Ettertankens kronblad . . . .

(Klikk på bildet for en større versjon)

For mange år siden leste Rolf Jacobsen diktet "Stillheten efterpå" i et radioprogram. Jeg tok det opp på en kasettspiller og skrev det ned slik det er gjengitt nedenfor. Hos meg mante Jacobsens slepende stemme fram motsetningen mellom hverdagens stress og den tida vi bruker til ro og ettertanke . . . . til stillheten etterpå.

Stillheten var i ferd med å forlate oss, og dermed stod vi også i fare for å miste en av våre viktigste skatter . . . . Slik tolket jeg han. Jacobsen skrev at stillheten er som en fugleunge, et sårbart vesen som lett kan knuses, men som er "din eneste venn". . . . . Ditt eneste vern mot å bli en forhåndsprogrammert robot som handler ut fra faste vaner, oppfatninger og rutiner, og ikke på grunnlag av egen ettertanke og kanskje ny forståelse. Uten ettertanken kan vi ha lett for å gå oss inn i et fast og forutinntatt spor, og bli der . . . .   

I dag sørger web 2.0-virkelighten med bl.a. Internet, Facebook, Twitter og smart-telefoner for at vi er tilgjengelig for andre omtrent døgnet rundt. I tillegg teppebombes vi av standardisert og ensartet informasjon og underholdning nesten uansett hvor vi befinner oss i verden. Reklamer, såpeserier og CNNs eller BBCs versjon av virkeligheten når stadig flere av oss, uavhengig av tid og rom . . . . . Tida til ettertanke har kanskje aldri vært mindre?

"Ungdoms privatsfære er i ferd med å bli borte", leste jeg i en avis. Kanskje kunne de like gjerne skrevet: Tida til å tenke selv, er i ferd med å forsvinne. Vi drukner i påvirkning og informasjon som har tenkt tankene for oss, og som etterlater oss ingen tid til å tenke selv . . . . . . Dermed blir vi også skremmende lette å manipulere for de som har makt og interesse av å påvirke vår oppfatning av virkeligheten . . .  

"Ettertankens kronblad" som jeg malte i 1985, var påvirket av Jacobsens glimrende dikt. Det var skrevet på et ark som var stukket inn i rammen på baksiden av maleriet.   


Stillheten efterpå (1965)

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene, søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,

moteoppvisningene, horoskopene, militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og åtterekkers tippekuponger,

indeksfamilier og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.

Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.

"Ettertankens kronblad", 1985, Jan R. Iversen, olje på plate, 48 x 25 cm ©

Livet i tomme kystbygder

(klikk på bildet før større versjon)

Her om dagen digitaliserte jeg foto fra 1970-tallet. Foto fra den tida jeg var lykkelig eier av et Olympus OM10. Blant bildene kom jeg over noen foto fra Nyksund som i 1978 var et fraflyttet fiskevær i Øksnes kommune i Vesterålen.

I en plastlomme fant jeg noen betraktninger fra den dagen i 1978 jeg gikk omkring der ute og fikk Nyksund inn på meg. Kanskje et av mine første stuntpoetiske sprell?

Livet i tomme kystbygder (1978)

 Det er stille i tomme kystbygder

på seine høstdager i september

er det bare vinden som sier noe,

 der den kranglevoren stryker langs 

husvegger som flasser av maling

og gamle oljefat som gråter rust

på mosegrodde kaiplanker

 Ingen ser deg i slike bygder,

unntatt kråkebolleskall på kaia

som iakttar deg fra hull uten pupiller,

 og livet ligger kun i ditt eget blikk

som møter deg i restene av et vindu

vinterstormene tok med seg

etter at menneskene hadde reist

 Men slike kystbygder er ikke døde,

de har tvert imot gjemt livet i

fordypningene etter fottrinn i trappene,

noen gulnede aviser på et bord,

et par morkne sjøstøvler ved en dør

og en rusten morakniv i en sløyebenk,

som forteller at vi engang var her

 En dag må vi kanskje tilbake?

En dag må vi kanskje reise tilbake i tid

for å reise framover i våre egne liv,

 når byenes palass av økonomisk galskap
forvitrer, og forteller oss at ikke vi,

men naturen 
setter grensene for liv

Det hører med til historia menneskene er tilbake i Nyksund i dag, men kanskje av andre grunner? . . . . .

"Livet i tomme kystbygder", foto og stuntpoesi, Jan R. Iversen, 1978  (Kunne ikke la være å stramme stuntpoesien litt opp, så her er det både 1978 og 2012 som må kreditteres :)) 
.....

Trollene sprekker

(klikk på bildet for større versjon)

Ingen tvil. Naturen er en stor kunstner.

Da jeg gikk langs fjæra på vestsida av Tromsøya i dag, kom jeg over dette stedet der utallige lastebiler hadde kvittet seg med noe av byens overskuddsnø i løpet av vinteren. For bare en uke siden var det et berg av snø her. Med litt fantasi kunne man også se snøtroll i dette berget . . . . fanget i ulike posisjoner . . . viklet inn i hverandre. Nå er våren her og snøtrollene må gi opp for ei stadig varmere vårsol. 

    (klikk på bildet for større versjon)

"Trollene sprekker", 2012, Jan R. Iversen. Foto

............

---

Den fromme presten i Albufeira

På tide med ei ny novelle. Passer egentlig godt nå i forbindelse med påsken. Den ble skrevet fordi jeg for noen år siden oppdaget at jeg satte pris på samtaler med religiøse mennesker, uansett religiøs tilhørighet, men vel og merke langt unna de fanatiske variantene som dessverre finnes i alle religioner.

I samtaler med slike troende har det ofte slått meg at de har en etisk kjerne preget av genuin omtanke for sine medmennesker. Dermed synes det å være lett for dem å være åpen også for andre menneskers oppfatning av verden. Kanskje ville etiske giganter som for eksempel Saladin, Siddharta Gautama, Martin Luther King, Mor Teresa og Mahatma Gandhi nikket anerkjennende til deres måte å tenke på, deres måte å være på? 

Den fromme presten i Albufeira, fader Spinoza, er et slikt etisk helstøpt menneske. Men som ordtaket sier: "Veien til fortapelsen er brolagt med gode hensikter". Vi kan altså handle i beste mening, men resultatet kan likevel bli noe helt annet enn det vi ønsket. Fader Spinoza er for sin del så opptatt av visse normer, at han kommer i skade for å glemme andre normer som er like viktige. Kanskje enda viktigere?

Men som det etisk helstøpte mennesket han er, strever han for å finne ut av det, og til slutt finner han normene som er viktigst for et godt menneske. Men er vi enige i hans valg av normer? Og hva med oss selv? Hvilke normer er viktige for oss? Og hender det at vi selv - som Fader Spinoza - kan gå oss vill?

Fotballtribunens demokrati?

Da Harald Sverdrup leste sitt ironiske dikt, "Øvelser i hjemlig diskriminering" (diktsamlingen “Farlig Vind”, 1972) på NRK TV, utløste det en storm av kritikk. Mange oppfattet det ikke som ironi, men som om Sverdrup ga uttrykk for egne meninger. 

Sverdrup brukte imidlertid diktet som et "speil" for å avspeile holdninger og understrømmer som sjeldent kom til overflaten i media og politikk, og som avslørte at vårt glattpolerte selvbilde som nestekjærlige og tolerante, hadde noen brune flekker. Les og bedøm selv.

 Øvelser i hjemlig diskriminering

JÆVLA KONTORISTER,

frimerkeslikkere, silkefine lanker, feite jobber, gjør ingenting,

går på restaurant, spiser røkelaks med eggerøre og ryper i saus,

tyller i seg rødvin og whisky, forbannade Oslo-sniker, pyser,

bader hver dag, finprater med jentene, lurer i dem portvin,

trikser med dem, setter unger på dem, stikker av, fy faen

kutt hue av dem sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA KOMMUNEARBEIDERE,
latsekker, må stø seg til spa´en og spettet for å greie
å holde seg oppreist, gjør ingenting, drekker øl og
himkok, speller kort og tipper i arbeidstida, men
egen bil og eget hus har´em, det kan du skrive opp,
selv om de fikk atombomba i hue ville de ikke rikke
på seg, ikke lee på øyelokka engang, fy faen, de er
ikke verdt et tupp i ræva engang, kutt hue av dem,
sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA DROSJESJÅFØRER,
snørrhovne drittsekker, fins ikke høflighet i dem,
svarer frekt, soper inn penger, lurer stakkars fylliker,
tar dobbelt pris hvis det passer´em, og det passer
sikkert, sitter på ræva som feite konger, gidder så
vidt snu seg for å ta imot betalinga. Jævla kelnere,
skrider om kring som dronningen av Saba med nesa
i været, er aldri tilstede når du trenger´em, smører
et par-tre ekstra pjoltere på regninga som ser ut som
en utedass for at du ikke skal skjønne en dritt,
fy faen, gjør ingenting, kutt hue av dem,
sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA NORDLENDINGER,
inn i helvetes snyltere, gjør ingenting, krever alt
mulig, plaga oss under krigen, kom sørover som en
bande tatere med klesbylter og et haugetall unger,
bråkte og lo og var sure og prata skit, gi´rem en
spa´e og og et greip i handa og la dem få prøve seg, sett
dem i arbeidsleir, da kan du skrive opp at det ville
bli sabotasje, kan´ke jobbe noen av dem, fy faen for
et folkeferd, den midnattssola kan du få billig av
meg, dyng hele rasket ned med tørrfæsk og kleppfæsk,
sprett dem opp i buken, kutt hue av dem,
sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA NATTURIDDIOTER,
dyrebeskyttelseskaniner, mosegrodde turistnisser,
friluftskaniner, blomster-oler med rabarbra-bla´er i
knapphølet, kvidrende luksusluddere med pipp-pip-
er på handa, zoologiske tørrpinner som passer til
å stø opp potteplanter med, hele røklet babler om å
verne, snart får vi en lov som forbyr oss å slå ihjæl
spyfluer og klegg, ingen av dem har tatt i en spa´e
engang og en sikring tør de ikke å komme nær engang,
det kan du banne på, følger ikke med tida, ta
lyset fra dem som skjønner de nok at vi trenger fossekraft,
det bobler hysterisk i huet på dem, en eneste
graut av kvikksølv, DDT og biocider, men kom
ikke og si at de ikke eter seg stappmette på jordbær,
finpoteter og hvetekake, hæ! snakke om å frede rovfugl
og rovdyr og hele faenskapet, de kan ikke
være riktig navla, tenk om en eneste av dissa nattur-
tomsingene hadde eid ei eneste høne, da kunne du
banne på at pipa ville fått en annen låt, nei det er
vi som trenger å bli freda mot disse tusseladdene,
send dem til Svalbard, kjøl dem ned, dypfrys dem,
la dem få dyrebeskytte hverandre deroppe, sett dem
ut til isbjørnfor, gi dem en polarnatt i hue så de får
tenkt seg om, nei frede, fred skal bli,
kutt hue av dem, sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!

JÆVLA HIPPIETYPER,
kan faen ikke se forskjell på gutt og jente lenger,
må lette på skjorteflaka for å se om det henger noe
på dem eller ikke, kler seg glorete som niggere, ser
ut som de har hue inni e høysåte, prater som en
djukboks, frekke som bare faen, røyker hasj og
prater bare dritt om foreldre, polti, skole og samfunn,
jaggu sa jeg revvolusjon´, gi dem en på blanke
revvolusjonen, det er det eneste som nytter, slå inn
tanngarden på dem, kutt av dem dingsen så får de
det som de vil ha det, fy faen og sånt skal være
ungdom, kan´ke bli mannfolk av sånt noe, og
jentene, vil jeg ikke snakke om, tyggegummiluddere,
bakseteklinere, vrikkesklier, send dem til Afrika, de
gjør jo ikke annet enn å jogge og trimme seg til
hvit slavehandel allikavæl, kutt hue av dem,
sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!


I 2012 er de brune flekkene, som Sverdrup påpekte i vårt nasjonale selvbilde, blitt akseptert. Ikke minst har internet, aviser og etermedia bidratt til det. De brune flekkene er en del av demokratiet, sier vi. Det er en del av demokratiet at folk skal få lov til å stemple hverandre som dritt og fremme hat om hverandre. Mulig det, men da snakker vi ikke om et sivilisert demokrati. Da snakker vi om et "fotballtribune-demokrati" der skjellsord og svart-hvitt-holdninger i neste gang fører til voldsbruk.

Vil vi virkelig ha et slikt demokrati? Har ikke 22. juli 2011 lært oss noe? Vil vi fortsatt ha et demokrati som legaliserer hat og stigmatisering? Et "demokrati" som lar hatpropaganda oppildne mennesker til de grader at de i neste omgang begår drap på andre? 

Det ser dessverre ut til det, og begrunnelsen som media, jurister og politikere gir, er at vi gjør det for å ivareta demokratiet . . . . Glemmer de ikke da at demokratiets "våpen" er fredelig dialog, og ikke hatsk enetale der voldsbruk er et akseptert virkemiddel? 

Det 20. århundre (1900-1999) ble kalt "ideologienes hundreår". Jeg tror det 21. århundre med rette kan kalles "paradoksenes århundre" eller "de sovendes århundre", i alle fall sett så langt . . . . .

Den stille gaten

Det er merkelig hvordan hjernen fungerer, hvordan ting vi ser eller hører, skaper tanker som kan være milevis unna det vi faktisk ser.

I en perm over gamle pennetegninger fra 70-tallet kom jeg over dette. Kanskje et motiv fra en bakgate i Paris. Mens jeg satt og studerte tegningen som åndet av alt som er langt unna vår tids utålmodighet og stress, kom jeg til å tenke på Rolf Jacobsens "Aldri før . . ." fra diktsamlingen "Nattåpent" (1985). 

Skal ikke kommentere det ytterligere, les heller diktet til Jacobsen nedenfor.   

(klikk på bildet for større versjon)

Aldri før - - -

Aldri før har vi hatt så dype lenestoler
og så brede sofaer rundt bakenden.

Aldri før
har teknokratene gjort slike underverket med verden
at hjertene er blitt mørkeredde av angst
at vi må gå i dekning bak oss selv.

Aldri før
har ordene måtte skrikes så høyt
og bilder og lyd måttet sprites opp med Cola
for å trekke tankene bort og gjøre oss ufarlige.

Aldri før har det hastet slik. Aldri før
har vi lengtet slik
efter menneskestemmer bak ordene,
sannhet og hjertevarme bak kråkenes skrik.
. . . . .

"Den stille gaten", 1975, Jan R. Iversen. Pennetegning, 21 x 29 cm ©.....

Jeg gir deg min morgen

Tidlig en kald februarmorgen tok jeg dette bildet helt nord på Tromsøya. Det hender lys og farger skaper en spesiell stemning eller opplevelse. Ofte varierer den fra menneske til menneske, alt etter hvilke minner lyset og fargene vekker i oss.

Hos meg gled gode, gamle Fred Åkerstrøm og hans "Jag gjer deg min morgon" naturlig inn i bevisstheten. . . . . . . En røst formet av nederlag og misbruk, men med en inderlighet som kan få en stein til å felle tårer . . . . . . Og hvem sier at en kald og klar vintermorgen i Arktis ikke kan åpne for romantiske ballader? 

Hør bare selv "Jag gjer deg min morgon" (You Tube)

Åter igen gryr dagen vid din bleka skuldra.
Genom frostigt glas syns solen som en huldra.
Ditt hår, det flyter över hela kudden...

Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig.
Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.

Vår gardin den böljar svagt där solen strömmar.
Långt bakom ditt öga svinner nattens drömmar.
Du drömmer om något fint ,
jag ser du småler.

Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig.
Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.

Utanför vårt fönster hör vi markens sånger.
Som ett rastlöst barn om våren, dagen kommer.
Lyssna till den sång som jorden sjunger.

Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig.
Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.

Likt en sländas spröda vinge ögat skälver.
Solens smälta i ditt hår kring pannan välver.
Du, jag tror vi flyr rakt in i solen...

Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig.
Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.

Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.

...
Foto ("Din dag"), Jan R. Iversen, februar 2012
.......

Når den arktiske vinteren holder pusten . . .

 (klikk på bildet for større versjon)  

For noen dager siden satte jeg meg i vegkanten i nærheten av Rakkfjord på Kvaløya, vest for Tromsøya. Det var som å sitte i en enorm polarblå katedral. Alt var stille. Ingen bølgeskvulp, ingen lyder av fugler, av dyr eller mennesker, ingen biler, ingen vind . . . Ingenting, absolutt ikke en lyd, bare en allestedsnærværende, vedvarende ro.

Med ett ble jeg klar over at også jeg selv holdt pusten. Ja, kanskje er det noen av oss som ikke liker å skape unødig støy i en polarblå katedral? Kanskje prøver vi heller å bruke stillheten som en døråpner til ettertanken? Men i motsetning til naturen er det heller sjeldent at vi mennesker kan vedlikeholde slik stillhet over lengere tid. Det var da jeg kom til å tenke på Arnulf Øverland og hans dikt "Mennesker har ikke meget ro" (1962).  

Mennesker har ikke meget ro.

Du ser dem søke og savne

   noen å favne,

   et sted å bo.

   Barn er dem kjære.

For dem kan de sette sitt liv på spill.

Av ømhet for rett og ære

har mange gått gjennom ild.

Hvordan kan det da være,

at bare i menneskets hjerte

   blir ondskapen til?

Foto ("Den blå kaedral"), Jan R. Iversen, februar 2012

Howling Wolf

(klikk på bildet for større versjon)

På vei hjem fra jobben i dag, la jeg inn en CD med bluesmusikkens "grad ol'men and women" på CD-spilleren i bilen. Dermed var tonen satt :-)

Mye taler for at blues'en ble grunnlagt av Robert Johnson (1911 - 1938) og for meg står "Traveling Riverside Blues" (You Tube) og "Come on in my Kitchen" (You Tube) som gode eksempler på det. Senere gikk bluesen i mange retninger. En av dem var Chichago-varianten med storheter som f.eks. Muddy Waters, John Lee Hooker, Little Walter og Howling Wolf. Sistnevntes "Smokestack Lightning" (You Tube) utløser fortsatt, selv om jeg må ha hørt den mange hundre ganger, svært behagelige ilinger nedover ryggen. 

For å hedre denne blueskjempen legger jeg ut en blyanttegning av Wolf.

"Howling in the night", 2012, Jan R. Iversen. Blyanttegning, 15 x 20 cm. Eies av Ole Eliassen ©

Lyset og mørket

(klikk på bildet for større versjon)

Det er for kaldt å male noe nå. Stengte i november stedet der jeg maler, og det er alltid plagsomt. Nå må jeg nøye meg med å ta bilder av motiv som kanskje senere kan bli utgangspunkt for prøvelser med oljemaling og pensler :-)

Da jeg kom hjem og tok fram dagenes innhøsting av foto, måtte jeg smile for meg selv. Et gammelt filosofisk utsagn slo meg. "Ingenting eksisterer uten i kraft av dens egen motsetning" . . . . . altså; ingenting ville vært varmt, hvis det ikke også hadde eksistert kulde, ingenting ville vært kjærlighet, hvis det ikke hadde eksistert hat . . . og ingenting hadde vært lyst, hvis det ikke hadde vært for mørket . . . . .

 . . . Kanskje er det derfor noen av oss her nord er ambivalent overfor lys og mørke? Når mørketida kommer, savner vi lyset . . . . og når lyset kommer, hender det at vi ser med en viss lengsel tilbake på mørketidas gode sider . . . . .

Foto ("Lyset og mørket"), Jan R. Iversen, februar 2012

 

Den ensomme møter lyset

(klikk på bildet for større versjon)

Sitter og blar i maledagboka. Ser at da jeg malte dette, tenkte jeg: "Hvorfor dette motivet? Det er så mye annet jeg burde malt nå . . . så hvorfor dette?" . . . . . OK, la oss prøve å finne en rasjonell begrunnelse . . . .  selv om rasjonaliteten i dagens globale virkelighet tilsynelatende ligger for døden, så la oss likevel prøve; være optimistisk og gå på med friskt mot:

"Solas tilbakekomst i Nord-Norge har alltid vært en begivenhet for alt; både planter, dyr og mennesker. Men for oss mennesker har det kanskje vært en stor begivenhet siden vi har privilegiet av å ha et språk, og dermed også evnen til å reflektere over en slik begivenhet". Nei, det traff ikke helt, så la oss prøve på nytt:

"Et naust. . . hva symboliserer ensomhet sterkere enn et naust i vintermørke? Låst fast i jordskorpa med iskalde bolter av stål. Helt alene i polarnattas vintermørke og i isende vinterstormer. . . . . Da er det forståelig at når sola kommer tilbake, makter det ikke straks å riste det dystre av seg. Det trenger litt mer tid . . . . . Kanskje er vi mennesker, ikke er så ulik nordnorske naust langs en værhård kyst?"

Jo, noe slikt kan det ha vært som motiverte meg. I så fall blir dette ikke et maleri om solas tilbakekomst, men et maleri om lengsel . . . . en lengsel som ikke helt vil gi slipp fordi den sitter fast i noe udefinerbart, selv om sola og befrielsen er så nær, kanskje bare noen få dager unna?
   

"Den ensomme møter lyset", 2011, Jan R. Iversen. Olje på lerret, 0,35 x 0,60 m ©

......

Bønn til en taus observatør

Du jordas nærmeste observatør,

 . . . . kan du svare oss?

Har vi forandret oss mye

i de millioner av år som har gått

siden vi klatret ned fra trærne . . .

. . . Den natta da du hang klar og stille

over skogene i Afrika,

og så Lucy ta menneskehetens
første skritt.

Falt det da ikke en tåre

fra ditt store, skinnende øye,

. . . eller trakk du bare munnen sammen
til Stillhetens hav?

Vær snill å svare oss,

for vi er trette og forvirret

der vi sitter til halsen i våre ugjerninger
mot hverandre og mot vårt eget hjem,
jorden

Siden Lucys tid 

og fram til i dag

har vi gått så uendelig mange skritt,

tilbakelagt så mange fysiske og åndelige mil,

uten noen å snakke med,

uten noen å spørre
til råd

Så vær snill å svare oss,

går vi i riktig retning,

ser du stup på vår vei?

Svar oss du

som med din avstand og alder
ser virkeligheten

i et større perspektiv

. . . eller vemmes du bare av oss

der vi myldrer omkring

med mikroskopiske mål og hensikter
i tidens og universets uendelighet,

og fyller våre liv med gjenstander 

som vi bryr oss om
så mye
 at vi har begynt å behandle
hverandre

som ting

Vær snill å svare oss,

eller lengter du bare etter

neste måneformørkelse,

så du slipper

å se?

Foto og stuntpoesi ("Bønn til en taus observatør"), Jan R. Iversen, januar 2012

....

Trass i mørketida

Vinterstormene "Cato" og "Dagmar" herjet Vestlandet og deler av Nord-Norge i julehelga. Det ga næring til et foto ledsaget av litt stuntpoesi:

TRASS I MØRKETIDA

Det finns et naust på yttersida,

det skull'så gjerne vært en båt

og segla sør til sol og varme

og ikkje stått der kald og våt

Det står et naust i vintermørke,

som havet true med å ta

på samme måte som vi andre

som ikkj'har segla herifra

Det e et naust med kraft i sylla,

og sta som fast og frossen stein

det lar sæ ikkje overtale

før det sjøl kan vær' kaptein

Foto og stuntpoesi, Jan R. Iversen, desember 2011

...

Utakk er verdens lønn

(klikk på bildet for større versjon)

Nok et maleri av ridderen til Cervantes (1547 - 1616), Don Quijote og hans væpner Sancho Panza. Mitt forrige Quijote-maleri tok sikte på å understreke det tragikomiske i fortellingen om Don Quijote, men denne gangen er det mer dramatikk å spore hos ridderen, og en viss gryende skrekk hos hans trofaste væpner :-)   

Motivet tar utgangspunkt i hendelsen der Don Quijote, i sin kamp for beskytte de vergeløse og fjerne all urettferdighet, befrir noen fanger som er dømt til å slave på kongens galeier, dvs. arbeide som roere på kongens krigsskip. Som takk for å ha befridd dem, krever Don Quijote at de skal besøke hans dame, den uforlignelige Dulcinea av Toboso, og erklære at de står til hennes tjeneste.

De befridde galeislavene, anført av Ginés av Pasamonte, forklarer at Don Quijotes ønske er umulig å oppfylle. Følger de det, står de i overhengende fare for å bli arrestert igjen. Denne unnvikelsen gjør ridderen rasende. Han har befridd dem og som takk vil de ikke en gang oppfylle et så beskjedent ønske. Slikt usselt pakk fortjener kun en skikkelig omgang juling! . . . . . Det hele ender likevel med at det er ridderen og hans væpner som blir prylt av galeislavene . . . . . . . . Utakk er som kjent, verden lønn

. . . og som det framgår av maleriet ser hesten Rocinante og eslet Rucio ut til å sukke tungt over sine herrers dårskap :-)

"Don Qiujote stopper fangetransporten", Jan R. Iversen, olje på plate, 30 x 40 cm, 2011

Polarlyset kommer

(klikk på bildet for større versjon - 20. nov. 2011)

I dag (20. nov. 2011) gikk jeg opp til høyeste punkt på Tromsøya (Varden) i håp om å få et bilde av hvordan det blå polarlyset overtar, når sola blir borte. Mens jeg gikk der kom jeg til å tenke på ordene til en gammel venn. 

"Jeg elsker vinteren. Den er så uforfalsket og modig til tross for at vi mennesker er i ferd med å ødelegge den. Om 10 - 15 år er kanskje isbjørnene, selene og hvalrossene borte, og oljeselskaper og skipstrafikk har tatt over deres områder. Menneskene vil igjen være de ubestridte vinnerne . . . inntil vi også møter vår undergang. Nettopp derfor elsker jeg vinteren, og dens forsøk på å ta vare på verden."

(klikk på bildet for større versjon - 4. des. 2011)

"Velkommen, gamle venn", Jan R. Iversen, nov. 2011, foto

Å spille kort med djevelen

(klikk på bildet for større versjon)

Dette maleriet er min hyllest til den italienske renessanse-maleren Michelangelo Caravaggio (1571 - 1610). Mye kan sies om han, men i min forestillingsverden er han den renessansemaleren som hyppigst "spilte kort med djevelen".

Stort sett tapte han, dvs. ble satt i fengsel (der dette motivet er hentet fra) eller var på flukt fra pavens embetsfolk og andre øvrigheter. Kombinasjonen av kunstnerisk geni og et heftig temperament førte til at han pendlet mellom sosial omgang med fyrster og adelige på den ene sida, og forbrytere og prostituerte på den andre sida. Som maleriet antyder, levde han delvis i skygge og delvis i lys. Flere ganger havnet han i slagsmål og dueller, og mot slutten av livet var han på flukt etter å ha drept et mann i en krangel. Han døde i 1610, alene på en strand i Porto Ercole i Toskana. Andre mener han døde på Malta.

Arven etter Caravaggio er imidlertid formidabel. Ingen annen maler påvirket mer den framvoksende barokkstilen med malere som for eksempel Rembrandt (1606 - 1669), Diego Velázquez (1599 - 1660) og Johannes Vermeer (1632-1675), og bl.a. hans chiaroscuro-teknikk ble langt på vei et av kjennetegnene ved barokkmalerne.

Jeg vet inderlig godt at jeg aldri kommer til å bli ferdig med dette maleriet, men vil vende tilbake til det, justere og rette opp ting etter hvert som tida går. Å prøve seg på Caravaggios maleteknikk, er ikke noe man gjør ustraffet . . . . . . . man kan lett bli en deltaker i kortspillet . . . . . Men foreløpig nøyer jeg meg med å stå ved vinduet, iført 1970-tallets hårpryd og klær fra 1400-tallet og iaktta det hele . . . . . :-)

. . . .

"Caravaggio spiller kort med djevelen", 2011, Jan R. Iversen. Olje på plate, 0,40 x 0,50 m ©

PS. Har fått en mail som antyder feil skyggebruk i maleriet. Argumentet hans er at lyset ikke ser ut til å komme fram vinduet bak meg, men fra et takvindu. Svaret er at lyset kommer fra to - 2 - steder, fra vinduet bak meg og fra en luke i taket i fengselscellen. Det stemmer også at veggen i bakgrunnen har to - 2 - hjørner . . . . . igjen dette med dualiteten i hhv. lys og skygge . . . i det gode og det onde . . . det rettferdige og det urettferdige . . . det edle og det hykleriske . . . osv. osv.

Den lille bonden

 (Klikk på bildet for en større versjon)

November er like rundt hjørnet. Mørketida har satt inn og jeg har malt et lite bilde av en liten bonde. Han ligger på kne og prøver å få ting til å gro i en verden av is, snø og kulde.

Deprimert? Nei - på langt nær, men for meg er november også en måned for tilbakeblikk og ettertanke. Ikke minst fordi vi i dag, mandag 31.10. 2011, krysset syv milliarder mennesker på denne lille blå planeten, og vi har fortsatt ikke lært oss å ta vare på den og hverandre.

Fortsatt sloss en stadig mindre del av verdens befolkning (ca. 1 % i henhold til Occupy Wall Street) om å kontrollere stadig flere ressurser, og øke sin egen rikdom på bekostning av resten av verdens befolkning. Fortsatt tiljubles økonomisk vekst, samtidig som vi vet at denne veksten ikke er økologisk bærekraftig. Fortsatt løses konflikter med blodige kriger og ikke ved forhandlingsbordene, osv. osv.

Jeg skal ikke si mer. Les heller hva en av Norges største modernistiske lyrikere, Rolf Jacobsen (1907 - 1994), sier om den lille bonden.  

Det er den lille bonden
som er taperen i verden.

Det er den lille bonden
som har falt i alle krigene,

den lille bonden, hvor han bor i verden
som de tok jorden fra og brente gården til

på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra
og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø

for tanker han ikke kjente, eller brød seg om
eller ikke ville vite.

Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin
til samlebåndene og fabrikkhallene.

Det var den lille bonden de tok kuene fra
og åkeren til den nye motorveien.

Det er han som ligger våken om nettene
for å betale lånene sine til bankene
så de kan bygge de svære husene som ligner slott.

Det er han de har jaget inn til byene
og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).

Det er den lille bonden som har mjølket kuene
plukket stein fra alle åkrene
hvor vi makelig nå kan så og høste.

Det er den lille bonden som visste hvordan bygget såddes
og hvordan kalvene ble til.

Han vet om skyene og vinde, og vinteren
- om den blir streng. Humringen av hester

kjente han godt. Nå kjenner han traktoren
og rentene på lånet, når det skal betales.

Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden på nytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå. Men som vi kanskje må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.
Der det gror.

..

Rolf Jacobsen, "Den lille bonden" fra hans

diktsamling "Tenk på noe annet", 1979
...

 .....

"Den lille bonden", 2011, Jan R. Iversen. Olje på lerret, 20 x 30 cm ©
....

Den greske tragedie

Merkelig at nyhetsmedia oppfatter krisa i Hellas som et resultat av at grekerne har levd over evne. Hva med krisene i f.eks. Portugal, Irland, Spania, Island, Italia, UK og USA? Har de også levd over evne? 

Kanskje er den riktige forklaringen at liberaliseringen av verdensøkonomien (framkjempet av Thatcher og Reagan på 80-tallet og etterlevd av samtlige regjeringer i USA og Europa fram til i dag) har undergravd store deler av næringslivet og dermed skapt dagens krise? 

Kanskje er det i tillegg slik at internasjonal bank- og finansnæring spekulerte seg konkurs i 2008 - 09, og at regjeringene i Europa (inklusive Hellas) tømte lommene sine for å berge dem? Derfor er dagens statskasser tomme og regjerningene må låne penger - ofte til høye renter - fra samme næring som de en gang reddet. Resultatet blir svære kutt i offentlige budsjetter, lønninger og velferd til folk flest. Kanskje har grekerne innsett dette? Kanskje er det grunnen til at de protesterer så iherdig?

For noen uker siden fikk jeg en uventet telefon fra en av de greske flyktningene som flyktet til Norge fra militærdikataturet som styrte Hellas på 70-tallet. "Vi står på kanten igjen", sa han. "Det greske demokratiet slår store sprekker og ingen vet hva som kommer til å skje."

Husker dere oss?,

spør grekerne,

husker dere at det var vi

som skapte demokratiet,

- styreformen for folks
medbestemmelse?

Husker dere at det var vi

som skapte logikken,

- grunnlaget for vitenskap og fornuft,

og at vi gjennom
Euripides og Sofokles

ga dere teateret og innsikten i
menneskets vesen?

Nå skammer vi oss over å møte 

de kalde steinblikkene fra våre
filosofer og kunstnere

som lærte oss alt dette

og som vi villig delte med dere,

lykkelige over at dere søkte
vår kunnskap

Men dere forvandlet demokratiet til finansnæringens diktatur,

vitenskap og framskritt til slave for spekulantenes grådighet,

og teater og kunst til simple investeringsobjekter.
Der vi satte menneskers kunnskap i sentrum,

satte dere markedet og umettelig hunger

etter stadig større
profitt

I dag er det vi som gråter,

i morgen gråter dere
sammen med oss,

over graven dere gravde for oss alle,

over graven til USA og dets utlagte tarm,
Europa

Når vi alle snakker et annet språk

skal vi se dere i øyene over risskålene

og frykten i blikkene våre
vil fortelle

at dere alltid har vært vår største skrekk,

- grekernes og den vestlige sivilisasjonens
verste barbarer

"Den greske tragedie", 2012, Jan R. Iversen.