Noteutveksling mellom "utviklere", året 1680

Det er ikke sjeldent at utviklere har ulike syn på hva som er det beste for et samfunn. Det var også tilfelle så langt tilbake som i 1680, og det kommer godt til syne i en noteveksling mellom den tyrkiske sultan og kosakkene i Zaporizjzja (Saporosje). Episoden ble oversatt til norsk av Tron Hegna (1898 - 1992).

Til kosakkene i Zaporizjzja

Jeg, sultanen, Muhammeds sønn, solens og månens bror, Allahs bror og stedfortreder, hersker over alle riker: det makedonske, aleksandriske, og jerusalemske, og store og lille Egyptens konge. Herre over alle levende, uovervinnelig som kriger og den hellige gravs ubetvingelige hersker. Guds egen formynder og alle kristnes skrekk og redsel, men alle muselmenns håp og fortrøstning, jeg befaler Eder, kosakker fra Zaporizjzja, å overgi Eder frivillig og uten noen som helst motstand og holde opp med å krenke meg med Eders grensetokter.

Hilsen
Muhammed, tyrkisk sultan
----------------------------------

Svarnote:

Din tyrkiske satan, den lede djevels bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, måtte han hente deg og ditt lurvete krigerfølge. Ikke makter du å tvinge kristne under ditt herredømme.

Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg. Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjeller, armenske svin, tartanske potte, kamenetzske stut, podolske illgjerningsmann, selve den ledes yngel, en forargelse for jorden og for himmelen og en narr for Vårherre. Ditt grisetryne, hoppefitte, din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skolde deg i blanke ræva.

«Zaporizizia-kosakker skriver brev til den tyrkiske sultan», Ilja Repin (1891)

På denne måten har kosakkene vist deg, din hedenske hund, at du ikke kan skremme troende kristne. Datum vet vi ikke, for kalender har vi ikke. Men månen står på himmelen og året i bøkene, og dagen er den samme hos dere som hos oss, og dermed kyss oss midt i møkka.

Kosakkhøvding Sakhartsjenko, sammen med alle kosakker i Zaporizjzja.


Sett sånn i ettertid vel 329 år etter, reiser særlig språkbruken og forakten for underkastelse en ganske berettiget hypotese: Kanskje er det slik at noen kosakker dro mot nord og ble stamfedre og stammødre til oss i Nord-Norge? :-)

(Bildet er hentet fra Wikipedia)