21. nov. 2017

En drøm i grus? :)


Jeg har i flere kvelder kost meg mens jeg malte dette bildet med tittelen "Desboutins hevn". Det ble malt med utgangspunkt i Edgar Degas maleri "På en kafe" (1876); et maleri som noen år etter ble mer kjent under navnet "L'Absinthe" (Absinten). Forhistoria til mitt maleri er som følger.
For en måned siden siden hadde jeg en herlig drøm. Du vet en slik drøm som du ikke vil bli vekket fra, i alle fall ikke så lenge alt går godt. Jeg drømte jeg var på kafe i 1880-årenes Paris sammen med maleren Edgar Degas, skuespillerinnen Ellen Andrée, maleren Pierre-Auguste Renoir samt maler, forfatter og grafiker, Marcellin Desboutin.
På bordet stod fem glass absint samt to karaffler med vann, en skål sukker og en flettet bastkurv med noe som liknet små saltstrødde kjeks. Ved stolen til Edgar Degas stod et lerret innpakket i gråpapir. Ved nabobordet bare en drøy meter unna, dro jeg straks kjensel på billedkunstnerne Edouard Manet, Berthe Marisot, Claude Monet og Henri de Toulouse-Lautrec 
Ellen Andrée i "Ung kvinne", P.A. Renoir, 1877
Jeg var fullstendig "starstruck" og like lykkelig og forventningsfull som en unge på tivoli. Makan til herlig drøm, tenkte jeg og bestemte meg for ikke å si et kløyva ord. Bare sitte der; nippe til absinten og lytte; suge til meg alle lærdommer som disse mesterne innen malerkunsten måtte finne på å blottlegge

Flere samtaler var på gang. Renoir og Ellen Andree prøvde å finne et tidspunkt som passet for dem begge, og der hun kunne sitte modell for han.
--"Mørk bakgrunn", sa Renoir og strakte begge håndflatene mot et sted bak henne. "Skal være litt drama i dette. Usikkerhet om framtida. Mørk bakgrunn. . . . . og du sitter i en stol. I en hvit tyllaktig kjole. Ung pike. Svært tankefullt ansikt. Jeg vet du kan skape en slik skikkelse".
Macellin Desboutin og Toulouse-Lautrec diskuterte noen nye kvaliteter på papir som egnet seg til litografi. Claude Monet argumentere for at brunt og svart ikke hørte hjemme på en impresjonists palett. Det ble møtt med misbilligende blikk fra Edouard Manet og Degas. Manet mente Monet overdrev. Hadde han kanskje ikke selv brukt svart i bl.a. maleriet "Impression, soleil levant" fra 1872? Monet avkreftet det hele med et lunt smil og en hevet pekefinger.
"Impression, soleil levant", Claude Monet, 1872
-- "Nei, nei, min kjære Edouard. Ikke svart, men en blanding av koboltblå og viridian," sa Monet. "En mye rikere mørk farge enn platt svart".
Plutselig runget den grove stemmen til Marcellin Desboutin over alle andre stemmer i kafelokalet.
-- "Edgar! Kjære Edgar. Nå må vi se maleriet som du malte med Ellen og meg som modeller". Desboutin reiste seg noe ustødig og slo teatralsk ut med armen i retning av Degas. "Vi er på kafe og da passer det godt for deg å avduke ditt siste maleri med tittelen "På en kafe" 
Degas reiste seg, smilte, bukket for forsamlingen, grep lerretet og frigjorde det fra gråpapiret som hittil hadde skjult det. Først var det helt stille i lokalet, så kom kommentarene og applausen.
"L'Absinthe", Edgar Degas, 1876, 92 × 68 cm
-- "Herlig. Et høyst tidsriktig motiv", sa Henri Toulouse-Lautrec. "Paris har firedoblet folketallet på knapt 70 år. Mange nye kulturer og tradisjoner som kjemper om å bestemme hva som er sosialt akseptabelt og hva som ikke er det. Mange faller av og føler seg utstøtt og fremmedgjort." Han ble møtt av bifallende gester og mumling fra de andre.
-- "Bravo, Edgar", sa Berthe Marisot og hevet glasset sitt til en skål. "Det er nydelig! Og både Ellen og Marcellin aksler seg godt i rollene som fortapte innflyttere til Paris. Ikke akkurat årets moteklær det der, Ellen", lo Berthe og fikk følge av Ellen og Renoir i latteren
-- "Uholdbart", sa plutselig Marcellin Despoutin høyt og med en kald undertone i stemmen. "Edgar har tydeligvis nektet meg noe å drikke. Se på det. . . . . Ellen får absint i rike mengder, og hva får jeg? Ikke ei sur pipe en gang. Pipehodet er borte . . . . Halve meg er borte fra maleriet. . . . Hva mener du med det, Edgar? Synes du kanskje jeg drikker for mye?"
Edgar Degas, foto, 1875?
-
- "Men . . . " sa Edgar Degas. Armen som holdt maleriet senket seg sakte mot gulvet. 
-- "Du trekker det for langt, Marcellin, sa Edouard Manet og reiste seg. "Dette har ingenting å gjøre med hva du drikker eller hvor mye du drikker. Det er snakk om bildekomposisjon, og det å ha en forgrunn, en mellomgrunn og en bakgrunn i motivet". Bak han nikket Claude Monet samtykkende. 
-- "Selvsagt", sa Degas. "Det er snakk om å utfordre gamle forstillinger om bildekomposisjon. Og det blir uansett ikke aktuelt å plassere mannen på maleriet innenfor bildekanten. Han får heller bare forestille seg at han har et pipehode, en venstrearm og et glass øl."
Jeg kastet et nervøst blikk på Marcellin Despoutin. Begge hendene hans lå knyttet på bordplata. Ansiktet var rødt. Han virket som en trykk-koker i ferd med å gå i lufta. I samme øyeblikk var det som noen hvisket til meg fra dypet av min egen bevissthet: "Hvis Despoutin nå kaster seg over Degas, kan dette bli en helt vill og idiotisk seanse. Så stupid at du kommer til å våkne. Du må gjøre noe, hvis du vil at drømmen skal fortsette. Bring den tilbake til normalen."
Marcellin Despoutin, 1890
-- "Vil ikke Degas gjøre det, kan jeg. Jeg kan male Despoutin innenfor billedrammen", ropte jeg før jeg hadde rukket å tenke mer på det.
I neste øyeblikk brøt helvete løs. Edgar Degas tømte en vannkaraffel over hodet mitt. Edouard Manet kastet en croison på Despoutin. Samtidig ble hele kafelokalet invadert av en mengde japanske turister som smilte fra øre til øre, snakket i munnen på hverandre og knipset bilder i en rasende fart med Kodak Instamatik-apparater.
Midt inne i flokken av smilende japanerne virret DDE-vokalist Bjarne Brøndbo, krigs-forkjemperen Hillary Clinton og Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, rundt; utkledd som digre rumper som forbannet franske viner og ropte på "mere blod" og "ækt trøndersk heimbreinnt" . . . . . . . . Så dukket Erna Solberg opp som ballerina i strutteskjørt på stram line under tak-himlingen mens japanerne stormet panikkslagen i dekning langs veggene . . .  
Det var da jeg våknet opp fra drømmen. Det var natt. Klokka var 04.15, og jeg var lys våken og småforbannet. Fordømt irriterende! Nok en gang hadde jeg opplevd at det komplett absurde kom og ødela for det som kunne blitt fortsettelsen på en herlig drøm. 

Men uansett, du min godeste Marcellin Despoutin. Se på maleriet mitt. Jeg holder det jeg lover. I mitt maleri, "Despoutins hevn", har du fått både pipa og en iskald halvliter øl innenfor bildekanten, så forsøk deg ikke på å ødelegge for meg en eventuell ny drøm fra Paris-miljøet i 1880-årene.

Det samme gjelder også deg, Edgar Degas. Men tusen takk likevel. Ved å male "Despoutins hevn" har jeg lært svært mye av deg og din måte å tenke komposisjon på. Det var veldig lærerikt.

Så takk til dere begge og hils de andre, og på gjensyn i en ny drøm . . . forhåpentligvis?  :)


"Desboutins hevn (etter Edgar Degas l'Absinthe)", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2017 ©

 

7. nov. 2017

Edith Piaf, gutten og kannibalene


Tror det er riktig å si at et av mine tidligste minner om musikk -- utenom vanlige barnesanger -- var det musikalske akkompagnementet og stemmen til den franske sangerinnen Edith Piaf (1915 - 1963). Hvis en radiorøst nevnte hennes navn eller tonene fra en av hennes sanger strømmet ut i rommet, trakk jeg i retning av radioen. Kanskje var jeg hennes yngste beundrer i Norge den gangen, helt på slutten av 1950-tallet?

Edith Piaf, Studio Harcourt, Paris, 1960
Jeg skjønte selvsagt ikke hva hun sang om, men det spilte ingen rolle. Stemmen hennes var så uttrykksfull og full av følelser at jeg umiddelbart forstod hva hun sang om; alt fra det triste og vonde, og til det mer humørfylte i livet. 

Likevel var det vel først og fremst det triste som dominerte min oppfattelse av henne, og den følelsen ble forsterket da jeg etter hvert fikk mer kunnskap om henne. Hun var europeisk blues på sitt beste; mange, mange år før jeg visste at det fantes noe som hette blues. "Å synge er en måte å flykte på. Det er en annen verden og jeg er ikke lenger på denne jorda", skal hun ha sagt. 

Tenk deg så noen år senere -- en gang på første halvdel på 1960-tallet og etter at Edith hadde sunget sine siste følelsesladede strofer. En guttunge på 9 - 10 år sitter i en diger og djup lenestol på Tromsø Bibliotek, den gang i 2. etg. i "Rødbanken". Lukta av støv og tørt papir dominerer alle andre lukter. Det er tidlig på ettermiddagen og nokså folketomt i siderommet der han befinner seg.

Stolsidene skjermer for hva han leser i. Går man imidlertid noe fram, vil man se at han sitter med et tungt leksikon i fanget. Han leser om oppveksten og livet til Edith Piaf på høyglanset, respektinngytende papir. Alle lyder får han til å heve blikket, strekke på halsen og se seg om i lokalet. Han håper inderlig at ingen har sett de dumme tårene han fra tid til annen tørke vekk fra kinnene.

Mine gode foreldre lærte meg mye om solidaritet og det å ha empati med de som ikke hadde det så godt i livet. Og på dette tidspunktet -- i første halvdel av 60-tallet -- øste jeg all empati ut over den lille parisiske spurven (le piaf) og noen andre mer hjemlige småfugler som også syntes å ha falt ut av reiret. Det fantes en god del slike i tekstene til bl.a. Alf Prøysen og Rudolf Nilsen.

Da Edith gikk bort skjønte min gamle gudfar ikke min nedstemthet. "Mannfolk sørger ikke over sangere, linedansere og spilloppmakere", skal han ha buldret, riktignok med et skjevt smil. "De sørger over skipskamerater som ramler over rekka og blir spist av haier eller kannibaler i sydhavet!" Jeg er blitt fortalt at jeg senere ymtet frampå at gudfaren min burde få besøk av kannibaler, når han tok middagsluren sin. Man burde ikke slippe ustraffet fra å rakke ned på Edith Piaf, må jeg nok ha ment.

Da jeg for noen uker siden fikk CD'en "Piaf på Nord-Norsk", oversatt til landsdelens dialekt av fabelaktige Ragnar Olsen og med dyktige Britt-Eva Løkkemo som vokalist, gikk den nærmest døgnet rundt i en uke. I noen dager var jeg tilbake tidlig på 60-tallet. Tilbake i lenestolen på det gamle biblioteket sammen med Edith. Derfor føyde jeg meg umiddelbart, da inspirasjonen ville ha meg til å male kvinnen og skjebnen, Édith Piaf"; min første håpløse forelskelse og en av de største kulturelle gavene jeg fikk i ung alder

Jeg har malt henne ut fra et gammelt fotografi, og bare forandret en del på hånden, øynene, klærne, lysets styrke og teksturen. På sistnevnte område har jeg har latt røffe og halvferdige penselstrøk dominere. For meg er dette motivet ladet av meningsfull symbolikk og har sine klare budskap. Ikke minst til oss som lever på 2010-tallet.    




"Spurven; Edith Piaf", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2017 ©


1. nov. 2017

Bråvåkneren


Inspirasjonen til "Bråvåkneren" kom en kveld jeg leste om Pablo Picasso og framveksten av kubismen tidlig på 1900-tallet. Jeg kom til å tenke på hans maleri "Absintdrikkeren" som jeg hadde gleden av å studere på nært hold på Eremitasjen i St. Petersburg i 2016. 

Jeg stod lenge foran maleriet. "Absintdrikkeren" har alltid fascinert meg. Å få se det på nært hold, gjorde meg både oppstemt og nedstemt, og jeg ble bare enda mer overbevist at "Absintdrikkeren" var et av de mest følelsesladde maleriene Picasso hadde malt. Som regel har jeg med meg ei notisbok, når jeg vandrer rundt på gallerier. Her er notatene jeg gjorde mens jeg betraktet maleriet:  
"Absintdrikkeren", P. Picasso, 1901
"Absintdrikkeren". Picasso. Malt 1901. Ei kvinne i 40 årsalderen? Alene ved et kafebord i århundreskiftets Paris. En vannkaraffel og et glass absint på bordet. Hun sitter i et hjørne. Synker nærmest inn i seg selv. Av ensomhet?
Primærfarge-kontrasten mellom rødt og blått og komposisjonen for øvrig, skaper en følelse av innestengt desperasjon. Kanskje angst?
Hun sitter som på nåler. Klamret til seg selv. Hadde jeg vært der, ville jeg vært usikker på om jeg kunne vært til hjelp. Kanskje gått bort og slått av en prat med henne? Vist at hun ikke var alene i verden. Men det smale, innadvendte blikket er slett ikke ikke inviterende. Hun virker som ei spent stålfjær som kan briste hvert øyeblikk? Kanskje kan jeg komme i skade for å utløse den? Gjøre alt verre?
Nå står jeg her med en gryende følelse av ubehag. Får lyst til å gå videre. Merkelig. For en kraft det ligger i dette maleriet!"
"Fortolkeren", Jan R. Iversen, 1987
Mens jeg leste hva jeg hadde skrevet i 2016, dukket motivet til "Bråvåkneren" gradvis opp for mitt indre blikk. Bit for bit. En mann med et stivt blikk. En forvokst venstrearm der hånden ender opp i et grep om hans eget hode. Omtrent på samme måte som på "Fortolkeren" jeg hadde malt i 1987. 

Hos begge holdes hodet i et fast grep. Kanskje i et forsøk på å få klarhet i tankerne? Hos "Fortolkeren" i et forsøk på å finne fram til den rette forståelsen? 

Sett fra mitt ståsted tar både "Absintdrikkeren" og "Bråvåkneren" for seg tanker på dypt nivå; nærmest helt nede i underbevisstheten. Begge synes å ha evig nok med seg selv, og å ha reist en vegg mellom seg og omgivelsene. Men i motsetning til "Absintdrikkeren" synes "Bråvåkneren" ikke tynget av ensomhet eller innestengt angst, men snarere av angst eller akutt ubehag.

Kanskje utløst av noe han plutselig har forstått? Kanskje har han "møtt seg selv i døra" på en ubehagelig måte? Reaksjonen har i alle fall vært så sterk at han i forfjamselsen veltet glasset med vin. Og det er ikke snakk om et alminnelig vinglass. Til høyre for han henger et bilde av deler av Nordkalotten som er i ferd med å gli ut av sin egen ramme. På bordet ligger ei tjukk bok og noe som synes å være et fotografi i glass og ramme. Kanskje et bilde av familien hans?

Afrikansk treskulptur
Hva du tolker av dette og andre ledetråder i maleriet, er opp til deg selv. For meg har "Bråvåkneren" et klart budskap, og det nærer meg med omtrent samme uro som jeg følte da jeg stod foran Picassos "Absintdrikkeren" i St. Petersburg. 

Kanskje var det paradoksalt nok det som fikk meg til å male "Bråvåkneren"? Håpet om at han tross alt våkner i tide.


Om å låne motiv og/eller teknikk fra andre 

Mange ganger blir jeg inspirert av andres malerier. Enten er det teknikken, motivet eller begge deler som fascinerer meg. For å lære mer om teknikken (tekstur, penselbruk, etc.) har jeg noen ganger tatt utgangspunkt i maleriene til bl.a. Caravaggio, Rembrandt, William Turner og Claude Monet. Ofte har jeg lært mer av slike studier og kopiering (se f.eks. "Solsikker" etter van Gogh) enn av mange timer med faglitteratur og surfing på nettet.

Pikene fra Avignon, Pablo Picasso, 1907
Jeg har også noen ganger latt meg inspisere av motivet i et maleri, slik "Oppvåkningen" er et eksempel på, men har i slike sammenhenger alltid endret på motivet for å få det mer dekkende for budskapet jeg har ønsket å formidle til de som så det.

"Gode malere kopierer. Store malere stjeler", sa Picasso da han ble gjort oppmerksom på at maleriet han slo igjennom med i 1907, "Pikene fra Avignon", minnet besynderlig mye om afrikanske masker og treskulpturer.


I det hele tatt finnes utallige eksempler opp gjennom historia der malere har latt seg inspirere av arbeidet til andre kunstnere. For enkelte motiv har det skjedd så ofte at man gjerne kan si at motivet har "gått i arv" fra maler til maler og fra generasjon til generasjon. Et eksempel er den italienske gravøren Marcantonio som i 1515 kopierte maleriet "Dommen til Paris", som Rafael skal ha malt på bakgrunn av Homers diktepos "Illiaden" fra ca. 730 f.Kr.

"Dommen til Paris", gravering, Marcantonio, ca. 1515
Utsnitt
"Frokost i det grønne", Manet, 1863










Motivet baserer seg på ei historie fra gresk mytologi. Stridens gudinne, Eris, kaster et vakkert gulleple med inskripsjonen "Til den vakreste" inn blant Olympens guder. Tre av gudinnene (Hera, Afrodite og Athene) mener gulleplet er ment for henne.

"Frokost i det grønne (etter Manet)", Picasso, 1963
Da ingen av dem vil gi seg, blir prins Paris av Troja valgt av Zevs som dommer. Stilt overfor slike mektige gudinner vil det gå han ille uansett hvordan han dømmer. Hera tilbød han politisk makt, rikdom og kontroll over Asia. Athene tilbød dyktighet i strid og Afrodite tilbød Helena, den vakreste kvinnen i menneskenes verden. 

Paris valgte Afrodite, og fikk dermed både Hera og Athene mot seg. Det hele endte med Trojas fall. En ekte gresk tragedie, med andre ord.

Men motivets historie stopper ikke med Rafael og gravøren Marcantonio

I 1862 maler en av impresjonismens grunnleggere, Edouard Manet, "Badet" eller det som senere ble kjent som "Frokost i det grønne", der han baserer seg nettopp på et utsnitt av Rafaels og Marcantonios motiv.   

De tre gudeskikkelsene nederst til høyre i Marcantonios gravering (se utsnittet ovenfor), blir da hovedpersonene i Manets "Frokost i det grønne". Og i 1963 er det Pablo Picasso, som lar seg inspirere av samme motiv. 

Til slutt et lån som Vincent van Gogh gjorde av Jean-François Millet, og som jeg synes ble svært vellykket.
"Bondekone med rake", J.F. Millet, 1857
"Bondekone med rake etter Millet", V. Gogh, 1890
 











                                                                                                                                          
"Bråvåkneren" (etter Picassos "Absintdrikkeren"), Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 61 cm, 2017 ©

28. okt. 2017

Stilleben på pub


Av og til er det ikke verdt å svare på spørsmålet: "Hva har du malt i det siste?" Særlig ikke hvis man står ved en bardisk sammen med trivelige folk som svømmer i de øvre lag av promillen.
Hun så meg med en tanke blodskutte øyne mens munnvikene trakk seg stadig høyere. Til slutt ble det umulig for henne å holde latteren inne.
-- Nei, Jeppe, ka du sier? Hi, hi. Malte du et stille bein i går kveld? Et stille bein . . . . . Det e da vel farsken ikkje nokka å male. Ihiiiiiiiiiihi!
-- Ikkje et stille bein. Et stilleben, sa jeg.
 -- Ja, det e jo det æ sier. Nei, mal heller mine bein. Æ har to nervøse bein, sier lægen. Mal heller dem. Dem e det masse bevægelse og rytme i. Ihiiiiiiiihi! Ihiiiiiiiiiihi!
Fyren ved siden av henne fikk et ansiktsuttrykk som minnet om en uer som var tatt på svenskpilk og trukket raskt opp til overflata. Rød i fjeset og med to øyne som truet med å ploppe ut av det runde fjeset, buldret han:
-- Hææææ hæhæ! Ja, mal de beinan! Og få med uinnerstellet også. Masse bevægelse og rytme. Du kommer pinade til å bli sjøsjuk bak staffeliet! Æhæhæ! Æææææhæhæ! Du kan jo male en sånn derre akt, og kaille maleriet: "Vær på akt! Fare for tarmslyng!" Æææææhæhæ! Æhæhæ! 
-- Ihiiiiiiiihi! Æhæhæ! Ihiiiiiiiiiihi! Æææææhæhæ!

Den rødmussede og dama hans var tydeligvis to ypperlige representanter for nordnorsk humor. Kjappe replikker som oste av burleske overdrivelser og tvetydigheter. 

Benytter likevel anledninga til å spre litt kunnskap om hva et stilleben er -- og griper her til Wikipedias definisjon:
Stilleben (fra tysk Still-leben: «stille liv», fransk: Nature Morte «død natur») er et kunstverk som gjengir objekter i ro, ofte som oppstillinger av hverdagslige gjenstander som enten er fra naturen (blomster, frukt o.l.) eller menneskelaget; vaser, glass, mat osv. Genren er i slekt med dekorasjons-maleriet og har vært dyrket siden oldtiden.
De to eksemplarene av stilleben ovenfor, ble malt i et forsøk på å komme to gamle mestere, Vincent van Gogh og Georges Seurat og deres teknikker, nærmere inn på livet. Kommer nok til å bruke mer av Vincents teknikk i framtidige malerier, men er mindre sikker på Seurat.


"Stilleben inspirert av Vincent (etter van Gogh)", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 41 x 33 cm, 2017 ©

"Stilleben inspirert av Georges Seurat", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 50 cm, 2017 ©