet. Tida gikk og sola fortsatte sin upåvirkelige gang over himmelen. Dermed endret skygger, farger og valører seg for hvert minutt. Det betydde også at "kampen" snart var over. Inspirasjonen ville flire godt av meg for at jeg ikke maktet å løse dens gåte.

Det var da jeg kom til å tenke på Alf Prøysens "Vise for gærne jinter". I inspirasjonen jeg hadde hatt og som motiverte meg, var det langt mer liv enn maleriet på staffeliet kunne fortelle om. . . . Så hva med å male inn "ei jinte" som kom gående over enga i retning av meg?

Og i hånda hadde hun en nistekurv? Og mer liv? . . . . Jo, rødt! Selvsagt rødt! Et hodeplagg . . . . kanskje også i duken over kurven hennes? Og en himmelblå kjole, selvsagt . . . . . Det kunne være Kim Larsens "Susan Himmelblå". Perfekt i et slikt motiv.

Jeg snudde meg og stirret inspirasjonen i senk, trakk penslene og gikk i gang. Da jeg var ferdig, følte jeg å ha vunnet med 3 mot 2 . . . .eller i det minste ble det uavgjort. Inspirasjonen holdt i alle fall kjeft da vi dro hjem, og det var jo et godt tegn ;)


"Den hærlige gærne jinta", Jan R. Iversen, olje på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©

Smørblomst- og storkenebb-juni

Dette motivet er hentet fra Tromsøya. En varm dag i juni 2019, et sted i nærheten av skihytta. Men for å få motivet slik jeg ville ha det, måtte jeg flytte på noen trær, hugge ned andre, flytte på stien, klippe vekk noen greiner, innplassere et menneske og være mer generøs med markblomstene enn det naturen selv framviste der og da.

Naturen har alltid fascinert meg. Årstidene, lyset, fargene, skyggene, lydene og luktene. Like mye det å føle kulda mot huden som å føle varmen fra sola. Like mye den fuktige havlufta langs Norskekysten som den knusktørre lufta i det spanske høylandet.

Barn lever med natur, voksne av natur?

Som andre unger kunne også jeg ligge i gresset og snakke med fugler, trær, dyr og insekter. Fant jeg en mark eller en snegle på en bilvei, tok jeg dem opp og la dem i gresset. Ville forhindre at de ble overkjørt. Oppdaget jeg at noen hadde ødelagt et småfugl-reir, var dagen ødelagt for meg. At noen kunne finne på å drepe noe så hjelpeløst som fuglunger, og dermed noe så vakkert som neste års småfugl-sang, var både trist og komplett uforståelig.

Jeg tror at respekten for alt levende sitter sterkt i nesten alle barn. Som barn kjenner man sin egen sårbarhet og forstår dermed også andres sårbarhet, herunder også sneglens og markens sårbarhet. I så måte kan man si at barn er de fremste forvalterne av 1700-talls filosofen Immanuel Kant og hans kategoriske imperativ (les mer her). Forenklet innebærer det at:

• du skal behandle andre slik du vil at andre skal behandle deg selv. 

Kanskje er det nettopp i barndommen -- før vi blir trent opp til å beherske og helst kontrollere både natur, samfunn og hverandre -- at vi er best på nettopp innlevelse og empati? Best på respekt for alt levende?

Med ungdomstida blir mange av oss "udødelige" og eple-kjekke på de fleste områder. Respekten og beundringa for naturen kan nok ennå være der, men kommer nå mer i bakgrunnen. Den blir kanskje mer som ei kulisse vi av og til tar i bruk til mosjon og liknende? Riktignok kan vi fortsatt "snakke med" fugler, trær, dyr og insekter, men det blir alltid med et skjevt smil. "Er ikke blitt helt sprø, må vite". I ungdomstida er det kanskje at naturen -- i vår egen forståelse av virkeligheten -- gradvis blir oss underlegen.

Som voksne blir vi gjerne enda mer pragmatiske og kjepphøye i vårt forhold til naturen. Naturen framstår da i enda større grad ikke bare som en kulisse, men som noe som kun er der for å tilfredsstille våre behov for arealer, mat, sportsfiske, jakt, energi/vedhogst, idrett, bærplukking, soppsanking, etc. Naturen blir kort og godt redusert til en ressurs som skal tilfredsstille våre praktiske behov? 

Kanskje er det som voksne at de fleste av oss står lengst unna innlevelsen og empatien som kjennetegnet barndommen? At naturen opphører å være en slags guddom eller i det minste en jambyrdig, og heller blitt en slags slave som skal tjene våre behov? Og kanskje er det nettopp derfor slik at vi som voksne må anstrenge oss for å finne veien tilbake til barnets opplevelse av natur?

Alt i alt synes jeg 1700-talls-poeten og billedkunstneren William Blake oppsummer de ulike oppfatningene av naturen på en treffende måte.

• "Treet som beveger noen til tårer av glede, er i andres øyne bare en grønn gjenstand som står i veien. Noen ser naturen som noe intetsigende og deformert . . . mens andre knapt ser den i det hele tatt. Men for den som har fantasi, er naturen selve fantasien"
  Hentet fra brev til Dr. Trusler, 23. august 1799, i "Letters of William Blake" (1956), The Macmillian Company

De av oss som prøver å lytte til fantasien, streber på mange måter etter å oppleve naturen slik barn gjør det. Å oppleve naturen slik den er, uten å ha baktanker eller behov om å bruke eller utnytte den, verken som kulisse eller som noe som kun skal tilfredsstille et eller annet praktisk behov. 

Vende tilbake til barnets naturforståelse? 

Jeg tror det er først når vi anerkjenner naturen som noe overordnet eller i det minste noe likeverdig, og med samme krav på respekt som oss selv, at vi virkelig blir i stand til å oppleve naturen og få del i dens fulle skjønnhet. Men for å komme dit, må vi trene oss til å respektere, se, lytte, lukte og dyrke nettopp alt liv som finnes i naturen. Trene oss til å oppfatte naturen slik mange barn og slik mange naturfolk gjør.

Inntil vi lykkes i det, vil naturen bare avdekke små glimt av sin skjønnhet for oss, og vi går glipp av de virkelig store opplevelsene. De opplevelsene som virkelig kan "sette oss helt ut" og etterlate oss i dyp takknemlighet over å ha fått oppleve noe så herlig. Slike opplevelser tror jeg vi bare får del i hvis vi anser naturen som jambyrdig eller som noe langt større, mektigere og betydningsfull enn oss selv.

Trening er derfor helt nødvendig. Satser på det. Jeg har i alle fall igjen begynt å ta opp snegler og mark som har forvillet seg ut på bilveier, og plassere dem trygt tilbake i vegetasjonen. Så jeg regner med å være på god vei og noen ganger har jeg faktisk opplevd å komme helt fram 😉

"Smørblomst- og storkenebb-juni", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2019 ©

Skål - Amazonas brenner

Tittelen "Skål - Amazonas brenner" er skremmende. Men virkeligheten som inspirerte meg til å male dette motivet, er langt mer skremmende. Motivet viser en tilsynelatende sympatisk fyr, men i virkeligheten representerer han et rovgrisk økonomisk system som i sin grådighet er i ferd med å ta livet av det meste. 

Gjennom flere tiår har de fleste av verdens topp-politikere (ofte med sterke bånd til mektige globale investorer) skapt en nyliberalistisk verdensøkonomi som vedlikeholdes av bl.a. EU, IMF, WTO, Verdensbanken, div. frihandelsavtaler og markedsdomstoler som f.eks. ESA.

I denne økonomien skal næringslivet pålegges færrest mulig begrensninger (lover og regler) av ulike regjeringer. Markedet skal i størst mulig grad regulere seg selv, heter det. Slike forhold fører bl.a. til at små- og mellomstore bedrifter rundt om i verden kastes ut i direkte konkurrere med gigantiske multinasjonale selskaper; selskaper som har økonomiske ressurser som ikke en gang mange nasjoner kan måle seg med.

Vi snakker altså om selskaper med kolossal økonomisk og teknologisk makt, og dermed stor politisk innflytelse. Derfor blir det "rått parti" der de små og mellomstore bedriftene utkonkurreres, nedlegges eller kjøpes opp av gigantene, og arbeidsplassene flyttes til en annen del av verden. Og når det skjer, øker bl.a. strømmen av arbeidsløse emigranter fra Afrika, Latin-Amerika og Asia til bl.a. Europa og Nord-Amerika.

Ofte unngår også denne banden av storinvestorer og multinasjonale selskaper beskatning, ettersom utbyttet fra deres legale og mindre legale "forretninger" trikses og fikses mellom ulike land og selskaper, og der en stor andel syltes ned i et eller flere skatteparadis.

Der fordeles kapitalen på nye investeringsmuligheter som måtte dukke opp. Ordinære såvel som etisk forkastelige som f.eks. å lobbyere for oppstart av nye kriger, ødelegge regnskog for å få tilgang til tømmer, mineraler, dyrkningsjord, etc.,  engasjere seg i hvitvasking av narkotikapenger og andre kriminelle aktiviteter, delta i rente-svindel, osv. osv.

Kostnadene i form av miljø-ødeleggelser, global migrasjon, hav som drukner i plast, flyktningtragedier, tap av artsmangfold, osv. er noe vi andre, dvs. naturen og vi vanlige mennesker må leve med og betale for, mens de som er skyldige i galskapen og ødeleggelsene slipper unna. 

Som bl.a. Noam Chomsky har påpekt en rekke ganger, innebærer den nyliberale økonomiske modellen at fortjenesten privatiseres (dvs. går i lommene på investorene) mens kostnadene og ulempene blir noe naturen, samfunnet og dets skattebetalere enten må akseptere eller selv prøve å reparere. Det er nettopp dette som kjennetegner dagens globale økonomi som verdens topp-politikere har lagt til rette for. 

Men slikt nevnes selvsagt ikke av bl.a. norske nyliberalistiske politikere. De vil heller ha mer av "samme medisin". Derfor arbeider de fortsatt for å privatisere samfunnsressurser samt deregulere og liberalisere alle lover og regler som kunne ført en samfunnsmessig kontroll med disse gigantiske selskapene og investorene. Sagt med andre ord, har politikerne lagt seg i lomma på stor-investorene og verdens storselskaper. Det er deres interesser de helst forsvarer. Vanlige folks interesser kommer i beste fall i fokus noen uker foran hvert stortingsvalg.   

Derfor kan fortsatt store investorer f.eks. forurense boligområder med bit-coin-støy, ta seg til rette i naturen med gigantiske vindmøller, forurense havene med plast og svi av regnskogene med topp-politikerne som trofaste støttespillere. Ikke nødvendigvis i ord, ettersom det kan koste topp-politikerne stemmer ved neste valg, men som regel alltid i gjerning.

Norske topp-politikere ynder å framstå som "verdens beste", også når det gjelder å bevare regnskoger og artsmangfold. Dette kan neppe beskrives som noe annet enn kvalmende hykleri. Virkeligheten er de fleste av dem er svorne tilhengere av den nyliberalistiske ideologien, og dermed også medansvarlig for bl.a. ødeleggelsen av regnskoger og tapet av artsmangfold rundt i verden.

Når det gjelder maleriet skal jeg bare si en ting. Jeg har med hensikt malt fyrens venstre hånd i en noe anspent stilling, klar til å gå under jakken for å hente fram hardtslående argumenter. Han representerer nemlig en økonomisk elite som ikke nødvendigvis bøyer seg for innvendinger.

 Skål, Amazonas brenner

Det skåles 
i verdens globale finanshus, 
i investeringsfond og på børsen blant
 bank- og finansnæringas eple-kjekke frontsoldater;
den umettelige grådighetens fremste
revolvermenn og -kvinner.
På stam-pub'ene hever den nyliberalistiske
rovdyrkapitalismens unge ninjaer sine glass.

Skål, you fuckers! Amazonas brenner! 

 For det er noe alle vet.
Branner gir mer areal til palmeolje, kveg og 
soyabønner; og mer å mekle og 
investere i nye og gamle markeder av
varer, tjenester og spekulative finansprodukter. 

Så skål -- la til helvete Amazonas brenne.
Her blir det raske penger å tjene, og vi
tenker kjøpe oss en ny yacht, en ny Lamborgini,
eller kanskje ei ny luksusleilighet
i Cannes eller Florida eller Rio
eller fan vet hvor. 

Lev! Lev!
Etter oss kommer syndefloden!
Ha, ha! Fuckings! Skål!

Og det skåles også hos 

verdens store fôrprodusenter,
hos leverandører av fiskefôr, husdyrfôr og annet fôr.
Men her skåles det ikke åpenlyst; for det 
er ikke bra for
merkevarer og omdømme.
Derfor nøyer man seg helst
med et innforstått smil og lav mumling i 
passende anledninger.

(Skål, Amazonas brenner)

For kalkulatorenes og regnearkenes tale 
er krystallklare.
Større areal til soyabønner gir 
lavere pris på en viktig fôringrediens, 
som igjen betyr mer
konkurransedyktige priser på 
egne fôrprodukter. 

For når alt kommer til alt, 
er konkurransedyktighet og
stigende aksjekurser det aller, aller viktigste i 
dagens deregulerte, globale økonomi. 
Og det slår alt, og det
er noe alle vet,
at det har verdens topp-politikere selv
akseptert som den globale økonomiens 
styrende prinsipp 

(Skål - Amazonas brenner)

"Børsskål", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2019 ©

"Skål, Amazonas brenner" (eller "Invest and succeed or die!"), stuntpoesi, 30. august, 2019


I ettertid har jeg lagt til noen kommentarer og referanser som Jørund Hassel la fram på Facebook 8.09.2019

KLIMA OG MILJØPOLITIKK PÅ NORSK OPPDRETTSFISK

1. Det gis konsesjon til fiskeoppdrettsbaroner for å drive fiskeoppdrettsanlegg langs kysten. Oppdrettsanlegg som forurenser fjordbunnen – og ødelegger for villfisken og lokalbefolkningen. Oppdrettsfisk rømmer og ødelegger ville fiskestammer, sykdommer oppstår på fisken, og antibiotika forekommer som fortilsetting og avfallsstoffer som spres i norske fjorder. Det må antas at kvaliteten på fisken i oppdrettsanlegg påvirkes av egen forurensing i våre fjorder. Dette vet norske politikere. Hvorfor pålegges ikke oppdrettsbaronene å bygge anleggene på land – og betale for skadene? Oppdrettsbaroner som ofte er spesialister på skatteplanlegging, nullskatt og skatteunndragelser. https://www.msn.com/…/oljefondet-har-milliarder…/ar-AAGWV4Q…
2. Norske oppdrettsbaroner investerer også i fiskeoppdrett i andre land. Gjerne i land hvor det er enda mindre restriksjoner hva angår miljøforurensing, og hvor livsgrunnlaget i havet ødelegges for den lokale befolkningen og land
   
3. I stedet for å bearbeide store deler av fisken i Norge – fraktes den til lavkostland - med bil. Til å frakte fisken benyttes ofte arbeidskraft fra virksomheter som er opprettet i lavkostland. Blant eierne til slike virksomheter, finner vi norske oppdrettsbaroner. Sjåførene hentes ofte fra Asia og andre lavkostland, som jobber på tredjelandsprinsippet, hvor sosial dumping og slavelignende kontrakter florerer. Ofte anvendes eldre lastebiler fra lavkostland - som forurenser mye. Sjåførene tar med seg diesel fra hjemlandet (for dyrt i Norge), som ofte er av dårligere kvalitet – og forurenser mer. Det norske veinettet utsettes for stor slitasje, det oppstår svevestøv osv. 


4. For at fisken skal komme raskt frem, drives politikerne av finansnæringen til å bygge ut veinettet i Norge – i stor grad ved hjelp av å låne penger (forgjelde den norske befolkningen), og hvor mange utbyggingskontrakter går til utenlandske selskaper, og bruk av gjestearbeidere. Noen av utbyggingskontraktene går til utenlandske selskaper som er under etterforskning for korrupsjon (eksperten på dette var tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen/ inklusive og hans prestisjeprosjekt Nye Veier AS). https://www.spaniaidag.no/…/nye-veier-samarbeider-med-korr…/ Norske bilister (arbeidstakere og trygdede) som ikke har råd til EL-bil/ bo i bysentra, pålegges bompenger for å tilbakebetale lån på veiprosjekter.
   
5. Arbeidskraft til fiskeoppdrettsanlegg, er i stor grad basert gjestearbeidere fra lavkostland. Disse kjører ofte i eldre biler, over lang avstand, og forurenser mye. Gjestearbeidere generelt - som betaler omtrent bare halv skatt i forhold til norsk arbeidskraft, og kan virke konkurransevridende.
   
6. Fisken trenger for. Norge går inn i virksomheter i utlandet, som driver med produksjon av fiskemel (og fiskeolje) til for til bruk i fiskeoppdrettsanlegg. Havbunnen støvsuges for å skaffe råstoff (krill og andre fiskesorter), og etterlater en «havørken»/ ødelagt havbunn - som igjen ødelegger livsgrunnlaget for lokalbefolkningen mange steder.
   
7. Når protestene og fokuset kom på at økosystemene i havet er truet, fant man ut av soya var en god erstatning til dyre- og fiskefor. Soyaproduksjon i Sør-Amerika fører til at regnskoger settes i brann, stor grad av avskoging, klimagassutslipp, blodige konflikter, miljøforurensing og tap av uerstattelige arter. Som en slags avlat, sendes milliarder av norske kroner (skattebetalernes penger) - fra den norske regjeringen til mer eller mindre korrupte ledere i Sør-Amerika - som angivelig «skal hindre avskoging». Hvor knapt ei krone kommer frem til de som trenger det. I etterkant reiser norske politikere og mottar ulike priser for givergleden fra de samme mer eller mindre korrupte lederne.
   
8. Soyaproduktene må fraktes – til blant annet norske oppdrettsanlegg. Da benyttes store båter, som drives på tungolje – trolig det mest forurensingsbaserte drivstoffet som anvendes i dag. Hvem jobber på båtene – som ofte har norske eiere? Jo, billig arbeidskraft fra lavkostland.
   
9. Men det stopper ikke der. Det norske oljefondet investerer milliarder i blant annet selskaper som bidrar til klima- og miljøkatastrofene i Sør-Amerika. https://www.msn.com/…/oljefondet-har-milliarder…/ar-AAGWV4Q…
   
10. Ovennevnte beskriver hvor klima- og miljøvennlig norsk oppdrettsprodukter og virksomheter er. Og hvordan norske myndigheter legger til rette for denne næringen for oppdrettsbaronene. Det virker som om det er mye kameraderi, vennskapstjenester, og mer eller mindre korrupsjons ute og går. En av dem som kan ha hatt en slik rolle er Olje-og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Fremskrittspartiet);https://e24.no/…/dagbladet-lakseselskap-fikk-omgjort-miljoe…Tidligere fiskeriminister Per Sandberg (Fremskrittspartiet) brukte privat epost til forbindelser – hva er årsaken til det? Kjente ikke Per Sandberg til hvilken rolle han hadde på vegne av den norske stat og felleskapet; https://fiskeribladet.no/nyheter/?artikkel=55164
    
11. Når man legger ovennevnte til grunn – er altså løsningen på klima-, miljø- og forurensningsproblemene - at folk i Norge skal slutte å spise kjøtt.Vi skal med andre ord spise mer oppdrettsfisk produsert av oppdrettsbaronene – og litt mer vegetarmat? I mens sitter oppdrettsbaronene og ler hele veien til bankkontoene sine – hemmelig og mindre hemmelige i skatteparadis. Norske politikere krangler om bompengekrise (som handler om veier til oppdrettsbaronene), valgfrie skole- og helsetjenester og eiendomsskatt. Mens arbeidstakere og trygdede betaler.

Konklusjon: Norsk oppdrettsfisk er et klima og miljøvennlig produkt? Og Norge er et foregangsland på klima- og miljøpolitikk?

Jørund Hassel