21. sep. 2017

Fortielsen


Flere som har sett dette maleriet, har tolket det som en protest mot vold mot barn og / eller kvinner. Andre har tolket det som et psykologisk drama der individet er fanget i marerittliknende kamper mot sine indre demoner. 

Andre igjen har oppfattet det som en protest mot mobbing i skole og arbeidsliv. Og atter andre igjen som et bilde på et samfunn som blir mer individualisert og kaldt, og der jungelens lov ("alles kamp mot alle") overtar i stadig større grad. Tilbake står ensomme individ som leter etter medmenneskelighet i et hav av egoisme, grådighet og kynisme. Sorteringssamfunnet er et skritt på den veien, var det en som sa.

En gammel kompis av meg hadde den endelige katastrofen som utgangspunkt, da han spurte:
"Du har malt det siste mennesket på jorda? Siste gjenlevende etter en økologisk eller kjernefysisk katastrofe, og hun er ennå ikke i stand til å forstå hva som har skjedd. Nekter å tro det. Nekter å innse at hun selv også har spilt en rolle i det som skjedde, nettopp fordi hun ikke stod opp å protesterte mens det ennå var håp. Et typisk menneske, med andre ord. Et vesen som til slutt i sin dumskap utryddet seg selv."
Synes du han hadde en krass tolkning? Vel, mulig det. 

Jeg synes likevel alle disse tolkningene treffer godt. Noen av dem var i tankene mine mens jeg malte, men det var særlig krigens meningsløshet og bestialitet som var min opprinnelige motivasjon. Med tittelen "Fortielsen" siktet jeg ikke primært til krigens redsler for sivilbefolkningen som er grusomme nok, men til fortielsene og det avgrunnsdype hykleriet som norske topp-politikere har gjort til sin merkevare i så godt som all "norsk" utenrikspolitikk. De fortier alle skyggesider ved sin egen politikk samtidig de kritiserer andre land som Nato og USA påstår driver med fortielser.  

I en artikkel fra 2000 viser den tidligere ambassadøren, Gunnar Garbo, til hvordan Norge bidro til etnisk rensning i Jugoslavia i 1999. "Folkeretten raseres med Norges hjelp", skrev han allerede i 2003 om Norges støtte til USAs løgnaktige og folkerettsstridige angrep på Irak. Om angrepet på Afghanistan i 2000 skrev han: "I resolusjon 1368 står det ingenting om at retten til selvforsvar (mot terror fra Al Qaida) tillot USA å gå til krig mot landet Afghanistan". Men likevel gikk altså Norge i 2002 inn med penger, utstyr og tropper i denne illegitime og varige krigen som Nato (ikke overraskende!) overtok ansvaret for i 2003.

I årene etter har det gått slag i slag der norske topp-politikere -- med parhestene Høyre og AP i spissen -- har sendt Norge inn i den ene folkerettsstridige krigen etter den andre. Sist i Libya i 2011 der Norge/Nato brøt med FN-mandatet og bombet fram regimeskifte, og i Syria i 2016 der Norge bl.a. sendte tropper inn på en fremmed stats territorium uten å være invitert. Med andre ord nok et regulært folkerettsbrudd. Like greit å se det i øynene: Norge har et stortingflertall som i flere tiår bidratt til ødelagte stater, knust infrastruktur, titusenvis døde og store strømmer av fortvilte flyktninger. 

Husker at jeg under arbeidet med dette maleriet kom til å tenke på et dikt av Rolf Jakobsen. Et dikt som kanskje beskriver vår egen framtid? En framtid der "våre" etisk korrupte topp-politikere i utenrikspolitikken baner vei for en situasjon der det etiske forfallet også har bredt seg til andre deler av politikken.


"Snu dere bort" (Rolf Jacobsen i samlinga "Norsk lyrikk fra 70-åra")

- Snu dere bort. Tenk på noe annet.
Tenk på alt dere kan kjøpe. Tenk på bilen din.
Alt det som står i annonsene. Lekre saker.
Ikke stå der og se hitover hele tiden. Snu dere.
Tenk på noe annet, har vi sagt.

Ja, men snu dere da. Se i butikkvinduene.

Svære greier. Siste nytt i alle bransjer.
Selskinnskåper. Er ikke det noe? Ny dress.
Det er våren snart. Tenk på supre jenter.
Tenk på hu-hej. Næmmen så snu dere da.
Vi har ikke bedt om vitner her.
Gå på kino i kveld eller innom en kirke,
hvis du er sånn. Vær med i salmesangen,
vær som de andre, for helvete.


Nei, hør nå. For siste gang. Se ikke hitover.
Og tenk på noe annet. Nå har vi sagt det
- vi skal ikke ha noen tilskuere her.
Kjøp deg en tjukk avis eller et ukeblad.
Se på alle farvebildene, og husk at dette er siste advarsel.
- Sånn ja. Det er fint. Og så snakker vi om noe annet da.
NEI, for svingende. Bli stående.
Ellers skyter vi.



 "Fortielsen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2016 ©

1. sep. 2017

Meningsfull natur


Er nokså sikker på at det var slik det begynte. Inspirasjonen til dette maleriet vokste liksom ut av en samtale. Jeg er selvsagt ikke i stand til å gjengi samtalen ordrett, men skal likevel prøve å rekonstruere den nedenfor, slik jeg husker den. 

Det var en ettermiddag sent i juni 2017. Sol og varmt i været. En gammel kjenning fra studiedagene stoppet da hun så meg utenfor malerhytta på Kvaløya. Hun kjørte bilen opp i avkjørselen og kom for å slå av en prat. Skikkelig trivelig.

Vi tok oss en kopp kaffe i solveggen, og satt med blikket mot skogen som strakte seg opp mot utmarka. Sollyset slapp ned gjennom små åpninger i trekronene der inne, og lyste opp enkelte felt i den mørklagte vegetasjonen under trærne. Vi utvekslet noen minner fra studietida og lo litt over hvordan vi hadde forstått ting den gangen. I dag, med den erfaringa vi nå satt inne med, ville vi nok forstått mye på en annen måte.   


Behovet for å forstå virkeligheten 
-- Vi tolker jo alt, sa hun. Tolker hva vi hører, lukter, føler, smaker eller ser. Prøver å forstå. Leter alltid etter det meningsfulle; det rasjonelle. Ser vi f.eks. en fyr løpe i joggeklær, tolker vi det slik at han er ute og trener. Har han dress på seg, forstår vi det slik at han skal rekke et møte, et fly, en buss eller noe slikt. 

-- Og løper han helt uten klær tolker og forstår vi det slik at han enten driver med streaking eller er psykisk ustabil, lo jeg.

-- Joda, humret hun. Det er jo greit med oss mennesker. Vi handler jo som regel rasjonelt, hvis vi ikke har en skrue løs. Men mange tolker jo også atferden til hunder, griser, fugler, øgler, etc. som om de var rasjonelle dyr med fri vilje. Selv har jeg alltid tenkt at andre dyr -- utenom mennesker, sjimpanser, delfiner og andre høytstående pattedyr -- er mye styrt av instinkter. Se bare på katta. Den kaster seg over alle småfugler. Vurderer ikke om den er sulten eller ikke. Den slår bare til. Styrt av instinktet. Helt stimuli-respons i alle fall i slike sammenhenger.
Hun løftet kaffekoppen til munnen og lo. -- Vet du hva? Når det gjelder å forstå verden rasjonelt, er småunger de mest ekstreme. Til og med døde gjenstander som en stol, en stein eller en leke tillegger de fri vilje og rasjonalitet. Da sønnen min var 2 - 3 år gammel snublet han over en stor lekebil og slo neseblod på seg. Etterpå banket han løs på lekebilen fordi den hadde spent bein for han. Mente det var en slem og ondskapsfull lekebil som med viten og vilje hadde sparket beina under han
Vi humret godt begge to, men det var som om ordene hennes åpnet for noe i min egen forståelse. Men hva? Jeg ble ivrig. Ville ha tak i det som lå og pirret tanken min, uten helt å gi seg til kjenne. Og er man på jakt etter slike ting, gjelder det å holde samtalen igang.
-- Kom på at småunger ofte er mer spontan og ærlig enn oss voksne, sa jeg. Av fulle folk og unger får man høre sannheten, sies det. Det at unger tillegger også viljeløse ting som f.eks. en lekebil fri vilje og rasjonalitet, betyr vel bare at vi mennesker har et ukuelig behov for å forstå hva som skjer? Behovet for å forstå dominerer oss så sterkt at det må ansees som et medfødt instinkt, altså en slags ubetinget refleks? I så tilfelle er det jo forståelig at en død ting som f.eks. en lekebil kan bli tilegnet fri vilje og å være et handlende subjekt.
Hun nikket samtykkende og jeg fortsatte.
-- Og som medfødt instinkt er det minst like sterkt som overlevelsesinstinktet? Behovet for å forstå er så sterkt at når vi treffer på noe vi overhodet ikke skjønner som f.eks. når noe uforutsett rammer en eller flere uskyldige, så hender det også at vi voksne griper til ei forklaring som innebærer et handlende subjekt i form av en ond skjebne eller en guddommelig vilje 
-- Som f.eks. at Herrens veier er uransakelige, konstaterte hun. Vi skjønner ikke hvorfor noen lider eller hvorfor noe går galt, men finner trøst i at det er en hensikt med det hele. At et handlende subjekt står bak tragedien.
-- Ja, nettopp. Tror det er frykten for det meningsløse som gjør at mange leter etter det meningsfulle i det som oppleves som meningsløst. F.eks. raser en diger fjellknaus ut og dreper mange hundre uskyldige mennesker. For mange pårørende blir det liksom umulig å akseptere at tragedien kun skyldtes naturgitte forhold som f.eks. is-sprengning.
Hun trakk hodet litt til seg som om hun ikke skjønte hvor jeg ville med resonnementene mine. Sant og si visste jeg det vel ikke heller selv på det tidspunktet. Hun så på meg.
-- Så poenget ditt er at småunger og vi voksne egentlig ikke er så forskjellige? 

-- Nettopp, sa jeg. Det sterke "jeg-vil-forstå-instinktet" i oss krever et svar, både når vi har et svar som f.eks. at is-sprengning fikk fjellknausen til å falle, og når vi ikke har et svar som kan fortelle hvorfor ting har skjedd. I begge tilfeller står forståelsesinstinktet klar til å forsyne oss med et handlende subjekt. Alt fra en slem lekebil til en fastlagt skjebne eller en guddom. Vi lar oss simpelthen ikke avfeie av tilfeldigheter eller vitenskapsbaserte naturlover.
Hun grep resonnementet og trakk det videre. -- Og "jeg-vil forstå-instinktet" er så sterkt at vi sågar kan bli syke, hvis vi ikke forstår?  Forstår vi f.eks. ikke hvordan ei motorsag fungerer, kan vi fort kappe foten av oss, og forstår vi ikke sammenhengene i den sosiale verden omkring oss, kan vi lett bli psykisk syke.
-- Flott, sa jeg og følte vi nå hadde funnet en forståelse som vi begge følte oss hjemme i. Hun satte fra seg kaffekoppen på bordet og strøk håret vekk fra pannen.
 -- Begynner å få sansen for dette "jeg-vil-forstå-instinktet", sa hun. Det er jo innlysende at behovet for å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer, ligger dypt i oss. Uten det ville mennesket neppe overlevd. "Jeg-vil-forstå-instinktet" omformer en irrasjonell verden til en rasjonell verden, selv på områder der det ikke finnes rasjonalitet og null hensikt eller mening. Instinktet er viktig fordi det gjør en meningsløs verden mer meningsfull. Omskaper kaos til orden, og bidrar dermed til at vi lettere kan forholde oss til verden omkring oss og til hverandre.
-- Henger godt med deg i den tankegangen, sa jeg.
-- Dette var morro, sa hun. Det brakte meg tilbake til studiedagene og de ganger vi prøvde å forstå hvordan virkeligheten var skrudd sammen. Hun lo. Da får vi vel også avslutte med den forsøksvise konklusjonen, slik vi pleide å gjøre den gangen.
-- Enig, sa jeg, du begynner. Led an.

En forsøksvis konklusjon
Hun rynket pannen og viste fram et påtatt alvorlig ansikt uten helt å kunne viske ut smilet. -- Og den foreløpige konklusjonen blir da som følger: Behovet for å forstå, er et medfødt instinkt. I det hverdagslige omtaler vi det som nysgjerrighet. Men dette instinktet er en ubetinget og sterk refleks som trigger oss til å lete etter svar på hva som skjer og hvorfor det skjer. Ettersom det er et sterkt instinkt kan det også være en pest og ei plage, hvis vi ikke makter å tilfredsstille det. Da kan det -- som før nevnt -- skade oss fysisk eller psykisk eller begge deler. Drivkraften i oss til å tilfredsstille det, er derfor svært sterk."
-- Og hvordan kan vi tilfredsstille det?
-- Ved å finne ut hva som skjedde og hvorfor det skjedde. En stein faller til jorda på grunn av tyngdekraften. En mann springer uten klær fordi han vil noe med det. Steinen har ingen fri vilje og følger bare naturlovene mens mannen har fri vilje og følger sin egen intensjon. Beste måte å finne ut hvorfor han sprang uten klær, er å spørre han. Beste måte å finne ut hvorfor steinen falt, er å ta utgangspunkt i naturlovenes matematiske logikk. 
-- Og hva skjer hvis vi ikke kjenner til naturlover og matematikk - eller når det som skjedde, skaker oss så mye at vi har vansker med å akseptere det?
-- Da tillegger vi steinen intensjonen om å falle, eller vi tolker inn en slags bakenforliggende kraft eller guddom som fikk steinen til å falle. Begge fortolkninger er vitenskapelig helt på trynet, men tilfredsstiller menneskets medfødte instinkt om å ville forstå verden omkring seg.
-- "Perfekt!", sa jeg selv om jeg ennå følte at noe gjenstod. Ennå lå det som opprinnelig hadde pirret tanken min der. Det lå der, ennå skjult og ubesvart. Ennå fikk jeg ikke grep på det, men på den andre siden følte jeg å være kommet nærmere. Nå gjaldt det bare å holde samtalen igang og gi tanken mer næring, så ville det nok avsløre seg.
-- Se på skogen foran oss, sa jeg og pekte. Se på solstripene ned gjennom lauvtaket. Fargene og formene. Hør lydene fra fugler og insekter, og tenk at alt vi ser der inne, kan tolkes og forklares vitenskapelig med utgangspunkt i fysikk, biologi, matematikk, optikk, kjemi, osv. Og i henhold til det vitenskaplige perspektivet finnes ingen rasjonelle subjekter der inne. Alt og alle der inne styres av gener og instinkter, av ubetingete og betingete reflekser. Sollyset trigger fotosyntesen som igjen får planter og trær til å vokse. Insektet trigger fluesnapperen som dermed fanger insektet. Alt der inne er stimuli-respons. Enig?
-- Jepp, sa hun. 
 -- Men det vi ser der inne blir selvsagt også tolket og forklart av mennesker som mangler vitenskaplig basert kunnskap. Og i mangel av det, tolker og forklarer de livet der inne ved å tillegge naturen egenskaper som fri vilje og rasjonalitet. Trær, blomster, insekter og dyr blir til handlende subjekter på samme måte som vi mennesker. Og trær og planter og andre vesen blir ikke styrt av stimuli-respons mer enn det vi selv blir. Når naturfolk hugger et tre, ber de treets sjel om tilgivelse. Noen planter en ny spire på samme sted i respekt for treet de felte. De viser ærbødighet overfor dyrene som de dreper og spiser, og innlemmer gjerne slike dyr i kretsen av guder de tilber.
-- Leste en gang talen som høvding Seattle holdt på 1800-tallet, sa hun. Høvdingen summerte det godt opp.
-- Et godt eksempel, sa jeg og følte nå at den pirrende tanken hadde modnet i bevisstheten og var klar til å bli gransket nærmere. Jeg ble ivrig og rettet på stolen så kraftig at jeg vær nær på å skubbe kaffekoppen min av bordet.
-- Jeg kom på noe, sa jeg. Hør på dette: Avstanden mellom naturfolk og oss såkalte "moderne mennesker" er formidabel. På sett og vis har vi havnet i hver vår grøft på hver vår side av veien, mens den ideelle oppfatninga av naturen mest sannsynlig ligger midt på veien. Midt mellom de to perspektivene. 
-- Og det betyr? 
-- Å se på naturen som handlende subjekt slik naturfolk gjør, gjør at man uvilkårlig får respekt for naturen. Og det er selvsagt en god ting. Men samtidig begrenser det vår nysgjerrighet om hva naturen kan brukes til. Satt på spissen; et subjektiviserende perspektiv gjør oss forsiktige og avholder oss fra å eksperimentere med naturens orden. Man eksperimenterer ikke med sine brødre og søstre i flora og fauna. Det er uetisk. Kanskje er vi også redd for gudenes vrede hvis vi tukler med skaperverket?  
På den andre sida skaper det å se på naturen som et objekt -- slik det moderne mennesket ofte gjør -- liten eller ingen respekt for naturen. Og det er selvsagt negativt ettersom det undergraver både naturen og vår egen eksistens her på jorda. Men prisgitt moderne mennesker i en kapitalistisk økonomi, blir naturen noe vi "bruker og kaster" i den evige jakten på økt fortjeneste og avkastning på investert kapital. Men samtidig øker denne objektiviseringen av naturen også vår nysgjerrighet om hva vi kan bruke naturen til. Og nettopp det har ført til at det moderne mennesket har vært i stand til å gjøre store framskritt innen vitenskap og teknologi.
Jeg tror vi trenger begge perspektivene. Både det subjektivistiske og det objektivistiske perspektivet, men økonomien forhindrer oss. Kapitalismen som økonomisk system og nyliberalismen som er dagens utgave av kapitalismen, undergraver våre muligheter og tvinger oss enda mer ned i grøfta det moderne mennesket allerede ligger i. 
-- Jøss, hva har du hatt i kaffen? sa hun og lo. Jeg lo med henne, men ville straks videre. Det gjaldt å smi mens jernet var varmt, og hun var en nyttig samtalepartner; rene katalysatoren for tanken.

Eksperimentet
-- La oss avslutte med et tanke-eksperiment, forslo jeg.
-- Greit, sa hun. Kjør i vei.
-- La oss se på skogen foran oss på to måter. Først i et objektiviserende perspektiv der vi oppfatter trær, blomster, insekter, etc. som styrt av instinkter og naturlover. Deretter inntar vi et subjektiviserende perspektiv og ser på trær, blomster, insekter, etc. som rasjonelt handlende aktører; som skapninger som ikke er mer styrt av instinkter og naturlover enn vi sjøl. Spørsmålene vi skal prøve å besvare er : Hva ser vi i de to ulike perspektivene? Og er det noen forskjell mellom dem? I så fall hva?
Vi utførte eksperimentet og i den etterfølgende praten ble vi enige om følgende ulikheter mellom de to perspektivene: 
--- Det objektiviserende perspektivet la vekt på de fysiske gjenstandene vi så.  Dvs. gress, trestammer, trekroner, blomster, osv. som vi altså registrerte mer som "ting", dvs. som gjenstander mer enn levende vesener.
I tillegg registrerte vi ulik styrke på lys og skygger, alt etter som skyene beveget seg på himmelen og ettersom vinden i trekronene varierte. Denne årsak-virkningsforståelsen var i det hele tatt dominerende for alle prosesser vi kunne iaktta der inne.
For det tredje oppfattet vi det vi så som vakkert og beroligende. Egentlig kunne vel et godt foto av det vi så, tjent samme nytte. Følelsen av å stå utenfor og iaktta, og ikke være en del av en felles eksistens var sterk hos oss begge. Og for det fjerde gikk tankene til hva de ulike "tingene" kunne brukes til. Trærne til peisved, papirmasse, osv. Gresset til dyrefôr, blomstre til parfyme, osv. 
--- Det subjektiviserende perspektivet fikk oss til å bruke mer tid på hver enkelt del av skogen. Vi oppfattet trærne som unike og ikke som en gruppe identiske trær slik vi gjorde i det objektiviserende perspektivet. Det at vi brukte mer tid på hver enkelt subjekt i skogen, førte også til at vi oppdaget flere nyanser i skygger, lys og farger i vegetasjonen.
For det tredje registrerte vi større nærhet og samhørighet med "tingene" vi så. Å tillegge trær og vekster samme egenskaper til tanke og rasjonalitet som oss selv, gjorde oss på en måte til "slektninger". Vi var alle en del av samme virkelighet.
Og for det fjerde streifet også tanken oss om hvilke mål de ulike "tingene" hadde for sin eksistens. Hva ville de med livene sine, var et spørsmål vi begge hadde tenkt på. Det skjønne og beroligende ved naturen som vi oppfattet i det objektiviserende perspektivet, ble i det subjektiviserende mer usikkert og dynamisk. Noen trær så rett og slett ut til å være syke eller deprimerte.     
Dagen etter påbegynte jeg maleriet "Allegori på livet III" og du har kanskje allerede gjettet det? Joda - jeg malte det ut fra det subjektiviserende perspektivet. Det var en uvant opplevelse for en som så langt har malt landskaper ut fra et objektiviserende perspektiv. 
 

"Allegori på livet III", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 50 cm, 2017 ©


8. aug. 2017

Allegori på livet


De som har fulgt meg på denne bloggen ei stund, vet at jeg er prisgitt en nokså uforutsigbar og egenrådig inspirasjon. Når den først kommer med en ide eller et motiv jeg skal male, kommer den som regel også med malestilen, dvs. måten jeg skal male på. 

Dermed har jeg i mange år produsert malerier som ikke bare har variert i tema og motiver (fra portretter til landskap og symbolske motiver), men også i malestil og -tradisjon (fra f.eks. barokk til bl.a. impresjonistisk stil).

Etter at jeg fikk denne bredden eller mangfoldet bokstavelig talt "kastet i fjeset" på separatutstillinga i april/mai 2017, der hensikten nettopp var å vise bredden i det jeg hadde malt i de siste årene, virker det som om inspirasjonen er blitt mindre påståelig.

Riktignok kommer den fortsatt med motiv som jeg tenner på, men synes å være mindre avvisende til mine innspill som f.eks. kan gå ut på å justere motivet og/eller malestilen. Tidligere mistet jeg ofte motivasjonen og lot være å fullføre et maleri, når jeg avvek for mye fra det inspirasjonen først hadde lagt i fanget mitt. Det skjedde ikke denne gangen. 

I dette maleriet avviker motivet mye fra den opprinnelige inspirasjonen, samtidig som jeg har eksperimentert fritt med bl.a. penselstrøk og fargekontraster. Og likevel ga jeg ikke opp under veis. Mulig at jeg og inspirasjon er i ferd med å få en ny relasjon ;) 


"Allegori på livet", Jan R. Iversen, akryl og olje på lerret, 27 x 35 cm, 2017 ©


1. aug. 2017

Tåkedans i midnattssol


Av alt vi har rundt oss, er naturfenomener ofte de mest spektakulære. Et av de mest oppsiktsvekkende jeg har opplevd på nært hold, er den virvlende tåkedansen i fjellet med ei lav midnattssol som lyskilde ute i horisonten, og med en klar asurblå himmel over. Og over den igjen - et opptrukket sceneteppe av høytliggende, gråblå skyer. 

I Tromsø-området opptrer dette fenomenet vanligvis sent i juli. En bris driver tåka inn fra storhavet og mot land. Der blir de ellers kjedelige tåkebankene stykket opp i mindre deler som formes og omformes av vegetasjon, daler, åskammer og andre variasjoner i terrenget. Lenger opp mot fjellet, der skar og fjellformasjoner leder vinden i ei spesiell retning, sendes tåka inn i en virvlende dans; en grasiøs tåkedans. 

Synet er så storslått i alle dets variasjoner av former og farger, at man gjerne griper seg i å holde pusten. Liksom for ikke å gå glipp av hver nye hvirvel, hver nye fargenyanse, skygge og form i de fleksible og delvis gjennomsiktige tåkeformasjonene.

Det er nok også derfor motiver som dette ofte vender tilbake til meg i tankene. Har malt flere malerier av dette fenomenet. Denne gangen har jeg plassert et lite fjellvann i forgrunnen slik at tåkedanserne skal ha noe å speile seg i. Stedet er toppen av Finnvikdalen på Kvaløya i Troms.

Skulle jeg valgt en melodi til dette maleriet, er Beethovens "Måneskinnsonate" framført av fenomenale Anastasia Huppmann, nærliggende . . . . . Såvel for hørselsnerver som for synsnerver og for hva man føler, når man opplever en tåkedans på nært hold.  Samme effekt synes jeg også at Mojo Blues sin "Nights in white satin" gir meg. 








"Tåkedans i midnattssol", Jan R. Iversen, olje på lerret, 61 x 50 cm, 2017 ©


2. jul. 2017

Sommersvermeri

 

Forestill deg en sommerkveld tidlig i august i Nord-Norge. Ingen vind. Det er varmt. Luftfuktigheten er høy, men ikke ubehagelig. Sommeren er på sitt mest intense, og fra nå av går det mot høst. Men ennå er sommeren full av energi. Nesten som et bevis på det slår den ut i en formidabel rikdom av lys, skygger og farger. Rosa geitrams, rødkløver, candmiumgule engsoleier, fiolette storkenebb, hvite hundekjeks og dyprosa engtjæreblom for å nevne noen. 

Skisse til "Sommersvermeri II", malt i 2015
I 2015 ble jeg inspirert til å male et slikt landskap. Det gikk så langt at jeg til og med malte en skisse (t.v.) 

Intensjonen var å male motivet i tilnærmet impresjonistisk stil og delvis i tråd med Claude Monets "regler" for god komposisjon. F.eks. å dele motivet i forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, og gjerne plassere objekter (f.eks. et tre) delvis utenfor bilderammen for å gjøre komposisjonen mer spontan og mindre i tråd med tradisjonell komposisjonsteknikk, osv. osv. 

Vel, det gikk ikke. Fikk det ikke til å "svinge" og ga derfor opp under veis. Satt igjen med følelsen om at dette ble en platt og kjedelig affære. 

I mai 2017 tok jeg fram den malte skissa fra 2015. Jeg satt lenge og så på den, og oppdaget til min forskrekkelse at det jeg hadde malt, ikke var en sommerkveld, men snarere en sommerdag. Skulle jeg male noe etter denne skissen, måtte jeg dempe sollyset og skape mer markante skygger. I tillegg måtte fargene fremheves og midtnattsola plasseres lavere på himmelen. Likevel måtte små solglimt slå gjennom trærne og fungere som spotlys på avgrensede områder på bakken. Videre burde jeg ta i bruk det gyllne snitt og . . . . . .  

Beklager. Nå ble det vel mye tekniske ting. Skal avrunde med å si at jeg synes "Sommersvermeri" i sin 2017-versjon er bedre enn 2015-versjonen. Og kanskje er du enig i det?



"Sommersvermeri", Jan R. Iversen, akryl på plate, 65 x 50 cm, 2017 ©

"Sommersvermeri II", Jan R. Iversen, akryl på plate, 41 x 33 cm, 2015 ©

18. jun. 2017

Plutselig sommer


Etter utstillinga på Galleri NORD (27. april - 14. mai) skjedde det. Inspirasjonen ble borte. Men først motiverte den meg til å male det noe dystre maleriet "Sannhetens øyeblikk". Deretter tok den ferie eller noe slikt. Borte ble den i alle fall. 

Etter å ha hatt den i umiddelbar nærhet omtrent daglig i flere år, var det en urovekkende følelse. Jeg prøvde likevel å ta det med godt humør. På samme måte som en lidenskapelig røyker på avvenning trøster seg med å slippe utgiftene til tobakk, trøstet jeg meg med at det var godt å få fred for den "jækla masekråka" ei stund. Likevel lå den forstyrrende tanken i bakgrunnen. Tenk om den ikke kom tilbake. 

Da nesten fire uker var gått, hadde tanken vokst til et savn. Noe måtte gjøres. Jeg fant fram et par malerier som jeg var misfornøyd med, satte meg i bilen og kjørte ut til malerhytta. Og det var da det skjedde. Mens jeg satt der i solveggen og rettet opp noen feil på maleriet "Arktisk frodighet" fra 2016, dukket inspirasjonen opp med gode råd.   

Deretter kom den med dette motivet. Lanes på Kvaløya. Et nes som ligger på høyre hånd på veien ut mot malerhytta. 

  • Dra dit. Brukt det som motiv. Gå ned til trærne og mal neset med husene der. Hvis det ikke er fjære sjø, så forestill deg det. En blottet natur. Hvis det du ser ikke passer, gjør de endringer du selv finner for godt. Og legg tyngda på lyset i forgrunnen. Våren var kort i år og sommeren kom i løpet av 3 - 4 dager, og der har du også tittelen; "Plutselig sommer". 

Godt å ha inspirasjonen tilbake igjen. Men hvor reisen går fra nå, med såvel motiver som malestil, er det vel bare den som vet.


"Plutselig sommer", Jan R. Iversen, olje på lerret, 33 x 41 cm, 2017 ©


21. mai 2017

Sannhetens øyeblikk


Må innrømme at jeg ble betenkt da følgende "bilde" dukket opp for mitt indre blikk i april. Ikke akkurat noe som kommer til å pryde en stuevegg hos sarte sjeler, tenkte jeg. Antakeligvis ikke hos noen, uansett sjelelig tilstand. 

På den andre sida opplevde jeg motivet som så viktig at det bare måtte males. I det minste for å få det ut av hodet. Med en viss uvilje gikk jeg derfor i gang med malearbeidet. Uvilje fordi slike motiver er mentalt slitsomme og tunge å fullføre. Sjansen for at de blir stående halvferdig eller blir overmalt, er alltid til stede. 

Jeg så for meg en rekke av feststemte mennesker som gikk opp i høyden for å få bedre utsikt over et område (fagområde, geografisk område, ideologi, politikk-område, organisasjons-område, etc.) som de hadde jobbet iherdig med; overbevist om at de gjorde det eneste rette. I godt humør tok de seg derfor opp i høyden, og gledet seg til å få det totale overblikket over sine anstrengelser. 

Da de imidlertid kom opp og fikk dette oversynet, så og erfarte de noe helt annet enn de hadde forventet. Og det er nettopp dette øyeblikket jeg har malt her. Sannhetens øyeblikk.

Det jeg IKKE har malt, er øyeblikket der de snur ryggen til det de ser, og fornekter at det eksisterer. Med retoriske knep, løgn, dobbeltmoral og ved å late som ingenting, kjører de dermed sitt "område" (og sin egen troverdighet og eksistens) ytterligere mot avgrunnen.

Vet ikke hva du tenker på når du ser dette motivet, men selv tenker jeg at dette skjer på en rekke politikk-områder i dagens Europa og i verden for øvrig. Og denne rekka av mennesker, som tar seg opp i høyden for å skue resultatet av sin egen ideologi, finner vi på stadig flere områder . . . . . . . 

Eller kanskje finner vi dem primært i motivet som jeg IKKE har malt? I fornektelsens og løgnens øyeblikk.

 
"Sannhetens øyeblikk", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2017 © 


16. mai 2017

Separatutstilling: Galleri NORD, april/mai 2017

Utstillinga "Virkelighetens flertydighet" ble planlagt og gjennomført sammen med Galleri NORD i Tromsø, og var åpen i perioden 27. april - 14. mai, 2017. Galleri NORDs omtale av utstillinga finner du her. Omtalen i avisa Nordlys 11. mai finner du her.

Hensikten med utstillinga

Målet med utstillinga var å vise bredden i det jeg hadde malt i de siste 5 - 6 årene

Bredden! Mangfoldet! . . . Tenk å være så korttenkt! 

Det ble selvsagt en større oppgave enn antatt. "Bredden" blir nemlig XXXL når man er prisgitt en inspirasjon som vandrer egenmektig mellom ulike motiver og stilarter, og som skal ha seg frabedt å bli korrigert av det den opplagt oppfatter som en evneveik penselsvinger. 

Med en slik inspirasjon sier det seg selv at bredden blir "extra large". Lett blir det heller ikke når jeg lagrer maleriene mine på forskjellige steder, og må velge mellom over 200 malerier. 

Arbeidet for å finne noe som kunne gi et dekkende uttrykk for bredden, tok derfor mye mer tid enn beregnet. Og er det noe man alltid mangler foran ei utstilling, er det tid!

Men da utvalget var gjort, fikk jeg god hjelp av kunsthistoriker Per Posti. Sammen delte vi de 62 maleriene i tre hovedgrupper: a) portretter, b) natur/landskap og Tromsø motiver, og c) symbolske motiver. Det kom ikke overraskende på meg at sistnevnte gruppe var den mest tallrike. Inspirasjonen min har selvsagt sørget for det. Av de 62 maleriene var vel 20 i privat eie og utlånt til utstillinga. Resten var til salgs.

Per, som var tilknyttet galleriet, var også til stor hjelp med å få ulike tema og dominerende farger organisert i de tre nevnte gruppene ulike vegger i galleriet. Det ble også litt tid til samtaler om diverse mestere som f.eks. Caravaggio og Rembrandt. Å diskutere slike ting med en kunsthistorier, er for en penselsvinger det samme som sjokolade for en sjoko-junkie. Vi får liksom ikke nok. 
 
De ulike "veggene" 

Klikk for større bilde
Først satte Per opp en vegg med symbolske motiver, dvs. motiver der jeg har lagt inn ett eller flere hovedbudskap og som kan tolkes i ulike retninger av den som betrakter maleriet. Et annet kjennetegn ved denne veggen var at jordfarger (sienna, umbra og oker) dominerte maleriene.

Under arbeidet ble jeg mer bevisst at jeg maler mennesker på to måter. I motiv som har å gjøre med psykologiske tilstander og relasjoner, maler jeg mennesker nokså anatomisk korrekt, mens jeg i motiv der jeg ønsker å få fram samfunnsmessige forhold, maler dem nesten som tegneseriefigurer. Eksempler på det er "Når demokratiet sover" (2011) og "Grådigheten innhentes av sin egen suksess" (2012) på den ene sida, og "Caravaggio spiller kort med djevelen" (2011) og "Fortolkningens frigjørende labyrint" (2013) på den andre sida.

Det er mulig jeg gjør dette for å skille mellom samfunnsmessige prosesser på den ene sida og på den andre sida; de psykologiske effektene slike prosesser kan ha på oss mennesker. Et eksempel der både begge tilnærminger brukes, er i det surrealistiske motivet: Strandparty med hamburgere, sirkus og konsekvenser (2016).   

Vegg 2 (Klikk for større bilde)
Deretter kom vegg 2 med elleve portretter på plass. To helfigur-portretter; det ene et selvportrett der jeg har "malt meg inn i et hjørne" (2014). Ellers et par dobbelt-portretter og resten enkeltportretter som f.eks. "Beckett og virkelighetens absurditet"(2012) og "Aktuell hyllest til Jens Bjørneboe" (2013). Selvportrettet "Jeg ser" (2014) satte vi på et staffeli ved ei dør. 

3. vegg (Klikk for større bilde)
Under arbeidet med portrettene, fikk jeg frisket opp hva som er viktig for meg, når jeg maler portrett. Det ene er å oppnå portrettlikhet slik at den portretterte skal kunne igjenkjennes. 

For det andre er det viktig at portrettet skal kunne si noe om hvem den portretterte er. Det er ofte det vanskeligste, men er også det som gjør portrettmaling så spennende, og som jeg har skrevet mer om i "Portrett av Randi" (2015). Trolig er det også grunnen til at jeg synes det er vanskelig å male portrett av noen jeg ikke kjenner

Det finnes imidlertid unntak som f.eks. portrettet av Tom Waits (2017). Men som stor fan av Waits sin musikk og lyrikk, føles det i det minste som om jeg kjenner han. 

Da vi var ferdige med portrettveggen, kom turen igjen til de mer symboltunge maleriene. Mens jordfarger dominerte den første "symbolveggen", ble 3. vegg atskillig mer fargerik. Og ettersom alle maleriene hadde mennesker og ikke "tegneseriefigurer" ble det også en vegg som omhandlet de mer psykologiske og sosiale sidene, selv om det samfunnsmessige aldri var langt unna som f.eks. i "Elitens union" (2015) og "Europa" (2016).

4. vegg (Klikk for større bilde)
Den 4. veggen tok en glidende overgang til surrealistisk stil med motivene "Abdiserte statsmakter sammen med brødet og sirkuset" (2015) og "Strandparty med hamburgere, sirkus og konsekvenser" (2016). 

Et annet kjennetegn var at vegg 4 var mer direkte samfunnskritisk, noe som tydelig kom til syne i bl.a. Krigsgudinnen (2017) og Nyliberalistisk suksess (2016).

I enden av vegg 4 hang vi også et av de svært få maleriene jeg har malt i sjangeren abstrakt ekspresjonisme og som har tittelen "Norsk jubileum".

Norsk jubileum
Det ble malt i 2014 i anledning tohundreårs-jubileet for grunnloven.

To malerier som jeg selv har vansker med å plassere i noe annet enn det jeg kaller "bevissthetsstrøm-maleri", hang vi på en søyle like innenfor inngangspartiet. Maleriene "Tanker" (2014) og "På den andre sida" (2017).

Femte vegg ble stort sett reservert for Tromsø-motiver. Tre motiver fra "gamle Stranda" som i dag har gitt plass til bl.a. Nerstranda Senter. Motivene ble malt med utgangspunkt i svart-hvite foto som jeg hadde funnet på nettet.

5. og deler av 6. vegg (Klikk for større bilde)
Historiske motiver prøver jeg som regel å legge nært opp til det visuelt riktige. Derfor hadde jeg snakket med flere eldre Tromsøværinger for å være mest mulig sikker på fargene på de ulike bygningene. Heriblant "Gnistrende vinter i gamle Tromsø" (2013) og "Inntrykk av gamle Stranda" (2014). 

Unntaket her var et maleri av barndomshjemmet (2009) til Tromsø-trubaduren Wiggo Paulsen der jeg med hensikt har tatt meg store friheter, både med former og farger. 

Den 6. veggen ble reservert for ny-romantiske utskeielser der pittoreske vinterstormer og lys- og skyggevirkninger fikk dominere. Her hang vi opp bl.a. "Polart lavtrykk i blått over Breivika og Tromsø" (2017), "Vårlig lavtrykksdans" (2015) og "Stillheten før" (2017). Noen maleri i denne sjangeren, plasserte vi også under vinduene i galleriet, heriblant det noe ironiske "Takk til juli 2012" (2012) og "Arktiske dansere" (2015).

Må bare innrømme det. Det er ikke fritt for at jeg blir inspirert av mestere i malerkunsten som f.eks. Peder Balke, I.C. Dahl og J.M.W. Turner, når jeg er i det nyromantiske hjørnet. Selv synes jeg også bl.a. Odd Nerdrum og Vebjørn Sand har hentet en del fra denne tradisjonen i noen av sine malerier.

Da jeg mot slutten av utstillingsdagene ble intervjuet av kulturjournalist Marte Hotvedt i Nordlys 11. mai, og hun kommenterte det store spennet det var mellom de symbolske motivene og naturmotivene, måtte jeg si som sant var:

7. vegg og deler av 6. vegg (Klikk for større bilde)
Å male nyromantiske motiver virker avslappende på meg. Behovet kommer gjerne etter at jeg har strevd med et håndverksmessig teknisk og/eller mentalt vanskelig motiv som f.eks. "Kvinner" (2014), "Fortolkningens frigjørende labyrint" (2013) og "Sin egen lykkes smed" (2015). Da kan det å male i den nyromantiske tradisjonen nesten sammenliknes med det "å hive i seg ei bøtte valium". 

Men hvor lenge var Adam i paradis? Etter noen dager eller uker i den nyromantiske tradisjonens myke og varme favn, får jeg dårlig samvittighet og må tilbake til de symbolske motivene igjen. 

Inspirasjonen min er ikke særlig opptatt av nytelse, får man vel kanskje si? "Ut og bli skitten på nevene, din nytelsessyke fjott!", synes jeg av og til den kan rope. "Sett søkelys noe av verdens elendighet! Ting som nasjonale og internasjonale herskere helst vil skjule. Skjønner du, din tanketomme hedonist. Gå og gjør noe nyttig!

En god kollega av meg, omtalte meg en gang som et ektefødt barn av protestantisk etikk. Med en slik inspirasjon som jeg har, kan jeg ikke se bort fra at hun traff spikeren på hodet.  

Den 7. og siste veggen ble delt mellom nyromantiske motiver og sommerlige naturmotiver malt dels i naturalistisk og dels i impresjonistisk stil. Her hang vi opp bl.a. "Fredspletten" (2016), "Sommersvermeri V" (2015) og "Varm sensommer på nordøya" (2016). Da var det blitt så pass mye "valium" at jeg var blitt rimelig mo i knærne :)  

Åpningen 

Da vi hadde fått opp alle maleriene, var tida inne for å åpne utstillinga for publikum. Her hadde både Galleri NORD og jeg selv orientert om åpninga av utstillinga på Facebook. I tillegg hadde galleriet også brukt sine egne mail-lister. 

Til tross for det, fryktet jeg utfallet. Det var fint vær utendørs og sent i april. Jøss! Tenk det. Utstilling i Nord-Norge i en måned der vinteren er i ferd med å miste fotfestet? Og åpning på en torsdags kveld? Var jeg blitt rimelig skjør og utilregnelig!?

Galskap var det, tenkte jeg, og bestemte meg for å være godt fornøyd om 10 - 15 personer møtte opp. Forhåpentligvis også noen som ikke hadde gått feil og egentlig skulle et helt annet sted. 

Skjebnes tunge klokke slo 19.00. Dørene ble åpnet og innen et kvarter var det 70 - 75 personer i utstillingslokalet. Forundring var vel følelsen jeg først og fremst stod og følte på. Uforløst forventning lå i lokalet. "Vokt deg for å stå med åpen munn", hvisket inspirasjonen til meg.

Tradisjonen tro ble hver deltaker tilbudt et glass hvitvin til å holde seg fast i. Gudene skal vite at i alle fall jeg hadde bruk for mitt.


Så kom talene i tur og orden. Først ønsket galleristen, Hilde Eilertsen Sletvold, alle velkommen til Galleri NORD og separatutstillinga. Applaus og skål og god stemning

Så kom åpningstalen, holdt av min gode venn fra studiedagene, prof. Kjell Arne Røvik. Han roste bredden i utstillinga og som den dyktige analytikeren han er, kom han også med mange gode poeng. Applaus og skål, og mer god stemning. 

Deretter fulgte Tormod Løkkemo -- som er aktiv musiker og en gammel rockeband-kollega fra 1970-tallet -- med noen sanger av "Tobben og Ero". Applaus og skål og enda mer god stemning.  

Til slutt tok jeg selv ordet og takket Galleri NORD, Hilde, Kjell Arne og Tormod for deres gode bidrag til åpninga av utstillinga.

Det ble også en anledning til å orientere om utstillingas hensikt og understreke at selv om jeg hadde mine fortolkninger av de ulike motivene, fantes ingen fasit. Det viktigste er at man gjør seg opp sin egen oppfatning, og ikke lar andre tenke for seg.

Et prinsipp man for øvrig bør følge i alle sammenhenger i en virkelighet der mektige interesser i storpolitikk og næringsliv, stadig vil ha oss til å tro på deres versjon av virkeligheten; ofte uten å kunne dokumentere sin versjon eller vise til at de bygger på troverdige kilder. De kunne derfor gjerne sammenliknes med folkene i maleriet "Sannhetsformidlerne synger dagens sannheter" fra 2009, mente jeg.

Applaus og skål, og deretter mingling med høy sosial faktor. Det ble en strålende kveld der jeg fikk snakket med mange, og lært svært mye av hvordan andre så på det jeg hadde malt og ment. Tusen takk til alle!

Noen erfaringer (i uprioritert rekkefølge)

Oppslag i Nordlys 11. mai
For det første. Dette var første og kanskje siste gang jeg stiller ut i bredden. Har ikke tall på alle kvelder og helger som gikk med på å forsøke(!) å finne et representativt utvalg av malerier. 

På den andre sida har jeg lært at jeg må lagre maleriene mine på en mer systematisk måte. Det vil i alle fall forenkle arbeidet til ei evt. utstilling med samme formål. Så hvem vet? :)

For det andre. Galleri NORDs lokaler og belysning var helt ideell for utstillinga. I tillegg kom all hjelp og andre bidrag som jeg fikk fra de som jobbet eller var tilknyttet Galleri NORD. Tusen takk til Hilde, Marianne, Birgit og Per for at dere er de dere er, og for all bistand i forkant av og i løpet av utstillingsdagene.

Klikk på teksten for større skrift
For det tredje. Å få møte så mange mennesker som bryr seg om det jeg har malt, var en stor opplevelse. Ikke minst det å få del i hvordan ulike personer oppfattet de forskjellige motivene og hvilke tanker det satte igang hos dem, var en stor opplevelse. Ingen tvil at mange hadde fortolkninger som var mer treffende enn de jeg selv satt inne med. En svært lærerik opplevelse. 

For det fjerde en takk til avisa Nordlys og journalist Marte Hotvedt som fant utstillinga interessant nok til å skrive en reportasje om den. Det var spennende å bli intervjuet av en profesjonell journalist med treffende spørsmål og sans for malerkunsten. 

Jeg bør imidlertid ta noen timer hos en logoped, ettersom "nyromantiker" var blitt til "byromantiker", når det kom på trykk. Vi fikk oss begge en god latter da det ble oppdaget.

Helt til slutt en takk til familie, venner, jobbkolleger, bussjåfører, ekspeditører og kassa-personell i diverse butikker, som i et par uker foran utstillinga kan ha opplevd meg som en smule innadvendt, fåmælt og distré. 

Det lover jeg nå å slutte med. Æresord! Fra nå av lover jeg å være den samme utagerende flåkjeften som før ;) Og igjen - tusen takk for interessen. Den varmet og inspirerte.




Foto: Marte Hotvedt, Nordlys

Noen hilsninger i Galleriets besøksbok: